Bjørn Are Davidsen

Alder: 62
  RSS

Om Bjørn Are

Sivilingeniør med en rekke tilleggsstudier i mer humanistiske fag. Forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro, vitenskap, Da Vinci-koden, konspirasjonsteorier og historie. Vanskelig å stanse fra å holde foredrag om disse og andre temaer.

Følgere

Når noen krever dere til regnskap

Publisert nesten 4 år siden

Å kritisere «apologetikk» er like meningsløst som å advare mot «forkynnelse» eller «politikk». Både Peter Halldorf og Håvard Nyhus kunne med fordel uttalt seg mer nyansert.

Apologetikk har for meg aldri vært annet enn å forsøke å svare på ­ærlige spørsmål jeg får – og som jeg stiller selv. Det handler slik vi leser i 1. Petersbrev 3,15-16 om å være «klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier», i ydmykhet.

Enkelte opplever det imidlertid som skummelt. Dermed kan Vårt Land advare mot «apologetikken» på forsiden 1. august. Det blir ikke mindre sterkt av å komme fra et kristent forbilde som Peter Halldorf. Og det er ikke første gang de seneste ­årene avisen velger intervjuobjekter 
eller bokanmeldere med negativt syn på rasjonelt trosforsvar – og slår det stort opp.

Jeg kan ikke tro annet enn at det er tilfeldig, men i fravær av motsatte førstesider fremstår det dessverre som en linje ­avisen støtter.

En karikatur. Leser man mer enn overskriftene, ser man ­heldigvis at det sjelden er ­apologetikk som sådan, men en ­bestemt type man har i ­tankene. Den som får alt til å gå opp, ­tunnelsynet der logikk er ­eneste verktøy, der det rasjonelle er hva kristen tro handler om og ­bygger på.

Men dette er noe alle advarer mot. Det er å slå inn åpne dører. Det er en karikatur ingen ­støtter, selv om enkelte av oss i­blant kan bli vel ivrige med logikken ­eller noen skulle tro at spissfindig ­religionsfilosofi er apologetikk.

Når vi diskuterer slike spørsmål, er det dessverre lett å tro at jeg selv er normen, uansett hvor mye jeg egentlig vet at vi er forskjellige, med ulike interesser, studier og erfaringer, favoritter og prosjekter. Noen trives mest med naturvitenskap, andre liker mystikk, noen elsker argumenter, andre fellesskap og lovsang. Og noen av oss trives med det meste.

Søren Kirkegaard. Det er ­altså mange potensielle feller når jeg skal tolke Peter Halldorf eller Håvard Nyhus som dro i gang debatten 19. juli ved å gjøre seg til talsmann for at «Du skal ikke ile Gud til unnsetning» med ­ingressen «Gud trenger ikke noe forsvar. Om noe trenger han det stikk motsatte».

Nyhus lener seg her til ­Søren Kirkegaard som sier at «Det krist­elige behøver intet forsvar, er ikke tjent med noe forsvar» og at apologetikken «er av alle forvanskninger den ­uforsvarligste, den mest bakvendte, og den ­farligste – den er det ubevisst underfundige forræderi».

Ja, i første halvdel av 1800-­tallet behøvde nok ikke «det ­kristelige» så mye forsvar. De færreste avviste Gud eller kristen tro – i teorien. Den ­store utfordringen var 
etterlevelse. Kierkegaard anliggende var dermed et engasjert og autentisk kristenliv – ikke at vi skulle stupe ut i hva som helst ­irrasjonelt ved første innskytelse.

Spørsmålet er imidlertid ikke hva 1800-tallsfilosofer så som utfordringer. På livssynstorget i 2017 ser vi at andelen guds­troende har falt dramatisk på mindre enn én generasjon. ­Ifølge undersøkelser er det nå flere som ikke tror at Gud eksisterer enn som tror det.

Hodet under armen. Selvsagt trenger ikke Gud noe forsvar. Like selvsagt er det ikke frelse i rasjonelle argumenter. Nei, dette går på noe så sentralt i kristen tro som å elske min neste
 – også når jeg møter ærlige spørsmål. ­Finnes det gode grunner for gudstro, som altså er noe annet enn gudetro? Kan man på ramme alvor tro at Jesus stod opp fra de døde, uten å ha hodet ­under armen? Har han i det hele tatt eksistert? Man må da bygge livet på viten og ikke på tro?

Selv om det holder i massevis 
med barnetro for å bli frelst, er det viktig å kunne snakke ­voksent om virkeligheten. Noen ganger til og med i et fagspråk.

Uten dette fremstår ­kristne ukjærlige mot alle som har spørsmål, nysgjerrighet og ­undring over vitenskap og verdier, tro og tanke, liv og lære. For ikke å si i møte med alle fordommer, ­fiendebilder og konspirasjons­teorier skapt av mytene om ­kirkens lange kamp mot kunnskap, enten man tror at den ødela biblioteket i Alexandria eller forfulgte alle som trodde at jorden var rund.

Relevant for fornuften. Selv falt det meg ikke engang inn å vurdere kristen tro før jeg møtte argumentasjon for Jesu oppstand­else. Da jeg oppdaget en religion som ikke bare handlet om «følelser og ­bortforklaringer, terapi og psykologi» (slik jeg som student opplevde ­religiøse drev med), ble jeg nysgjerrig på hva dette var for noe. Jeg ­tenkte vel også noe i retning av at hvis Gud fantes, var det underlig at han ikke også skulle være ­relevant for fornuften. Kunne bare følelses­mennesker finne Gud, kunne ikke en ordentlig Gud finnes.

Hva så med Peter ­Halld­orfs innvendinger? Hans store ­bekymring synes å være dem som søker i «protestantisk ­apologetikk» for å «eliminere usikkerhet», når Gud oppleves fjern eller man møter livets tvetydige mangfoldighet.

Ja, Halldorfs bøker og forkynnelse kan forhåpentligvis hjelpe mange som søker stadige opplevelser og bekreftelser, troens bevis i hverdagen. Men god apologetikk kan også være til hjelp. Selv om argumenter ikke fjerner all usikkerhet, kan de gi et mer stabilt grunnlag for noen steg i tro enn omskiftelige følelser.

Halldorfs innlegg viser også at han har mangelfull kunnskap om fagdebatten. Han kjenner ­tydeligvis ikke til den katolske filosofen Edward Fesers kritikk av den protestantiske William Lane Craig.

Ankepunktet er at Craig i så stor grad ­argumenterer for Guds eksistens ut fra hva som er mest sannsynlig ut fra ­fysikk, mens Fesers ­thomistiske tradisjon ­demonstrerer Guds ­eksistens ­logisk ut fra meta­fysikk. Skal man eliminere ­usikkerhet, 
synes det altså som det er mer å hente i katolsk enn protestantisk filosofi.

Alle lever i tro. Men uansett hvilken tradisjon man måtte stå i, handler mye om å vise at vi må leve med usikkerhet. Nettopp ­fordi så mange avviser kristen tro med at «du skal vite, ikke tro», er det så viktig å forklare hvor lite vi faktisk kan vite. Selv om finnes bedre grunner for noen typer tro enn for andre, må vi alle leve i tro.

Å slå opp «apologetikk» ­negativt i overskrifter er like meningsløst som å advare mot «forkynnelse» eller «politikk». Det dannes fort et bilde av at dette er noe betenkelig, i seg selv. Ja, det er grunn til å advare mot politisk ekstremisme eller TV-predikanter som lover fremgang og helbredelse. Men det har sine grunner at vi ikke ser førstesider i Vårt Land som advarer mot «forkynnelse» eller «politikk».

Gå til innlegget

Bokanmelder bommer

Publisert over 4 år siden

Skal en bokanmeldelse tas på alvor, er det greit å vise at man har lest boken godt nok. Dessverre klarer Steenhoff å feillese oss i noe av det mest sentrale.


Det er uvanlig å se en gå inn for å finne feil med så stor iver som Erik Steenhoff i hans anmeldelse «Et forsvar for en rasjonalistisk religion» (28. november) om Evolusjon eller kristen tro? Ja takk, begge deler, av undertegnede og Atle O. Søvik. Resultatet er kritikk av alt fra tittel (inkludert på vår forrige bok), tekst på omslaget og skrivestil, til valg av temaer og hva vi ikke skriver om. Selvsagt er det mulig å finne feil og mangler ved vår bok, men det får være grenser for negativitet.

Anmeldelsen finner det til og med negativt at en kristen bok om evolusjon bruker noen sider på å imøtegå kreasjonisme. Nivået stiger heller ikke ved at Steenhoff skriver som om denne retningen kun handler om å være kritisk «til en del aspekter ved evolusjonsteorien», når alle med et snev av innsikt vet at kreasjonisme avviser evolusjonslæren. Blant detaljer som likevel unngår Steenhoffs årvåkne blikk, er de titalls problemstillinger boken faktisk tar opp.

Skal en bokanmeldelse tas på alvor, er det greit å vise at man har lest boken godt nok. Dessverre klarer Steenhoff å feillese oss i noe av det mest sentrale, og i det han oppfatter som en hovedutfordring: Forfatternes «rasjonalistiske» religion.

Bommer. Han bommer dermed stygt når han hevder at vi «veksler mellom å sette alle krefter inn på å forsvare kristendom ut fra ny forskning, og å avvise noen (...) sentrale kristne poenger. Som mirakler eller visjoner». Eksemplet som brukes er da Peter og Johannes får se Moses og Elia. Ifølge Steenhoff tror ikke forfatterne at de «faktisk var til stede», noe som får ham til å bemerke at «de var jo ikke til stede, de heller».

Dette er underlig logikk, og man lurer på hvor mye Steenhoff selv var til stede, da han leste boken. Selv om han ikke skulle være kjent med at vi i flere tidligere bøker har argumentert grundig for det største mirakelet av alle, Jesu oppstandelse (som også nevnt flere steder i boken), er litt forvirrende at noen hevder at vi avviser visjoner når vi argumenterer for at den nevnte hendelsen kan ha vært en visjon.

Sitatet over er for øvrig knyttet til et svar på spørsmålet om de døde kan se oss, ett av mange spørsmål en anmeldelse kunne ha nevnt at vi belyste. Vi tenker at det ikke er nødvendig å tolke Moses og Elias' møte med Jesu disipler som at de rent faktisk var der, kroppslig. Noe som altså har betydning for vårt syn på de døde, ikke på mirakler.

Ydmykhet. Anmeldelsen blir ikke mindre underlig når den nærmer seg konklusjonen. Steenhoff hevder at «dette handler ikke om et valg mellom fundamentalisme og fornuft, men om å anerkjenne at det finnes en virkelighet hinsides språket hvor Gud åpenbarer seg som sannhet». Steenhoff hevder «Davidsen og Søvik klubber ned kreasjonister og mirakler med fornuften som våpen» og synes det ikke er «mye ydmykhet å spore, hverken teologisk eller epistemologisk».

Å kalle det å argumentere over mange titalls sider for å «klubbe ned», er nok et underlig grep. At flere kan slite med fortolkningshorisont og epistemologisk ydmykhet, antydes også av at Steenhoff ikke nevner våre forbehold som at «forfatterne av denne boken mener at evolusjonslæren er den beste forklaringen vi har, men heller ikke vi er i stand til å kikke Gud i kortene.»

«Det er selvsagt lov å ha tvil på noen av evolusjonslærens konklusjoner. Det som skjedde i de ulike delene av Kambriumperioden er imponerende. En allmektig Gud kan opplagt ha gjort inngrep i skaperverket hvis han mente det var nødvendig.» Det mener vi som kristne at han ellers «kan ha gjort i historien, som med Jesu oppstandelse, noe vi argumenterer for i boken Gud mer enn Feelgood?» (side 113).

Ingen fasit. Vi understreker til og med at vi ikke «tror vi har levert en fasit der vi får alt til å gå opp, rasjonelt og greit», og fortsetter: «Verden er ikke slik, enten vi tenker vitenskap eller kristen tro. Vi har likevel erfart det som både spennende og utviklende å ta denne type spørsmål på alvor. Kanskje kan noe også være til hjelp for dem som opplever at det er ett eller flere punkter her som gjør at de ikke får til kristen tro» (side 120).

Steenhoff gir lite hjelp til dem som ønsker sakssvarende informasjon om boken. Det er sjelden man ser så stor kontrast mellom en bokanmeldelses innhold og mediets evne til å gi den en flott presentasjon.

PUBLISERT I VÅRT LAND 3.12.2016

Gå til innlegget

Styrker myter om kristen tro

Publisert over 4 år siden

Ved å stille ungdom overfor valget mellom evolusjon og kristen tro, forsterkes stereotypier om kristne som motstandere av vitenskap. Det finnes bedre grep for å øke vår troverdighet.

(Skrevet sammen med Atle O. Søvik ved MF. Sammen har de publisert boken: Evolusjon eller kristen tro? Ja, takk begge deler.)

Det er ikke uvanlig å høre at enten er vi skapt av Gud, eller så er vi blitt til ved en evolusjon. For både kristne og ateister tenker ofte at Gud blir overflødig, hvis vi kan forklare noe med lover i naturen. Men logikken kunne avgjort vært bedre. De færreste kristne ser en motsetning mellom å være skapt av Gud og barn av sine foreldre. De færreste ateister ser en motsetning mellom eksistensen av lover og en lovgiver.

Noen kristne velger likevel å forkaste evolusjonslæren. Scientific American kan i oktober fortelle om en økende motstand i Europa. Overskriften er dramatisk: «Creationism invades Europe» («Kreasjonismen invaderer Europa»).

Mye handler nok om myter. Fortsatt er det vanlig å tro at Kirken­ i middelalderen hevdet at jorden var flat. Debatten om tro og vitenskap blir ikke bedre hvis man ser for seg at kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela det meste av antikkens lærdom ved å brenne det store biblioteket i Alexandria.

Mulig prosjekt. Men det kan da ikke være en myte at Darwin sjokkerte med Artenes opprinnelse i 1859, ved å vise at verden ikke var skapt på seks dager? Kristne måtte vel spise mange kameler for å slutte å se på Bibelen som en lærebok i naturvitenskap! At Gud kan skape og styre verden gjennom naturlover, kan kun være et teologisk tjuvtricks for å redde ansikt etter Darwin.

Nei, slett ikke. I strid med hva vi ofte hører har ikke vitenskap gjort gudstro til et umulig prosjekt. I stedet kan gudstro ha gjort vitenskap til et mulig prosjekt. I følge vitenskapshistorik­ere kom et avgjørende gjennombrudd da greske filosofer i antikken ikke lenger så for seg guder som styrte naturen etter innfallsmetoden, men tenkte seg logisk frem til én Gud som styrte etter lover. Å finne ut av disse ble etter hvert å ære Gud, en religiøs plikt.

Derfor kunne Augustin rundt år 400 i Den bokstavelige betydningen av Første Mosebok argumentere for at Gud hadde skapt naturen med kausal kraft til å bære frem «alle slags levende skapninger». For Augustin ville­ det være en underlig tanke at vitenskap konkurrerte med gudstro. Som han uttrykte i samme­ bok var «naturen hva Gud gjorde». Ikke fordi Gud var hva naturen gjorde, men fordi han hadde lagt lovmessigheter inn i den.

Ikke seks dager. Men tok ikke Augustin en skapelse på «seks dager» bokstavelig? Nei, og begrunnelsen var enkel. En allmektig Gud burde ikke trenge så lang tid. Dermed konkluderte Augustin, senantikkens største filosof, med at Gud hadde skapt alt på en gang, som potensiale som utviklet seg gjennom historien, på linje med frø. Også middel­alderens største filosof, Thomas Aquinas, holdt seg til denne tanken:
«På den dagen Gud skapte­ himmelen og jorden, skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde ‘grodd fram’, altså potensielt».

Hans læremester Albertus Magnus understreket at naturstudier ikke handlet om å lete etter mirakler, men om å «spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig». Vitenskapen ga ikke Gud mindre plass. Tvert i mot bekreftet den eksistensen av naturlover og dermed av Gud.

Men bygger den ikke på såkalt metodologisk naturalisme, altså forutsetter kun naturlige forklaringer, slik at den opplagt er ateistisk? Nei, slett ikke. Selv om begrepet naturlover i dag er løsrevet fra livssyn og beskrives i større grad som statistiske sammenhenger, lener tanken seg opprinnelig på at Gud har lagt lover inn i naturen. I teorien kunne vi i stedet like gjerne snakket om metodologisk teisme. Fremfor å frykte vitenskapelige funn, bør ingen være mer opptatt av å drive vitenskap enn gudstroende.

Panikk. Skapte virkelig ikke Darwins bok panikk blant prester og publikum i 1859? Nei, slik John van Wyhe understreker i BBC History Magazine 1/2009 førte utgivelsen ikke til «et stort ramaskrik og et historisk slagsmål mellom vitenskap og religion».­ Eldgamle fossiler og lange geologiske perioder var akseptert lenge før 1859. ­«Informerte som skrev om religion og vitenskap hadde i mange tiår godtatt at mye av Det gamle testamentet, og Første Mosebok i særdeleshet, måtte leses ­metaforisk».
Bestselgere som Combes The Constitution of Man fra 1828 (300.000 eksemplarer) og Chambers Vestiges of the Natural History of Creation i 1844 (40.000) forsterket tanken om at naturlover styrte alt. Det nye i debatten var at stadig flere tenkte at dette utelukket Gud, noe som indirekte skulle føre til reaksjoner som kreasjonismen hundre år senere.

Likevel handlet datidens debatt mindre om vitenskap enn verdier. Darwins geologilærer Adam Sedwick var bekymret for at dette ville svekke kampen mot slaveriet. Som han skriver til Darwin i 1859 kan menneske­verdet om vi ser oss kun som dyr synke lavere «enn noen gang i historien». Selv om sosialdarwinisme først kom senere på 1800-tallet, og rasehygiene og nazisme århundret etter, fryktet han tidlig hva som kunne komme.

Støtte. Evolusjonslæren fikk likevel støtte fra mange prester, også i USA, ikke minst med Asa Gray. «Fundamentalister» som B.B. Warfield tidlig på 1900-tallet støttet også en lang evolusjon. Mens kritikerne i stor grad var ikke-kristne forskere som Louis Agazzis og Rudolf Virchow.

Heller ikke i Norge var teologiske innvendinger fremtredende. Og debatten kom ikke for alvor før teologiprofessor J.C. Heuch­ på 1880-tallet. Interessant nok henviser han bare kort til kritikere som Virchow og er mer opptatt av å imøtegå en «materialistisk» vitenskap som ikke er åpen for undere. Mens en annen toneangivende teolog, professor Fredrik Petersen, argumenterte for at det ikke var en motsetning mellom vitenskap og religion, hvis man undersøkte begge deler nøye.

Polariseringen i Norge tilhører likevel i større grad første del av 1900-tallet, påvirket av radikale som i kommunistisk ånd hevdet at vitenskapen motbeviste kristendommen. Politiseringen gjorde det nok også problematisk i noen lavkirkelige miljøer å støtte evolusjon. Likevel var det ikke vanskelig i 1921 for en ­konservativ lekmannshøvding som Ole Hallesby å akseptere at Gud hadde skapt ved evolusjon, selv om han mente vi var tilført noe ekstra som «skapt i Guds bilde».

Den moderne kreasjonisme med vekt på at verden ble skapt på seks dager, fikk ikke særlig betydning før på 1960-tallet i USA. Intelligent design som hevder at det finnes så komplekse strukturer i naturen at de ikke kan forklares med en gradvis evolusjon, stammer fra så sent som 1980-tallet.

Vanskelig valg. Også i Norge opplever noen det som viktig å støtte en av disse retningene, dels av bibeltroskap og dels som et apologetisk grep. Bak ligger en moderne tanke om at Gud blir overflødig, hvis vi kan forklare noe naturlig. I stedet for å følge klassisk kristen tro der naturprosessene peker mot Gud, prøver man å bevise Gud ved å avvise evolusjonslæren.


I praksis er resultatet dessverre motsatt. Ungdom får et vanskelig valg – enten evolusjon eller kristen tro. Man forsterker myter og stereotypier om kristne som motstandere av vitenskap. Det kan tenkes bedre grep for å øke vår troverdighet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.10.2016

Gå til innlegget

Er Norge et kristent land?

Publisert rundt 5 år siden

Selvsagt kan ikke et land ha et livssyn. Selv ikke Jotunheimen tror på jotner. Men innbyggerne har bærende forestillinger og verdier, premisser og praksis. Uten at de alltid bygger på bevisste livssyn.

Jeg får av og til spørsmålet om Norge er et kristent land. Det er lett å svare nei når så mange svikter kristne idealer for arbeidsetikk, selvopp-ofrende kjærlighet eller trofasthet. Det er fristende å bruke utestemmen. Vi er fiksere og feriomane. Vi er mer opptatt av å tjene penger enn mennesker. Kjeder vi oss, skiller vi oss.

Man kan også tenke at vi har en rekke felles verdier som ingen har monopol på. Å kalle Norge for et kristent land er et overgrep. Du er ordentlig norsk selv om du ikke er kristen.Men noen ganger svarer jeg altså ja. Man trenger ikke doktorgrad for å ane kristne motiver i litteratur og lovverk, helligdager og språk, banneord og musikk.

På 1000-tallet ble vi del av det europeiske prosjektet med universiteter og den klassiske arven, romerrett og rasjonalitet, hospitaler og kamp mot blodhevn og å sette barn ut i skogen. Reformasjonen understrekte personlig tro, toregimentslæren og Bibelen. På 1800-tallet kom haugianismen, misjons-, lekmanns- og avholdsbevegelsene.

Men nå lever vi altså i 2016. Mange oppfatter kristen tro som avleggs eller kjedelig, selv om kirken takket være opplysningstiden ikke alltid er i strid med moderne verdier. Det er like mange som tror og som ikke tror på Gud. Når KrF ikke har flertall i Stortinget, kan Norge umulig være et kristent land.

Samtidig sitter mye i ryggmargen. Vi trekker næring fra røtter som ikke så lett rives opp. Og de handler ikke bare om menneske­verd, nestekjærlighet og for­valtersansvar.

Arbeidsetikk. For Max Weber­ var den protestantiske arbeidsetikken grunnlaget for Vestens­ velstand. Andre har pekt på svakheter i hans arbeid, og at linjene må trekkes lenger til­bake. Middelalderens brudd med antikkens negative syn på arbeid bidro til en forbedringskultur med en rivende utvikling fra 1000-tallet. Vi fikk vekselbruk
og vendeplog, møller i hver landsby, briller, univer­siteter, laug, bedre verktøy, ­våpen, seilskip, handelshus og så ­videre. I Europa ble ideer koblet på ­meningsfulle og motiverende­ måter, filtrert, forankret og videre­utviklet i kristen tenkning.

I den forstand er avkristning ikke at det blir færre som tror på Gud eller KrF. Mye handler om premisser som er blitt ubevisste selvfølgeligheter. Så selvfølgelige at de forsvares på tvers av mange livssyn.

Så grunnleggende at det for noen høres ut som en spøk, eller­ lyder sjåvinistisk at de har noe å gjøre med kristen tro. Som at universet er skapt verdifullt og verken er en illusjon eller noe negativt vi må unnslippe. Som at det er godt å arbeide, selv om det er i vårt ansikts sved. Som at det ikke bare er politiske vedtak at vi har plikter og iboende rettigheter.

Fundamentalt. Hvor fundamentalt dette er, antydes av Pascal Bruckner i et intervju i Fri Tanke i 2011: «Kristendommen 
la grunnlaget for kritisk tenkning i Vesten, da kristne ble opp­fordret til selvransakelse, til selv å ta ­ansvar og vurdere egne synder».

For vi snakker ikke om en nødvendig utvikling. Det var ingen automatikk i en kirkerett som skulle skape gjennombruddet for romerretten i middelalderen. ­Eller historisk nødvendig med en rettsstat der loven er lik for alle og ingen kan ta den i egne hender, der personlig skyld og ansvar er et strafferettslig anliggende. Der lover var fornuftsbaserte og i stor grad basert på naturretten. Noe som fikk en muslimsk tenker som Averroes til å kommentere på 1100-tallet­ at i kristne byer har de ikke tidløse lover, men bestemmer ut fra hva som er «mest nyttig til en hver tid».

Ikke selvinnlysende. Et prinsipielt skille mellom kirke og stat er ikke selvinnlysende. Det er heller ikke en allmennskole som handler om mer enn å lære utenat. Ikke alle omfavnet­ boktrykker­kunsten like ivrig som i Europa, selv om det ikke manglet sensurorganer. Ikke alle ­religioner dyrker kunst og musikk­ like ­intenst. Ikke alle fremmer en allmennkultur, fremfor en klanskultur. Eller ser tvangsekteskap og æresdrap som lovstridige overgrep, som i Norge i høymiddelalderen.

Jürgen Habermas siteres ofte på at tanken om «egalitær universalisme» kommer fra den ­jødiske rettferdighetstanken og det kristne kjærlighetsidealet. Den har vært en drivkraft i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. Ikke bare som forløper eller katalysator, men som grunnleggende kraft og premissgiver. Han mener at «denne arven har, uten fundamentale endringer, vært gjenstand for stadige kritiske gjenoppdagelser og omfortolkninger. Den dag i dag finnes det ikke noe alternativ til den. Å hevde noe annet er et postmoderne rør».

Samtidig som Habermas vet at det ikke går en ubrutt linje fra NT (Det nye testamentet) til FN.

Lover i naturen. Vel så grunnleggende er troen på en rasjonell lovgiver utenfor naturen. Kristne naturfilosofer understreket at naturlige hendelser må forstås ut fra lover i naturen. Naturvitenskap har mange røtter, men den europeiske syntesen ga et rasjonelt prosjekt bærekraft ved universitetene fra 1100-tallet.

Habermas finner også mer en avhengighet enn en konflikt mellom tro og vitenskap. Han ser kristen tenkning som avgjørende for vår tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet. For historikeren Edward Grant lar opplysningstiden seg knapt forestille uten middelalderens klare tro på fornuften. Kristne opplysningsfilosofer som Locke står i en lang tradisjon som handler om mer enn freden i West­falen, maktpolitikk, grusomheter, ­intoleranse og dårskap.

Tape ansikt. En kultur der vi kan vedgå feil uten å tape ­ansikt er heller ingen selvfølge. Skriftestolen har gjort selvkritikk stue­rent. Idealet er ikke å gjenopprette æren, men å be om tilgivelse.­ At dette i noen tradisjoner kan nærme seg det selvpiskende eller gi ekstra ammunisjon til æreskulturer som ikke vil vedgå feil, gjør ikke idealet mindre forbilledlig – selv om det ikke alltid følges. 

Når slutter et land å være kristent? Kanskje når slike verdier ikke lenger er så selvfølgelige at det vekker irritasjon å plassere dem i en bred kristen tradisjon. Norge er ikke bare et kristent land. Norge er et dypt kristent land.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.6.2016

Gå til innlegget

Ateisme eller kritisk tenkning?

Publisert over 5 år siden

Erik Tunstads kommentar på forskning.no om Religion og kritisk tenkning bekrefter igjen hvor fort ellers kunnskapsrike folk kan legge bort kritisk tenkning når de skal diskutere religion.

Erik Tunstads kommentar på forskning.no om Religion og kritisk tenkning bekrefter igjen hvor fort ellers kunnskapsrike folk kan legge bort kritisk tenkning når de skal diskutere religion.

I verste fall blir resultatet som med de nye ateistene. Antallet tankefeil overgås bare av mangelen på vitenskapelighet.

Med en slik innledning, stiller jeg meg lagelig til for hogg. Ikke har jeg formell utdannelse på feltet og vil med et kristent livssyn ikke automatisk oppfattes som nøytral observatør. 
Så hvordan svarer man? Hvordan unngå en oppgitt tone, spesielt vanskelig når man jobber faglig med problemstillinger som berøres i Tunstads tvilsomme troskritikk, eller mer presist burde vært berørt?

Og, enda viktigere, hvordan unngå en apologetisk tone der man forsvarer livssynsstandpunkter bare for å forsvare dem?
Uansett er det viktig å se dette også utenfra. Hvor kommer den type vinkling fra som vi finner hos Tunstad? 

Mye henger nok sammen med en populærvitenskapelig kultur som i generasjoner har snakket ned religion, påvirket av religiøse grasrotbevegelser mer enn lettere kjemisk frie for vitenskapelige eller en gang akademiske tilnærminger. 

Annet skyldes nok modernitetens ikoner, disse oppbyggelige anekdotene og andaktene for ateister om at kirken brant biblioteket i Alexandria og dermed ødela arven fra antikken, hevdet jorden var flat, stadig fryktet kunnskap og forfulgte vitenskapsmenn og så videre. 

Dermed kan noen hevde at Kirken bremset naturvitenskapens utvikling med tusen år. Har man alt dette i bakhodet, er det ikke enkelt å la være å skrive kritisk om tro og vitenskap.

Uansett virker det ikke som Tunstad har lest stort mer enn kreasjonisme og populær religionskritikk. Noe som dessverre får ham selv til å fremstå som kreasjonist i møte med teologifaget. 

At heller ikke spesielt mange i kommentarfeltet ser dette, er et symptom. Det er lett å tenke på Dunning-Kruger-effekten, altså at man er så lite informert om et fagfelt at man ikke aner hvor lite informert man er.

Som når noen hevder at evolusjon ikke kan være riktig, siden det finnes aper den dag i dag.
Det er forståelig at VG kan slippe til innlegg som Hans-Petter Halvorsens folkelige om det ondes problem, mot folkelige uttalelser fra Sylvi Listhaug, begge tydelig på religionsfilosofisk bortebane (flere hjertesukk om denne type fremstillinger). 

På forskning.no er slike ikke-faglige fremstillinger mindre forståelige. I motsetning til slike gjennomganger av om religiøse påstander kan kritiseres.

Muligens er den beste innfallsvinkelen å gi eksempler på Tunstads tankefeil, uten om og men.

Den mest grunnleggende er at Tunstad ser det som en svakhet at religion er dårligere enn naturvitenskap til å gi oss kunnskap og teknologi.

«Religion har derfor aldri kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Kirken kan vedta at én gud er tre, men den har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Religiøs kunnskap har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.»

Men dette er å sammenligne epler med pausemusikk. Det er som å avvise teaterstykker fordi de er dårligere egnet for husbygging enn en tommestokk.

Han skriver som om naturvitenskap skulle være et livssyn.

Ser man ikke hvor absurd dette er, hjelper det kanskje å endre på ordene. La oss bytte ut religion med ateistisk orienterte livsperspektiver som naturalisme eller sekulærhumanisme. : «Naturalisme har ikke kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Den kan vedta at det ikke er grunn til å tro på Gud, men har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Mangelen på gudstro har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.»

Spørsmålet er altså ikke hva "religiøs kunnskap" har gjort, sammenlignet med naturvitenskapelig, men hvilket livssyn som er rett.

Det løfter ikke Tunstads kommentar at han ikke argumenterer for sitt eget livssyn, men fra det. I stedet for å vise at kristen tro er feil, fremstiller han noen trosstandpunkter litt skrudd og bare forutsetter at de må være feil.

Fordi de høres rare ut og ikke er basert på naturvitenskapelig kunnskap.

Noen kunne til dermed vært fristet til å skrive om avsnittet til at «Vitenskap har aldri kommet med en løsning på vårt dypeste og mest praktiske problem. Forskere kan gi oss antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner og varmeovner. Men vitenskap har aldri gitt oss evig liv. Når Tunstads utgangspunkt er som galest, er det ikke rart resultatet blir som originalest.»

Dermed imponerer heller ikke hans konkrete kritikk, eller rettere sagt hans fekting mot selvlagde stråmenn.

En av disse er påstanden at vi ikke kan takke religion eller kristen gudstro for noen former for kunnskap.

For det første er det altså mulig se en sammenheng mellom troen på naturlover og troen på en lovgiver utenfor naturen, en Skapergud av en helt annen type enn tilfeldige naturguder. Dette er synlig allerede hos de gamle grekere og lå bak den vitenskapelige tenkningen som vokste frem i Europa.

Slik humanetiker og filosof Morten Fastvold forteller i Humanist, vil det nok forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning gjennom tidene «at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet.» Dette skapte en større og bredere forståelse for at det var «bryet verdt å studere naturen empirisk for å avdekke dens bakenforliggende lovmessigheter. Dette, la teologene til, er enda et tegn på Guds godhet. For bare en god Gud ville skape en empirisk verden styrt av lovmessigheter. Disse lovmessighetene skulle senere bli kalt naturlover.»

Altså kan man argumentere for at naturvitenskapen springer ut av og fikk vind i seilene av religiøs kunnskap. Det er en viss logikk i å tenke at all naturvitenskapelig kunnskap dermed er religiøs kunnskap.

Noe som ikke direkte styrker Tunstads innfallsvinkel.

Det blir ikke bedre når han beskylder kristne for å anklage ham for stråmenn: «Problemet med å snakke om tro, er at den ikke er én ting. Kritiserer du synet på Gud som en skjeggete mann i himmelen, vil du straks få høre at du angriper en stråmann. Dagens moderne kristne tenderer snarere til å betrakte Gud som «en måte å se verden på».»

Det faller ham ikke inn at kristen tro aldri har handlet om en skjeggete mann i himmelen. Vi finner dette dermed ikke hos noen teologer eller kristne filosofer. Det er i beste fall folketro og ikke helt sikkert at det ikke finnes mest av denne gudsoppfatningen i ateistenes rekker.

Tunstad avslører mer av det pussige i hans prosjekt når han skal vise hvor lite vi trenger Gud med det han kaller sitt «Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?» Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.

At vi i dag oppfatter dette som helt selvsagt, i hvert fall for fødte barn, forteller ikke om vi trenger Gud eller ikke.

Nå begynner dette tilsvaret å bli langt, selv om jeg har rørt bare ved noen få av Tunstads påstander. For ikke å bli beskyldt for å bomme på det viktigste, skal jeg avrunde med hovedanliggenet hans, forskjellen mellom religion og vitenskap når det gjelder hvordan man kan skaffe kunnskap.

«De nevnte religiøse nyvinningene er snarere nye og bastante påstander om noe vi ikke vet noe som helst om. Noe vi ikke kan vite noe som helst om. I følge meg, fordi dette «noe» ikke eksisterer. Ifølge de religiøse selv, fordi Himmel og Helvete rett og slett ikke kan verken undersøkes eller testes. Guds eksistens kan nemlig ikke betviles ut fra fakta – kun ut fra «tro».»

Men igjen er dette altså basert på feiloppfatninger. Denne ganger er det ikke så mye at livssyn er naturvitenskap, som at han ikke er kjent med at teologi er en vitenskap - eller rettere sagt flere. Og at spørsmålet om Guds eksistens kan og må vurderes ut fra fakta, slik Atle Ottesen Søvik og jeg gjør i Eksisterer Gud? En drøftelse av argumenter for og i mot.

Som jeg viser i Svar på tiltale består teologi «av en rekke deldisipliner som opplagt er vitenskapelige i den forstand at det foreligger data man kan etterprøve og danne hypoteser på grunnlag av. Dette gjelder for teologi som tekstvitenskap, kirkehistorie (som altså er historievitenskap), etikk og religionsfilosofi (som begge tilhører filosofifaget). Det gjelder til og med for systematisk teologi og dogmatikk.»

Dermed leverer teologi stadig ny kunnskap i fagfellevurderte tidsskrifter og bøker på forlag med fagfellevurdering.

Men forutsetter ikke dette at Gud eksisterer, for at vi skal kunne kalle det "kunnskap"? Er det ikke en annen type kunnskap enn den vi finner i fysikk og kjemi?

«Ja, på en måte, men det betyr ikke at noes eksistens må være absolutt fastslått eller sannsynliggjort for at man kan drive vitenskap på det, eller på bakgrunn av det. En rekke mulige saksforhold som fri vilje, verdier, selve årsaksbegrepet, eksistensen av en ytre verden, sjel, tilfeldighet (f.eks. om tolkning av kvantefysikken), nødvendighet og så videre er blitt diskutert og forsket på i generasjoner og vil forhåpentligvis fortsette å bli det. På samme måte som forskning og teoridannelse om memer, multivers, strengeteori og annet der man heller ikke har eller alltid kan få fastslått fenomenets eksistens» Ja, det er ulikheter, men det er også likheter.

For Tunstad er det imidlertid enkelt og greit, når han har fått satt opp stråmennene i åkeren: «Vi snakker altså om et clash mellom to ulike måter å fremskaffe kunnskap på. Min påstand er at den religiøse kunnskap ikke er kunnskap – men meninger.»

Mens min påstand er at Tunstad her har mindre kunnskap enn meninger.


FØRST PUBLISERT PÅ MIN EGEN BLOGG

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere