Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 64
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Farlig når religion forfaller til ideologi

Publisert rundt 5 år siden

Den sekulære religionskritikken er ikke intellektuelt ærlig. Den utelater at overalt hvor kristendom rykket frem, ble det etablert rettssamfunn – kort sagt sivilisasjon.

All historisk erfaring til­sier at når religion forfaller til ideologi, blir den farlig. Hvilke krefter er i spill når religioner som bygger sin tro på medlidenhet og humanitet forvrenges til det motsatte av sine idealer? Her snakker ­religionskritikere og religiøse alltid forbi hverandre.

For den som med distansert, fremmedgjort blikk betrakter grusomhetene som i dag begås i religionens navn, er det nærliggende å være enig med Sam Harris i at, og at religion i seg selv produserer en pervers form for solidaritet som det sekulære samfunn må finne midler å ­beskytte seg mot.

Gale. Det er mulig Harris er inne på noe. Religion kan virkelig gjøre mennesker gale. Men på galskapens hav kan det også finnes en blinkende lanterne av visdom, for å låne Michel Foucaults uttrykk. Kritikken i Harris' utsagn er ikke presis. Den rammer ikke der den skal. Hvor går skillet mellom et menneskes ­religiøse tro og dets eksistensielle livsbetingelser?

Hva er forskjellen på en mer generell maktkritikk og en mer spesifikk religionskritikk? Når Harris summarisk diagnostiserer cirka en milliard mennesker som sinnsforvirrede, må det sies å være et maktovergrep i seg selv. Stiller han da i noen annen klasse­ enn det han kritiserer? Harris' måte å tenke på har jo i vår kultur dannet rasjonale for blant annet psykiatriens voldsherredømme. Og det kan man i alle fall ikke laste religionen for.

Jomfruelig. Sekularismen, som Harris representerer, er historisk sett et jomfruelig fenomen. Den har ikke, slik det ofte påstås, vokst organisk frem av historien som et mer humant alternativ til religion.

Tvert imot er den vokst frem av helt bestemte historiske omstendigheter i Vest-Europa som det ikke er gitt har overføringsverdi til andre samfunn med annen historisk erfaringsbakgrunn enn vår.

Sekularisme har – sin korte­ historie til tross – sin andel i både jødehat, nasjonalistisk sjåvinisme­ og psykiatriens kriminelle overgrep. Men den gjøres sjelden til skyteskive for slikt. Den er ennå for ung og jomfruelig, vi er for tett på fenomenene til at vi får det opp på historiens radar.

Men den tid kommer, vær sikker på det. Religionen, derimot, har alltid vært der. Ja, mer enn det: Den har også omfattet alt. Intet har vært unndratt dens ­domene.

Floke. Her står vi ved noe som gjør at all samtale om religion har en tendens til å floke seg til og ende i demagogi. Hvis religion alltid har vært der og har omfattet alt, hva snakker vi da egentlig om? Ordet finnes ikke i verken latin eller klassisk gresk, man er ikke engang sikker på dets ­etymologiske betydning.

Men dette er like lite merkelig som at eskimoene ikke har noe ord for snø (men mange hundre ord for fenomener forbundet med snø). Det som alt er omfattet av, trenger man ikke noe eget ord for. Å separere begrepet ­religion ut fra sin historiske helhet, må nødvendigvis by på noen metodiske problemer.

Det finnes ingen omforent definisjon av hva som hører inn under begrepet. Vi tar definisjonen for gitt. Det skyldes at vi er vokst opp i en protestantisk kultur. Det var Martin Luther som skilte ut religionen som et særskilt område for subjektet. Sekularismen har sin begynnelse her, og den er også hovedsakelig et protestantisk fenomen.

På stengrunn. Dette er også en grunn til at mye av den ­sekulære religionskritikken faller på stengrunn. Det den er ment å treffe­ ligger ikke der man sikter. ­Objektet man vil ramme ligger alle steder på en gang.

Å destillere religionen ut av historien som et avgrensbart fenomen, er egentlig meningsløst, for gjennom det meste av denne historien har absolutt alt av menneskelig adferd og aktivitet, det være seg politikk, pløying på åkeren, kalvefødsler eller økonomiske transaksjoner, på en eller annen måte inngått i religionens domene.

Demagogi. Kan dette være en årsak til den spesielle aggressiviteten og den tydelige hang til demagogi, generaliseringer og ­monomani som så ofte ledsager sekulær religionskritikk? Man får ikke objektet man vil ramme ­ordentlig overfor seg. Det blir som å skyte med hagle i tåke. Man treffer blindt og alle steder på en gang, men aldri rammende.

Jeg har lest mye intelligent ­religionskritikk (selvsagt også mye uintelligent, som nå til påske da Braanen Sterri gikk i svart i Dagbladet), og den har rammet og utfordret meg punktvis. Men aldri grunnleggende, aldri fullt ut overbevisende. Pilene som skytes, er aldri vasse nok. Før eller siden får kritikken alltid et anstrøk av det verste ved det den vil ramme, den blir propaganda for sin egen tro.

Vold. Dette gjelder særlig i kritikken av religionens voldsfremmende potensial. En påstand som ofte høres, er at fordi religionen setter et skille mellom dem og oss, genererer den samtidig en spenning mellom dette «dem og oss» som unngåelig vil måtte føre til voldelig konflikt.

Effekten forsterkes av at ­religionen krever lydighet til ­irrasjonelle postulater som fritar det enkelte menneske fra ansvar. Igjen må jeg svare: Det er mulig dette er rett. Mye ­taler for at det er en funksjon av en ­bestemt type menneskelig ­adferd som forsterkes av en bestemt type religiøs praksis. Men igjen må jeg tilføye: Hva er det som rammes? Et allmennmenneskelig ­fenomen? Eller et spesifikt innhold i den religiøse tro?

Religionskritiker. Da Jesus innledet sin offentlige virksomhet med å rense templet, opptrådte han som historiens mest suksessrike religionskritiker. Han lot barna synge og de rettsløse få sin rett. Hans budskap var det motsatte av det religions­kritikken impliserer: Menneske­heten er ikke et dem og oss, vi er alle ett, og fordi vi er ett, gjelder også retten for alle. Hans budskap var pasifistisk, og det er også hevet over tvil at kirken i de første århundrer forkynte­ et pasifistisk budskap.

Like hevet over tvil er det dessverre også at straks det første kristne fellesskap var etablert, oppstod det et betent forhold til de jøder som ikke delte de kristnes­ tro – et motsetningsforhold som skulle sette et tragisk fotavtrykk på hele den ­videre historie frem til i dag.

Like sikkert er det også at de kristne tvunget av omstendighetenes krav måtte fire på sin opprinnelige idealisme og tillate våpenbruk i noen og deretter stadig flere tilfeller. Fordringen i evangeliet om å vende det annet kinn til og elske sine fiender tålte rett og slett ikke alltid møtet med virkeligheten.

Ikke ærlig. Problemet med den sekulære kritikken er at den ikke er intellektuelt ærlig. Den etablerer et narrativ hvor noe utelates, og som utelates bevisst og med overlegg, fordi det tjener propagandaens formål. Den utelater det historien også handler om, og ved å gjøre det slutter man å tro på kritikkens edle motiver: At overalt hvor kristendom rykket frem, ble det etablert rettssamfunn, kort sagt sivilisasjon.

Dette er et faktum, det er ikke noe man kan tøyse vekk med ­dilettantiske alternativtolkninger. Mer enn dette også: Troen på én Gud var selve forutsetningen for å kunne hevde alle menneskers likeverd og rett og dermed også den ufravikelige forutsetning for at universelle rettsprinsipper­ kunne forsvares.

Nedkjempes. Denne prosessen gikk ikke nødvendigvis fredelig for seg. Selvsagt gjorde den ikke det. Hvem og hva var det som måtte nedkjempes på veien mot rettssamfunn og ­sivilisasjon?

Det var ikke hyggelige folk. Det var barbarer som ikke lå et heste­hode etter IS i råskap, brutalitet og rettsvilkårlighet. Germanere som satt i trærne og hylte eller lå og rullet seg på skinn­feller mens de gnagde på benene til sine stammefienders spedbarn.

Vikinger som tredde frankernes barn på spidd og grillet dem på glør. «Fri oss fra normannernes raseri», ble det bedt i Europas kirker før kristendom kom og temmet oss smått om senn. Det skjedde ikke i en håndvending. Det skjedde med punktvise fremrykninger, med etablering av klostre og lærdomssentra. Med makt. Men også med rett. Det var aldri en ferdig prosess. Volden var uunngåelig. De menneskelige livsvilkår mer brutale enn vi i vårt isolerte hjørne av historien har fantasi til å forestille oss.

Infantil moralisme. Derfor ligger det også en infantil moralisme i måten religionskritikken retter sitt blikk utover og bakover i historien på. Den gjør seg uskyldig. Den sier: Så slemme de var. Den kan gjøre dette fordi den er så ung og jomfruelig, så hevet over historiens tunge slag.
Men det er hykleri. Et hykleri som jeg finner et svar mot i nettopp min religiøse tro: Vi er alle skyldige. Vi spikret ham alle til korset og gjør det igjen og igjen. Vi er alle bærere av den menneskelige naturs tilkortkommenhet med dens uendelige kapasitet for ondskap, men også til å beseire ondskapen i oss selv.

Om noe har vært forkynt fra prekestoler gjennom århundrer, så er det dette som de sekulære evangelister prinsipielt er unndratt fra å kunne si: At menneskets kapasitet for ondskap er uendelig, men det er også dets kapasitet for å betvinge den.

Men også dette har med ­intensitet vært forkynt fra kirkens­ prekestoler: Vent. Vær tålmodig og utholdende. Våk. Be. Du skal få din lønn, men ikke ennå. Dette er et kjernepunkt, fordi det definerer en avgjørende forskjell mellom en totalitær sekulær ideologi og troen på en transcendent virkelighet, det vi forstår under begrepet religion. En gudløs ideologi har intet å vente på. Den er prinsipielt­ utålmodig, den kjenner ikke historiens langvarighet, bare øyeblikkets krav. Den har ikke noe gudsrike å håpe på, men vil skape den fullkomne verden nå. Med én gang.

Det er i denne utålmodighet at voldspotensialet ligger. Utålmodigheten kan være både moralsk berettiget og psykologisk forståelig, skapt som den ofte er av fortvilelse, lidelse og raseri over urett. Voldelig blir den like fullt. Å undertrykke rettferdig harme er ikke lett. Det går på liv og tro løs. Håp er ikke en lettvint sak i en vanvittig verden. Derfor skal vi ikke bare moralisere over at det gang på gang skjer: At religion forfaller til ideologi og blir til ideers og systemers forsvar som vil forskuttere Guds gjerning og skape den fullkomne verden her og nå.

Urett. Det er heller ikke uten moralsk omkostning når kirken gjennom historien igjen og igjen har appellert til tålmodigheten, for dermed kan det se ut som om man passivt aksepterer den urett som utålmodigheten er et svar på.

Men tålmodighetsbudskapet er ikke uten innsikt i menneskets vilkår: Den fullkomne verden finnes ikke her og vi lever av mer enn brød alene. Den fullkomne verden kan bare håpes på og tros på. Den utålmodige har tapt troen og fyller vakuumet av sin tapte tro med handlingens panikk.

Troens modus er et annet: vente,­ tåle, håpe og be.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.4.2016

Gå til innlegget

Gud, Allah og Anfindsen

Publisert over 5 år siden

Vi vil trolig se flere eksempler på at både kristne og ateister konverterer til islam. Ole Jørgen Anfindsen var på nippet, men tok ikke skrittet helt ut. Nå kaller han seg muslimsk kristen. Det er å surre det skikkelig til.

Anfindsen er en kontroversiell samfunnsdebattant som har kommet med sterke ytringer mot nettopp islam, mot innvandring og multikultur, om raseegenskaper og pirater som burde skytes. Jeg har ofte brukt sterke ord om hans synspunkter. Så viser det seg at han har vært en hemmelig beundrer av den religion han har brukt så sterke ord mot. Er mannen egentlig forvirret? Islam og kristendom er to svært forskjellige religiøse systemer. Forskjellen skal ikke utydeliggjøres. Samtidig finnes det i forskjelligheten visse tangeringspunkter mellom religionene.   

Muslimsk kristen eller kalvinistisk muslim?
I en debatt med Anfindsen for flere år siden påpekte jeg noen mønstre i hans tenkning som plasserer ham i en kalvinistisk tradisjon, dvs i en radikal variant av protestantismen som strukturelt (altså ikke innholdsmessig) har noen fellestrekk med islam. Selv om jeg ble overrasket da Anfindsen kom ut av skapet som en slags muslimsk ett-eller-annet, finner jeg ved nærmere ettertanke likevel en viss logikk i hans utvikling.

Som islam har kalvinismen en stor variasjon av former, noen mer radikale og absolutte enn andre. Det finnes likevel en underliggende struktur med visse fellestrekk. Det gjelder særlig gudsbildet. Hos begge finnes en ekstremt sterk understreking av Guds absolutte trancendens, allmakt og opphøyethet over alt menneskelig. Menneskesynet følger av dette: For å gjøre Gud stor, må mennesket gjøres tilsvarende lite og avmektig og prisgitt Guds allmakt på både nåde og unåde. Forholdet mellom Gud og mennesker er regulert av strikte lover for et rett og dydig liv. Dette pessimistiske menneskesynet henger igjen sammen med en streng determinisme, der mennesket er utlevert til Guds vredesdom uten sikkerhet for sin evige skjebne. Det er først og fremst Anfindsens determinisme og hans pessimistiske menneskesyn som plasserer ham i en kalvinistisk sammenheng.

Det finnes andre tangeringspunkter også.  I islam er det ideelle samfunn teokratiet, der det sivile og det religiøse glir opp i hverandre. Islam er derfor både et politisk og teologisk system. Slik er det innenfor kalvinismen også, om enn ikke like uttalt. Fravær av et kirke- og sakramentssyn gjør imidlertid at det sivile samfunn trer i stedet slik at det religiøse og det sivile samfunn går opp i hverandre. Når vi i dag snakker om det verdibaserte samfunn, så ligger det en blek skygge av kalvinistisk tenkning over en slik uttrykksmåte, der det religiøse har glidd over i det sivile og til sist blitt sekularisert. Opplysningstiden og den franske revolusjon ville vært utenkelig uten den sterke påvirkning som særlig fransk kalvinisme, de såkalte hugenotter, hadde hatt på de intellektuelle elitene.    

Calvin var jurist og en kjølig rasjonalist. Som teolog var han formalistisk og han hadde liten interesse for religionens spirituelle og kultiske sider. Religion handlet først og fremst om dydene og om samfunnet. Med dette som utgangspunkt stilte Calvin seg i spissen for en teokratisk bystat i Génève, men med dydene ble det så som så. Da kom pisken frem. Calvins gudsstat endte i en terror som ikke lå mange hestehoder etter den IS praktiserer i dag.

Islam og kalvinisme tangerer hverandre også i de puritanske fromhetsidealer og i billedfiendtligheten. Et kalvinsk gudshus er som moskeen ribbet for symboler og billedlig utsmykning. Dette henger igjen sammen med gudsbildet. Billedlige fremstillinger i gudsdyrkelsen innebærer å trekke det guddommelige inn i det menneskelige og dermed krenke Guds opphøyethet og trancendens. Innen islam er det den ultimate blasfemi.

Den sterke betoningen av Guds trancendens og menneskets avmektighet betyr også at den streng som forbinder guddommelig og menneskelig blir den tynnest mulige. I islam gis den gjennom Boken, gitt menneskene gjennom Profeten. Innen kalvinismen ser man den samme tendens til å gjøre Boken, dvs Bibelen, til et trosobjekt i seg selv som gir lover for samfunnet og alle menneskelige forhold. Fordi gapet mellom Gud og menneske blir så stort, blir overholdelse av de religiøse lover som regulerer forholdet mellom de to, et primært fokus.  

Invertert ateisme og sfærenes harmoni
Fellestrekkene mellom islam og kalvinisme ligger i det fenomenologiske, ikke i det innholdsmessige og dogmatiske. Her finnes det også et tangeringspunkt til den sekulære ateismen. Min kjetterske påstand er nemlig at kalvinisme og islam representerer inverterte former for ateisme. Avstanden mellom «Gud er stor» (islam), «Gud er alt» (kalvinisme) og «Gud er ikke» (ateisme) trenger nemlig ikke å være stor. De tangerer hverandre ved å være hverandres motsatser. På en sirkel kan avstanden mellom ytterpunktene måles til både 359 grader og 1 grad. Jo høyere det ropes at Gud er stor og opphøyet over alt menneskelig, desto nærmere er Gud sitt forsvinningspunkt, der troen bikker over til negasjon. Gudsbegrepet blir til slutt umulig å fastholde, og ateismen et logisk neste skritt.

Den motsatte reise er selvsagt også mulig. Jeg observerer lettere fascinert at det finnes ateister som tiltrekkes av islam. Jeg har undret meg over hvorfor. Jeg tror det skyldes at gudsbegrepet i islam egentlig sitter ganske løst. Eller sagt på en annen måte: Jo mer absolutt og trancendent gudsbegrepet er, desto løsere sitter det i realiteten. De nærmest autistiske repetisjoner av formelen «Allahu akbar» lyder som en besvergelse i det tomme rom der Gud er så opphøyet at gudsbegrepet er like ved å løses opp i tynn luft.

Men kanskje ligger det noe mer her også: Klarhet og stringens. Islam er på egne premisser et rasjonelt, glassklart og stringent system med få dogmer. Som i den sekulære ateismen er det den rasjonelle stringens som holder systemene sammen. De motsier hverandre, men grenser i motsigelsen opp til hverandre.

Jeg kan forstå fascinasjonen for islam. Islam har nemlig noe som et ateistisk livssyn prinsipielt må unnvære: en trancendental skjønnhet, en sfærenes harmoni, svar der man ellers står svarløs. Kristendommen mangler dette. Det den byr på, er mysteriet. På noe høyst uklart og irrasjonelt: Treenighetslæren.

Kjærlighetsdogmet
Ikke overraskende er det her det butter for Anfindsen. Men i stedet for å ta motet til seg og konvertere, klipper og limer han fra begge religioner og ender med en hybrid som ligner verken fugl eller fisk. Jeg kan forstå dilemmaet. For et rasjonelt menneske er det selvsagt umulig å få 1+1+1 til å bli 1 uansett hvordan man vrir og vender på tallene. Men det er altså hva den kristne kirke tror.

Det finnes, som Anfindsen korrekt anfører, intet belegg i Det nye testamente for treenighetslæren. Det er heller ikke nødvendig. Treenighetslæren er en del av det som i katolsk teologi kalles Tradisjon, dvs en utledning av det gudsbilde som fremkommer i NT. Gud er ikke som i islam et subjekt utenfor og fristilt fra vår virkelighet, han er også immanent og kjødeliggjort i alt levende. Hvis Gud er et subjekt som regjerer i «splendid isolation» kan han nemlig ikke være en kjærlig Gud. Kjærlighet er uforenlig med ensomhet, den må ifølge sitt vesen være rettet mot noe, mot det som er gjenstand for kjærligheten. Kjærlighet forutsetter relasjon, hvis ikke er det ikke kjærlighet, men noe annet vi snakker om. Hvis Guds vesen er kjærlighet og hvis Gud er evig, må også det som er gjenstand for hans kjærlighet være en del av hans vesen og alltid ha vært det.

Treenighetsdogmet kalles i katolsk teologi for kjærlighetsdogmet. Treenighetsdogmet danner det rom i teologien hvor rasjonaliteten trer til side og hvor man med en term fra bysantinsk teologi er beskuende. Det vi beskuer er mysteriet, at Guds kjærlighet er gjenkjennbar og til stede i alt som lever. Menneskelig og guddommelig er ikke motsatte størrelser, men som en av oldkirkens kloke teologer formulerte det: «Guds ære er det levende menneske». Kirkens lære er derfor at alt levende bærer Kristi bilde på sin panne, og at slik Gud uttømte sin kjærlighet i Kristus, slik er hans kjærlighet uttømt i alt som lever. Slik får også Jesu ord sin mening: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste små, det gjorde dere mot meg».

For en muslim er tanken om Guds immanens en blasfemi. For en kalvinist er det en side av kristendommen som fortrenges. For en ateist er det bare meningsløs tale.

Intet konstituerer seg selv
I vår anglosaksiske (og kalvinsk påvirkede) kultur har vi siden renessansen sentrert rundt subjektet som noe som konstituerer sin egen eksistens. Det er en fjern tanke innen hovedstrømmen av kristen tenkning. Intet konstituerer seg selv. Liv konstitueres av det jeg mottar, som kommer til meg, gis meg og som ikke er av meg selv. Livet er ikke min bevissthet om meg selv, men bevissthet om at livet er meg gitt og fyller meg med eksistens. På samme vis kommer min neste til meg og gjør meg til et individ, rosen står for meg og byr på sin skjønnhet, og idet jeg ser rosens skjønnhet, fyller rosen meg med seg selv. Tillit til tilværelsen er ikke noe jeg skaper, den er kommet til meg som en gave i fullt mål fra fødselens øyeblikk, og kan bare bli mindre fra da av.

Hva betyr dette? Det betyr at Gud er i alle mine relasjoner. Det er ikke et postulat, en påstand jeg trenger å problematisere.  Gud er ganske enkelt det som er gitt, som er eksistens og som gir eksistens - som kommer før alt annet og som er etter alt annet. Det er slik vi alle forholder oss enten vi tror eller ikke tror. Vi forholder oss til det som er gitt. Min neste er meg gitt, kommer til meg og gir meg eksistens, for uten min neste finnes ikke jeg som individ, Uten relasjon finnes ingen eksistens, da finnes ikke Gud, men da finnes heller ikke vi.   

Det er dette som er Treenighetens kretsløp i alt levende: Gud i meg, jeg i Gud og kjærlighetens hellige Ånd som gjennomstrømmer all eksistens. Av dette dogmet er det skapt et stort og vidunderlig kosmos av det vakreste mennesker noen gang har frembrakt av kunst, av musikk, litteratur og bilder som ærer Treenighetens mysterium og som peker nese mot puritanske rasjonalister enten de er gudsfornektere eller gudsbesvergere. 

Gå til innlegget

Lever antikatolisismen videre?

Publisert nesten 6 år siden

Den primitive antikatolisismen er død. Men et skjevt avstandsblikk kan fortsatt merkes, kunnskapsnivået er fortsatt lavt. Skulle den katolske kirke i Norge igjen bli stor, er jeg sikker på at gammel antikatolisisme straks vil vekkes til liv igjen.

Øyvind Strømmens kronikk 10. 06.om antikatolisismens historie i Norge har stor overføringsverdi til dagsaktuelle forhold. I går var det jøder og katolikker. I dag har islam kommet imellom og må ta støyten. Uflaks for muslimene.

Likevel er det en forskjell: Vrangforestillingene om katolikkene rakk mye lenger. De strakte seg langt inn i de mest opplyste miljøer, i departementer og storting og opp på professornivå ved de teologiske fakulteter. Liberale som konservative i kirkelivet var om ikke annet forenet i sitt fiendskap mot katolikkene. 

I flere innlegg på Verdidebatt (1, 2 og 3) samt i papiravisen 03.06.går jeg langt i å antyde at Vårt Lands dekning av medlemsrotet i Oslo katolske bispedømme (OKB) har hatt en antikatolsk slagside. Jeg trenger å utdype dette. Når Vårt Land retter et kritisk blikk på forhold i en minoritetskirke, gjør den det med trygt ståsted i protestantisk majoritet. Dette er en krevende posisjon. Når en majoritet skal beskrive en minoritet, er snubletrådene mange. Det krever aktsomhet og evne til å se kritisk på ens egen posisjon. Den som representerer majoriteten, vil sjelden være seg bevisst at han også sitter med det definisjonsmessige overtak. Minoriteten, som opplever virkeligheten fra sitt ståsted, erfarer seg selv beskrevet av en utenforstående på måter man ikke klarer å kjenne seg igjen i. Spesielt ille blir det om majoriteten mangler kunnskap om den andre part, men uten å være bevisst sin kunnskapsløshet. Minoriteten sitter da igjen med en stigende følelse av uopprettelig avstand og at det ikke nytter å ta til motmæle. Det blir likevel ikke forstått.

Vårt Lands dekning av medlemsrotet i OKB har reaktivert mange katolikkers følelse av avstand og av å bli sett på med mistenksomt blikk. At avisen har gitt saken full nyhetsdekning, har alle forståelse for. Men særlig kommentarjournalistikken har hatt en brodd som minner om retorikk fra en tid man trodde seg ferdig med. Vårt Lands ståsted i majoriteten har for eksempel sløret blikket for de vesentlige likheter mellom den pågående saken i OKB og medlemsrotet i Den norske kirke for noen år siden. Men det er den katolske biskopen som dras til skafottet med en bedragerianklage mot seg. Vårt Land har ikke argumentert overbevisende for at det er vesentlige forskjeller i de to sakene eller forsøkt å få frem et bakgrunnsbilde som forklarer hvordan begge kirkesamfunn kunne havne i tilnærmet samme uføre. Er det lovverket som skaper problemer? Hva med fylkesmannens rolle? Fraværet av andre kritiske perspektiver gjør at mange opplever den ensidige fokuseringen på den katolske kirke som dypt urettferdig og utslag av gammel fiendtlighet. Mer rimelig er det å se det som utslag av en dynamikk der makt- og tyngdeforhold fører til en automatisk favorisering av den sterke part og som gjør en minoritet desto mer sårbar. Hadde Vårt Land kontekstualisert forhold som de nevnte på en troverdig måte, hadde min kritikk også falt på timen. 

Jeg skal nevne et annet og isolert sett uskyldig eksempel på hvordan kunnskapshull er med på å utdype og øke avstand. I sin ellers utmerkede reportasje fra St. Johannes kirke i Groruddalen 11. 06.beskriver journalistene Blystad og Myklebust katolikker som kneller og ber til Maria «på rams». En katolikk som leser dette, sukker og tenker at de har ennå ikke lært: Katolikker ber ikke til Maria. De ber om at Maria må be for dem. Bønnens objekt er og kan aldri være annet enn Gud. For lutheranere som for katolikker. Uttrykksmåten «å be på rams» har en ubehagelig undertone. 

Et uskyldig eksempel, men med en hale: Når ellers godt opplyste mennesker kan spørre hvorfor katolikker tror på Maria og ikke på Gud, ligger grunnlaget for dumheter som dette i at slike kunnskapshull aldri blir fylt igjen. Summen av mange slike forestillinger fryser katolikker fast i opplevelsen av aldri å bli forstått samtidig som det fastholder ikkekatolikker i forestillinger om katolikker som forvillede og annenrangs kristne. Det er av slik mat antikatolisismen spiser.

Jeg skal ikke overdrive. Katolikker har aldri lidd direkte overlast i Norge. Men i perioder har den katolske kirke blitt utsatt for til dels rabiate doser fiendtlig retorikk som har gitt katolikker gode grunner til å føle seg som fremmede og uvelkomne fugler i vårt land.

Kirkens strategi i Norge har vært å ligge stille og aldri ta til motmæle mot urimeligheter eller gå inn i teologisk polemikk. I stedet har den forsøkt å legitimere sitt nærvær gjennom samfunnsnyttig innsats. Innen karitativt arbeid og i skole- og sykehusvirksomhet har den vært en pioner. Men nå som den katolske kirke er blitt stor i Norge, kommer man ikke langt med slik beskjedenhet. Når kirken nå har slått kraftig tilbake mot bedragerianklagene, varsler det en ny og mer offensiv tone. Mangel på ydmykhet, skrev Vårt Land. En fullt ut forståelig og fornuftig strategi, spør du meg.

Gå til innlegget

Hodeløst av NRK

Publisert rundt 6 år siden

Å presentere et intervju med Mulla Krekar uten et eneste konfronterende spørsmål, er fullstendig halsløs gjerning av NRK

Når Mulla Krekar slipper til i NRK, er det ikke det norske publikummet han taler til. Han taler til dem han vet vil lyttte til ham som religiøs autoritet både i og utenfor Norge. Man trenger ikke tvile et sekund på at Anders Magnus' intervju med mullaen vil gå verden rundt og finne sitt publikum.

Den som skal intervjue en ekstremist som Mulla Krekar, må ha minst to egenskaper: For det første kompetanse på islam og på den ekstreme variant av islam som mullaen forfekter, for det andre en allmenn journalistisk kompetanse til kritisk tilnærming til intervjuobjetet.

Anders Magnus besitter ingen av disse evnene. Det gjorde heller ikke den VG-journalist som for noen måneder satte et mikrofonstativ foran lederen i Profetens Ummah, Ubaydullah Hussain. I stedet følges både i NRK og VG det journalistiske prinsipp å la intervjuobjektet få tale fritt og avsløre seg selv gjennom sine uttalelser. 

Ja, overfor et norsk publikum avslører mullaen seg ettertrykkelig. Men det gir mullaen katten i. Verden er ikke lenger norsk, den er ikke en gang bare global, den er digital. Intervjuet med Mulla Krekar vil få en virulent spredning på nett, men det publikum vil få se, er en mulla som får prate uimotsagt og en intervjuer som endog sitter og nikker. I de fleste steder av verden er det etr tegn på servilitet.

Hadde Anders Magnus hatt den kompetansen han ikke har, hadde han visst hvor han skulle trykke for å kjøre mullaen til veggs. Det hadde vært den minste sak om man bare kunne håndverket. Det hadde samtidig vært et budskap overfor Krekars potensielle tilhengere at han er en vaklende autoritet så sant han får kvalifisert motstand. Det var han ikke i nærheten av å få. 

At norske journalister er inkompetente i religiøse spørsmål, har jeg sett utallige eksempler på. Men slik verden er i ferd med å bli, er dette en farlig inkompetanse - farlig i forhold til realitetene som slik journalistikk utilsiktet dekker over, farlig fordi det gir ekstremismen følelse av å ha spillerom. Norske medier bør ta mange runder med seg selv før man neste gang setter en mikrofon foran folk som Mulla Krekar og Ubaydullah Hussain. 

Gå til innlegget

Romfolket og Anfindsens metode

Publisert over 6 år siden

Vi tolererer at våre egne gater forvandles til en Gazastripe av fyll, dritt og elendighet når våre egne kjekke ungdommer har seg en lørdagskveld. Men når andre driter i våre parker -ja, da skal du få høre! Da våkner en hellig vrede.

Debattene i kjølvannet av mine to artikler "Romfolket - hva er det som truer oss?" og "Vi og de fredløse", som bygger på et foredrag jeg holdt under et seminar om romfolket i regi av Metodistkirken i Trondheim i november 2014, har virvlet opp en rekke ting som jeg ikke rekker å kommentere enkeltvis. I tillegg har Ole Jørgen Anfindsen fulgt opp med en egen tråd, "Sigøynere/roma og våre moralske matriser", der budskapet i bunn og grunn ikke er annet enn at vi skal fortsette å gjøre det samme som vi har gjort gjennom alle århundrer: jage dem. 

Metodistkirken og de utstøtte
Metodistkirkens engasjement i dette er spesielt interessant. Det var i Metodistkirken i Trondheim at det første samepolitiske møte i Norge ble holdt 6. februar 1917. Men historien slutter ikke der. Under siste krig slo Metodistkirken sine vinger rundt Trondheims jøder. En hemmelig synagoge ble innredet på loftet i metodistkirken, og Torahrullene og andre kultgjenstander ble oppbevart der i skjul. I mangel av jødisk forstander trådte sågar metodistpresten i Trondheim inn i hans sted og forrettet jødiske begravelser etter en annen religions rituale. Snakk om å tenke (og handle) utenfor boksen!

I 1997 var Metodistkirken igjen (denne gang i Levanger) åsted for den første organiserte mobilisering av det norske romanifolkets interesser, da Romanifolkets Rettssikkerhetskomité ble etablert her. Jeg var selv til stede. Det var begynnelsen på en prosess, der det norske romanifolket etter 500 års nærvær i Norge tok det første lille skritt i retning av å organisere sine interesser. Det var mulig fordi først da var tiden moden. Først da - 11 år etter at den norske særomsorgspolitikken overfor taterne opphørte i 1986 - var historien klar til å kunne fortelles. 

Tre utsatte minoriteter som har en felles historie om ulike grader av forfølgelse, har Metodistkirken slått sine vinger rundt. Det var kontroversielt den gang det skjedde, for den gang hadde ingen av disse gruppene særlig sympati i befolkningen. Å være antisemitt og si hva som helst om jøder, var risikofritt. Slik har det vært med samer og romanifolk også. Men etter hvert har historien lært oss litt om sammenhenger som gjør at vi ser at ting ikke er fullt så enkle som vi trodde de var. Og da får pipa langsomt en annen lyd. Men det tar tid. Historien må legge seg i mellom og gi avstand til samtiden før blikket klarner.

At Metodistkirken nå også står opp for romfolket, følger i samme tradisjon, og det vil tjene den til ære når tiden bare får gå litt og vi får avstand til dagens flaue retorikk rundt alt som sies om romfolket og deres elendighet. For det Metodistkirken (og andre) har gjort for jøder, samer og romanifolk, det har pekt fremover og bidratt til fremskritt for humanitet og rettferdighet. På samme vis peker det de nå gjør for romfolket fremover. Det vil historien en gang anerkjenne.

Det mangler ikke på elendighet når vi studerer romfolkets situasjon i dag. Den er verre enn den kanskje noen gang har vært. Men innsikt i og visdom rundt årsakssammenhenger og om hvordan et folks problemer skal løses, er det enda større mangel på. Forståelse for at det tar tid å gjøre noe for et folk som ligger nede - at det kreves mer enn bare å ta seg sammen, slik gjennomgangsmelodien hos mange lyder - er det enda større mangel på.

Anfindsens metode
Ole Jørgen Anfindsen startet tråden "Sigøynere/roma og våre moralske matriser" som svar på mine to artikler. Som man ser av overskriften handler det for Anfindsen om moral - NB! ikke om vår moral, men om romfolkets mangel på det. Men hva er det Anfindsen egentlig - når alt kommer til alt - har å bidra med? Svaret er: ingen ting. Jeg gjentar: INGEN TING! Ingen ting utover repressive tiltak. Med andre ord en gjentakelse av det som historien gir tonnevis av dokumentasjon på ikke har virket, som snarere har forsterket problemene og vridd romfolket ned i dypere og dypere elendighet og i hundrevis av år gjort dem til et jaget folk på tvers av alle landegrenser. Overfor dette har vi, ifølge Anfindsen, ikke plikt til noe som helst utover å stenge rikets grenser og holde oss for nesen inntil problemet garantert vil dukke opp en gang senere.  

En internasjonalt og europeisk utfordring
Internt hos romfolket forteller man fra generasjon til generasjon om "de to store vandringer". Første vandring skjedde rundt år 1300, som førte folket inn på europeiske områder, og som i 1508 for første gang nådde Skandinavia. Vi satte navnet "tater" på dem, som betyr "folket fra helvetet". På tysk zigani eller zecani, på engelsk gypsie eller egyptians, fordi man trodde de var en rest av forvillede etter israelsfolkets opphold i Egypt. Andre store vandring kom på slutten av 1800-tallet, som førte til at romfolket spredte seg ikke bare over hele Europa, men også til de fleste andre deler av verden. Mange kom også til Norge. Til forskjell fra taterne, som da hadde vært her i mange hundre år og hadde sin egen atskilte historikk i forhold til andre grupper rom, kalte vi disse med deres tyske navn, sigøynere. Siden har de vært her. Mange er godt integrert, ikke minst takket være pinsebevegelsen og den katolske kirke, som møtte dem med åpne armer. Den nå avdøde jesuitt og pater, Gustav Teresz, hadde en mangeårig pastoral kontakt med dem og kjente dem bedre enn noen.

Hver av disse vandringene var utløst av bestemte bakenforliggende forhold, der forfølgelser, jakt og i mange tilfeller massehenrettelser er fellesnevner. Den siste massejakt av større omfang på tatere i Norge skjedde i Flå i Gauldal i 1906. Ryktet sa de hadde kidnappet et savnet barn. Sannheten kom for en dag noen år senere. Jenta hadde falt ned i en åpen kloakkum i en gate i Oslo. Før dette var såkalte fantejakter årlige foreteelser i Norge. Tatere ble jaget over grensene til neste kommune, der samme prosedyre gjentok seg. Det skjedde at de ble skutt ned for fote. I 1921 vedtok Sør-Odal herredsstyre med knapt flertall at det "herefter skal være forbudt at skyde tatere". Kirken stengte dem ute fra sakramentene, slik at barna verken ble døpt eller konfirmert. Dermed fikk de heller ikke adgang til pass, og kunne ikke reise lovlig rundt hvor enn de oppholdt seg også i eget land. Dette var den virkelighet Eilert Sundt kjente og de som i 1896 startet opp Norsk misjon blant hjemløse. Det var et fremskritt den gang. Ettertiden har lært oss at det også skjedde mye galt i fremskittets navn.

Situasjonen for romfolket er i dag omtrent som på Eilert Sundts tid i en del østeuropeiske land. Situasjonen er så alvorlig at det kan være at vi nå står overfor romfolkets "tredje store vandring". Også nå ligger bestemte utløsende forhold bak. Kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa og finanskrisen i 2008 har satt i gang prosesser som skritt for skritt har skjøvet romfolket mot et stup. Barnehjemmene vi fikk forskrekkede glimt av da kommunistregimet i Romania falt, var ikke vanlige barnehjem. Det var som oftest barnehjem for rombarn vi fikk små blikk inn i. Nå er disse barna voksne og har selv fått mange barn. I et stadig mer integrert Europa blir de gruppene som aldri har vært integrert, et deso større og synligere problem.

Romfolket er et folk uten nasjonale grenser og har heller ikke noe territorium å drømme om eller håpe på. Deres tilstedeværelse i verden har alltid bestått i å være midt iblant oss og samtidig omgitt av barrierer som kulturelt, sosialt og mentalt er høyere enn Mount Everest. Slik har både de og vi villet ha det. Men fordi de er og alltid har vært midt i blant oss uten å kjenne landegrenser, er deres situasjon også en internasjonal og europeisk utfordring, ikke en spesifikk rumensk, ungarsk, spansk eller polsk. Det finnes 12 millioner av dem, større enn Sveriges befolkning. De finnes i samtlige europeiske land, de har vært i Norge siden 1508. Det er ikke et folk én nasjon står mer ansvarlig for enn andre. Det er en felles skyldighet og et felles ansvar. Norges ansvar er ikke mindre enn andres. Vi har som de fleste andre land vår historie med dette folket. Vi har også vårt å svare for. Vi tvangssendte dem i arbeidsleire, vi tvangssteriliserte mødrene, vi lobotomerte mennene, vi var sågar det andre land i verden som tok i bruk denne metoden og det siste som opphørte med det, vi stuet dem innerst i asylenes mørkeste gjemmer, vi la dem i massegrav på Ris kirkegård i Oslo uten gravsten eller navneplate, selv deres graver er ofte ukjent.

Norge er og har vært et godt land å bo i for flertallet. Ja, for flertallet. Men ikke for de mest risikoutsatte gruppene. Vi er snare med å løfte moralismens pekefinger når noen ikke går i takt. Man skal skikke seg, være gagns menneske. Selvsagt skal vi helst også være det. Men slik er altså ikke virkeligheten. Så hva gjør vi med det? La oss begynne med å forholde oss til den. Det vil nemlig alltid være noen som av ulike grunner ikke skikker seg. Det vil alltid finnes noen å forarges over. Det betyr ikke nødvendigvis at de er dårligere mennesker.

At mennesker ikke går i takt med fellesskapets moral, kan ha mange grunner. Fattigdom er én grunn. Utstøting en annen. Utenforskap preger menneskers selvforståelse og identitetsopplevelse sterkere enn vi som har en trygg, uproblematisert identitet aner. Avvisning av våre verdier kan for eksempel være en aktiv måte å besktytte seg selv på, ikke noe uttrykk for umoral. Det har jeg ofte sett eksempler på. Hos romfolket er utenforskapet en konstituerende del av deres identitetsopplevelse. Erfaring har også vist meg at skal man bedømme et folks moralske standard, er det mer enn ett parameter som skal legges til grunn. Man skal ikke bare se på hvordan handlinger og holdninger spilles ut i forhold til det ytre fellesskap, men også det indre, ja, kanskje vel så mye det. Med andre ord: Moralske verdier innad i et fellesskap kan være helt annerledes enn utad overfor vårt fellesskap. Glemmes skal heller ikke at den mangel på respekt romfolket viser oss, er en refleks av en gjensidig forakt. Ting henger kort sagt sammen. Gjensidig mistillit - og det er viktig å understreke at den er gjensidig - er sammen med analfabetismen i det hele tatt de to motorene som holder elendighetshjulet i gang både for oss og for dem. 

Man kan ikke gjøre alt, men man kan løfte blikket!
Å bryte denne mistillitens onde sirkel, lar seg ikke gjøre på én dag. Det krever at begge parter løfter blikket. Det kan ikke skje uten politisk vilje på tvers av nasjonale grenser. Men hvordan skal romfolket og dets representanter kunne bidra når deres eneste bindeledd til samfunnet alltid går gjennom politiet, statsmaktens mest repressive representant? Selv i de land hvor romfolket er tallrikt har storsamfunnet ikke noe annet formelt kontaktledd til minoriteten enn gjennom politimyndigheten. Slik også i Norge. Det eneste offentlige organ med formelt ansvar i forhold til romfolket er politiet. Det sier også alt om hvordan vi ser på relasjonen. Bare å endre dette vil være et lysårs fremskritt.  

Skal man løfte blikket, må man på en eller annen måte komme i posisjon overfor hverandre, og da er definitivt ikke politiet en egnet tilrettelegger. Igjen fremmer Metodistkirken i Trondheim eksemplets makt, for uten at noe skjer i det små, skjer definitivt heller intet i det store: Man kan møtes på en felles arena, som i Trondheim i kirken, for å lage middag sammen. Man kan, som vi har gjort i Grønland, invitere dem inn i kirken fremfor å la dem stå utenfor og fryse. Etter hvert kan man gi dem ansvar. De kan koke og dekke til kirkekaffen. Det fungerer utmerket. Man kan ikke gjøre alt. Men man kan løfte blikket! Forbud er ikke å løfte blikket. Det er å gjøre mer av det som aldri har virket. Det er å forsterke det problemet man forsøker å skyve fra seg.

Det småborgerlige pjatt
Småborgerlighet betyr i denne sammenheng at man ser én side av et problem og er hermetisk lukket for andre problemstillinger enn de man selv har innpå eget hagegjerde. Eksempelvis ser man veldig lett problemer hos alle andre, men er fullstendig blind for å se hvordan ting henger sammen. Vi tolererer at våre gater ser ut som en Gazastripe av fyll, dritt og elendighet en lørdagskveld når vår egne kjekke ungdommer har seg - det er ingen som snakker om hvordan norske ungdommer egentlig er da. For om en lørdagskveld på byen skulle gi oss det sanne bilde av nordmenn, ja, da står det sannelig svært ille til med norrønaætten! Men vi stemmer gjerne på partier som vil ha mer av det samme gjennom stadig mer liberal alkohol- og åpningstidspolitikk. Vi synes visst det er greit at det er sånn, det er en norsk greie og vi klarer på et vis å leve med det. Et drap eller to i uken som følge av fyll og slagsmål endrer ikke på det.

Men når andre driter i våre parker -ja, da skal du få høre! Da våkner småborgerens hellige vrede, og den skal man passe seg for, den er ikke til å spøke med. Men slik er det bornerte perspektiv. Lenger rekker det ikke. Stille blir det først når man stiller de litt mer kompliserte spørsmål.  

På dette småborgerlige nivå er det faktisk at Anfindsen beveger seg. Han refererer til en artikkel fra et båtmagasin, der eiere av dyre båter (sannsynligvis en stor andel skattesnytere) beklager seg over tilgrising i småbåthavnene og at båtene er blitt benyttet som magasin for tjuvgods. Nå er det riktignok ikke ført bevis for at det faktisk var tjuvgods. Tjuveri av store partier og i organisert omfang, husran etc, har i alle fall ikke pleid å være typisk for romfolk. Naskeri, forsøpling og bedragerier i småskala finnes det nok mange eksempler på.

Selvsagt skal alt slikt forfølges med de midler påtalemakt og rettsvesen har. Det skjer da også. Men jeg vet også noe mer. Med kunnskaper skapes det fordypning og nyanser i bildet. Jeg vet for eksempel at folk havner i kriminalitet fordi de av og til ikke har andre valg eller fordi deres selvrespekt er så kvestet at de ikke har noe å vinne eller tape uansett hvilken side av loven de står på. Jeg vet også at i noen tilfeller er kriminalitet en aktiv måte å straffe oss på. Endelig vet jeg også at i utenforskapets verden kan det være vanskelig selv for det beste menneske å unngå å komme på kant med loven. Av den enkle grunn at det i mange tilfeller er selve utenforskapet som er kriminalisert. Eksempelvis var det frem til revisjonen av løsgjengerloven i 1971 kriminelt i seg selv å være tater i Norge. (Det var sågar kriminelt å være homo, om glidlåsen var nede vel å merke. Var den oppe, var du uansett og pr definisjon ikke homo).

Skjenk det en tanke: Hva gjør slike utstøtingsformer med menneskers og gruppers selvforståelselse? Hvordan former det et blikk på verden? På oss? Når alt du er, er å være den foraktede, hva har man da å vinne eller tape på noe som helst? Om man er i stand til å tenke et skritt lenger enn bikkja til Jon Michelet, burde svaret være enkelt. Svaret er det samme som hos Anfindsen: Ingen ting. Man har intet å vinne og intet å tape. Og elendigheten bare fortsetter.

Ole Jørgen Anfindsen er intelligent nok til å tenke lenger. Man han ser det hele innen et skjema han har valgt som fortolkningsmodell for virkeligheten: Liberal versus ikke-liberal. Det kan vi godt diskutere i andre sammenhenger, for på mange områder er selv jeg tilhenger av å fremme verdikonservative dyder. Men i denne sammenheng handler det ikke om liberal eller konservativ. Det er et fullstendig fordreid perspektiv. Romfolket har vært her lenge før ordet liberal var oppfunnet. Romfolkets problemer skyldes ikke liberalitet i noen retning. Det skyldes det motsatte, nemlig eksklusjon, stigmatisering og barrierer. Oppå dette kommer at særlig i et land som Ungarn, hvor romfolket utgjør 10 prosent av befolkningen, har en høyrenasjonalistisk og sjåvinistisk ideologi som Anfindsen i mange sammenhenger har slått sine varme og velsignende hender rundt, hatt stor fremgang. Hatretorikken de fører mot romfolket, ligger nok ikke for en dydig akademiker som Anfindsen, men mange av dem som deler hans tankegods, er mer enn rede til å ty til den. Et resultat er at romfolk idag jages som dyr på den ungarske landsbygda og i Budapests gater. Blod flyter.

Før Anfindsen tok til tastaturet, burde han i det minste ha kommet opp med noe som kunne antyde en human løsning for et problem vi uansett ikke slipper lett unna, som det uansett ikke finnes noen enkle løsninger på. Han bør vise ydmykhet for at det her bare finnes vanskelige svar. Enkle svar gir lett mange "likes". Men de enkle løsningene er utprøvd alle sammen, og det finnes ikke ett eksempel på at de har virket. Ikke ett. Med mindre man velger bygdevekter Ihlers metode da han under herredsstyredebatten i Sør-Odal i 1921 foreslo følgende: "Det letteste vilde være at skyde dem." Den metoden tror jeg ikke Anfindsen er tilhenger av.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere