Bjørn Are Davidsen

Alder: 62
  RSS

Om Bjørn Are

Sivilingeniør med en rekke tilleggsstudier i mer humanistiske fag. Forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro, vitenskap, Da Vinci-koden, konspirasjonsteorier og historie. Vanskelig å stanse fra å holde foredrag om disse og andre temaer.

Følgere

Mytene som ikke ville dø

Publisert rundt 11 år siden

(Dette er en lengre versjon av innlegget i dagens papirutgave.)

Historiene er like kjente som de er opplagte. I middelalderen mente man at jorden var flat. Det er langt flere tilfeller av pedofili i enn utenfor Den katolske kirken. Dagens pave ga i 2001 klar beskjed om at seksuelle overgrep i Kirken skulle holdes skjult. I antikken satte kristne fanatikere fyr på det store biblioteket i Aleksandria, der all datidens kunnskap var samlet. Den lysende greske matematikeren Hypatia ble myrdet fordi hun var kvinne og hedensk filosof. Millioner ble henrettet som hekser. Kopernikus skapte sjokkbølger og ble forfulgt av kirken fordi han fratok oss vår privilegerte plass i sentrum av universet.

Dette er bare noen av mange eksempler på kirkens kriminelle stormløp mot opplysning og medmenneskelighet.

Men siden alt dette fremstår som så velkjent, er det tydeligvis mindre kjent at ikke noe av det stemmer. Vi snakker rett og slett om myter. På faglig kalles dette ofte for faktoider, forestillinger som høres sanne ut, men som altså er usanne. Det stemmer ikke at vikingene hadde horn på hjelmene. Den kinesiske mur kan ikke sees fra verdensrommet. Kirken har aldri diskutert om kvinnen har sjel.

Grunnen til at slike feil spres i media og lærebøker handler ikke i utpreget grad om konspirasjoner fra skumle sekulære kretser.  Eller om Vatikanets dårlige evne til å håndtere media og til tider manglende åpenhet om utfordringene.

Mye skyldes nok heller en ond sirkel. Tror jeg at middelalderen var en eneste lang mørketid og at Kirken bekjempet alle som sa at jorda var rund, skal det lite til å tro at den også ødela biblioteket i Aleksandria. Tror jeg at kristen tro vant fram ved å fortrenge vitenskap og opplysning, er det lett å male dette i skarp kontrast til islam i samme periode.

Det er ikke til å unngå at slike tanker ligger i bakhodet når jeg skal vurdere korstog og hekseprosesser. Eller skrive lærebøker.

De seneste ukenes vinkling på overgrepsskandalene knyttet til Den katolske kirken henger også sammen med en klassisk mekanisme som ofte kalles for moralpanikk. Denne kommer for det første til utrykk ved at gamle problemer blir rekonstruert i media som helt nye. Videre gjengis statistikk selektivt slik at det ser ut som om problemene har økt dramatisk. I følge religionssosiologen Massimo Introvigne skjer en ”sosial hyperkonstruksjon”, spesielt knyttet til seksuelle overgrep i religiøse miljøer. Det oppstår en mediepanikk som det skal mye til at fører noe godt med seg.  

Som omtalt i Fri Tanke 8. april understreker Introvigne at ”For det første fordreies virkelighetsoppfatningen, slik at det blir vanskeligere å løse problemene på en effektiv måte. Dernest legger hysteriet til rette for urettmessige og undertrykkende sanksjoner mot de som rammes”.

At mytene og moralpanikken sitter så løst, skyldes i liten grad dumhet eller uvilje. I stedet skyldes mye at vi er farget av faktoidene. Vi kommer ikke på tanken å etterprøve det vi vet er rett. Vi har i generasjoner fått innpodet i skoleverk og populærvitenskap at vi har gått fra en fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst nåtid. Den mørke middelalder skyldes at Kirken kvelte vitenskapen. Det i vesten som er bedre enn andre kulturer kan vi takke Opplysningstiden for.

Dette er på mange måter modernitetens skapelsesforteling. Og i motsetning til de vi finner i Bibelen, synes det å forventes at vi skal den bokstavelig med alle tilhørende anekdoter.

Det hele får god drahjelp når de færreste, inkludert media og populærvitenskap, er interessert i å forsvare maktinstitusjoner. Støtter noe opp under fiendebilder og skurkeroller, lytter man lite til protester fra noen som mistenkes for å gå maktens ærend. Noen ganger er inntrykket også at bare det å legge inn protest i seg selv gir grunnlag for å avvise den. For det viser at man er i lomma på krefter vi ikke kan akseptere.

Dermed blir debatter ofte rått parti. En av de mer typiske skjedde i regi av BBC høsten 2009 mellom på den ene siden ordkunstnerne Christopher Hitchens og Steven Fry, to av Englands mest kjente ateister, og på den andre siden to merkelig uforberedte katolikker, en nonne og en politiker. Spørsmålet som skulle avgjøres var om den katolske kirke er ”en kilde til godhet i verden?” Etter at Hitchens med sedvanlig sarkasme hadde trukket fram kirkens støtte av alt fra Hitler til barnemishandling, og Fry med innlevelse at kirken kalte ham pervers siden han var homofil, og dessuten hadde den torturert Galileo, ble påstanden ikke overraskende nedstemt av et seerpanel, med 1862 mot 268 stemmer.

Den katolske kirke er med andre ord ingen kilde til godhet i verden.

Nå er det mulig å argumentere for enkelte av påstandene, men det avslører nok mindre sannheten enn egen agenda å se Hitler som katolikk i noen meningsfull betydning av ordet, for ikke å si å antyde at den katolske kirken aktivt har støttet pedofili. Eller slå fast at Galileo ble torturert, uansett hvor ofte vi er blitt utsatt for prikkedøden med påstanden de seneste århundrer.

Fenomenet vi er ute for betegnes av og til også som ”zombie ideas”. Vi omgis av forestillinger som stadig står opp fra graven og vandrer rundt i dagslys, uansett hvor ofte de tas livet av.  Treffer de tonen i tiden, er de ustoppelige som Duracell-kaniner. Kan de formuleres spisst og kjapt i fyndord, sitter de som støpt i hjernebarken. Det er derfor debatter har rituelle innslag av beskyldninger om at motpartens mening er like dum som å si at jorden er flat. Og det ikke er uvanlig å høre at fornuftige mennesker ikke kan være kristne, etter kirkens årtusenlange kamp mot fornuften.

Mens tonen i opplysningstiden var at gudstro skyldtes mangel på kunnskap, synes det med andre ord som om det samme kan gjelde mangel på gudstro.

Litteraturfilosofen Roland Barthes (1915-1980) argumenterte på 1950-tallet for at vår tid uopphørlig frembringer myter som speiler ubevisste normer og grunnforestillinger som inngår i faste mønstre, eller store fortellinger. De springer ut av sosiale verdisystemer som uttrykker alt fra drømmer og lengsler hos folk flest til rådende tankemønstre og maktstrukturer i media, næringsliv eller politikk. I en slik situasjon vekker det motstand å pirke mytene i siden, for ikke å si å dra teppet vekk under dem. Selv om man lykkes, vender de altså tilbake, noen ganger i forkledning.

Skulle miraklet skje at mytene forsvinner for godt, kan likevel interessene som skapte dem leve videre. Og gi grobunn for nye.

Dermed kan det oppleves som et Sisyfos-prosjekt å motvirke mytene. Selv om en faktoide kan dyttes fram i lyset, ruller den tilbake til start. De av oss som har erfaring med slike herostratiske kamper, som med alt nonsens i og rundt Da Vinci-koden, hørte ikke sjelden at vi var del av konspirasjonen.

Når vi likevel fortsetter med prosjekter som min egen Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø (boken berører femti slike myter i populærvitenskap, media, leksika og lærebøker), er det ikke bare fordi vi har felles gener med eselet.

I stedet handler det om et ønske om mer etterrettelighet og ettertanke. Lærere, journalister og politikere bør forholde seg enda mer til kilder og historikere. Ingen er tjent med at den offentlige samtalen bygger på, eller nører opp under, påviselige myter.

Jeg kjenner ikke mange som ønsker et samfunn eller skoleverk som lar være å utfordre fordommer og feilslutninger, selv når de handler om kristne.

Gå til innlegget

Regjeringen i eventyrland?

Publisert rundt 11 år siden

Ellers fornuftige mennesker kan hevde at kirken først ga kvinnen sjel på kirkemøtet i Nikea i år 325. For så å bemerke at samme kirkemøte vedtok Den hellige ånd, med knapt flertall. I tillegg til allment kjent stoff som at det var her Kirken fikk trumfet gjennom at Jesus var Guds Sønn og hvilke bøker som skulle med i Det nye testamentet. Drister noen seg til å si imot, er reaksjonen rask: Du vil bare godta fakta som passer med kirkens fasit. Nå må du begynne å lytte til moderne forskning.

Heller ikke kjente politikere unngår fellen. SV’s Heikki Holmås forkynte for et år siden på sin blogg at ”som kjent ble det ikke bestemt at Jesus var Gud før nesten 400 år etter at han var død”.  

Mytene er så inngrodde at de ligger i bakhodet selv på de som styrer kirken. Daværende kultur- og kirkeminister Trond Giske er likevel av de mer originale når han i Korsets seier 15. desember 2005 tidfester det så sent som til 1600-tallet: ”Kirken ligger ofte bak med sine prosesser, sier han og viser til et kirkemøtevedtak fra 1600-tallet der det angivelig ble besluttet at kvinnen hadde sjel”.  

Men det er kanskje ikke så originalt å klø seg i hodet over om slike fordommer i noen grad kan ha påvirket politikere i spørsmål knyttet til kirken. Enten vi snakker om bispeutnevnelser, Opplysningsvesenets Fond eller forholdet mellom stat og kirke.

For Giske er ikke den eneste sentrale politikeren i Norge som sprer slike myter. Mye knyttes til forestillingen om Den mørke middelalderen.  Forestillingene er så utbredte at det ikke er grunn til å mistenke at det var Giske som hadde visket Jens Stoltenberg noe i øret om kirken, middelalderen og kvinnens sjel, da han i Aftenposten i 2005, nevnte "mørke, middelalderske, autoritære og kvinnefiendtlige krefter som blant annet forsvarer såkalte æresvoldtekter av kvinner" og appellerte til nordmenn og innvandrere i Norge om å "gå sammen om å bekjempe de middelalderske kreftene". At middelalderen har gått fra å være betegnelse på en periode til å bli et skjellsord, er dessverre symptomatisk i dagens samfunn.

Middelalderen oppfattes i det hele tatt så mørk og mangelfull at den best kan beskrives som et tomrom der fri tenkning ble ”møtt med bokbål, tortur og kjetterbål”. Dette kommer også fram i den verdenskjente skeptikeren Carl Sagans store TV-serie Kosmos.. Han viser en tidslinje over filosofer og vitenskapsmenn fra antikken til i dag. Mellom år 415 og 1493 er linjen tom. Kirken satte menneskeheten tusen år tilbake. “The Dark Ages” (selvsagt ”Den mørke middelalder” i oversettelsen) begynner med den kvinnelige hellenistiske matematikeren Hypatias død i 415 og ødeleggelsen av det aleksandrinske bibliotek (Sagan legger pussig nok ødeleggelsen til etter Hypatia). Marerittet tar først slutt med Columbus og Leonardo like før 1500.

Det overrasker ikke at også daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland slo mynt på denne type forestillinger i en formaning i 2006 til muslimske miljøer om å ta lærdom av at kirken kunne endre syn:

"Hvordan hadde det gått med kristendommen hvis den fortsatt lærte at jorden er flat? På grunn av kritisk tenkning måtte imidlertid kirken endre sitt verdensbilde og kristendommen overlevde som moralsk og religiøs kraft.

Dermed faller ingen av stolen når en god gammel kulturradikaler som Anders Heger bruker den i en omtale av ytringsfrihetens dilemma i kjølvannet av Litteraturfestivalen på Lillehammer, der holocaust-skeptiker David Irving opprinnelig var invitert. For å understreke hvor viktig ytringsfriheten er, nevner Heger i Dagsavisen våren 2009 å trekke fram noe av det han opplever som de viktigste fremskrittene og symbolsakene alle bør kjenne til, på veien fra fortidens mørke til dagens opplyste samfunn:

”Uten ytringsfrihet ville mennesket fremdeles trodd at jorden var flat og kvinnen var uten sjel”.

Myten om at man i middelalderen mente at jorden var flat, tilhører barnelærdommen, podet inn gjennom skoler og biblioteker. Og det undervises fortsatt om slike skoleeksempler på kirkens og middelalderens mørke.  

Om slike myter også har påvirket norsk politikk er et åpent spørsmål. Men det er vanskelig å unngå mistanken.

Gå til innlegget

Snåseri i kirken

Publisert nesten 12 år siden

Som omtalt i bl.a. Dagbladet skal Biskop Tor Singsaas og Joralf Gjerstad, selveste Snåasamannen, ha en samtale under Olavsfestdagene i Trondheim.

Skal vi ta fremstillingen i avisene på alvor, gir dette grunnlag for atskillige refleksjoner.

For dette er ikke noe lite arrangement, selv om det ikke helt matcher ukens Madonna og Metallica.

Nesten tusen har kjøpt billett og arrangørene hevder at de kunne ha solgt det dobbelte. Det vil til og med bli vist på TV førstkommende søndag for de som har billett til NRK2.

Likevel finnes det nok bedre måter for en biskop å bekjempe sekulariseringen på enn å kontakte Snåsamannen.

I det hele tatt er det vanskelig å unngå mistanken om at Gjerstads popularitet er blant forklaringene på at en biskop offentlig går ut med at han er "klar på" (som det heter på journalistisk) at han

aksepterer Snåsamannens evner og tror på de historier som er fortalt om ham.

- For meg er det viktig å invitere Joralf Gjerstad til Nidarosdomen. I det ligger det selvsagt at jeg aksepterer hans evner og synes det er en viktig dimensjon, ikke minst fordi Joralf selv har gjort det klart at han er en kirkens mann, sier biskopen.

Det er så man begynner å forstå nye ateister. Det er uvanlig - for ikke å si mirakuløst - at Dagbladet lar en en biskop uttale seg på denne måten, uten å stille noen oppfølgingsspørsmål om undersøkelser av Snåsamannens angivelig evner.

Det eneste er noe litt tabloid om at

Biskopen vil ikke benytte anledningen til å teste Snåsamannen.

- Jeg inviterer ikke Joralf inn i Nidarosdomen for å etterprøve hans erfaringer, men for at han skal få fortelle om sine erfaringer og sette seg selv inn i en større sammenheng.

Til gjengjeld er journalisten interessert i å vite om biskopen vil invitere andre fra alternativbevegelsen til Nidarosdomen.

- Dette er ikke en invitasjon til at flere skal komme til. Det Joralf Gjerstad representerer er så formidabelt i antall mennesker i gjennom så mange år, og han har gjort alt gratis. Det skiller ham ut fra det vi ellers ser innenfor alternativbevegelsen, sier biskop Tor Singsaas.

Med andre ord er det nærmest moralsk påkrevd å tro på denne type god gammeldags folketroshelbreder, siden han ikke tar seg betalt.

Uten engang å gjøre mine til å etterprøve fortellingene. Eller påstandene om at dette er så gratis.

For det er sjelden å høre om de som har vært hos Snåsamannen og er blitt noe over middels oppfordret til å donere penger til Gjerstads fond.

Ikke overraskende der det - så vidt jeg er kjent med, og her er det bare å si i mot -forøvrig ingen av alle de som hevder å være blitt helbredet som har en rimelig dokumenterbar sykdomshistorie før og etter, utover det som løst sagt hører inn under bredden av psykosomatiske effekter og ting som går over av seg selv.

Når jeg sier dette, er det ikke fordi jeg mener at mirakler per definisjon er umulige. Som biskopen er jeg åpen for at slik kan skje - både i og utenfor kirkens regi.

Men det betyr ikke at vi bare må akseptere alle påstander om slik, i tro og tillit til anekdoter, selv om der skulle være populært og skape interesse for kirken.

Noen enhver har opplevd noe som kan minne om mirakler, men når når noen hevder at de har mirakuløse evner og kan hjelpe andre, er det viktig å gå det litt etter i sømmene. Spesielt når man besitter et offentlig embete, enten man nå er biskop eller minister på jakt etter folkelig appell.

Det hører kort sagt ikke noe sted hjemme at en kirke eller en biskop kommer med slike soloutspill og i full offentlighet, med pauker og pressekonferanse, aksepterer at noen har mirakuløse evner fordi de har en sympatisk fremtoning og noen hevder at de har opplevd dette.

Skal man gjøre noe såpass, hadde det minst vært på sin plass med den noe mer renhårige og rasjonelle prosess som Den katolske kirken følger i Lourdes.

Men her ser vi igjen en biskop som synes vel ivrig etter å knytte seg opp mot en eller annen sympatisk og populær trend.

Singsaas tar heldigvis enkelte forbehold.

Han mener dette også handler om å ta folks erfaringer på alvor, uten å lete etter forklaringer, men han vil ikke sammenligne Snåsamannens evner med Jesus.

- Vår tro på Jesus handler om Guds sønn, og de mirakler han gjorde sa noe om Guds rikes inngang i verden. Det er en rolle som det er helt umulig for Joralf selv å tenke seg. Det er vel sånn at han henter mer kraft fra Kristus enn at han er hans like, sier biskopen
.

Det er vel mer slik, ja. Ihvertfall hvis man skal tale teologisk. Gitt den lille detaljen at Snåsamannens evner er reelle.

Noe biskopen altså ikke er interessert i å teste.

Gå til innlegget

Yrkesforbud for kristne vitenskapsmenn?

Publisert nesten 12 år siden

Det er som omtalt her... delte meninger om hvorvidt den kristne biologen Francis Collins er egnet til jobben med å lede det amerikanske "folkehelseinstituttet".

Interessant nok er det altså snakk om en som verken er kreasjonist eller støtter såkalt Intelligent Design (ID). Hans store feil er å mene at det er mulig å være både kristen og se evolusjon som den beste biologiske forklaringen.

Og at det finnes spor og antydninger i universet til at det er noe utenfor universet - finetuning, moral and all that jazz.

Et par av de seneste innslag om dette er den katolske evolusjonsbiologen Kenneth Miller som ikke uventet forsvarer Collins, og en kort utveksling her mellom biologiprofessor Francisco J. Ayala og skeptikergeneral Michael Shermer.

Sistnevnte mener at Collins er vitenskapelig kvalifisert til jobben, men antyder samtidig at det er to grunner til at hans religiøse overbevisning vil påvirke hans beslutninger som "policymaker for science".

For det første må Collins som evangelikal kristen rett og slett være interessert i noe så bekymringsfullt som å evangelisere.

Og er man det, kan man selvsagt ikke skille mellom kirke og stat.

In the evangelical worldview, there really is no separation of church and state. Yes, Jesus told us, in Matthew 22:21, to "render unto Caesar the things which are Caesar's, and unto God the things that are God's," but that applies to specific things such as taxes and tithings, not the general goal of bringing all Americans to the Lord. So I worry that Collins' evangelical enthusiasm may blur the lines separating the profane and the sacred, church and state, Caesar and God.

Med andre ord kan vi slå fast at Shermer ville gått tilsvarende kritisk ut hvis en ateistisk "evangelikal" som ateismeforkjemperen Richard Dawkins hadde fått jobben.

Det er tilsvarende liten tvil om at Shermer selv etter samme målestokk selv ikke er kvalifisert for jobben. Eller noen annen med et så klart politisk eller livssynsmessig ståsted at de mener andre bør dele det.

I det hele tatt er det et godt spørsmål hvordan noen kan være policymaker for science hvis de besitter noe så tvilsomt som... meninger.

For det andre hevdes at Collins er lite annet enn en kosmisk kreasjonist. Shermer ser hans bok The Language of God som et "velskrevet forsøk" på å bygge en bro mellom vitenskap og religion, i tillegg til at den viser tydelig hvorfor ID er tøv.

Men dette er altså ikke nok for Shermers meningspoliti.

Collins viser seg nemlig ikke bedre enn kreasjonistgjengen når han mener det faktisk finnes noe så uvitenskapelig som en (hold dere fast) skaper og er mulig å argumentere for dette.

Here -- in the realm of the cosmic origin of the laws of nature and the evolutionary origins of morality -- Collins becomes a creationist, abandoning science altogether and glossing over (or completely ignoring) 20 years of research indicating that universes with our configuration of laws are probably inevitable as a result of quantum mechanics, and that as a social primate species we have to have a sense of right and wrong just to get along. Whether this retreat is a product of Collins' religious convictions or scientific ignorance I cannot say, but either way I am concerned that someone holding such an important public policy position in science allowed this to happen once, which means it could happen again.

Det er uvant å måtte gni seg såpass mye i øynene når man leser Shermer. Hva i all verden han bygger sine skråsikre konklusjoner på her er det ikke lett å bli klok på.

For det hele virker mest som polemikk og propaganda. Det har alle symptomer på en som selv lar sin tro og livstolkning forstyrre sine populærvitenskapelige konklusjoner når Collins avfeies med at

1: Vårt univers med dets sammensetning av naturlover sannsynligvis er en uunngåelig følge av kvantemekanikk (selv om det er uklar om det f.eks. er den heller omstridte strengeteorien Shermer ser for seg og/eller multiverset, altså at det gitt et stort nok antall univers vil være uungåelig at ett av dem hadde våre "fininnstilte" naturkonstanter).

2: Vår "moral" eller altså "sans for rett og galt" skyldes at vi som sosiale pattedyr trenger noe slik for å komme overens.

Denne lynkjappe måten - og med så stor skråsikkerhet - å avfeie fininnstillingsargumentet er så tynn at den ikke står til troendes. Skal man først argumentere mot dette, må det sies både klarere og med andre poenger (inkludert bl.a. hvorfor er det f.eks. så sikkert at det totale multiverset må være mindre "fininnstilt" enn vårt ene).

Dette er uansett en lang og ganske innfløkt debatt som Shermer bør vite man ikke kan ta så lett på.

Hans fremstilling av det moralske argument er imidlertid enda tynnere. Det er noe i nærheten av et mirakel hvis han etter så mange debatter han må ha hatt om dette fortsatt mangler forståelse for at spørsmålet Collins og co stiller ikke er om vi "trenger" en slik sans (på samme måte som sorte enker trenger sin noe... annerledes sans for rett og galt), men om det faktisk finnes ekte forskjell mellom rett og galt.

Forhåpentligvis er Shermer klok nok til ikke å forsøke det modernistiske kunstverket å hente moralske verdier fra vitenskapen, men det synes som om han i sin moraltenkning har som premiss at naturen er alt som eksisterer.

Hvilket på mange måter er å forutsette det som skal bevises. For her snakker vi ikke om noen avklart konklusjon blant etikere og filosofer, men om en pågående debatt med lang fartstid.

Denne dreier seg kort sagt om man bør være det som på lettere fiolosofisk kalles nominalist eller realist når vi snakker om moral. Altså er moral kun noe som vi selv velger/definerer eller handler den om noe reelt som vi oppdager og forstår stadig mer av?

At Shermer selv lener seg til - eller rettere sagt fastslår - den førstnevnte retningen (uten en gang å nevne debatten dette inngår i) er ikke noe tyngende argument, kun en selvbiografisk opplysning.

Alle moralske spørsmål (som bistandspolitikk, rasisme, menneskeverd, om vi skal fjerne uønskede og ulønnsomme individer, stamcelleforskning, aktiv dødshjelp etc. etc.) handler med andre ord for Shermer (ihvertfall i teorien, jeg tviler på at han tenker og føler helt sånn i praksis) - litt enkelt sagt - kun, utelukkende om ikke noe annet enn om det kan hjelpe oss til å kommer bedre "along" med hverandre eller ei.

Kan det det, er "rett", kan det ikke, er det "galt". Slik vi til enhver tid måtte finne på å bruke disse begrepene. Det ligger ikke noe grunnleggende mer i dem enn hva vi velger å legge i dem.

I et univers der det forøvrig er tvilsomt (gitt Shermers natursyn) om det i det hele tatt er så meningsfullt å snakke om "fri vilje".

Det er nok dermed opptil flere som ser det mer betryggende enn til forkleinelse at Collins opplever moralske verdier som dypest sett noe annet enn rent pragmatiske og foreløpig biologiske impulser. I en verden der evolusjonen fortsatt pågår og vi ikke aner hva vi etterhvert kan komme til å føle biologisk og "sosialt", gitt videre rammebetingelser og seleksjon.

I hvertfal hvis man ser realistisk på dette.

Gå til innlegget

Nye teister.

Publisert rundt 12 år siden

Det skapte litt ekstra påskeglede å registrere at flere taleføre og oppegående ateister i det seneste har beveget seg så mye at de nå kvalifiserer som minst i nærheten av kristne - om ikke enda nærmere.

Og nei, vi snakker ikke bare om folk som har passert 80. Selv om jeg faktisk tror på Antony Flews farvel til ateismen, og at han er mer enn lettlurt og halvsenil, står nå andre personer fram.

Nyateismen har kort sagt fått flere til å tenke seg om.

De to seneste er ingen ringere enn den engelske filosofen Roger Scruton, og forfatteren A.N">http://www.newstatesman.com/religion/2009/04/returning-to-religion">A.N. Wilson, mannen med historiens nest dårligste og mest kyniske C.S. Lewis biografi og en ganske så ukritisk gjennomgang av 1800-tallets farvel til Gud.

Den tidligere lettere Oscar Wilde-inspirerte Wilson spiller nå på litt andre toner, selv om han forsatt ikke er helt fremmed for å erklære sin genialitet.

Do people like Christopher Hitchens and Richard Dawkins simply not get life?
I think on the whole that's right, that clever as the professional atheists are, they are missing out on some very basic experiences of life.

 

What's the worst thing about being faithless?
The worst thing about being faithless? When I thought I was an atheist I would listen to the music of Bach and realize that his perception of life was deeper, wiser, more rounded than my own. Ditto when I read the lives of great men and women who were religious.

Reading Northrop Frye and Blake made me realize that their world-view (above all their ability to see the world in mythological terms) is so much more INTERESTING than some of the alternative ways of looking at life.

Of the things that drove you atheism, what have you still to resolve?
Childish playground things - religious people aren't cool, religious people have spots, wear specs, all those feelings; embarrassment at being in the same gang as people whose views sound, and perhaps are, absurd ; or worse than absurd. The disconcerting sense that certain psychological types (often v unappealing) seem to be drawn to religion. I very much dislike the intolerance and moralism of many Christians, and feel more sympathy with Honest Doubters than with them.

Can you love god and agree with Darwin?
I think you can love God and agree with the author of The Voyage of the Beagle, the Earth Worm, and most of the Origin of Species.

The Descent of Man, with its talk of savages, its belief that black people are more primitive than white people, and much nonsense besides, is an offence to the intelligence - and is obviously incompatible with Christianity.

Roger">http://newstatesman.com/religion/2009/04/believe-god-human-peter-faith">Roger Scruton står antagelig ikke mye tilbake, og er en atskillig mer oppegående person. Selv om begge kan risikere å jobbe en smule eller to med teologien. Hvis Gud finnes er han ikke "selvskapt".

God is the self-created Creator of all things, who is a person like you and me, the fount of love, the judge of human action and the refuge of all who suffer.

Til gjengjeld mener ikke Scruton lenger at Gud er skapt i menneskets bilde.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere