Arnfinn Clementsen

Alder: 67
  RSS

Om Arnfinn

Pastor, forfatter og rådgiver. Nettsider: www.arnfinnclementsen.org www.clementsen.org

Følgere

Hva nå - Krf ?

Publisert over 2 år siden

KrF har på mange måter vært i en krise gjennom mange år, og stadige prosesser har ikke evnet å ta tak i de grunnleggende spørsmål og skillelinjer som finnes i partiet, og skapt mer tretthet enn engasjement. Med sin tale til landsstyret og sin nye bok har i alle fall partileder Knut Arild Hareide klart å skape engasjement.

Hareide hadde en god og på mange måter velbegrunnet tale til landsstyret for et par uker siden. Jeg har forståelse for at han ønsker å få partiet ut av en fastlåst posisjon og den nåværende tilstanden i et slags “politisk ingenmannsland”. KrF har oppnådd en god del sammen med Høyre-Frp regjeringen, men får liksom ikke gjennomslag eller kreditt for det verken i media eller blant mange av partiets velgerne. Noe må gjøres. Lederen må gå foran og kjenner selvsagt presset. Hareide mener tydeligvis alvor, og jeg har respekt for han og hans vurderinger, men er likevel og totalt sett skeptisk til det "linjeskifte" som han råder til.

Egentlig opplever jeg situasjonen litt “uvirkelig”. Hvorfor dette landsmøtet? Alternativet til landsmøte er å fortsette som nå til neste valg og samarbeide med regjeringen i budsjett og fra sak til sak.

Men det blir altså ekstraordinært landsmøte 2. november. Ja, det trengs kanskje et landsmøte for å løse opp den fastlåste knuten i forhold til FrP. Dette landsmøtevedtaket har siden høstet liten eller blandet forståelse. På den annen side vil et landsmøtevedtak nå som åpner for regjering med Ap legge nye føringer som det kan bli vanskelig å reversere I mange år framover. Partiet kan gå fra den ene fastlåste situasjon til den andre. Landsmøtets oppgave er å velge ledere, vedta politikk og selvsagt de viktige veivalg og store linjer, men kanskje ikke å “velge regjering” eller låse stortingsgruppe og landsstyret til bestemte koalisjoner eller samarbeidsavtaler.

Knut Aril Hareides initiativ har skapt stort engasjement og fått frem i lyset de dype uenigheter som finnes i partiet om hvordan et sentrumsparti skal forholde seg til høyre eller venstresiden. At nærmere 2000 har meldt seg inn i partiet de siste ukene sier ikke veldig mye. Noen har meldt seg inn pga den sammenfallende vervingsaksjon som har vært meget god og tydelig. Andre opplever at partiet etter Hareides tale har blitt eller kan bli aktuelt for dem, og de vil støtte dette og delta i prosessen. Dette sammen med endel “hendelser” de siste årene som bekrefter eller oppleves som at partiet forlater den mer verdikonservative linjen, gjør at en del nye velgere og velgergrupper interesserer seg for partiet. Hvor mange nye velgere det gir i realiteten er selvsagt uvisst. Utmeldinger vil i så fall komme etter landsmøtet i forhold til vedtakene der. Mange sitter nå på gjerdet.

Jeg har engasjert meg aktivt i debatten om partiets verdier og visjon de siste årene, og støttet mye av ønskene om modernisering av partiet og en bredere forståelse av hva kristne verdier er og hvordan de kan påvirke samfunnsutviklingen. Krf er ingen menighet, men partiets program skal bygge på tydelige verdier som vi finner i Bibelen og det kristne menneskesynet. Det må alle tillitsvalgte forplikte seg på, ellers er det ikke noe Kristelig Folkeparti.

Dessverre må vi konstantere at partiets grunnverdier og politikk på flere områder har “trange kår” i det politiske Norge. Det gjelder både høyre og venstresiden. Verden har forandret seg, og det har de politiske partiene også. Men vi har sett at KrF sammen med høyresiden har fått gjennomslag for flere av sine viktige saker.

Likevel, det veivalget som nå ser ut til å komme handler ikke “bare” om kristne kjerneverdier, selv om det er viktig, men om et politisk retning hvor høyre og venstresiden har ulike tanker og løsninger om hvordan samfunnet skal bygges. Nestleder Kjell Inge Ropstad bruker uttrykkene velferdssamfunn eller velferdsstat med tanke på høyre og venstresiden i politikken.

Mitt syn er at den politiske innflytelsen for KrF vil være større i en flertallsregjering med Erna Solberg som statsminister, enn i en mindretallsregjering med Ap og Sp som må støtte seg på SV. KrF er et sentrumsparti, men historisk sett vil jeg mene at det har fungert og fungert godt i landskapet sentrum-høyre, og der ligger det fortsatt store muligheter. Når jeg oppsummerer helheten kommer jeg til en annen konklusjon enn partilederen.

Gå til innlegget

Jeg tror at Pinsebevegelsen kan bety noe helt ekstra i vårt land som et nettverk av lokale menigheter med en overordnet visjon og plan.

De nasjonale lederkonferansene (LED) de siste årene har også synliggjort en kurs og retning som er framtidsrettet og utadvendt. Lederrådet med sin leder, Sigmund Kristoffersen, har gjort et meget godt arbeid de siste årene med å fornye og revitalisere menigheter og bevegelse. Jeg tenker at innenfor et slikt landsomfattende nettverk som pinsebevegelsen, kan selvstendige lokalmenigheter og ulike "bevegelser" og "nettverk" igjen bevege seg innen "det store nettverket" eller ”hele bevegelsen”. Med andre ord; Et målrettet mangfold.

Fellesnevnere og organisering
Med sine mer enn 300 selvstendige menigheter organisert som egne trossamfunn er Pinsebevegelsen annerledes i det norske kirkebildet. Pinsebevegelsen er altså ikke et ”vanlig kirkesamfunn”, selv om mange oppfatter det slik.

I en slik bevegelse må det selvsagt være fellesnevnere. Det gjelder tro og lære, felles forståelse av identitet og oppdrag, en viss organisering og samordning, gode tilgjengelige tilbud og ressurser, og en ledelse med ett mandat som avspeiler bevegelsens egenart og overordnede visjon. Her har pinsebevegelsen mye godt å bygge på som kan videreutvikles. Bevegelsen er i utvikling, og det er foreligger et grunnlagsdokumentet som legger føringer for utviklingen.  Mye av dette er veldig bra, men når jeg følger med i utviklingen ser jeg likevel at dette lett kan bli et kirkesamfunn med mye organisering og behov for tilføring av ressurser. Spørsmålet er om det er ønskelig og nødvendig med så mange råd, utvalg og komiteer som det legges opp til. Jeg tror noe av dette kan og bør forenkles.

Ny ledermodell
Jeg ser behovet for klargjøring og tydeliggjøring av Pinsebevegelsens nasjonale ledermodell. Det ser også ut til at en del av den yngre generasjon pastorer er åpne for mer organisering av bevegelsen. Mest av alt ønsker de ledere på nasjonalt plan som er forbilder og viser vei.

Tanken om en generalsekretær for bevegelsen er tidligere lansert. Jeg ønsker ikke å være spissfindig med ord og uttrykk, men jeg synes "generalsekretær" er en tittel som passer dårlig ​i ​en bevegelse av selvstendige kirker som Pinsebevegelsen.
Etter årsmøtekonferansen i Pinsebevegelsen nylig har ”Korsets Seier” lansert både generalsekretær og styreleder, og en visjonær leder i spissen for bevegelsen. Noen snakker om behovet for en ”apostolisk og profetisk” leder. Jeg er glad for at det innen Pinsebevegelsen gis nytt rom for ledere med apostoliske og profetiske gaver som kan være forbilder for yngre generasjoner og få lokalmenigheter og bevegelse inn i nye gjennombrudd for evangeliet i vårt land. Spørsmålet er hvor mye av dette som skal og kan organiseres.

Lederrådets mandat
Balansen mellom selvstendige menigheter og ett samlet nettverk kan være utfordrende å håndtere for lederrådet. Lederrådets oppgaver må klargjøres og forstås ut fra bevegelsens egenart, og den valgte leder må få et tydeligere mandat til å representere bevegelsen der det er naturlig og aktuelt. Det trengs et samlende lederskap som viser vei, men når man representerer over 300 selvstendige menigheter og kanskje flere ”bevegelser i bevegelsen” vil det sette noen grenser for hvordan dette kan utøves. Av og til vil det rett og slett være umulig å uttale seg på vegne av 300 selvstendige forsamlinger!   
Slik jeg ser det bør det ikke utvikle seg et ”byråkrati” rundt lederrådet med fler og fler lønnede stillinger, og hvor mange ledere i lokale menigheter må bruke tid på å bekle råd og utvalg. I dette bildet tror jeg det er viktig med brede og konstruktive vurderinger og synspunkter rundt utviklingen av bevegelsen.  

Nettverk for pinsekarismatisk kristendom
De siste årene har en rekke tidligere frittstående menigheter knyttet seg til Pinsebevegelsen, og nye forsamlinger er plantet og blitt en del av bevegelsen. De erkjenner at det er viktig å være en del av noe større enn seg selv. Dette er veldig positivt, men det betyr også større åpenhet for ulikheter og mangfold. Flere av de nyere menighetene har ikke et historisk forhold til bevegelsen. Noen finner det ikke naturlig å kalle seg pinsemenigheter eller pinsevenner, men har koblet seg på fordi en ser den positive utviklingen i bevegelsen. De bruker heller uttrykk som ”å være en del av pinsebevegelsen” eller ”å være knyttet til nettverket pinsebevegelsen” osv.
Jeg har vært på banen flere ganger og ønsket et enda større mangfold som kunne inkludere flere frittstående forsamlinger, nettverk og gjerne etablerte bevegelser, selvsagt hvis de selv skulle ønske det. Kanskje et nytt navn på bevegelsen kunne være positivt, fornyende og inkluderende?
LED-konferansene de siste årene har vist at Pinsebevegelsen på mange måter allerede er en paraply for en større bredde enn bevegelsen selv.
Kanskje Pinsbevegelsen kan fungere som et samlende og framtidsrettet "nasjonalt nettverk for pinsekarismatisk kristendom”.

Visjon og relasjon
Innen bevegelsen finnes det ikke bare et mangfold av menigheter, men også ulike kraftfulle strømninger eller bevegelser som Salt Bergenskirken, Hillsong Norge, Jesus Church, Evangeliesenteret osv. Det kan bety en utfordring, men slik vil det være i et relasjonsbasert nettverk og en levende bevegelse. Balansen mellom selvstendighet og manglende loyalitet kan noen ganger være fin, og må takles i åpenhet og tillit.
Jeg tror at pinsebevegelsen er tjent med å satse på nettverkstanken. I en bevegelse eller et nettverk vil visjon og relasjon være de bærende elementer, mens i et kirkesamfunn vil lett organisering og byråkrati vokse på seg og kunne begrense liv og utvikling.
Jeg tror på et nettverk - en bevegelse - av menigheter som er frie og selvstendige, men ikke uavhengige av hverandre. Norge behøver som aldri før evangeliet, og en bevegelse av levende kirker som fokuserer på kraften i Guds Ord og Den Hellige Ånds gjerning i vår tid, kan og vil bety en stor forskjell i vårt land.

 

Gå til innlegget

Krf- målgruppe og veivalg i en ny tid

Publisert over 4 år siden

I august ble “strateginotatet”, "KrF- målgruppe og veivalg i en ny tid", send til KrFs partiledelse, sentralstyre, stortingsrepresentanter, fylkesledere, fylkeskontorene, ordførere, generalsekretær, leder KrFU og leder KrF kvinner, til sammen over 80 tillitsvalgte. Mitt håp er at det kan være et konstruktivt innspill til arbeidet med partiprogram for 2017-2021, og belyse viktige veivalg som skal tas fram mot Stortingsvalget neste år. Her gjengis noe av avslutningen i dokumentet som kan leses i sin helhet på min blogg; www.clementsen.org

KrFs holdning til regjeringsalternativ er stadig på agendaen. Det er stor politisk spennvidde i KrF. Som et verdiparti og sentrumsparti har partiet både tillitsvalgte og medlemmer som ellers ville vært å finne på både til høyre og til venstre på den politiske aksen. Det er grunnverdiene som gjør at disse samles i KrF.
Krf er opptatt av å få et sterkt sentrum tilbake i norsk politikk. Etter min mening er det viktig å ”blankpusse” KrF-politikken, men ikke være så opptatt av et samlet sentrum. For et verdiparti som KrF er det ikke mer å hente hos f. eks. Venstre enn i de andre partiene når det gjelder verdier. 
Det viktigste er ikke et sterkt sentrum, men et sterkt KrF!
Av og til blir det sagt fra ledere i Krf at ”det er ikke så viktig hvem man samarbeider med, men hva man samarbeider om”. Det er mye riktig i det. Likevel vil et skifte fra ikke-sosialistisk til sosialistisk side være dramatisk for mange av Krfs tillitsvalgte, medlemmer og velgere, og være et brudd med en lang og solid tradisjon i norsk politikk. Selv om verdier eller mangel på tydelige verdier er jevnt
fordelt i dagens politiske akse, skal det være meget klare grunner for å endre dette.
KrF er i dag et samarbeidsparti til regjeringen, og har på den måten mulighet til å bidra konstruktivt i styringen av landet, noe partiet også har gjort og fått uttelling for. KrF har valgt dette for denne perioden, og jeg tenker at uttalser fra partiets ledere som stadig stiller spørsmålstegn ved dette samarbeidet, og spørsmål om hvilken side partiet skal velge etter neste års valg, skaper unødvendig uro i partiet.

Veien framover er spennende og viktig. Selvsagt er det naturlig med meningsbrytninger og prosesser i et levende politisk parti. Likevel mener jeg å se en tretthet i Krf som skyldes en del av de prosesser partiet har vært igjennom de siste årene. Det kan virke som det er en ”avstand” mellom partiets ledelse og velgere når det gjelder både innhold og tempo i noen av de endringer og prosesser som har vært på agendaen de siste årene og som fortsatt er på agendaen.
Prosjektet KrF er ikke avsluttet, men det er i en avgjørende fase. Man kan ikke leve på tidligere politiske seire, og det nivået i oppslutning som KrF befinner seg på i dag kan partiet på ingen måte være tilfreds med. Arbeidet med å gjøre partiet mer ”spiselig” for nye velgergrupper har skapt en del unødvendig usikkerhet. De siste valgene og meningsmålingene kan tyde på at betydelige deler av det vi kan definere som partiets hovedmålgruppe, ikke støtter opp om eller stemmer på partiet.
Det ser ikke ut til at nye velgere dekker opp for ”lekkasjen i den andre enden”.
Det er en viktig tanke å ta med seg når KrF skal vedta nytt partiprogram for 2017-2021 og stake ut kursen videre. KrF bør i denne fasen benytte muligheten til å gjøre politikken enda mer relevant, samtidig som en ikke forandrer eller svekker kjerneverdier.
Kristelig Folkeparti har vært en viktig del av det politiske liv i Norge og har med sin kristne verdiprofil bidratt positivt og sterkt til utviklingen av velferdsstaten gjennom over 80 år. Vårt land fortjener at det fortsetter!
Hele dokumentet kan leses på:  www.clementsen.org

Gå til innlegget

Helbredelse

Publisert over 4 år siden

Er det noe som har påført folk mer frustrasjon og sår enn forkynnelse av helbredelse? Slik spør Erling Rimehaug i sin artikkel i Vårt Land og på Verdidebatt 22. juli. Rimehaug skriver godt og tar opp viktige sider. Likevel blir det ubalansert.

Det er mange årsaker til uro og usikkerhet om helbredelse. I vårt land kan noe av grunnen være at vi gjennom århundrer har hatt en statskirke som har fokusert lite på dette i forkynnelse og paksis. Dermed har ikke helbredelse blitt sett på som en naturlig del av kristenliv og menighetsliv, men i stedet ofte som noe ekstremt og litt på siden av ”den sunne lære”. En annen årsak kan være at en del helbredelsesvirksomhet har vært usunn og spektakulær, og også skapt en del skuffelser hos de som ikke ble helbredet, fordi predikanter ”lovet for mye” eller den syke fikk opplevelsen av å ha ”for liten tro”.

Med pinsebevegelsen tidlig på 1900-tallet kom det nytt fokus på helbredelse. Blant pinsevennene har dette blitt sett på som en naturlig del av forkynnelse og praksis i en ”nytestamentlig menighet”. Det har også ført til noen overdrivelser fra tid til annen, kanskje spesielt i ”ytterkantene” eller utenfor den offisielle pinsebevegelsen. Troens Bevis og Aril Edvardsen var også en sterk eksponent for helbredelse fra midten på 60-tallet og i flere tiår. I dag er kartet et helt annet i kristen-Norge. Den karismatiske bevegelsen på 70 og 80-tallet brakte med seg en helt ny åpenhet for  Den Hellige Ånds gaver innen alle trossamfunn, og tungetale, helbredelse, tegn og under kom på dagsorden på en ny måte. I dag er det ikke lenger bare ”pinsevenner som er pinsevenner”. Oasebevegelsen og IMI-kirken i Stavanger er eksempler på dette.

Jesus helbredet de syke. Den første kirken på jord formidlet helbredelse i Jesus navn, og det er ingen tvil om at helbredelse hører med i evangeliet og Jesu forsoningsverk. Sykdom kom inn i verden gjennom syndefallet og er derfor en del av syndefallets følger. Det betyr ikke at sykdom er et resultat av den enkeltes personlige synd. Selvsagt kan vi pådra oss sykdom ved et dårlig levesett, men det er ikke slik at Gud dømmer eller belønner våre liv og handlinger med enten sykdom eller helse. Sykdom rammer mennesker uforståelig og urettferdig. Selvfølgelig kan vi lære noe av sykdom og Gud gir oss kraft til å gå gjennom alle slags prøvelser, men heldigvis slipper vi å tenke at vår sykdom er Guds straff over våre liv. Det er i seg selv befriende. At Gud skulle gi sine barn sykdom, vil skape et forvirrende gudsbilde. Hvis vi trodde at sykdom kom fra Gud ville vi aldri gå til lege. På den annen side, hvis helbredelse blir et ”trospress” som får syke til å føle at det er noe galt med dem fordi de ikke blir helbredet, har noe i forkynnelse og prakis feilet.

Ofte fokuseres det for mye på ”helbredelsespredikanter”, eller på mennesker med spesiellle nådegaver og tjenester. Det er del av bildet. Men Jesus sa ikke at vi skal ”følge etter spesielle predikanter”, men han sa at ”helbredelse skal følge etter de som tror”. Vi takker Gud for spesielle redskap han bruker, men helbredelse må bli en naturlig del av kristenliv og menighetesliv i gudstjenester og ikke minst i hverdagen. Vi kan alle legge hendene på syke og be i Jesu navn. Vi kan alle kalle til oss menighetens åndelige ledere når vi blir syke, slik at de kan salve oss med olje i Jesu navn og be for oss, slik Jakob skriver i sitt brev. Jeg tror at forkynnelse av Guds ord om helbredelse og praktisering av forbønn for syke på en naturlig måte vil forløse en bølge av helbredelser.

Vi forstår ikke alt når det gjelder helbredelse. Men vi vet at Jesu frelsesverk gjennopprettet syndefallet, og at en dag - i den nye verden - skal forsoningsverket slå 100% igjennom, og det skal aldri mer være sykdom, nød, krig, fattigdom eller død! Samtidig har vi et kall som kirke til å forkynne evangeliet til frelse som er det viktigste av alt, men også til å møte menneskene i denne verden med all den godhet og kjærlighet som behøves og som vi er i stand til å gi. Forbønn og helbredelse er en viktig del av dette.

Den sjelesørgeriske siden er viktig i vårt møte med syke. Men dette står ikke i motsetning til frimodig forkynnelse om helbredelse og praktisering av forbønn, slik Bibelen sier. Jo, feilaktig fokus og usunn forkynnelse og praksis av helbredelse har nok påført en del mennesker sår, men vi må ikke glemme alle som har fått hjelp og blitt helbredet! Vi må ha et naturlig forhold til dette, ikke alle blir helbredet via legevitenskapen heller. Som aldri før må leger og de troendes forbønn stå sammen i tjenesten for å helbrede og lindre nød. Jeg anbefaler frimodig bønn for syke uten å legge byrder på de syke!

Gå til innlegget

Krf - målgruppe, partiprogram og veien videre

Publisert nesten 5 år siden

Stavanger Aftenblad oppsummerte årets fylkesårsmøte i Rogaland KrF på denne måten; ”KrF blankpusser verdiprofilen”. For oss som var tilstede gjenkjenner vi noe av dette fra innlegg og debatt.

Ikke minst stortingsrepresentant Olaug Bollestad var tydelig i sin tale om at en ikke må røre ved ”kjelleren”, men bygge videre på det verdigrunnlaget som er lagt. Nå foreligger programkomiteens førslag til nytt partiprogram (2017-2021), og spennende debatter og mange innspill er forlengst i gang.

Partiets velgergruppe og målgruppe
Selvfølgelig ønsker et parti som Kristelig Folkeparti å favne bredest mulig som et folkeparti med et kristent verdisyn i bunnen. Alle er velkommen til å stemme KrF. Likevel er det viktig å definere hva som er Kristelig Folkepartis hovedmålgruppe. En kan i iveren etter å fange bredt, noen ganger miste både kjernen og bredden. 
Jeg mener at Kristelig Folkepartis historie, verdisyn og oppgave i det politiske liv i Norge, klart viser at mennesker innen ”den kristne kirke” er partiets hovedmålgruppe. Tradisjonelt har også partiets største velgergruppe vært innenfor denne definisjonen. Samtidig skal ikke partiet på noen måte være et ”nisjeparti” eller ”sektparti”, men et parti med en helhetlig politikk som henter stemmer og støtte fra bredest mulige velgermasser. Poenget er at uten en klart definert kjerne kan man miste mye mer enn man vinner.

Tydelig verdiparti
En del innen KrF og faktisk mange utenfor KrF savner tydelighet. Innad i partiet er det fortsatt en viss debatt om ”bekjennelsesparagrafen” som partiet forlot ved landsmøtet i 2013. I stedet kom en forpliktelse på de kristne verdiene. Personlig støttet jeg denne endringen, selv om jeg hadde ønsket en enda tydeligere forpliktelse. Bekjennelse i kirken og forpliktelse i politikken, var min vurdering. Uansett må enhver tillitsvalgt og listekandidat i Krf stå for et kristent menneskesyn og grunnverdier hentet fra Bibelen.
Likevel, i dag må vi innse at denne forandringen ikke har skaffet partiet oppslutning, men i stedet skapt mye usikkerhet. De krefter i partiet som ønsket at KrF med dette skulle bli mer spiselig for nye velgergrupper utenfor den kristne leiren, tok etter min mening feil. Det er nettopp tydelighet og styrken i verdier og holdninger som gjør at folk søker seg til partiet, også folk utenfor den aktive kristne kirken. Strategiprosess og modernisering av partiet har ikke gitt de ønskede resultater, selv om mye av det etter min mening har vært riktig og nødvendig.

Nytt program 2017-2021
Det arbeides med nytt partiprogram fram til landsmøtet i 2017. Dette blir et viktig og avgjørende arbeid for veien videre. Det er etter min mening mye god og framtidsrettet politikk i forslaget. Utvikling og aktualisering i forhold til vår tid og vårt samfunn behøves. Noen av forslagene har allerede skapt uro spesielt blant mer konservative KrF medlemmer, og oppleves som en svekkelse eller utydeliggjøring av kristne kjernesaker. Programkomiteens leder, Dagrun Eriksen, har vært på banen i media og forsvart en del av disse nye forslagene. KrFs ledelse styrer ikke media, men det vil være klokt å tone ned den offentlige debatt og la partiets medlemmer og lokallag behandle forslagene og komme med sine innspill, slik det er lagt opp til. Programkomiteen bør uansett ikke gå i forsvarsposisjon, men lytte konstruktivt. En del i partiet er redd for at viktige verdier som nei til selvbestemt abort og ønsket om reversering av ekteskapsloven, skal være på vikende front. Som et parti som henter verdier fra Bibelen og setter menneskeverd i sentrum, bør svaret i abortspørsmålet være enkelt. KrF er det eneste partiet som er imot selvbestemt abort og som i stedet vil lovfeste retten til liv. Det er viktig å ta ”ballen” der hvor den er aktuell i den politiske debatt, som i spørsmålet om såkalt ”fosterreduksjon”, men samtidig holde frem partiets grunnstandpunkt. Så langt jeg ser er dette ivaretatt i forslaget til nytt program.

Ekteskapsloven
Ekteskapsloven er kanskje vanskeligere. Kirkemøtets vedtak skaper bølger. Når ikke landets biskoper viser tydelig vei i en så viktig sak, hvordan kan et politisk parti ha klar tale, spør mange. Et relevant spørsmål. Likevel må KrF som et politisk parti med en tydelig vedibasis ha et klart standpunkt til ekteskapet. Uttalser fra programkomiteens leder, Dagrun Eriksen, til avisene Dagen og Aftenposten, har reist en viss tvil om partiet er i bevegelse når det gjelder synet på ekteskapet og ekteskapsloven. Her er tydelige formuleringer viktige. Personlig tenker jeg at tiden er inne for å løfte vigsel og det juridiske ved ekteskapet ut av kirken og overlate det til offentlige mydnigheter, men det fritar ikke verken kirker eller KrF fra å ha et klart syn på ekteskapet.

Sentrum og veien videre
KrFs holdning til regjeringsalternativ er stadig på agendaen. Det er stor politisk spennvidde i KrF. Som et verdiparti og sentrumsparti har partiet både tillitsvalgte og medlemmer som ellers ville vært å finne på både til høyre og til venstre på den politiske aksen. Det er grunnverdiene som gjør at disse samles i KrF. Samtidig har partiet en historie som et borgerlig parti og et ikke-sosialistisk parti, og selv om verdier eller mangel på tydelige verdier er jevnt fordelt i dagens politiske akse, er nok sentrum-høyre det landskap som det har vært mest naturlig å bevege seg i, og har gitt størst uttelling.
Krf er opptatt av å få et sterkt sentrum tilbake i norsk politikk. Etter min mening er det viktig å ”blankpusse” KrF-politikken, men ikke være så opptatt av et samlet sentrum. For et verdiparti som KrF er det ikke mer å hente hos Venstre enn i de andre partiene når det gjelder partiets grunnverdier. Venstres ferske forslag om et ”tredje kjønn” kalt ”hen” er et godt eksempel!

Samarbeidsparti
KrF er et samarbeidsparti til regjeringen, og har på den måten mulighet til å bidra  konstruktivt i styringen av landet. KrF har valgt dette for denne perioden, og jeg ser ikke nødvendigheten av å ha prosess på det hele tiden. Det sliter partiet. Så får debatten om samarbeidsformer i neste periode vente til nærmere neste valg. Min konklusjon er at Norge trenger et levende og kraftfulllt Kristelig Folkeparti.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere