Anders Tyvand

Alder: 40
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Sentralstyremedlem i KrF.

Følgere

Jeg har ikke noe behov for å sette mennesker i bås. Samfunnet vårt er fullt av sosiale konstruksjoner, forventninger og normer, og mange opplever at de ikke passer inn i de båsene der de blir plassert.

Det er viktig for mennesker å kunne få være seg selv, og det må være helt opp til hver enkelt hvordan de ønsker å uttrykke seg. Kanskje kunne flere av oss ha godt av å slå ut noen vegger i de båsene vi står i, og kanskje kunne flere av oss ha godt av å opponere mot de sosiale forventningene vi hele tiden utsettes for. 

Noen opplever forventninger knyttet til kjønn og kjønnsidentitet som særlig krevende. For noen stikker dette dypt og oppleves eksistensielt. For noen er det så alvorlig at det går ut over deres mentale helse. Det må tas på alvor og møtes med respekt. 

Ingen kan styre hvordan et annet menneske tenker og føler. Ingen kan styre et annet menneskes opplevelse av egen identitet. Men spørsmålet er om hva et menneske tenker og føler får betydning for vedkommendes kjønn, eller om kjønn er en objektiv størrelse som ikke lar seg påvirke av tanker og subjektive opplevelser. 

Jeg får ofte inntrykk av at folk snakker forbi hverandre i debatter om kjønn og kjønnsideologi. Mens noen tar utgangspunkt i biologien, og definerer kjønn ut ifra biologiske faktorer som hormoner, genitalier og kroppens produksjon av kjønnsceller, gjør andre kjønn til et spørsmål om nettopp subjektiv opplevelse, følelser og ideologi. Med så ulike utgangspunkt er det krevende å finne fram til en felles forståelse. 

Professor Esben Esther Pirelli Benestad har i mange år hevdet at det finnes minst syv ulike kjønn. I tillegg til hankjønn og hunkjønn, nevner han interkjønn, som er mennesker som kan ha forskjellige sammensetninger av genitalier, kromosomer og hormoner. Det er en realitet at enkelte barn blir født med uklare kjønnskarakteristika. Men de fire siste kjønnskategoriene, styres utelukkende av personens følelser. 

En kjønnsflyter, er for eksempel et menneske veksler mellom å føle seg som mann, kvinne eller andre kjønn. En kjønnsavviser er en person som forkaster kjønn og mener at det er en kulturell oppfinnelse. For den som har en kjønnsforståelse som tar utgangspunkt i de biologiske kriteriene, fremstår dette uforståelig. Like uforståelig som om jeg, med min høyde på 181 cm, skulle mene at jeg egentlig er 1,92 meter høy fordi jeg føler det sånn, eller at jeg skulle forkaste tanken om kroppshøyde som en kulturell oppfinnelse. 

Jeg tror altså at mennesker som diskuterer kjønn - og gjerne med harde ord og utestemme - egentlig snakker om ulike ting. Jeg har ingen problemer med å akseptere at det kan være mulig å kategorisere mennesker i syv ulike kategorier, slik Benestad gjør. Men jeg har problemer med å akseptere at de ulike kategoriene faktisk representerer ulike kjønn. Det er fordi jeg har en biologisk og ikke en kulturell forståelse av kjønnsbegrepet.

På engelsk har man flere ord for kjønn enn det vi har i Norge. Selv om begrepene "sex" og "gender" ofte brukes om hverandre, har de likevel noe ulik betydning. Mens sex gjerne viser til kjønn i biologisk forstand, omfatter gender også det vi på norsk tenker på som kjønnsuttrykk og subjektiv opplevelse. 

Kanskje vi trenger et rikere språk for å kunne forstå hverandre bedre i vanskelige diskusjoner?

Gå til innlegget

Den livssynsåpne farmen

Publisert 7 måneder siden

Jeg tror vi som samfunn kan ha noe å lære av årets deltakere i TV2-serien «Farmen». Det er fantastisk å se hvordan ulike menneskers tro og livssyn respekteres og får en naturlig plass i hverdagen.

Sanna er muslim. Hun ønsker verken å sove på samme rom som guttene, eller vaske seg med såpe som er laget av svinefett. Thor er nyutdannet prest, og en kanskje litt over snittet frimodig kristen. Han lyser velsignelsen over de andre når kvelden faller på, og forteller åpent om troen sin. Flere av deltakerne gir uttrykk for en åndelig og religiøs nysgjerrighet, én ønsker å bli døpt, men de fleste velger å ikke gi klart uttrykk for sitt religiøse ståsted.

Det som slår meg, er den gjensidige respekten som så langt har blitt utvist mellom deltakerne. «Du og jeg har SÅ mye kjekt å snakke om, da», var kommentaren fra presten Thor da han skjønte at Sanna var praktiserende muslim. Ingen har – så vidt vi seere har registrert – gjort det til et problem at Sanna velger å bade i en drakt som dekker det meste av kroppen, eller at hun velger å holde litt avstand til den lille stuegrisen på gården fordi hun er oppdratt til en forståelse av at griser er urene dyr.

Selv måtte Thor tåle noen måpende blikk da han fortalte gutta om sitt eget yrkesvalg, men han har blitt møtt med en grunnleggende respekt fra de andre deltakerne. De ser ut til å leve godt med at han tilbyr seg å velsigne folk på kvelden, og Thor presiserer at velsignelsen tilbys til de som ønsker det.

Deltakerne har ikke gjort farmen de bor på til et livssynsnøytralt sted. De har gjort den livssynsåpen. Ingen får beskjed om å være nøytrale. Ingen påtvinger andre sine egne synspunkter. Ingen tvinges til å feie troen sin under teppet. De respekterer hverandre, og gir rom for ulikheter.

Det er et fint ideal – også utenfor «Farmen».

Gå til innlegget

Støre-forslag truer friskolene

Publisert 7 måneder siden

Jonas Gahr Støre og programkomiteen i Arbeiderpartiet vil gi kommuner rett til å si nei til friskoler. Resultatet kan bli at kun familier med skikkelig tykk lommebok får muligheten til å velge en annen skole enn den offentlige.

Mer enn 95 prosent av alle grunnskoleelever i Norge går i offentlige skoler. Den offentlige skolen er og skal være bærebjelken i det norske skolesystemet, men samtidig må det være mulig å velge annerledes. Norge har også forpliktet seg på internasjonale konvensjoner som gir foreldre rett til å velge en annen skole for sine barn i tråd med egen religiøs, moralsk og filosofisk overbevisning.

I Norge har vi to former for private skoler. Den ene er privatskoler, godkjent etter opplæringsloven. Disse mottar ingen offentlig støtte. De har lov til å drive kommersielt, og de har mulighet til å kreve skyhøy foreldrebetaling. Oslo International School er et eksempel på en slik skole. Prislappen for en skoleplass er 224.000 kroner i året.

Det andre alternativet, er friskoler godkjent etter friskoleloven. Dette er skoler som er 85 % finansiert av det offentlige. Skolene er underlagt utbytteforbud. Eierne kan altså ikke tjene penger på å drive slike skoler, og de kan kun kreve foreldrebetaling tilsvarende inntil 15 %  av kostnaden for en elevplass. For å bli godkjent som friskole, må skolen utgjøre et reelt alternativ til den offentlige skolen basert på livssyn eller pedagogikk. Etter endringer i friskoleloven i 2015, ble det også åpnet for såkalte profilskoler med et særlig fagfokus.

Da Stortinget vedtok ny friskolelov i 2015, var det tverrpolitisk enighet om at retten til å velge en annen skole enn den offentlige må være reell i alle deler av landet. En samlet utdanningskomite pekte derfor på friskolene som et viktig supplement til den offentlige skolen. Komiteen understreket også at økonomi ikke måtte være en ekskluderende faktor, og mente at offentlig finansiering av friskoler var avgjørende for å holde foreldrebetalingen lav. Det er også bare rett og rimelig at friskolene skal motta offentlig finansiering. Foreldrene til barn i friskoler bidrar til fellesskapet over skatteseddelen helt på linje med alle andre. Da må også deres barn få finansiert skolegangen fra felleskassa, selv om benytter seg av retten til å velge en annen skole enn den kommunale.

Derfor er det urovekkende at Støre nå vil ta friskolepolitikken mange skritt til venstre, og gi kommunene vetorett når noen ønsker å etablere en friskole. Da vil lokalpolitikernes holdninger til friskoler kunne trumfe innbyggernes rettigheter. Når et flertall i et kommunestyre kan si nei uten videre begrunnelse, vil retten til å velge annerledes avhenge av den politiske fargen på kommunestyret. Dermed kan vi ikke lenger være trygge på at retten til å velge annerledes reell i alle deler av landet.

Og hvis kommunen sier nei til friskoler, vil det eneste alternativet til den offentlige skolen være å etablere en privatskole – altså en privat skole uten offentlig finansiering. Dette er skoler de aller færreste har råd til. Disse skolene tenderer også i mye større grad enn friskolene til å utvikle seg i retning av å bli eliteskoler. Aps forslag er derfor uklokt, både med tanke på foreldreretten og med tanke på å gi like muligheter til alle.  

Gå til innlegget

Et åpent KrF

Publisert 8 måneder siden

I KrF spør vi ikke hvem du er. Vi spør om du vil være med å gjøre en forskjell.

Det vekket sterke følelser i meg da Kristin Walstad nylig meldte seg ut av KrF, og samtidig tegnet et bilde av et parti som hadde blitt smalere, mer lukket, og mindre tolerant. Jeg ble både irritert og lei meg, fordi jeg opplevde kritikken som uberettiget. Jeg ble frustrert, fordi kritikken underbygger en gammel fordom mot partiet som jeg trodde vi var i ferd med å få bukt med. Samtidig ble jeg bekymret for at Walstad kunne ha rett. Derfor tar jeg henne på det dypeste alvor.

I 2014 var KrFs stortingsgruppe på tur til Israel.  På denne turen betrodde Knut Arild Hareide meg at han ikke var tilfreds med sin egen innsats for å fornye og bredde ut partiet. Han hadde en tydelig ambisjon om at KrF skulle vinne nye velgergrupper. Han innså at vi måtte klare å favne bredere dersom KrF fremdeles skulle kunne være en kraft i sentrum av norsk politikk.

I 2018 satte han inn støtet. Først kom boka «Det som betyr noe – et KrF for vår tid», der han tegnet opp sitt politiske prosjekt. Det åpne, brede, kristendeomkratiske folkepartiet. Partiet som var mer opptatt av å bygge broer enn å bygge murer. Partiet som la noe annet i begrepet «verdier» enn kun økonomisk vekst. Deretter kom landsstyretalen, med en anbefaling om å søke regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Prosessen som fulgte skapte et voldsomt engasjement. Debatten om retningsvalget satte mange ulike strenger i bevegelse i mange av oss. Knut Arild snakket om hvem vi skulle samarbeide med. Men han snakket også om KrFs identitet som parti. Om hvem vi skulle være.

Kjell Ingolf Ropstad ble Knut Arilds motpol i striden om retningsvalget. Mens Knut Arild pekte til venstre, pekte Kjell Ingolf mot høyresiden. Men selv om Kjell Ingolf ønsket seg andre samarbeidspartnere, er det i mine øyne ikke rimelig å fremstille ham som en motpol også i spørsmålet om hvem og hva KrF skal være.

Kjell Ingolf har kanskje seg selv å takke for at han likevel har blitt fremstilt slik. Han la abortloven på bordet i spørsmålet om retningsvalget. Han serverte en uheldig kommentar i debatten om tvillingabort. Og under hans ledelse, valgte KrF ikke å støtte en utredning om å forby såkalt konverteringsterapi for homofile – riktignok ikke fordi Ropstad støtter homoterapi, men fordi han mente at dette allerede var ivaretatt i lovverket. 

Disse sakene tegner likevel ikke et helhetlig bilde av Kjell Ingolf som partileder og politiker. Sammensetningen tegner for meg faktisk et ganske ugjenkjennelig bilde. For jeg kjenner Kjell Ingolf som en politiker med et stort hjerte for mennesker. En som brenner for fattigdomsbekjempelse og internasjonal solidaritet, for kampen mot moderne slaveri, for klimasaken og for gode løsninger for familiene.

Jeg kjenner ham igjen når Hanne Marie Eriksen-Pedersen forteller sin historie om hvordan Kjell Ingolf støttet henne da hun valgte å stå frem som lesbisk i KrFU. Jeg kjenner ham igjen når han i landsstyremøte understreker at KrF er et parti som er åpent for alle, uavhengig av seksuell legning. Jeg kjenner ikke Knut Arild og Kjell Ingolf som to motpoler. Jeg kjenner dem som to kristendemokrater som i mange år har jobbet skulder ved skulder for de samme verdiene.

Det var ikke slik at «rød» side representerte det liberale og åpne, mens «blå» side representerte det lukkede og smale i 2018. Det er heller ikke slik at de som støttet Ropstad i retningsvalget har overtatt all makt i KrF. Både i stortingsgruppa, partiledelsen, sentralstyret og landsstyret er begge sider fra 2018-landsmøtet representert. Og vi er vi ferd med å glemme at vi representerte ulike sider. Vi har begynt å se fremover – som et samlet lag som sammen skal gjenreise og styrke KrF som et kristendemokratisk sentrumsparti.

Jeg kan ikke si at Walstad tar feil når hun forteller om sin opplevelse av KrF. Jeg kan si at jeg ikke kjenner meg igjen i beskrivelsen. Men hvis hun har rett – at det for eksempel har blitt vanskeligere å finne seg til rette i partiet som homofil – så må vi finne ut hva dette kommer av, og gjøre noe med det.

For i KrF skal vi ikke spørre hvem du er. Vi skal spørre om du vil være med å gjøre en forskjell.  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere