Arne Austad

Alder:
  RSS

Om Arne

Psykiater. Godkjent psykoterapiveileder

Følgere

Åndelige overgrep må ikke dysses ned

Publisert rundt 5 år siden

Åndelige overgrep som påfører mennesker skader og psykiske lidelser skal ikke dysses ned og må ikke få skje uten at noen stilles til ansvar.

Det er kommet kritiske­ synspunkter rettet mot åndelige ledere og forkynnere i enkelte kristne organisasjoner med særlig vekt på evangelisering blant unge. Flere har stått fram med sine erfaringer av maktbruk og manipulerende forkynnelse ved bruk av åndelige midler.

Det kan være sjelesørgere og forkynnere som påberoper seg guddommelig autoritet gjennom å vise til åpenbaringer av «Guds vilje» for enkeltmennesker og formidling av «profetiske budskap». I Vårt Lands debatt­forum er det kommet mange­ slike­ ­­erfaringer av åndelig ­manipulering fra ledere som har påført unge mennesker psykiske skader.

Troen er blitt en byrde. De er blitt «brent av tro» og har vært nødt til å bryte ut av trosfellesskap for å finne seg selv og redde sin psykiske helse.

Min erfaring knytter seg til Vita-prosjektet ved Modum Bad med fokus på eksistensielle og religiøse erfaringer som sentrale­ tema i psykoterapi. Gjennom snart 20 års arbeid med pasienter med kristen bakgrunn har vi fått et lite innblikk i hva troen betyr som bærende grunnlag for trygghet, identitet og fremtidshåp på tross av psykiske lidelser, traumer og tap.

Mange sliter med psykiske skader og konflikter fra en vond oppvekst og tunge livserfaringer. Noen har funnet trygghet og tilhørighet i kristne ungdomsmiljøer og senere menighetstilhørighet. Religionspsykologisk forskning har vist at en religiøs tro kan ha en viktig regulerende funksjon i kampen for å oppnå og opprettholde psykisk balanse under livets skiftende omstendigheter (Rizzuto, A.-M., 1979). Dette forutsetter at gudsbildet er godt og hviler på sunn forkynnelse og gode kristne forbilder og ledere.

Vi har imidlertid sett mange eksempler på skadet og ødelagt tro, og sykdomsskapende gudsbilder på bakgrunn av vonde erfaringer i kristne hjem og menigheter. Gjennom Vita-behandlingen har mennesker fått bearbeidet vonde erfaringer og destruktive gudsbilder, tatt et oppgjør med kristne miljøer og ledere, og kommet videre i livet med en sunnere tro og et endret gudsbilde. Mange har brutt med tidligere menighetstilknytning og søkt nye fellesskap i et sunnere miljø. Noen har klart seg best ved å legge troen bak seg. For andre har trostapet ført til dype depresjoner og selvmordstanker.

Ut fra pasientenes fortellinger, innlegg i STREK og debattforum i Vårt Land har jeg prøvd å danne meg et bilde av usunne kristne miljøer. En viktig faktor synes å være psykologisk mani­pulering påført av ledere og forkynnere ved bruk av åndelige midler. Det kan ramme barn og unge som tvinges til lydighet og ­underkastelse med «frelsespress» ved bruk av skremsler ­eller overkjøring av den enkeltes følelser og tanker.

Mennesker med usikker selvfølelse og skjør personlighetsstruktur, og ungdom som har flyttet hjemmefra og søker trygghet, identitet og tilhørighet, er særlig utsatt. De kan lett la seg fange inn i tjeneste for en stor sak og er lett påvirkelige av karismatiske ledere som gir dem fremtredende posisjoner i ung alder, før de har lært seg selv å kjenne. Mange sliter seg helt ut og står i fare for å bli utbrent, uten at noen ser dem og tar vare på dem. Ledere og veiledere synes ikke å ha tatt ansvar for de unges grenser og menneskelige behov.

I karismatiske menigheter kan ledere og forkynnere begrunne sin autoritetsposisjon ved å påberope seg «budskap» fra Den hellige ånd. Mennesker med «sterke åpenbaringer» kan få maktposisjoner uten kritisk ­etterprøving.

I kretsen rundt slike­ ledere danner det seg ofte en støttende krets som legitimerer virksomheten og derved tildekker maktovergrep. For ­ledere med ambisjoner og store visjoner, kombinert med ønsker om innflytelse og posisjoner, er det åndelige språket velegnet til manipulasjon og maktmisbruk. Her kan det skje åndelige overgrep mot enkeltmennesker, under dekke av åndskraft og sterke bibelord. Slike overgrep kan skje i lukkede rom eller dysses ned i den nærmeste kretsen rundt lederen. Man ser dette i mindre sekter, men også i sekteriske grupper rundt lederskikkelser innenfor kirken og større kristne organisasjoner.

Det påligger kirkesamfunn og menigheter et stort ansvar når det kommer frem at det skjer åndelig manipulering og overgrep. Det trengs en kritisk etterprøving når mennesker i lederposisjoner påberoper seg sterke åndelige åpenbaringer og store visjoner. Veien kan være kort fra «åndelige gaver» til personlige ambisjoner med grandiose forestillinger om sin egen betydning. Vår nåværende pave Frans sier det slik: «Ofte plasserer vi oss selv og våre egne ­ambisjoner i sentrum av livet. Dette er svært menneskelig, men det er ikke en kristen holdning.»

Enhver kristen menighet trenger «å prøve åndene» med kritisk sans. Derfor er det grunn til uro når ledere som kritiseres for åndelige maktovergrep går i selvforsvar ved å vise til gode resultater og menighetsvekst. Når brente barn tør å stå fram og si ifra, må de tas på dypeste alvor. Når enkelte menigheter proklamerer «et frislipp av Åndens gaver» og lar mennesker med de sterkeste åpen­baringene få maktposisjoner uten kritisk­ etterprøving, er det grunn til å være på vakt mot faren for ­åndelig maktmisbruk.

En av mine pasienter ble fanget inn av lederen i en slik menighet, og utnyttet og misbrukt i en altoppslukende tjeneste som til slutt knekte henne. Hun forteller om «da lyset mitt brant seg»: «Jeg er blitt brent og tør ikke nærme meg noen. Jeg har mistet meg selv og er fratatt bitene­ som er meg. Jeg har mistet all tillit til ­andre ­mennesker og troens språk er ødelagt.»

Når unge menneskers liv og tro ødelegges, bærer lederne og ­deres støttespillere et tungt ­ansvar, også de som «toer sine hender» og tause trekker seg ut. Det er håpefullt at flere menig­heter og organisasjoner nå ­synes å ta kritiske røster på alvor og gå i seg selv for å rydde opp. Åndelige overgrep som påfører mennesker skader og psykiske lidelser skal ikke dysses ned og må ikke få skje uten at noen stilles til ansvar.

Selv om åndelige overgrep, til forskjell fra seksuelle overgrep, ikke rammes av straffeloven, kan åpenhet og ansvarliggjøring rundt åndelig manipulasjon og maktmisbruk bidra til å forebygge at det skjer skader og stoppe usunn forkynnelse. Kirken og organisasjonene bør kontinuerlig arbeide for å utvikle forkynnere og ledere som fremmer en sunn trosutvikling og et godt gudsbilde. Da kan troen og menighetstilknytningen fremme helse og personlig utvikling slik at den enkelte kan finne sin vei og gjøre sine valg i livets store spørsmål.

La meg til slutt prøve å si noe om sunne og usunne­ elementer i kristne ­menigheter. Når en forkynner ­fokuserer på det ideelle ­livet, en form for åndelighet som ikke berører det virkelige livet, kombinert med å bygge et selvbilde som «bedre enn andre», både i menigheten og familien, risikerer han/hun å påføre barn og unge skam og indre konflikter.

Usunne trossamfunn karakteriseres av en religiøs minoritet som mener de har den eneste­ rette sannheten, og et sort/hvitt verdensbilde der gruppen er utvalgt og alt utenfor er ondt og må bekjempes. Menigheten tillater ikke spørsmål ved trossystemene; tvil er et onde som må bekjempes. Det er lite rom for avvikende meninger og adferd, og sterkt konformitetspress. Et sunt trossamfunn aksepterer ikke manipulasjon og kontroll og har ingen hemmeligheter som skal skjules. Menigheten har ­ingen pastor/leder/ledergruppe som anses som eneste autoritet. Presten, pastoren eller sjelesørgeren har ikke svar på alt: Det er rom for tvil og opplevelse av at livet er motsetningsfylt og vanskelig.

Sunne trossamfunn ivaretar individets frihet og menneskeverd og fremmer autonomi og selvstendig tenkning. Det innebærer at den enkelte er fri til å tenke selv og gå sin egen vei selv om det kommer i konflikt med menighetens verdisyn og teologi. I møte med ungdom er det særlig viktig at det gis rom for normale følelser og følelsesuttrykk, kroppslig utfoldelse og seksualitet. Åpen kommunikasjon og gode samtaler der den enkelte føler seg sett og hørt er helt avgjørende. Det må være rom for uenighet, protest, konflikter og grensesetting. Menneskelig svakhet, feil og begrensninger må bæres av forståelse, omsorg og fellesskap.

Menneskesynet må omfatte de mørke sidene ved livet og livets tragiske dimensjon.

Som psykiater ønsker jeg meg en teologi og en kirke/menighet som taler sant om livet og lar mennesker få være menneskelige. Så får Gud være GUD, som omfavner mennesket med sin miskunnhet og nåde.

Først publisert i Vårt Land 20.4.2016

FØLG HELE DEBATTEN

• Les Hans Eskil Vigdel: Introvert i menighet

• Les Trine Lise Aasheim: En historie om krenkelser og håp

• Les Alv Magnus, tidligere leder i UiO: Hva vi har lært

• Les Ruth Iren Grimstad: Maktens offer

• Stig Øyvind Blystad: Tiden leger ingen sår

• Stian Kilde Aarebrot om Sentermenigheten og Pinsebevegelsen: Tilgivelse må ikke forveksles med blanke ark

• Knut Tveitereid: Det er ikke sterke ledere som bærer Guds rike

• Hallgeir Reiten: Debbaten om jesus Revolution må ikke bli for ensidig

 Knut Tveitereid: Å ikke kjenne igjen seg selv i heseblesende åndelighet

• Stian Kilde Aarebrot: Mye god selvransakelse å spore

• Sigmund T. Kristoffersen og Andreas Hegertun: Maktspråk og manipulasjon er alltid uakseptabelt

• Jarle Haugland: Takk til VGTV for serien Frelst

• Kristine Banggren: Kirken trenger kritikerne

• Birgit S. Holtebekk: Jeg fant Guds plan med mitt liv etter å ha sett serien Frelst

• Johannes Morken: Ansvaret for brente barn

• Tonje Haugeto Stang: Livet etter begeistringen

• Mirjam Leijis: Egne betraktninger etter Frelst

• Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: I brann for saken

• Helje Solberg i VGTV sitt svar til Stephan Christiansen: Underlige påstander

• Hans Eskil Vigdel: Stephan Christiansen tar ikke nødvendig oppgjør

• Arve E. Aarskog: Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen?

• Kai Roger Tøtlandsmo: Tusen takk, Jesus Revolution

• Stephan Christiansen: Lei for belastningen, men det finnes andre historier enn Gjæverts

• Per Søetorp: De 99 og den ene

• Øystein Gjerme: Vi er ikke en dyneløftende menighet

• Paul Hockley i Jesus Revolution: Jeg har store ører og ingen pekefinger

• Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

• Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte

• Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

• Erling Rimehaug: Innta landet

• Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

• Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

• Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

• Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske

• Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere