Bjørn Are Davidsen

Alder: 62
  RSS

Om Bjørn Are

Sivilingeniør med en rekke tilleggsstudier i mer humanistiske fag. Forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro, vitenskap, Da Vinci-koden, konspirasjonsteorier og historie. Vanskelig å stanse fra å holde foredrag om disse og andre temaer.

Følgere

Biskopens uutholdelige letthet

Publisert over 8 år siden

Når biskop Atle Sommerfeldt skriver på Verdidebatt om noe han kaller for ‘Ateismens letthet’, går han dessverre i så mange grøfter at det ikke er enkelt å telle.

I stedet for solid og åpen argumentasjon, der man viser hvor og hvorfor andres tenkning blir for lett, havner han i dette innlegget i noe som mange vanskelig kan oppfatte (selv om det garantert ikke er ment slik) som annet enn en nedlatende letthet.

Innlegget skjærer dessverre ut allerede i ingressen:

"Bjørn Stærks fortelling viser hvor forbausende lett veien fra Gudstro til ateisme kan være og at en også som voksen synes å mene at tro på Den Treenige Gud i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap."

Ja, det er selvsagt mulig at det er slik, for noen eller kanskje for ganske mange. Det er ikke vanskleig (slik jeg selv viser i flere bøker og artikler) å finne eksempler som gjør det fristende å tenke i den retning, og da spesielt om det som ofte kalles nye ateister.

Men det er altså ikke seriøst å konkludere med det på generell basis.

På samme måte som det er useriøst av Richard Dawkins, Sam Harris, P. Z. Myers og andre antiteister å hevde at veien til kristen tro er forbausende lett og i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap. Selv om det ikke er vanskelig å tenke at det muligens er slik, for noen eller kanskje for ganske mange.

 Biskopen har i hvert fall forbausende lett vei til konklusjoner:

"Rimehaug skriver: «For hans (Stærks) egen del førte kravet om å ta Bibelen på alvor til at han forkastet troen. Han fikk ikke det som sto der til henge intellektuelt sammen. Nå definerer pastorsønnen seg som ateist.» Denne erkjennelsen kom Stærk frem til som 16-åring etter en diskusjon og etterfølgende refleksjon. Den korte veien fra bastant Gudstro til ateisme som Stærk beskriver, er i seg selv en interessant observasjon. Fra mitt perspektiv er det enda mer interessant å registrere den letthet som Stærk og andre ateister, som f.eks. Fragell og Gule, fortsetter å resonnere om religiøs tro generelt og kristen tro spesielt. Det kan faktisk virke som de fortsatt lever i 16-åringens vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning."

Nå er det nok flere av oss som kan reagere på Gule eller Fragell, men skal man bli tatt noenlunde seriøst, må man igjen være konkret. Man må ta debatten. Man må ha belegg. Man må kunne vise til tall hvis man skulle hevde at ateister oftere enn kristne velger livssyn ut fra mangel på kunnskap.

Man må ikke uten eksempler eller argumentasjon bare si at det synes som noen, til og med en navngitt person, lever på 16-årsstadiet. Eller hadde en "bastant gudstro" når han vel ikke har sagt at han hadde det.

Det burde være unødvendig å oppgi noen grunner til dette, men jeg skal likevel gjøre det.

For det første gjør det seg dårlig å låse noen inne i negative båser, enten det er som ekstremister (slik Gule sier om alle gudstroende) eller som 16-åringer, selv om jeg nok ville foretrukket det siste.

For det andre blir ikke saken bedre når en som representerer Den norske kirke bruker noe som vanskelig kan oppfattes som annet enn hersketeknikk. Skal Kirken nå ut til noen, kreves andre holdninger.

En representant for en lenge priviligert majoritetskirke vil allerede før han åpner munnen oppfattes som arrogant og nedlatende. Dette gjelder selv om man ikke er biskop eller over femti.

Skal man motvirke dette bør man lene seg langt i motsatt retning - særlig om man har noe viktig på hjertet.

Inntrykket vil dessverre forsterkes om man synes å stemple andre, ikke svarer ordentlig for seg, slår fast uten argumentasjon, sier man selv er veldig reflektert eller at andre ikke er det, eller bare liker å tenke at svært mange egentlig støtter en.

Ingen av delene motiverer til å ta på alvor andres tvil og spørsmål, innvendinger og antipatier.

For det tredje spiller det ingen rolle. Selv 16-åringer kan ha rett. Spørsmål om "religiøs tro og livstolkning" (hva nå dette er) kan ikke avgjøres ut fra når man landet på hvilke konklusjoner. Det er ikke noe motargument i seg selv å peke på alder eller nivå.

Det hender da også at de som valgte et livssyn som 16-åring både før og etter kan ha lest seg opp og reflektert godt, enten de er biskoper eller bloggere. Selv om de ikke forteller om det.

Sommerfeldt skriver videre at 

"Det er mange av oss som kan gjenkjenne 16-åringens spørsmål knyttet til intellektuell redelighet og kristen tro. Da jeg vokste opp i Asker på 1960-tallet, var vi en liten minoritet som tilhørte Skolelaget og som levde i disse diskusjonene i ulike varianter gjennom hele skoletiden. Noen av oss holdt fast ved troen, noen forlot den og andre beholdt tilknytningen til kirken uten å ha en høy aktivitet."

Ja, og derfor må vi gi mer enn biografisk informasjon. Den holder ikke overfor Bjørn Stærk som altså selv ikke sa så mye om sine tanker, utover korte stikkord i en lang artikkel om hvorfor man kan og bør ha respekt for folk man er uenige med - selv om de skulle være konservative kristne.

Eller, kan vi jo legge til, selv om de skulle være ateister og til og med ble det som 16-åringer.

"For noen av oss som beholdt troen, ble det avgjørende at vi møtte teologer og kirkelig praksis som var åpen for tidens debatt og vitenskapelige innsikter, hadde høyt intellektuelt nivå og formulerte kristendommen og troens kjerne. Noen viktige personer for meg ble generalsekretærene Leif Michelsen og Einar Solli i lagsbevegelsen med den sterke forkynnelsen av lov og evangelium, daværende hjelpeprest i Asker, Sigurd Osberg, som tok seg tid til bibelgruppe om moderne teologi med oss, samfunnsbevisste kristne som Otto Hauglin og Nils Johan Lavik og intellektuelle kapasiteter som Per Lønning og Hallvard Rieber-Mohn."

Skal jeg gå inn i en diskusjon, må jeg gjøre mer enn å markere revir eller henvise til autoriteter, eller bare hevde at jeg er så reflektert. I den offentlige samtalen holder det ikke å nevne navn (det kan mange gjøre, uansett livssyn) eller bare fortelle at man selv har funnet gode intellektuelle svar.

Skal man gjøre det som Sommerfeldt kaller "å frigjøre ikke minst unge mennesker fra falske anstøt for troen" må man gjøre mer enn å slå fast og drive psykologisering av andre. Her som ellers må man lytte aktivt, lære og søke å svare mest mulig konkret, direkte og ærlig på ærlige spørsmål.

Og selv 16-åringer er forskjellige. Hva, konkret, er det akkurat Per eller akkurat Lise reagerer på?

 At kristen tro førte til "middelalderens mørke"? At Kirken har vært i en evig strid med vitenskapen? At det er uredelig å være kristen fordi den klassiske bokstavtroen måtte vike for Darwin? At man må tro på alt i Bibelen for å være kristen? At Jesus ikke har eksistert? At det er skrekkelige beretninger i Det gamle testamentet? Nedlatende biskoper?

Og er alt dette falske anstøt? Hvor svikter de? Hva hvis noen av dem er ekte anstøt?

Jeg er enig med biskopen i Borg at det er viktig å ta opp myter om kristen tro, kirkehistorie osv. Det er ikke tilfeldig at jeg har skrevet atskillig om dette, i bøker, artikler (som denne og denne) og blogger

Men skal menighetene i Borg (der jeg selv er valgt inn i et menighetsråd) stimuleres til å møte "falske anstøt", hjelper det å vise respekt for andres refleksjon - eller til og med for andres mulige mangel på dette. 

Spørsmålet er rett og slett ikke om det kan finnes ateister eller kristne som fortsatt befinner seg på "16-årsstadiet" (selv om det ikke er vanskelig å finne eksempler som antyder dette), men hvordan vi kan hjelpe hverandre til nettopp en voksen vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning.

Hva med å be prestene ha dette som tema i prekener noen ganger i året? Hva med å utfordre til temakvelder? Hva med å få enda mer av dette inn i Trosopplæringsreformen? Hva med å invitere noen av oss som ble kristne i voksen alder til å dele noen tanker om dette? Hva med systematisk opplæring - og lytterunder?

Hva med å gå stillere i dørene i den offentlige samtalen inntil noe av dette er på plass?

(En litt forkortet og bearbeidet utgave av dette blogginnlegget). 

Gå til innlegget

Tro, håp og vitenskap

Publisert over 8 år siden

Skal vi lete etter verdier, må vi nok fortsatt gå andre steder enn til vitenskapen.

Verken Den usynlige veven – jakten på universets skjulte kraft av Lynne McTaggart og Evolusjon – Naturens kulturhistorie av Markus Lindholm kommer i mål, men der den ene har viktige ting å melde basert på ekte forskning, bygger den andre på ønsketenkning.

Dersom alt som skjer fra barndom til biologi skyldes deterministiske prosesser og upersonlige krefter utenfor vår kontroll, ødelegger det lengselen etter mening, humanisme og toleranse?

Usynlig vev. Ifølge McTaggart viser vitenskapen at vi er del av en usynlig vev som åpner for mer enn det materielle. Hennes prosjekt startet da hun oppdaget en serie mirakler «i den forstand at de brøt tvert med hvordan vi tror verden henger sammen». Dette var blant annet alternative behandlingsmetoder, som «gode studier av homøopati» som «viste at man kunne ta en substans, vanne den ut til ikke et eneste molekyl av substansen var igjen» og bruke dette (altså rent vann) som virkningsfull medisin.

Hun forteller om flere forskere som skal ha vist at universet er en vev av forbindelser – har noe hatt kontakt, forblir det alltid forbundet uansett avstand. Resultatet viser seg i alt fra lysbehandling til at vi kan se på tvers av tid og rom, altså telepati og synskhet. Det hele fører til et New Age-orientert verdensbilde der alt henger sammen uten noe egentlig skille mellom ånd og materie. Dermed er det slik at vitenskapen ikke ødelegger Gud, men beviser «for første gang Hans eksistens – ved å påvise at det finnes en høyere, kollektiv bevissthet. Vi har ikke lenger bruk for to sannheter – vitenskapens og religionens. Vi kan skape et forent syn på verden».

Godtroende. Selv om konklusjonen kan friste og boken høres vitenskapelig ut, har forfatteren i realiteten lite innsikt i fysikk, biologi eller historie. Hun lar være å nevne de tunge innvendingene til de få forsøkene som angivelig støtter homeopati. Dermed bygger sammenhengene hun ser mer på godtroenhet enn godkjente forsøk.

Hun må stadig modifisere påstander om de overbevisende forsøkene som støtter henne. Når hun går så hardt ut fra hoppkanten med alt som skal være bevist, er det talende hvordan hun sikrer seg i landingen med i større grad å si «Det finnes de som tror at».

Dessuten anklager hun normalvitenskapen for sensur og hersketeknikk. Når den vitenskapelige verden ikke aksepterer det hun ser som ubestridelige forsøk, skyldes det tunnelsyn og totalitære trekk. Når hennes forskerhelter ikke slipper gjennom det faglige nåløyet er det ikke deres forskning, men nåløyet det er noe galt med. McTaggart nøler ikke med å bruke ord som heksejakt og sensur siden nye ideer alltid blir «sett på som kjetterske».

Befriende. Da er det en befrielse å lese Markus Lindholms bok om naturens kulturhistorie. Mens McTaggart er journalist uten spesiell fagbakgrunn, har Lindholm doktorgrad i biologi. Han formidler med engasjement at livet også handler om kultur, om læring og fortolkning. Hans anliggende er å vise at ikke alt er genstyrt automatikk, men at mye handler om læring og utvikling i samspill mellom individer og miljø. Han ønsker å legge bak seg den gamle diskusjonen om Gud eller Darwin.

For evolusjon betyr at verden «er ikke et endelig sted med endelige sannheter, men et sted som blir større og større, og der horisontene flytter seg bakover, i tråd med egen forståelse». Han understreker at evolusjon umuliggjør «monolittiske oppfatninger og forklaringer». Dette inkluderer også alle påstander av betydning for menneskesynet som at vi skal være styrt av våre gener. I stedet er bokens tese at vi samvirker med evolusjonen. Vi kan ta del i vår egen utvikling ved våre fortolkningsmåter og avveininger.

Lindholm distanserer seg fra en deterministisk og antihumanistisk oppfatning av evolusjon. Han etterlater ingen tvil om hvor sterkt han avviser den type tolkninger han mener å finne allerede hos Darwin av evolusjon som støtte til «den sterkestes rett», klasseskiller, krig og rasehygiene selv om andre tok dette svært mye lenger og Darwin var motstander av slaveriet. Det overrasker nok at en biolog i blant leser Darwin som en viss mann leser Bibelen. Overraskelsen er mindre når han tar avstand fra Richard Dawkins’ fremstilling av oss som effekter av våre gener og likevel i motsetning til annet i naturen i stand til å gjøre opprør mot dem. At mennesket er et unntak redder kanskje humanismen, men Lindholm ser det som et underlig biologisk synspunkt å gjøre oss til en «særskilt adel» blant alle arter.

Andre grøfter. Likevel mener han altså at vi ikke er offer for vilkårlige krefter. «En slik determinisme fremstår imidlertid bare som troverdig i et univers der man kan se bort fra subjektene som aktører». Så er selvsagt spørsmålet i hvilket univers man ikke kan se bort fra dette, hvis alt følger ufravikelige naturprosesser.

En av Lindholms styrker er hans iver, selv om den noen ganger også blir en svakhet. Han ønsker så sterkt å styre unna deterministiske grøfter at han står i fare for å gå i andre grøfter. Når han snakker om at noe nytt først kan få genetisk fotfeste og økt tilpasningsevne når det finnes en «latent forventning» hos arter og individer, står han i fare for å personifisere naturen ved å tillegge biologien subjektive behov. Man aner Lindholms bakgrunn som Steinerskolelærer når han synes å se en slags bevissthet eller åndelighet i naturen.

Ufullført evolusjon. Det handler nok også om tro og håp når Lindholm hevder at evolusjon er «den naturvitenskapelige begrunnelsen for toleranse». At evolusjonen ikke er ferdig, formaner oss til moderasjon og «utfordrer alle statisk-totale forklaringer om hvordan verden henger sammen – både de te-istiske og de a-teistiske.»

Siden vi alle ser nye ting som «holder på å bli til» og dermed har noe å lære bort, er evolusjon «garantisten for fortsatt humanisme». Men at vi er underveis biologisk er ikke et argument for at vi bør være underveis kulturelt. Veien fra er til bør kan ikke bygges av gode forsetter. Og uten en slik vei kan ikke evolusjon garantere verdier, enten man tenker dem som Darwin eller som Lindholm. Han konkluderer høystemt med verdier mange vil være enige om, men de følger ikke av vitenskapelige funn.

Skal vi lete etter verdier, må vi nok fortsatt gå andre steder enn til vitenskapen.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS KULTURSIDER 10.12.2012

Gå til innlegget

Den søte mediajul

Publisert over 8 år siden

Å si at kirken stjal datoen 25. desember fra en hedensk høytid, er i beste fall en velment misforståelse.

Først trykket i St. Olav kirkeblad nr. 6/2012.

Ingen høytider handler mer om tradisjon enn Julen, enten vi tenker på maten eller minnene, Kirkens eller Karl-Bertil Jonssons julefeiring fra den gang man fortsatt feiret jul til minne om Jesu fødsel.

For i dag er ikke det lenger så opplagt at feiringen egentlig har, eller bør ha, noe å gjøre med kristen tro. Det skyldes ikke bare at det begynner å bli noen prosent som feirer jul av andre grunner. Det er rett og slett blitt en vel så viktig tradisjon med alle oppslag i adventstiden om at julen og Jesus er hentet fra helt andre kilder.

Dermed er det blitt stadig mer vanlig å høre at fortellingen om Jesu fødsel er stjålet fra hedenske guder som Mithra, som ble født 25.12. Saken blir ikke bedre av at julefeiringen er et ran av romernes ærverdig gamle Saturnalia-feiring som også var lagt til 25.12. Og så er selve juleevangeliet feil. Det var ingen folketelling, Jesus ble ikke født i en stall, det kom ikke tre konger, ingen stjerne kan bevege seg foran noen, og ikke kunne Jesus være født i år 1, siden Herodes da lenge hadde vært død.

Julefeiringen feil? Gjør vi noe så uvanlig som å se etter, oppdager vi at påstander om feil i juleevangeliet snarere handler om å blande hummer og kanari (eller ribbe og kalkun). Man ser ikke forskjell på det som er hentet fra Det nye testamentet og senere, ofte folkelige, forestillinger.

At Jesus ble før vår tidsregning, har lenge vært kjent. Og da ikke som juks i juleevangeliet, men som regnefeil av en munk på 500-tallet. At Jesus antagelig ikke ble født i en stall, framgår av en normal oversettelse av "kataluma", som er det greske ordet Lukas bruker om hvor Josef og Maria fikk bo og som nok heller betyr gjesterom. Skulle noen bli bekymret, er det nok de som selger juledekorasjoner, hvis de da ikke ser mulighetene som ligger i at folk begynner å erstatte stallen med et hus.

Så kan vi være enige i at det er en utfordring å få folketellingen til å stemme siden verken den eller det at Kvirinius var landshøvding på den tiden, er dokumentert andre steder. Likevel kan vi ikke utelukke at han kan ha hatt andre administrative poster og kanskje kan knyttes til en lokal folketelling, muligens som et ledd i den som Augustus befalte i år 8 før Kristus, selv om det ikke er enkelt å se at den kan ha omfattet jødene.

Når det avsløres at de hellige tre konger ikke var konger, ikke hellige og ikke tre, holder man seg igjen til teksten. Matteusevangeliet snakker kun om noen vismenn fra Østen (”magoi”), som kan ha vært alt fra astrologer til zoroastriske prester.

Å si at kirken stjal datoen 25. desember fra en hedensk høytid, er i beste fall en velment misforståelse.

Hvis det stemmer at en stjerne viste vei, var nok ikke det fordi den beveget seg som et signalbluss, men fordi den fungerte som en GPS. Poenget med stjernetydere var å tolke posisjoner og sammenstillinger. Interessant nok var det en ganske sjelden sammenstilling av Saturn og Jupiter i år 7 før Kristus. Planetene beveget seg såpass tett sammen at de for noen formål kunne regnes som ett tegn. Mens Jupiter var et symbol på den øverste Gud, var Saturn symbol på jødene. Det var dermed mulig å lese dette som at den høyeste Gud – eller konge – skulle bli født hos jødene, noe astronomen Kepler argumenterte for allerede på 1600-tallet.

Julefeiringen stjålet? Når noen hevder at Jesus og julefeiringen skal være stjålet fra andre tradisjoner, bør det være et tankekors å se hvor vanskelig det er å finne guder som skal være født på en så opplagt symbolsk dato som 25. desember. Muligens er det eneste unntaket den romerske Sol Invictus – Den uovervinnelige solen. Tilhengere av at Jesus kun er en solmyte, nevner ikke så ofte at feiringen av Sol Invictus ikke ble lagt til 25. desember før et par hundre år etter Jesus, under keiser Elagabalus (203–222).

Det nevnes også sjelden at Elagabalus rett og slett måtte tvinge romere til å delta i disse nymotens feiringene. Han gjorde seg i det hele tatt så umulig at han ble myrdet etter få års styre, som 18-åring. Festen fikk likevel såpass feste at keiser Aurelian (215–275) innførte den i hele riket et par generasjoner senere.

Når et så symbolsk festtidspunkt som 25. desember ikke kan spores lenger tilbake i Romerriket, henger det muligens sammen med at vintersolverv ikke er så viktig i middelhavsområdet. Mens Norge hadde en sterk juletradisjon før kristningen på 1000-tallet, er det vanskelig å spore noe tilsvarende der den kristne julefeiringen oppstod.

Forestillingen om at kristne tok over en hedensk høytid, synes å stamme fra slutten av 1700-tallet. I realiteten finner vi feiring av Jesu fødsel før noen romersk fest på denne datoen. Vi ser dette hos pave Telesphorus rundt år 130, men det er uklart i hvilken grad det ble fast tradisjon. Rundt år 200 finner vi også spor hos Tertullian.

Å si at kirken stjal datoen 25. desember fra en hedensk høytid, er i beste fall en velment misforståelse. Dette betyr ikke at kirken ikke lot seg inspirere av deler av en eksisterende feiring. Men isteden for å snakke om at man ranet en høytid, er det mer presist å si at man kristnet den. Fordi man allerede hadde en eldre tradisjon som knyttet Jesu fødsel til denne dagen.

Du kan med andre ord fortsatt feire jul til minne om Jesu fødsel med god samvittighet.

Gå til innlegget

Svar på tiltale?

Publisert over 8 år siden

Fortellingen er besnærende: Kristen gudstro stammer fra en overtroisk fortid som forklaringer på alt fra torden til tyfus. Heldigvis har vi fått vitenskap som er gyldig på tvers av livssyn og gir bedre forklaringer. Dermed er gudstro unødvendig.

Blant temaene i min bok Svar på tiltale som lanseres 12. november er om nye ateister som Richard Dawkins, Sam Harris og Christopher Hitchens har rett i deres religionskritikk.

Er gudstro en vrangforestilling? Forgifter religion alt? Er gudsargumenter bare parodier? Motbeviser Det ondes problem all gudstro? Er religiøs moral per definisjon umoralsk? Er teologi bare tomhet?  Er Gud en konkurrent til vitenskapelige forklaringer og dermed unødvendig i dag? Motbeviser evolusjon kristen tro? Er det slik at naturvitenskapen er det eneste verktøyet vi kan bruke for å finne ut av virkeligheten? Og om det nå skulle være områder der naturvitenskapen ikke strekker til med forklaring, hva annet kan vel være bedre? Bør det være lov med provoserende ytringer om religion? Er gudstro ikke bare i mot alle bevis, men bevist å være skadelig?

Og kan vi i det hele tatt ha rolige og informerte samtaler om dette?

Min erfaring etter mange runder i offentlige debatter og nettfora er at det ikke er enkelt. Det markeres oftere revir enn det lyttes eller vises refleksjon. Det er lettere å motsi andre enn å finne belegg for egne meninger. Det bakhodet er fullt av, flyter tastaturet over med. Vi ser dessverre oftere stemplinger enn seriøse samtaler. Det er slitsomt å lese tekster i sammenheng eller se dem ut fra normale, faglige diskusjoner. Finner jeg ord eller setninger jeg ikke liker, eller ikke forstår, gjelder det å ta dem i verst mulig mening. Det synes å være en folkesport å dytte hverandre inn i svarte båser.

Dessverre er det ikke enkelt å se noe i vår kultur eller i skolens lærebøker som gir hjelp til informert refleksjon om livssyn utover hva slags guder, bygninger eller ritualer man har. Ikke minst forsterker mye av undervisningen mørke fortellinger om kristen tro - særlig om kirkens angivelig lange kamp mot vitenskap og kunnskap.

For dette handler ikke bare om fornuft. Hvis vår tid er kjennetegnet av noe, er det nok ikke rasjonalitet. TV-serier om synske har høyere seertall enn serier om naturvitenskap. Snåsamannen trekker flere enn Schrödingers katt. Fire av ti nordmenn støtter Märthas englemystikk. Forskning antyder til og med en sammenheng mellom avkristning og fremvekst av New Age. Vi har en iboende motstand mot snusfornuft og forsøk på å avfortrylle verden. Mens man for noen tiår siden i utviklingsoptimismens navn så det som en seier for fornuften at tradisjonell tro mistet sin innflytelse, ser det nå ut til at vinneren er folkelig okkultisme. Religionskritikere som Richard Dawkins kan i større grad stimulere New Age enn ny ateisme. I stedet for det religionsløse tredje årtusen science fiction lovet oss, har vi havnet i ukebladenes verden.

Vi faller for fortellinger – særlig når de støtter vårt eget livssyn. Vi elsker å høre om helter og skurker. Anekdoter selger alltid bedre enn argumenter. Dette er ikke akkurat uvanlig i det offentlige rom. Dermed kunne generalsekretær for Europarådet og leder av Nobelkomiteen, Torbjørn Jagland, skrive i Aftenposten i desember 2010 at ”Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat.” Journalisten Kjetil B. Alstadheim fulgte opp i Dagens Næringsliv februar 2011 da han i forbindelse med et forsøk på å få statsministeren til å svare på spørsmål om sorteringssamfunnet hevdet at Dagfinn Høybråten ”stod plantet i en lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål”.

Noen synes å mene er at religion ikke bare generelt sett er skadelig, den har ikke bidratt med noe positivt. Tvert i mot er det fordi kirken har tilpasset seg utviklingen at vi i dag har rom for kunnskap og kjærlighet, vitenskap og gode verdier. Det er på tide at islam tar hintet og følger i samme spor.

Hva er det egentlig som foregår? Hvordan kan noen tro at dette ikke bare er riktig, men en klok og fremskrittsvennlig retorikk? Handler det om mer enn behovet for å legitimere egen politikk? Ja, vi har å gjøre med en av vår kulturs store fortellinger, om veien fra fortidens mørke til dagens lys. Og dette gjenfortelles løpende i media og skoleverket, populærvitenskap og politikk.

Mens mange informerte forskere har en noe annen fortelling. Middelalderforskeren Edward Grant sier i God and Reason in the Middle Ages (Cambridge University Press, 2001) rett ut at opplysningstiden

"lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter."  

En ateist (men altsp ikke "nyateist") som Jürgen Habermas understreker i "Religion and rationality" (MIT Press, 2002) at ”Kristen gudstro er avgjørende for fremveksten av vår kulturs tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet”.

Problemet med å falle for myter er ikke faren for å komme dårlig ut av neste pubquizz, men at ulike typer politikere, lærere, forfattere og debattanter nører opp under forestillinger som er like urokkelige som konspirasjonsteorier. I stedet for å bygge broer og forståelse, bygges barrierer og fiendebilder.

Mange har nok en viss musikalitet for hva som klinger rett når vi snakker om raser og rentepolitikk. Men snur vi blikket i retning kristen tro, eller religion i sin alminnelighet, har mange lett for å ty til utestemmen.

Våre perspektiver på fortiden påvirkes av tunnelsyn og blindfelter. Dermed kunne selv en av våre mest researchsterke krimforfattere, Jo Nesbø, for noen år siden skrive i Dagbladet at på 15-1600-tallet forvaltet geistlige «all guddommelig in­formasjon, herunder at jorden var flat som ei panne­kake». Hvor Nesbø har dette fra, er verdig en krim om kultur­radikale myter.

Dermed kan skeptikeren Carl Sagan på ramme alvor tro at paven på 1400-tallet bannlyste Haleys komet. Dermed kan Terje Nordby hevde i Mytekalenderen at Bibelen gjaldt som urokkelig naturvitenskap i middelalderen. Nyateisten Sam Harris tror som Jo Nesbø på ramme alvor tro at kirken i middelalderen mente jorden var flat. Og i likhet med vitenskapsjournalisten Bjørn Vassnes at de kristne i frykt for kunnskap satte fyr på det sagnomsuste Biblioteket i Alexandria og med det store deler av antikkens kulturarv. Dermed kan Richard Dawkins på ramme alvor tro at kirkehistorien har vært en lang kamp mot vitenskapen. Dermed kan han tro at Thomas Aquinas gudsargumenter kan besvares på under to sider. Dermed kunne Christopher Hitchens på ramme alvor tro at alle Aristoteles’ verker ble ødelagt da keiser Justinian i år 529 stengte akademiet i Aten. Dermed kan han og andre på ramme alvor tro at det er et godt motargument å spørre hvem som skapte Skaperen. For å gi noen få eksempler.

Men siden denne type sannheter altså fremstår som velkjente for flere enn krimforfattere, er det antagelig mindre kjent at ikke noen av dem stemmer. I stedet snakker vi altså om faktoider, om forestillinger som holdes for å være sanne, men som altså er feilaktige. Det stemmer ikke at vikingene hadde horn på hjelmene. Den kinesiske mur kan ikke sees fra verdensrommet. Hitler var ikke ateist.

Men nå handler dette om mer enn feil. Hva som er synlig fra verdensrommet påvirker sjelden mine holdninger til andre. Vi snakker i stedet om kulturelle forestillinger som etablerer og forsterker fiendebilder like urokkelige som konspirasjonsteorier. Er bakhodet fullt av dette, blir samtaler om kristen gudstro vanskelige.

Ønsker vi på den andre siden informerte samtaler er det nødvendig å rydde opp i dette. Som jeg viser i Svar på tiltale er det svært mange områder der vi bør ta nye ateister med atskillige klyper salt. Skal vi fremme rasjonalitet og raushet, fred og forsoning, er det ikke sikkert at den beste måten er ved å forsterke fordommer og fiendebilder.

Gå til innlegget

Myten om religion og vold

Publisert over 8 år siden

Det er vanlig å høre at religion har en større tilbøyelighet enn andre faktorer til å føre til vold, maktmisbruk og krig. Går vi påstanden nærmere etter i sømmene ser vi at den er vanskelig å forsvare.

Den som argumenterer for dette er teologiprofessoren William T. Cavanaugh ved DePaul-universitetet i Chicago i en bred og veldokumentert gjennomgang av ulike perspektiver på forholdet mellom religion og vold.

Eller, sagt på en annen måte, en ganske så grundig kritikk der han mener å kunne vise at mange posisjoner på feltet er lite koherente. Selv om man av og til griper seg i å tenke at vinklingen er påvirket av hans egen posisjon som kritiker av USA's krigføring i Irak og Afghanistan. 

Noen vil nok avfeie ham på grunn av dette eller misbruke ham til å støtte offermentalitet, for ikke å si unnskyldning og relativisering av totalitære nasjoner eller tenkesett.

I The Myth of Religious Violence: Secular Ideology and the Roots of Modern Conflict (Oxford University Press, 2010) argumenterer Cavanaugh for tre forhold (se også en lengre artikkel her og en omtale her).

1) Ingen definisjon av religion er like gangbar for alle historiske perioder eller alle kulturer. Eller som det heter på fagspråket: "There is no transhistorical and transcultural essence of religion".

Det er i følge Cavanaugh vanskelig å skille "religion" fra "ideologi" fra "deepest concern", slik at noen former for dette tilhører det som egentlig er religion mens andre ikke gjør det.

Han viser hvor vanskelig det er å definere religion på en måte som ikke enten blir for vag (hva er egentlig felles for kristendom og buddhisme?) eller ikke er mulig å avgrense fra nasjonalisme og kommunisme eller postmodernisme og scientisme. Alt dette har hva man i noen forstand kan kalle for tilbedere, profeter, dogmer og hellige tekster. 

Et viktig poeng hos Cavanaugh er at eksempler som konfusianisme og buddhisme bryter med rimelig standard definisjoner av religion, og at enhver standard definisjon samtidig dels er arbitrær og dels enten må avgrenses til kristendom/islam/jødedom (og da ikke "religion" som sådan) eller må omfatte svært mye og svært meget, fra liberalisme og nasjonalisme til supportergjenger og japanske teseremonier, noe som det da også er skrevet religionsvitensakapelige studier av.

 Han problematiserer også hvor lett det er å skille mellom det sekulære og det religiøse (et skille som i stor grad kan knyttes til kristen tenkning, som i toregimentslæren) - hva hos aztekere eller sumerere eller shintoister er egentlig religiøst og hva er egentlig sekulært? Og selv det mange vil kalle "sekulære" ting som demokrati, likestilling og ytringsfrihet kan oppfattes som uttrykk for underliggende ubeviste og absolutte ideologier der tilhengerne kan reagerere ganske så "religiøst"når de utfordres.

Det er kort sagt mindre interessant å se på hva man tror enn hvordan, de sosiologiske, psykologiske og politiske prosessene ulike former for ytterste motivasjonsperspektiver handler om.

For Cavanaugh er dermed ikke saken om et tenkesett lar seg bevise eller ei (noe ingen klarer), hans poeng er rett og slett at hva som bestemmer hva vi regner som "religiøst" eller som "sekulært" handler om sedvane,  interessekamp og maktstrukturer. 

Nettopp fordi noe av hans argumentasjon har en nymarxistisk klang, er det interessant å se hvor nøye han er med å presisere at ideologer som kommunisme kan forstås som "religion" (hva nå dette er).

"First, I will show that the division of ideologies and institutions into the categories "religious" and "secular" is an arbitrary and incoherent division. When we examine academic arguments that religion causes violence, we find that what does or does not count as religion is based on subjective and indefensible assumptions. As a result certain kinds of violence are condemned, and others are ignored."

I følge Cavanaugh er dette svært tydelig om man leser litteraturen på feltet, enten vi snakker om poppisforfattere som Sam Harris (som slaktes helt) eller tungvektere som Mark Juergensmeyer (som avvises høflig).

"This becomes most apparent when the authors in question attempt to explain why religion is so prone to violence. Although theories vary, we can sort them into three categories: religion is absolutist, religion is divisive, and religion is irrational. Many authors appeal to more than one of these arguments. In the face of evidence that so-called secular ideologies and institutions can be just as absolutist, divisive, or irrational, these authors tend to erect an arbitrary barrier between "secular" and "religious" ideologies and institutions, and ignore the former."

2) Et religionsbegrep på tvers av tid og rom (eller altså historie og kultur) som uansett ikke-rasjonelt og tilbøyelig til vold er en av de grunnleggende mytene i det vestlige samfunn. 

Dermed er det ikke underlig hvor ofte fredsslutningen i Westfalen i 1648 trekkes fram som avslutningen på disse blodige religionskrigene og der løsningen var nasjonal suverenitet også når det gjelder valg av religion.

Dette er i følge Cavanaugh en tilslørende feilslutning.

"The point is not that these wars were really about politics and not really about religion. Nor is the point that the state caused the wars and the church was innocent. The point is that the transfer of power from the church to the state was not the solution to the violence of the sixteenth and seventeenth centuries, but was a cause of the wars. The church was deeply implicated in the violence, for it became increasingly identified with and absorbed into the statebuilding project. My conclusion in this chapter is that there is ample historical evidence to cast doubt on the the idea that the rise of the modern state saved Europe from the violence of religion. The rise of the modern state did not usher in a more peaceful Europe, but the rise of the state did accompany a shift in what people were willing to kill and die for."

3) Denne myten kan bli og blir brukt til å legitimere nykolonialistisk vold mot ikke-vestlige "andre", særlig i den muslimske verden.

"Second, I ask, "If the idea that there is something called 'religion' that is more violent than so-called 'secular' phenomena is so incoherent, why is the idea so pervasive?" The answer, I think, is that we in the West find it comforting and ideologically useful. The myth of religious violence helps create a blind spot about the violence of the putatively secular nation-state. We like to believe that the liberal state arose to make peace between warring religious factions. Today, the Western liberal state is charged with the burden of creating peace in the face of the cruel religious fanaticism of the Muslim world. The myth of religious violence promotes a dichotomy between us in the secular West who are rational and peacemaking, and them, the hordes of violent religious fanatics in the Muslim world. Their violence is religious, and therefore irrational and divisive. Our violence, on the other hand, is rational, peacemaking, and necessary. Regrettably, we find ourselves forced to bomb them into the higher rationality."

Det er liten tvil om at det finnes noe vi kan kalle "religiøst begrunnet vold", men det er større tvil om hva dette faktisk er.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere