Astrid Sofie Dalhaug

Alder: 48
  RSS

Om Astrid Sofie

KrF-politiker i Sør-Trøndelag og Malvik kommune. Sitter i kommunestyret. Gift og har tre barn. Utdannet intensivsykepleier, jobber på St Olavs Hospital i Trondheim. Vokste opp i Skånland i Troms. Har bakgrunn fra Lagsbevegelsen.

Følgere

Menighetens eget råd

Publisert rundt 12 år siden

Den norske kirkes demokratiske profil gir for mye makt oppover i systemet, til bispedømmeråd og regjering, og for lite makt til menighetens egne folk - menighetsrådet. Det er fortvilende å skulle sitte med ansvar for både åndelige og praktiske sider ved menighetens liv, og hele tiden bli overprøvd. Denne modellen bryter ned engasjementet lokalt.

Menighetsrådet i Tromsø domkirke har aldri sagt at de ikke har tillit til Yun som en kristen bror og at de ikke anerkjenner hans forkynnelse og mirakelhistorier. De har bare sagt at de har tenkt nøye gjennom hva de ønsker å vektlegge lokalt i sin egen menighet. Når man befinner seg i Tromsø sentrum er ikke problemet å finne noe å fylle programmet med, men å være selektiv.

Men istedenfor å anerkjenne Tromsø domkirke som en egen menighet, snakker man om kirkebygget deres som en "storstue", der andre skal legge føringen for hva som skal foregå.

Vil et møte med Broder Yun i bygningen Tromsø domkirke føre til økt gudstjenestedeltakelse generelt gjennom året i menigheten Tromsø domkirke? Jeg tviler. Broder Yun har sine tilhørere og tilhengere. De kommer denne ene gangen, benker seg i "storstua", og går igjen. Tilbake til sine respektive sammenhenger. Slik sett kunne møtet like gjerne vært holdt på kulturhuset eller i en annen menighets lokaler. Domkirkens menihetsråd foreslo jo også dette - at man søkte å holde møtet i lokalene til en menighet som ligger nærmere Yun i form og fokus.

Jeg har vært på ett møte med Yun. Mannen har en fascinerende historie å fortelle, og han er uten tvil en sann kristen. Men hans forkynnerstil passer virkelig ikke inn i en folkekirkelig sammenheng i Norge. Mannen er tross alt både kineser og karismatiker, så her er det rikelig anledning til kulturkollisjon for den som møter opp. Dette er IKKE et møte som senker terskelen for folk som ikke er vant til å gå i kirka.

Selvsagt trenger de forfulgte kristne rundt om i verden vår støtte, men er tvang overfor domkirkens menighet måten å vise støtte på? Er ikke det heller et skremmende apropos til at Den norske kirkes menigheter, som i sannhet IKKE er husmenigheter (som Yuns), også befinner seg under en grad av ufrihet, om enn mer uskyldig?

Gå til kommentaren

Balanse?

Publisert rundt 12 år siden

Eeeeh...? Jeg datt litt av lasset. Er budsjettet ditt i balanse? Hadde vært spennende å se utgifter og inntekter balansert opp mot hverandre. Hvor tar du disse tallene fra? Hvem er du? (Du har ikke presentert deg selv på bloggen.) Har du peiling, eller er du litt ute av balanse?

Gå til kommentaren

KrFs langsomme død?

Publisert rundt 12 år siden

Jeg leste noen få vekttall organisasjon og ledelse på begynnelsen av 90-tallet, og da lærte jeg blant annet om organisasjoners evige liv. Det er nemlig slik at en organisasjon opprettes for å kjempe for en eller flere saker. Men når så disse sakene enten oppnås eller oppgis, fortsetter organisasjonen å leve. Den finner nye, beslektede saker å kjempe for. Menneskene har blitt så glad i organisasjonen, at det er utenkelig å legge den ned, selv om det opprinnelige formålet ikke er der lenger.

 

I valgkampen brukte KrF blant annet en plakat med bilde av en stol, og spørsmålet "Hvis KrFs plass sto tom...." - underforstått, hva ville vi manglet da? Dette er spørsmålet vi må fortsette å stille oss. Hvis KrF slutter å eksistere, hvilke saker vil da ingen kjempe for, lenger?

 

De mange debattantene i den offentlige debatten om KrF, legger for dagen en helt tydelig omsorg for selve paritets overlevelse og vekst. Og de fleste leter etter saker, profiler og samarbeidsmodeller der det overordnede målet rett og slett er at partiet skal få en ny vår. Der altså sakene blir midler og partiet målet. Ja, også menneskene i partiet blir midler og ikke mål, stikk i strid med et kristent menneskesyn. Velgere, medlemmer, tillitsvalgte, toppledere - alle blir midler som skal brukes eller forkastes for å oppnå målet: Partiets vekst. Hjelp!

 

Hvilke saker trenger å bli løftet nå, og hva kan KrF gjøre med det? Hvilke viktige saker er det ingen andre partier som tar opp? Det er disse hanskene KrF må plukke opp. Ikke for at partiet skal overleve. Men for at sakene skal bli hørt og jobbet med.

 

Det mangler ikke på politiske analyser som prøver å finne den riktige båsen for KrF-kua i den gamle fløy-fjøsen der alt er organisert etter høyre, venstre og sentrum. Hva med å løsrive tankene sine litt fra det gamle mønsteret? Slipp kua ut på sommerbeite! KrF er både sentrum og periferi, og må nødvendigvis være det. Fordi sakene som KrF løfter, befinner seg både i sentrum og periferi.

 

I tillegg til de sakene som ingen andre løfter, må KrF ta stilling i mange andre saker, for å ha en helhetlig politikk. Men uten spesialsakene - hjertesakene - kan partiet trygt pakke sammen, i forvissning om at andre ordner opp. Ordet "hjertesaker" har en spesiell klang i partiet med hjerte i logoen. Likevel er det ikke entydig hva disse hjertesakene er og skal være. Det blir en del av evalueringsprosessen i mellomvalgåret 2010 å bestemme oss for hvilke disse sakene er, og blankpusse dem.

 

 

Gå til kommentaren

Guds grad av styrke

Publisert rundt 12 år siden

Kjære Eskil Skjeldal!

 

Tusen takk for at du våger å stille spørsmål ved vedtatte sannheter på en troverdig og livsnær måte! Jeg er neppe enig med deg i alle dine konklusjoner, og noe av det går meg nok også over hodet, da jeg ikke har studert teologi. Men det er så viktig at vi stiller åpne spørsmål når livet tilsynelatende ikke stemmer overens med Bibelens "bruksanvisning". Gud tåler åpne spørsmål. Han står for en støyt.

 

Og kjære Andreas Hesselberg!

 

Jeg tror du mener det godt og er oppriktig. Men vær så snill å prøv å innta en litt mer lyttende holdning. Du behøver ikke å lande på samme konklusjon, men prøv å ikke føle det som et personlig angrep at noen stiller spørsmål ved det du tror på. Ja, Gud gjør under og alt det der. Men Gud trenger ikke at vi forsvarer ham. Han kan svare for seg selv. Og det å stille spørsmål ved Guds makt, hensikt, tilstedeværelse osv er ikke syndig eller sekulært - det er noe troende mennesker som Abraham, Job og David har gjort opp gjennom historien. Ikke oppfør deg som Jobs venner.

Gå til kommentaren

Hjelp til å dø?

Publisert rundt 12 år siden

Du har et poeng når du påpeker at måten spørsmålet stilles på har betydning for svaret en får. Hvorfor er det slik? Jo, fordi dette er for komplisert og spesialisert til at hvermansen kan ta stilling til det på stående fot. Personlig mener jeg at dette er et spørsmål for fagfolk, av flere grunner. Og fagfolket (leger og sykepleiere) sier stort sett nei.

Hvordan kan "folk flest" - som Per Sandberg og hans disipler i FpU - si at de er for aktiv dødshjelp? For det første tror jeg det ligger i det en skepsis til helsevesenets evne til å lindre smerte. Paracet er Norges mest solgte legemiddel, og bruken av såkalte "lykkepiller" er stor og økende - vi er ikke vant til å utholde smerte, verken fysisk eller  sjelelig, de fleste av oss. Men verre enn å selv ha det vondt, er det å se ens nærmeste lide. Som pårørende føler en seg så maktesløs - ikke kan en bære smerten og ikke kan en lindre den. Ofte er det nok slik at de pårørende har et større behov for at smerten lindres enn den syke selv. Mannen min presset lystgassmasken opp i ansiktet mitt under fødselen for at jeg skulle slutte å skrike.

For det andre har du vårt individualistiske samfunn, der enhver ønsker å være fullstendig herrre i eget liv. Det å skulle måtte vente på døden, og ikke vite når den kommer, å være prisgitt naturens gang (eller Guds vilje for de av oss som tar den i betraktning) - det strider mot sjølråderetten. En skepsis her også, til at noe en ikke sjøl har bestemt, likevel kan være det beste.

Som sykepleier har jeg jobbet i mange år med alvorlig syke og døende. Jeg har sett dem lide, og hørt dem ønske at de måtte få dø. Og vi har ønsket det med dem, at de måtte få slippe. Å, så nakne og hjelpeløse vi mennesker er, når kroppen ikke fungerer lenger. Men ennå er vi mennesker, og kroppene våre er levende menneskekropper, vi er ikke hunder, vi kan ikke dø som dem. Humant, og med verdighet, slik vil vi dø - tror vi. En verdig død - ingen er mot det, uansett standpunkt i dødshjelpdebatten. Hva er det så å dø verdig? Kan det bare defineres av den det gjelder? Eller er det ikke slik at den døende trenger støtte fra oss som står rundt senga til å tro på sin egen verdi og verdighet, og at om jeg skulle komme med en overdose sovemedisin så ville jeg ta bort verdigheten? Så ville jeg si med den medisindosen - du er ikke lenger et menneske og livet ditt er ikke lenger noe liv.

Jeg har ikke lenger tellingen på alle pasienter jeg har vært med og "avslutte behandlingen" på. Men hver gang har jeg tenkt "dette var riktig, og det var ikke ett minutt for tidlig". Norske leger gir aktiv livreddende behandling så lenge de bare kan. Men så kommer det til et punkt der de må ta beslutningen om å "la naturen gå sin gang". Kanskje den tredje skepsisen kommer inn her - er legene for nølende til å avslutte behandlingen? Vi hører av og til historier om respiratorpasienter som er bevisstløse i flere år. Men tro meg - jeg jobber med respiratorpasienter - og disse historiene er virkelig ikke fra hverdagen på norske sykehus.

Ja, vi skal avslutte nytteløs behandling. Det skal vi virkelig. Og noen ganger skal vi avslutte nyttig behandling, også. Når den koster mer enn den smaker, i form av at livet vel nok blir litt lengre, men akk så mye mer smertefullt. Og vi skal være liberal med smertestillende medikamenter til pasienter med forventet kort levetid. Og dette som jeg har skrevet i det siste avsnittet, tror jeg de fleste av "folk flest" mener når de svarer ja på spørsmålet om "aktiv dødshjelp". Men det er altså ikke "aktiv dødshjelp". Det er god behandling slik den praktiseres av dyktige leger og sykepleiere i norske helseinstitusjoner i dag.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere