Astrid Sofie Dalhaug

Alder: 48
  RSS

Om Astrid Sofie

KrF-politiker i Sør-Trøndelag og Malvik kommune. Sitter i kommunestyret. Gift og har tre barn. Utdannet intensivsykepleier, jobber på St Olavs Hospital i Trondheim. Vokste opp i Skånland i Troms. Har bakgrunn fra Lagsbevegelsen.

Følgere

Trylle?

Publisert rundt 12 år siden

Legg merke til at all kritikk mot Obama fra folk på denne siden av Atlanteren, går på at han ikke gjør MER av det han allerede gjør. Den norske venstresiden sier seg sjeleglade for at Obama ble president etter 8 forferdelige år med Bush - for så å gå i demonstrasjonstog MOT Obama. Lenge leve demokratiet, for all del, men vil ikke disse menneskene om noen år være litt flaue over at det var DET de gjorde den dagen Obama var i Oslo...?

En presidentkandidat som er MER politisk enig med europeisk venstreside er totalt utenkelig i USA. Han / hun skal tross alt vinne et demokratisk valg der bare amerikanere har stemmerett. Stikk fingeren i jorda, folkens!

Palestinere og israelere sutrer over at Obama vinner fredsprisen når det ikke er fred i landene deres. Hva venter de at han skal gjøre? Trylle? Løsningen på konflikten ligger i deres egne hender, begge parter må gi noe. Isteden sitter de på hver sin bak og roper på presidenten i USA. Grow up!

Gå til kommentaren

Fortjent og fortjent...

Publisert rundt 12 år siden

Stakkars Obama, han hadde fortjent å få sitte ut presidenttida si før han fikk denne prisen. Det var så godt ment, men nå har vi gjort det litt vanskelig for ham. Om 7 år kunne han kommet til Oslo og kost seg med barnetog og konsert, men nå må han skynde seg hjem igjen før amerikanerne føler at han er Europas mann mer enn deres.

Prisen er fortjent, i den forstand at man knapt kan forvente mer av en fersk amerikansk president. Han har gjort det lille han har kunnet for verdensfreden siden han ble valgt. Han har tross alt arvet to kriger som han er nødt til å sluttføre på en ansvarlig måte.

Jeg har veldig tro på Obama, men vi må gi mannen tid og arbeidsro.

Jeg storgleder meg til å høre en av verdens dyktigste talere holde Nobelforedraget! Det er stort for oss at han besøker lille Norge og Oslo. Han er virkelig en grei kar, som kommer på førjulsbesøk selv om det passer fryktelig dårlig for ham :-)

Gå til kommentaren

På ateismens premisser

Publisert over 12 år siden

"Hvordan kan vi vite at Gud fins?" - slik starter denne debatten.

Når de dype eksistensielle spørsmålene kommer opp, er det ofte lurt å stille noen motspørsmål - ikke for å krangle, men for å avklare hva vi egentlig snakker om.

Hva er det å vite? Hva slags type viten er det eventuelt Lines venner ønsker? Eller spør de egentlig ikke fordi de lurer på hva svaret er, men for å stille Line i forlegenhet fordi hun tror? Eller for å rettferdiggjøre at de selv ikke tror? (Hvorfor har noen i så fall et behov for å latterliggjøre troen på Gud?)

La oss gå ut fra at Lines venner er oppriktig søkende, og virkelig lurer på om det går an å vite at Gud finnes. I vår kultur er "viten" nærmest synonymt med  naturvitenskap. Dette er en positivistisk vitenskapstradisjon, altså en tradisjon der en fremsetter hypoteser som så søkes å bevises eller motbevises. Derfor ligger det naturlig for oss å gå direkte fra et spørsmål om å "vite" til å snakke om "bevis".

Men dermed har vi automatisk akseptert ateismens premisser for debatten. Guds eksistens er ikke en hypotese som kan bevises eller motbevises etter naturvitenskapens kriterier. Ateistene kan aldri bevise at Gud ikke finnes. Men de har rett i at ingen heller kan bevise Guds eksistens etter positivistiske kriterier for bevis. 

Hvordan vet jeg at Gud finnes? For meg handler dette om erfaring - vi kan erfare Guds eksistens. For det første: Guds budskap i Bibelen "henger på greip". Det som står i Bibelen er slitesterkt i møte med det virkelige livet. For det andre: Gud taler inn i mitt liv. Når jeg hører forkynnelse eller leser i Bibelen, hører / leser jeg av og til ord som passer rett inn i den livssituasjonen jeg står i, og kanskje svarer på et spørsmål jeg har, eller gir meg en utfordring, eller trøster meg. For det tredje: Gud handler i mitt og andres liv. Gud kan av og til gripe inn og helbrede sykdom, redde fra fare, snu en livssituasjon eller på andre måter handle konkret. At han ikke alltid gjør det når vi ber ham om det, er ikke noe bevis for at han aldri gjør det, bare et bevis for at han ikke oppfører seg som en brusautomat. For det fjerde: Gud er en person, som ønsker å stå i en relasjon til meg. Jeg kan kommunisere med Gud. Jeg har åpen kanal til Gud, den ble åpnet av Jesus Kristus på korset, og Den Hellige Ånd er "Gud i meg".

Kanskje er det erfaring med Gud Lines venner etterspør. Mange lengter etter det, bare se på hvor mange som går på alternativmessene. Kjære Line: Fortell dem om hva Gud betyr for deg i ditt liv, hvilken forskjell han gjør og har gjort. Og be om at de også må få erfare Gud. Og ikke føl deg ansvarlig for å bevise at Gud finnes. Overlat det til Gud selv. Han kjenner den enkelte, og vet hva som ligger bak spørsmålet "Hvordan kan vi vite at Gud fins?".

Gå til kommentaren

Nobels håpspris

Publisert over 12 år siden

Når man vet at fredsprisen har blitt delt ut til personer som Yassir Arafat (ikke akkurat en fredsdue) og Al Gore (apropos mye ord og lite handling) - hvorfor da ikke til Barack Obama? Det er helt sant som det er sagt - han har gitt verden håp!

Nobelkomiteen hefter selvsagt ikke for hva Obama kan finne på å gjøre i fremtiden! 

Og når det gjelder Nobelkomiteens renomme - den er allerede omdiskutert. Tror man virkelig at Norge og fredspriskomiteen har et plettfritt internasjonalt renomme, og at denne prisutdelingen ødelegger dette? Land som ligger langt fra Norge i styresett og kultur har en tilsvarende distanse til fredsprisen og dens betydning. Norge er et land av sekulære sosialdemokrater, og fredsprisen farges av dette. Vi må ikke være så selvhøytidelige at vi tror at vi nå har skjemt oss ut internasjonalt. Dette var et klapp på skuldra til en mann "hele Norge" heiet på da han stilte til valg som president, og det ligger ingen overraskelse i at nordmenn liker Obama.

Tror ikke Obama er flau over å motta prisen. Begrunnelsen for tildelingen er ikke hva han har oppnådd (selv om det faktisk er mye!) men for hans holdninger og hva han har formidlet. Og det er en dytt i ryggen for å fortsette i riktig retning - det forplikter å ha fredsprisen på peishylla (eller hvor man nå oppbevarer en fredspris). Heia Obama!

Gå til kommentaren

Hva er "folkekirkelighet"?

Publisert over 12 år siden

Sitat: "Jeg reagerer sterkt når "folkekirkelighet" defineres på denne måten. Hva er "folkekirkelig"? Et "minste felles multiplum"?? Noe som ikke utfordrer eller som kanskje provoserer? Da blir det en kjedelig kirke! La heller "de hundre blomster blomstre"!!" Håvard Sporastøyl.

Jeg beklager den noe skarpe tonen i innlegget mitt. Jeg skriver på verdibloggen sent på kvelden, og da er det en tendens til at jeg syns mine egne tanker er så briljante...

Det er interessant det du sier om at du mener "folkekirkelighet" handler om å la de tusen blomster blomstre (forøvrig lurer jeg på om det er et uttrykk fra den kinesiske kulturrevolusjonen?). Jeg har alltid tenkt på folkekirkelighet som en lavest mulig terskel for "folk flest", og at mennesker som går sjelden i kirka skal føle seg hjemme og finne gudstjenesten relevant. Men du mener altså at folkekirkelighet er størst mulig bredde i religiøse uttrykksformer? Og at hele denne bredden ideelt sett skal finnes innenfor hver enkelt menighet? At "alt mulig" også er en profil? Ja, jeg kritiserer det ikke, det er bare litt nye tanker for meg. 

Det blir morsomt å se Broder Yun på talerstolen (tipper han velger å stå nede på golvet) i Tromsø domkirke. Han har jo selv tatt et dyrekjøpt valg om ikke å stå i den kinesiske statskirken, sannsynligvis nettopp fordi han ikke ønsker den kontrollen ovenfra som du lovpriser. 

Jeg skrev den første kommentaren min fordi jeg ville gi litt støtte til det stakkars menighetsrådet, som har fått gjennomgå både i Vårt Land på papir og på verdibloggen. Hadde deres standpunkt blitt saklig imøtegått, skulle jeg tidd stille. Men de ble tillagt holdninger som ikke stemte med det de faktisk sa. Jeg ønsket å forsvare deres rett til å velge profil for forkynnelsen, uten at de dermed skal beskyldes for å underkjenne alle som ikke slipper til på talerstolen deres. Det er fullt mulig å anerkjenne noen som kristen bror og forkynner uten å invitere vedkommende opp på talerstolen.

Selv tilhører jeg Vineyard, og det er sikkert mye en kan si om måten ting organiseres der. Grunnen til at familien vår går der, er imidlertid først og fremst den klare profilen i uttrykksform. Vi trives på møtene, og er veldig glade for at det ikke er en "salig" miks av lysglober, latin, bedehussanger og tensing om hverandre. Men "alt mulig"-profilen har også sin sjarm, jeg ser det. Ikke minst fordi den treffer på tvers av generasjonene. Den er velmenende i at den ønsker å ta vare på det urgamle og samtidig appellere til dagens ungdom, men jeg er redd den kanskje forstrekker seg litt i forsøket. Er det mulig å slippe alle slags stilarter til og fortsatt være EN menighet? Eller vil det være forskjellige mennesker som kommer på de forskjellige slags møtene - slik at kirkerommet blir mer som en "storstue" for diverse grupperinger?

Til slutt vil jeg bare si meg enig i at vi i Norge har mye å lære fra kristne fra sør - både fra Sør-Amerika, Afrika og Sør-Øst-Asia. Evangeliet går fram i disse kulturene, de har en friskhet i formen, og forkynnelsen har en klangbunn i levd liv. Mange av dem er svært radikale - de har tatt Bibelens budskap på ordet og invitert Gud direkte inn i en tøff hverdag og SETT ham handle. Jeg holder fast ved at dette vil føre til kulturkollisjoner. Så får vi bruke vår begrensede visdom til å vurdere hvilke tilhørere som bare har godt av den kulturkollisjonen. Selv vet jeg om noen som ville blitt skremt. Og som jeg heller ville tatt med på en sangkveld med Sangboken. Men til 6-åringen vår har vi kjøpt Yuns historie i tegneserieformat. Han syns den er kjempespennende.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere