Arnfinn Clementsen

Alder: 67
  RSS

Om Arnfinn

Pastor, forfatter og rådgiver. Nettsider: www.arnfinnclementsen.org www.clementsen.org

Følgere

Framtid og håp for vårt land

Publisert rundt 5 år siden

I hver nasjon bygger Jesus sin levende kirke. Hans kirke har budskapet som har kraft til å forandre mennesker, hjem og familier, bygder og byer, og nasjoner.

Kirken representerer et annet rike, og gjennom kirken skal gudsrikes verdier formidles og påvirke vår verden.

Norgeshistorie og kirkehistorie
Kirkehistorien er spennende lesning. Sterke vekkelser begynte i ånd og kraft, men ble til kirkesamfunn som stivnet til i tradisjoner og systemer. Likevel hadde de stor betydning for mennesker og samfunn i sin tid, og mange har det fortsatt. Når vi leser vårt lands historie ser vi en klar sammenheng mellom vekkelser og nasjonal utvikling og landevinninger. Situasjonen i kirken avspeiler seg i land og folk.  Jeg vil nevne et par eksempler.
Hans Nilsen Hauge og ”den haugianske vekkelsen” er et godt eksempel. Ingen tvil om at denne vekkelsen påvirket til at det norske folk reiste seg og fikk tro på framtiden, og fikk grunnloven på plass i 1814. Historien forteller om betydelige vekkelser som Indremisjonen og andre i siste halvdel av 1800-tallet, og pinsevekkelsen fra begynnelsen av 1900-tallet. Ingen tilfeldighet at dette henger sammen med 1905 da Norge igjen ble et selvstendig land. På mange måter er norsk kirkehistorie og nasjonal historie parallell historie.

Kirken har innflytelse på en nasjons framtid
Både Bibel og historien viser oss at det er en sammenheng mellom kirke og nasjon.
Jesus sier til sine disipler at de jordens salt og verdens lys. En sløv kirke svekker nasjonen, en våken og åndsfylt kirke skjerper nasjonen. En levende kirke påvirker og bygger samfunnet gjennom den enkelte troende i hverdagen, og gjennom den kraft Gud har lagt i sin kirke.

Noen anklager politikerne og gir dem skylden for ”alt som er galt” med landet. Politikerne har selvsagt et ansvar, ikke bare for budsjett og velferdsgoder, men også for verdier og holdninnger. Derfor skal vi be for dem og være nøye på hvem vi gir vår stemme. Men det er ikke politiske partier eller politikere som er salt og lys i landet. Det er heller ikke andre institusjoner; universiteter, skoler, fagforeninger, næringsliv, bankvesen, eller noe annet som er salt og lys i landet. Det er Jesu levende kirke som er salt og lys i samfunnet, og håpet for fremtiden.

Bønn for land
Paulus formaner menigheten til å be og takke for alle mennesker, og spesielt for de som styrer og har høye stillinger i landet. (1.Tim 2:1-4) Dette står sammen med et løfte; menighetens bønner skal påvirke atmosfæren i landet, og Paulus kobler dette sammen med at folk skal blir frelst. Guds vil at alle skal bli frelst, sier apostelen. Hvilket perspektiv.
Vi ser i Guds ord og vi har lært av historien at nasjonale vekkelser ikke bare kommer ”når Gud vil”, men at det alltid er en sammenheng med hans levende kirke; gjennom bønn, tro og arbeid. Gud har valgt å arbeide gjennom sitt folk.

Folkevekkelse
Jeg tror at Norge igjen kan få oppleve ”folkevekkelse”. Med folkevekkelse mener jeg at store skarer av mennesker tar imot evangeliet i bygder og byer, og folket påvirkes av det som skjer i den åndelige verden. Men folkevekkelse er først og fremst ”folkets vekkelse”, av folket og for folket. Det finnes vekkelser som har ”kommet og gått” med ”store predikanter”, men de bestående vekkelser har samtidig blitt bært fram av et ”vekkelsens folk”. 
Jeg tror at vi igjen skal få se en kraftig innhøstning av mennesker for Guds rike i vårt land. Når Jesu levende kirke reiser seg i bønn og formidler evangeliet og den levende Jesus i hverdag og kirke til det norske folk, da er det noe på gang. Ikke minst er min bønn og tro at den unge generasjonen av ”Jesus etterfølgere” skal bringe folkevekkelse til landet. Hundretusener av nye kristne vil bety et ”klimaskifte” i landet.

Framtid og håp for vårt land
Det er framtid og håp for vårt land. Midt i økonomiske nedgangstider, økende arbeidsløshet, uoversiktelig flyktningestrøm, og i en tid hvor mange grenser og verdier har blitt flyttet, representerer Jesu levende kirke håp og fremtid for vårt land. Jesus er verdens håp, og den levende kirke er hans kropp i denne verden.

Gå til innlegget

Dom eller frelse på Guds agenda

Publisert over 5 år siden

Når jeg følger en del av debattene i kristne medier går det opp for meg at det er et dypt skille i oppfatning både i Gudsbilde og i synet på hvordan Gud handler i vår tid. Det samme skille finnes også i en del av forkynnelsen i kristne kirker.

Ett tydelig eksempel er forholdet til Israel, historisk og profetisk, og i hvilken grad Gud dømmer land og nasjoner for deres holdning og handling når det gjelder Israel. Noe av den samme argumentasjonen går igjen når det pekes på ugudelighet og synd i landet vårt, og noen mener at for Gud er ”begeret snart fullt”, og det vil komme dom over landet. Jeg hørte en predikant si at ”nå har Gud etterjaget Norge med sin godhet i mange år, men fra nå vil han bruke hardere midler.” I denne tankerekken kan Guds dom være jordskjelv, terror, krig og andre ulykker eller katastrofer.
I det siste har slike påstander om hva Gud står bak eller hva han tillater, vært framme i forbindelse med boken om 22-juli profetien. Jeg skal ikke i denne artikkelen kommentere verken boken eller andre konkrete profetier, men i stedet prøve å løfte dette opp på et noe mer prinsipielt plan, uten å gjøre det for dyptliggende teologisk.

Forskjell på syndens konsekvenser og Guds dom

Jo visst er det en velsignelse å følge Guds Ord, og synd og ulydighet har konsekvenser, det gjelder både personlig og for folk og nasjon. Synd betyr egentlig ”å bomme på målet”. Likevel betyr ikke det at Gud utfører straffereaksjoner eller dom over personer eller nasjoner. Guds vrede rammet Jesus på korset da han forsonte hele verden med seg selv.  
Gud har ikke forandret seg verken når det gjelder, kjærlighet, rettferdighet eller hellighet, men Han sendte sin sønn for å frelse verden. Jesus kom ikke for å dømme, men for å frelse! Når noen hevder at folk kommer under forbannelse fordi de ikke velsigner Israel, eller på grunn av synd og ugudelighet,  har man lagt til side hva Jesus har gjort på korset og hva hans forsoningsverk innebærer (2 Kor 5:17-21). Vi må forstå hvilken pakt og hvilken tid vi lever i, nemlig nådens tid vor evangeliet forkynnes til frelse og forsoning for både personer og nasjoner.
Noen har f. eks. hevdet at det ikke kan bli vekkelse i et land hvis ikke nasjonen velsigner Israel. Dette er feil både bibelsk og historisk. Gud frelser på tross av og ikke på grunn av. Det er nåde!

Gammeltestamentlig profettjeneste

Hele Bibelen er Guds Ord, men Bibelen selv er tydelig på forskjellen på den gamle og nye pakt.
Profettjenesten er ikke den samme i den gamle og nye pakt. Den gamle pakts profettjeneste handlet mye om framtiden, Guds dom og frelse, og pekte framover mot Jesus og den nye pakt. Den nye pakts profettjeneste er en av de fem tjenestene som omtales i Efeserne 11, og fungerer i evangeliets kontekst, i menighetsbyggende sammenheng, og i nær relasjon med de andre tjenestegavene.
I den nye pakt kan alle som har tatt imot Jesus og er fylt med hans ånd, høre fra Gud og faktisk profetere til ”oppbyggelse, formaning og trøst”. Det betyr ikke at alle er profeter, men alle har mulighet til å høre fra Gud og skjelne det ekte fra det uekte. Profetienes ekthet skal prøves på Guds ord, men også på fruktene av liv, tjeneste og budskap.
Som sagt er det viktig å forstå at profettjenesten står ikke alene, men er som alle tjenester knyttet til kirken og et samarbeid med de andre tjenestene. Derfor er det alltid relevant å spørre hvem som står bak en profet; hvilket menighetsfellesskap vedkommende er en del av, og hvem som anerkjenner vedkommendes tjeneste. 

Gammeltestamentlig domstankegang

Denne gammeltestamentlige tankegangen kommer sterkt til uttrykk når det gjelder dom, enten det er over Israels fiender eller dom over Norge på grunn av folkets synder og ulydighet. Man tenker på dom og forbannelse over Israels fiender, og man skiller ikke på den gamle og nye pakt. Bibelen sier at det kommer en dom over nasjonene, og det kommer en dommens dag. Disse hendelser tilhører det profetiske endetidsbildet, men ikke nådens tidsalder som er nå.
I denne tidsalder forkynnes Jesu Kristi evangelium til personer, folk og nasjoner slik at de kan ta mot forsoningens budskap og vende seg til Jesus. Derfor skal forkynnelsen av evangeliet ha den absolutt høyeste prioritet og fokus hos den kristne kirke, og kirken har fått forsoningens tjeneste, og ikke fordømmelsens eller dommens tjeneste. 

Synet på Israel

En del kristne har en ”gammeltestamentlig tankegang og virkelighetsforståelse” når det gjelder Israel. Det kan føre til et fiendebilde av palestinere og arabere, og man opplever vår tids kriger nesten som en fortsettelse av det vi leser om i Det Gamle Testamente. For noen blir dette til et slags for ”kristen-politisk” forhold til Israel. Da havner man lett i den grøften at man føler seg forpliktet til å støtte alt Israel gjør, enten det er rett eller galt. Derimot er det godt å vite at vi ikke må ha meninger om alt som skjer innen regjering og parlament i Israel. Situasjonen i Midt-Østen er ikke svart - hvitt. Dagens ledere i Israel er ikke nåtidens Moses eller Josva, de er stort sett sekulære mennesker. Men vi skal få se at på tross av mennesker og menneskers ulike meninger om Israel, araberstatene og verden for øvrig, kommer Guds Ord til å gå i oppfyllelse.
I denne ”virkelighetsforståelsen” får en del kristne et ”romantisk” eller svermerisk forhold til Israel, og Israel kan bli en erstatning for andre viktige ting som menighet, misjon og evangelisering.
La meg føye til at det finnes mange gode grunner for å støtte Israel, både politisk og bibelsk.

 Kirkens oppgave

Vi lever i en spesiell tid, det viser både situasjonen i verden og Bibelens profetier. Det skjer mye som ryster og skaker oss, samtidig som det er en stor innhøstningstid på gang for Guds rike i denne verden.
Nå er det tid for å fokusere på det oppdraget Jesus ga oss. Menigheten har en viktig oppgave i bønn. Vi skal be for land og folk, for de som styrer og regjerer, ja, for alle mennesker (1 Tim 2:1-4). Vi skal be for Israel og for nasjonene. Vi har en spesiell oppgave å fortelle hele verden om hva Jesus har gjort ved sin død og oppstandelse, og som lys og salt skal vi bringe Guds rikes verdier inn i våre samfunn..

Når det gjelder endetid og profetier advarer Bibelen oss mot å "bli drevet fra sans og samling”. Gud leder heller ikke sitt folk gjennom skremsel og frykt, men ved sitt Ord og sin Ånd. Som aldri før behøver vi å beholde fokus og ikke hengi oss til spekulative profetier detaljerte utlegninger som går mye lengre enn selve Ordet.
Jeg vil avslutte med å si; Takk Gud at han ikke sendte en bombe, men et lite barn – sin egensønn – for å frelse verden! Og Jesus er hele verdens håp!

Gå til innlegget

Hvordan takler vi flyktningekatastrofen

Publisert over 5 år siden

Hva er det som skjer i vår verden? Det som skjer i Europa nå med flyktningene er en katastrofe av ufattelige dimensjoner. Det vi ser på TV-skjermen er ingen “skrekkfilm”, men hard og brutal virkelighet.


Jeg har hørt noen si at mange av flyktningene ser jo ikke så fattige ut, og de har til og med mobiltelefon, men en slik mangel på forståelse av problemet og i tillegg mangel på medmenneskelighet, kan jeg ikke fatte. Dette handler om mennesker som risikerer sine liv for å komme til trygghet og frihet. De må tas på alvor. Samtidig er det selvsagt ingen lettvinte svar på hvordan denne katastrofen skal løses.

Hundretusener har flyktet fra skrekkregimer i Syria, fra Midt-Østen og Afrika. Hver enkelt av disse er verdifulle mennesker som deg og meg. Flyktningeproblemet er enormt komplisert og sammensatt, men hele Europa må våkne og ta tak i dette og skape en samordnet innsats på flere plan. Alle flyktningene som har kommet til vårt kontinent er Europas felles utfordring. Vi kan heller ikke lukke oss inne i vår egen lille verden i Norge og tenke at dette ikke angår oss.

Etter at 71 døde ble funnet i en lastebil, kjørt inn i døden av ubarmhjertige menneskesmuglere, blir det nå krisemøter og hastemøter i EU og FN, og det burde det vært på agendaen for lenge siden. Verdenssamfunnet bør gjøre mer for å stanse krigen i Syria og Libya og løse problemene på den Afrikanske siden av havet. De ekstreme gruppene som ønsker å destabilisere verden må stanses.

For Norges del må vi gjøre vår del av dette og hjelpe med å stabilisere situasjonen spesielt på det humanitære plan og hjelpe flyktninger primært og der det er mulig i nærområdene. Her er det bred politisk enighet, og vi kan gjøre mye mer sammen med resten av Vest-Europa. Regjering og hjelpeorganisasjoner må samordne sin innsats og stå side ved side, og sørge for at hjelpen kommer dit den skal.

Så bør vi også ta imot vår del av Syriaflyktninger. Det er viktig å kartlegge hvem som ikke kan hjelpes i nærområdene. Det gjelder politiske og religiøse flyktninger, og ikke minst forfulgte kristne. Her må Norges kommuner være med og ta del i et felles ansvar. De 8000 Syriaflyktninger som Norges Storting har vedtatt å ta imot ekstra over tre år, burde ikke være noen stor utfordring for norske kommuner. For de fleste kommuner betyr det bare noen få i året.  I forhold til hundretusener på flukt blir tallet 8000 lite, vi må beholde proporsjonene når dette blir diskutert. Men ting endrer seg, det kan bli aktuelt å ta imot flere.
Uansett er det viktig å vite hvem en tar imot i Norge, slik at disse er de som ikke kan hjelpes i nærområdene, blant annet pga forfølgelse.

Noen snakker som om flyktningene er ekstreme politiske eller religiøse mennesker, enkelte har til og med hevdet at de er ”sendt” av ISIL. Det faller på sin urimelighet, selv om det inn i mellom kan være kriminelle og ekstreme. De fleste kjemper for å gi sine familier en verdig framtid i et land uten krig og diktatur. Men desto viktigere er det at kriminelle eller politisk ekstreme ikke får komme inn, eller bli raskt sendt ut hvis norsk lov brytes. 

Det som er sikkert er at hvis ikke ekstraordinære ting gjøres nå, vil flyktningebølgen fortsette og forsterkes og “oversvømme” Europa uten at vi er forberedt på å takle dette, og det vil ramme både flyktningene og skape uro i flere og flere land. Det er på den internasjonale arena de virkelig store avgjørelser må tas for å stoppe denne forferdelige tragedien.

 

Gå til innlegget

Israel, kirke og KrF

Publisert over 5 år siden

For et kristendemokratisk parti som Kristelig Folkeparti er det en utfordring å ta med seg bibelens ord om Israel og jødefolket inn i politikken, og samtidig ha en realpolitisk tilnærming som er relevant i det politiske liv i dag.

Selvsagt skal politisk debatt foregå med politiske argumenter, men samtidig er det aktuelt å se litt på hva som gjør Israel-spørsmålet så spesielt og av og til ”følelsesladet” i Kristelig Folkeparti. 
Jeg tror svaret er at KrFs største velgergruppe utvilsomt finnes innen det vi noe unyansert kan kalle ”kristen - Norge”. Det betyr at for mange av KrFs velgere og potensielle velgere er Israel mer enn et vanlig utenrikspolitisk spørsmål, det er også et trosspørsmål. Jeg mener at vi skal skille klart på ”kirke og politikk”, men ”kristendom og politikk” er noe annet. For et parti som henter sine verdier fra Bibelen vil og skal det, etter min mening, i mange spørsmål være en klar sammenheng mellom ”tro og politikk”.

Israel og ”kristen-Norge”

For mange av Krfs velgere oppleves Israel som en type ”verdispørsmål” på linje med retten til liv, ekteskapet osv. Det gamle testamente er jødenes historie. Både folket og landet Israel er tydelig tilstede gjennom hele Bibelen, og det representerer også en viktig del av vår kristne arv og historie, og preger vårt gudsbilde og verdensbilde som kristne. At jødene skulle få tilbake sitt land, Israel, etter 2000 år i ”diasporaen”, er ikke bare et enestående historisk og politisk ”mirakel”, men for mange en tydelig oppfyllelse av Bibelens profetier.

Det er to hovedgrener vedr. Israel i norsk kristenhet, og mange fasetter innen disse to. Disse ulike syn finnes selvsagt også i KrF og vil i noe grad påvirke politisk. Vi har ”Erstatningsteologien” som enkelt sagt lærer at kirken har overtatt jødefolkets og Israels rolle, og da er Israel en nasjon som andre nasjoner, og jøder et folk som alle andre folk. Kirken har overtatt Israels plass. Den andre hovedretningen som jeg tror representerer de fleste, er de som mener at Gud ga jødefolket landet Israel, og han utvalgte dem til en spesiell oppgave i verdenshistorien, og det finnes fortsatt et slektskap mellom Israel og kirken. 

Antisemittisme og staten Israel

Både kirken og KrF tar selvsagt avstand for alle former for rasisme. Menneskeverd og nestekjærlighet er for KrF mye mer enn ord. Historien har vist oss at antisemittisme eller jødehat er den aller verste form av rasisme. I ekstreme regimer som kommunistiske og nasjonalistiske, og i islamistiske regimer, er ofte jødeforfølgelsen sterkest. Det som er enda mer alvorlig er når den dukker opp igjen i det demokratiske, humanistiske og ”kristne” Europa. Som KrF bør vi følge dette ekstra nøye.

Samtidig ser vi i dag at mange skiller sterkt på jøder og staten Israel. På en måte er dette riktig, en hver jøde kan ikke stå til ansvar for hva Israel gjør politisk, like lite som vi kan stille en hver muslim til ansvar for hva muslimske stater gjør. Samtidig skal vi være forsiktige med å skille dette for sterkt. Den jødiske staten ble et hjemland for jøder fra alle verdensdeler etter 2. verdenskrig, og for sterke krefter i verden er jødehat og motstand mot staten Israel to grener på samme tre. Staten Israel verken kan eller skal forsvares i alt de gjør, men for noen vil alt det Israel gjør være feil rett og slett fordi Israel er en jødisk stat.

Feilaktig ”politisk tenkning” om Israel

Det er viktig å ha et sunt forhold til Israel, men det finnes ”avsporinger og overdrivelser” som dessverre noen tar med seg inn i KrF og politikken. Noen kristne får et ”romantisk”, ja, nærmest ”svermerisk” forhold til Israel. Man synes alt med Israel og det jødiske folk er spennende og fantastisk, og Israel blir en erstatning for andre viktige ting som menighet og misjon, eller viktige verdispørsmål og samfunnsspørsmål.

Dette hører ofte sammen med en ”gammeltestamentlig virkelighetsforståelse” som igjen kan føre til et fiendebilde av palestinere og arabere, og man opplever vår tids kriger nesten som en fortsettelse av det vi leser om i Det Gamle Testamente. Det blir helt feil. Dagens ledere i Israel er ikke nåtidens Moses eller Josva, de er stort sett sekulære mennesker.

Jeg vil også nevne ”domsproblematikken”. Man tenker på dom og forbannelse over Israels fiender, og glemmer hva Jesus har gjort på korset og at vi faktisk lever i den nye pakt. Hvis slike synspunkt blir tatt med inn i politikken oppstår det fiendebilder og rasistiske holdninger som ikke gagner den politiske debatt og enda mindre Israel, og kan føre til en feilaktig ”politisk tenkning” om Israel. Med feilaktig ”politisk tenkning” mener jeg at man kan falle i den grøften at man føler seg forpliktet til å støtte alt det Israel gjør, enten det er rett eller galt.  Situasjonen i Midt- Østen er selvsagt ikke
svart - hvitt.
Jeg mener det er mange gode grunner til på støtte Israel, både på bakgrunn av min kristne tro, men også rent politisk. For KrF er det både viktig å stå tydelig opp for både nasjonen Israel og det jødiske folket i den  politiske debatt i Norge.

Israel, Krf og dagens politikk 

Spørsmålet er hvordan en sunn og balansert tenkning om Israel ut fra Bibel og historie kan implementeres i dagens politiske virkelighet. Her er noen av mine konklusjoner:

1. Forstå jødefolkets og Israels spesielle plass i Bibelen og verdenshistorien

2. Forstå religionens rolle i den Israel-arabiske konflikten

3. Se sammenhengen mellom jødefolket og staten Israel, og se betydningen av Israel som et hjemland for det jødiske folk

4. Anerkjenne Israels rett til å forsvare sitt hjemland

5. Avsløre og stå opp imot alle former for antisemittisme

6. Støtte Israel som Midt- Østens eneste virkelige demokratiske stat

7. Arbeide for fred og forsoning mellom Israel og sine arabiske og palestinske naboer

Gå til innlegget

Advent og forventning i 2015

Publisert rundt 6 år siden

Vi har hatt adventstid og feiret jul og blitt minnet om den viktigste av alle begivenheter i verdenshistorien. Takk Gud at han ikke sendte en bombe for å ødelegge en syndig og fortapt verden, men han sendte sin sønn for å frelse.

En ny adventstid

Å skrive om advent i januar får kanskje noen til å tenke at “jeg er litt sent ute”. Tvert om. Advent betyr “komme” eller “ankomst”. Derfor finnes det også en annen adventstid i Kristi kirke på jord. Den begrenser seg ikke til en bestemt periode i året, men den har vært der siden Jesus for opp til himmelen og englene proklamerte at han skulle komme tilbake! (Apg 1:9-11) Gjennom 2000 år har det vært "advent" i den levende kristne kirke. 

I min ungdom ble Jesu gjenkomst stadig forkynt med alvor og intensitet. Som tenåring tvilte jeg mange ganger på om jeg kom til å oppleve at jeg fikk “lappen” eller gifte meg siden Jesu komme var “rett for døren”. Noe av forkynnelsen gikk nok for langt og skapte mer usikkerhet og frykt enn tro og håp, men i dag er store deler av kirken er i den andre grøften. Lite eller ingenting forkynnes om Jesus komme selv om dette har tydelig plass i Bibelen. Det er faktisk avslutningen og finalen i hele boken. “Ja, jeg kommer snart”, sier Herren. ”Amen. Kom, Herre Jesus”, svarer menigheten med forventing.
(Åpenb. 22:17-18)

Jesu gjenkomst - verdens håp
Jesu gjenkomst er ikke et budskap om dom og ødeleggelse. For den enkelte troende er dette vårt håp. Håpet om en evig himmel. Håpet om gjensyn. Håpet om evig fred og glede. Men det stanser ikke der. Jesu gjenkomst er også håpet om fred på jord. Den dagen Jesus kommer tilbake og setter sine føtter på Oljeberget i Jerusalem skal det bli fred på jorden i ett tusen år.

Som kristne er vi opptatt av å arbeide for fred og forsoning, og bekjempe nød og fattigdom. Vårt land, Norge, er en positiv aktør i fredsforhandlinger og forsoningssamtaler. Alt dette er viktig og nødvendig. Men total fred på jord blir det ikke før Jesus kommer tilbake. Derfor er Jesu komme hele verdens håp.

Selvsagt er det mange meninger om endetiden og Jesu komme, og det har vært mange spekulasjoner og feilslåtte profetier. Men Guds Ord er verken ekstremt eller spekulativt. Jeg tror vi på nytt må vekke opp forventningen og håpet til Jesu gjenkomst, og gi det tilbake sin sentrale plass i Kristen forkynnelse.

I de siste dager
Det er også en annen “advent” i Kristi kirke. “I de siste dager skal et skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.” Denne profetien fra Joel siterer apostelen Peter i sin pinsepreken i Jerusalem for snart 2000 år siden. (Apgj 2:17) Hvis Peter og de første apostlene levde i oppfyllelsen av dette, gjør vi det ennå mer 2000 år senere og nærmere Jesu komme. Vi skal skal ikke spekulere i datoer eller årstall verken om Jesu gjenkomst eller endens tid. Men jeg kjenner en indre “advent” eller forventning fordi Guds Ord forteller at Guds Ånd skal utøses over alle mennesker i de siste dager. Dette har pågått siden pinsedag i Jerusalem, og det øker i intensitet og styrke i vår tid.

I krig er det viktig med bakkestyrker, men i moderne krigføring er resulatet helt avhengig av støtte fra luftvåpenet. Kirken har fått et tydelig oppdrag. Jesus ba os om å gå ut i hele verden og forkynne evangeliet. Vi skulle ikke gjøre det i egen kraft, men i Åndens kraft. Han lovet støtte fra “luften”, Den Hellige Ånd.
Jeg er forventningsfull til hva Gud skal gjøre i denne tiden vi lever hvor evangeliet skal forkynnes over hele verden, den Hellige ånd utøses over alle folk, og mennesker høstes inn for himmelen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere