Atle Ottesen Søvik

Alder: 3
  RSS

Om Atle Ottesen

Professor i systematisk teologi, Det teologiske Menighetsfakultet

Følgere

Har vi mennesker fri vilje?

Publisert over 5 år siden

Jeg foreslår en ny teori om fri vilje. Selv om hjerneforskerne skulle ha rett i alt de sier om hvordan menneskesinnet fungerer­, tar de likevel feil når de sier at vi ikke har fri vilje eller kan holdes ansvarlige for våre handlinger.

Jeg lanserer teorien om fri vilje i boken Free Will, Causality and the Self som publiseres i dag. Selv om debatten om fri vilje er urgammel, så har den hatt stor utvikling bare de siste ti-tjue år.

Før var gjerne spørsmålet om alt som vil skje er bestemt før vi ble født, eller ikke. Nå tenker mange at ikke alt er bestemt på forhånd, men likevel mener stadig flere hjerneforskere og filosofer at vi ikke har fri vilje. Hjerneforskerne gjør mange typer funn som synes å vise at våre valg avgjøres i hjernen før vi bevisst oppfatter at vi velger. Videre synes bevisstheten ofte å være forvirret i sin forståelse av situasjonen.

Det virker som at alt som skjer i sinnet foregår som en vanlig årsaksprosess i hjernen. Bevisstheten spiller ikke noen interessant rolle. Hjernen synes å kunne gjøre det meste helt ubevisst.

Stadig flere filosofer hevder at (u)flaks og tilfeldigheter gjennomsyrer livet; både hvem vi er når vi blir født, og alt vi opplever som former oss siden. De som tror at vi er rasjonelle sjeler hevet over det fysiske, har lite belegg for sitt syn. Det er vanskelig å se hvorfor man skulle bli fri av å ha en sjel, for hva er det som gjør at sjelen vil det den vil?

I debatten om fri vilje må vi skille mellom handlefrihet og vilje­frihet. Handlefrihet er å kunne gjøre det du vil, mens viljefrihet er å kunne ville det du vil. Det er viljefrihet som diskuteres i den filosofiske diskusjonen om fri vilje. Det hjelper nemlig ikke at du kan gjøre som du vil, dersom for eksempel Gud eller en gal forsker bestemmer hva det er du har lyst til å gjøre. For å ha viljefrihet må man være årsak til sin egen vilje. Men det synes umulig, for hva er det i så fall som får deg til å ville det du vil? Må ikke enhver årsak igjen ha en årsak tilbake til før du ble født? Ingenting kan jo være årsak til seg selv. Det gjelder både om vi er rasjonelle sjeler eller om hele vårt tankeliv er en årsaksprosess i hjernen.

Fri vilje mulig? I det følgende­ skal jeg prøve å vise at vi kan ha fri vilje, og at det er meningsfylt­ og viktig å holde folk ansvarlig, selv om menneskers valg bare skulle være naturlige årsaksprosesser­ i hjernen. Her er et eksempel­ på et valg forstått som en årsaksprosess­: En mann ser en stol. Det aktiverer en lyst til å sette seg på stolen. Men han ser også en kvinne på vei til stolen­. Dette aktiverer fra hukommelsen et alternativ om å kunne tilby henne stolen. Det aktiveres også andre minner om å ha vært snill mot andre før med gode konsekvenser og det å snappe til seg noe og bli 
uglesett.

Disse minnene påvirker den opprinnelige lysten til å sette seg, slik at lysten til å tilby stolen nå er den sterkeste lysten. Når lysten til å tilby stolen når en viss terskel, iverksettes nerveceller som får kroppen til å handle i tråd med dette. Selv om dette hørtes banalt ut, støtter mange hjerneforskere og filosofer i grove trekk en slik tilnærming.

Bygge seg selv. Hvordan kan så fri vilje oppstå i en årsakskjede som dette? En viktig brikke ligger i å se hvordan man gradvis kan bygge opp et selv innenfra og slik gradvis bygge opp en mer og mer fri vilje. En hjerneforsker som heter Antonio Damasio har utviklet spennende tanker om hvordan dette foregår. Når vi gjør et valg og utfører en handling, gjør vi oss erfaringer som lagres i selvet. Dette påvirker så våre senere valg, og igjen lagres nye erfaringer. Slik kan vi gradvis over tid forme oss selv og være årsak til valg vi gjør siden. Man bygger seg selv gradvis innenfra, og blir mer og mer selvstendig.

Men er det ikke bakenforliggende årsaker som bestemmer hva selvet blir til og hvilke valg det forårsaker? Ikke dersom vi lever i en verden hvor ikke alt er forutbestemt, for da vil det noen ganger være riktig å velge ut en person som årsak til at han eller hun handlet som de gjorde.

Som mennesker blir vi født med en medfødt genetisk pakke, men også med følelser og tenkeevne som medvirker til å forme selvets erfaringer. Selv om det som skjer er en årsaksprosess, er du som handlende person en slik årsaksprosess. Noen valg og handlinger kan føres tilbake til deg og ikke lengre.

Er mennesker ansvarlige? Men kan det være riktig å holde folk ansvarlige for sine handlinger, dersom deres tanker og handlinger er årsaksprosesser? Må det ikke være en sentralstyring med kontroll og evne til å gjøre noe annet i valgøyeblikket? Nei, for ved å holde folk ansvar-
lige, kan man påvirke deres handlinger. Selv om det som foregår i sinnet er en årsaksprosess, kan andres oppfatninger og det at de holder deg ansvarlig, inngå i tankeprosessen når man tenker på hva man vil gjøre.

Dette er uvante tanker for mange. Men, det er en detaljert teori som unngår mange vanlige problemer og kan forklare veldig mye. Alternative teorier som legger mer vekt på menneskers unike rolle, frihet og ansvar, blir veldig ofte vage og ute av stand til å forklare noe særlig. Selv om det kan virke som personer, vilje, kontroll, frihet og ansvar forsvinner dersom sinnet er en årsaksprosess, er det feil slutning å trekke. Det er heller slik at de oversettes til mer detaljerte saksforhold. Friheten er der fortsatt, og å holde andre ansvarlig er meningsfylt. Likevel bør man nok erkjenne at våre valg i stor grad er formet av tilfeldigheter. Vi har mindre kontroll enn det ofte hevdes. Det burde bare gi grunnlag for mer ydmyk og forståelsesfull­ omgang med andre.

En tilnærming som dette løser­ mange vanlige problemer som andre teorier om fri vilje har. Utfordringene­ fra hjerneforskning er ikke farlige når både det som skjer bevisst og ubevisst uansett er årsaksprosesser i det som utgjør personen. Teorien viser hvordan fri vilje kan oppstå i det hele tatt, og hvorfor små barn har mindre ansvar enn voksne og hvorfor ulike mennesker kan være veldig fri og selvstendige på noen områder og ufri på andre. En helt praktisk konsekvens av dette er at du kan bli mer fri når du blir klar over handlingsalternativer, og gjør erfaringer basert på valg.

Hva med Gud? Denne teorien om fri vilje er utviklet uten å ta hensyn til Guds eksistens – altså på rent naturalistiske premisser. Men selv om jeg tenker dette er den teorien om fri vilje som er best uavhengig av om Gud finnes, så synes den også å løse opp i noen klassiske teologiske problemer. Disse håper jeg å utvikle mer siden.

Det første er det ondes problem. Et vanlig forsvar for at gudstro er rasjonelt tross verdens lidelser, er å vise til at mennesket har fri vilje. Hovedproblemet med det svaret er at det finnes så mye lidelse som ikke er et resultat av menneskers frie vilje, for eksempel naturkatastrofer og sykdommer. Men denne teorien om fri vilje viser at genuine tilfeldigheter er en nødvendig forutsetning for at vi skal kunne ha fri vilje. Samtidig har slike tilfeldigheter som konsekvens at lidelser som naturkatastrofer og sykdommer oppstår.

Det andre problemet er i luthersk teologi der man på den ene siden ønsker å si at Gud alene skal ha æren for at mennesker tror, og at det ikke skyldes en menneskelig gjerning, ikke engang­ at mennesker velger å tro. Samtidig ønsker man å si at mennesker selv har ansvaret dersom de ikke tror på Gud. Dette synes uforenlig: Hvis mennesket ikke av seg selv kan tro, kan det vel heller ikke klandres for ikke å tro?

Tillit. Dersom sinnet forstås som en årsaksprosess, er dette lettere å forstå. Når vi tror på Gud, i betydningen å ha tillit til Gud, er ikke det resultat av noe vi selv har valgt, men en reaksjon som oppstår i møte med evangeliet. Dersom du er uenig i dette, så prøv selv om du kan velge å tro på Gud i fem minutter og så ikke tro på Gud i fem minutter, og du vil se at tro ikke er noe man kan velge. Grunnen til at det så er meningsfylt å holde mennesker ansvarlige for ikke å tro, er at det å holde mennesker ansvarlig er en meningsfull måte å påvirke dem på.

Å holde noen ansvarlig for ikke å tro, er å påvirke dem til ikke å lukke seg for evangeliet eller å velge ikke å ville ha fellesskap med Gud lenger. Hvorvidt de så reelt kan ta imot, eller de selv er årsak til, at de stenger Gud ute, kan bare Gud vite. Derfor er det bare Gud som kan dømme.

Men om fri vilje og ansvar forstås slik, er det ingen motsetning i å si at mennesker ikke av seg selv kan tro og samtidig holde mennesker som ikke tror ansvarlig­ for det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.09.2016
Gå til innlegget

Forfeilet kritikk mot religion

Publisert nesten 6 år siden

Religion er på sitt beste er bra, selv om det er forferdelig på sitt verste - slik også vitenskapen kan være. OG de fleste vitenskapsfolk tar også feil i sine teorier

Erik Tunstad har på forskning­.no gjennom en rekke innlegg i år kritisert religion.

Hans hovedpåstand er som følger­: «Min sentrale påstand har vært at vitenskap er en egnet­ metode­ for å finne ut mer om verden­, samtidig som religion ikke er det. Verken Bibelen eller teologien kan gi oss kunnskap om virkeligheten – rett og slett fordi den ikke gir oss verken­ metodene eller motivene som trengs.»

Og Tunstad fortsetter:

«Vitenskap er en metode for utvikling av ny, etterprøvbar kunnskap om verden, religion­ er det ikke. Religionen kan enten­ fremme denne søken, ved å tillate­ folk å tenke selv, eller hindre den, ved å forby. Ut over dette, kan den ikke føre utviklingen, verken i den ene eller andre retning – dertil har den ikke de riktige redskapene.»

Dette er veldig upresist, så for å kunne vurdere det trengs noen distinksjoner. Religion kan forstås som en praktisk måte å leve sitt liv på, men også som et sett med religiøse påstander om hva som er sant og godt/rett.

Noen av praksisene er gode, andre er dårlige, noen av påstandene­ er rasjonelle, andre irrasjonelle.

Uenige. Men jeg vet knapt om noen som mener at religion er en metode for å oppnå kunnskap. De fleste religiøse vil si at det finnes­ sanne påstander i deres religion, som bygger på at Gud har åpenbart seg, men så er de uenige i hvordan dette skal tolkes­.

Teologi er en vitenskap, men ikke en naturvitenskap. Det er vitenskap fordi teologi bruker vitenskapelig metode. Teologi består av ulike disipliner som bruker forskjellige vitenskapelige metoder.

Bibelfag og kirkehistorie bruker historisk metode og noe litterær metode, mens systematisk teologi bruker filosofisk metode.

Det er helt opplagt at den teologien som bruker historisk metode­ har gitt oss kunnskap om virkeligheten, for eksempel om Bibelens tilblivelse og så videre.

Feil. Dermed er det feil når Tunstad ovenfor sier at teologi ikke gir kunnskap om virkeligheten. Men det synes som at Tunstad med sine eksempler er mest opptatt av systematisk teologi (dogmatikk), altså påstander om for eksempel Gud og helvete.

Slik teologi drives i Norge på forskjellige måter, men ved den største teologiske institusjonen i Norge, Det teologiske Menighetsfakultet, er mye av den systematiske teologien preget av teologen Wolfhart Pannenberg.

Han beskriver i en bok fra 1973 og i mange senere verk viten-
skapeligheten til systematisk teologi ved å si at systematisk teologi må være selvkritisk og sannhetssøkende, at den må fremstille sine påstander som hypoteser, som man så drøfter og tester ved å sammenligne deres­ evne til å forklare data bedre enn alternative teorier. Altså slik man gjerne drøfter hypoteser i analytisk filosofi.

Godt begrunnet. Kan slik teologi gi kunnskap om virkelig
heten? Ja, på samme måte som filosofi eller teoretisk fysikk gjør det, selv om mye er usikkert og omstridt. Det man har, er ulike hypoteser hvor noen er bedre begrunnet enn andre, men hvor man trolig ikke kommer til å finne­ endelige svar.

Kunnskap om virkeligheten er ikke annet enn godt begrunnede påstander, og så må vi sette en kunstig grense for hvor sannsynlig noe må være for å fortjene navnet kunnskap. Enhver fornuftig religiøs bør godta at religiøse påstander er mindre sikre­ enn mange andre påstander, men det er ikke irrasjonelt å tro på noe usikkert så lenge man er klar over at det er usikkert, og så lenge ikke det finnes en alternativ­ oppfatning som er mye sikrere. Men å søke etter kunnskap selv om den ikke er sikker, er jo ikke noe problem.

Skille. Men systematisk teologi sier også mye som kan regnes som kunnskap. For systematisk teologi handler jo også om mennesker og naturen og så videre, og der benytter den systematiske­ teologien vanlig vitenskapelig­ metode. Da vil noen si det ikke er teologi, men hvorfor ikke når det er innenfor hvordan teo-
logene selv definerer sitt fag? Fordi­ vi må skille teologi og annen­ vitenskap? Poenget er nettopp at teologi bruker vitenskapelig metode.

Den danske teologen Niels Henrik Gregersen er et godt eksempel på en systematisk teolog som blant annet i samarbeid med fysikeren Paul Davies, har gitt mange gode bidrag knyttet for eksempel til betydning av selv-
organisering og informasjon i evolusjonsteori, systematisering av typer lovmessighet i naturen og så videre.

Matematisk biologi. Sarah Coakley er en annen systematisk teolog som sammen med Matin Nowak har jobbet med matematisk biologi og spillteori for å forstå samarbeid og altruisme i evolusjonen med tanke på å forstå evolusjon som skapelse, men det frembringer kunnskap om evolusjonsprosessen.

Robin Collins argumenterer for Guds eksistens ved å vise at verden er fininnstilt for oppdagelse, at mange fysiske parametere er akkurat slik at de gjør utforsking av verden mulig, og han har kommet med prediksjoner som har vist seg å stemme, for eksempel at forholdet mellom baryoner og fotoner er slik at den kosmiske bakgrunnsstrålingen er optimal for utforsking.

Dette er kunnskap om virkeligheten, og det er vitenskapelig metode, men det er innbakt i en teori om Gud og motivert ut fra forskning på temaet Gud. Systematisk teologi er en systematisk helhetsforståelse av verden med Gud som orienteringspunkt, men mye av det er helt vanlig vitenskap. Men det er også religion forstått som en helhetsteori om verden med Gud som fundament.

Dårlig teologi. Det trenger altså ikke være noe skille mellom religion og vitenskap, selv om det selvsagt finnes mange eks-
empler på at det er det. Men her er rasjonelle religiøse like flinke som ateistene til å kritisere dårlig religion. Problemet når Tunstad skriver upresist, er at det da virker som det gjelder all religion, men det gjør det altså ikke.

Du kan godt si at de fleste religiøse­ er ikke slik og de fleste religiøse tar feil. Men de fleste vitenskapsfolk tar også feil i sine teorier i dag, og mange enkelt-
individer følger ikke de vitenskapelige normene.

Dette er opplagt, så det mest interessante er å vurdere kvaliteten på det beste. Og religion på sitt beste er bra, selv om det er forferdelig på sitt verste - slik også vitenskapen kan være.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.3.2016

Gå til innlegget

Er gudsbegrepet selvmotsigende?

Publisert rundt 6 år siden

Ateister innvender ofte at gudsbegrepet er selvmotsigende, vagt og diffust. Jeg skal presentere et presist gudsbevis som tilbakeviser dette.

(En videreføring av debatten i denne tråden: «Et nytt og unikt argument for Guds eksistens»)

I diskusjon med ateister hører jeg ofte de følgende to påstander:
1)    Gudsbegrepet er selvmotsigende.
2)    Gudsbegrepet er så vagt og diffust at man kan vri og vrenge på det og få det til å passe med hva enn vitenskapen måtte oppdage.

Mange mennesker forstår gudsbegrepet på ulike måter, og noen av dem er sikkert selvmotsigende og vage. Men alle begreper kan forstås på klønete måter, så det interessante må være om det finnes gode måter å forstå gudsbegrepet på som ikke er selvmotsigende og vage.

Det finnes en ganske standard måte å forstå gudsbegrepet på i kristen tradisjon de siste par tusen år, selv om det også finnes en del variasjon. Grunnen til at det finnes en ganske standard versjon er fordi det er tette logiske bånd mellom de ulike Guds egenskaper, slik at man kan begynne med mange forskjellige utgangspunkt og likevel ende opp med omtrent samme gudsbegrep.

For eksempel har mange teologer og filosofer i historien tatt utgangspunkt i Gud som uendelig eller perfekt eller første årsak og så videre. Så har de endt opp med en forståelse hvor Gud er evig, allmektig, allvitende, allestedsnærværende, skaper, personlig, god, nødvendig og så videre. Og de kommer altså frem til samme resultat fordi de ulike egenskapene impliserer hverandre.

Så finnes det noen varianter knyttet til for eksempel hvordan man tenker seg Guds forhold til tiden, og hvordan en del av egenskapene i detalj skal forstås, men hovedstrukturen er likevel ganske lik.

I denne kronikken skal jeg presentere et presist gudsbegrep med tett indre sammenheng som har empiriske implikasjoner. Dersom slike gudsbegreper finnes, er ateistens kritikk ovenfor tilbakevist. Det må nødvendigvis gå litt fort i svingene når Gud skal inn i kronikkformat, men forhåpentligvis er det opplysende likevel.

Et sted må vi starte, så vi tar som utgangspunkt for denne gudshypotese at Gud er allmektig, definert som å ha så mye makt som det er mulig for ett vesen å ha. Dersom Gud er allmektig i den forstand, vil han (eller hun om du vil) også være allvitende, i betydningen å ha så mye kunnskap som det er mulig for ett vesen å ha, fordi han har makt til å skaffe seg denne kunnskapen.

Dersom Gud er allmektig vil han også ha evnen til å gjøre som han vil, og altså dermed være fri. Frihet forutsetter bevissthet og personlighet, så Gud vil altså være personlig. Dersom Gud er allvitende, vet han hva som er best, og å være fri betyr å ville gjøre det man synes er best. Gud vil dermed gjøre det som er best, og derfor være god.

Som allmektig er Gud i stand til å være hvor som helst, altså allestedsnærværende, og når som helst, og dermed er han evig. Da kan han ikke være en avgrenset fysisk ting, men må være ikke-fysisk, også kalt åndelig. Som allmektig har Gud makt til å la alle ting eksistere eller ikke, og det er det samme som å være skaper, både i begynnelsen og fortsatt. Siden dette gjelder alle ting, er Gud opphav til alt utenom seg selv. Det kan logisk sett bare finnes ett opphav til alt utenom seg selv, så derfor kan det bare finnes én Gud.

Med begrepet «Gud» mener vi altså én, personlig, allmektig, allvitende, fri, god, allestedsnærværende, evig, åndelig skaper av alt utenom seg selv. Kan man så utlede empiriske følger av et slikt gudsbegrep? Absolutt. En god Gud vil dele av sin godhet og ønske fellesskap med andre, så det følger at en slik Gud vil skape andre bevisste vesener.

Av dette følger det altså et skaperverk, og et skaperverk som begynte å eksistere på et bestemt tidspunkt, og et skaperverk som var livsvennlig, og et skaperverk hvor bevissthet finnes, og et skaperverk som er ordnet, lovmessig og grunnleggende forutsigbart. Alt dette er ting som bekreftes empirisk og som følger naturlig av en gudshypotese, mens det ikke følger naturlig av en naturalistisk eller ateistisk hypotese. Særlig det med livsvennlig univers taler mot en naturalistisk hypotese fordi vi vet hvor usannsynlig det er med liv.

Men så er det én kompliserende faktor. Fordi Gud er fri, er det mange forskjellige gode ting som kan følge av Guds eksistens. Følgene jeg nevner er dermed induktive, men ikke deduktive – de er rimelige, men ikke nødvendige. Dette er ikke en innvending mot at det finnes en Gud, på samme måte som det ikke er en innvending mot at det finnes mennesker at det er vanskelig å forutsi hva de vil gjøre.

Men det gjør det vanskeligere å belegge Guds eksistens enn vannmolekylers eksistens. Likevel er det rimelig å utlede at en Gud som er god og velger å skape har en hensikt og lar oss få vite noe om det, altså at Gud åpenbarer seg. Det følger av det at det bør finnes en troverdig åpenbaring dersom vi leter etter det.

Og så er det en kompliserende faktor til: fordi Gud er god er det rimelig å tro at Gud vil virkeliggjøre mange verdier og det kan han gjøre ved å skape mer enn ett univers. Vårt univers kan meget godt være ett blant flere univers eller verdener Gud har skapt. Det kristne ofte refererer til som himmelen er en verden hvor alt er godt, mens vårt univers har mye godt i seg, men også mulighet for mye lidelse.

Og det kan finnes andre univers med andre blandinger av forhold mellom godt og vondt. Dette strider ikke mot at Gud er god og allmektig så lenge Gud tilbyr evig frelse til de som lever der.
Dette gjør at det er mange mulige verdener som er forenlige med Guds eksistens, selv om det også er mange mulige verdener som ikke er det. Merk at det er en lignende situasjon i fysikken hvor tanken om at det finnes uendelig mange univers blir stadig mer populær. Dersom det skulle være riktig betyr at veldig mange forskjellige univers er forenlige med tanken om et slikt multivers.

Det er altså ikke slik at man må ha en teori der bare én ting følger med nødvendighet, men man bør ha en teori der det finnes empiriske konsekvenser som gjør det mulig å diskutere for og mot teorien, og så vil teorien være bedre begrunnet jo mer belegg man kan finne til støtte for teorien sammenlignet med alternative teorier.

Fordi gudstro ikke konkurrerer med naturvitenskap, men derimot får den til å henge enda bedre sammen enn naturalisme, konkluderer jeg med at å tro på Gud er mer rasjonelt enn alternative livssyn.

Gå til innlegget

Et unikt argument for Guds eksistens

Publisert rundt 6 år siden

Gud har skapt verden slik at vi ved å «lese naturens bok» forstår mer om både verden og Gud.

I debatten om Guds eksistens er det kommet et nytt og unikt argument på banen, utarbeidet av en amerikansk filosof som heter Robin Collins. Selv om det kan minne om en type argument som er gjort før, er det noe unikt som skjer denne gangen:

Collins har nemlig gjort forutsigelser om fysiske forhold basert på teorien at Gud eksisterer, og så fått overraskende bekreftelser.

I en kommende bok påstår han at Gud har skapt vårt univers fininnstilt for at vi skal kunne oppdage og ­utforske verden. På avgjørende 
felter for vår utforsking av verden, slik som teknologi, utforsking av liv på mikronivå og kosmos på makronivå, er det en rekke fysiske parametere som er optimale for utforsking av verden, og hvor en slik utforsking ikke hadde latt seg gjøre dersom verdiene var bare litt
­annerledes.

LES OGSÅ: Fornuftig å tro at Gud finnes

Her er noen eksempler: Hvis styrken på den elektromagnetiske kraften (finstrukturkonstanten) hadde vært litt annerledes, ville vi ikke kunne tent ild, hvilket jo har vært veldig viktig i oppvarming, utvikling av redskaper av metall, drive dampmaskiner og så videre.

Samtidig er den akkurat stor nok til at vi kan bruke lysmikroskoper til å se ned til to mikrometer, som er akkurat nok til å utforske de minste levende celler. Nå har vi jo utviklet elektronmikroskoper, men de er store, dyre og kan ikke brukes til å se på levende ting, mens lysmikroskopene har vært i bruk lenge.

Så til eksempelet­ hvor Collins forsøkte seg på en forutsigelse. Den kosmiske bakgrunnsstrålingen er en veldig viktig informasjonskilde til vår kunnskap om universet og dets begynnelse. Collins innså at forholdet mellom mengden av partiklene fotoner og baryoner­ var slik at det ville være en ­optimal verdi som ville gi oss best informasjon om universets tilblivelse og utvikling, mens mer eller mindre ville være dårlig.

Forholdet mellom mengden ­fotoner og baryoner kunne vært hva som helst, men Collins forutsa­ at verdien ville være akkurat­ det som gir mest intens bakgrunnsstråling som dermed best lar seg utforske.

Han sjekket så tallene – og det stemte ikke. Han forkastet­ dermed hypotesen, men så sjekket han én gang til senere og oppdaget at han hadde gjort feil. Fysikere­ har nå bekreftet at hans forutsigelse stemmer.

Man kan innvende at det finnes mange slags parametere, så det er ikke rart om noen av dem skulle være gunstige. Men her er det altså snakk om helt sentrale ting som ild for å lage teknologi, mikroskoper for å undersøke livet på mikronivå, kosmisk bakgrunnstråling for å utforske universet, og C-14-datering er nok et eksempel på en fininnstilt verdi som gir oss viktig informasjon om alderen på ting.

I tillegg kommer matematikkens urimelige effektivitet i å hjelpe oss med å forstå verden, som mange har påpekt uavhengig av livssyn. I filosofiprofessor Mark Steiners bok The Applicability of Mathematics as a Philosophical Problem (Harvard 1998) gis det en rekke eksempler på hvordan fysikere nærmest forutsetter at verden er strukturert for å oppdages når de bruker matematikken som middel for å utforske universet.

Steiner sier at kontra naturalismen synes universet å være «brukervennlig».

Collins er ellers kjent for å forsvare at universet er fininnstilt for liv. Kritikere av det argumentet viser til at det er en del fysiske verdier som synes irrelevante for liv.

Men en del av disse er derimot fininnstilte for oppdagelse. For eksempel er muoner en type partikler som ikke spiller noen rolle for eksistensen av livet, men som er nyttige til å hjelpe oss å forstå dypereliggende symmetrier og forholdet mellom elementærpartiklene.

Måten disse funnene kan gjøres til et argument for Guds ­eksistens på, er å vise at det ikke er å forvente gitt naturalisme, men det er å forvente gitt Guds eksistens, siden det er godt for mennesker både å få kunnskap i seg selv, men også å kunne bruke den til teknologi.

Man kan lese mer om dette på nettsiden til Robin Collins. Bjørn Are Davidsen og jeg skriver også litt om det i boken Gud – mer enn feelgood? som lanseres 23. oktober. Det har vært spennende­ å lese om dette for egen del, fordi­ det passer så godt med mine øvrige­ teologiske posisjoner.

For eksempel tenker jeg om det ondes problem at Gud skapte en selvstendig verden som vi skulle­ forvalte, og i forbindelse med åpenbaring, bibelsyn og evolusjonslære tror jeg at Gud ikke har åpenbart for oss en kosmologi og biologi, men heller lagt til rette for at vi selv kan finne ut av dette.

Funnene blir dermed et eksem­pel på tanken om naturlig åpenbaring, at Gud har skapt verden slik at vi ved å «lese ­naturens bok» forstår mer om både verden­ og Gud.

Først publisert i Vårt Land 19.10.2015

LES MER: Åpne for å ta feil om Guds eksistens

Gå til innlegget

Kan Gud skape ved evolusjon?

Publisert over 6 år siden

Er det en motsetning mellom kristen tro og evolusjonslæren?

Det synes å være en motsetning mellom kristen tro og evolusjonslæren. For evolusjonen sier at alle arter er blitt til ved at tilfeldige mutasjoner uten retning over tid har ført til noen stabile arter, mens kristen tro sier at Gud har skapt verden med en hensikt. Hvordan kan tilfeldighetenes spill i evolusjonen og den gradvise utviklingen fra dyr til menneske forenes med kristne tanker om verden som skapt, menneske som skapt i Guds bilde, syndefall, arvesynd, eller Jesu død som gjenopprettelse etter syndefallet?

Jeg forutsetter i dette innlegget at evolusjonslæren er sann. Nedenfor skal jeg legge inn en kommentar med en lang rekke gode argumenter for å tro at evolusjonslæren er sann. Dersom både kristendommen og evolusjonslæren er sanne, så må de kunne forenes. Men hvordan? Jeg skal nå presentere ulike korte forslag til hvordan evolusjonslæren kan forenes med kristen tro.

Man kunne jo foreslå at artene har utviklet seg gradvis, men at det er Gud som har styrt utviklingen fremover. Problemet med en slik oppfatning er at evolusjonen virker lite styrt. I tre milliarder år var alt liv på bakteriestadiet. Så eksploderte utviklingen for en halv milliard år siden, men i fem store geologiske katastrofer ble mesteparten av alt liv utryddet. Altså synes tilfeldigheter å spille en stor rolle i evolusjonsprosessen.

Hvordan da forene evolusjonens tilfeldighet og retningsløshet med skapelsens design? Som Richard Dawkins pleier å si: Evolusjon er ikke bare tilfeldighet – det er tilfeldighet pluss lovmessighet. Også en designer kan la tilfeldighet være del av en større prosess som er designet. Men er ikke evolusjonen uten retning? Jo, i den forstand at det ikke er gitt akkurat hvilke arter som skal bli til eller når. Men evolusjonen har en retning i den forstand at evolusjonen hele tiden vil gå i retning av økt kompleksitet. Evolusjonen presser i retning av å utnytte det rom av muligheter som finnes i omgivelsene, så derfor ser vi hele tiden hvordan for eksempel øyne utvikles på forskjellige tider og steder fordi syn ligger der som en mulighet klar for å utnyttes.

Et eksempel kan forklare presset i retning av kompleksitet: når en sjø blir full av plankton vil de etter hvert kjempe om maten. Men hvis det da oppstår krill som spiser plankton vil de ha masser av mat. Men etter hvert blir det mye krill og lite plankton. Da oppstår småfisk som spiser krill, og etter hvert større fisk som spiser småfisk, osv.

I vår verden ligger muligheten der for å få en så kompleks hjerne at den blir bevisst, så Gud kunne vite at etter hvert vil det oppstå komplekse vesener som vil bli bevisste, selv om han ikke visste akkurat når eller hvordan de skulle se ut. Dagens fysikk forteller oss at en rekke fysiske størrelser er ekstremt fintilpasset for liv. Kosmos ser altså ikke ut som det er detaljstyrt, men det passer likevel langt bedre med at det er designet for å frembringe bevisst liv enn det gjør med at livet oppstod ved tilfeldighet.

Men hvordan kunne Gud velge å skape ved hjelp av evolusjon, når det fører til så mye lidelse? Dette er det ondes problem, men merk at det ondes problem ikke blir lettere dersom man tror at Gud skapte alle arter av intet. Verden er jo like full av lidelse uansett, og også i Edens hage var det en frister og en mulighet for at to stykker som ikke kunne forskjell på godt og ondt skulle spise en forbuden frukt, som så skulle føre til store lidelser for uskyldige etterkommere.

Jeg har ikke plass til å gå inn i det ondes problem her, men jeg har skrevet om det mange steder, hvorfor jeg mener det var godt av Gud å skape en selvstendig verden, selv om det forutsetter indeterminisme i verden (grovt sagt at tilfeldigheter kan skje), hvilket igjen gjør ondskap, sykdommer og naturkatastrofer mulig. Nå kunne man tenke at evolusjonen i sin kjerne er slik at den frembringer egoistiske individer som kjemper mot andre, men slik er det ikke. Seleksjon foregår også på gruppenivå, og grupper som samarbeider og hjelper hverandre klarer seg bedre enn grupper der alle kjemper alene innad. Barn klarer seg bedre med foreldre som elsker hverandre, og alle klarer seg bedre i grupper med sterke bånd, så evolusjonen er også en pådriver for kjærlighet.

Men hvordan kan mennesker være skapt i Guds bilde hvis vi bare gradvis har utviklet oss fra dyrene? Hvem er det som er skapt i Guds bilde av neandertalere, homo erectus, australopithecus afarensis, osv? Vel, hva betyr det å være skapt i Guds bilde? I følge forskere på Det gamle testamente som Gerhard von Rad (og Terje Stordalen), så betyr dette uttrykket i 1 Mos 1, 26 å ha en spesiell relasjon til Gud og å ha en bestemt funksjon. Jeg ser for meg at når mennesket ble så selvstendig at det kunne velge om det ville ha en relasjon til Gud, så inngikk Gud en ny type relasjon til mennesket hvor det nettopp kan ha en selvvalgt relasjon til Gud. Da var mennesket også blitt selvstendig og dermed ansvarlig nok til å kunne få forvalteroppdraget som gis i 1 Mos 1,28, hvor det sies at vi skal legge jorden under oss og bli mange. Det er da ingen motsetning mellom at vi har utviklet oss gradvis og at Gud på et tidspunkt kan velge å inngå i en spesiell relasjon til oss og gi oss en spesiell oppgave eller funksjon.

Det finnes andre oppfatninger av gudbilledlighet der likhet med Gud er viktigere. Men i så fall er det uansett rimeligst å forstå gudbilledligheten som et mål folk oppfyller i ulik grad. Da er det heller ikke så farlig om noen varianter av menneskearten var lenger unna enn andre, siden alle uansett bare er på vei mot målet.

Hva med syndefallet? En bokstavelig lesning av skapelsesberetningen lar seg ikke forene med evolusjonslæren, men en bokstavelig lesning lar seg ikke forsvare på noe vis. Uavhengig av evolusjonslæren bør altså skapelsesberetningen ikke leses bokstavelig. Adam betyr menneske og Eva betyr liv eller livets kilde, og historien må leses symbolsk om situasjonen for ethvert menneske. Som Augustin sa det på 400-tallet: En allmektig skaper trenger ikke 6 dager for å skape verden – dette må leses symbolsk. Det fungerer ikke å bruke som forklaring på all verdens lidelse at det er menneskers skyld: de kunne jo ikke forskjell på godt og vondt før etter at de hadde spist, og det er ingen logikk i at barn skal straffes for foreldrenes synder. Skapelsesberetningen er altså sann fordi den sier noe sant om vårt liv, men ikke sann i betydningen at den refererer til en sann historisk hendelse.

Hva da med arvesynden? I den lutherske bekjennelse, CA2, defineres arvesynd som at barn blir født uten frykt for Gud, uten tillit til Gud, og med begjær. Og det er jo riktig, uten at det gjør barnet moralsk klanderverdig. Vi er naturlig født selvsentrerte og trenger at Gud skaper i oss gudstillit for å stå i rett relasjon til Gud.

Det som er problematisk er når arvesynd blir til arveskyld, for videre i CA2 står det at også barn som dør før de blir døpt er skyldige til straff. Dette vet jeg ikke om noen som faktisk mener, og jeg mener at det ikke kan forsvares ut fra Bibelen. Selv om Jesus sier at man må bli døpt for å bli frelst, sier han senere til røveren på korset at han skal bli frelst selv om han ikke ble døpt - så man skal være forsiktig med å absoluttere ut fra enkeltvers. Igjen er det da ikke evolusjonslæren som bør få oss til å være kritiske til tanken om arveskyld, men heller en helbibelsk forståelse av Guds forhold til mennesker.

Over til Jesu død på korset. En klassisk tanke har vært at først var alt i verden godt, så kom synden, og så kom Jesus og gjenopprettet det med sin død og oppstandelse? Men dersom evolusjonslæren har rett i at ikke alt var godt fra starten av, hvilken rolle har da Jesu korsdød?

Jesus sier i begynnelsen av sitt virke at Guds rike er nær: vend om og tro på evangeliet. Både Jesu liv, død og oppstandelse har den funksjon at Jesus begynner å virkeliggjøre Guds rike. Guds rike er et fellesskap med Gud og mennesker der vi elsker Gud og vår neste, slik Jesus oppsummerer loven i Matt 22,40. Jesu ord og handlinger, Jesu død og oppstandelse, har alle den funksjon at det får mennesker til å tro på Gud og å bli inspirert til å elske sin neste. Og denne funksjonen kan det ha uavhengig av om alt var godt i starten eller ikke.

Men var ikke Jesu død også en offerdød? Jesus siterer Hosea 6,6 på at Gud ønsker seg kjærlighet og barmhjertighet, ikke offer. Det er å leve et godt liv som er det rette offer, ikke å drepe et uskyldig dyr. Jesu offer er at han lever et sant liv like til døden. Han viker ikke fra sitt budskap om evangeliet, og må for det bøte med sitt liv. At det skulle være Gud selv som ikke vil tilgi uten at en uskyldig først lider, er en sen tanke i teologisk tradisjon. Denne bør avvises – igjen ikke på grunn av evolusjonslæren, men basert på en moralsk lesning av Bibelen.

Som man forstår er det visse tolkninger av Bibelen som ikke kan forenes med evolusjonslæren som ikke kan forenes med evolusjonslæren, men dette var uansett bibeltolkninger som det er vanskelig å forsvare uansett – uavhengig av evolusjonslæren. En mer rimelig tolkning av Bibelen, lar seg derimot mye lettere forene med evolusjonslæren.

Så kan man innvende: Men er det ikke da mer rimelig å tro at ikke det finnes noen skapergud i det hele tatt hvis evolusjonslæren er sann? Nei, det finnes mange gode argumenter for at verden er skapt av Gud: verden er ordnet, fininnstilt for liv, og styrt av naturlover som frembringer bevissthet ut av elementærpartikler. Det taler i mot at alt er tilfeldighet. Samtidig er det åpenbart mye tilfeldighet i universets historie, som taler mot at hele prosessen er detaljstyrt. Den oppfatningen som får mest av dette til å henge sammen er en oppfatning av Gud som har noen hovedmål med skapelsen, men som gir en stor grad av frihet i veien mot målet. Med andre ord: En Gud som skaper ved hjelp av evolusjon.

Da er det ikke helt utenkelig at en og annen er uenig, så velkommen til å diskutere saken videre her på verdidebatt. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere