Bjørn Are Davidsen

Alder: 62
  RSS

Om Bjørn Are

Sivilingeniør med en rekke tilleggsstudier i mer humanistiske fag. Forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro, vitenskap, Da Vinci-koden, konspirasjonsteorier og historie. Vanskelig å stanse fra å holde foredrag om disse og andre temaer.

Følgere

Trasig kristendom

Publisert nesten 6 år siden

En av de mer slitsomme USA-importene er troen på at nasjoner står under Guds dom.

Dermed vil enkelte tolke enhver katastrofe eller dødsulykke eller udåd som rammer USA, enten det er orkan eller skolemassakre, som Guds dom over nasjonen.

Nå er det mange grunner til å tie dette i hjel. Det er ikke representativt. Ingen norske prester jeg er kjent med er i nærheten av å mene noe sånn. Verken Teologisk fakultet, Menighetsfaktultetet eller andre norske læresteder har dette på pensum.

I stedet henger det sammen med oppfatningen i deler av USA at det er et guddommelig utvalgt land.

Og hva er da mer naturlig for nordmenn enn å tenke at det samme gjelder Norge, slik Vårt Land presenterte i gårsdagens oppslag om at Gud tillot 22. juli-massakren.

Bokens hovedbudskap er at Gud tillot 22. juli-terroren. Norge generelt og AUF spesielt ble rammet på grunn av sin anti-israelske politikk. Den «spontante inkompetansen» som oppsto i forbindelse med 22. juli-terroren minner Hoff om «flere tilfeller i Bibelen, der Israels fiender ble slått av en overnaturlig form for forvirring.» «Jeg er oppriktig bekymret for at Norge kan komme til å stå ovenfor flere slike tragedier, dersom vi ikke tar tak i de virkelige underliggende forholdene,» skriver Hoff i de innledende kapitlene.

Mens det nok vel så mye virker som han er bekymret for ikke å få nok oppmerksomhet i media.

På mange måter handler dette om en tradisjon der man dels bruker katastrofer som anledning til å si noe om samfunnets umoral og dels som en måte å styrke troverdigheten av kristen tro.

Vi finner dette hos maktesløse katolske prester i 1755, etter det fryktelige jordskjelvet i Lisboa som ble så mye diskutert i opplysningstiden. Vi finner det hos noe mer mektige TV-predikanter 250 år senere, da stormen Katrina raserte store deler av New Orleans.

Brenner man for en sak, er det ikke lett å holde seg for munnen når noe dramatisk skjer. Spesielt ikke når alt så opplagt går opp, siden Saken stemmer.

Flere enn konspirasjonsteoretikere utnytter tragiske hendelser grovt.

Sammenligner man Bibelen med avisoverskriftene, ser man jo at Bibelen stemmer. Siden den noen steder sier at Gud sprer forvirring, er forvirring et tydelig tegn på Gud.

Noe som nok heller er et tegn på at logikken er noen smuler forvirret.

Men det er ikke bare logikken som svikter, men assosiasjonene. Minner noe om noe, er det noe. Ligner trestubben på et menneske, er det Truls, siden han er et menneske.

Det handler mindre om å tolke tekster enn å lese ting inn i dem. Det beviser mer at det finnes kreative mennesker enn en skapende Gud. Enten man nå måtte se det førstnevnte som bevis for det sistnevnte eller kreativt nok ikke.

Og så handler det merkelig nok om apologetikk. Vi ser et slags hjelpeløst trosforsvar.

På mange måter er dette svært så velment. Man ønsker å vise at kristendommen er relevant og troverdig.

Mens man i realiteten ender med å vise at den er håpløs umenneskelig og lite troverdig .

Det er ikke sikkert det er tilfeldig at de som har jobbet seriøst med gudsargumenter velger andre vinkeler. Eller at de som velger denne vinkelen ikke har jobbet seriøst med gudsargumenter.

I stedet handler det om å vise hvor velsignet det er at vi er beskyttet av Gud. Og å advare mot å miste denne velsignelsen.

Boken gir enormt verdifull info som de fleste i vårt land ikke kjenner til, og er grundig dokumentert. En uunnværlig bok for alle som ønsker at Norge skal være velsignet av Gud!»  Dette er fylkesleder Vest-Agder for Partiet De Kristne, Jan Ernst Gabrielsen, sin anbefaling av boken 22. juli-profetien, skrevet av Jeremy Hoff. Anbefalingen blir brukt i reklamen for boken påforfatterens hjemmeside.

Ikke uventet nøler ikke Dagen-redaktøren Vebjørn Selbekk med et sterkt og klart oppgjør med 22.juli-ekstremismen.

«22. juli-profetien» heter en ny bok som i disse dager markedsføres tungt i enkelte kristne miljøer, ikke minst på TV Visjon Norge.  Kanalen selger boken i sine sendinger og TV-sjefen selv, Jan Hanvold er en av de som sterkt anbefaler boken. Det gjør også tidligere stortingsrepresentant for KrF, Anita Apeltun Sæle sammen med norske pastorer som Terje Liverød og Jan Ernst Gabrielsen. Etter vår mening er imidlertid «22. juli-profetien» en bok man snarere bør advare mot enn anbefale.

Det hevdes til og med at fofatteren Jeremy Hoff fikk innholdet som profetisk tale før massemordene.

Uten snev av dokumentasjon må vi bare på stole på Hoff og hans hoff.

Som Selbekk viser, blir det blir ikke bedre når forfatteren prøver å argumentere.

Forfatteren er videre tydelig opptatt av tallmagi. Spesielt knyttet til tallene tre og syv. Og fremfor alt 77. Hoff skriver at dette tallet forekommer tre ganger i Bibelen og er i alle tilfellene tett knyttet opp til temaet «hevn». Derfor er det et guddommelig tegn at Breivik uhindret skal ha fått streife om på Utøya i 77 minutter og at terrorangrepene 22. juli kostet 77 menneskeliv.

Argumentasjonen er tragisk av mange grunner.

Den legger stein til byrden for etterlatte. Ikke er den kjærlig, ikke er den logisk, ikke er den rett.

Skulle ikke det holde som innvending, bør i hvert fall Hoff og hans støttespillere notere seg at den driver folk vekk fra kristen tro med indignasjon og forakt.

Det hjelper ikke saken at slike tallanalyser følger GIGO-prinsippet, altså Garbage In,  Garbage Out.

Man bygger ikke på steingrunn ved å knytte argumentasjon til antall minutter innenfor et 60-tallsystem som kunne vært helt annerledes, f.eks. 50 minutter per time. Mener man å se noe guddommelig i en vilkårlig konvensjon, til og med hentet fra Babylon, er det ikke sikkert det er et tegn på gode tolkningsevner.

Det blir ikke bedre av at Utøya-massakren ikke foregikk i 77 minutter. Det eneste som kan knyttes til dette er tiden fra bilbomben til Kripos fikk ut riksalarm til alle politidistrikter, uten at det er lett å se andre tegn i dette enn uforsvarlighet.

Den sykelige logikken fortsetter når man overfører Det gamle testamentets fortellinger om Israel som Guds utvalgte folk, der velsignelser og forbannelser er avhengig av oppførsel, til Norge.

Det er vanskelig å finne en mer nærsynt og nasjonalsjåvinistisk tulleteologi.

Gjør folk eller ledere noe galt, går det oss ille. Svartedauden var straffen for at vi var noe så ille som katolske. Utøya for at vi støttet Palestinerne mer enn Israel.

Det er ikke vanskelig å finne noe å skylde noe på. Bare fantasien setter grenser.

For i et spekter av hendelser er det lett å lage seg mønstere og dømme andre. Sultårene under napoleonskrigene der tusener døde skyldes ikke Christian Vs lover eller Struensees utroskap. Spanskesyken skyldes ikke unionsoppløsningen. Den engelske feilbombingen av en trikk i Oslo under krigen med titalls døde skyldes ikke Kong Haakons syndige tanker.

Mens det i realiteten er smålig og historieløst å se alle slags katastrofer og kriger som straffen for synd, selv om en del av de sistnevnte i høyeste grad er statslederes ansvar.

Det blir ikke bedre av at Norge ikke er noen metafysisk eller fast størrelse. Norge i 2015 er noe annet enn Norge i 1904 er noe annet enn i 1813 er noe annet enn i 1396 er noe annet enn i 871. Enten vi snakker statsformer, allianser, innbyggere, areal, religion eller bastante bokutgivelser.

Snakker vi om "Det norske folk" eller "Den norske nasjon" er dette enda mer ustabilt enn "Norge".

Hvilket folk er Island og fra når? Hva med Jemtland og Härjedalen? Samer?

Mener vi med eller uten innvandrere? Selv er jeg fra en svensk slekt tidlig på 1800-tallet. Når ble vi norske og dermed utsatt for Guds dom over "den norske" fremfor "den svenske" nasjon? Så er jeg enda mer fra norske slekter. Er det naziprinsippet som gjelder, med kvartsvenske osv.?

Kan jeg flytte til Sverige eller Danmark eller Færøyene for å unngå Guds dom over Norge? Kan mine barn gjøre det?

Men så er det en side ved dette som sjelden nevnes av de som står for denne teologien, men som likevel er overtydelig. For Norge er blitt svært mye bedre de seneste hundre år. Levealderen er økt dramatisk og økonomien er bedre enn noen gang.

Hvis Gud løpende velsigner eller advarer nasjoner ut fra tro og gjerninger, er det tydelig at han er ganske så fornøyd med avkristning. 

Gå til innlegget

Ubehjelpelig­ selvhjelp

Publisert rundt 7 år siden

Anne Gjeitangers bok «Pistis Maria» er så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være.

Mange vil oppfatte det som viktig når Dag Solstads tidligere forlagsredaktør Anne Gjeitanger gir ut bok. Men hvis noe er viktig å si om boken, er det at den savner en forlagsredaktør. Problemet er rett og slett sjangeren. Tror forlaget på ramme alvor at forfatteren bringer et budskap fra en annen verden, foreslår man ikke bedre formuleringer. Kanalisering gjør forlagsjobben enkel, siden man slipper å rette på språket.

Når Pistis Maria er umulig å forholde seg til, er det altså ikke fordi innholdet er kontroversielt. Få faller av stolen av å høre om et forhold mellom Jesus og Maria Magdalena ti år etter Da Vinci koden, en generasjon etter Jesus Christ Superstar. Etter 1980-tallsbøker som Bente Müllers Gjennom lysmuren er det ingen nyhet at forfattere sier de er talerør for ånder. Nei, Pistis Maria er så ubehjelpelig og uleselig som bare kanaliserte bøker kan være.

Andre planeter. Gjeitanger er knyttet til alternativsenteret Damanhur i Italia. Ikke uventet bygger dette på at vi alle har et guddommelig potensiale. Da er det mer spesielt at senteret påstår å være et knutepunkt for energier som kobler jorden til andre planeter med liv. I en slik sammenheng passer det godt inn at Gjeitanger mener Maria Magdalena er fra en annen planet.

Leser man boka, møter man et kall til åndelig transformasjon, til en feministisk bevissthet i «Vannmannens tidsalder». Vi er guddommelige, men må gjennom en lang utviklingsvei for å realisere oss selv som «Gud». Vi må avvise de patriarkalske verdiene og korrigere de mannlige­ forfatterne bak Bibelen. Mye handler om å redde oss fra en skjebne verre enn døden, eller mer presis livet på jorden.

Mange gudinner. Maria tilhører dem som har forsøkt å «frigjøre mennesket fra den ulykken det var å bli plassert på et slikt uhyrlig sted langt unna ­galaksens midte». Vi får høre om hennes eksistens på en annen planet, om hennes barndom, at hun egentlig fikk navnet Elisabet, mens Maria er en tittel og står for «mater – materna – materie». Som er utlagt «Moderlig. Den store mor» i et klassisk nyreligiøst ordspill. Gjeitanger har i det hele tatt lest mye nyreligiøs litteratur. Dermed får vi høre at Atlantis påvirket egyptisk kultur, om astralreiser, Avalon og den hellige gral, om teletransport, telepati og telekommunikasjon, om tempelriddere og tantrisk sex og at Maria var tempel­tjenerinne for den babylonske gudinnen Ishtar. Det mangler i det hele tatt ikke gudinner eller lange setninger. Det hører med at Maria blir voldtatt av kong Herodes før hun innleder forholdet til Jesus. At hun etter hvert også dør, gjør dessverre ikke at boken slutter.

Faller gjennom. Men så var det altså det å lese den. Det er ingen grunn til å gi bøker dårlig kritikk fordi innholdet er tøv, eller anmelderen måtte være uenig. Skulle noen tvile på at store kunstnere kan ha nyreligiøs bakgrunn, er det bare å lese Moebius eller Alan Moore. Men Pistis Maria faller gjennom på så mange måter at det er vanskelig å forstå at den er gitt ut. Muligens er det enklere når forlaget er lite, med forfatteren som redaktør.

For vi hører ikke stemmen til en kvinne fra det første århundret, men til en nyreligiøs fra det tjueførste. Mye minner om å være på selvhjelpskurs den søvnige timen etter lunsj. Det kan tenkes bedre måter å skape engasjement enn fraser som at «vi kan nå lenger på en utviklingsvei», og at vi må «transformere» både lidenskap og død og «mange følelser av smerte», ved «å skape endring gjennom egne liv».

Nyreligiøs preferanser. At Helge Hognestad i innledningen kan hevde at «Teksten er troverdig og vi trenger den», kan vanskelig skyldes annet enn hans nyreligiøse preferanser. Han nøler ikke med å så tvil om Jesus-tekster fra det første århundre, fordi han mener de er «skapt av forfattere» og «ikke øyenvitneskildringer», men «utlegging av tema som opptok forfatterne». Men dette legger teologen av seg i møte med en Jesus-tekst fra vårt århundre. Da antydes ikke at den kan være skapt av en forfatter og ikke er øyenvitneskildring, men utlegging av tema som opptar forfatteren. Han skal likevel ikke få ansvaret for feil som at «Abraham var det første mennesket på jorden uten en far» eller at «Maria Magdalena ble lyst i bann av pave Gregor den store i år 591 ved et dekret som fastslo at hun var en hore».

Umulig å anbefale. Nå er utfordringen ikke bare klisjeene. At en tekst er vel ment, betyr ikke at den er vel sagt. Det er i det hele tatt en utfordring å forstå hva som menes i møtet med setninger som «Slik var vi forskjellige, min mor og jeg, men hver for oss, lik mange andre, på hver vår måte.» Ikke alle ser dybden i at «Jeg gjentar dette, og jeg vil gjenta det mange ganger, med årsak i den måten Hans navn bærer ære på, mens mitt bare lar seg definere som ett av tre.» Det blir ikke bedre av å høre at «Han underviste ingenting utover en menneskehetens kjennskap til seg selv og sine egne muligheter, en menneskehetens mulighet til å virke i innad samforstand.»

Og dette er ikke unntak. Det er fristende å anmelde boken ved å sitere en side og ønske leserne lykke til. Uansett innhold er det umulig å anbefale en bok som drar tankene så mye i retning Google Translate.

FØRST PUBLISERT SOM BOKANMELDELSE I VÅRT LAND 2. APRIL 2014. GJEITANGERS BOK ER GITT UT PÅ LIV FORLAG (2014). LAGT UT HER PÅ REDAKSJONENS INITIATIV

Gå til innlegget

Maria Magdalena og kanaliseringskabalen

Publisert over 7 år siden

Felles er at budskapene mangler evidens, at de kan hevde ting som beviselig er feil, dels er banal feelgoodforkynnelse og ofte har den egentlige historien om Konspirasjonen - eller Kristus.

Siden ... sensasjonen er et faktum, altså at noen (og her er det bare å feste puter i taket) kan røpe at Maria Magdalene hadde et seksuelt forhold til Jesus, kan det være greit å si litt om hvilket forhold jeg har til kanalisering.

Bakgrunnen er altså at "Dag Solstads tidligere forlagsredaktør Anne Gjeitanger" nå gir ut "en bok som hun sier er en kanalisering fra Maria Magdalena".

Hun tror - eller i hvert fall påstår at hun tror - at hun mottar budskap fra døde. Etter spiritistsvindelen som startet på 1800-tallet lå denne tradisjonen død i noen tiår, men kom tilbake for alfor på 1980-tallet. I Norge blant annet kjent fra Bente Müllers bøker.

I dette forenes flere tradisjoner.

For det første altså kanaliseringen. Som strekker seg fra budskap fra ånder og guder via romvesner som ønsker å bli kjendiser til budskap fra ekte kjendiser som er på den andre siden.

Felles er at budskapene dels mangler evidens, dels at de kan hevde ting som beviselig er feil, dels er banal feelgoodforkynnelse og ofte har den egentlige historien om Konspirasjonen - eller Kristus.

Kort sagt kan hvem som helst si hva som helst. Kanalisert er kanalisert. Og sier man noe feil eller noe som likevel ikke slår til, er det ikke den som kanaliserer sitt ansvar. Dette er jo fra noen andre.

Som kan ha humor og lure oss litt. Fra Den Andre Siden kan det være mange grunner til å vri på sannheten om planeter på kollisjonskurs, undergang og transformasjon, tidligere liv, og når og hvor de besøkte oss i fortiden med hva slags farge på håret og gresset.

Og siden de som kanaliserer er ... velmente og sier de er ærlige, er det selvsagt ingen grunn til å tvile på dem. Det hadde vært skikkelig usympatisk. 

For det andre har vi Maria Magdalena.

Vi snakker om altså om et sentralt tema og talerør for ulike typer feminist- og nyåndelige bevegelser siden 1960-tallet. Og som stadig kanaliseres. Det var ikke tilfeldig at Da Vinci-koden på mange måter egentlig handlet om henne.

I likhet med mer enn lettere mangt og meget av TV-programmer, bøker, tegneserier, sanger og i det hele tatt.

For det tredje at hun hadde et seksuelt forhold til Jesus.

Alternative teorier om hvem Jesus egentlig var (Essener? Farao? Buddhist? Maya? Superstar? Gnostiker? Romersk agent? Kong Arthur?) er uenige om så mangt, men rørende enig om at han var gift med Maria Magdalena, eller hennes hemmelige elsker.

For det fjerde ønsket om å dekke behov - og spre budskap. Maria Magdalena er et fortreffelig forbilde for kvinner og andre som føler seg utenfor det gode selskap eller har opplevd lidelse og undertrykkelse.

Det blir ikke mindre fortreffelig av at det tilfeldigvis passer akkurat med budbærerens ståsted som gnostiker/buddhist/hindu/feminist/neopaganist/new ager.

Så skader det ikke at det klinger bedre å si at noe er fra Maria Magdalena og Jesus, enn fra Mona og Jens. Eller fra Bapu Asharam og Oberto Airaudi.

Du kan altså ikke vente noen reduksjon i strømmen av kanaler og kanaljer i vannmannens tidsalder.

Selv om du altså først hørte sannheten kanalisert her.

DETTE ER ET BLOGGINNLEGG FRA FORFATTERENS BLOGG, SOM ER PUBLISERT HER ETTER ØNSKE FRA REDAKSJONEN - PÅ EN DAG FORFATTEREN SELV IKKE HAR NOEN MULIGHET TIL Å FØLGE OPP DEBATT I VÅRT FORUM

Gå til innlegget

Det er interessant å se på reaksjonene på TV-serien om Gud og vitenskapen. Er det så sikkert at de er mer balanserte enn noen oppfatter at programserien er? Er det mindre farlig med skjevheter hvis et program fremmer mine egne synspunkter?

Det har ikke manglet reaksjonene fra ateister på TV-serien Gud og vitskapen på NRK2 de seneste ukene. Blant dem jeg ser oftest er at serien er ubalansert og upresis (se også en bloggartikkel om noe av dette her).

Og, ja, det tilhører formatet. Slik har det vært i TV-programmer i alle år, enten de handler om naturvitenskap eller om religion, eller begge deler. Målet er oftere å få seere enn å drive undervisning på universitetsnivå eller å gi balansert taletid til kompetente stemmer for og mot.

Programmet hadde likevel tjent på å holde unna flere, både av ateister og andre. Selv om folk som Christopher Hitchens og Richard Dawkins alltid skaper engasjement, er det ikke opplagt at de har så mye å bidra med innen kosmologi eller fagfilosofi. Det er også underlig at man tar med kristne som f.eks. hevder at rekkefølgen i Første Mosebok passer perfekt med evolusjonshistorien.

Men så er det ikke sikkert at det er stor grunn til å være enig i kritikken om at skaperen man snakket om opplagt er identisk med den Gud jøder, kristne og muslimer beskriver. I den type seriøse debatter som flere av de involverte i programmet er godt kjent med (som Paul Davies), tas dette aldri for gitt. Diskuterer man kosmologiske argumenter og designargumenter, kan man ikke komme lenger enn at hvis universet (eller alt det fysiske i et multivers) har en forklaring, er det en bevisst eksistens utenfor tid og rom og som ikke selv trenger noen forklaringer eller grunner for å eksistere.

Logikken er kort sagt at enten har universet en tilstrekkelig forklaring, og da finnes Gud som den ytterste forklaring, eller så finnes ikke Gud og da har ikke universet noen tilstrekkelig forklaring - det bare finnes.

Hvorvidt dette er en jødisk-kristen Gud er dermed ikke gitt av slike argumenter. Men på den annen side taler altså en eventuelt slik bevissthet ikke i mot tanken om Gud.

Det er uansett en spennende og viktig diskusjon hvordan vi kan og bør tolke virkeligheten ut fra forhold som Big Bang, fininnstilling, naturlover, evolusjon og hjerneforskning som kommer i neste program.

Siden jeg har skrevet og kommentert mye om dette en stund (som i boken Eksisterer Gud?), skal jeg likevel la den delen av debatten ligge nå. I stedet er det altså interessant å se at en del reagerer ganske sterkt på det man oppfatter som skjevheter og upresise vitenskapelige beskrivelser.

Ikke fordi det mangler dette, men fordi det ikke er noe nytt, fra noen side av samtalen om Gud og vitenskapen - eller fra samtalen om samtalen, slik denne har vært fremstilt i mange TV-programmer. 

Antagelig viser det hvor lett vi reagerer når vi opplever skjevheter og ubalanser som ikke går i favør av egne standpunkter. For det har vært mer enn nok å reagere på i NRK-viste serier i mange tiår, både før og etter Kosmos som astronomen og sekulærhumanisten Carl Sagan laget i 1980.

Vi ser ikke mindre av det i nyere programmer som Root of Evil? (Richard Dawkins, 2007) og God and the Scientists (Colin Blakemore, 2011).

Men så vidt meg bekjent har få om noen ateister reagert på opplagte skjevheter og pussig valg av motrøster (i den grad det i det hele tatt er noen), for ikke å si alle feil og fordommer om historien, om tenkere, om vitenskapelige og naturfilosofiske tradisjoner.

Få ateister har kritisert NRK eller andre for påstander som at kirken nærmest gjennomgående bekjempet vitenskapen (for Sagan er middelalderen dermed "tusen års tomrom"), at den i middelalderen mente jorden var flat og forfulgte alle som mente noe annet, at de kristne i sin kamp mot kunnskapen ødela antikkens store bibliotek i Alexandria, at evolusjon gjør gudstro irrasjonelt og så videre.

Så kommer altså en kort programserie som et stykke på vei er en reaksjon på nettopp slike skjevfremstillinger. I stedet for en monolog fra en ateist, deler man synspunkter fra mange hold. Dessverre ikke med like god kvalitetssikring hele veien, men et program som altså velger noe annet enn forkynnelse og klare konklusjoner, til tross for at programskaperne har et erklært ståsted.

Nå er det selvsagt en litt fjollete metadebatt å se på hvem som har reagert mest på hvilke programmer og hvorfor gjennom årtiene. Men flere av oss kan nok tenke over hvorfor vi reagerer mer på noen programmer enn andre.

Gå til innlegget

Northug i medias hule

Publisert over 7 år siden

Det er forståelig at det kommer reaksjoner etter gårsdagens oppslag i VG om Petter Northug etter søndagens tap for en russer i stafetten.

Han ønsker å "ødelegge livet" til den som blir russisk ankermann på OL-stafetten i Sotsji, "så han ikke kan vise seg på en idrettsplass igjen".

Med dette utspillet ødelegger Northug gleden over skisporten. Med en slik innstilling bør han ikke få lov til å delta under OL.

Når dette passer med bildet enkelte med rette eller urette har av Northug som en dårlig taper, breial og bråkjekk, er det ikke lett, kanskje umulig, å formidle at det er VG man bør være sint og oppgitt over.

For dette handler ikke om sist helg, der Northug uten å nøle gratulerte russerne med seieren. Og det handler strengt tatt ikke så mye om russerne heller, det handler om Northug. Og det handler mindre om 2014, enn om 2011.

Bakgrunnen er tankene som gikk gjennom Northugs hode under Kollen-VM. Slik han forteller i boken Norske vinnerskaller opplevde han et umenneskelig forventningspress foran VM på hjemmebane. Han ville aldri få en slik anledning igjen. 

Det er ikke rart at han gråt etter seieren på 3-mila. Eller følte livet kunne blitt ødelagt om han hadde falt under 5-mila.

Da det dro seg til mot spurt, falt en konkurrent foran Northug.

– Jeg sklir over skiene til han som faller, det er nesten fall på meg også. Da får jeg hjertet i halsen og tenker «der kunne livet mitt vært ødelagt, så heldig er du ikke en gang til», sier Northug i boka.

Resten av den samme femmila handlet om å bite i seg den umenneskelige smerten.

En del av dette ble utdypet på senere pressekonferanser og var oppslag i mange media i forrige uke, som i NRK-saken Artig å bidra med å ødelegge.

– Alexander Legkov og Maxim Vylegzjanin har sikkert dette som sin viktigste sesong i karrieren, så de har sikkert forberedt seg bra, sier Petter Northug.

VM-kongen fra Holmenkollen vet mye om hvordan de beste russiske utøverne har det foran OL på hjemmebane i Sotsji. Selv fikk han virkelig kjenne på forventningene foran mesterskapet på hjemmebane i 2011.

Det innebar en enorm motivasjon, men også et enormt press. Ingen glemmer hvordan Northug hulkgråt av lettelse og glede etter det første gullet på tremila.

Siden dette gikk så bra, har han etterpå senket skuldrene. Langrenn er ikke lenger så viktig for ham som det var før Kollen-VM.

Det er ingen renn igjen å gå som må vinnes. I Sotsji er Petter Northug en utfordrer og eventuelle gull vil bare pynte på et regnskap som allerede er i evig overskudd.

Han vet imidlertid at dette er viktig for andre, spesielt de russiske utøverne. For en som har vunnet alt, er det viktig å finne nye motivasjoner, bryte med mønstre og rutiner.

Ikke minst motiverer det ham å vinne over noen som satser mer enn maksimalt.

For Petter Northug er det et perfekt utgangspunkt for en sesong som ble innledet med et to måneder langt sykdomsavbrekk.

– Jeg tror det er mange som ser på OL i Sotsji som sitt viktigste mesterskap i karrieren. Og mange av løpene de møter der, ser de også på som de viktigste løpene i karrieren. Da er det artig å bidra med å prøve å ødelegge det, smiler Northug.

Nå kunne VG i går valgt samme vinkel som andre journalister. Man kunne vært glad for at Northug finner nye måter å motivere seg på, men velger altså å slå opp generelle uttalelser slik at de fremstår som bitre hevntanker langt over streken.

I stedet for nyhetsjournalistikk har VG hentet fram en sak fra lageret.

I stedet for å være tydelige på at dette ikke har noe med søndagens spurttap mot russerene under stafetten, oppfattes dette som det endelige beviset på hvor smålig Northug er.

Reaksjonene er som man kan vente, også av journalister som burde sjekket bedre, som i Vårt Lands oppslag i dag om at Northug er en helt som svikter.

VG omtalte i går skikongens siste verbale krumspring etter helgens stafett på Lillehammer, der nordmannen ble fragått av russiske Maksim Vylegzjanin på oppløpet. Til VG uttalte han følgende, rettet mot den som blir russisk ankermann på OL-stafetten i Sotsji: «Jeg skal ødelegge livet hans, så han ikke kan vise seg på en idrettsplass igjen.» Han utdyper at russeren som går sisteetappen skal ødelegges «psykisk, verbalt og ikke minst i løypa».

Vi ser altså at Vårt Land fremstiller dette som 

  • Uttalt etter helgens stafett...
  • Tatt ut av sammenhengen (Hvordan vil Northug "ødelegge livet" hans? Hvorfor vil dette ødelegge så mye?)
  • Uttalt i det dypeste alvor og bokstavelig ment, altså uten humor eller hyberboler...

Man har ikke drevet kildekritikk. Man har ikke sett det i lys av medieoppslag fra dagene før. Man har ikke sett hva Northug sier i Norske vinnerskaller. Man har tatt utsagn ut av sammenhengen og tolket dem i aller verste mening.

I stedet for å være en korrektur til tabloide forsider, fyrer man opp på egen forside.

Nå er ikke poenget at Northug aldri sier noe galt eller tråkker feil eller er en forsagt fyr uten ambisjoner og med en rørende omtanke for konkurrentene.

Men det er altså fortsatt et stykke mellom på den ene siden å ønske å slå russerne på deres hjemmebane og (som man snakker om i mange slags idretter) psyke dem ut og på den andre rent fysisk og faktisk å ødelegge livet for noen.

Og så er det et stykke mellom en idrettsmann og en journalist.

Hvis det er noen som har makt til å påvirke eller ødelegge liv, er det altså media. Og med makt følger ansvar. Hva VG ønsker å oppnå med denne type oppslag, er ikke vanskelig å gjette i en tid der opplagstallene synker raskere enn en Northugspurt. Hva de reelt oppnår er et annet spørsmål.

Nå er heldigvis ikke Northug den man trenger å ta i forsvar. Han synes å være robust nok til å tåle det meste, inkludert kritikk av det mindre konstruktive slaget.

Men det er ingen grunn til å ta VG i forsvar.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere