Arne Ørum

Alder:
  RSS

Om Arne

Teolog fra Menighetsfakultetet. Studier ved Near East School of Theology i Beirut. Var blant de første som engasjerte seg for palestinernes sak i det kirkelige miljøet. Har arbeidet med bistand, først og fremst i Midtøsten for Norsk Folkehjelp, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), Rådet for psykisk helse. Har utgitt boken Fred i vår tid - retorikken bak Oslo-prosessen (2004). Har også arbeidet i utlendingsforvaltningen som regionalrådgiver for Midtøsten. Arbeider nå i Veteranforbundet SIOPS.

Følgere

Odd Karsten Tveit jakter de skyldige

Publisert over 5 år siden

Odd Karsten Tveits bok De skyldige er både et spennningsdrama og et prosesskriv. Han dveler litt mer ved grusomheter, rasistiske karakteristikker og religiøs fanatisme når han finner dem på den israelske siden.

BOKMELDING
Odd Karsten Tveit
Kagge forlag
De skyldige – Israel og ­Palestina – krigen, ­menneskene, spillet
Tveits fortelling inneholder i ­liten grad drøftelser eller analyser av ­alternative eller motstridende fremstillinger.

«We just don’t report a story – we live it!» Slik forklarer BBC hvorfor deres formidling av nyhetsbildet er best. BBCs reportere forteller nemlig ikke bare en historie, de lever den!

Sånn er ikke virkeligheten for så mange av BBCs reportere, men for Odd Karsten Tveit er det nesten sånn. Om ikke lenge har han holdt på med Midtøsten i 40 år. De skyldige er hans sjette bok fra dette området. I de fire mur­steinene av noen bøker, Alt for Israel (1996), Krig og Diplomati (2005), Libanon farvel (2010) og nå, De skyldige, inntar forfatteren mer og mer en proaktiv rolle. Han forteller blant annet hvorledes han selv oppsøker menneskene i fortellingene, også de som var til stede i de dramaene han ikke selv hadde dekket. Han forteller hvordan han kontinuerlig graver og borer videre der han mener det er mer å avdekke. Han har saumfart metervis med litteratur og arkiver i inn- og utland i jakten på nye opplysninger for å fylle ut fortellinger som han – mange av dem – har fortalt tidligere.

- Arbeidet med De skyldige har gitt meg følelsen av å leve perioder av livet én gang til, skriver Tveit i forordet. Den som leser de mer enn tusen sidene tas med inn i en fortelling der forfatteren, som en «hakawati», en arabisk historieforteller, lever i og gjennom fortellingen.
Spenningsdrama. Med bok­tittelen De skyldige er det tydelig at Tveits fortelling denne gangen skal dreie seg om noe mer enn formidling av en hensynsløs virkelighet med israelsk overmakt og palestinsk avmakt. Bokens komposisjon er kanskje inspirert av et møte med John Le Carré på det legendariske Hotel Commodore i Beirut. Det er et spenningsdrama med raskt skiftende­ scener: Fra forberedelsen til krigen i 1967, til jakten på mennene bak München-massakren, gruoppvekkende beskrivelser av krigshandlinger, Lillehammer-saken, og mer prosaiske avsnitt med sitater fra fredsdiplomati og faglitteratur.

Jakt på skyldige. Men til tross for alt researcharbeidet, fortellerkvalitetene og forsikringer innledningsvis om en nyansert fremstilling, er boken først og fremst et prosesskriv etter en iherdig jakt på skyldige. Det er nokså tydelig hvem som får skyldig-stempelet, men ikke alltid like tydelig hvem forfatteren lar slippe unna. Norge ligger ved et par anledninger an til å dømmes som medskyldig, for eksempel med Bjørn Tore Godal som utenriksminister og avholdende stemmegivning i FN. Selv om andre nordmenn nok hadde et større ansvar for katastrofen som kom, lar Tveit dem slippe unna. Han lar riktignok en ­israelsk generalmajor si at Terje­ Rød-Larsen er en stor ­Israel-venn, mens Oslo-kritikeren Edward Said langt på vei frikjenner nordmennene. Norge­ hadde ikke hovedskylden, sa Said. – Den har vi selv.

Frikjenner palestinerne. I boken er det for øvrig bare professor Said som på denne måten kommer til orde med palestinsk selvbebreidelse – at palestinerne er medskyldige. De som har lest det Said har skrevet om Oslo-avtalen, vet at selvbebreidelsen først og fremst rammer Arafat. Odd Karsten Tveits bok inneholder altså lite av palestinsk selvkritikk eller kritikk av ­palestinerne. Tveit unnskylder eller frikjenner dem langt på vei. Også islamistgruppen Hamas frikjennes for å ha skyld i katastrofene som beskrives. Tveit argumenterer for at det er «omverdenens» skyld at Hamas ble «presset opp i et hjørne,» uten å si noe særlig om mulige årsaker til at bevegelsen ikke er tatt inn i varmen.

Mørke gråtoner. I forordet sies det ikke så mye om upartiskhet eller objektivitet. Forfatteren har heller valgt formuleringen, «å trenge inn i en konflikt der de hensynsløse realitetene ikke er svarte eller hvite, men mange nyanser av grått.» I boken er imidlertid det som finnes av gråtoner relativt mørke. Den er nok mer i tråd med noe forfatteren sier litt senere, der han gjør den israelske journalisten Amira Hass’ ord til sine egne: «Det er en misforståelse å tro at journalister skal være objektive. ­Journalistikk handler om å ­sjekke makten og maktens sentre.»
Tveit siterer gjerne, og ganske ofte, israelske systemkritikere. I denne sammenhengen betyr en slik maktkritisk bekjennelse­ at vi har å gjøre med journalistikk som ganske ensidig legger skylden og ansvaret på den ene siden. Det er for eksempel vanskelig å unngå å legge merke til at forfatteren, antagelig i iveren etter å få has på de skyldige, dveler litt mer ved grusomheter, ­rasistiske karakteristikker og religiøs ­fanatisme når han ­finner dem på den israelske siden.

En retorikk som sier at dette handler om kritikk av makten kan nok være besnærende. Men ikke mer enn at forfatteren må ha gjort seg noen tanker om at maktkritikk lett kan bli så bundet til politisk-ideologiske posisjoner at det blir nødvendig å ignorere eller velge bort åpenbare motforestillinger. Tveits fortelling om De skyldige inneholder i liten grad drøftelser eller analyser av alternative eller motstridende fremstillinger. Men for reporteren, og det er det Tveit først og fremst er, blir drøftelser og analyser av sekundær betydning. Min lesning av boken er sikkert uvillig, og jeg tar meg selv i å kritisere en forfatter for ikke å ha skrevet en annen bok. Det er han som har skrevet sin fortelling. Og han har levd den også.

Kontrovers. De som har fulgt med på Tveits forfatterskap husker kanskje at det for noen år siden var en kontrovers knyttet til hans bruk av kilder. Dette kom blant annet frem i forbindelse med boken Krig og Diplomati i 2005, der rundt 200 noter viser til ulike brev og manuskripter som professor Hilde Henriksen Waage hadde oppdaget manglet i Utenriksdepartementets (UD) arkiver. Der manglet alt av rapporter fra Oslo-diplomatiets mest hektiske­ fase. Hun publiserte senere en artikkel om «The Mystery of Norway’s Missing Files» i Journal of Palestine Studies.

Det kan antas at Tveit var i besittelse av dette «Oslo-arkivet» på grunn av nærhet til personene i Oslo-kanalen. Selv hevdet Tveit at han hadde deponert alle dokumentene til Riksarkivet, med en 25 års sperrefrist. Daværende riksarkivar opplyste imidlertid at han kun hadde mottatt en CD fra Tveit som bare inneholdt note­apparatet til den aktuelle boken. I UD var det en «gjennomgang» av saken som det ikke kom noe ut av, og de som var involvert i den hemmelige Oslo-kanalen var heller ikke behjelpelige med å løse mysteriet.

Offentliggjør. Historien om hvordan en NRK-journalist bemektiger seg arkivmateriale som tilhører UD, for så å gi seg selv eneretten til dette i en 25-års­periode er, kan man trygt si, ganske spesiell. Men så, i forordet til boken De skyldige, annonserer plutselig forfatteren at han nå for første gang offentliggjør «alle tilgjengelige brev, notater og referater fra de hemmelige forhandlingene i regi av den såkalte Oslo-kanalen.» Det viser seg at Tveit har skrevet inn 18 originaldokumenter (også håndskrevne) i en standard type appendiks som er lagt inn i en data­base for Midtøsten-kunnskap på nettstedet almashriq.hiof.no. Man laster ned dette appendikset ved hjelp av QR-koder som er plassert i de aktuelle kapitlene. Det er nok flere enn 18 dokumenter som mangler i UDs arkiver, og om dette er alle Tveit har tilgang til, eller om det er alle som han på denne måten ønsker å gjøre tilgjengelig, vites ikke.

I Tveits bok er det imidlertid vanskelig å se at «offentliggjøringen» av de aktuelle dokumentene tilfører noe nytt i hans beretning om fredsdiplomatiet. Han benyttet de samme kildene da han skrev den samme fortellingen i den boken som ble utgitt for ti år siden.
.

FØRST PUBLISERT SOM BOKANMELDELSE I VÅRT LAND 29.09.2015

Gå til innlegget

‘Litt’ boikott av Israel er umulig

Publisert over 5 år siden

Når aktivistene som vil boikotte Israel er blitt utfordret, har de ikke villet svare på hvor grensene for boikotten skal gå og hva som er kampanjens endelige mål.

Palestinske organisasjoner ber oss delta i en internasjonal­ bevegelse for å trekke ut investeringer og å sette i verk boikott og sanksjoner mot Israel (BDS-bevegelsen).
Bevegelsen har fått stadig større­ oppmerksomhet i det pale-
stinske samfunnet og innenfor den pro-palestinske opinionen internasjonalt, også her i Norge.

Biskop Atle Sommerfeldts holdning i denne saken ser ut til å være at vi skal kunne tilpasse boikott og sanksjoner (BDS) slik at de primært rammer Israels folkerettsstridige okkupasjon av Vestbredden og stengningsregimet overfor Gaza, og ikke Israel (Vårt Land 24. august).
Vanskelig. I teorien er det selvsagt mulig å tenke seg noe slikt, men i den typen virkelighet som vi snakker om her, blir det nok vanskelig.

Blant dem som har gått i bresjen for BDS, blant palestinerne­ og blant Palestina-aktivister internasjonalt­ og her hjemme, er det få som ser på Israel som en legitim statsdannelse som har livets rett. Derfor går BDS-bevegelsen, og de fleste av aktivistene i Norge også inn for full boikott av Israel, og ikke slik Sommerfeldt tar til orde for, en begrenset­ ­­variant.

Når BDS-aktivistene er blitt utfordret, har de ikke villet svare på hvor grensene for boikotten skal gå og hva som er kampanjens­ endelige mål, – eller de har rett og slett vært uærlige, slik professor Norman Finkelstein har hevdet. Finkelstein var som kjent i årevis en av de virkelig store heltene i den internasjonale Palestina-bevegelsen: Anti-sionistisk jøde, etterkommer av overlevende fra Holocaust, og angivelig så truende for Israel og pro-israelsk hold i USA at han mistet akademisk karriere og stillinger.

Finkelstein kritiserte BDS-
bevegelsen for uærlighet, for ikke å være åpen om virkelige­ målsettinger som slutten på tostatsløsningen­ og lignende­. I dag er ikke Finkelstein så populær­ lenger blant Palestina-vennene.

Én stat? I praksis er det umulig å boikotte «litt», så å si tilpasset menneskerettighetene, slik biskop Sommerfeldt vil. I BDS-bevegelsen snakkes det mye om menneskerettigheter, om Israels brudd på disse rettighetene, men det sies lite om hvem man ellers er alliert med i kampen mot Israel­, og hva som er status for menneskerettighetene i denne kampen, og hvis denne kampen vinnes. Altså hvis Israel taper.

Finkelstein har også etterlyst målsettingene for BDS-bevegelsen­. Er det den mye omtalte løsningen med én stat? Og er det i så fall den gamle, palestinske målsettingen om én sekulær, demokratisk stat med like rettigheter for alle som fortsatt gjelder? Hva sier Sommerfeldts palestinske kolleger om dette?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.08.2015

Gå til innlegget

En løgn fortelles videre

Publisert nesten 6 år siden

Historien om en israelsk soldat som ga en 74 år gammel palestinsk kvinne vann, for så å skyte henne i hodet, ble spredt ukritisk. Hvorfor brydde ingen nyhetsmedier seg om å avsløre at den var fabrikkert?

Dette handler om en nyhetssak som åpenbart er fabrikkert, og som mange må ha visst var fabrikkert. Det er bekymringsfullt hvor mange nyhetsmedier, nettsteder og bloggere, noen av dem relativt velrenommerte, som ukritisk har gjengitt denne saken, videreformidlet og delt.

Det sier mye om den israelsk-palestinske konflikten at mange, ikke bare ukritisk, men begjærlig griper fatt i en slik gruoppvekkende, men lite troverdig historie og sprer den. Mer bekymringsfullt er det kanskje at ingen seriøse internasjonale nyhetsmedier, heller ikke norske, har sett det som sin oppgave å avsløre saken. For den kan vel ikke ha passert under radaren?

Spørsmålet er heller hvorfor man har valgt å se en annen vei, unnlatt å skrive om saken, og i stedet rettet sin kritiske oppmerksomhet i andre retninger? Det har vært sagt at krigens første offer er sannheten. Den erkjennelsen gjør at forpliktelsen til å formidle sannheten, eller i det minste vesentlige deler av den, må føles enda mer forpliktende.

Lite Hamas-kritikk. Hvorfor ikke her? Er det slik at den generelle tilliten til arabiske nyhetsmedier er så dårlig at man helst unngår å sitere dem eller undersøke nærmere? Har palestinske og arabiske nyhetsformidlere en slags tabbekvote? Eller dreier dette seg om en tilpasning til et Israel-kritisk klima i internasjonale nyhetsmedier?

De såkalt asymmetriske krigene i Gaza har vel vært fulgt opp med en tilsvarende, ganske asymmetrisk journalistikk. Det har vært lite rom for kritiske reportasjer om Hamas og om organisasjonens styre i Gaza. I sympati med dem som hele tiden lider de virkelig store tapene i denne konflikten – Gazas sivilbefolkning – har man sett mellom fingrene med både løgner og sannheter som det burde ha vært fortalt om.

Den 2. januar i år, fem måneder etter Gaza-krigen sist sommer, tweetet den israelske hærens (IDF) arabisk-talsmann Avichay Adraee bildet med teksten: «Bildet ble tatt under Operation Protective Edge inne i Gazastripen. Det sies jo at et bilde sier mer enn tusen ord.»

«Kaldt blod». Tre dager senere, 5. januar, publiserte The Palestinian Information Centre (PIC) en ganske annen versjon av historien. De la ut det samme bildet pluss et annet av den gamle damen, men med teksten: «Israelske nazister skryter av at de gir vann til en gammel palestinsk dame under Gaza-krigen! Minutter senere dreper de israelske nazistyrkene henne med kaldt blod.»

Jeg kom over saken på det London-baserte Middle East Monitor (MEMO) den 20. januar. Den var ivrig delt på Facebook. Overskriften lød: «Israelsk soldat gir en 74-år-gammel palestinsk kvinne vann – så skyter han henne i hodet.» Her gjengis journalisten Ahmad Qdeh i Al Aqsa TV som forteller at han selv var vitne til hendelsen.

Han forteller at den israelske soldaten «ga henne [den gamle damen] vann, tok et foto sammen med henne, og så skjøt han henne i hodet på en meters avstand for så å se henne blø i hjel.» Ahmad Qdeh forteller: «Ghalya Ahmad Abu-Rida bodde i Kuza’a-området øst for Khan Younis. Jeg bor også i det området og jeg lagde en TV-reportasje med hennes historie».

Overfor MEMO bekreftet forøvrig også Al Aqsa TV i Gaza hele historien, at Ghalya Ahmad Abu-Rida ble funnet død etter at hun blødde i hjel fordi at hun var blitt skutt i hodet. Det palestinske informasjonssenteret (PIC) la også ut et bilde av den gamle damen, angivelig etter at hun var død. På bildet er det imidlertid ikke noe som tyder på at hun var blitt skutt i hodet.

Kunne ikke stemme. I historien ble det også lagt inn et intervju med en professor i medievitenskap, Ahmad Al-Farra. «Dette avslører hvorledes israelerne forsøker å villede den internasjonale opinionen med løgn og propaganda, – det gir bedre muligheter til å stevne den israelske hærens soldater for krigsforbrytelser ved Den internasjonale domstolen (ICC)», uttalte professoren.

Den avdøde kvinnens familie uttalte seg også om hendelsen. Men mens kvinnens nevø bekreftet historien om henrettelsen, kom hennes bror med opplysninger som ikke kunne stemme med denne forklaringen. Broren fortalte at bildet som IDF-talsmannen la ut på Twitter, hadde ført til at de i familien først følte seg sikre på at kvinnen var tatt hånd om av den israelske hæren. Det så ut til å være manglende overensstemmelse mellom kildene i nyhetssaken. Det som var sikkert, var at de ulike versjonene i palestinske, og som det skulle vise seg, også i andre arabiske medier, på nettsider, i aviser og ulike tv-kanaler, alle sammen ble publisert etter IDF-talsmannens foto-tweet, 2. januar 2015.

Sjekket. Jeg gjorde et søk på Google på den gamle damens navn. En israelsk blogger hadde kommet meg i forkjøpet. Jeg sjekket de palestinske kildene han hadde funnet. I de palestinske myndighetenes (Gaza) liste med navn på døde, oppdatert i Al-Jazeera, fantes ikke navnet, men de anerkjente menneskerettighetsorganisasjonene Al-Haq og Palestinian Center for Human Rights (PCHR) hadde navnet på den gamle damen, og detaljer om hvor hun var funnet.

PCHR skrev i sin rapport: «Om morgenen [4. august 2014] kom helsepersonell over [ti døde] (the bodies of), en kvinne og ni medlemmer av en palestinsk væpnet gruppe fra ruinene av ødelagte hus i Khuza’a og ‘Abassan landbyer. Kvinnen ble identifisert som Ghalia al-‘Abed Abu Raida.»

Al-Haqs rapport fra 4. august forteller at medisinsk personell fra Khan Younis (by og flyktningleir sør i Gaza) og mannskaper fra sivilforsvaret «kom over 10 døde, inkludert Ghalia Abu Rida og ni soldater fra motstandsbevegelsen i ruinene av ødelagte hus i Khuza’a og Absan al-Kabira. De ble drept som følge av bombardement [shelling] av området.»

Den 4. august meldte også Palestine News Network (PNN) at kvinnen var funnet av medisinsk personell under ruinene av ødelagte hus i Khuz’a og Abasan.

Det er mulig at den gamle damen ikke har kunnet eller ikke har ønsket å evakuere sammen med familien, og at hun har blitt igjen i et boligområde som ble bombardert. Det er vanskelig å vite noe sikkert om detaljene. Det som imidlertid er svært usannsynlig er at de som angivelig hadde bevitnet henrettelsen skulle vente i fem måneder med å fortelle den grusomme historien.

Usannsynlig. Like usannsynlig er det at menneskerettighetsorganisasjonene i Gaza eller Palestine News Network skulle unnlate å rapportere om en krigsforbrytelse, og simpelt hen bare gjengi kvinnens navn blant de mange andre drepte – som en følge av bombardement av området. At israelske menneskerettighetsorganisasjoner, slike som B’Tselem og Breaking the silence, ikke har fulgt opp denne saken, styrker heller ikke troverdigheten til de som står bak, eller til de som har videreformidlet og delt.

Det viste seg at arabiske nyhetsmedier hadde vært først ute med fortellingen om den angivelige henrettelsen. Al-Watan, Al-Quds Al-Arabi, Al-Araby Al-Jadeed og Ma’an News er velkjente, og noen av dem velrenommerte arabiske og palestinske aviser eller nettaviser. Den 3. og 4. januar presenterte de historien om henrettelsen. Det samme gjorde tv-kanalene Al Quds og Al-Aqsa. De hadde reportere på stedet, og de gjenga på samme måte som de arabiske avisene vitneutsagn fra familie, lokalbefolkning og aktivister.

Etter at historien fikk såpass bred dekning er det ikke overraskende at den raskt ble spredt videre, og særlig, skulle det vise seg, til nyhetsmedia og nettsteder som er spesielt mottagelige for denne typen propaganda.

Den aller første versjonen av historien på engelsk ble presentert av det tyrkiske nettstedet worldbulletin.net. At dette ble publisert samme dag som de første arabiske versjonene, tyder på et relativt nært samarbeid mellom enkelte tyrkiske medier og de som lager nyhetene i Gaza.

Her gjengis vitneutsagn fra lokalbefolkning, familie og journalister, og som i flere arabiske medier vises det til en dødsattest som (sitat) «indikerer at den israelske hæren som hadde gitt henne drikke, hadde drept henne.»

Hatefulle ytringer. Samtidig gjengis saken også i arabisk-utgaven av den tyrkiske avisen Yenisafak. Avisen er mest kjent for å ha forfalsket et intervju med den amerikanske professoren,lingvistenog aktivisten Noam Chomsky, men også for sin regjeringsvennlighet, hatefulle ytringer og antisemittiske holdninger. Det var imidlertid etter publiseringen i Middle East Monitor 20. januar at spredningen internasjonalt, i nyhetsmedia og på ulike nettsteder tok av, og likes og delinger i sosiale medier kom opp i flere titusener.

Det var venstreorienterte eller andre ideologisk bevisste støttespillere for palestinerne som grep saken mest begjærlig og gjerne gjenga den uten forbehold, men med forsterkende påskrifter med fordømmelse av Israel. Typisk her er nettsteder som nakba.co.uk, mondoweis.net og inamo.de.

INAMO er et tysk «informasjonsprosjekt for Nære Østen og Midtøsten»,somble etablert på midten av 1990-tallet for bl.a. å utfordre «de amerikanske militæres nyhetsmonopol» med informasjon og analyser for og med fagfolk, slik de selv sier det. Dette tyske nettstedet presenterer historien med en link til Middle East Monitor under tittelen «IDF [den israelske hærens] Humanität» («Den israelske hærens humanitet»).

Nettstedet Mondoweis representerer (med deres egne ord) et progressivt jødisk perspektiv. Dette nettstedet gjengir ukritisk Palestinian Information Centre og også beskrivelsen av israelerne som nazister.

Ikke til hensikt. Fortellingen om en angivelige henrettelsen gjengis også i venstreorienterte nyhetsmedier i Latin-Amerika, som i Sør-Amerikas svar på Al-Jazeera, det Venezuela-baserte teleSUR. Der er det riktignok lagt inn et forbehold om at saken ikke er verifisert, men dette har selvsagt ikke så stor betydning når man ikke har til hensikt å undersøke nærmere.

Det er imidlertid føyet til en opplysning som nok ikke er ment som et forbehold, men som kanskje bør forstås slik. Det fortelles nemlig at historien bygger på en øyenvitneskildring fra en journalist i den offisielle TV-kanalen Al-Aqsa TV, styrt av Hamas. Saken deles også på flere klart antisemittiske nettsteder, slik som på Dieudonné’s quenelplus.com, der med påskriften «Je suis Ghalia.»

De som har videreformidlet og delt denne saken har gjort det på litt ulike måter, men det som går igjen er at den relativt tvilsomme, men gruoppvekkende historien som dukker opp fem måneder etter Gaza-krigen, blir spredt og delt uten forbehold, men med stor iver. Det dreier seg om propaganda som er dypt dehumaniserende. Men det er også hensikten. De eksplisitte nazianklagene som for eksempel Palestinian Information Centre benyttet kan gjerne tas vekk, for de ligger der likevel.

 Demonisering. De som fabrikkerte og viderefortalte denne historien, har et problem. Blant de sistnevnte er det sannsynligvis flere som må ha forstått at historien ikke var sann. Mange har kanskje ikke forstått dette, men har heller ikke funnet grunn til å undersøke før de videreformidlet og delte. De har i stedet kunnet plassere historien rett inn i sitt forenklede, ideologiske univers der de undertrykte alltid har rett – og har rett i alt. Der kultiveres forestillingen om gjerningsmannen og offeret. I deler av den pro-palestinske opinion blir Israel, slik som her, ensidig gjort til gjenstand for demonisering og delegitimering. Derfor er det ikke rom for israelske soldater med menneskelige trekk og en humanitær gest.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 30.05.2015

Gå til innlegget

Umulig retur til tiden før Oslo-avtalen

Publisert over 7 år siden

Palestinerne må gjøre det beste ut av situasjonen, om den er aldri så urettferdig. Israelerne må innse at deres overmakt kan skade dem. Partene trenger realitetsorientering.

Oslo-prosessen var i realiteten bestemt av ulikt maktforhold mellom Israel og palestinerne. I den hemmelige Oslo-kanalen kunne Israel utnytte sin overmakt. I fredsretorikken, derimot, i den store fortellingen om Oslo, handlet det om tillit og forhandlinger innenfor et idealistisk felleskap av modige forhandlere. Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin ble tildelt Nobels fredspris. Palestinavennene her hjemme deltok i hyllesten.

I virkelighetens verden stolte israelerne aldri på palestinerne, aller minst på Arafat. Men de innså at bare Arafat kunne gi dem en løsning av Palestina-spørsmålet i deres egen bakgård, uten at sentrale palestinske krav måtte innfris. Arafat på sin side trodde kanskje veien lå åpen for en palestinsk stat. Da det ikke gikk slik, tok geriljalederen frem den gamle strategien, for å kjempe for å frigjøre Palestina fra et hvert frigjort territorium. Arafat ga stilltiende samtykke til vold og terror mot Israel.

Arafats mange feil. – Tiden var inne akkurat da, uttalte Rabin senere. PLO-lederen hadde aldri stått svakere enn på begynnelsen av 1990-tallet, han kjempet for overlevelse. Etter krigen i Libanon i 1982 var han forvist til eksil i Tunisia, der kontakten med PLOs maktbase i Libanon var begrenset. Han forsøkte et mislykket comeback i Libanon med grusomme konsekvenser.

Mot slutten av 80-tallet ble PLO utfordret av Intifadaen. Opprøret kom overraskende: Arafat og hans folk var skeptiske til et fremvoksende palestinsk lederskap på Vestbredden. Endelig mistet Arafat støtten fra landene i den arabiske Gulfen etter omfavnelsen av Saddam Hussein 1990-91. 80-tallet endte med Sovjets sammenbrudd. PLO-lederen var prisgitt en ny verdensorden med forhandlinger i Madrid og Washington. Her var PLO satt på sidelinjen, men den hemmelige Oslo-kanalen forandret dette.

Arafat og agnet. I 1996 fortalte Shimon Peres i The New Yorker at han var overbevist om at Arafat i forhandlingene ville gi etter på alle områder.

– Arafat kunne ikke motstå agnet, å få vende tilbake og styre, sa Peres. Arafat og hans folk fremsto ved flere anledninger som så svake at det bekymret israelerne, som var redde for at PLO-lederens legitimitet var i fare. Men det hindret dem ikke i å utnytte overmakten. – I Kairo (før Oslo II-avtalen, 1995) forhandlet vi med oss selv, skal Peres ha sagt.

Arafat ønsket for enhver pris en avtale – så han kunne etablere seg i hjemlandet. Palestinerne fikk et begrenset selvstyre, og det er ikke usannsynlig at dette vil bli permanent. Oslo-avtalen var langt på vei et fait accompli. Ikke en konspirasjon, eller et imperialistisk komplott som noen har ment, men en autonomiplan israelerne har villet gjennomføre siden Allon-planen i 1967.

Varig selvstyre? Da Yitzhak Rabin bestemte seg for å satse på Arafat, kontaktet han Joel Singer ved det kjente advokatfirmaet Sidley & Austin i New York. Den israelske toppjuristen hadde ansvar for israelsk forsvarsindustris avtaler med USA og strategisk samarbeid. Men allerede på midten av 1970-tallet startet Singer karrieren i det israelske forsvaret der han tjenestegjorde under seks forsvarsministre som ekspert på blant annet okkupasjonslovgivning og fredsavtaler, helt fra Camp David-avtalen med Egypt (1978).

I et intervju etter Oslo-avtalen avviste Singer at tillit eller «kjemi» var av særlig betydning i Oslo-forhandlingene, det handlet om interesser. Han var svært tilfreds med Oslo-avtalen, der han mente at alt av betydning for Israel var ivaretatt. «I interims-perioden vil selvstyreområdene fortsatt ligge under (det israelske) militærstyret. Dette faktum betyr at det palestinske (lovgivende) rådet ikke vil være uavhengig eller suverent, men tvert imot underlagt militærstyrets autoritet. Med andre ord vil militærstyret i Israel være kilden for autoritet og rett for Det palestinske Rådet.»

I den israelske avisen Ha’aretz har Singer forklart hvordan dette kan danne grunnlaget for permanent selvstyre. Israelsk maktfullkommenhet understrekes. Palestinerne i Oslo-kanalen hadde faktisk ikke sin egen juridiske ekspertise. Singer forteller at palestinerne stolte på hans faglige upartiskhet, og lot ham gå igjennom utkastene for dem.

Kontroll og sårbarhet. Gjennom Oslo-avtalen (og to senere avtaler) godtok den palestinske ledelsen betingelsene for et begrenset selvstyre. Israel kunne detaljregulere palestinsk økonomi, import og eksport. Skatteinntekter på import (gjennom Israel), og palestinsk arbeid i Israel, kom til å utgjøre opp mot halvparten av inntektene til de palestinske myndighetene.

Den andre store inntektskilden er støtten fra giverlandsgruppen, som Norge hele tiden har ledet. Støtten anslås å dekke rundt 40 prosent av den palestinske økonomien. Den er meget sårbar. Det ble særlig tydelig i fjor da både Israel og USA holdt tilbake skatteinntekter og pengestøtte som straff for palestinernes søknad om observatørstatus i FN. Dermed var palestinerne ute av stand til å lønne 150.000 offentlige ansatte.

Kan ikke sies opp. I fredsretorikken er det ofte gitt uttrykk for at prosessen skapte en gjensidig avhengighet som kunne tvinge frem løsninger, slik Terje Rød-Larsen har sagt det. Hans amerikanske kollega, Aaron Miller, beskrev «‘Oslo’ store fortjeneste» i et foredrag i Middle East Forum: «På denne måten låste ’Oslo’ israelere og palestinere inn i et forhold som det er meget vanskelig for begge parter å slippe unna.»

Begge hadde sett for seg en mer positiv dynamikk. Men verken for israelere eller palestinere er det mulig å gå tilbake til tiden før «Oslo». Israelerne vil ikke gjenoppta okkupasjonen i den form den hadde før avtalen. For palestinerne er det utenkelig å avvikle selvstyret. Etter «Oslo» har palestinerne fortsatt å bygge sin stat uten stat – med gode resultater innen forvaltning, utdanning, helse og sivilt samfunn.

Martyrideologi. Enten det går mot en tostatsløsning, en tonasjonal stat eller permanent palestinsk selvstyre, vil palestinerne være tjent med å gjøre det beste ut av det, selv om det er aldri så urettferdig. Israelerne må innse at deres overmakt kan skade dem, og at det ikke bør gå 20 nye år før okkupasjonen er avviklet.

Israel bør gå i et mer konstruktivt samarbeid med palestinerne. Alternativet er å gi ny næring til palestinsk offermentalitet og martyrideologi.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.09.2013

Gå til innlegget

Er det virkelig slik at palestinske myndigheter gjennom ulike medier som de kontrollerer, er med på å spre hatpropaganda, demonisering av Israel og antisemittisme? Svaret er dessverre ja.

En bok som dokumenterer at palestinske myndigheter er med på å spre hatpropaganda, er nylig utkommet på norsk: Dobbeltspill – sviket mot fredsprosessen, skrevet av Itamar Marcus og Nan Jacques Zilberdik fra Palestinian Media Watch (PMW). 

Det israelske instituttet Media Watch fanger opp og dokumenterer det meste av det som slippes ut gjennom palestinske nyhetsmedier, på TV, i fredagsprekener ved moskeene og i skole- og barnebøker. De følger også nyhetsmedia i en rekke andre arabiske og muslimske land. 

Propaganda? Ja, dette blir selvsagt propaganda for israelerne: Man kan ikke forvente at dette instituttet skal presentere ulike anti-israelske, hatske utspill på en mest mulig balansert og objektiv måte. Man kan ikke uten videre forvente at israelere skal strekke seg særlig langt for å forklare, bortforklare eller bagatellisere en endeløs rekke av uttalelser og intervjuer i media, tekster fra barnebøker og prekener som bare er egnet til å bekrefte og styrke fiendebilder – på begge sider.

Ubehagelig lesning. Men selv om presentasjonen av materialet fra palestinske kilder hadde vært mer balansert og ikke tilrettelagt, slik det er, til støtte for bestemte politiske analyser og konklusjoner, ville stoffet uansett representert en formidabel utfordring: For palestinerne selv, men også for den pro-palestinske opinionen og for alle dem som på en eller annen måte har vært involvert i arbeidet for en israelsk-palestinsk fred.

For dette er ubehagelig lesning. Her er det tekster som ikke bare fornekter Israels rett til å eksistere, men som avviser en flertusenårig jødisk historie og et nærvær i landet, som ser frem mot en fremtid uten Israel, og som sier at det er en religiøs plikt å kjempe mot Israel.

Det er vel å merke ikke representanter for Hamas som siteres her, det er fremtredende representanter for de palestinske myndighetene (PA). En av dem er den palestinske religionsministeren som definerer konflikten med Israel som religiøs, og sier at ribat (strid for å beskytte Islams hus) er en plikt. Forfatterne ønsker å vise at en slik retorikk nå er vanlig også blant mer mainstream-palestinere og i media og kulturkanaler som er kontrollert av PA.

Radikal islamisme. Imidlertid er det lite i boken som peker mot en nokså åpenbar forklaring på at en slik retorikk er mer vanlig i dag enn for 20 år siden. Det kan ikke herske særlig tvil om at fremveksten av radikal islamisme er en forutsetning for dette. Boken inneholder et utall av sitater fra fremtredende geistlige som oppfordrer til hellig krig (jihad), og som gjentatte ganger refererer til hatbudskap fra Hadith. «Kampen mot jødene vil sannelig komme… Profeten talte om den i mer enn én hadith. Oppstandelsen vil ikke komme før de troende [muslimene] seirer over etterkommerne av aper og griser [jødene] og de utslettes.» (Mohammed Abdul Hadi Lafi, ansvarlig for religionsundervisning, Religionsdepartementet i PA).

Boken inneholder også flere eksempler på hvordan fremtredende representanter for palestinske myndigheter hyller selvmordsbombere og terrorister, slik som henholdsvis Ayyat Akhras, en kvinnelig selvmordsbomber, Yahya Ayyash, «Ingeniøren», som sto bak produksjonen av bombebelter, og Abu Daoud, som var med å planlegge München-massakren under OL i 1972. 

Bortforklaring. For mange av oss i den pro-palestinske opinionen har over tid lagt merke til hatefulle ytringer med innslag både fra middelalder og antisemittisme – uten å reagere særlig på det. Det er blitt fortiet, bortforklart og bagatellisert. Fortielsens bortforklaringsmodeller ligger der: Da handler det om Jordens fordømte, den svakes rett og de undertrykte som alltid har rett. Man har sagt at radikale islamister ikke egentlig mener det de sier, eller at sitatene er tatt ut av sin kontekst. Særlig på den politiske venstresiden behersker man dette med bortforklaringsmodeller.

Den israelske overmakten over palestinerne er brutal, og dette har aldri vært tydeligere demonstrert enn gjennom det som har skjedd etter Oslo-avtalen. Israelerne kunne fortsette utbyggingen av Vestbredden i rekordtempo. Vi har sett kartene over hvor lite som er igjen til et fremtidig Palestina - som blir stadig mer usannsynlig. Vi har sett separasjonsmuren, vi har sett innestengingen og ydmykelsen av palestinere. Vi har sett at radikale islamister fikk vind i seilene fordi Arafat og hans folk fremsto som korrupte. De oppnådde ikke noe i forhandlinger, og gikk fra den ene ydmykelsen til den andre.

Rettferdiggjøres ikke. Men verken den palestinske desperasjonen eller fremveksten av radikal islamisme kan rettferdiggjøre den hatefulle retorikken som har utviklet seg på palestinsk side. 

Vi har sett og ser stadig aggressiv retorikk fra israelsk side. Israelske statsmenn har benektet palestinernes eksistens og deres tilknytning til landet. Vi har sett at israelske militære har omtalt palestinerne som kakerlakker. Vi husker hvordan det israelske feltrabbinatet ga soldatene i Libanon anvisninger fra Josvas bok. Vi har sett hvordan religiøse settlere har tatt seg til rette i okkuperte områder, på Vestbredden og i hjertet av Øst-Jerusalem. Men heller ikke dette rettferdiggjør den retorikken vi nå har sett på palestinsk side. 

Hva skal vi si? Bokens største svakhet er at forfatterne har gjort det til et hovedpoeng å påstå at det er palestinerne ensidig som har sveket fredsprosessen. Andre temaer som er problematiske, er at forfatterne kritiserer palestinere for å «fabrikere» en historie om en tilstedeværelse i landet siden oldtiden, og for å benytte kart som omfatter hele det historiske Palestina, og derfor ikke inkluderer Israel. Israelerne har vel selv ikke klart definerte grenser (på sine kart), eller et klart område som skal bli til et Palestina? Her hersker det vel en gjensidig palestinsk-israelsk maksimalisme. Beskyldningene om «fabrikering» av historiske røtter og et mangetusenårig nærvær i landet er også et par av mange andre gjensidige beskyldninger. 

Aggressiv. Jeg forventer ikke at denne boken skal bli en bestselger på Tronsmo bokhandel i Oslo. Men jeg håper at den aggressive og hatefulle retorikken som har utviklet seg i det palestinske miljøet, særlig gjennom de siste par tiårene, vil bli satt på dagsorden i det pro-palestinske miljøet. Hva skal vi si til våre palestinske venner om dette? Hva med et møte på Litteraturhuset?

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 9. JULI 2012.

Bildet viser mufti Muhammad Hussein som under 47 års-jubileet for Fatah i januar siterte Hadith som begrunnelse for å drepe jøder.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere