Bjørn Are Davidsen

Alder: 62
  RSS

Om Bjørn Are

Sivilingeniør med en rekke tilleggsstudier i mer humanistiske fag. Forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro, vitenskap, Da Vinci-koden, konspirasjonsteorier og historie. Vanskelig å stanse fra å holde foredrag om disse og andre temaer.

Følgere

Ja til krenkelsesfrihet

Publisert over 8 år siden

Opptøyene etter makkverksfilmen om Muhammed viser hvor vanskelig det er å holde på prinsipper. Siden menneskeliv er gått tapt, har flere kjent behov for å ta avstand. Og da kommer det naturlige spørsmålet: Hva bør jeg ta avstand fra?

Naturligvis kan det være greit (selv om det bør være opplagt) å si fra om at man ikke selv står for den type tendensiøst tøv som fremkommer i "filmen". Religionskritikk er ikke det samme som raljering, for ikke å si spredning av myter, feil og fordommer. 

Men det er altså ikke det at noen bedriver hodeløs hets som er problemet. Som Knut Olav Åmås sier i Aftenposten er det reaksjonene, ikke provokasjonene, som er problemet. 

Og jeg sier ikke dette fordi det de seneste tiårene er kristne som har vært mest utsatt for forfølgelser og drap - ikke minst basert på påskudd om blasfemi og krenkelser. Nei, dette gjelder uansett om de som utsettes for reaksjoner etter provokasjoner er jøder eller ateister, kommunister eller muslimer. 

Ikke minst er dette avgjørende i møte med æreskulturer der det alltids kan hevdes at noen har krenket meg eller min familie eller min nasjon eller min religion eller hva som helst annet som jeg kan tenke at handler om min identitet. Og er ære krenket må den som kjent gjenopprettes. 

Noe som det sjelden kommer noe godt ut av i kulturer som ser ære som viktigere enn menneskeliv.

Det er heller ikke spesielt konstruktivt med de som ikke er i stand til å skjelne mellom enkeltpersoner og stater, eller ikke forstår at personer og institusjoner kan ha lovbeskyttet autonomitet, fra filmskapere til nobelkomitéer.

Dermed er det forstemmende hvis sentrale norske kristne, fra biskoper til Bondevik, synes så opptatt av å kritisere provoserende ytringer at de direkte eller indirekte synes å forsvare en uholdbar krenkelsesretorikk.

I stedet for å dempe gemytter, kan det fungere forsterkende - og ikke minst legitimerende. Mennesker som stadig hevder seg å være krenket skal ikke unnskyldes, de skal utfordres. 

Det vi trenger å beskytte oss mot er ikke provokasjoner, men de som erklærer seg provosert.

Bondevik er dermed på ville veier når han sier som på NRK i går at "ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre". Tvert i mot er ytringsfriheten viktig nettopp fordi man skal ha lov til å si noe som provoserer andre.

Det er ikke ytringene som behager meg som trenger å forsvares. Det er de som gir meg ubehag.

Ja, det er ingen tvil om at noen former for ytringer kan være - eller oftere - kan oppfattes som krenkende. Men enten vi tenker "objektivt" eller "subjektivt" her (og legger vi sistnevnte til grunn blir det totalt vilkårlig hva noen vil kunne komme på å kalle for krenkende) har det ingen ting å si for prinsippet. Skal ytringsfrihet ha noen som helst mening må den innebære krenkelsesfrihet.

De eneste ytringer som trenger å forsvares i lovverk er de som kan krenke andre.

Det betyr ikke at det skal være lov å si hva som helst om hvem som helst når som helst. Er det noen gang vi må klare å ha flere tanker i hodet, bør det være her. Det er da også derfor vi har lovverk om injurier, antisemittisme, rasisme og mobbing, for ikke å si ordstyrere, skolereglement og dommere med røde kort.

Men vi kan ikke la det faktum at fornuft og folkeskikk er ulikt fordelt unnskylde formelle innskrenkelser av ytringsfriheten.

Og vi kan enda mindre forsvare at selv det som måtte være av lovstridige ytringer fører til dødsstraff eller drap.

(En lenger versjon av dette ligger på min blogg). 

Gå til innlegget

Jesus var ikke gift

Publisert nesten 9 år siden

Var Jesus gift? Det kortet svaret er nei. Jesus var ikke gift. Det lengre svaret henger sammen med et mer interessant spørsmål: Hvordan kan vi vite om Jesus var gift? Skal vi vurdere det må vi si noe om kilder og historieforskning.

Bakgrunnen for at spørsmålet dukker opp igjen er at professor Karen L. King ved Harvard nylig presenterte et funn av et lite egyptisk tekstfragment (fra rundt år 200 eller noe sånt) der Jesus sier «Min kone» (og så er linjen slutt). Når King understreker at dette likevel ikke kan brukes som bevis for at Jesus var gift, er grunnen at hun tenker som forsker.

Skal en historiker uttale seg om hendelser og personer, kreves det kilder – og kritisk vurdering av kildene. En tommelfingerregel er at dess nærmere hendelsene i tid og sted, dess bedre kilder. Kilder fra første århundre er bedre enn kilder fra andre og tredje århundre. Kilder som kan knyttes til Palestina eller nærliggende områder er bedre enn kilder fra andre steder. 

Det finnes en rekke slike kriterier. På mange måter handler Jesus-forskningen vel så mye om å vurdere kriterier som å vurdere kilder. Eller sagt på en annen måte: Det vi får ut av kildene kan fortelle vel så mye om kriteriene som om kildene.

Blant kriteriene er hvor mange uavhengige kilder som forteller om en hendelse eller et utsagn (dess flere, dess bedre), hvorvidt det er pinlig å fortelle (dess dårligere man kommer ut av å fortelle noe, dess mer sannsynlig), hvorvidt teksten handler mer om samtiden enn om fortiden det skrives om, hvorvidt den synes tilpasset for å få profetier til å gå opp og så videre.

Det er mye vi kan diskutere om Jesus. Denne tråden handler ikke om hvorvidt han var Guds Sønn, gjorde mirakler eller en gang har eksistert. Temaet er om han var gift. Det kan han ha vært selv om han var Guds Sønn eller gjorde mirakler. Mener man imidlertid at han ikke har eksistert, kan man vanskelig mene at han var gift.

Det er bred enighet blant historikere (jøder som Vermes, ateister som Grant og Crossley, agnostikere som Ehrman, liberale kristne forskere som Crossan eller konservative som Bock) om at Jesus var en jøde som forkynte ved lignelser i første halvdel av det første århundre. Så langt det er mulig å si noe om denne perioden er det hevet over rimelig tvil at han fikk tilhengere, la seg ut med myndighetene og ble korsfestet. Selvsagt er man også uenige om en god del, men man er enige om dette.

Og om at han ikke var gift.

Hvorfor kan vi så si det siste så sikkert?

Det korte svaret er at det ikke er omtalt i kildene historikere kan bruke til å si oss noe om Jesus. Skal vi hevde noe om en historisk person, hjelper det at det er omtalt.

Men vent litt. Sier ikke Dan Brown i "Da Vinci-koden" at nettopp det at det ikke er nevnt at Jesus er gift, er et tegn på at han var gift? Er det ikke slik at «i henhold til datidens sosiale normer var det så godt som forbudt for en jødisk mann å ikke gifte seg»?  

Ser vi nærmere etter, faller påstanden om at alle voksne jødiske menn skulle være gift på noen enkle observasjoner. På Jesu tid fantes en rekke godt voksne jøder som ikke var gift, spesielt religiøse ledere. Vi ser dette både hos en så sentral etterfølger som Paulus og hos essenerne. Altså en gruppe med likhetstrekk med deler av Jesu forkynnelse, som troen på at Guds rike er nær. Dermed er vi tilbake til start. Skal vi si at Jesus var gift, trenger vi kilder som forteller oss det.

Det er med andre ord ikke underlig at Karen L. King, som verken er spesielt konservativ eller spesielt kristen, understreker at det nye tekstfunnet ikke kan si oss om Jesus var gift. Men det kan selvsagt fortelle oss noe om diskusjoner mange generasjoner senere. På samme måte som påstander om Jesus i dag kan fortelle noe om vår tid.

Gå til innlegget

Media og myter i kongehuset

Publisert nesten 9 år siden

Dessverre er det sjelden slik at intervjuer med noen i kongehuset inneholder utpreget kritiske oppfølgingsspørsmål. Dette gjelder heller ikke når de snakker om ting som er enkle å etterprøve og som burde vært pensum i grunnskolen.

Som nevnt i et blogginnlegg ble dette ikke mindre klart da prinsesse Märtha Louise i et intervju for noen år siden uttalte at

"- Jeg er veldig glad for at jeg ikke lever for et par hundre år siden. Da hadde jeg sikkert vært brent på bål, sier prinsesse Märtha Louise i et eksklusivt intervju med NRK."

At ingen ble brent for hekseri i Europa for et par hundre år siden er bare én side av saken. At hun med sin tro på kontakt med ånder ville vært i godt selskap med flere i datidens kongehus er en annen side.

Saken blir ikke bedre av at verken hun eller NRK synes klar over at det å si man kan snakke med engler aldri var en del av anklagene for hekseri.

De som ble henrettet for trolldom, ble det for domsavsigelser knyttet til ondsinnet ødeleggelse av liv og eiendom. Mens det å tro at man kunne se og snakke med sine skytsengler i verste fall kun var til skade for en selv.

Enten det skyldes unnfallenhet eller lite kjennskap til historie eller - mer sannsynlig - mye av begge deler, stilte heller ikke Aftenpostens journalist kritiske oppfølgingsspørsmål i dagens intervju med Hennes Majestet dronning Sonja (dessverre ikke på nett).

Til gjengjeld gir det anledning til å mistenke hvor prinsessen har sine historiekunnskaper fra.

"Hvordan har dronningen opplevd kritikken av Engleskolen?

- Jeg skjønner godt at noen reagerer. Men å avvise alt hun står for, det blir for hardt igjen.Vi vet jo ikke hvem som har rett til slutt. Vi må være åpne for at ting kanskje er annerledes enn vi tror.
- Märta er en av dem som har godt utviklede evner. Jeg har det ikke. Men likevel må man respektere at andre mennesker er annerledes, og har andre evner. Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund."

Denne type litt unnskyldende snakking rundt grøten som vi ser i første avsnitt er greit nok når noen forsvarer sin datter, right or wrong. Det er uansett aldri godt å vite hvem som har rett når noen snakker om noe som ikke lar seg falsifisere (eller vurdere med rasjonelle argumenter).

På den annen side er det altså ikke mulig å forvente at andre skal akseptere det grenseløse universet av vilkårlighet som slikt åpner for, der knapt nok fantasien setter grenser.

Men i det andre avsnittet er det lettere å vite hvem som har rett. Og det er ikke dronningen.

Dermed er det et naturlig spørsmål om hun er åpen for at ting er annerledes enn hun tror. Og hva media gjør når de møter denne type fraser som påviselig er feil. 

For denne type tøv burde vært luket ut. Ingen redaksjon ved sine fulle fem ville tillatt å trykke det om dronningen hadde bedt oss tenke på den gang Einar Gerhardsen ble president i Sverige, og det for Høyre. 

Siden avsnittet er blitt gjengitt like ukritisk i Dagbladet som i Vårt Land, og det er en klassisk avledningsmanøver i møte med kritikk av alternativbevegelsen (slik også Asbjørn Dyrendal påpeker i Skepsis), skal vi si det enkelt, kort og direkte:

Ingen "hekser" ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Og heller ingen andre. Og ikke bare fordi det før, etter og under middelalderen var allment kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.

For hvorfor i all verden skulle noen bli henrettet for å hevde en vitenskapelig teori?

Gå til innlegget

Påstanden fra Husby og Sørheim om at fire kriterier er oppfylt og gir grunnlag for å sette diagnosen paranoid schizofreni på Anders Behring Breivik, bygger på feilslutninger. Derfor er det ikke rimelig tvil om at Breivik er tilregnelig.

Det kan ikke være ofte aktoratet går så sterkt ut mot premissene for sine konklusjoner som Svein Holden gjorde i går, da han prosederte for at Anders Behring Breivik skulle ilegges tvungent psykisk helsevern.

Som mange gikk han langt i å kritisere den rettspsykiatriske erklæringen til Torgeir Husby og Synne Sørheim. Men siden den forelå som grunnlag fant han det juridisk vanskelig ikke å lande på at det er reell tvil om tilregnelighet.

Heldigvis har retten fortsatt mulighet til å dømme Breivik som tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger.

Hvorfor bør den så det?

Det er flere grunner, både observatoriske og logiske. Som Holden ga uttrykk for er det et tankekors at ingen av dem som hadde observert Breivik tett i dagene før Husby/Synne kom inn i saken oppfattet ham som klart psykotisk og at heller ingen av dem som har observert ham tett etterpå har gjort det.

Selv om ingen observatører kan være nøytrale og man dermed kan stille spørsmål ved alle, gjelder det samme for Husby/Synne. Så lenge det ikke finnes opptak av samtalene de to hadde med Breivik er det imidlertid vanskelig å avgjøre hvorvidt han fremstod mer psykotisk overfor dem enn andre.

Det som er viktigere er at Husby/Sørheim baserer sin diagnose om paranoid schizofreni på påstander som ikke viser godt blikk for logikk eller kontekst. Som postdoktor Atle Søvik skriver i Vårt Land i dag er det slik at ”Feilslutninger gir ikke grunnlag for rimelig tvil”.

På hvilke områder ser vi så disse feilslutningene?

Søvik starter med Breiviks ”rett til å drepe”. Er dette nødvendigvis en vrangforestilling i psykiatrisk forstand?

”For det første mener Husby og Sørheim at Breivik har en (bisarr) vrangforestilling, definert som en forestilling som er umulig. Kjernen i denne er at han mener han har rett til å drepe, noe som hevdes å være umulig, fordi han ikke har denne retten. Men de kan ikke definere hva de mener med en rett når de spørres. Det finnes en type rett de ikke har tenkt på, men som Breivik har tenkt på. Det er den retten alle revolusjonære krever, som man kan si de ikke har når de krever den, men som de får dersom deres krav blir anerkjent. Det gjelder den franske revolusjon, Boston Tea Party og lignende – det er nettopp ved å kreve en rett at man får en rett. En rett er jo ikke en fysisk eksisterende ting, men eksisterer bare når den anerkjennes som eksisterende. Og det trenger ikke være en juridisk avtale som skal anerkjenne den. Vi kan som fellesskap mene at mennesker har visse menneskerettigheter også i et land som ikke har signert menneskerettighetserklæringen. 

Breivik sa tydelig i Oslo Tingrett at den retten han krever er en grunntanke i all revolusjonær virksomhet. Det er altså ikke en umulig tanke å kreve en slik rett, men snarere er det å kreve en slik rett en oppskrift å følge som har lyktes mange ganger i historien. Husby og Sørheim har ikke tenkt på denne formen for rett som Breivik åpenbart tenker på, men heller en annen form for rett, og derfor har de sluttet at hans tanke er umulig. Det er ikke noe feil med diagnosekriteriet i seg selv, men Husby og Sørheim har brukt det feil fordi de manglet kunnskap om en bestemt form for rett/mandat og hvordan slike blir til. ” 

Saken blir ikke bedre av at man ikke åpner for alminnelige retoriske virkemidler. 

”Husby og Sørheim mente at vrangforestillingen er mer omfattende enn som så, for eksempel også det at Breivik tror han er i krig. Men igjen er det revolusjonære poeng å appellere til at vi er i krig for å motivere og virkeliggjøre handlinger hos andre i tråd med den tanken - som Terje Emberland godt forklarte i Oslo Tingrett. Også religiøse forkynnere sier til stadighet at vi lever i en åndelig krig – det er en allmenn måte å appellere på. Breivik forstår godt forskjellen på den krigen han snakker om, og en krig der nasjoner har erklært krig offentlig. Å si at man er i krig er ikke en umulig forestilling, men en vanlig taktikk.” 

Neste punkt er dette med nyordene, eller neologismer. Også her ser Søvik en klar feilslutning. 

”For det andre mener Husby og Sørheim at Breivik bruker neologismer, ikke nødvendigvis definert som nylagde ord, men ord som brukes på nye og uforståelige måter. Her er feilslutningen at de implisitt legger til: uforståelige for dem. Neologismer må være uforståelige for alle, som «Jeg er en skvupp» eller «jeg har det blåmix». Jeg forstår alle ordene Breivik har brukt, som har blitt kalt for neologismer, og det gjør alle med kjennskap til ideologi som ligner Breiviks. Som teolog kunne jeg brukt mange uttrykk Husby og Sørheim ikke ville forstått, men de kunne spurt en teolog og fått svar. Hadde de spurt folk med kunnskap om fascistisk ideologisk tenkning, kunne de fått forklart hva ordene betyr. De eneste genuint nye er titlene han har lagd, men det er jo nettopp titler i en ny orden (selv om de minner veldig om frimurerordenen), og ikke uforståelige. Igjen er det mangel på kunnskap som er problemet. Husby og Sørheim tror at ingen forstår neologismene, fordi de selv ikke forstår neologismene, og det er en feilslutning.” 

Det er også feilslutninger på når vi kommer til hva Breiviks følelser (eller manglende følelser) gir grunnlag for å si. 

”Når det gjelder affektavflatning er det et godt symptom på psykisk sykdom. Men da må affektavflatningen være generell. Du kan ikke ha en genetisk feil eller hjernefeil som gir selektiv empatisvikt. Dersom empatisvikten bare gjelder multikulturalister er det åpenbart at ideologi er årsaken, og ikke en sykdom. Her er feilslutningen hos Husby og Sørheim at de slutter fra manglende empati for noen til manglende empati for alle.

Når det gjelder perseverasjon, så er det urimelig å bruke som kriterium dersom det kan tenkes en rasjonell grunn til at en person kun ønsker å snakke om et bestemt tema i samtale med et bestemt publikum. Breivik sa før 22. juli at fase tre skulle brukes til å formidle budskapet, og da er det klart at han ønsker å gjøre det i samtale med Husby og Sørheim også, ikke å snakke om egen barndom. Det er noe annet enn hos en person som ønsker normal interaksjon, men ikke klarer annet enn å vende tilbake til samme tema.” 

Det er ikke uventet om noen prater opprømt og ideologisk monomant etter en sterk emosjonell utladning og "vellykket aksjon" basert på flere års planlegging med det erklærte formålet å fremme en ideologi. Det blir ikke mindre uventet hvis man har tatt seg bryet med å sette opp et 1500siders kompendium om saken.

Vi ser tilsvarende feilsutning når vi kommer til påstandene om funksjonssvikt.

”Hvordan noe fungerer, må forstås utfra hva som er målet. Selv om det å flytte hjem og la mor jobbe for seg ikke er å oppfylle vanlige funksjoner, så kan det være den mest rasjonelle måten å forberede manifestskriving og terroraksjon på (inkludert å gi seg selv martyrdomsgave som motivasjon). Det frigjør tid og er økonomisk. Det finnes ikke grunnlag for å tro at han ikke kunne lagd mat eller vasket selv om han hadde villet, siden han gjorde dette både før og etter oppholdet hjemme. Det passer godt inn i en rasjonell plan, mens det er søkt å si at det er fordi han var frisk, så syk, så friskere igjen.”

Det er kort sagt en logisk feilslutning å si at siden noen i en periode ikke opptrer eller fungerer normalt (siden de altså bor hjemme og lar mamma stelle seg), så kan de ikke fungere normalt.

Funksjonsdyktighet må vurderes i lys av ambisjoner og Breivik fungerte svært godt sett ut fra sine mål.

Påstanden om at voldstankene er viktigere enn ideologien er også problematisk.

”Når det gjelder at volden er viktigere enn ideologien, så begrunnes det utfra hvor aktivert Breivik er når han snakker. Men argumentene for at ideologien er viktigere enn volden er mye sterkere: både hva Breivik sier, hvordan han handler før 22.juli, og hvor selektiv volden er, tyder klart på at ideologien er det sentrale.”

 Søviks konklusjon klar:

”Samtlige fire kriterier for paranoid schizofreni er altså bare tilsynelatende oppfylt fordi det gjøres en feilslutning når kriteriet hevdes oppfylt. Men faktum er at kriteriene for å hevde at Breivik er paranoid schizofren åpenbart ikke er oppfylt. Husby og Sørheim spørres om hvorfor ikke de andre psykiaterne har sett det Husby og Sørheim har sett, og de svarer at de vet ikke. Men poenget er faktisk motsatt: problemet er det Husby og Sørheim ikke har sett fordi de ikke har hatt rette briller på seg. De har ikke sett de ideologiske mekanismene, den aktuelle form for rett, betydningen av ordene og så videre - og derfor har de sluttet psykisk sykdom. Manglende kunnskap om ideologi hos Husby og Sørheim er en helt åpenbar løsning på hvordan alle de andre psykiaterne kan være uenige med Husby og Sørheim, mens det er helt urimelig at bare de har forstått at han er psykotisk.”

Så må vi selvsagt forbehold om at det kan være sider ved saken eller observasjonene vi ikke kjenner godt nok. Men skal vi legge til grunn kriteriene som Husby/Sørheim har presentert i retten, synes det åpenbart at det ikke er grunnlag for rimelig tvil om at Breivik er tilregnelig.

Gå til innlegget

Matematikeren som ble pave

Publisert rundt 9 år siden

Ikke alle institusjoner er slik at de kan få en av samtidens største matematikere som leder.

Ingen matematikere har vært amerikansk president, norsk statsminister eller generelsekretær i FN. Ingen matematikere har ledet en mediebedrift eller Nobelkomiteen, i hvert fall ikke i Norge.

Nå kan jo en av årsakene være at matematikere ikke akkurat har ord på seg for å være folkelige og fingernemme. Det er i hvert fall lett å tenke at en som er svært god på abstrakte analyser er tilsvarende dårlig på praktisk politikk. Selv analysebyråer ledes ikke alltid av matematikere.

Likevel er det i hvert fall en institusjon som skiller seg ut. Det er rett og slett mulig å finne en matematiker som ikke bare fikk en lederstilling, men en av de viktigste lederstillingene på kloden. Da snakker vi altså ikke om multinasjonale bedrifter som må sjonglere med store tall eller en livssynsorgansisasjon som Human-Etisk Forbund som er opptatt av rasjonalitet. 

Vi snakker selvsagt om Den katolske kirken.

For realiteten er at for tusen år siden satt en matematiker i pavestolen, slik The Renaissance Matematicus delte i går, på dødsdagen til Gerbert av Aurillac (945-1003). 

Historien om Gerbert er interessant, av mange grunner. For det første viser den hvilke muligheter det var for sosial mobilitet i middelalderen. De fleste bønder ble boende og mange skomakersønner ble ved sin lest, men hadde man de rette talenter var det ikke umulig å bytte spor. Særlig om man gikk inn i Kirken.

Bondesønnen Gerbert ble raskt skyflet fra kjøkkentjeneste til studiekammeret. Han fikk den høyeste matematiske utdannelsen som var mulig i Europa på den tiden, i Katalonia - den kristne delen av Spania med tilgang til den antikke og arabiske matematikken.

Gerbert ble etterhvert lærer for den tyskromerske keiseren sønn, den senere Otto III, og for pave Gregor V. Han ble pave etter Gregor i 999, under navnet Sylvester II. 

Denne historien viser ikke bare muligheten for mobilitet og utdannelse. Den understreker den posisjonen og respekten som naturfilosofer - som var hva man kalte vitenskapsmenn dengang - hadde i middelalderen.

For det var ikke slik at Kirken forfulgte eller fryktet vitenskap og kunnskap. Den var tvert i mot og uten sammenligning naturfilosofiens største støttespiller og sponsor, enten vi snakker om universitetene (som altså var opprettet og finansiert i kirkelig regi) eller om stillinger som pavelig astronom.

Takket være kirkelige ledere, munker og klostere, fikk vi overlevert svært mye av den latinske naturfilosofien i Vest-Europa (Bysants tok selvsagt vare på det meste av den greske, og delte den med araberne).

I økonomiske oppgangstider var det kort vei til renessanser. Europa opplevde dermed flere slike før den vi normalt tenker på. Vi snakker da både om den karolinske rundt år 800, den ottonske fra andre halvdel av 900-tallet og den enda mer betydelige med universitetenes fremvekst fra 1100-tallet.

Leser du noe sted at kirken forfulgte vitenskapsmenn i middelalderen vil du fort oppdage at kildene er populærvitenskapelig forkynnelse farget av 1800-tallets myter om middelalderens mørke. 

Dessverre bremset Svartedauden prosjektet 150 år. Først på Kopernikus sin tid var det like mange utdannede naturfilosofer i Europa som i 1349.

Hva gjorde så Gerbert? Hadde han egentlig noen betydning? Eller noe kunnskapsnivå å snakke om? Var ikke middelalderens vitenskap og matematikk så tilbakestående at man like gjerne kunne sagt at han var en av samtidens beste rakettforskere eller racerkjørere?

Nei, selv om kunnskapsnivået var lavere enn i dag, eller hva det skulle bli de nærmeste århundrene, var det altså ikke ubetydelig. Han bygget tidlig bro mellom arabisk og europeisk naturfilosofi. Han skrev verker om aritmetikk, geometri og astronomi. Han var en iherdig samler av vitenskapelige manuskripter. Han introduserte flere astronomiske instrumenter til det latinske Europa, som astrolaben.

Nå var dette fortsatt en svært urolig tid. Selv om de store folkevandringene var over, fortsatte vikingene sine plyndringstokter. Det skulle ta et par generasjoner før Europa kunne komme på offensiven naturfilosofisk, for ikke å si politisk og militært.

Selv om andre senere fikk armslag til å bidra mer, var ikke Gerberts bidrag uten betydning. Og ikke bare fordi fortellingen om matematikeren som ble pave kan hjelpe oss til å motvirke noen myter. 

Du finner mer om dette her.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere