Arne Lindtveit

Alder:
  RSS

Om Arne

Jeg er født i 1956 og bodde hele min oppvekst på Vegårshei. Fra 1978 til 1982 studerte jeg på et såkalt "Teologisk seminar" på det som nå heter Ansgarskolen og etterhvert er blitt høyskole. Etter det jobbet jeg mest som pastor i diverse menigheter fram til 2004. Fra 2004 tok jeg en bachelor i sosialt arbeid på Universitetet i Agder. Det har etter det blitt jobb som førstekonsulent i kriminalomsorgen, og senere mest barnevern. Både akutt barnevern i Bufetat og så som barnevernskonsulent i kommune. Litt videreutdanning blir det jo. Motiverende intervju, Barnesamtalen og noe juss på OsloMet for å nevne noe. Familieråd har jeg også en del erfaring med. Jeg har vært gift med Åshild siden 1980. Vi har fått to barn, vi har en svigersønn og to barnebarn. Jeg er noe engasjert i lokalpolitikk, nestleder i Arbeiderpartiet her på Vegårshei og også 1 vararepresentant til kommunestyret. Noen tror jeg er sportsidiot, de tar delvis feil.. Men jeg innrømmer gjerne at kunstisbanen på Myra i Arendal er et favorittsted på vinteren. Andre tror at jeg alltid må lese en bok, det er også bare delvis sant. Men tid med de nærmeste, og ikke minst barnebarna, går foran alt. Det får holde om meg så langt.

Følgere

Om å våge å gjøre noe med det

Publisert 8 måneder siden

Gordon Johnsen på Modum bad har sagt "det du ikke gjør noe med, det gjør noe med deg".Her skriver jeg om egne erfaringer. Om å gjøre noe med det. Om sorg og savn, og å slippe lyset inn.

Av forskjellig grunner er jeg svært opptatt av at samfunnet vi lever i har et godt tilbud til alle når det gjelder innbyggernes psykiske helse. Ikke minst mener jeg at de som jobber med barn, unge og mennesker med utfordringer innenfor psykisk helse, bør ha gode fagpersoner å drøfte tiltak sammen med. Og, det må være tilgang på fagpersoner som kan gi hjelp i rett tid.

Det henger også sammen med at vi har behov for et åpent samfunn, der det ikke er skambelagt å snakke om det som er vondt og vanskelig, men der en er trygg på å føle seg møtt og respektert.

Det vonde og vanskelige

 Jeg har gode grunner til å være engasjert i dette. Ikke minst når jeg ser på mitt eget liv. Sangeren Gunstein Draugedalen har skrevet en sang der han skriver om angst og vanskelige opplevelser. Den heter «Du ser det ikkje på meg». Slik er det. Det vonde og vanskelige skjuler vi ofte bak en pen fasade.

Med fare for å bli oppfattet som navlebeskuende og utleverende har jeg derfor tenkt å skrive litt om egne opplevelser. Jeg tror ikke de er så enestående, men de er nå engang mine erfaringer. Andre kan ha opplevd andre ting, men kanskje noe er gjenkjennelig og allmennmenneskelig..

12 år gammel

 Egentlig begynner det en sommerdag ved i august 1968. Jeg er tolv år. Flere i familien bader i det vi kaller «Støa» som er ei bukt i Vegår på Vegårshei. Plutselig kommer det en bil i ganske stor fart inn til oss. Et par personer kommer ganske oppskaka ut av bilen. Jeg forstår ikke hva de sier med en gang, men jeg skjønner etter hvert at min pappa er død. Han hadde falt død om i veien opp til Killand, som er gården der vi bor. Vi kjører hjem. Når vi nærmer oss tror jeg nok at jeg skulle skånes litt, så mamma tok meg med hjem og passet på at vi holdt litt avstand til stedet der min far lå. Men jeg så hvor pappa lå, det er minner som brenner seg fast. Det ble en rar kveld, med mange tanker. Jeg er veldig glad for at min mamma, som egentlig ikke hadde så veldig lett for å snakke om følelser, kom og trøstet meg da jeg skulle sove.

Det ble begravelse og noen dager etterpå begynte skolen. På skolen var det ingen som nevnte min fars død med ett ord! Det var kanskje slik det var den gangen.

Pappa var 58 år da jeg ble født. Så han var 70 år da han døde. Da var det naturlig hørte jeg de sa. Så da så.

Vi var fast inventar i Guds menighet på Vegårshei. Den lokale menigheten. Der var det heller ingen ledere eller «eldste» som tenkte at en 12 åring kunne ha noe å snakke om etter en slik hendelse.

Det ble flere plutselige dødsfall i vår familie. I mai året etterpå døde min bror av det jeg hørte var et hjerteinfarkt. Han var bare trettitre år. Jeg kom gående fra skolebussen og hjem. Min mor stod på plenen og ventet på meg. Jeg kan fortsatt si nøyaktig hvor hun sto. Jeg så på lang avstand at det var noe som var veldig galt. Så fortalte hun det. Seks barn og en ung kone fikk oppleve den store sorgen å miste pappa og ektefelle.

Jeg leste en anerkjent sjelesorgbok i yngre år. Der var hele sorgprosessen skjematisk framstilt, fra fornektelse og sinne, til bursdager og høytider. Så, når et år var gått, da var det over. Man gikk videre i livet. Jeg forenkler det nok litt, men, jeg ble så irritert og tenkte – å nei, du slik er det ikke! Sorgen og savnet kan innhente deg på de mest uventede tidspunkt og situasjoner. Og, kanskje er det slik at barn som opplever den store sorgen det er å miste en av sine aller nærmeste, vil leve med savn som er der for alltid. Ikke alltid et sterkt savn, ikke til å ikke leve med, men som et udefinerbart savn som bare popper opp. Jeg vet ikke, men kanskje det er slik?

 Fortrengt sorg

Vi har som dere skjønner ikke vært helt heldig med alle genene i vår familie. Brå død etter hjerteinfarkt og hjertestans skulle følge oss i mange år.

I ´78 døde også en annen bror, helt uventet. Enda en gang var barn, kone og slekt og venner samlet i begravelse.

I 1990 døde min eldste bror, også av blodpropp. I den begravelsen skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe med en sorg som bare hadde blitt fortrengt i mange år. Jeg tok kontakt med en sogneprest jeg kjente på Notodden, Bjørn Karlsen. Jeg hadde jobbet i en menighet på Notodden og kjente han fra den tiden.  Jeg visste at han hadde jobbet mye med mennesker i sorgsituasjoner. Jeg ringer og spør, kan vi snakke sammen? Det kunne vi, og det ble starten på en lang reise tilbake i mitt liv. Jeg fortalte, og han spurte. Da jeg sa at min far var jo 70 år da han døde, så det var en ganske naturlig død, kom hans kommentar: «Ja, men du var jo bare 12 år…» Det brast noen demninger da. En gang spurte han: «Kan du huske hvordan din far så ut?» Jeg visste at jeg ikke kunne det. Det var fortrengt. Jeg kunne se på et bilde av han, snu meg vekk, og bildet var vekk fra minnet. Men sinnet vårt er forunderlig. På vei hjem etter den samtalen begynte det å snurre film i mitt indre. Med pappa og meg i fjøset da han melka kuene. Eller da det var kommet grisunger. Slik fortsatte det. Det gjorde meg godt.

Depresjon

 Det har vært et stykke vei å gå. I dag vet jeg at jeg var deprimert de første årene etter de brå dødsfallene i familien. Jeg hadde konsentrasjonsproblemer. Sov dårlig. Jeg klandrer ingen, men det var nok ingen kompetanse i skolen den gang til å forstå at klovnerier og manglende interesse for fag egentlig bunnet i sorg og depresjon. Samfunnet ellers var vel også ganske lukket når det gjaldt å snakke om sorg og savn. I menigheten var trøsten at vi skulle sees igjen i himmelen, så der trengte man i hvert fall ikke å snakke om sorg og savn.

Det har ikke gått så verst allikevel, og i dag lever jeg godt med det som er mitt «levde liv».

Leonard Cohen har følgende strofe i en sang, «There is a crack, a crack in everything. That´s how the light gets in.” Biskop Per Arne Dahl skriver om dette og sier: «Det er en brist I alt, en svakhet, en sårbarhet som kan slippe lyset inn. Det er en sprekk i betongen og en kvist i trevirket som lar lyset skinne på uventede steder. Kan vi tro det?»(Dahl, Sårbarhetens kraft 2019)

Det er neppe noen som slipper unna sorg, sykdom, eller andre av livets mer eller mindre uforutsette små og store tragedier. Det er visst Gordon Johnsen (Modum Bad) som har sagt at det du ikke gjør noe med, det gjør noe med deg. Det å ta imot hjelp, fra venner, familie og også gode fagpersoner handler om å gjøre noe med det. Å slippe lyset inn!

Det er større åpenhet om dette i dag enn det var på seint 60-tall. Men, det er mye som gjenstår. Ting må og skal bli bedre! Fortsatt opplever mennesker brå død, lange sykdomsperioder, vold i nære relasjoner, voksne som forgriper seg på barn. Vi må satse alt på at alle får god hjelp og at det framelskes en kultur med åpenhet og omsorg der alle er inkludert. Slik slipper lyset inn.

Arne Lindtveit

Vegårshei, mars 2021.

Gå til innlegget

Slå av Visjon Norge

Publisert rundt 8 år siden

Er du en av de som ser på TV-programmene til Visjon Norge? Kanskje det er på tide å slå av denne TV-kanalen for godt?

Slå av Visjon Norge

I forbindelse med stortingsvalget som vi nettopp har lagt bak oss, har vi igjen opplevd at Visjon Norge og Jan Hanvold har markert seg på en svært uheldig måte. Med stor selvsikkerhet kjørte de det som må kalles en politisk kampanje for mikropartiet «De kristne».  «De kristne» skulle på tinget. Sperregrensen kom til å bli smadret. Dette hadde visst Gud sagt. Så da så.

Som vanlig er fra den kanten, var det hele humbug. Partiet «De kristne» er fortsatt et mikroparti. En stemme på de i valget var fullstendig verdiløs. Den var like bortkastet som en pengegave til Visjon Norge. Heldigvis viser valget at vanlige kristne har vett nok til å ignorere Jan Hanvolds politiske anbefalinger. Dessverre er det likevel ikke så få kristne som både ser på TV- programmene til Visjon Norge og gir penger til denne virksomheten. Til alle dette gjelder har jeg en enkel og klar oppfordring; slå av Visjon Norge.  Slutt å gi gaver til Visjon Norge. Da kan vi endelig bli kvitt denne skampletten i kirkelandskapet.  

 Nå er det dessverre slik at lokalmenigheten jeg tilhører har inngått en midlertidig avtale med Visjon Norge om sendetid, slik at en redigert utgave av våre gudstjenester sendes på denne kanalen. I den forbindelse hadde jeg en prat med vår pastor som begeistret kunne fortelle om alle som ble frelst gjennom virksomheten til Visjon Norge.  De kunne dokumentere at dette gjaldt 35 000 mennesker i de ti årene de har holdt på.  Altså ca 10 personer hver dag! I beste fall kan vi kalle dette tåkeprat og humbug. I den perioden dette gjelder har de aller fleste trossamfunn hatt en tilbakegang, både i antall gudstjenestebesøkende og i medlemstall. Den eneste kirken som i denne tiden har opplevd en økning av betydning, er vel den Katolske kirke. Jeg tror neppe at det har noe med virksomheten til Visjon Norge å gjøre. Det er åpenbart at 35 000 nye troende ville merkes i lokalmenighetene våre.

Dette minner om helbredelsespredikanten, Svein Magne Pedersen.  Han opererer også med store tall. Det ser ut til at det har stagnert noe for han nå, men det er vel fortsatt 50 000 som er helbredet, er det ikke så?  Dersom dette skulle vært troverdig, ville vi merket det i en reduksjon av  sykehusenes helsekøer. Det samme vil gjelde antallet personer som mottar stønad fra NAV.  Så vidt jeg vet har ikke det skjedd. Jeg ser ikke bort fra at noen få er kommet til tro eller har opplevd helbredelse gjennom denne virksomheten. Men mange er det definitivt ikke. Da ville vi sett resultater av det både i menighetene våre og i samfunnet forøvrig.

Min oppfordring til alle kristne er derfor klar. Ikke se på Visjon Norge, og for all del ikke gi penger til virksomheten. Det er i beste fall bortkasta penger.

Det er også flere andre gode grunner til å anbefale dette. For det første er Visjon Norge rett og slett en dårlig TV- kanal. Filmingen er dårlig, programlederne amatørmessige. Mye av det som vises er  stivt, stillestående og gammeldags TV. Dessuten er teologien i beste fall tvilsom. Det er sjelden jeg orker å se på Visjon Norge, men for å vite hva de står for, har jeg forsøkt å se noe. I et program i sommer så jeg en  dame som fortalte om 550 demoner hun hadde drevet ut på et tokt i utlandet. Hun fortalte også om englene som fulgte med på pengegavene våre. I det hele tatt er pengegaver og helbredelser en gjenganger. Det er mye helbredelse i en god pengegave, later det til. Det er kvalmende for å si det rett ut.

Det er også sørgelig å se at personer og bevegelser som ellers er å anse som troverdige representanter for kristenheten i Norge,  deltar i programvirksomheten til Visjon Norge. På den måten er de med på å gi kanalen legitimitet,  parallelt med at deres eget omdømme reduseres.

Jeg vil også hevde at Visjon Norge er med på å marginalisere oss som kristne i samfunnet. Vi opplever muligens en marginalisering på grunn av at vi er i konflikt med det store flertall i viktige verdispørsmål. Et  eksempel er abortdebatten. Dersom det er slik at vår uenighet med storsamfunnet i dette spørsmålet medfører en marginaliseringsprosess for oss som kristne, må vi leve med det. Men vi må føre en saklig og verdig debatt. Fører vi en usaklig og uverdig debatt og marginaliseres av den grunn, er det selvpåført. I en tid der betegnelser som konservativ kristen eller personlig kristen nærmest er å regne som skjellsord, trenger vi ikke en såkalt kristen TV- kanal som er så dårlig og lite troverdig at vi som kristne blir skjøvet enda lenger ut i randsonen av samfunnet. Å se på Visjon Norge, eller enda verre, gi de gaver eller legitimitet, er å bidra til en selvpåført marginaliseringsprosess for oss kristne.

Videre er det svært uheldig at  virksomheten til Visjon Norge fører til at en del penger som tidligere ble gitt til gode formål i menighet og misjon, nå går til TV-kanalen. Som kjent er det ikke ubegrenset med midler til menighet og misjon. Gode tiltak blir nå skadelidende.

Det er så mye godt arbeid som gjøres i kristen-Norge. Gudstjenester, Alphakurs, diakoni, barne og ungdomsarbeid, barnehager, skoler, misjon og retreatarbeid.  Bare for å nevne noe.  Dersom du har tid, krefter og midler. Bruk det i noe av dette. Avslør humbugen til aktører som Visjon Norge og bli med i noe som er troverdig og bygger Guds rike.

Vennlig hilsen

Arne Lindtveit

Nedenes.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere