Bjørn Are Davidsen

Alder: 62
  RSS

Om Bjørn Are

Sivilingeniør med en rekke tilleggsstudier i mer humanistiske fag. Forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro, vitenskap, Da Vinci-koden, konspirasjonsteorier og historie. Vanskelig å stanse fra å holde foredrag om disse og andre temaer.

Følgere

Gode grunner til å feire Jesus

Publisert 4 måneder siden

Einar Thomassen argumenterer i Vårt Land for at vi feirer jul 25.12. fordi romernes solgud ble feiret samme dato. Noen forskere antyder imidlertid det motsatte. Kan romerne ha valgt 25.12. fordi kristne feiret Jesus den dagen?

Det får vi nok aldri vite, og heller ikke når Jesus faktisk ble født. Det overrasker likevel at Thomassen ikke nevner flere teorier. For som han legger opp til, selv om kildene er «spinkle og usikre», er det sikkert at romerne ikke hadde feiret 25.12 som «Den uovervinnelige Sols fødselsdag» før keiser Aurelian i 274 forkynte solguden «som rikets øverste gud og keiserens særlige beskytter».

Thomassen skriver likevel som om det kun er ett sannsynlig svar når han spør: «Hvorfor skulle man velge nettopp den julianske vintersolvervsdatoen som Jesu fødselsdag om det ikke var for å trenge bort den hedenske feiringen som fant sted akkurat på den datoen?».

Sannsynligheten blir imidlertid mindre om det allerede var en tradisjon for Jesus 25.12. En slik mulighet støttes av noen kilder og en annen teori enn den religionshistoriske som Thomassen synes å følge. Kalkulasjonsteorien bygger på en tradisjon for at viktige personer døde samme dato som de ble unnfanget. Mente man at Jesus døde 25. mars, var det enkelt å beregne fødselsdagen.

Begge teoriene ble lagt frem 1889, av henholdsvis Usener og Duchesne. Den religionshistoriske har lenge hatt mest aksept, ikke minst blant protestanter med tradisjon for å knytte Den katolske kirken til noe hedensk. Kalkulasjonsteorien er likevel støttet i en rekke fagartikler de seneste årene.

Blant det som trekkes frem er nettopp den korte tradisjonen for romernes solfeiring 25.12. Den første teksten som oppgir denne datoen for Sol Invictus er den samme som oppgir den som festdagen for Jesu fødsel, Den Liberianske katalog over bl.a. pavene, fra år 354. Vi har faktisk ingen eldre kilde til at Sol Invictus ble feiret 25.12. Derimot er katalogen basert på tidligere tekster for Jesus. Ikke minst Chronica av Hippolyt av Portus (170-235) som legger hans fødsel til 25.12..

Vi har også kilder (som Tertullian rundt år 200) fra lenge før 274 til at 25. mars ble regnet som Jesu dødsdag, noe som støtter kalkulasjonsteorien. Det var flere datoer i omløp for Jesu fødselsdag, men både Julius Africanus (160-240) og Evodius av Syria i første århundre la den til 25.12.

Selv om man skulle mene at dette er for usikkert tekstkritisk, er det ikke gitt at datoen er innført på 300-tallet - uten noen tradisjon - for å overta en fest. Ønsket man å «trenge bort» solguden, er det underlig at en kristen tekst som Den Liberianske katalog ikke skjuler at han ble feiret samme dag. Enten overlappet er overlagt eller ei, er det forståelig at kirkefedre oppfordret til å feire Jesus og ikke solen, etter at kristendommen var blitt Romerrikets religion. Når verken Augustin eller andre Thomassen siterer underslår at solen fortsatt feires, er det uansett vanskelig å se at Kirken hadde «overtatt» en fest spesielt godt.

Datoene kan altså være uavhengige - og kristne muligens først ute. Dermed kan vi tenke motsatt av Thomassen: Keiseren forkynte brått i 274 solguden som rikets øverste gud, og innførte 25.12. som hans festdag, for å motvirke en sterkt voksende kristen gruppe.

Kanskje valgte kristne ut fra når man mente Jesus døde? Kanskje feiret de ham vintersolverv som «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske» (Johannes 1,9), og «rettferds sol» (Malaki 4,2) - før keiser Aurelian i år 274? Kan vi utelukke at keiseren var inspirert av dette?

Her finnes mange spørsmål. Selv uten sikre svar, er det gode grunner til å feire Jesus i julen.

Gå til innlegget

Også Åsa Wikforss sprer alternative fakta

Publisert over 2 år siden

Det er flott at Åsa Wikforss ønsker å
hjelpe oss med å avsløre «alternative fakta». Grunnen er som hun forklarer i Vårt Land 2. oktober at «aldri før har det blitt delt så mye misvisende informasjon så fort og til så mange». Dessverre er hun deretter selv fort ute med å dele misvisende informasjon til mange.

I stedet for å avsløre alternative fakta, viser hun hvor lett det er å falle for dem når hun påstår at «Teorien om at jorden er rund og Darwins evolusjon møtte enorm motstand i sin tid».

Den første påstanden er en klassisk myte. At jorden er rund har vært godt kjent i flere tusen år. Den andre påstanden er sterkt misvisende. Ja, Darwin møtte kritikk de første årene, både vitenskapelig og fra enkelte bekymret for etiske konsekvenser. Ifølge vitenskapshistorikere bygger imidlertid troen på at dette var en «enorm motstand» mest på anekdoter – og amerikanske debatter i nyere tid.

Dette er dessverre ikke trivielt. Noen myter er mer utbredte enn andre. De sitter som støpt i bakhodet. Man kommer ikke engang på tanken om å sjekke dem. De er alternative fakta som i generasjoner har påvirket samfunnsdebatten ved å stemple kristne som motstandere av kunnskap og vitenskap, som noen man ikke bør ha med på laget. Å fortsette å fremme dem bidrar bare til å forsterke fordommer.

Slik Wikforss ufrivillig understreker, kommer ikke kampen mot alternative fakta til å bli lett.

Trykket i Vårt Land 4. oktober 2018.

Gå til innlegget

Vårt Lands anmelder er for snill

Publisert nesten 3 år siden

Det er sjelden å lese en kristen bok som i større grad får ateister til å gni seg i hendene.

Per Eriksens negative anmeldelse av Kjell Tveters seneste bok Tro for en tid som denne – om et kristent verdensbilde har møtt skarp kritikk i debattspaltene. Jeg reagerer også på anmeldelsen – den er for positiv. Mengden av ufordøyd kunnskap, udokumenterte påstander, pussige feil og bastante beskyldninger, gjør at det virkelig er grunn til bekymring når boken roses. Ser ikke leserne dette? Bryr de seg ikke?

Dette er ikke skrevet for å angripe trosforsvar eller et kristent verdensbilde – eller fordi jeg på noen om­råder er saklig uenig med Tveter. Det er heller ikke Tveters iver og gode hensikt jeg bestrider. I stedet handler det om mitt engasjement for å unngå feil og fordommer, misvisninger og myter slik jeg har behandlet i en lang rekke ­bøker, artikler, foredrag og bloggposter. For det skal være en kontrakt mellom forfatter og lesere. Leserne skal kunne stole på det jeg skriver.

Svikter leserne. Men leserne sviktes når Tveter i så liten grad etterprøver det han har lest i kristenkonservativ amerikansk litteratur. Dette skaper små og store feil. Blant mange mindre er at han kaller TV-serien Kosmos for «filmen», hevder at den kom i 2014, og at første episode forkynner at «Kosmos er alt som er, alt som har vært og alt som vedblir å være».

Men dette er altså fra den legendariske første utgaven, Carl Sagans fra 1980. Dette er så kjent for mange ­ateister at Tveter og alle som siterer ham, mister troverdighet i deres øyne.

Nærsyntheten på amerikanske ­bøker utenfor eget fagfelt vises også når Tveter skriver om computere og altså ikke om datamaskiner. Tilsvarende skriver han ikke om kunstig intelligens, men om artifisiell. Og tolker ønsket om å utvikle noe slik som et angrep på Gud: «Jo flere mennesker som tror at en computer kan bli som en person, desto flere vil da mene at de ikke er skapt i Guds bilde. Jo mer artifisiell intelligens, desto mindre teisme. Det er det spillet dreier seg om». Her er det ikke bare ateister som må klype seg i armen, men også kristne som jobber seriøst med IT. Lesere uten kjennskap til debatten vil fort dumme seg ut om de deler slike påstander videre.

Vondt til verre. Men det blir altså­ ­verre. Det hjelper ikke at Tveter iblant har gode poenger, når de så sterkt skjemmes av sammenhengen de ­presenteres i. Ikke minst som når han sprer grove påstander om bevisste konspirasjoner og tankekontroll. Tveter synes dermed å tro at man uten videre kan bruke en så kontroversiell figur som Andrew Breitbart som sannhetsvitne. Enda verre er den ukritiske omtalen av Lance Wallnaus visjon om «et makteliteapparat som styrer ­media, politikken, akademia og ­underholdning. De bestemmer hva som er politisk korrekt, og hva det er akseptabelt å mene. Det eksisterer et apparat for «mind control». Dette ­fører til at norske aviser er konforme, de mener det samme, ­uansett hvilken avis du leser».

Noe som nok forundrer alle som ­leser både Vårt Land og VG, Dag og Tid og Dagen.

Fiktive kilder. Kanskje er det ­verste i boken når Tveter i iveren sprer en klassisk løgnhistorie om en ­bestemt ­konspirasjon, mer presist Alice ­Baileys (1880-1949) «New Age strategi», ti punkter om kampen mot kristendommen. Denne «planen» som var mye omtalt i kristne bøker på 1980-tallet om «den nye verdensordningen» ­finnes imidlertid ikke i Baileys skrifter. Dermed forundrer det ikke at Tveter oppgir en fiktiv bok («The Plan») som kilde, uten årstall eller sidetall. Selv om Bailey var en klar motstander av kristen tro (og enda mer av jødisk), står hun altså ikke bak en nøye utpønsket sammensvergelse i stor skala.

Det er sjelden å lese en kristen bok som i større grad får ateister til å gni seg i hendene.

Trykket i Vårt Land 5. juli 2018.

Gå til innlegget

Lytt til ungdommen!

Publisert rundt 3 år siden

Da jeg skrev "Svar på tiltale" i 2012 presenterte jeg en statistikk som burde motivere til innsats. Et flertall i Norge trodde på Gud, men utviklingen var tydelig: Om få år ville det være flere ateister enn gudstroende.

 

Ikke minst så man dette hos ungdom. Selv blant konfirmanter trodde færre enn 40 prosent at Gud hadde skapt verden og at Jesus var reist opp fra de døde. Jeg siterte dermed Ida Marie Høeg, forsker ved KIFO, Stiftelsen kirkeforskning, som sa rett ut at «Dette må være svært urovekkende for kirken».

Dessverre virker det ikke som så mange tok dette på alvor, i eller utenfor Den norske kirke. Det finnes ingen offisiell statistikk, men inntrykket er klart: Det ble arbeidet langt mer med gudstjenestereformer enn gudsargumenter. Antallet seminarer om god sjelesorg overgår langt antallet om gode argumenter for at Jesus ble reist opp fra de døde. Sagt på spissen synes trosopplæringsreformen å handle mer om å lære om kirkelige handlinger enn om grunnen til at Kirken finnes.

Når jeg dermed var med og søkte om – og fikk - trosopplæringsstøtte til en bok om dette for ungdom (Gud – mer enn feelgood?), inkludert videoer og foiler lagt inn i Ressursbanken for Trosopplæring i Den norske kirke i oktober 2015, tenkte jeg at her ville mange gripe anledningen. Det ville komme så mange forespørsler at det ble umulig å takke ja til alle.

Tre år senere, har knapt noen etterspurt stoffet.

Nesten ingen menigheter har tatt kontakt om å undervise verken unge eller voksne basert på opplegget. Jeg håper noen har brukt det på egen hånd, men jeg har ikke hørt om det.

Nå kan jo grunnene være flere. Boken og ressursene kan være for dårlige, eller for lite kjente. Menighetene har ikke tid til dette midt oppe i alt annet som forventes. Unge og voksne kan dette så godt allerede, at de ikke har behov.

Uansett er mitt inntrykk fra offentlige uttalelser og samtaler med flere sogneprester, at opplæring i å svare på nysgjerrige og skeptiske spørsmål om Bibelen, Guds eksistens og Jesus dels er et blindfelt og dels et stort savn. Det er nok mye av grunnen til at Ungdommens Kirkemøte i 2017 gikk såpass sterkt og klart ut om «Tro under press». Mange unge ønsker opplæring i trosforsvar, for å «ta vare på håpet og troen på Kristus som frelser»:

Å snakke om trosforsvar innebærer altså ikke at kirken definerer seg som et offer eller som et mindretall. Tvert imot mener Ungdommens kirkemøte at Den norske kirke kan og bør lede an i samtaler om tro. Likevel kan enkeltmennesker oppleve at troen utfordres. Innledende samtaler om saken på Ungdommens kirkemøte viser at mange opplever et behov for kompetanse til å imøtegå misforståelser og latterliggjøring av tro.

 For en som i mange år har forsøkt å formidle samme poenget, gjorde det godt å se at avsnittet avsluttes med at 

Ungdommens kirkemøte ønsker derfor at begrunnelse av troen og hjelp til å samtale om tro kan styrkes gjennom kirkelig utdannelse og i menighetenes og organisasjonenes trosopplæringsarbeid.

Dermed er det med litt undring at jeg så langt ikke har sett at dette var berørt på Kirkemøtet 2018. Det er ikke engang nevnt i Visjonsdokument 2019-2021, i hvert fall ikke direkte. Selvsagt kan det ha vært belyst i en arbeidsgruppe som ennå ikke har offentliggjort noe, men jeg mistenker at det ikke er tilfellet.

Jeg startet med å snakke om at tallene fra 2012 burde motivere til innsats. Hvordan har det gått i årene etter?

Akkurat som forventet. Hvis de forrige tallene burde vært svært urovekkende for Kirken, bør ikke de seneste berolige, selv om undersøkelser kan tyde på at antall «personlig kristne» stiger.

I 2013 var det for første gang like mange (38%) som svarte ja og nei på spørsmålet «Tror du på Gud?». To år senere var det flere ateister enn gudstroende, 39 mot 37 prosent. Selvsagt stoppet det ikke der. Da IPSOS i 2018 begynte å slippe tall fra seneste undersøkelse, viste det seg at trenden er blitt enda tydeligere. Svært mange flere tror ikke på Gud, faktisk nesten halvparten, 46 prosent. Bare 34% svarer at de tror, altså drøyt tredjeparten. Blant nordmenn under 40 år er det nå dobbelt så mange som ikke tror på Gud, sammenlignet med dem som tror.

Også en annen endring, bør tas på alvor: Bevisstheten er blitt større. Flere tar stilling. Man er rett og slett blitt sikrere i sin sak.

Mens det i alle tidligere undersøkelser har vært 25 % som har svart «Vet ikke», er det nå bare 20 %. Det er altså ikke mindre i dag som tyder på at utviklingen fra agnostikere til milde eller militante ateister vil fortsette, enn da jeg skrev Svar på tiltale.

Vi lever i en tid der gudstro langt fra er en selvfølge. På Luthers tid trodde omtrent alle på Gud, den store utfordringen var hvordan man kunne bli frelst fra Guds dom. I dag er spørsmålet hvordan i all verden noen kan tro på Gud, selv om det til nød går an å tro på en som ikke dømmer. Å forkynne til en kultur uten gudstro gir helt andre utfordringer enn på Luthers tid.

Mens generasjonene som trodde på Gud forlater oss, lever fortsatt de kulturradikale 68-erne, med barn og barnebarn. Knapt noen av dem har hørt et eneste seriøst gudsargument. De fleste tror at kristne må være kreasjonister. De har vokst opp i en skole der lærebøkene fortsetter å spre tøv om Kirken og vitenskapen, som at man i middelalderen hevdet jorden var flat og forfulgte dem som mente noe annet.

En skole som i stor grad fremstiller kristningen dels som triviell og dels som direkte skadelig eller til bry. En skole som forteller at frelsen kom med Opplysningstiden.

Også her kommer troen av forkynnelsen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere