Atle Ottesen Søvik

Alder: 3
  RSS

Om Atle Ottesen

Professor i systematisk teologi, Det teologiske Menighetsfakultet

Følgere

Hva er meningen med livet?

Publisert rundt 7 år siden

8. mai minner oss om mennesker som ga sitt liv for en høyere mening. Noen ga sitt liv for å beskytte svake, mens andre brukte sitt liv til å utrydde svake.

Er «meningen med livet» bare noe subjektiv føleri, eller går det an å si noe rasjonelt om hva som er meningen med livet? En analyse av selve spørsmålet om meningen med livet gir oss langt på vei gode svar.

Hva betyr ordet «mening»? Det har tre forskjellige betydninger: hensikt; noe positivt/meningsfylt; eller noe forståelig. Spørsmålet om meningen med livet er egentlig to forskjellige spørsmål: 1) hva er hensikten med at livet finnes og 2) hva gjør livet meningsfylt. Noen kaller dette skillet mellom meningen med livet og meningen i livet. De som ikke tror at det står en skaper med intensjon bak vårt univers vil heller ikke tenke at det finnes noen hensikt med at livet finnes, og derfor avvise spørsmål nr 1. Men både gudstroende og ateister kan stille spørsmål nr 2 om hva som gjør livet meningsfylt.

Hva betyr så ordet «meningsfylt»? Noe som oppleves som meningsfylt er noe som verdsettes. Det som verdsettes er noe som har verdi, for noe har verdi bare i kraft av å verdsettes. Gull ville ikke hatt verdi dersom ikke noen verdsatte det. Med andre ord: en verdi er noe noen synes er godt. Så jo større verdier som finnes, jo mer godt som finnes, jo mer mening finnes det, og jo mer meningsfylt/fylt av mening er verden og livet.

Skape verdier. Å skape verdier gjør altså at livet blir mer verdi-fullt og dermed fylt av mening. Vi skaper verdier når vi gjør ting som vi eller andre synes er godt. Å gjøre godt for andre er det samme som nestekjærlighet, mens å gjøre godt for seg selv er selvkjærlighet. Å skape verdier som blir verdsatt som meningsfulle er altså det samme som det å elske sin neste som seg selv. Det er dette som gjør livet fylt av verdi eller meningsfylt. Kjærlighet er meningen med livet.

Men betyr dette at noen kan leve et meningsfylt liv hvis de bare gjør godt for seg selv og ikke andre? For så vidt, slik for eksempel en som lever på en øde øy også kan ha et meningsfylt liv. Men den som gjør godt for andre, gjør ting som blir verdsatt av flere enn seg selv, og dermed blir det mer verdi-fullt og mer meningsfylt liv når man gjør godt for flere enn seg selv. Livsmening kommer i grader, og det blir mest meningsfullt når man gjør mye godt for mange.

Elske. Meningen med livet er altså å elske sin neste som seg selv. Og om Gud finnes, må Gud inkluderes i nestekjærligheten slik at meningen med livet er å elske Gud og sin neste som seg selv. Måten man elsker Gud på er ved å gjøre godt mot de Gud elsker, altså å elske sin neste. Og nestekjærlighet forutsetter selvkjærlighet, for vi kan ikke gjøre godt mot folk om ikke de ønsker godt for seg selv. Slik henger kjærlighet til Gud, nestekjærlighet og selvkjærlighet uløselig sammen.

Filosofisk refleksjon over spørsmålet om meningen med livet kan dermed gi oss det samme resultat som det som er blitt åpenbart gjennom Jesus, da han ble spurt om hva som er det største av alle bud, og svarte at det er å elske Gud og sin neste som seg selv (Mark 12,29-31). Hvis nå det å elske sin neste som seg selv er meningen med livet generelt, så gjelder det også for Gud. Og for Gud er selvkjærlighet og gudskjærlighet det samme. Nestekjærlighet for Gud er å skape verdier og noen som kan verdsette dem, så meningen med livet for Gud er å skape verden og bevisste vesener som kan verdsette de verdier Gud skaper. En Gud som er kjærlighet vil dele sine goder med andre siden det er kjærlighetens vesen å dele.

Unike verdier. Virkeligheten blir mer verdifull jo flere verdier Gud skaper. Så Guds kjærlighet driver Gud til ikke bare å skape en himmelverden for engler, men også en verden som vår der unike verdier kan bli til, selv om også lidelse kan skje i en verden som vår. Bare i denne verden kunne akkurat vi bli til, i en selvstendig verden der vi i stor grad former oss selv og Gud kan elske oss for dem vi er, og vi kan verdsette livet på jorden i dette livet, og livet med Gud i det neste.

Dette er hensikten med at Gud skapte verden, og den følger fra det som er meningen i livet, nemlig å gjøre godt som andre kan verdsette. Så svaret på meningen med livet i betydningen hensikten med livet, følger fra svaret på meningen i livet, i betydningen hva som gjør livet meningsfylt. Meningen med livet og meningen i livet er det samme.

Finne ut. Når vi forstår hva mening er forstår vi også hva meningen med livet er generelt sett. Når det gjelder hvordan dette skal komme til uttrykk i hver enkelt persons liv, er det noe hver enkelt må finne ut av. Spørsmålet om meningen med livet er to forskjellige spørsmål, men fornuftig refleksjon omkring spørsmålene tilsier at det allmenne svaret på begge spørsmål er at vi skal elske Gud og vår neste som oss selv.

Gå til innlegget

Jonas Gahr Støre har gjort noe som andre burde prøve i stedet for å kritisere ham for: Å ha to tanker i hodet samtidig.

Når mennesker opplever sin religion og identitet krenket, kan det få voldsomme konsekvenser, og debatten omkring religionskritikk og ytringsfrihet blir fort full av misforståelser. Situasjonen kunne vært mye bedre dersom folk var flinkere til å være bevisst på to ulike nivåer man ofte snakker om dette på. Filosofen Nicholas Rescher har i boken The Strife of Systems utviklet en tanke om kommunikasjon på ulike nivåer, som en fruktbar måte å forholde seg til uenighet på.

Reschers skille mellom de ulike nivåene er som følger: På det grunnleggende nivå er vi når vi diskuter et konkret tema, og kommer med vår posisjon, vårt standpunkt, i debatten. Men så kan vi trekke oss tilbake fra debatten, og forsøke å se både oss selv og debatten utenfra, for å leve oss inn i hvordan debatten ser ut fra andre perspektiver. Da befinner vi oss på metanivå. Der stiller vi oss spørsmålet om hvordan vi skal forstå det forhold at folk er uenige i denne saken.

Lett å misforstå. Når man ikke er oppmerksomme på dette skillet, er det veldig lett å misforstå hverandre, og utsagn kan høres selvmotsigende ut. Jeg er selv kristen, og kan som min posisjon si «Hvis Jesus har sagt noe om Gud eller frelse, så må det være sant», men fra metaperspektiv kan jeg si «Selv om Jesus har sagt noe om Gud eller frelse, kan det godt være at det er feil», uten at dette er selvmotsigende.

Det er fordi jeg har en mening om saken, men samtidig vet jeg at det kan være at jeg tar feil. Jeg kan også si «Det er ikke greit å krenke menneskers religiøse tro», fordi jeg etisk sett ikke synes man bør gjøre det, samtidig som jeg som på et mer prinsipielt nivå kan si «Det er greit å krenke menneskers religiøse tro», fordi jeg vet at folk er uenige i denne saken og jeg synes ikke det er grunn til å nekte andre å få mene noe annet enn meg. Eller jeg kan si at jeg ikke vil at noen skal latterliggjøre Gud, samtidig som jeg fra metaperspektiv vil forsvare folks rett til å latterliggjøre Gud. 

Blandes. Det blandes det ofte mellom disse nivåene når ytringsfrihet gjøres til tema. Jonas Gahr Støre sa til Dagens Næringsliv sist uke at han ikke syntes det var viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi, men viktig å stå opp for retten til ytringsfrihet. Dette kan høres selvmotsigende ut, men det skal ikke mye velvillig tolkning til å forstå at Støres posisjon er at han ikke synes det å si noe blasfemisk er noe viktig mål i seg selv, samtidig som hans prinsipielle perspektiv er at det må være tillatt for folk å drive med blasfemi eller å synes at blasfemi er viktig. Det sier han også i neste setning i intervjuet, hvor han sier at blasfemi ikke er et ideal, men at det er et ideal å forsvare ytringsfrihet.

I en lederkommentar i Dagens Næringsliv, kritiseres dette som tvetydig. Dette til tross for at lederen forstår poenget, og sier seg enig i at ikke det er noe ideal å krenke. Men så sier lederen i Dagens Næringsliv at Støre går farlig langt i å la det være de krenkede som bestemmer hvor ytringsfrihetens grenser går. Men det sier han jo ikke i det hele tatt! 

Nyanser. Det er ikke lett å formidle et nyansert budskap gjennom media. Men hvis man har en nyansert oppfatning om noe media spør om, kan man da ikke klandre intervjuobjektet og kreve en unyansert mening i stedet. I politisk kvarter i NRK utdypet Støre, og sa at han nettopp brukte sin ytringsfrihet til å komme med en mening andre kunne være uenig i, og at han selvsagt forsvarer ytringsfrihet, derunder retten til blasfemi.  

I en situasjon med sterk uenighet kan oppmerksomhet på skjelningen mellom to nivåer bidra til å løse opp noen misforståelser, klargjøre felles grunn, se nye aspekter man har felles, og skape godt debattklima. Men den trenger ikke gjøre det – det er jo for eksempel godt mulig at man har helt forskjellige posisjoner også på metanivå, at man blir klar over enda mer uenighet, og at uenigheten her skaper konflikt. Dette er et relevant problem for religionskritikk hvor partene ofte har forskjellig posisjon også prinsipielt.

Rescher sier at det finnes fire forskjellige posisjoner på metanivå, altså fire generelle måter å forstå uenighet på. Tenk deg fire blinde som utforsker en elefant. Den første posisjonen (synkretisme) sier at alle opplever sin del av virkeligheten riktig, så i en uenighet har alle like rett for hver har sin sannhet. Den andre (skeptisisme) sier at ingen kan forstå elefanten, så i en uenighet tar alle feil. Den tredje (absoluttisme) sier at det finnes ett rett perspektiv på virkeligheten, slik at én posisjon er rett og alle de andre tar feil. 

Ydmyke. Den fjerde prinsipielle posisjonen er perspektivpluralisme og den Rescher forsvarer. Her tenker man seg at virkeligheten er på en bestemt måte, men mennesker har bare tilgang til virkeligheten fra sitt perspektiv. Fordi det finnes en sannhet, vil noen perspektiver være nærmere sannheten. De blinde må da snakke sammen for å forstå elefanten best mulig. 

Denne oppfatningen tilsier at vi på metanivå være ydmyke og respektere andres oppfatning. Samtidig er noen posisjoner nærmere sannheten enn andre, så det er helt legitimt at man argumenterer i en debatt for at ens egen oppfatning er sannheten. Man trenger ikke si at alle meninger er like gode. Men sannheten kan se forskjellig ut fra forskjellig perspektiv, så derfor trenger vi å lære om hvordan ting ser ut fra andres perspektiv, slik at vi kan få utvidet vårt eget perspektiv. 

Dette er en nøkkel for å vise respekt eller toleranse: Man anerkjenner at andre kan ha gode grunner til å tro det de tror. Men det går altså fint an både å uttrykke en slik respekt for andre basert på refleksjon over ulike alternativer på metanivå, og samtidig og legitimt ivrig hevde sitt eget syn som det rette når man argumenterer for det. Det ville vært en stor fordel om flere taklet denne dobbeltheten (som altså er godt forenlig).

Tar feil. Vi er uenige når vi debatterer, men vi respekterer hverandre når vi setter debatten i klamme og vurderer den på metanivå. Vi kan ha forskjellige posisjoner, og være sterke motstandere av andres posisjoner, samtidig som vi kan forenes i en felles ydmyk meta-erkjennelse; nemlig at det er mulig å tenke seg at en selv tar feil.

Gå til innlegget

Rasjonell tro på mirakler

Publisert over 7 år siden

Det er ikke inkonsistent å tro på Jesu oppstandelse og å være skeptisk til «Åndenes makt» på TVNorge.

Filosofen David Hume hevdet at det alltid er irrasjonelt å tro at et mirakel har skjedd, fordi et mirakel alltid vil være den minst sannsynlige forklaringen på en hendelse. Men den berømte filosofen kjente ikke til innsikter fra moderne sannsynlighetsregning: Mirakeltro trenger slett ikke å være irrasjonell.

Sannsynlighetsregning i dag forteller oss at vi ikke bare må ta hensyn til hvor sannsynlig en forklaring er i seg selv, men at vi også må vurdere den i lys av hva som blir forklart og hvilken bakgrunnskunnskap vi legger til grunn. Dette har en rekke interessante implikasjoner, som jeg skal vise med Jesu oppstandelse som eksempel. 

Oppstandelse. Mange vil hevde med Hume at det er ufornuftig å tro at et menneske kan ha stått opp fra de døde, og i seg selv er det jo veldig usannsynlig at noen står opp fra de døde.

Men for det første har det veldig mye å si hvilken bakgrunnskunnskap man legger til grunn. Hvis bakgrunnskunnskapen er at alt som finnes er fysiske prosesser i verden, er det veldig usannsynlig at en kropp kan bli levende etter tre dager.

Men saken forholder seg annerledes hvis bakgrunnskunnskapen er at det finnes en Gud, som er god og som ønsker å åpenbare seg for mennesker, og som kunne tenke seg å bekrefte at en åpenbaring er fra Gud ved å «signere» med et mirakel bare Gud kan gjøre – som å vekke budbæreren opp fra de døde etter tre dager. 

Åndenes makt. Det å diskutere hvor sannsynlig det er generelt at Gud finnes får dermed betydning for hvor sannsynlig det er at et påstått mirakel spesielt har hendt.

Jeg blir noen ganger kritisert for å være inkonsistent fordi jeg tror at Jesus har stått opp fra de døde, mens jeg er skeptisk til «Åndenes makt» på TVNorge hvor det hevdes at folk går igjen i hus. Jeg tenker slik på grunn av bakgrunnskunnskapen de to oppfatningene forutsetter. 

For jeg mener at man kan forsvare det som rasjonell bakgrunnskunnskap å tro at Gud eksisterer, mens gjenferd forutsetter en bakgrunnskunnskap som ikke lar seg forsvare rasjonelt. For hvorfor skulle verden være slik at folk som dør, fortsetter å gå rundt i en åndelig versjon av de klærne de døde i og bruke tiden sin på å dra i skuffer og flytte på møbler?

Det er uforståelig om det skulle være en Gud som gjorde det slik, og det er uforståelig om det er en naturlov som gjør det slik, så derfor tror jeg ikke at det er slik. Jeg kan selvsagt ta feil, men det kan jo også de som tror på Åndenes makt gjøre.

Jesu ansikt. Videre er en forklarings sannsynlighet avhengig av de fakta som blir forklart av forklaringen. Hvis noen rapporterte at de hadde sett Jesu ansikt på himmelen, så ville det vært veldig usannsynlig i seg selv at Jesu ansikt faktisk var på himmelen.

Men hvis mange mennesker som ikke kjente hverandre i mange deler av verden samtidig ringte TV-stasjoner og aviser og fortalte at de så Jesu ansikt på himmelen, så kunne like fullt den mest sannsynlige forklaringen være at Jesu ansikt var på himmelen, fordi det er den beste forklaring på det faktum at så mange ringte.

På samme måte kan Jesu oppstandelse være den beste forklaring på det faktum at mange mennesker så plutselig fikk en overraskende tro på Jesus som oppstått fra de døde, og på andre sannsynlige historiske fakta som at mange mente å ha sett ham og at det fantes en tom grav.

En faktisk oppstandelse forklarer alle disse fakta på en enkel måte, mens det er vanskelig for alternative forklaringer å forklare det samme. Her vil sannsynligheten til at oppstandelsen skjedde også måtte sammenlignes med alternative teorier for å nå en konklusjon. For å gjøre dette virkelig grundig bør alle de ulike fakta diskuteres i lys av ulike teorier, så hvor sannsynlig var det for eksempel at Jesus ble gravlagt; at det var en tom grav; hvor vanlig er massehallusinasjoner; er likkledet i Torino ekte; osv.

Verdensbildet. Og for å gjøre det hele virkelig komplisert: dersom det så skulle dukke opp en god alternativ forklaring på Jesu oppstandelse, som man isolert sett kunne si var mer sannsynlig enn en oppstandelse, så vil fornuften i å tro på en oppstandelse til slutt måtte vurderes i lys av hele verdensbildet.

Så dersom det skulle vise seg at grunnene til å tro på Jesu oppstandelse er svakere enn de synes i dag, er det sannsynligheten til hele det kristne verdensbildet (hvor oppstandelsen inngår), som avgjør om det er fornuftig å tro på en oppstandelse. Det kan høres ut som et forsøk på å gjøre seg selv immun for kritikk, men det er slik det fungerer for alle. For eksempel tror mange fysikere på rare og uforståelige ting i kvantefysikken fordi teorien som helhet virker så godt begrunnet, selv om noen enkeltdeler isolert sett virker usannsynlige.

Tro. Dette betyr ikke at man er nødt til å gjøre et massivt forskningsarbeid for å tro på Jesu oppstandelse. Folk får sin tro i møte med forkynnelse og andre erfaringer, og enhver er fri til å tro hva de vil. Men det betyr at dersom man vil vise noen som ikke tror på Jesu oppstandelse at det er mer sannsynlig eller bedre begrunnet å tro på det enn ikke å tro på det, så kreves det henvisning til et massivt forskningsarbeid. Heldigvis er det mange teologer, filosofer og historikere som driver med slikt, mens andre forsøker å vise at oppstandelsestro ikke er rasjonelt. For å kunne vurdere kritikken fra de siste ordentlig kommer man ikke utenom å fordype seg i en stor mengde forskning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.9.2014

Gå til innlegget

Usanne beretninger fra himmelen

Publisert over 7 år siden

Stadig flere bestselgere rapporterer fra besøk i himmelen, men det er gode grunner til ikke å tro på innholdet i disse bøkene - og nå filmen «Heaven is for real».

Jeg tror på himmelen, men jeg tror ikke på de senere tids bestselgere som utgir seg for å være rapporter fra himmelen. Boken Himmelen er på or'ntli av Todd Burpo har solgt over 6 millioner eksemplarer, og over 10 000 i Norge. I boken er det forfatterens sønn, 4 år gamle Colton Burpo, som angivelig har vært tre minutter i himmelen, og forteller hva han opplevde. Nå er boken blitt film som vises også på norske kinoer.

Han forteller at himmelen faktisk har en port av gull med perler på (side170). Der flyr alle rundt med glorie og vinger i ulik størrelse (89-90). Gud sitter på en gigantisk trone, Jesus sitter på høyre side og har på seg en rosa krone med diamanter, mens Gabriel sitter på venstre side (83, 116-117). Den hellige Ånd er vanskelig å beskrive, annet enn at han er blå (118). Englene synger «Joshua fought the battle of Jericho» (16), og Jesus har en hest med alle regnbuens farger (81).

Beskrivelsene passer godt med en barnslig oppfatning av himmelen, men mindre godt med Bibelen. For eksempel sier Johannes døperen at han er fetteren til Jesus (80), hvilket ikke stemmer med Luk 1,36.

Gutten hadde sin opplevelse mens han hadde en tarmsykdom. Han var altså ikke død, men faren mener han må ha blitt hentet opp til himmelen. Det gis noen dårlige argumenter som skal tilsi at besøket i himmelen er ekte, men det er lett å finne alternative forklaringer. Ett eksempel er at gutten sier ingen bilder av Jesus ligner den ekte Jesus, før han får se et kjent bilde tegnet av vidunderbarnet Akiane Kramarik (161). Men jøden Jesus hadde vel neppe blågrønne øyne, slik han har i Akianes originalbilde. Boken har fått tittelen den har fordi Colton Burpo vil at folk skal vite at himmelen er på ordentlig. Dersom Gud tok Colton til himmelen for å vise oss at himmelen er på ordentlig burde gutten fått noen fremtidige lottotall, eller ny informasjon om Higgsbosonet, eller beskjed om hvor en ukjent skatt er begravd.

Det ville vært langt bedre bekreftelser. Slik det nå er, inneholder boka tvert om en mulighet for å få den avkreftet. Gutten får nemlig se inn i fremtiden, at det snart skal bli en stor endetidskamp, der engler og voksne menn skal slåss mot Satan og monstre med sverd og pil og bue (152). Men kvinner og barn skal ikke slåss (jeg vet ikke hvorfor de ikke kan slåss - de er jo like syndfri, smertefri og udødelige som menn). Gutten ser at han er barn og faren er voksen når denne kampen skjer i himmelen. Gutten var fire år i 2003, så dersom ikke Jesus kommer tilbake innen noen få år vil denne boken være avkreftet. Eventuelt kunne man tenke seg at bare gutten dør, men det virker som at barn vokser i himmelen siden han møter sin søster som døde i mors liv (111-112). Men om gutten fortsatt lever på jorden om noen få år vil boka altså være falsifisert.

Det er også andre ting som avkrefter boka. Gutten ser at Jesus har naglemerker i håndflatene (85), mens forskere på korsfestelse (Barbet, Zugibe) mener romerne satt spikrene i håndleddet. Slik er det på likkledet i Torino, så man kan ikke tro både på det og på denne boka.

Man kan heller ikke tro på både denne boka og boka 90 minutter i himmelen av Don Piper, for de gir forskjellige og uforenlige beskrivelser av himmelen. I boka 90 minutter i himmelen har for eksempel menneskene ikke vinger eller glorie, men bruker bena (22). Piper sier også eksplisitt at det ikke er perler i porten (34), mens Colton Burpo sier at det er det (170).

Kan det likevel være at gutten har hatt en visjon, at den skal tolkes symbolsk, eller at deler er feil, men resten er riktig? Når så mye er feil, er det langt mer rimelig å tro at det ikke dreier seg om noen åpenbaring fra Gud i det hele tatt, enn at det skulle være en åpenbaring fra Gud der det meste er feil.

Vi kan altså være 99,99% sikre på at det ikke er sant at Colton Burpo har vært i himmelen, og om noen få år kan vi være 100 % sikre. Så himmelen er på or'ntli, men det er ikke Himmelen er på or'ntli.

INNLEGGET ER EN OPPDATERT UTGAVE AV ET INNLEGG FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.10.2012

Gå til innlegget

Hvordan bør vi tolke Bibelen?

Publisert nesten 8 år siden

I dette innlegget foreslår jeg hvordan Bibelen bør tolkes.

Hvordan er det mest rimelig å tolke Bibelen utfra hva Bibelen selv sier? Hvordan er det Guds vilje at vi tolker Bibelen? Hvordan man tolker Bibelen vil avhenge veldig sterkt av hva man tenker om hvordan Gud har åpenbart seg for menneskene. Alle tolker Bibelen med en implisitt eller eksplisitt åpenbaringsteori. Et viktig skille går mellom de som tenker at Gud har villet åpenbare en tekst, og de som tenker at Gud har åpenbart seg i historien, mens Bibelen er menneskers vitnesbyrd om Guds åpenbaring i historien.

Bibelen gir ikke noe tydelig svar på hvordan vi skal forstå hvordan Gud har valgt å åpenbare seg. Den lutherske teologen Wolfhart Pannenberg har jobbet mye med saken, og mener at den forståelsen som best integrerer det Bibelen sier om åpenbaring, er å tenke seg at Gud har valgt å åpenbare seg i historien, gradvis mer og mer. I Det gamle testamentet ser vi først at Gud åpenbarer seg for noen enkeltmennesker, og det skrives ned lenge etter.  Rundt Jesu tid har tanken om monoteisme spredt seg, og det er blitt utviklet infrastruktur som gjør effektiv kommunikasjon mulig. Da kommer Jesus med en definitiv åpenbaring av Gud som skrives ned raskt. Gud bekrefter at åpenbaringen gjennom Jesus er fra Gud, ved at Gud gjør noe bare Gud kan gjøre: å reise noen fra de døde etter tre dager.

Og likevel: I Jesu avskjedstale til disiplene sier han at det ennå er mye han ikke har fortalt dem, men som Den Hellige Ånd skal veilede om etter hvert (Joh 16,12). Jesus kalte 12 disipler som symbol på de 12 stammer i det gamle Israel, men de er det nye Israel, altså kirken. I Jes 40,5 står det at Gud ikke blir tydelig for alle før en gang i fremtiden. Bibelen forteller oss en historie hvor Gud åpenbarer seg i tale og handlinger i historien, og det blir tydeligere etterhvert hvem Gud er. Men Gud er ikke blitt tydelig for alle ennå. Derfor er det en jobb for kirken å fortsette å forstå Gud og Guds vilje bedre.

Når Bibelen da skal tolkes, så vil ikke alt gå opp i en perfekt harmoni fordi Gud altså har åpenbart seg gradvis gjennom historien til et vitnesbyrd skrevet ned av feilbarlige mennesker. Derfor har det i luthersk tradisjon vært viktig å si at man skal lese GT i lys av NT, og NT i lys av Kristus og enda mer spesifikt i lys av det som driver til Kristus.  Noen deler av Bibelen er viktigere og veier mer enn andre, og vil iblant måtte oppheve andre fordi alt ikke går opp ved direkte bokstavelig lesning. Bare tenk på hvordan en rekke etiske bud i Det gamle testamentet blir endret i Det nye testamente, slik som i eksempelet over når Jesus ber oss elske våre fiender istedenfor å hate dem. I de gamle bøkene i GT ser vi hvordan lidelse er straff fra Herren, mens det tas oppgjør med den tanken i Jobs bok (som er ganske ung) og Jesus avviser at lidelse er straff fra Gud (Luk 13,4 og Joh 9). Flerkoneri er helt greit i GT, for eksempel for Jakob eller kong David, mens vi jo er helt i mot det. Prostitusjon problematiseres heller ikke i GT – derimot kan Gud be profeter om å få barn med prostituerte (1 Mos 38, Hos 1,2). I Esra 10 sier Gud til israelsfolket at alle som har giftet seg med utlendinger må skille seg fra dem, for det er ikke Guds vilje at de skal gifte seg med utlendinger. Mens i Ruts bok er det motsatt, når Rut gifter seg med Boas. Hele loven til israelsfolket som så avskaffes med Jesus er nok et eksempel.

Når man skal tolke Bibelen bør man altså ikke plukke enkeltdeler, men spørre hva som er den mest koherente tolkningen av hele Bibelen. Slik kan Bibelen brukes til å tolke seg selv, men siden det kan skje på flere måter er det et stykke teologisk arbeid som må gjøres med å se hvordan hele Bibelens budskap kan tolkes på mest koherent måte.

Bibelen sier ikke at Gud har åpenbart en tekst som vi finner i Bibelen, som er ment å være evig gyldig til alle tider. Hvis det var sånn er det veldig rart at Gud skifter mening i etiske spørsmål underveis og at det står motstridende ting. Derimot viser Bibelen oss en åpenbaringsprosess som skjer gradvis, som er kommunisert av feilbarlige mennesker, og som må tolkes i lys av dette.

Hvordan bør vi altså tolke Bibelen? For å finne Bibelens budskap til oss i dag basert på Bibelens tekster, må vi bruke den kunnskapen vi har til å finne ut hva som er den mest koherente samlede forståelse av hele Bibelen, og da må man altså både ta hensyn til innholdet i bibeltekstene og den forståelse av åpenbaring man legger til grunn. En slik forståelse vil inkludere at noen deler er viktigere enn andre slik at man for eksempel kan avvise noen bibelvers med begrunnelse at de ikke stemmer overens med et mer omfattende og sammenhengende budskap. Det vil da både kunne være å avvise tekster som avviser homofilt samliv med at de ikke passer inn i Bibelens øvrige budskap om kjærlighet, eller å avvise kosmologiske påstander med at de ikke passer inn med dagens kosmologi og en åpenbaringsteori om at Gud ikke har åpenbart en kosmologi for oss.

Hvis det er slik at et koherent bibelsyn er mest troverdig – hva om noen da hevder at alt Jesus sa skal forstås som symbolske eventyr, men at han egentlig mener at Gud ikke finnes og bare at vi skal være snille med hverandre? Eller hva om noen sier at Jesus var et vanlig menneske som ikke stod opp fra de døde, og at dette er veldig koherent med naturvitenskapen? Finnes det grenser for hvor fritt man kan tolke Bibelen og fortsatt kalle det en kristen tolkning av Bibelen?

Ja, det finnes en slik grense, og det som er det avgjørende kriterium for en kristen tolkning av Bibelen er om tolkningen av Bibelen gjør det troverdig at Gud har åpenbart seg definitivt gjennom Jesus eller ikke. Dersom en bibeltolkning ligger for langt fra vanlig lesning (for eksempel av Jesus ikke stod opp fra de døde), så er det mer sannsynlig at Jesus bare var et vanlig menneske enn at Gud åpenbarte seg definitivt gjennom Jesus. Da faller også grunnlaget for kristendommen og det blir ikke lenger noe poeng i å skulle kalle det en kristen tolkning av Bibelen.

Når man i praksis skal finne ut om en bibeltolkning gjør det troverdig at Gud har åpenbart seg definitivt gjennom Jesus, må man sammenligne med alternative teorier – både teorier som hevder at Gud har åpenbart seg definitivt gjennom Jesus og de som ikke mener det – for å se hvilken som er mest koherent. Dersom den mest koherente teorien også inkluderer at Gud har åpenbart seg definitivt gjennom Jesus, har man en troverdig kristen bibeltolkning.

For å oppsummere er det altså slik at når Bibelen skal tolkes, så må man ta for seg bibelteksten og alle andre relevante fakta og spørre om hvordan dette henger best sammen, og om man kan ha en forståelse av Guds åpenbaring og Bibelens innhold som gjør at det er mer koherent å tro at Gud har åpenbart seg slik gjennom Jesus enn det som hevdes i alternative bibelsyn og livssyn. Dette er en stor jobb, men det er en jobb som kirke og teologi har tatt seriøst i 2000 år. Takket være denne jobben har mange dårlige tolkninger blitt forkastet, mange gode innsikter er blitt etablert og bevart, og mange nye problemstillinger er blitt åpnet for fortsatt diskusjon. Man kunne ønske seg i stedet en enkel verden hvor alt er svart og hvitt, men slik er altså ikke verden – og heller ikke Bibelen.

(Denne teksten er et utdrag fra en lengre tekst om bibelsyn, som jeg i dag har publisert på https://mf.academia.edu/AtleOttesenS%C3%B8vik

Der finnes det utdypende forklaringer og svar på innvendinger. Min plan er å innarbeide innvendinger som kommer nå på verdidebatt.no før jeg prøver å publisere en tekst om bibelsyn. Jeg er ikke sikker på hvordan Bibelen bør tolkes, så derfor legger jeg dette forslaget ut for å diskutere og lære.)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere