Arne Øgaard

Alder:
  RSS

Om Arne

Følgere

Denne kampen startet tidlig, og det er viktig å anerkjenne innsatsen til pionerer som Hans Nielsen Hauge og Marta Steinsvik.

I min barndom ble den første kvinne prest i statskirken. Siden har de blitt mange. Jeg tror de fleste opplever dette som både nødvendig og verdifullt, men det var en lang kamp, og noen ser det fortsatt som et tilbakeskritt.

Hans Nielsen Hauge var den første til å sende ut kraftfulle kvinner ut for å forkynne Guds ord. Nylig hevdet kritiske granskere av Hauge at det ikke var sikkert at Hauge var for kvinnelig prester. Men Hauge anklaget prestestanden for å være gjerrige, hovmodige, æresyke og for sterkt bundet til jordiske sysler og gleder, og i Hauges virke var det ofte prestene som skapte vansker. Viktigere enn å ha formelle embeter  var formidlingen av det levende Guds ord, og der var kvinner like gode som menn.

Den neste og mest iherdige forkjemperen for kvinnelige prester var Marta Steinsvik. Hun interesserte seg for teosofi allerede som 17 åring, ble med Rudolf Steiner inn i antroposofien, men brøt så med Steiner etter at hun fikk et indre møte med Kristus. Hennes kall var å bli prest, og hun begynte på Menighetsfakultet hvor hun opplevde kristenlivet som mest levende. Marta Steinsvik hadde omfattende språkkunnskaper og var også en anerkjent egyptolog og kvinnesaksforkjemper. Ute i samfunnet fikk hun stor oppslutning for at også kvinner skulle kunne bli prester, men i kriken var motstanden massiv. I Ingeborg Solbrekkens veldokumenterte Steinsvik-biografi, Kors og kårde, kan vi følge Marta Steinsviks kamp. Først måtte hun tilbakevise alle fordommer om at kvinnen var mannen underlegen, at hun var skapt til å tjene mannen osv. Mye av dette kan vi le av i dag, men noen henger fortsatt fast i Paulus ord om at kvinner ikke skal tale i forsamlinger. Med sin omfattende språkinnsikt påpekte Marta at dette var feil oversatt. Det greske ordet lalein betyr egentlig «prate, hviske, tiske». Det ville si at ingen skulle småpludre under gudstjenesten. Det fantes ikke prester på Paulus tid, men Marta Steinsvik henviser til kvinnenes sentrale plass blant de første kristne.

I dag har Marta Steinsvik blitt beskylt for å være antisemitt. Selv ville hun benektet dette og henvist til sine jødiske venner som hun verdsatte høyt. Dessverre så gjorde hun den feil å tro at Sions vise protokoller var et ekte skrift. Før falskneriet ble avslørt, holdt hun foredrag om at en jødisk konspirasjon sto bak både revolusjoner og kriger. Dette bidro til å understøtte antisemittismen som allerede fantes mange steder i Norge. Men i avisreferatene kom det tydelig fram at hun ikke snakket hatefullt om jødene, men snarere så hendelsene som en reaksjon på de kristnes pogromer og vold mot jødene. Det hun fryktet var revolusjon og sovjetiske tilstander i Norge, noe som ville være et alvorlig tilbakeslag for kristenlivet.

Hun oversatte en bok om bankdynastiet Rotschild og ble skremt over den makten som dette hadde hatt gjennom flere hundre år. Derfor skrev hun også artikler om at den jødiske storkapitalen ikke måtte få innpass i Norge. Men å være kritisk til dette bankdynastiet, er ikke annerledes enn å være kritisk til den israelske statens behandling av palestinerne, de ulovlige okkupasjonene av palestinsk land og det israelske etterretningsvesenet likvidasjoner som på Lillehammer og nå sist i Iran. Det finnes også mange jøder som deler denne kritikken. Den har ingen ting med antisemittisme å gjøre.

Marta Steinsviks krefter ble i stor grad oppslukt av kampen mot katolikkene.  Hun angrep jesuittens misjonsmetoder og morallære, pavedømmet, og ulike former for seksuelt misbruk i den katolske kirken. I stedet for å ta et oppgjør med egne svakheter, valgte katolikkene å gå til angrep på Marta, og det endte med flere rettsaker. Mye av kampen og oppgjøret er skildret i hennes bok Sankt Peters himmelnøkler.

Marta Steinsvik var en av Norges mest fryktløse og fargerike kvinner. Hun stilte seg alltid på de undertryktes side, men vi trenger ikke å være enige i alt hun sa og gjorde. Hun var den første kvinne som holdt en preken i en norsk protestantisk kirke. Det skjedde på Grønland i Oslo, noe som både gledet og provoserte mange. Da professor Odland ble spurt om å holde gudstjeneste i kirken noe senere, sies det at han skulle vurdere det hvis kirken først ble lutvasket innvendig.

Gå til innlegget

Hvordan skal vi snakke om Gud?

Publisert rundt 1 måned siden

Skal vi oppnå forståelse for en religiøs dimensjon, må vi våge å utfordre det materialistiske livssynet.



Åste Dokka skrev klokt om det å snakke om Gud i Vårt land 23.01, men hun omtalte ikke hovedutfordringen. Vi lever i et samfunn hvor de fleste tror at materien er det eneste virkelig og at naturvitenskapen har besvart alle grunnleggende spørsmål. I en slik virkelighetsoppfatning har det religiøse ingen plass.

Naturvitenskapen har selvsagt stor verdi, men den kan ikke besvare vesentlige spørsmål som hva det innebærer å være et menneske og om livet har en dypere mening. Det mennesker gjennom alle tider og kulturer har forholdt seg til som en spirituell eller religiøs dimensjon, ligger utenfor denne vitenskapens arbeidsfelt.

Åste Dokka har lest i en svensk bok og funnet at formuleringer som «å slippe Gud inn i hjertet» og «å hvile i nåden» ikke sa henne noe konkret. I en materialistisk kultur vil slike formuleringer bare kunne godtas som poetiske bilder. Men de kan betegne realiteter for mennesker med religiøse erfaringer.

En vår dag 1796 gikk Hans Nielsen Hauge og sang en salme mens han pløyde hjemme på Rolvsøy. Han fortalte at han da fikk besøk av Guds kjærlighet slik at han fra da ble fylt av en brennende kjærlighet til Gud og sin neste. På spørsmål om hva han skulle gjøre for å tjene Gud, kom et svar i hans indre: «Du skal bekjende mit navn for Menneskene, formane dem til at omvende sig, og søge mig medens jeg findes, kalde paa mig naar jeg er nær, og røre ved deres Hjerter, saa de kunde omvende sig fra Mørket til Lyset». (Sitat fra boken Religiøse Følelser og deres værd.)

Når jeg leser om den sterke virkningen Hauge hadde på sine medmennesker, er jeg ikke i tvil om at han berørte dem sterkt i deres hjerter. Det dreide seg ikke primært om å endre tankemessige forestillinger. En slik smitte fra hjerte til hjerte kan også ha vært vesentlig for kristendommens raske utbredelse i verden.  

For moderne mennesker kan dette selvsagt virke absurd. De forbinder hjertet med et rytmisk senter i blodkretsløpet og tror at alt vesentlig foregår i hjernen. Men vi kan gjøre som Åse Dokka skriver, vi kan våge å se og fortelle om det vi ser. Skjønt vi bør nok bruke alle sansene. De fleste vil da kunne observere at de har et følelsesmessig sentrum rundt hjerte. Det er her vi opplever indre uro eller dyp ro. Anatomen finner ikke dette senteret, for det ikke er fysisk, men kanskje kan vi kalle det sjelelige. I ulike spirituelle tradisjoner har de beskrevet et slikt senter ut i fra klarsyn, men i en kristen tradisjon er det tilstrekkelig at vi tar våre egne observasjoner på alvor. Det er neppe tilfeldig at vi at vi har et stort antall begreper som hjerterom, hjertevarm, hjertelag og at så mange synger om smerte i hjertet. Trollene i eventyrene gjemte hjertene sine for å kunne være virkelige troll, og ridder Kato hadde et hjerte av sten.

I det religiøse livet er hjertet et organ vi må bruke aktivt. Å være kristen er for meg å åpne hjertet for den oppstandne Kristus. Uten følelser vil alt religiøst prat enten bli tørr intellektualisme eller alt for hverdagsnært, men bare følelser kan fort gi svermeriske og sekteriske grupper som bedøver seg selv i sin egen halleluja. I dag trenger vi både tenkning og følelse, vi må kunne forbinde hjerne og hjerte. Men skal vi klare det, må vi arbeide aktivt for å sprenge oss ut av materialismens trange begreper og forestillinger.

Gå til innlegget

Økologenes angst for helhet

Publisert 2 måneder siden

I møte med de aktive i miljøbevegelsen opplever jeg at mange viker unna hvis det trekkes inn kristne eller andre spirituelle perspektiver. Men kan vi finne kraft til å gjøre de nødvendige samfunnsendringene ut fra et rent materialistisk livssyn?


Erland Kiøsterud er en aktiv og reflektert stemme i forsvaret for det økologiske samspillet i naturen. Han er bevisst hva som truer vårt livsgrunnlag og i forrige nummer av Ny Tid belyser han viktige spørsmål og perspektiver. Men samtidig opplever jeg essayet som et utslag av norske miljøforkjemperes mangel på helhetsforståelse. Vår virkelighet består av både materielle og ikke-materiell realiteter, og hvis vi ikke tar med de siste, vil vi alltid komme til kort.

Utgangspunktet for Kiøsteruds essay er spørsmålet: «Hva innebærer det for mennesket å bevege seg fra en antroposentrisk – menneskesentrert – måte å være i verden på, til en økosentrisk måte å være i verden på?» Oppfølgingsspørsmålet blir da hva det økosentriske egentlig innebærer.

Kiøsterud henviser til Phillipe Decolas. Som flere andre er Decolas opptatt av menneskegrupper som lever i nær kontakt med naturen og er lite påvirket av moderne teknologi og livsform. Der finnes det eksempler på folk som har en dypere forbindelse med alt som lever i naturen, og som derfor er i stand til å samvirke med den på en konstruktiv måte. Vi finner også rester av dette i den samiske kulturen hvor det var viktig ikke å høste mer enn man trengte og naturen tålte.

Decolas deler inn naturkontakten i fire nivåer og i det fjerde nivået er denne dype forbindelsen fullstendig brutt. Vi er inne i den vitenskapelige rasjonalismens tidsalder hvor mennesket ikke lenger opplever noen enhet med naturen. Naturen blir dermed redusert til et nytteprodukt for menneskene. Natur er noe som kan omsettes som vare i en pengeøkonomi. Denne holdningen vokste fram under det som kalles opplysningstiden, og filosofer som René Descartes og Francis Bacon var markante talsmenn for den nye tidsånden. Siden har dette eskalert slik at vi i dag er i ferd med å ødelegge vårt eget livsgrunnlag.

Bevisstheten om naturens dypere lovmessigheter, og det jeg vil kalle dens guddommelig dimensjon ble fullstendig fortrengt. Det mest ekstreme uttrykket for den nye holdningen er troen på at mennesket og naturen har utviklet seg gjennom en uendelig serie av tilfeldigheter. I denne troen finnes det ingen dypere mening, og hvis alt er meningsløst, hvorfor skal vi da bry oss om med å ta vare på naturen? Skal vi ikke bare nyte mest mulig før vi sovner inn i et evig mørke? I en verden uten mening vil alt snakk om moral kunne virke som påskudd for å sikre egne interesser. Uten dypere mening, vil livet også lett kunne oppleves som tomt. Vi ser hvordan mennesker prøver å fylle tomheten med prangende forbruk og miljøbelastende opplevelser. Vi har til gjort oss avhengige av et økonomisk system som er basert på tomhetsdøyving og naturødeleggelse. Vi sager av greina vi sitter på og klarer ikke å stoppe.

Å komme ut av denne bakevja er ingen enkel operasjon, men vi kan begynne med å iaktta naturen oppmerksomt og med tid til undring. Vi skal ikke se oss mye om før vi oppdager at selv det minste i naturen er et utrykk for en omfattende visdom. Jeg våger å kalle denne guddommelig siden den overgår alt hva mennesker kan få i stand. For dyrene er denne visdommen tilgjengelig for deres instinkter, og enkelte folkegrupper har en fremdeles en viss tilgang, men det moderne kalde intellekt befinner seg på stor avstand.

Erland Kiøsterud har en fascinasjon for gammel kinesisk visdom hvor de betrakter naturen innenifra. Vi i vesten har en omfattende kunnskap om materien, det som beveges. I Østen har de derimot en gammel visdom om det som beveger, det som utvider og sammentrekker, og hvordan disse grunnprinsippene gjennomtrenger hverandre på en rekke ulike nivåer. Med dette utgangspunktet har de både i Kina og India utviklet svært avanserte former for medisin. Men deres kunnskap og praksis virker uforståelig for vesten materieorienterte blikk.

Høsten 2020 pågikk det en debatt om Terje Tvedts nye verdenshistorie, og et av spørsmålene var hvorfor den industrielle revolusjon ikke kom i Kina. For samfunn som har en dypere innsikt i naturen kan et hvert teknologisk inngrep ha virkninger vi ikke ser, og som fortidens kinesere gjerne ville unngå. Dette er en mulig teori. På Island har de en statsvolve som konsulteres før det gjørs omfattende inngrep i naturen. Hun kommuniserer med naturvesener som er usynlige for oss vanlige, men som kan gi råd om hvordan inngrepene best kan gjøres. Dette som et eksempel på at også et moderne folk kan ha noe av den gamle naturkontakten.

Kiøsterud påpeker at klassisk kinesisk språk mangler forståelse av et isolert subjekt. Det er vanskelig å forstå for oss som lever i et samfunn hvor jeg-bevisstheten markerer seg sterkt allerede fra treårsalderen. Dette samsvarer med Rudolf Steiners beskrivelser av hvordan jeg-bevisstheten utviklet seg først her i Vesten. Men etter min erfaring kan den i dag være like markant blant kinesere. Dette sterke fokuset på oss selv, går ut over omgivelsene i det meste av dagens verden. Det at mennesket er løftet ut både av naturen og fellesskapet, kan gi en sterk opplevelse av ensomhet, men det er også grunnlaget for den individuelle friheten. Frihet er en kvalitet som vi i vesten og stadig flere kinesere verdsetter høyt, men frihet innebærer ansvar og utfordringer.

Vi kan ikke frasi oss friheten. Den er et resultat av den indre evolusjonen. Vi kan heller ikke drømme om at vi skal få tilbake tidligere tiders naturkontakt. Vi må selv utvikle ny innsikt og ferdigheter til å fungere i sammenheng både med andre mennesker og med naturen. Dette innebærer at vi må oppøve evnen til å se konsekvensen av våre handlinger i et videst mulig perspektiv. Det vil si at vi ikke bare kan forholde oss til det materielle, men at vi også må oppøve en evne til å sanse den dypere visdommen som gjennomtrenger både oss og naturen. Å leve i samsvar med den visdommen vil gi en ny forståelse av begrepet moral.

Å utvide bevisstheten i denne retningen er ikke noe som går av seg selv. I min bok En tredje vei begrunner jeg hvorfor jeg anser Rudolf Steiners antroposofi som en fruktbar vei til å utvikle en mer helhetlig bevissthet. Men det finnes også andre veier. Et spørsmål er i hvilken grad kristendommen har vært en årsak til eller kan være en hjelp til å løse utfordringene. I essayet «Naturen og den kristne tradisjon» har Hjalmar Hegge har beskrevet hvordan kristenheten flere ganger har vekslet mellom kun å ha oppmerksomhet på det hinsidige og det å være omtenksomme forvaltere av naturen. Frans av Assisi er det ypperste eksemplet på det siste. Dagens pave prøver å bringe dette videre, mens i andre kristne miljøer er miljøbevisstheten lav. I noen av mine bøker gis det også innspill til hvordan et moderne kristenliv kan vendes fra fokus på egen frelse til aktiv nestekjærlig handling både overfor naturen og våre medmennesker.

Å leve i samsvar med de økologiske lovmessighetene krever en omfattende endring av vår selv- og virkelighetsforståelse. Dette er et utfordrende arbeid hvor vi vil møte mektige motkrefter både i oss og rundt oss. Det kreves noe langt mer enn å ta farvel med «en umoden og dødsridd forbrukskultur». Med dette i bakhodet og hjertet, kan jeg slutte meg til Erland Kiøsteruds avslutning på essayet hvor han skriver. «Det er vår selvforståelse som i dag står på spill. Å forlate illusjonen om at naturen er til for oss, for i stedet å forstå oss selv som en innvevd, lyttende del av naturen, er til syvende sist et spørsmål om erkjennelse, om dannelse og følsomhet, om modenhet.»

Gå til innlegget

Trenger vi et kristelig parti?

Publisert 3 måneder siden

Å blande religion og poltikk vil lett føre til dogmatiske holdninger i poltikken, samtidig som det vil forhindre en nødvendig utvikling av den religiøse forståelsen.


Kristian Helland og Karl Johan Hallaråker hadde 16.11 et innlegg i papiravisa hvor de undret på om de og deres holdninger har ført til at gamle partitopper og andre forlater KrF. Som grunnverdier påpeker de det ufødte barnets rett til liv og en prioritering av ekteskapet mellom mann og kvinne. I utgangspunktet er ikke dette aktuelle politiske spørsmål, de er mer av ekstensiell karakter.  Det ufødte barns rett til liv innebærer en dypere forståelse av når et embryo eller foster kan betegnes som et individ med rettsvern. Et annet viktig spørsmål er om ikke også de med Downs syndrom og andre med særegenheter, er fullverdige mennesker.

Vi lever i en tid hvor mange åpenbart foretrekker samliv med en med samme kjønn. For mange er dette en realitet, for andre kan det være en gåte. Men hvis to mennesker virkelig elsker hverandre, hvorfor skal de da ikke godtas som likeverdige med et tradisjonelt ektepar? Dette er ikke et spørsmål som lett kan besvares med eldgamle Bibelsitater. En eldre kristen homofil mann henviste til at samvittigheten, og kanskje dermed den Hellige ånd, viser hva som er riktig i vår tid. Hans tanke var at Gud hadde skapt de homofile for at de skulle ha tid til å engasjere seg i utviklingen av en skakkjørt verden. Det trengs mennesker som ikke blir forstyrret av ungeskrik, bleieskift og kjøring til alskens aktiviteter.

En levende og udogmatisk diskusjon om slik grunnleggende spørsmål vil kunne påvirke mange partiers poltikk. Med vårt tids dominerende materialistiske tenkning, kommer vi kanskje ikke så dypt i problematikken. Men den som våger å spørre, kan også våge å undersøke mer spirituelle aspekter av disse og andre kontroversielle spørsmål.

Hvor mange barn som får vokse opp, vil i stor grad avhenge av de sosiale forholdene i samfunnet. Som et menneske som er opptatt av barns oppvekstsvilkår, har jeg alltid stemt på partier som har arbeidet for rettferdig fordeling av materielle goder og livsmuligheter. Det har vært en gåte for meg at KrF alltid har søkt til de partiene som lover skattekutt til de rikeste. I min barndom på 50-tallet, hadde kanskje høyrepartiene et visst verdikonservativt preg med vekt på kristne verdier, mens venstresiden var mer ateistisk. I dag er gudløsheten like utpreget i alle partier, selv om en også kan finne varmhjertige kristne på alle fløyer. Jeg ser derfor ikke nødvendigheten av å ha et parti som kaller seg kristelig. Religion og poltikk er to ulike livsområder som ikke bør blandes. Men det kan hende vi trenger partier som gjør en sterkere prioritering av menneskeverd, økologi og naturmangfold. Det kan også tenkes at det er på tide at flere av de gamle partiene byttes ut med nye. Jeg har merket meg at partiet Sentrum tilstreber å være noe helt nytt, men har også sett at det finnes et lignende initiativ med det ambisiøse navnet Kjærlighetsparitet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere