Arne Jensen

Alder:
  RSS

Om Arne

Generalsekretær Norsk redaktørforening. www.nored.no

Følgere

Hellelands «opplevelser»

Publisert over 4 år siden

Det er oppsiktvekkende at ikke kulturministeren, som også er generalforsamling i NRK, klarer å holde orden i sysakene.

Det er mange som ikke har forstått forskjellen på det å bære religiøse symboler når du er nyhetsoppleser på tv og det bære religiøse symboler i subjektivt vinklede programmer. Men det er oppsiktvekkende at ikke kulturministeren, som også er generalforsamling i NRK, klarer å holde orden i sysakene.

Vårt Lands lederartikkel mandag 21. august oppsummerer på en utmerket måte forskjellen på saken hvor NRKs programleder Siv Kristin Sællmann ikke fikk lov til å bære kors i en nyhetssending og den kommende valgprogramserien «Faten tar valget», hvor programleder Faten Mahdi al-Hussaini vil stille med hijba.

Vårt Land sammenfatter slik:

«I visse roller er nøytralitet et ideal og en nødvendighet. I andre roller er subjektivitet både greit og ønskelig. Så lenge NRK praktiserer disse retningslinjene konsekvent og på en måte som folk forstår, er det ingen grunn til å beskylde kanalen for diskriminering».

Sællmann-saken handlet om at journalister og nyhetsopplesere må fremstå som mest mulig objektive og ikke fremme bestemte politiske eller religiøse syn. NRKs avgjørelse om at Siv Kristin Sællmann ikke kunne bære kors som nyhetsoppleser er helt i tråd med prinsippene for integritet og troverdighet slik disse er trukket opp i kapittel 2 i Vær Varsom-plakaten.

I programmet «Faten tar valget» er hele poenget at det skal være subjektivt. Det er personen Faten programmet handler om. Som nyhetsoppleser skal det derimot handle om alt annet enn nyhetsoppleseren. Dette har NRK gjort godt rede for. Og selv om det fører til massive reaksjoner (det gjør jo gjerne enhver nyhetssak om hijab), så forstår de fleste velorienterte mennesker denne distinksjonen. Tilsynelatende med unntak av kulturministeren. «Slik jeg tolker det har NRK i dag falt på en annen avgjørelse enn de gjorde i 2013», sier Helleland til Vårt Land, og fortsetter med at «Det vil være grunn til å tro at man nå har rom for andre religiøse symboler og det er positivt». 

Hvor tar kulturministeren dette fra? Hvordan klarer hun å «tolke» dette på denne måten?  

NRKs avgjørelse i kors-saken ville etter alle solemerker vært akkurat den samme i dag. Og Faten Mahdi al-Hussaini ville aldri fått lov til å bære hijab på tv dersom rollen hennes var å være nyhetsoppleser på NRK. Hva er nytt? Jo at en muslimsk programleder, i en programserie hvor nettopp hun som person er det bærende elementet, får bære hijab. Men religiøse symboler har vel aldri vært tabu i NRK?  Eller har ikke Helleland fått med seg søndagsgudstjenesten. Der florerer det med religiøse symboler, og presten går med prestekrage.

Gå til innlegget

Ytringsfrihet - Se til Lillesand og Vågå

Publisert nesten 7 år siden

Offentlige ansattes mangel på ytringsfrihet er kanskje den største utfordringen på ytringsfrihetsområdet i Norge.

«Ansatte knebles uten lov», meldte Vårt Land torsdag 19. mars. Norske offentlige etater kan lære av Lillesand, Vågå – eller Stockholm.
Oppslaget i Vår Land refererer til en undersøkelse finansiert av Fritt Ord: ansatte i en rekke norske offentlige og private foretak forteller at de har arbeidsavtaler som begrenser deres muligheter til å omtale arbeidsplassen offentlig.

I noen tilfeller kan det være berettiget og legitimt, for eksempel i forhold til opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt (i blant annet helsevesenet), eller med tanke på forretningshemmeligheter (typisk i private virksomheter).

Ofte er imidlertid begrensningene ikke ment å ivareta denne typen hensyn, men skal derimot primært beskytte arbeidsgiver mot ubehagelig kritikk eller debatt rundt egen virksomhet.

Beklagelig. Særlig når det kommer til offentlige virksomheter er selvsagt dette sterkt beklagelig. Ansattes ytringsfrihet, og vern av såkalte varslere, handler ikke bare om den enkelte ansattes rettigheter.

Like mye handler det om samfunnets behov for informasjon og for at noen tør å si fra om potensielt kritikkverdige forhold. Fagfolk som er aktive i den offentlige debatt vil også bidra til å berike den, simpelthen fordi de besitter kunnskap. I stedet opplever vi stadig oftere at nettopp de som har innsikt og kompetanse er de som blir forsøkt forhindret fra å delta i det offentlige ordskiftet.

Oslo Redaktørforening (OR) har, gjennom tre ulike undersøkelser, dokumentert skremmende tilstander i deler av det offentlige Norge. I 2004 gjennomførte OR en undersøkelse blant skoleledere i Oslo og Akershus. Der svarte 80 av 157 skoleledere bekreftende på spørsmålet «Opplever du, eller har du opplevd at kravet til lojalitet overfor arbeidsgiver har gjort at du har vegret deg for å delta i den offentlige debatten?» Tilsvarende svarte over 70 prosent at kravene til lojalitet var blitt strengere de siste årene.

Vegret seg. I 2014 gjentok OR undersøkelsen – i forbindelse med jubileumsåret for Grunnloven. Denne gangen hadde vi utvidet deltakergruppen til også å omfatte sykepleiere og politifolk. Totalt svarte 42 prosent at de hadde vegret seg for å delta i det offentlige ordskiftet, av hensyn til arbeidsgivers lojalitetskrav. Det er altså lite som tyder på at ting utvikler seg til det bedre.

Parallelt med dette ser vi at stadig flere kommuner og andre offentlige etater utarbeider informasjonsstrategier og kommunikasjonsplaner, hvor hovedmålet er å få egen etat til å fremstå i et best mulig lys. Ord som «merkevarebygging» og «omdømmestrategier» er blitt stadig mer vanlige i det offentlige Norge. I en slik tenkning har ytringsfrihet, kritikk og åpen debatt dårlige levevilkår. Kommunen skal snakke med én stemme. Budskapet skal være «helhetlig», som også er et ord som går igjen.

Etter mitt syn er ansattes, og særlig offentlige ansattes, ytringsfrihet – eller mangel på sådan – kanskje den største utfordringen vi har på ytringsfrihetsområdet i Norge. Hva skal til for å forbedre situasjonen, gi ansatte reell ytringsfrihet, beskytte varslere og gjennom alt dette også heve kvaliteten på det offentlige ordskiftet?

Tre grep. Jeg tror tre grep er nødvendige:
For det første: Alle norske offentlige etater bør gå gjennom sine reglementer og retningslinjer, med sikte på å utforme prinsipper som ikke bare sikrer de ansattes rettigheter, men som oppfordrer til deltakelse.

Lyspunkter finnes. I Lillesand kommunes informasjonsreglement heter det:
«• Ansatte har full rett til å kunne kontakte og uttale seg til media også i omstridte spørsmål innad i kommunen, hele tiden innenfor grenser satt av lovbestemt taushetsplikt.

•Kommunen vil ikke etterforske eller anmelde ansattes kontakt med media gitt de samme grenser.
• Den enkelte ansatte skal gjøre oppmerksom på at det dreier seg om personlige ytringer og ikke ytringer eller uttalelser på vegne av kommunen. Kommunal stillingstittel, brev, faks eller e-post skal derfor ikke brukes.
• Hver ansatt skal lojalt gjennomføre kommunale vedtak, men må også vedtak er fattet, kunne påtale kritikkverdige forhold eller utilsiktede virkninger.»

Oppmuntre. I Vågå kommune har man gått et skritt lengre:
«Vågå kommune ønskjer å oppmuntre sine tilsette til å ta del i den offentlege debatten, ut frå sine eigne faglege og interessemessige føresetnader, men den einskilde tilsette pliktar i så måte å gi klart til kjenne at dette då er personlege synspunkt og ikkje ei uttale på vegne av Vågå kommune.»

Reglementene er blant annet inspirert av Stockholm stads inforeglement, der det heter:
«Det är en självklar rättighet för våra medarbetare att få ta kontakt med och uttala sig för medierna(…) Yttrandefrihet och meddelarfriheten tillhör grundstenarna i den svenska demokratin. Efterforskning av anställdas kontakter med medierna får därför inte förekomma.»

Varsler. Det andre som må skje er at vi må endre og tydeliggjøre den såkalte varslerparagrafen i arbeidsmiljøloven. §2-4 lyder i dag:
« (1) Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten.
(2) Arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig. Utfordringen er at begrepet «forsvarlig» er så vanskelig å forstå at det i realiteten medfører at mange lar være å varsle, fordi de ikke er sikre på om det er innenfor eller utenfor lovens grenser.»

Forbud. Det beste ville vært om man også for varslerne fulgte de svenske prinsippene og innførte et forbud mot å etterforske hvem som er medienes kilder. Det ville gitt mange varslere en helt annen trygghet enn i dag. Dette siste er det mulig å få gjort noe med i forbindelse med den forestående utarbeidelsen av ny straffeprosesslov.
Nesten hver eneste dag lytter jeg til historier fra redaktører og journalister som sliter med å få folk i det offentlige i tale, eller å få tak i helt elementære opplysninger, fordi redselen råder i mange etater. Det er ikke en situasjon som er vårt åpne demokratiske samfunn verdig.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 24.3.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere