Asbjørn E. Lund

Alder:
  RSS

Om Asbjørn E.

Følgere

Premiss og konklusjon

Publisert over 3 år siden
Tja,om denne prosessen har ført til vår evne til å tenke å filosofere over livet.Så er det ikke umulig.

Her legger du din konklusjon inn i premisset: At "denne prosessen har ført til vår evne til å tenke å filosofere over livet."

Det er imidlertid hva striden står om: Om tenkning skulle skyldes tilfeldig fysisk-kjemiske reaksjoner i nerveceller, som man ikke kjenner årsaken til, så reiser det en rekke problemer både i forhold til fri vilje, bevissthet og mening.

Synes du ikke at det er besynderlig at den vestlig kulturelle elite, aksepterer at slike tilfeldig fysisk-kjemiske reaksjoner gir fullgod forklaring på tankevirksomhet?

Gå til kommentaren

Å utvide utover gyldighetsområdet

Publisert over 3 år siden
Det er ingen som kritiserer relativitetsteorien fordi den ikke gir oss meningen med livet

"Må det være noen forutbestemt mening da?"

Det er hva som diskuteres her: om det finnes en objektiv mening. Jeg forsøker å argumentere for at det er det, og du hevder at det ikke er det, og:

"Du setter kjerra foran hesten igjen."

Det gjelder litt uansett livssyn: Om man er teist, vil man se en objektiv mening i tilværelsen, om man er ateist, vil man gjerne benekte dette.  Vi har diskutert det før: Om man kommer med et livssyn, som man forholder seg til, så tenker man gjerne i forhold til det.

Det som er vanskelig er å benekte at det finnes en objektiv mening, om man ikke er interessert i å høre/vurdere argumenter for/mot en ekstern instans, som kan gi en allmengyldig mening. Det er da jeg mener:  "Du setter kjerra foran hesten" -igjen.

"Det er ingen som kritiserer relativitetsteorien fordi den ikke gir oss meningen med livet, hvorfor skal dette argumentet brukes mot evolusjonsteorien?"

I denne sammenheng, når man diskuterer mening, så er det filosofiske slutninger, livssyn og konsekvenser, ut fra teoriene -som vurderes.

Om noen f.eks. benytter relativitetsteorien til å lage seg et 'wormhole' for å hevde eksistens av multivers, for å sannsynliggjøre f.eks. livets opprinnelse, så ville jeg kritisere det i forhold til at det utgjør en teoretisk 'fluktvei', og sett på logiske konsekvenser av å postulere slike multivers. På samme måte, om noen benytter evolusjonsteorien til å begrunne hva som er meningen med livet,  slik som det ble gjort av trådstarter, så må det tåles at en ser på konsekvensene av det, for å se i hvilken grad det kan meføre riktighet.

Gå til kommentaren

Opptatt av mening

Publisert over 3 år siden

Det skal godt gjøre å tenke seg noe som er mindre logisk sammenhengende med mening enn evolusjonsteorien: At blinde, ikke-styrte mekanismer skal frembringe hensikt og mening, er det motsatte av hva evolusjonister og filosofer har fortalt oss de siste tiårene. Tvert imot er vi blitt fortalt at mening og hensikt ikke forefinnes, annet enn hva vi selv måtte finne mening i. At jeg er opptatt av mening og hensikt, var noen av de viktigste grunnene til at jeg gikk mot en teori, som syntes blottet for dette. Det nærmeste Neo-Darwinister (ND) kommer mening, er overlevelse og å sikre tilstrekkelig avkom. Overlevelse er nok en nødvendig betingelse for å oppleve mening, men noen tilstrekkelig betingelse for allmenngyldig/objektiv mening er det ikke.

Enhver gyldig årsak må ha en kraft/evne som overstiger effekten den skal forklare. Når Giske benytter mekanismer som er blinde for hensikt og mening til å forklare hensikt og mening, virker det ulogisk og lite troverdig. For noen er det selvsagt eneste mulighet, men jeg tror (kanskje) ikke Giske er blant dem, og således har alternativer som skulle muliggjøre mer logiske valg. Om en ser det som ND postulerer som mening/hensikt: 'overlevelse og å sikre tilstrekkelig avkom' i litt større perspektiv, kan en undre hvorfor akkurat overlevelse og avkom for DERES art, skulle være en allmenngyldig/objektiv mening bakom tilværelsen. Om en altså skulle forsøke finne mening og hensikt i lidelse, skulle en da begrunne det med at det er en nødvendig pris å betale for artens overlevelse og fremgang?

Du henviser til Duenger-Bøhn som snakker om Gud som 'en tilstrekkelig, men ikke nødvendig' betingelse for hensikt og mening. En smart vri, og den kan sikkert forene folk i jakten på hva som oppleves meningsfylt. I spørsmålet om hva som gir grunnlag for allmenngyldig mening og hensikt derimot, synes det som det ligger et innbakt premiss, som egentlig forutsetter det som skal vises: At det finnes FLERE underliggende årsaker til mening. Imidlertid er dette nettopp hva debatten dreier seg om, hvorvidt det finnes grunnlag for objektiv mening/hensikt utenfor Gud. Og premisset blir da ikke annet enn å forutsette at det er slik. Argumentasjonen blir da, slik jeg ser det, en sirkelslutning-der en forutsetter det som skal vises. Etter mitt syn er Gud både en nødvendig og tilstrekkelig årsak til/grunnlag for almenngyldig/objektiv mening.

Hans henvisning til å forbedre ting og hjelpe sine omgivelser, er imidlertid som tatt ut av oppskriften til Livets opphavsmann og fullender, i form av nestekjærlighetsbudet. De kan utledes ut fra den store metafortellingen om livet, om den treenige Gud som skapte alt godt, men at mennesket lot seg forlede ut fra Skaperens plan og hensikt, av den onde, i slangens skikkelse. Resten av fortellingen er en kamp mellom kvinnens og slangens ætt. Uten en redningsaksjon fra samme person som har skapt oss (Joh.1v3-4), kunne vi ikke blitt frelst. Men vi måtte først bli skapt for å kunne bli frelst. Din fortelling om mening fra gudene, synes å være variant synes å være en variant av Euthypro dilemmaet -her. Men i forhold til Gud overser den at han har kommunisert at mening finnes og den knyttes til ham som skaper og giver av menneskelivet. Han er både begynnelsen og slutten, og meningen for mennesket ligger bl.a. i å komme ‘hjem’ til Ham. Videre gir det mening i dette livet å ‘fylle jorden og forvalte det andre levende livet som er der’ (1 Mos 1v28). Da går en viktig del av livet med til å ta seg av barn, og evt. barnebarn. I tillegg har vi fått beskjed om å elske Gud av hele vårt hjerte, sjel og forstand (Matt 22v37).

Pyskologien skjelner jo mellom to typer av bevissthet: kjernebevissthet og utvidet bevissthet. Der kjernebevisstheten er den umiddelbare opplevelsen som gir oss følelse av å være til stede i nået. Mens den utvidede bevissthet er det som får oss til å reflektere over det som foregår, dersom behov som krever tankevirksomhet oppstår. Den er avhengig av hukommelsen, og gjør oss i stand til å holde rede på fortid og fremtid. Kort sagt at vi er samme person over tid, som er en viktig del av enkeltmenneskets selvstendighet. Kilde: Illustrert vitenskap nr. 2, 2017: Den gåtefulle hjernen; Bevissthet (s.18)

Selv om hjerneforskere kan registrere og ta opp all fysisk aktivitet i hjernen, så kan de ikke ta opp abstrakt informasjon, som er de termer hjernen bearbeider. Eks. logikk og matematiske bevis. Mening som tilordnes til begreper, er ikke å finne i personens hjerne. Å beskrive en ting er ikke det samme som å være identisk med den. Å si at en påstand er sann, er å si noe betydningsfullt om den, fordi sannhet er en av de nødvendige realitetene. Om sannhet var noe mindre, f.eks. en prosess i hjernebarken, eller et objekt som kunne fotograferes, eller pakkes inn. I så fall ville det vi holder på med nå, (resonnere/argumentere), umiddelbart kollapse i en masse pretensiøst sludder. Vi erklærer friskt at visse krav er sanne og andre feilaktige, fordi vi tror at forskjellen går mye dypere enn innfall. Men om sannhet ikke var annet enn måten nevroner blir avspilt på, så kunne det å insistere på sannhet fremfor løgn, sammenlignes med å diskutere hvilken side en mynt vil vende opp, etter å ha blitt kastet.

Vi står ikke utenfor materien, slik Gud gjør, men at vi har en posisjon som benekter materiell forklaring. Om meningene vi tilskriver ordene vi bruker, mistolkes til bare å være konkrete stavelser, uten tilknyttet meningsinnhold, så vil alt som er sagt eller skrevet i menneskehetens historie, være forvirrende. Den begrepsmessige sfære er der vi mener vi befinner oss med vårt tankeliv. Om denne sfæren ikke eksisterer, i sin egen virkelighet, over den fysiske sfære, så er vi stygt lurt. Men så snart vi fornekter det materialistiske premisset, så ser vi ironi i stedet for problemer. Sannhetens virkelighet gjør fornuft mulig, som i kombinasjon med fysisk observasjon gjør vitenskap mulig. Ingen burde benekte vitenskapens betydning, men heller ikke skulle noen benekte viktigheten av de mer fundamentale realitetene som gir mening til vitenskap. Ved å gjøre dette, gjør materialisme og scientisme den disiplin de søker å opphøye, ugyldig.

Det er en del ND-biologer som har sett dette dilemmaet: F.eks.J.B.S. Haldane: Om mine mentale prosesser er fullstendig bestemt av atomers bevegelse i min hjerne, har jeg ingen grunn til å tro at mine oppfatninger er sanne…» Dr. Scott Turner uttalte om moderne vitenskap: "Vi tvinger oss til et Hobson valg ...: akseptere intensjonalitet og hensikt som virkelige egenskaper ved livet, noe som diskvalifiserer deg som forsker, eller bli en forsker og avvis livets særegne kvalitet fra din tenkning." «Det er rett å snakke om moralsk grunnlag for vitenskap, men vi kan ikke snu det rundt og snakke om vitenskapelig grunnlag for moral … Hvert forsøk på å redusere etikk til vitenskapelige formler må forgå.» (Albert Einstein)

Jeg kunne ha funnet flere ND som påpeker meningsløsheten ved livet, men det gir ikke mening å lete etter dem.

Gå til kommentaren

Filosofi som gjør unntak for eget syn

Publisert over 3 år siden
Filosofien spør om hva en sannhet er. Ikke bare hva som er sant, men hva som kjennetegner en sannhet.

Temaet for tråden er 'om gudstro og fagfilosofi  er motsetninger', ikke hvilken fagfilosofi som er den rette. Her må meninger fra ulike leire brytes, om filosofi ikke skal stagnere i ett syn. Der f.eks. Kant forutsatte at sannheten er subjektiv og Hegel at den bestemmes historisk, så kan vi ifølge Kant ikke si noe med sikkerhet om vår virkelighet eller så kommer en, som Hegel, med absolutte påstander om historien, som undergraver eget syn.

I jakten på en allmenngyldig filosofi må en imidlertid holde fast på logikkens lover, og disse kan gudstroende så vel som ateister forholde seg til. Når f.eks. Kant hevder at 'en kan vite noe om verden', nemlig at 'en ikke kan vite noe allmenngyldig om den', så blir det en  selvovervinnende 'sannhet', som destruerer seg selv.

Om en regner med at en objektiv evig Sannhet ikke finnes, så må i så fall det også gjelde en historisk tilnærming til sannhet. En kan ikke, som Hegel, hevde som 'en tidløs filosofisk sannhet' at 'en slik en tidløs filosofisk sannhet ikke finnes'. Dette synet er også selvbeseirende. Man kan ikke unnta verken Hegels historiske syn eller for den saks skyld Humes skeptiske, og gå ut fra at deres syn ikke skal anvendes på seg selv.

Hvis en filosofi antas å gjelde for alle, unntatt dens eget syn, så er det bevis på den er usann og feilaktig. Ett viktig kjennetegn på en sannhet, må være at den skal være logisk og gjelde allmenngyldig. (-hentet fra Kj. Tveters bok: 'For en tid som denne')

Gå til kommentaren

2 av 6

Publisert over 3 år siden

1/3 rett.

Det er nok best å gi seg selv litt slingringsmonn, ja.

Jeg påpekte at det var 'ateist-logikk/filosofi' jeg presenterte.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere