Hogne Øian

Alder: 11
  RSS

Om Hogne

Sosialantropolog og forsker.

Følgere

Mørkhudede barn med inntrengerbakgrunn...

Publisert over 9 år siden

fargeblind

«Men eg har lagt merke til at i barneprogram, særleg i NRK, er "farga" barn og ungdommar ikkje berre godt synlege, men sterkt overrepresenterte. Det er sjølvsagt gjort for at barn med innvandringsbakgrunn skal ha nokon å identifisere seg med, men det kunne ein oppnå med ein prosentvis rimeleg representasjon. Det overdrivne omfanget skaper eit inntrykk av nedvurdering av eigen etnisitet, og forklaringa kan ikkje vere anna enn ei bevisst vilje til indoktrinering av norske barn. Å vere kvit er ikkje bra nok».

Absurditetene i dette sitatet, gjør at man undrer seg over både det ene og det andre. Jeg kan neppe regne med å få noe meningsfullt svar, for Runde har det med å forsøke på skli unna så snart han møter motbør. Derfor er det følgende  vel å regne som retoriske spørsmål. Men jeg prøver likevel igjen:

1) Hva er det som får Runde til å tro at teaterstykket Hvit framstiller alle hvite nordmenn som verdiløse rasister? Kan han nevne noen konkrete elementer i teaterstykke som på alvor kan underbygge påstanden? Tror han virkelig det er intensjonen med oppsetningen? Hvilke holdepunkter har han i så fall det for det, utover hans egne konspirasjonsteoretiske fortolkning? Runde mener åpenbart at teaterstykket ikke kan tolkes som en kritikk av rasisme,  uten at det dermed fremmer et budskap om at alle hvite nordmenn er rasister? Hvorfor mener Runde at det ikke kan tolkes slik?

2) Gitt at barn med annen hudfarge er overrepresentert i barne-tv programmer, hvorfor i all verden skal det i seg selv føre til hvite, norsk barn oppfatter seg som mindreverdige? Tror han virkelig at barn reflekterer over aktørenes og egen hudfarge på samme måte som han selv åpenbart gjør? Tror han virkelig at disse barna er ledd i en plan om å fremme «rasehat»? Hvilke holdepunkter har han for det annet enn de absurde konstruksjonene han selv framsetter påstandene i lys av?

Dersom Runde hadde hatt rett i at den angivelige overrepresentasjonen av barn med annen hudfarge er resultat av en konspirasjon for å «indoktrinere» barn om at hvit hudfarge ikke er «bra nok», er jeg redd planen er mislykket.  I morges hadde jeg en samtale med 4 barn i alderen 10 til 13 som fram til det aller siste har fulgt med på barne-tv så å si daglig. Vi kom for det første fram til at Runde nok tar feil i sin tullete påstand om overrepresentasjon. Ser man alle programmene under ett, er det nok heller snakk om en underrepresentasjon. For det andre, for de to barna som selv har hvit hudfarge var tanken på at framsyning av barn med ikke-hvit hudfarge som overstiger andelen i befolkningen skulle representere en nedvurdering av deres egen hudfarge svært fremmed, ja heller uforståelig og latterlig. Naturligvis.

Runde påstår at han er fargeblind i omgang med andre. Det kan godt være det. Men han gir ikke akkurat det inntrykket når han gjør det klart at han sitter og teller barn med mørk hudfarge på barne-tv, og enda til er overbevist om disse barna er ledd i en hemmelig plan om å fremme rasehat.  Nå hører det nok med her at disse barna ikke bare har feil hudfarge. For Runde er de også barn med «inntrengerbakgrunn». Denne «skitastingen» fra hans side viser at barna i Rundes øyne er hans fiender. Og det er vel her nøkkelen til å forstå Rundes absurditeter ligger.

Gå til kommentaren

Runde har gått seg vill i rasetåka

Publisert over 9 år siden

men det kunne ein oppnå med ein prosentvis rimeleg representasjon. Det overdrivne omfanget skaper eit inntrykk av nedvurdering av eigen etnisitet, og forklaringa kan ikkje vere anna enn ei bevisst vilje til indoktrinering av norske barn. Å vere kvit er ikkje bra nok.

Runde legger for dagen en opptatthet av folks hudfarge som mildt sagt er overdreven. Jeg har ikke tenkt på det før, at ikke-hvite barn skal være overrepresentert i barne-tv, i henhold til den prosentvise fordelingen på hudfargeskalaen i befolkningen. Det kan godt være at det er riktig, men jeg er nok ikke tilstrekkelig opptatt av hvilken hudfarge barn har til at jeg skulle merket meg det sånn uten videre. Kanskje kan det ha sammenheng med at jeg til daglig lever omgivelser der hudfargeskalaen strekker seg langt i begge retninger? Slik blir jeg vel eksponert for dagliglivets «indoktrinering» og har kanskje blitt en «rasehater»?

I den grad oppsetningen Runde lar seg opprøre over handler om folks hudfarge, er vel budskapet at hudfarge ikke bør ha noen betydning. Men det virker som Runde ikke har forutsetninger for å forstå dette. I utgangspunktet kan det i seg selv være vanskelig å begripe. Likevel blir det mer fattbart når han også legger for dagen en oppfatning om at «skjev» fordelingen av hudfarge i barn-tv representerer indoktrinering og nedvurdering av «den hvite rasen». Inntil videre må vi forutsetter at dette er noe Runde mener i fullt alvor. Og man må virkelig være besatt av hvilken hudfarge folk har, for i det hele tatt å komme på en slik grotesk tanke. Det neste blir vel at Runde setter fram krav om opprettelse av et statlig kontrollorgan som kan sørge for en korrekt prosentfordeling av barns hudfarge på tv, slik at det blir slutt på dette «rasehatet».

Jeg kjenner forresten en jente som for et par år siden var med i et tv-program for barn. Skulle jeg fortelle henne at deltakelsen ikke var heldig ettersom en pensjonert lege på Sunnmøre oppfattet hennes hudfarge som en foraktfull ytring mot hans egen raseidentitet? Jeg vil selvfølgelig ikke finne på å gjøre det. For dette er ikke bare fullstendig absurd. Det er rett og slett vemmelig.

Når jeg gjør et poeng ut av at Runde ikke har sett teaterstykket Hvit, som han altså selv mener har som formål å indoktrinere barn med hvit hudfarge til å forakte seg selv, er det selvfølgelig ikke med tanke på vurdering av kunstnerisk kvalitet. Det har vel egentlig ikke vært et tema her. Spørsmålet mitt er i stedet hva i all verden det er som får Runde til å tro at oppsetningen representerer nedlatende karakteriseringer av alle nordmenn med hvit hudfarge? Igjen, man må virkelig være besatt av raserelasjoner og føle seg kringsatt av fiender for å kunne få en slik ide. Runde må virkelig ha gått seg vill i Anfindsens og Fjordmans raseideologiske tåkeheim.

Jeg er tilbøyelig til å tro at bakgrunnen for Rundes aparte fortolkning er å finne i at han selv identifiserer seg sterkt med stykkets to hovedpersoner. I første akt strever disse med å holde omgivelsene rene og hvite, slik Runde åpenbart gjør når han ønsker en finkalibret prosentfordeling av barns hudfarge i tv-programmer. Derfor føler kanskje Runde føler at oppsetningen handler om ham selv?

I den grad teaterstykket dreier seg om hudfarge, er det vel rasisme som er den nærliggende tolkningen. Men en problematisering av rasisme kan vel ikke forstås som en hatefull yting mot alle verdens individer med hvit hudfarge, eller hva? Runde er kanskje av den oppfatning at rasisme er en ren fiksjon som har til hensikt å oppildne til hat mot den "hvite rasen"?

Når jeg avsluttet forrige kommentar med ironiske bemerkninger om «stempling» og «trussel mot ytringsfriheten», var det med henblikk på hvordan innvandringsfiendtlige debattanter har en hang til å skrike opp om dette hver gang en negativ merkelapp blir brukt om dem eller når noen stiller spørsmål ved måten det argumenteres på. Dette blir stående i underlig lys sammenholdt med hvordan Runde bruker ytringsfriheten sin til å mistenkeliggjøre et uskyldig teaterstykke som indoktrinering av rasemessig selvforakt ved bruk av maoistiske metoder, samt til en fantasifull og angstbitersk «stempling» av barn med «feil» hudfarge i barne-tv som uttrykk for indoktrinering og «rasehat».

I samme slengen kan man jo more seg over bruken av uttrykket "politisk korrekt". For hva annet ville vel ikke Rundes forslag om i å føre statistikk over barn med ikke-hvit hudfarge som deltar i tv-programmer være, dersom det ble tatt til følge, enn politisk korrekthet i henhold til hans egen etno-nasjonalistiske raseideologi? Det er så man kan bli fristet til å for første gang i livet stemme på Arbeiderpartiet ved neste valg, for å sikre seg at dette ikke blir en realitet. Men det blir det vel uansett aldri, må vi inderlig håpe.

Gå til kommentaren

Stemplet og mistenkeliggjort???

Publisert over 9 år siden
Arne Danielsen – gå til den siterte teksten.

stemplet og mistenkeliggjort.

I min kommentar til de mange påstandene som Runde framsatte i sitt innlegg, skriver jeg at Norge ikke ville ha vært det samme uten innvandring. I seg selv er det en påstand som knapt noen vil si seg uenig i. (Hvem er disse i så fall? Danielsen kjenner kanskje til det?) Likevel kjenner Danielsen seg fri til å hevde at de som er enige i dette blir "stemplet" og "mistenkeliggjort". Hva i all verden er det han egentlig vil gi uttrykk for her? Hva er det Danielsen mener han selv har blitt «stemplet» som, og i så fall på hvilket grunnlag? Hva slags «mistenkeliggjøring» er det snakk om? Har han noen konkrete eksempler som viser at det er noe alminnelig forekommende han referer til her? Eller dreier det seg egentlig bare om en form for self-victimization, der ett hvert motargument forsøkes framstilt som et utilbørlig angrep.

Nå er det vel også fare for at Danielsen er så forutinntatt at han ikke helt forsto hva jeg skrev. «Uten innvandringen hadde Norge ganske sikkert vært annerledes enn det er i dag. Men grunnen til det ville ikke bare vært å finne i fravær av innvandrere, men også i fraværet av årsakene til at folk innvandrer til Norge». I denne formuleringen inkluderes det faktum at innvandring er produkt av en bestemt samfunnsutvikling som til dels er verdensomspennende. Uten denne samfunnsutviklingen ville Norge ha vært annerledes. Norge ville ha vært annerledes uten innvandrere, men ikke alene fordi innvandrerne ikke hadde vært her.  For det ikke innvandringen i seg selv, men de samfunnsforholdene som har frambragt innvandringen som har skapt de største endringene. Bare i løpet av de siste årene har Norge (som resten av verden) endret seg enormt. Innvandringene er med andre ord først og fremst en konsekvens av disse endringene, ikke årsakene til dem.

Gå til kommentaren

"Rasehat" 2

Publisert over 9 år siden

Rundes innlegg har såkalt barneindoktrinering som utgangspunkt. Likevel handler det likevel mest om innvandringsspørsmål sett fra en høyreradikal synsvinkel. Eksemplet på barneindoktrinering er når det kommer til stykket slettes ikke noe eksempel på barneindoktrineringer. Runde forsøker å få det til å se slik ut, men greier ikke det spesielt godt.

Om Runde nevnte Nord-Korea eller ikke er ganske uvesentlig her, noe han nok egentlig forstår. For å vurdere teaterstykket Hvit, etablerer han en tese om at de såkalte multikulturalistene egentlig er de nye kommunistene, og han viser samtidig til kommunistisk ideologi med tilhørende indoktrineringsregimer. Dermed er det - i beste fall -  en indirekte sammenligning foretas.

Jeg har sett et videoutsnitt av en skotsk oppsetning av Hvit. I mine øyne ser det ut til at teaterstykket tar for seg renhetsforestillinger som har preget den moderne verden gjennom snart et par hundre år eller mer. Med andre ord er teaterstykket en hyldest til aksept av mangfold og annerledeshet. Selv om det ikke gitt, kan fargesymbolikken naturligvis gi assosiasjoner til rasisme. Disse tingene liker Runde åpenbart ikke. Derfor tar han seg den frihet å hevde at teaterstykket framstiller «oss og vårt miljø» som om «vi behandlar mørkhuda som søppel». Hva er egentlig «oss og vårt miljø» her. Alle hvite nordmenn? Slike beskyldninger kunne trenge en konkret begrunnelse. Men Runde har så vidt jeg forstår ikke en gang sett teaterstykket. Derfor har han ikke annet å vise til enn et Fjordman-sitat om «rasehat» som i sin tur er inspirert av amerikanske nynazister.

Tilsynelatende forfekter Runde en politisk korrekthet som skal forvaltes av det autoritære etnonasjonalistiske perspektivet han selv står for. Trår man utenfor skal man beskyldes for «indoktrinering» og «rasehat». Hvem er det som snakker om «stempling» og trusler mot ytringsfrihet?

Gå til kommentaren

Rasehat?

Publisert over 9 år siden

Det er slettes ikke alle av oss som er enige i Rundes dommedagsprofetier og det idemessig grunnlaget for det.  Men når han hevder at vi dermed forfekter en ide om et friksjonsfritt flerkulturelt samfunn, farer han selvfølgelig med platt retorikk. For det er vel knapt noen som har forestillinger om flerkulturelle samfunn som homogent og harmonisk. Hvem er de i så fall? Alle samfunn preges av motsetninger, konflikter og endringer. Uten innvandringen hadde Norge ganske sikkert vært annerledes enn det er i dag. Men grunnen til det ville ikke bare vært å finne i fravær av innvandrere, men også i fraværet av årsakene til at folk innvandrer til Norge. (Her forutsetter jeg, i motsetning til f.eks. Fjordman, at innvandringen ikke er resultat av konspirasjoner mellom «kulturmarxisters» som hater den «hvite rasen» og muslimer i forplantningsdyktig alder).

Rundes sammenligning av de som ikke forsvarer hans eget etno-nasjonalistiske ståsted med kommunister utarter til det fullstendig komiske. Det vil si, det kunne ha vært komisk. For skal man ta Runde på alvor, viser hans absurde jevnføring av teaterstykket Hvit med kommunistiske indoktrineringssystemer en mangel ærbødighet for alle de som har vært og fortsatt er utsatt for undertrykkelsesregimer, slik de fantes i f.eks. Kambodsja og fortsatt finnes i f.eks. Nord-Korea.

Runde burde orientere seg bredere og søke andre kilder enn Fjordman og Anfindsen. Da ville han kanskje ha innsett at dersom noen forsvarer f.eks. uigurenes rett til selvbestemmelse (her viser Runde ganske sikkert til O.J. Anfindsens sammenligning av uigurene som etnisk gruppe i Kina og «den hvite rasen»), bygger det ikke nødvendigvis på en ide om etnisitet som noe opprinnelig, rent og uforanderlig. Utgangspunktet kan like gjerne være at de som i Kina identifiser seg som - eller blir identifisert som - uigurer utsettes for diskriminering og undertrykkelse av den kinesiske staten. Det verken Anfindsen eller Runde er villig til å innse, er at den heterogene kategorien «innvandrere i Norge» i seg selv verken utgjør en konkurrerende etnisk gruppe eller en diktatorisk og militarisert statsmakt, og at sammenligning derfor på alle måter er søkt. Hadde Runde henvendt seg til andre kilder, ville han dessuten kanskje ha innsett at det man til vanlig forbinder med begrepet kolonialisme slettes ikke kan reduseres til en konsekvens av overbefolkning, fattigdom og undertrykking i Europa. 

Jeg er redd at verken Fjordman, Anfindsen eller Runde egentlig er kjent med at mange av de som angivelig skal «hate den hvite rasen» rent faktisk problematiserer ideer om at rettigheter skal distribueres på bakgrunn av etnisitet. Det er flere grunner til dette. En av dem er at etniske identiteter og grenser mellom etniske grupper ikke er gitte, men som regel gjenstand for politiske definisjoner. Ideen om territoriell inndeling basert på etniske prinsipper har gjennom de siste tiårene dessuten vært blant de vanligste måtene å legitimere militær og paramilitær voldsutøvelse på.

Ved stadig å henvise (eksplisitt eller implisitt) til Fjordman og Anfindsen, oppnår Runde å tegne et bilde av samfunn som nærmest utelukkende konstituert av relasjoner mellom raser og etniske grupper. I denne argumentasjonsverdenen identifiseres individer i første rekke gjennom rasekategorier og ideer om etniske skillelinjer. Men så er det nettopp promoteringen av en slik ideologi som kan bidra til at noen av Rundes profetier til slutt kan bli selvoppfyllende. For de fordomspregede og hatefulle holdningene som Raja pekte på i sin Aftenposten-kronikk nylig, er nettopp grunnlagt i de samme ideene Runde selv forfekter; nemlig at betegnelser på folkegrupper er synonymer for bestemte ideer og verdier.

Rajas kronikk har for øvrig blitt etterfulgt av flere interessante nyanseringer og presiseringer fra andre. Forhåpentligvis kan det åpne for en fruktbar debatt som det er på høy tid vi får, og som kan være med på å skape endringer. Nå har jeg en mistanke om at Runde tilhører dem som ikke har bruk for det siste. For Rajas utspill kan mye bedre anvendes til å understreke det likhetstegnet man ynder å sette mellom uakseptable holdninger og hele befolkningsgrupper. Ingenting kan endres. En gang «muslim», alltid «muslim», en gang «pakistaner», alltid «pakistaner», og fra generasjon til generasjon. Overfører man i slike perspektiver til andre sammenhenger, blir det umulig å finne svar på spørsmål som f.eks. hvorfor hvites hat mot svarte i sør-statene avtok i løpet av relativ kort tid. Men spørsmålet om hvorfor folk sluttet med organisert lynsjing av svarte og å sende julekort til hverandre med mishandlede «niggers» som motiver er i denne sammenhengen interessant. Det samme er spørsmålet om hvorfor det slettes ikke var alle som deltok i dette.

Det er dessverre gode grunner til å regne med at Runde vil slutte seg til det historikeren Nils Rune Langeland uttalte for vel et år tilbake, ikke på facebook, men i et intervju i Dagbladet (15.7.2011): «Alle burde lære av de arbeidsomme pakistanske jentene. Men de kommer aldri til å knekke den europeiske koden. De kommer aldri til å forstå hva dette egentlig handler om. Det gjør ikke vi heller, intellektuelt, men vi bærer det med oss, erfaringsmessig». Så kan man spørre seg om hva det er for noe, det mystiske «dette» ingen av «oss», og aller minst pakistanske jenter, aldri helt forstår hva dreier seg om? Hva slags kode er det Langeland har i tankene? Og hvordan kan man egentlig vite at pakistanske jenter under ingen omstendigheter vil kunne ha en erfaringsmessig tilgang til «den europeiske koden»? «De» kan snakke og kle seg som «oss», «de» kan ta den samme utdanning og ha de samme jobbene som «oss». Men hudfargen vil alltid avsløre dem. For «de» bare later som eller tror de som «oss». Dypest sett er de, i følge Langeland, så annerledes at det en gang ikke finnes ord for det. En slik kategorisk forestilling om identiteter som essensielle, mystiske og uforanderlige gjør at hudfarge uvilkårlig blir en sentral markør. Det siste har også konsekvenser for de som er adoptert fra land i Afrika eller Asia. Som følge av hudfargen vil man til stadighet oppleve å bli satt under mistanke om at «du er ikke en av oss, og du kan aldri bli det».

Runde tillater seg også å drøvtygge påstanden om at «hvit rasisme er standardsvaret på det meste som er galt i verden». Fjordman har visstnok skrevet dette. Men er det derfor sant? Rasismen var ikke i seg selv årsak til noe som helst. Rasismen var i første rekke en ideologisk begrunnelse for utbytting av folkegrupper. Det skal ikke mye historiekunnskap til før man erkjenner dette. I den første tiden var rasismen ikke en gang rettet mot en annen rase i henhold til den kategoriseringen det opereres med i dag, men mot hvite arbeidere. 

Når Runde framsetter sine påstander om «rasehat» slutter han seg uten blygsel til Fjordmans gjengivelse av myter produsert av de som forfekter "den hvite rasens" overhøyhet i USA. Dermed må man spørre seg om Rundes motstand mot innvandring egentlig dreier seg om et spørsmål om rase?  Er det om å gjøre å bevare Norge «hvitt»? Er det dette som er hans anliggende når det kommer til stykket? For hva i all verden er det for «rasehat» han mener kommer til uttrykk i teaterstykket han viser til? Teaterstykkets budskap er vel blant annet ment å bidra til at barn som f.eks. har østasiatisk utseende ikke skal oppleve å bli mobbet for nettopp det i barnehagen og på skolen. Hva mener Runde egentlig man skal kunne fortelle barn uten at det i hans øyne skal kategoriseres som «rasehat» og «indoktrinering»? Er det f.eks. greit å fortelle et barn som er adoptert fra et østasiatisk eller afrikansk land at det er norsk så godt som noen, til tross for en ikke-hvit hudfarge? Eller fremmer man etter Rundes oppfatning dermed «rasehat»?

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere