Bjørn Are Davidsen

Alder: 62
  RSS

Om Bjørn Are

Sivilingeniør med en rekke tilleggsstudier i mer humanistiske fag. Forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro, vitenskap, Da Vinci-koden, konspirasjonsteorier og historie. Vanskelig å stanse fra å holde foredrag om disse og andre temaer.

Følgere

Da mennesket la seg flat

Publisert rundt 11 år siden

Etter en serie innslag på Verdibørsen i vår (siste innslag går i reprise på P2 i dag 17:03, og lagt ut på hjemmesiden), basert på boken Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, kan noen av tankene oppsummerer.  

Siste program berørte bokens tittel og dermed en av de helt store historiske, kulturelle og psykologiske misforståelsene.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde at jorden var flat oppstod i kjølvannet av opplysningstiden med Washington Irvings Columbus-biografi i 1828, og bidro til å legitimere, for ikke å si forsterke, modernitetens fremvekst.

Nå er det ikke sikkert alle oppfatter dette som spesielt ille. Vi er vant til å tenke at moderniteten - i betydningen demokrati, religions-, tale- og pressefrihet - er så grunnleggende godt at det vel ikke er noe farlig om dette i noen grad ble påskyndet av misforståelser.

Så er da heller ikke et oppgjør med mytene et angrep på denne type verdier. Tvert i mot er det et forsøk på å holde fast på grunnlaget for dem.

For utfordringen er at man i noen grad kan ha kastet barnet ut med badevannet.

Selv om vestens kulturutvikling har et nettverk av røtter, kommer man ikke utenom at en av de viktigste var kristen gudstro, i stor grad slik oppfattet i lys av Jesus. Vi trenger rett og slett ikke å nærme oss Hognestad for å snakke om Jesus-impulsen.

For å bruke et annet bilde: Vestens kulturhistorie er et sammensatt bakverk med mange ingredienser, fra gresk filosofi, via germanske tradisjoner og romerretten, til middelalderens kristne syntese av dette, eltet i ulike typer reformasjoner og renessanser.

Men det nytter lite med ingredienser eller håndlag hvis man fjerner gjærstoffene.

Noe av den kulturelle underteksten i modernitetens fremvekst på 1800-tallet var at gudstro bygget på manglende kunnskap. Kirken var opplysningens fiende. Kristen gudstro bekjempet nærmest per definisjon vitenskap og fremskritt. Den hadde ført til både korstog og hekseforfølgelser.

Siden kristendommen var så ille, og mange prester konservative embetsmenn, lente flere premissleverandører, som vår egen Henrik Wergeland, seg i retning av Islam. Denne eksotiske religionen fra romantiske riker i Østen ble nærmest betraktet som menneskets naturlige religiøsitiet, en mer intuitiv og mindre dogmatisk gudstro.

Men dette var bare en foreløpig mellomposisjon. De som våget å se sannheten i hvitøyet, modige menn som Bjørnson og Nansen, kastet alt og alle som smakte av Gud på historiens skraphaug.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde jorden var flat ble muligens bare overgått av en annen myte.

For det ble også en sannhet at vi skulle ha vært det verdifulle midtpunktet i middelalderens univers.

Mens jorden hadde vært dominerende og opphøyd i det gamle geosentriske verdensbilde, viste den seg i det nye med solen i sentrum egentlig å være en helt ordinær, for ikke å si avsides planet.

Ikke rart at Kirken følte sin posisjon truet og slo hardt ned på alle som mente noe annet.

Dette er blitt et modernistisk munnhell uten dekning i kilder. I det minste ikke før vi kommer til skuespillforfattere og satirikere noen generasjoner senere. At det nye verdensbildet ”ydmyket menneskets forfengelighet” ble en morsom melding til hovmodige i og utenfor det franske hoffet fra midten av 1600-tallet.

Immanuel Kant styrket senere myten ved å markedsføre sin erkjennelsesteori som en ny kopernikansk revolusjon, som snudde tingene på hodet. At vi ikke kunne se tingene slik de virkelig var, var like ny og sjokkerende forskjellig fra tidligere tankegang om menneskets plass.

Freud fulgte dermed i kjempers fotspor da han uttrykte hvordan mennesket i stedet for å være universets midtpunkt var blitt detronisert i tre trinn. Kopernikus fjernet oss fra sentrum av universet, Darwin fratok oss herskerposisjonen i naturen, og Marx og Freud viste at vi ikke engang var herre i vårt eget hus .

Det er i en slik sammenheng vi må lese en kulturradikaler som Helge Krog når han i 1932 til og med hevdet at å ha jorden i sentrum er en av kristendommens avgjørende poenger. Og når den oppfatningen er kjent død og maktesløs, er også grunnlaget for kristen tro borte.

Kopernikus og Darwin berøvet kristendommen to av dens grunnpilarer. Marx gav sosialismen dens vitenskapelige grunnlag, og dermed en voldsom styrke. Freud avslørte og skandaliserte den borgerlig-kristne kjønnsmoral. De ble alle sammen møtt med raseri.

I realiteten viser det seg imidlertid at det er en grunnpilar i flere generasjoners religionskritikk som svikter. Kirken har aldri hevdet at jorden er flat eller at jorden og mennesker har høy verdi fordi vi angivelig er universets midtpunkt.

Men selv om det er ille nok å falle for myter, er det verre at tankene Krog og kulturradikalerne fremmet også undergravet sentrale verdier som deres prosjekt ønsket å fremme. Skal vi ta modernitetens profeter på alvor svikter også grunnlaget for å tro på menneskets opplysning, verdi og rasjonalitet.

Dette er i hvert fall lite annet enn blind tro i strid med bevisene.

Vi er noen ubetydeligheter som verken prinsipielt eller praktisk kan se tingene slik de virkelig er. Vi er hundre prosent underlagt psykologiske, biologiske og økonomiske krefter hinsides bevisst kontroll.

Vi er ikke borgere av et univers der moral og rasjonalitet er noe grunnleggende eller reelt utover personlige oppfatninger. Det synger ingen Gud eller Frelser bakom skogene. Vi kommer fra intet og ender i intet.

I stedet for å avsløre sannheten om en uvitende kirke som hevdet at jorden er flat, er modernitetens sannhet at mennesket har lagt seg flat.

Gå til innlegget

Ikke la deg lure!

Publisert rundt 11 år siden

Vår forståelse av oss selv og andre støttes av fortellinger. Hvis du tviler, er det bare å si høyt at kirken ikke har hatt en negativ betydning for naturvitenskapen. Eller at menneskeverd og demokratiske verdier i stor grad er vokst fram av kristne impulser.

Deretter er det bare å dukke, for ikke så si dementere at du mente noe så åpenbart dumt. Det er knapt noe som strider mer mot vår kulturs store fortelling om hva som har skapt fremskritt og det moderne samfunn. Men selv om det ikke er noen grunn til å skjule svarte sider ved historien, bør vi i det tjueførste århundre ikke la oss lure av den omfattende myteproduksjonen i det nittende, slik jeg viser i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Likevel gjør vi altså det. På mange måter vitner det om en mangel på innsikt i, og respekt for, vår egen historie. I stedet for å forstå fortidens mennesker, ender vi med å beskrive dem slik populistiske politikere kan gjøre med innvandrerkulturer. Vi risikerer ikke bare en selvgodhet for egen rase eller kultur, men også for vår egen tid.

Vi løsrives fra røttene som har gitt vesten næring. Vi lander på munnhell og metaforer som hindrer oss i å lære av fortiden. På et mer faglig språk betegnes dette som historisk provinsialisme, en nærsynt samtidighet eller rett og slett en form for etnosentrisme i tid.

Superbestselger Dan Brown unngår dermed hevede øyenbryn når han slår fast i Engler og Demoner at frimodige vitenskapsmenn som Kopernikus ble ”myrdet av kirken fordi de fremsatte vitenskapelige sannheter. Religionenes representanter har alltid bekjempet vitenskapsfolk.  Noe så kjedelig som å se etter i et leksikon ville vist at Kopernikus døde høyst naturlig på sine eldre dager.

Jeg skal likevel lete lenge for å oppdage at ingen noen gang er henrettet av kirken for naturvitenskap.  I stedet ser mange for seg at bare det å nevne at jorden ikke var flat, var ensbetydende med å havne på bålet.

Slike forestillinger har mer enn triviell betydning. De flyter fritt i skole og politiske debatter. Vi har vokst opp med dem i morsmelk og media. De danner et filter som vi siler informasjon gjennom. De gir oss båser som vi dytter mennesker eller grupper inn i. De etablerer et bakteppe som påvirker hva vi oppfatter som troverdig. De inngår i en stor fortelling om hvor vi kommer fra, og ikke minst hva vi har sluppet unna. 

 I en slik sammenheng er det ikke underlig at vandrehistorier blomstrer og bekrefter egne prosjekter. Engleskoler selger bedre enn evolusjonsbiologi, men nye ateister går her hånd i hånd med New Age. Begge leire slår om seg med alt fra kirkens angivelige sensurering av alternative evangelier  til kampen mot de som mente at jorden var rund. Uten kirken ville verden vært langt bedre. Vi hadde kolonisert solsystemet for lengst.

Den offentlige samtale handler i stor grad om baktepper. Det tar lang tid å sy nye. Siden vi ofte må nøye oss med bred pensel og store stikkord, vinner den som best kan spille på felles forestillinger. At anmeldere kan rose bøker som god is not Great og Da Vinci-koden for et­ter­ret­te­lighet og intellektuell troverdighet, er et tegn på at bakteppet bygger mer på fiksjon enn fakta.

Man er kort sagt lurt til å vise samme mangel på toleranse, kunnskap og forskning som man hevder å bekjempe.

Men det gjelder selvsagt ikke deg?

Gå til innlegget

Nei til statlig historieutdanning

Publisert rundt 11 år siden

Hvordan Marianne Aasen (Ap) kan ha vært informasjonssjef i Europabevegelsen, og nå leder Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i Stortinget, er en gåte forskere vil arbeide med i århundrer.

Vi snakker med andre ord ikke om en tilfeldig trikkefører eller frisør når hun i Dagsavisen 22.4. i et innlegg om Nei til statlig imamutdanning røper en så avslørende mangel på innsikt i Europas og kirkens historie, at hun (for ikke å si velgerne) bør kreve at hun får skolepengene tilbake.

Og enten benytter sin posisjon til å si nei til en statlig historieutdanning eller går i bresjen for en omfattende revisjon av undervisningen i grunnskolen, for ikke å si i videregående, på statsvitenskap og historie grunnfag (eller årsstudium som det vel heter for tiden).

Blant kildematerialet Aasen etterlater, er følgende passus:

"De lærde i middelalderen var knyttet til kirken. Før boktrykkerkunsten hadde kirken monopol på skriftspråket, noe som var en maktfaktor i seg selv. De som kunne lese og skrive var knyttet til kirken, den gang underlagt paven."
Det er den samme historien. Ledende politikere ser for seg - eller formulerer seg på måter som gir inntrykk av - et monolittisk middelaldersamfunn der kirken på avgjørende måter styrte alt som handlet om å lese og skrive.

Aasen sier ikke rett ut at dette var negativt, men ordbruk som "monopol", "maktfaktor" og "underlagt paven" tyder ikke automatisk på at det er ment som skamros.

I tillegg til at det etterlater inntrykket av at det uten kirken ville vært en mangfoldig kø av andre grupperinger og institusjoner som hadde vernet om antikkens arv, og ledet veien videre, ved å opprette skoler og universiteter i Europa.

Vi savner bare å høre at kirken hevdet at jorden var flat, ødela biblioteket i Aleksandria og ventet i flere hundre år med å gi kvinnen sjel.

Det sentrale spørsmålet forskerne bør til bunns i er hvordan Aasen kan ha unngått å høre om tross alt ikke helt perifere størrelser som Dante, Snorre, Chaucer, Anna Comnena, Boccaccio, Chrétien de Troyes, John Mandeville og resten av feltet.

Og den ikke helt... ørlille mengden som kunne lese og skrive blant diplomater, konger, diktere, byråkrater, leger, apotekere, astronomer, murere, skreddere, laugsledere, borgermestere, jurister, musikere og resten av feltet, inkludert jøder, greskortodokse og andre som ikke... helt var styrt av paven.

At hun har vært gift med Simen Agdesten forhindrer henne altså ikke fra å spille seg selv sjakk matt som leder av KUF-komitéen.
Gå til innlegget

Grunnskolen med fordommer på pensum

Publisert rundt 11 år siden

Som jeg viser i boken Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, var kirken, universiteter og lærebøker i middelalderen ikke i tvil om at jorden var rund.

Det norske Kongespeilet fra 1200-tallet har en forbilledlig astronomileksjon om solen og jordkloden:

"Ta et brennende lys og sett i et stort rom. Tar du så et eple og henger ved selve luen, så nær at eplet blir hett, da vil det nesten skygge den ene halvdelen av rommet eller enda mer. Men hvis du henger det ved selve veggen, da blir det ikke varmt, og da lyser kjerten over hele rommet, og det blir knapt nok så stor skygge på veggen der eplet henger, som halve eplet selv."

Læreren forklarer sammenhengen med at

"Nå skal du skjønne av dette at jordkretsen er som en ball, og den kommer ikke alle steder like nær solen. Der hvor det runde hjulet dens kommer nærmest solens vei, der blir det aller hetest. Og noen av de land som ligger rett imot dens loddrette stråler, er ubebyggelige."

I nyere tid er det likevel lett å finne lærebøker som ikke er i tvil om at man i middelalderen mente jorden var flat. Og at kirken forfulgte dem som mente noe annet. Lærerveiledningen til kapittel 1.7 i Tellus 8 fra 1997 hevder at

"Galileis astronomiske observasjoner viste at jorden ikke er flat. Dette var direkte i strid med kirkens lære, og prestene mente at Galileis tanker var en hån mot Gud"

At denne type pensum ikke har vært unntakene de seneste tiårene, fremgår som vist i Da jorden ble flat av en rekke lærebøker, lærerveiledninger og websider lagt ut av lærere.

Dette er så utbredt at Bjørn Smestad ved Høgskolen i Finnmark ikke legger noe i mellom i hans analyse av Matematikkhistorie i grunnskolens lærebøker: en kritisk vurdering, fra 2002:

"Jeg er fristet til å nevne enda en myte, selv om den ikke har så mye med matematikk å gjøre: ’Allerede 500 år f. Kr. visste greske vitenskapsmenn at jorden var kuleformet. Likevel hevdet kirken i Europa lenge at jorden var flat, og straffet folk som hevdet noe annet. De vitenskapsmennene som var dristige nok til å si at jorden var kuleformet, levde et farlig liv og kunne bli straffet med døden.’ (fra Matematikk åtte-ni-ti).

Myten om at kirken i Europa lenge hevdet at jorden var flat, avlives i boken ”Inventing the ‡at earth: Columbus and moderen historians” av Jeffrey Burton Russell. En annen bok er enda mer på villspor: ’Nicolaus Copernicus levde på 1500-talet. Før hans tid var det ei vanleg oppfatning at Jorden var flat, og at Jorden var sentrum i universet. Han oppdaga både at Jorden var rund, og at Solen er sentrum i solsystemet vårt.’ (fra Pluss 6b).

Skal slike myter viderebringes, synes jeg ihvertfall tre krav bør stilles: det må opplyses at de ikke er historisk korrekte, de må være relevante og de må være politisk ’ufarlige’. En myte som stempler kristne som uvitenskaplige oppfyller heller ikke det siste av disse kravene."

Smestads analyse synliggjør et blindfelt i norsk skole. Og det ett som bygger opp under fordommer. Hvis elever som brenner for matematikk og vitenskap, for ikke å si redelighet, tar slike myter for sannhet, skal de ha mye teflon mellom ørene for ikke å utvikle eller styrke et fiendebilde mot kirken og muligens kristne.

Ble det så noen effekt av Smestads formaninger? Har skoleverket lært noe av denne type kritikk? Er myten som anbefalt kommet inn i undervisningen med motsatt vinkel, som eksempel nettopp på hvor lett det er å falle for falske fortellinger?

Nei, den lever i beste velgående.

Vi snakker om en så besnærende kulturell myte, så selvfølgelig og pedagogisk nyttig, at den er uutryddelig. Dermed var det ikke annet å vente enn at nissen fulgte med på flyttelasset til Kunnskapsløftet. Heller ikke Cappelen forlags Globus Naturfag for 5. klasse (fra 2006) etterlater tvil om kirkens ubønnhørlige kamp mot vitenskapen. Og forfatterne er ikke amatører. I følge forlaget har begge”undervist i naturfag i over 25 år, og de har skrevet flere lærebøker tidligere”.

Deres veiledningshefte Lærerens bok gir som ett av læringsmålene at elevene skal ”beskrive solsystemet vårt og naturvitenskapens teorier for hvordan jorden har blitt til”.

For å nå målet er kapitlet ”bygd opp på følgende måte, med oppgaver etter hvert av avsnittene”.

Temaet Jorden vår egen klodebeskriver i innledningen til kapitlet jordens form og hvordan den gjennom tidene har vært gjenstand for diskusjon og uenighet mellom naturforskere og kirkens menn”.

Blant grepene som det er lagt opp til er at elevene gjør en førtest.

”Gjør dem oppmerksomme på at det er den samme prøven de vil få når vi er ferdige med temaet. Prøven samles inn, rettes og oppbevares, slik at elevene kan sammenlikne når ettertesten er tatt.”  

Blant spørsmålene er ikke uventet:

1.       Hvilken form har jordkloden?

2.       Beskriv hvordan menneskene trodde at jorden så ut tidligere.

3.       Hva kaller vi kikkerten som Galilei oppfant?

4.       Hvordan ble oppdagelsene til Galilei og andre kjente naturforskere mottatt?

 Og skulle læreren være i tvil, er fasiten klar:

 1.       Den har form som en kule.

2.       De trodde at den var flat, og at du falt utfor kanten når du kom til verdens ende.

3.       Kikkerten Galilei oppfant, kaller vi teleskop.

4.       Kirkens menn følte seg truet av oppdagelsene, og naturvitenskapsmennene måtte holde oppdagelsene sine hemmelige.

 Skulle elever ha hørt hjemme at man mente at jorden var rund lenge før de store vitenskapelige oppdagelsene med Kopernikus og Galileo, vil de dermed kunne rette opp dette i tide til ettertesten.

Hvor omfattende dette er, aner vi også av Utdanningsdirektoratets antimobbekampanjer fra 2008. For å nå ungdommen best mulig bruker man komikerne Kjetil og Kjartan. I deres arbeidsoppgaver til Tips mot mobbing kan de uten videre spille på flatjordsmyten for å formidle hvor bra det er med selvironi:

"Året er 1475. Du har sagt at jorden er rund, og du skal derfor brennes på bålet på byens torg. Du er bundet til pålen og presten gjør seg klar til å tenne bålet mens han synger en salme. Plutselig går det opp for deg at du har endret mening, nå mener du at jorden er flat allikevel. Si: ”Unnskyld meg, men jeg har noe på hjertet...”

I den norske skole formidles myten med andre ord ikke bare i lærerveiledninger, øvingsoppgaver og rollespill. Den er som vist også sentral i holdningskampanjer i regi av Utdanningsdirektoratet, Kunnskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet.

Det er ikke gitt at spredning av fordommer er den beste måten å skape forståelse for vår egen kultur og historie.

Eller hindre elevene i å utvikle en mobbende holdning til kristne.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere