Bjørn Are Davidsen

Alder: 62
  RSS

Om Bjørn Are

Sivilingeniør med en rekke tilleggsstudier i mer humanistiske fag. Forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro, vitenskap, Da Vinci-koden, konspirasjonsteorier og historie. Vanskelig å stanse fra å holde foredrag om disse og andre temaer.

Følgere

Debattverdier og tenkehetter

Publisert rundt 8 år siden

Hva skal til for å skape en god debatt? Er det mulig å komme vekk fra fiendebilder og revolverspørsmål? Kan vi lytte med respekt og lære? Kan vi unngå forhastede konklusjoner, selv om noen skulle formulere seg uheldig?

Nå er det nok umulig hele tiden å unngå alle grøfter på Verdidebatt eller andre steder, men det er viktig å forstå når vi havner i noen. I hvert fall om det skal ha noen verdi å delta i debatter.

Dermed er det interessant å se at en nyateist som Daniel Dennett er opptatt av det samme, slik han nylig skrev i The Guardian om Seven tools for thinking.

Disse verktøyene er med store bokstaver som følger.

    I: USE YOUR MISTAKES
   II: RESPECT YOUR OPPONENT
  III: THE "SURELY" KLAXON
  IV: ANSWER RHETORICAL QUESTIONS
   V: EMPLOY OCCAM'S RAZOR
  VI: DON'T WASTE YOUR TIME ON RUBBISH
 VII: BEWARE OF DEEPITIES

Man må nok må lese hans forklarende tekst for å forstå hva han mener og dette med "rubbish" kan være avhengig av øynene som ser og vanskelig å definere entydig. Men man trenger ikke være filosof for å synes i hvert fall noen av rådene kan være brukbare i mange sammenhenger.

Det gjelder kanskje spesielt når han skriver om hvordan man best kan lykkes med en kritisk kommentar.

"How to compose a successful critical commentary:

1. Attempt to re-express your target's position so clearly, vividly and fairly that your target says: "Thanks, I wish I'd thought of putting it that way."

2. List any points of agreement (especially if they are not matters of general or widespread agreement).

3. Mention anything you have learned from your target.

4. Only then are you permitted to say so much as a word of rebuttal or criticism.
 One immediate effect of following these rules is that your targets will be a receptive audience for your criticism: you have already shown that you understand their positions as well as they do, and have demonstrated good judgment (you agree with them on some important matters and have even been persuaded by something they said)."

Det er ikke vanskelig å være enig i disse punktene, eller som Dennett skriver videre, i at det kan være vanskelig å følge dem.  

Nå kunne vi stanset der, men når en såpass toneangivende og innflytelsesrik tenker som Dennett står fram på denne måten er det interessant å se hvor godt han selv har lykkes med å følge sine verktøy og oppskrifter. Og så kan det bli spennende å se om han kommer til å moderere tidligere utsagn i lys av disse rådene.

Ikke minst er de viktig fordi så mange har latt seg inspirere av hans tanker, uten alltid selv å sjekke om det er hold i dem. 

La oss derfor se på en håndfull eksempler, dels fra artikkelen i The Guardian og dels fra  hans kanskje mest kjente bok, bestselgeren Breaking the Spell.

I sistnevnte sier han bl.a. at

"Even the Roman Catholic Church, with its unfortunate legacy of persecution of its own scientists, has recently been eager to seek scientific confirmation—and accept the risk of disconfirmation—of its traditional claims about the Shroud of Turin, for example."

At det er vanskelig å finne belegg for at Den katolske kirken har hevdet at Likkledet i Torino er ekte er ikke det viktigste her, men troen på at Kirken har en tradisjon for å forfølge vitenskapsmenn. Denne myten som vokste fram på 1800-tallet er blitt tilbakevist så mange ganger av vitenskapshistorikere (som kort her), at det er vanskelig å se andre grunner til å spre den enn uvitenhet eller ønske om å sette meningsmotstandere i dårlig lys. 

Siden det nok er det første det står om her, bør det være lett for Dennett å bruke sine verktøy I og II og vise at han har selvinnsikt, vilje til å vedgå feil og vise respekt overfor meningsmotstandere.

På samme måte skal det bli interessant å se om han vil innrømme at han aldri har presentert gudsargumenter "clearly, vividly and fairly", altså slik at teistiske tenkere kjenner seg igjen, 

Et eksempel på dette er igjen et avsnitt fra Breaking the Spell som er en bok der han argumenterer for at vi må bryte ut av det han med et bilde kaller for fortryllelsen som religion og gudstro har over oss.  Vi skulle da vente at han minimum viser hvorfor gudsargumenter er svært dårlige, slik at det er opplagt at gudstro skyldes at vi er lurt eller fortryllet og ikke slik at han bare forutsetter det han skal vise.

I stedet avfeier han dem på et par sider, uten å gjengi dem slik teistiske filosofer gjør, inkludert det han kaller for Det kosmologiske argumentet, som om det bare er ett av dem. 

"The Cosmological Argument, which in its simplest form states that since everything must have a cause the universe must have a cause—namely, God—doesn’t stay simple for long. Some deny the premise, since quantum physics teaches us (doesn’t it?) that not everything that happens needs to have a cause. Others prefer to accept the premise and then ask: What caused God? The reply that God is self-caused (somehow) then raises the rebuttal: If something can be self-caused, why can’t the universe as a whole be the thing that is self-caused."

Spørsmålet er dermed om han er villig til å vurdere om dette er en rettferdig gjengivelse og eventuelt si noe om hvorfor han velger en beskrivelse av argumentet "i sin enkleste form" som ikke er kjent fra noen teistisk filosof i historien.

For dette er ikke den enkleste formen, det er feil form. 

Han bør som filosof kort sagt vedgå at argumentstrukturen på den varianten han er inne på ikke er at "siden alt som eksisterer må ha en årsak, må Gud finnes", men at "siden alt som eksisterer ikke kan ha en årsak, må Gud finnes". Og deretter komme med en formulering som altså "clearly, vividly and fairly" viser den ekte logikken, i mer enn én setning, siden dette så ofte blir misforstått når man gjengir det kort. 

Det samme gjelder når han i utdraget i The Guardian skriver om Ockhams barberkniv, en god gammel tommelfingerregel som altså handler om å velge den enkleste forklaringen av alternativene, ved å kutte unødvendige elementer.

"One of the least impressive attempts to apply Occam's razor to a gnarly problem is the claim (and provoked counterclaims) that postulating a God as creator of the universe is simpler, more parsimonious, than the alternatives. How could postulating something supernatural and incomprehensible be parsimonious? It strikes me as the height of extravagance, but perhaps there are clever ways of rebutting that suggestion." 

Noe av det han bør bruke barberkniven til er å skjære vekk ordet postulere når det som i spørsmålet om Guds eksistens i stedet handler om konklusjoner fra argumenter (f.eks. kosmologiske), eller om hypoteser som skal vurderes. 

Selvsagt kan konklusjonene eller hypotesene være feil, men de er altså ikke postulater.

Videre er det uklart hvor Dennett egentlig mener at Ockams barberkniv er blitt brukt som argument på denne måten. Hvis noen faktisk har brukt dette slik, er det selvsagt ikke bra. Men da burde han hatt noen henvisninger, slik at det var lett å se se hvem som gjorde dette i hvilken sammenheng slik at noen kunne kjenne seg igjen.

Inntil så skjer er det dessverre lett å tenke at det er en karikatur eller ren misforståelse, dessverre i likhet med så mye av hva nye ateister sier om gudsargumenter slik jeg har vist i flere bøker og artikler (en tidlig kortvariant finnes her).

Hvis det handler om den klassiske tanken om Gud som det enkleste vesen i betydningen minst sammensatte, er det vanskelig å finne det brukt som argument for at Gud må eksistere. 

Da er det mer vanlig å møte dette i sammenheng med Humes innvendinger mot gudsargumenter der han hevdet at selv om de ikke trengte å være dårlige, kunne de ikke avklare om det de konkluderte med var samme vesen. Det kunne være én første beveger, flere designere, ett opphav til moralloven osv.

Men bruker vi barberkniven på dette, kan vi kutte behovet for antall vesener ned til ett. Dermed handler ikke denne bruken av Ockham om å si at noe overnaturlig er en enklere forklaring enn noe naturlig, men om å si at ett vesen er en bedre forklaring enn mange.

Dennetts avslutning om tilsynelatende dype utsagn ("deepities") tyder heller ikke på at han alltid strekker seg så langt for å bruke sine verktøy respektfullt i møte med personer med andre ståsteder.

"Not all deepities are quite so easily analysed. Richard Dawkins recently alerted me to a fine deepity by Rowan Williams, the then archbishop of Canterbury, who described his faith as "a silent waiting on the truth, pure sitting and breathing in the presence of the question mark".

I leave the analysis of this as an exercise for you."

Nå kan vi alle smile og riste på hodet over underlige metaforer. Men siden det ikke akkurat er ukjent at den tidligere erkebiskopen er glad i poesi og bilder, bør det ikke være så vanskelig å se hva han faktisk har i tankene.

Hvorfor trenger Dennett å få forklart at en kristen som tenker at Jesus er veien, sannheten og livet kan oppleve ro mens han stille venter på svar på sine spørsmål før han til sist skal møte Jesus ansikt til ansikt? Og tror han at denne billedlige formuleringen er det eneste Williams har å si om sin tro?

Nå er ikke poenget med dette innlegget å si at Dennett er en dårlig debattant eller tar feil på alle områder. I stedet er det å antyde hvor vanskelig det kan være for noen og enhver å forstå meningsmotstandere og gjengi dem rett, tross gode intensjoner. 

Så er det sikkert mulig å spørre seg hvilke feil jeg har gjort i dette innlegget - det ville vært rart om det ikke er noen eller noen ikke mener at det er noen.  Men et viktigere spørsmål er hva som generelt skal til for å lykkes med meningsfulle samtaler og konstruktive diskusjoner, selv når vi ønsker å være kritiske.  

Gå til innlegget

Gud åpner for vitenskapen

Publisert rundt 8 år siden

Gudstro og vitenskap er temaer der det er lett å snakke forbi hverandre og mange diskusjoner synes å bygge på misforståelser. Men er det noe man kan være enige om? Og er det mulig med rolige samtaler uten å gå i skyttergravene?

Det manglet ikke motbør da professorene Johan E. Moan (fysikk) og Ola Didrik Saugstad (medisin) nylig hevdet i Aftenposten at vitenskapen åpner for Gud. Noe som ikke er uventet for et tema med sterke meninger og mange myter.

Nå kunne nok professorene formulert seg bedre på noen punkter. Det de hevdet var imidlertid ikke at vitenskapen beviste Gud, men at den ikke var i noen nødvendig motsetning. Og kan bidra med gode innspill i en diskusjon om Guds eksistens.

Dessverre viste innleggene i debatten at vi lett snakker forbi hverandre, noe jeg har vist ved konkrete eksempler her.

Noe handler om at man tenker på litt forskjellige forhold. Når Moan/Saugstad mente at vitenskapen åpner for Gud var det både fordi den etter deres skjønn ikke motbeviser Guds eksistens, viser at vi lever i et univers med fininnstilte egenskaper som passer godt med at Gud finnes og at det skjer så mange uventede oppdagelser at det er greit med magemål for hva vitenskap vet.

Mens flere ateister i debatten synes å si at siden vitenskapen ikke kan bevise Guds eksistens, åpner den heller ikke for Gud.

Er det så noe man i stor grad kan være enige om i debatten?  Det ser slik ut og jeg skal her nevne fire av områdene, med noen korte kommentarer fra et kristent perspektiv.

For det første synes mange å være enige i at siden Gud ikke er et fysisk fenomen som kan testes empirisk, hører Gud ikke hjemme i naturvitenskapen. Samtidig er det en misforståelse hvis man slutter fra dette til at det er umulig å diskutere Guds eksistens rasjonelt ut fra bredere vurderinger og reflekterte grunner, inkludert at det finnes noe fysisk og noe vi kaller naturlover. 

For det andre er vi enige om at det er en feilslutning å argumentere for Guds eksistens ut fra ting vi ikke forstår i naturen. At det finnes naturfenomener som ikke kan forklares naturvitenskapelig i dag er ikke i seg selv et argument for Guds eksistens. Men f.eks. handler det som ofte kalles fininnstilling (et begrep laget av fysikere) ikke bare om at vi ikke forstår hvordan noe slik kan "ha oppstått av seg selv" (noe det skal godt gjøres å argumentere for at noe som helst kan), men om hva slags virkelighet eller dypere grunn som passer best med at vi lever i et fininnstilt univers.

Holder f.eks. tanken om mange univers som forklaring eller må også «multiverset» være fininnstilt? Og hvor kom det fra igjen? Denne type spørsmål diskuteres mellom fysikere og filosofer av ulike livssyn.

For det tredje er det bred enighet om at guder ikke kan være en ytterste forklaring på hvordan det kan ha seg at noe i det hele tatt eksisterer. Så tenker mange ateister at Gud er en gud og dermed ikke duger. Men det er altså en misforståelse. Hvis Gud finnes er det som noe som er vesensforskjellig fra en tilfeldig forbipasserende gud. Gud er «det vi ikke kan tenke noe større enn», altså en maksimalt god, mektig og vitende person som ikke selv er skapt. Mens guder er blitt til av noe annet og alltid kan ha lengre hår eller skjegg, flere øyne, hammere, geiter osv. 

For det fjerde er vi enige om at det er viktig å stimulere til undring og vitenskap. Nå betyr ikke det at alle er enige om hva som bidrar best. Ofte er det uttrykt eller underforstått at gudstro nærmest per definisjon virker negativt. Men hevder man dette, eller at gudstro på avgjørende måter har hemmet utviklingen av vitenskap, er man lite kjent med historien. 

Nettopp tanken om en Lovgiver utenfor naturen synes å ha vært avgjørende for troen på naturlover og vitenskap i antikkens Hellas og i senere muslimsk og kristen naturfilosofi. Moderne vitenskap vokste fram i en kultur som så det som mulig og viktig for mennesker skapt i Guds bilde å tenke Guds tanker etter ham og bruke resultatet til å skape en bedre verden.

Når noen av oss tenker at det er gode grunner for gudstro er det ikke bare fordi vitenskapen åpner for Gud, men fordi Gud åpner for vitenskapen. 

Gå til innlegget

Når løssalgsaviser skriver om Jesus

Publisert rundt 8 år siden

Ikke overraskende ga innledningen til påsken anledning til avisoppslag om at Jesus er ganske så annerledes enn beskrevet i kildene fra det første århundre.

Siden disse er skrevet så lenge etter Jesu tid - nærmere bestemt fra rundt tyve (Pauli brev) til seksti år (Johannesevangeliet) etter - kan de altså ikke være troverdige. I hvert fall om vi skal tro kulturradikalere i og utenfor Dagbladet. For ingen kan vel huske høydepunkter fra noe som skjedde mens man selv eller noen man har møtt levde.

Det er derfor verken jeg eller noen jeg kjenner husker noe av hva som foregikk på Lillehammer i 1994 eller under EU-avstemningen i 1972.

Skal noen komme med en mer troverdig kilde, må vi med andre ord forvente at den er eldre enn tekstene i Det nye testamentet. Hvis man da ikke er Dan Brown eller journalist i en løssalgsavis. 

For kilden som ble slått opp med store bokstaver som hovedoppslaget på forsiden av nettutgaven av Dagbladet for to uker siden er altså ikke fra det første århundret. Nå kunne man kanskje til nød tenke at historikere i noen grad kunne bruke en tekst fra det andre århundre for å kaste noe lys over deler av hva som skjedde, særlig hvis man ikke hadde eldre kilder. 

Men teksten er heller ikke fra det andre århundre. Eller fra det tredje, fjerde, femte eller sjette.

Den er heller ikke fra det sjuende eller åttende, som litt avhengig av hvordan vi tenker om dateringen er der vi finner Koranen. Som altså er skrevet svært mye for sent til at historikere kan bruke den som noe i nærheten av en kilde til Jesus. 

I stedet snakker Dagbladet om en tekst fra det ... niende århundre.

"En nylig dekodet tekst forteller en helt ny historie om Jesus. Her hevdes det at Jesus kunne skifte utseende. 

Den egyptiske teksten er ifølge Forskning.no anslått å være 1200 år gammel. Teksten er skrevet på koptisk og forteller også at Pontius Pilatus tilbød seg å ofre sin egen sønn for Jesus." 

Og på 800-tallet var altså Jesus ikke bare noe så tamt som Messias, men forkledningskunster eller kamelon.

"Ifølge teksten skal Judas ha uttalt at han ikke så Jesus på en lang tid fordi han ble ulegemlig.

Disse evnene til å endre form forklarer også hvorfor Judas valgte å forråde Jesus med et kyss, for ifølge teksten skal forfølgere av Jesus uttalt at de ikke ville være i stand til å arrestere Jesus basert på beskrivelsen Judas ga, da Jesus stadig skiftet utseende."

Og siden teksten sier noe annet enn Det nye testamentet ... utfordrer den Bibelen.

"Teksten utfordrer også Bibelens beskrivelse av hvilke dager som ble skjebnesvangre for Jesus, skriver LiveScience. Den plasserer arrestasjonen av Jesus på en tirsdag og ikke en torsdag, som det heter i Bibelen."

Heldigvis finnes eksperter med gangsyn.

"Oppdagelsen av disse tekstene betyr ikke nødvendigvis at disse hendelsene skjedde, men heller at enkelte på den tiden trodde på dem, sier Roelof van den Broek ved Utrecht University i Nederland til LiveScience." 

På samme måte som oppdagelsen av overskriften og ingressen i Dagbladet kan tyde på at enkelte i dag kan tro på dem, sier Bjørn Are Davidsen ved Mythbuster University til Verdidebatt. 

I likhet med andre tekster fra mange generasjoner etter Jesus. Disse kalles gjerne for apokryfer, en felles betegnelse for så sene og avledede tekster at historikere ikke kan bruke dem. Det er selvsagt ikke i veien for at Tor Åge Bringsværd som omtalt i dagens papirutgave av Vårt Land kan leke med dem når han skriver om Jesus. 

Selv om teksten til og med er sen selv til apokryfer å være. 

Men slikt er det ikke så nøye med i kampen om overskrifter. Under den faktoide mellomoverskriften Hadde kone ser Dagbladet dermed en tekst fra 800-tallet som en del av rekken av nye ... funn om Jesus.

"Den 1200 år gamle teksten er langt fra den første som gir alternative historier om Jesus. Professor Karen L. King, historiker ved Harvard Divinity School, har oversatt en annen koptisk tekst funnet på en bit papyrus fra 300-tallet. 

Hun sier at det står noe som aldri er funnet på noen annen del av skrifter fra denne tidsepoken - at Jesus refererer til sin kone."

Mens det i realiteten verken er første eller siste gang tabloider lar seg farge av påviselig bløff eller behov for klikk når de skal uttale seg om Jesus. 

Gå til innlegget

Tregt å få aksept for ny forskning

Publisert over 8 år siden

Erfaring viser at det kan være vanskelig for ny forskning å bli akseptert. Ofte bremses mottagelsen av vantenkning og innarbeidete forestillinger om hva som er mulig og meningsfullt å tenke. Et av de tydeligste stedene i dag er vitenskapshistorien

Dette gjelder pesielt forholdet mellom tro og vitenskap, Kirken og naturvitere.

Forsøker man å formidle som i dette innlegget i Aftenposten (en noe lengre gjennomgang hos meg her og hos Sverre Holm her) at forskning viser langt mer samspill enn sammenstøt, er det ikke overraskende at mange i kommentarfeltet nekter å akseptere den. Typisk nok er ikke grunnen at man man sitter på analyser som viser det motsatte, eller har lest noe av den forskningen som det henvises til.

Tendensen er i stedet at man slår fast det motsatte, uten belegg. At Kirken har bekjempet vitenskapen er blitt en så selvfølgelig sannhet at mange ikke ser etter - for alle som hevder det motsatte bygger opplagt på tro og ikke viten.

Denen gangen handlet diskusjonen ikke bare om den generelle påstanden om en slik konflikt, men nærmere bestemt om geologen Lyell møtte motstand fra kirkelig hold på 1830-tallet fordi han hevdet at jorden var eldre enn 6000 år.

Slik vi skriver i Aftenposten var i realiteten både datidens pave og toneangivende teologer (mange ganger var disse også hobbyforskere,  før naturvitenskap ble en egen profesjon på slutten av 1800-tallet) helt åpne for at jorden kunne være svært mye eldre enn 6 000 år.

Men så var det disse kommentarene som kommer når man skriver leserbrev. I stedet for en diskusjon om detaljer rundt hva som foregikk på denne tiden, er det typisk med innlegg av følgende type:

"Den katolske kirke erkjente først på 1800-tallet at jorda var rund, ikke flat. Når erkjente kirkene at jorda ikke var 6000 år gammel? Tror det fortsatt ikke er erkjent, bare feid under teppet.
Når erkjente kirkene at universet ble skapt i Big Bang? Tror det fortsatt er et ømtåelig spørsmål.

Kirkene har alltid puttet en gud i vitenskapens huller. Kirkene har aldri vært søkende i naturvitenskapelig sannheter.

At enkeltpersoner innen den religiøse tro har hatt bra meninger om kirkelige vrangforestillinger er en annen sak. Sir Isaac Newton mente i sin tid (1600-tallet) at "den hellige treenigheten" var noe logisk sprøyt. Han er fortsatt ikke hørt.

Hele denne artikkelen er et usedvanlig billig forsøk på å vitvaske kirkens historie som en bremsekloss overfor naturvitenskapelig erkjennelse."

Nå kunne jeg svart langt og omstendelig på dette, men det passer nok bedre både i Aftenposten og Verdidebatt med et noe kortere svar som likevel bør vise hvor mye på villspor denne type kommentarer er.

Siden temaet i stor grad handlet om tro og viten, var det naturlig å innlede med å spørre om hvorfor kommentaren spredde påstander som bygger på tro og ikke viten.

Min svarkommentar fortsatte spisst nok med at en "som påstår at den Den katolske kirke 'først på 1800-tallet erkjente at jorda var rund, ikke flat', har dessverre meldt seg ut av seriøs debatt. Dette kan du rett og slett ikke noe om.

Videre er det slik som vi nevner i innlegget at paven rundt år 1800 (på den tiden det begynte å foreligge empirisk evidens) åpnet for at at jorden var svært mye eldre enn 6000 år gammel.

Mannen som lanserte Big Bang på 1920-tallet, var forøvrig den katolske pateren Lemaitre og den motstanden han møtte var primært fra agnostikere (som Einstein) og ateister (som Hoyle).

Hvis Big Bang fortsatt er et ømtåelig spørsmål for noen, er det nok ikke katolikker."

Et litt lengere svar ville bl.a. lagt til at det er feil at kirkene alltid har puttet Gud i kunnskapshull, realiteten er noenlunde motsatt slik jeg har tatt opp mange ganger, bl.a. her.

Dessverre er det altså den motsatte forestillingen som dominerer i populærkulturen og kommentarfeltene, i likhet med hele historien om den store og lange konflikten mellom Kirken og vitenskapen.

Hva som skal til for å få aksept for forskningen på dette feltet er et godt spørsmål.

Gå til innlegget

Alternativt er ikke synonymt med sant

Publisert over 8 år siden

I følge filosofen Rani Lill Anjum i Vårt Lands spalte "Damenes" er det feil og lite fremskrittsvennlig å møte alternativbransjen med hån og skepsis. Men hvis dette handler om "Kampen om Sannheten", er ikke skepsis da det viktigste verkøyet vi har?

Anjum er filosof og arbeider ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, noe som gjør at hun bør være vel skodd i å formidle metoder for å utforske naturen og teste vitenskapelige modeller. I en tid som ikke mangler pussige påstander, kreative alternativtilbud, svindel og konspirasjonstenkning er nettopp vitenskapsfilosofi av de viktigste vaksinene mot å bli lurt. 

Vårt Lands lesere fortjener dermed førstehjelp av en som kan vitenskap til fingerspissene. Dagens media bør ikke være mikrofonstativ for alternativbransjen.

Som ingressen antyder, ble ikke spalten helt slik:

"Alternativ tenkning møter ofte hån og skepsis. Den fortjener bedre enn som så".

Hva mener så Anjum med dette? At det er viktig å være åpen for nytenkning? At vi ikke må låse oss så fast til etablerte modeller at vi ikke klarer å se når det kommer bedre?

Hun mener sikkert dette, men mange vil samtidig oppfatte at hun sier at vi ikke skal "håne" eller være "skeptiske" til de underligste påstander som bryter med det beste vi har av naturvitenskap.

Dermed kommer historiene om de som ble motarbeidet og latterliggjort, men som det viste seg hadde rett likevel.

Siden Semmelweis ble bekjempet på midten av 1800-tallet da han hevdet at håndvasking ville redusere forekomsten av barselfeber dramatisk, bør vi ønske alle alternative innspill velkommen.

Men i stedet for å hjelpe oss til å se bedre, er faren langt større for å gjøre oss så vidsynte at vi kjører i grøfta. Det er den gamle regelen: Skal vi løse et problem, hjelper det å se hva som er problemet.

Dessverre tyder artikkelen ikke på at Anjum gjør det når hun bl.a. sier at

"Vitenskapen har heldigvis gått fremover siden den gang og vitenskapelig kunnskap er nå allemannseie.

Vi kan være enige i det første, men bare hvis vi aksepterer at vitenskapelige resultater er mulige å vurdere. På den andre siden synes det nok ikke som om vitenskapelig kunnskap er allemannseie, når vi ser alle underlige påstander i alternativbransjen. 

Faren i dag synes ikke å være at alternativtenkning undertrykkes, men at den får fritt spillerom. Noe den vil få om vi ikke lærer oss kritisk refleksjon som gjør det mulig å skjelne mellom at noe går fremover eller bakover. 

Vi trenger rett og slett metoder og modeller for å avgjøre hva som er god og dårlig forskning. En grunn til at noe heter alternativ medisin er rett og slett at den er utestet. Eller sagt på en annen måte - den er ikke medisin.

Videre er det ikke slik at vitenskapelig kunnskap nå er allemannseie. Tvert i mot tilhører det sjeldenhetene at noen jeg snakker med vet hvorfor heliosentrismen, evolusjon, Big Bang eller kvantefysikk er blitt det vi gjerne kaller etablerte sannheter (noe som ikke betyr at modeller ikke bør testes videre) - eller hvorfor vaksiner virker og er viktige.

For ikke å si vet hva en dobbel blindtest er, eller forstår ord som falsifisering og fagfellevurdering.

Eller kan fortelle hvorfor det er behov for vitenskapsfilosofi.

Beleilig nok nevner Anjum ikke at den eneste vitenskapsfilosofen hun navngir, Feyerabend, er blitt kritisert for sin anarkistiske tilnærming til sannhet og metodikk, i en mer eller mindre postmoderne tradisjon. I stedet er han et ideal fordi han våger å utfordre:

"De største vitenskapelige oppdagelsene ble altså gjort fordi noen våget å utfordre etablerte sannheter.

Nettopp derfor bør vi ønske alle alternative ideer velkommen, sier vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend. Det spiller ingen rolle hva det er. Det viktigste er at ingen ideologi får stå uimotsagt."

Selvsagt er det mulig å oppfatte noen former for vitenskap som uttrykk for eller påvirket av ideologi, men vi lærer ingenting når det ikke gis antydning til oppskrift på hvordan man skal kunne avgjøre hvilke former for vitenskap som er rett eller feil, god eller dårlig.

Siden Anjum selv tydeligvis holder seg ikke bare til Semmelweis, men "Mendels genetikk og Darwins utviklingslære", og sikkert mangt annet - inkludert Feyerabend - kunne det være interessant å høre hva som er grunnlaget for det.

Bare at dette er blitt "etablert"? Eller at man har fulgt gode metoder? Og hvorfor tro på Feyerabend? Hvordan er hans tenkning blitt testet? Den har i hvert fall ikke hatt samme effekt som håndvasking.

Når man ikke presiserer hvordan det tenkes, eller hvordan man kan skille god fra dårlig tenkning, er det ikke uventet at mytene rår grunnen. Enten de er om griske legemiddelselskaper som skor seg på syke ("Burde vi ikke da være minst like kritiske til det etablerte som til det alternative") eller om hva som faktisk har skjedd i historien.

Det blir ikke bedre av at Anjum henger seg på myter om fortiden:

"Vitenskapelige "fakta" fremsettes på samme måte som religiøse "fakta" ble fremsatt for hundre år siden, uten noen kritisk refleksjon. 

På universitetene blir indoktrineringen enda tydeligere, i følge Feyerabend. Og selv om ingen blir drept for å begå vitenskapelig kjetteri i dag. lider kjettere av vitenskapen likevel den strengeste form for sanksjoner som sivilisasjonen vår kan tilby".

Én ting er at hun ikke er kjent med tradisjonen for kritisk tenkning innen kristen teologi og filosofi de seneste par tusen år, der er hun som vi har vist en gang eller femti på denne bloggen ikke veldig alene. Noe annet er at en utdannet filosof ikke har fått med seg at ingen er blir drept for vitenskapelig kjetteri (ikke Kopernikus, ikke Bruno, ikke Galilei, ikke Darwin), med forbehold om hvordan vi skal tolke ting som skjedde under Stalin, Hitler, Mao, Pol Pot e.l..

Ikke uventet oppgir hun ikke et eneste navn.

Inntrykket blir ikke bedre når forsøk på å formidle vitenskap fremstilles som "gapestokk og giljotin".

"TV-programmer som "Folkeopplysningen" og "Hjernevask"' henger ut de som våger å gå imot vår tids mest populære biologiske teorier om menneskelig helse og adferd. Men bidrar disse korstogene til kritisk og selvstendig tenkning?

Etter mitt skjønn er det helt opplagt at de gjør det - hvis man følger med på hva som sies, og ikke er fastlåst i "alternativ tenkning". Da lærer man noe om å teste påstander, sjekke om det er grunnlag for å si det ene eller det andre.

En gang var det alternativt å vaske seg på hendene. Er ikke det en god nok grunn til å ønske alternative innspill velkommen?" 

Nei, ikke i seg selv. Handler det om den kreative fasen av forskning, er det selvsagt avgjørende å komme med flest mulige forslag til hypoteser og modeller. Men man er langt unna vitenskap og sannhet om man bare pøser på med alternativer.

Det som er avgjørende er å foreslå hvordan de skal testes. Og så gjennomføre testingen - for deretter å ta konsekvensen av resultatene.

Hvorfor Anjum ikke hjelper noen til å se dette er uklart. Som det nå er virker artikkelen som et velment forsøk på å forsvare "de svakeste", alternativmiljøene.

Noe sier meg at hun ikke har testet effekten av dette. Og ikke har sett alvoret i at de svakeste er de som først blir lurt av alternativbransjens versjoner av Nigeriasvindlere.

Vi får i hvert fall håpe at hun ikke mener den beste metoden i møte med løse påstander er å toe sine hender.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere