Arnfinn Eng

Alder: 48
  RSS

Om Arnfinn

Kapellan i Ris menighet, Oslo.

Følgere

Streik i kirken - og veien videre.

Publisert 10 dager siden

Den første streiken i kirken noensinne er over - takk og lov! Jeg håper aldri vi kommer i den situasjonen at kirkelig ansatte går til streik igjen.

Av og til byr livet på uløselige dilemmaer. For meg ble streiken et eksempel på dette. Teologisk sett er streik uforenelig både med mitt kirkesyn og med mitt kall til prestetjeneste. Mange har påpekt at kirken er en vanlig arbeidsplass, og at arbeidslivets regler må gjelde også her. Selvfølgelig har de rett. Samtidig vil jeg problematisere denne påstanden. I kristen tro er kirken noe langt større og mer enn en arbeidsplass. Hun er fellesskapet av de hellige og Kristi legeme på jord, kalt til å være Jesu hender og føtter i en verden i nød, kalt til å forkynne evangeliet om Guds nåde til alle som vil lytte. Satt på spissen (og det må vi av og til gjøre), skal selvfølgelig evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes selv om vi ikke skulle få en krone betalt for det! Og som prester er det dette som er vårt kall - vi er kalt til tjeneste av kirken - og i ytterste forstand av Gud selv. Kirken er ikke en vanlig arbeidsplass, og prestetjenesten er heller ikke en vanlig jobb. Og nettopp derfor er det uforenelig både med mitt kirkesyn og kallsforståelse å streike.

Og så er jeg samtidig dypt takknemlig for at kirken nettopp er en vanlig arbeidsplass, og at prestetjenesten er en vanlig jobb som er trygt rammet inn av arbeidslivets spilleregler. En jobb med en mer en god nok lønn (ja - jeg mener faktisk det, vi trenger ikke høyere lønn!) som gjør det mulig å brødfø en familie og ta opp et boliglån, en jobb med gode rammer som regulerer arbeidstid og fritid og gjør det mulig å tilbringe tid sammen med familie og venner, en jobb som gir oss rett til sykedager, feriedager, pensjonsvilkår, trygderettigheter, og trygghet og forutsigbarhet i arbeidsforholdet. Og jeg er takknemlig for å være en del av Presteforeningen, som opp gjennom årene i samarbeid med arbeidsgiver har bidratt til å gjøre prestetjenesten til en god og meningsfull tjeneste å stå i - år etter år. Jeg tror det hadde vært svært krevende for mange av oss å tjenestegjøre som prester hadde det ikke vært for disse gode rammene som fagforeningene har forhandlet frem.

For en som er ganske fersk i fagforeningssammenheng (tillitsvalgt i litt over 1 år), har det vært lærerikt å følge streike- debatten i media. Ikke minst var det interessant å følge og delta i de mange og lange debatt- trådene på sosiale medier, der kloke og mer erfarne kolleger drev utstrakt voksenopplæring. Jeg lærte utrolig mye om streik som sådan, om hvordan det kirkelige byråkrati er organisert, og om hvilke prosesser som har ført frem til de ordninger som regulerer arbeidsvilkårene for ulike grupper i kirken i dag. Og så lærte jeg ganske fort én ting; på tross av at jeg ikke kunne forestille meg at vi prester skulle ende opp i en streik (litt naiv der kanskje), og at det ville være uforenelig med både mitt kirkesyn og kallsforståelse å streike, så ble det raskt klart for meg at streikens grunnlag ikke kunne bestrides. Det er uforståelig at arbeidsgiver skulle gå inn for ordninger som ville medføre en potensiell betydelig nedgang i lønn for nyutdannede prester, med et påfølgende større sprik i lønnsvilkårene for prester som i utgangspunktet utfører samme type arbeid og har samme ansvar i tjenesten. En slik ordning ville vært dypt urettferdig - lik lønn for likt arbeid er en bærebjelke i arbeidslivet. Og det ville være svært usolidarisk med de som neste år skulle søke sin første prestejobb, å gå med på innføringen av et slikt lønnsregime.

Da streiken ble et faktum stod jeg der i spagaten - støtte streiken eller ikke støtte? Være lojal overfor kolleger som var tatt ut i streik og overfor det jeg selv opplevde som en klar sak, eller la teologi, kirkesyn og kallsforståelse gå foran? Og jeg må være ærlig - jeg var noen dager i tvil om jeg kunne fortsette å være medlem av PF. Jeg har tvilt meg frem til at jeg fortsatt ønsker å være medlem, og at jeg fortsatt er motivert til å engasjere meg i fagforeningsarbeid. Jeg blir nok neppe av de som står på kravene om høyere lønn, økte satser for helge- og kveldstillegg og overtidskompensasjon - det er ikke lønnsnivået til de ansatte som er den største utfordringen vi som kirke står overfor! Men jeg ønsker å bidra til et positivt og konstruktivt samarbeid med arbeidsgiver om gode, trygge og forutsigbare arbeidsvilkår, om en rettferdig disponering av våre felles ressurser, å legge til rette for etter- og videreutdanning, å sørge for trivselsfremmende tiltak og at vi har det gøy på jobben, at vi utviser kollegialitet og samhold m.m. - både lokalt og nasjonalt. Og så håper jeg at det fortsatt er rom for streiketvilere i PF, og for de som ikke setter lønnskrav øverst på agendaen.

Jeg håper at vi nå kan legge bak oss streiken. Det innebærer at den mangelen på tillit mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden som streiken nå har avdekket må gjenopprettes, og der tror jeg vi har en jobb å gjøre! Innad i kirken må vi slutte å snakke om «oss» og «dem» - her er det bare ett stort «vi»! Det er vårt felles ansvar å sørge for at kirkens integritet blir ivaretatt - både i en rent teologisk forstand og som arbeidsplass. Det har jeg stor tro på at vi skal klare - sammen! Og at vi forhåpentligvis aldri skal komme i denne situasjonen igjen - at kirkelige medarbeidere går til streik.

Gå til innlegget

Glansbilder av Sjømannskirken?

Publisert over 1 år siden

Dette fortjener ikke Sjømannskirken! var min umiddelbare reaksjon på fredagens oppslag i Vårt Land - "Glansbildet som havarerte".

Basert på en etter hvert alment kjent konflikt ved Sjømannskirken på Gran Canaria (etter flere oppslag i avisen Dagen nå i vår), et økonomisk underslag av en ansatt ved Sjømannskirken i København, og intervjuer av tidligere ansatte ved Sjømannskirken i Miami, slår altså avisen Vårt Land fast at Sjømannskirken som organisasjon er preget av varslingssaker, sykemeldinger og uro. Det er etter mitt skjønn grovt unyansert, og er et bilde jeg som nylig ansatt ikke kjenner meg igjen i.

I sommer avsluttet jeg min tjeneste som sjømannsprest/ kapellan ved Sjømannskirken i Torrevieja. Før dette var jeg sjømannsprest/ daglig leder ved Sjømannskirken i Houston. Jeg og min familie har hatt 5 1/2 år i Sjømannskirken, før vi nå har vendt tilbake til hverdagen igjen i Norge. Jeg var helt ny og ukjent med organisasjonen da vi reiste til Houston for 5 1/2 år siden, og kjente ikke mer til Sjømannskirken enn de fleste andre som er engasjert i kirke og menighetsliv her hjemme. Sjømannskirken fremstod som en attraktiv organisasjon å jobbe i, med en høy grad av profesjonalitet knyttet til strukturer, lederskap, administrasjon og personalledelse. Vi kan godt si at jeg hadde et glansbilde av Sjømannskirken med meg da jeg reiste ut. 

Alle som har samlet på glansbilder da de var små (er det noen som fortsatt gjør det mon tro...?) vet at et glansbilde ikke er representativt for virkeligheten. Det gir seg jo selv - når vi ser på selve begrepet glansbilde - at det gir et fortegnet, overoptimistisk og harmoniserende bilde av verden rundt oss. Selvfølgelig var jeg klar over dette da jeg takket ja til stillingen i Houston, og det var heller ikke overraskende at glansbildet med tiden falmet og mistet sin glans. Noe annet hadde jeg heller ikke ventet meg. Hverdagene inntok etter hvert både Sjømannskirkene i Houston og i Torrevieja der jeg var ansatt, og jeg erfarte det vi alle erfarer når vi har med mennesker å gjøre - enten de er kolleger, venner eller frivillige, enten det er mennesker vi kjenner godt eller de er perifere, enten det er de man er satt til å lede eller de man blir ledet av - at vi er bare mennesker, og bærer med oss de svakheter og begrensninger som ligger i det å ganske enkelt være et menneske. Vi ser ikke alltid hele bildet. Vi tar ikke alltid de rette avgjørelser. Det hender vi trår feil og sårer og skader de vi er sammen med. Det kan faktisk hende at samarbeidet på stasjonene blir krevende. De ressurser vi har blitt tildelt for å løse de oppgavene vi står overfor er ikke alltid tilstrekkelige, og vi er av og til nødt til å foreta noen vanskelige prioriteringer som fører til skuffelser og frustrasjoner - og så ser vi etterpå at vi kanskje gjorde feil valg.  Det er jo ingenting sjokkerende eller overraskende i dette - snarere tvert imot. Dersom Vårt Land gjennom sin grundige og undersøkende journalistikk hadde klart å avdekke at Sjømannskirken faktisk var et glansbilde av virkeligheten, ja - da hadde det vært vel verdt et førstesideoppslag!

La meg også si med all tydelighet - jeg har intet grunnlag for å uttale meg om det som har skjedd i stabene ved Gran Canaria, København eller Miami. Det jeg skriver her er kun basert på mine egne erfaringer med Sjømannskirkene der jeg har jobbet, og jeg skriver kun på generelt grunnlag. Det som kommer frem i reportasjen, hvor mange har opplevd konflikter og forventninger som ikke har blitt innfridd - også når det gjelder hvordan ledelsen har forsøkt å løse de utfordringer man står i - må de som har vært involvert i og berørt av selv kunne svare for. Jeg verken kan eller vil underkjenne den enkeltes erfaringer i så måte, og det er selvfølgelig usigelig trist å høre om tidligere kollegers skuffelser og frustrasjoner i forhold til det de har opplevd. 

Men samtidig - som jo også Vårt Land gjør rede for i den lille faktaboksen som følger reportasjen (jeg har tillatt meg å korrigere tallene til Vårt Land basert på Sjømannskirkens årsrapport fra 2018, som ligger åpent tilgjengelig på Sjømannskirkens nettsider): Sjømannskirken har 28 kirker over hele verden, med hele 344 ansatte inkludert alle som også er i korte engasjementer ved sjømannskirkene. Rundt 250 er fast ansatte, og nærmere 18.000 (!) er registrert som frivillige over hele verden. I Norge er det 39 ansatte til sammen. Sjømannskirken nyter høy anseeslse i offentligheten, nettopp fordi hun er kirke for alle - uavhengig av evt kirkelig tilknytning eller fravær av dette. Og Sjømannskirken hjelper alle - det diakonale og oppsøkende arbeidet ved den enkelte kirke er en bærebjelke i Sjømannskirkens arbeid og utgjør kjernen i vår historie og identitet. 

En slik omfattende virksomhet, med kirker og staber spredt over store deler av verden, er naturligvis også sårbar når det oppstår vanskeligheter lokalt. Dette er ikke noe nytt, og jeg har hørt flere tidligere ansatte fortelle om vanskeligheter og konflikter der de har tjenestegjort. Og for ledelsen ved hovedkontoret i Bergen er det dobbelt krevende å løse evt konflikter som oppstår når avstandene er store. I tillegg forsterkes ofte konflikter, da stabene er små, det kan være relativt få som bruker og frekventerer kirken i det daglige, og stabene er da ofte overlatt til seg selv. Samarbeidsproblemer som her hjemme kunne latt seg løse på ulike måter, kan bli uoverkommelige problemer på en liten stasjon mange tidssoner unna ledelsen i Norge. I tillegg er man uten det sosiale nettverket vi ofte omgir oss med her i Norge, og da med begrensede muligheter for å avreagere etter en tøff dag på jobben - slik vi har i Norge når vi har en rekke sosiale arenaer vi kan være til stede på ut over selve jobben. I Sjømannskirken har mange bare én arena - og det er stabsfellesskapet, og kanskje noen av de mest trofaste frivillige. Derfor blir vi så knyttet til hverandre når dette fellesskapet er godt, og derfor gjør det utrolig vondt når dette fellesskapet ikke fungerer. I et bispedømme eller fellesråd har ledelsen også mulighet til å flytte ansatte til andre staber dersom det låser seg fullstendig - den muligheten er svært begrenset i Sjømannskirken. 

Når jeg leser reportasjen i Vårt Land, er det forstemmende å se at Vårt Land forsøker å tegne et bilde av en ledelse som svikter, som ikke tar tak i problemer på ulike stasjoner, som ikke tar varslingssaker på alvor, og som mangler tillitt hos ansatte. Videre at det avdekkes en ukultur i organisasjonen, at hverdagen er brutal og rå for ansatte og frivillige, og at organisasjonen sliter med store strukturelle utfordringer. 

Jeg kjenner meg ikke igjen i bildet som tegnes gjennom reportasjen i Vårt Land. Sjømannskirken er såvisst ingen glansbilde- organisasjon, men den er heller ikke et "havarert glansbilde". Det er en hverdags- organisasjon, med dyktige mennesker på alle nivå som yter og gir sitt aller beste i tjeneste for kirken - hver eneste dag! Og feilskjær skjer selvfølgelig fra tid til annen på alle nivå i organisasjonen - noen mer alvorlige enn andre. Vi skal selvsagt ikke bagatellisere dette, men det ville være mye mer sensasjonelt om det som er avdekket gjennom Dagen og Vårt Land det siste året skulle vise seg å være et glansbilde av virkeligheten. Troverdigheten i et slikt oppslag hadde vært ganske nærme null. 

Sjømannskirken er den kirken jeg har hatt gleden av å jobbe i gjennom 5 1/2 år, og som jeg er blitt glad i og stolt over å få være en del av. Heldigvis ikke et glansbilde, men en helt alminnelig og ufullkommen kirke i verdens hverdag. 

Gå til innlegget

Å snakke sant om livet

Publisert nesten 2 år siden

Kaja Melsom trenger ikke greske tragedier til å ­fortelle henne at vi alle skal dø. Kristendommen holder fint.

‘Vi trenger å revitalisere de greske tragediene‘, ­hevder Kaja Melsom, filosof i ­Human Etisk Forbund, og foreslår «å bytte ut de årlige skolegudstjenestene med årlige teaterbesøk.» (Dagbladet.no)

Resonnementet går som følger: «De lunefulle gudenes inngripen i ­menneskenes liv illustrerer i hvor stor grad vi er overlatt til ­uforutsette ­hendelser, til­feldigheter og flaks.» ­Dette i motsetning til kristendommens paradisløfter og garantier om evig liv, som skygger for livets harde realiteter. Å se tilværelsen i hvitøyet må derfor innebære å kassere kristen­dommens overvintringer og i stedet omfavne de greske tragediene, som snakker ­sannere om livet.

Uten kontakt

Innlegget forundrer meg. For her virker det som om filosofen overhode ikke er i kontakt med hva vi lærer i kirken om ­menneskenes grunnvilkår, om synet på døden, om forståelsen av frelsen og hva som venter oss på den andre siden. Hør bare: «Mange av dagens kulturelle problemer skyldes nettopp at vi har tatt med oss religiøse trøstestrategier inn i en sekulær virkelighet. Hvor de gjør oss hjelpeløse i møte med livets grunnvilkår. Det er nå en gang slik at livet ikke kommer med garantier om lykke eller rettferdighet. Det eneste vi med sikkerhet vet, er at vi eldes og skal dø. Dersom vi skal leve godt som ikke-troende, må vi forsone oss med disse grunnvilkårene, snarere enn å benekte dem.»

Men om det er noe kirken lærer oss med full tyngde, så er det jo nettopp dette! Å hevde at kristendommen handler om trøstestrategier som gjør oss hjelpeløse i møte med livets grunnvilkår, er det diametralt motsatte av hva kirken lærer og hva det kristne trosuniverset kan gi av mening til et menneske i møte med det meningsløse, trøst i møte med det trøstesløse, håp i møte med håpløshet, og mål i møte med det retningsløse.

Dette er ikke å benekte våre grunnvilkår – det er en bunnsolid plattform å stå på gjennom livet. Det gir hjelp til livsmestring og livstolkning i alle faser av livet, og fremfor alt i det som er Kaja Melsoms hovedanliggende – i møte med alle våre eksistensielle spørsmål, i vår sorg og uro, og i vårt møte med døden.

Memento mori

Og om det som er menneskets absolutte grunnvilkår – det faktum at vi alle en dag skal dø – får Melsom seg til å komme med ­følgende påstand om kristen tro: «Døds­benektelsen som ligger til grunn for forestillingen om evig liv …»

At det var? Dødsbenektelse? ­Menneske, husk at du skal dø! Jeg kan nesten ikke tenke meg et viktigere ­anliggende i kristendommen enn dette – memento mori – vissheten om livets utgang og hjelp til å forholde seg til dette gjennomsyrer alle Bibelens skrifter, det ligger som et av grunnpremissene for vår tro og utgjør en sentral del av det kristne trosuniverset.

Og at kristen tro fremfor alt ­holder frem for oss håpet om et liv ­etter ­døden, forutsetter jo helt og fullt ­erkjennelsen av det som er livets grunnvilkår – at vi alle en dag skal dø.

Egen urimelighet

Påstanden om at kristen tro benekter døden og «hindrer oss i å utvikle et sunt forhold til aldring og død» faller etter mitt skjønn på sin egen urimelighet, og påkaller spørs­målet: Hvorfor fortsetter så mange ­sekulære, gudløse mennesker å komme til kirken når døden inntreffer i familien?

Kan det være fordi de erfarer at det er kirken som kan gi de adekvat, ­substansiell og meningsbærende hjelp i møtet med døden?

Arnfinn Eng

sjømannsprest i Torrevieja, Spania

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere