Anlov Mathiesen

Alder: 46
  RSS

Om Anlov

Forfatter, informasjonsleder og tidligere redaktør.

Følgere

Sosialpornografiens yppersteprester

Publisert over 5 år siden

Det ligger store penger i å fremstille mennesker som svake. Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen masseproduserer kampanjer med håndplukkede forpinte sjeler. De er ikke alene. Vi lever i sosialpornografiens tidsalder, og dens yppersteprest er de frivilli

Kommunikasjonsarbeid har mange sider, og en av de viktigste sidene ved den frivillige industriens forretningsmodell ligger i søke å omtales og betraktes på best mulig vis – som ideell, veldedig og frivillig. Bransjen ønsker ikke å oppfattes som en kommersiell industri, og legger vekt på språkføring i omtalen av seg selv. Utad er salg, kommersiell, inntjening, overskudd og produkt fyord, mens raushet, varme og verdighet er ord man ynder å knyttes til gjennom slagord, kampanjer og markedsføring. Prinsippet er like enkelt som det er effektivt: Assosier virksomheten til ett eller flere positivt ladede begreper, så vil enhver kritiker fremstå som det motsatte.

Innad har organisasjonene for lengst tilpasset seg næringslivets kommersielle tankegang. En rapport fra Chr. Michelsens Institutt (Lange, Spissøy og Brudvik 2002) uttrykte: «Det synes å være en trend at organisasjonene nærmer seg næringslivet i måten å organisere seg på [...] I stadig større grad snakker en om organisasjonens ’produkter’, ’kostnadseffektivitet’ og annen terminologi hentet fra næringslivet.» God merkevare- og omdømmebygging gir sterk moralsk kapital, og ingen liker å være motstykket til verdig eller raus. Verdien av å spille på folks sympati og følelser er stor, og empatien vekkes hvis man trekker frem menneskelige aspekter ved folk i vanskelige livssituasjoner. I siste instans handler det om å påvirke folk til å bli giver, medlem, følge, kjøpe produkter eller støtte organisasjonen gjennom ord eller handling.

Selv om det er effektivt å vekke sympati, kan det hende det koster mer enn det smaker, at det fører til en stakkarsliggjøring av den svake. Innen bistand opererer man med begrepet poverty porn (fattigdomsporno) og development porn (utviklingsporno) for å beskrive det forenklede og stereotype verdensbildet som benyttes av frivillige organisasjoner for å samle inn penger. Den mest klassiske varianten er slike vi ser brukt av blant andre Kirkens Nødhjelp, der man avbilder svarte, afrikanske barn og appellerer til at man kan gjøre en innsats for dette barnet ved å gi penger.

Foredragsholder og ekspert på global helse Alanna Shaikh har stilt spørsmålstegn ved hvor gunstig denne praksisen er for dem som mottar hjelpen, og peker på noen problemer knyttet til slik markedsføring. For det første hevder hun at budskapet fordummer givere og myndigheter, og skaper et kunstig og overforenklet bilde av at det finnes raske løsninger på kompliserte utfordringer. For det andre mener hun det kan nedverdige mottakerne og redusere dem til passive mottakere som ikke er i stand til å delta i å hjelpe seg selv. Hun gjør også et poeng ut av at dagens sosiale medieverden fører til at mottakere ofte vet hvordan de fremstilles, og at dette påvirker deres opplevelse av egne evner.

Det finnes mange måter å samle inn penger på, og den frivillige industrien er med årene blitt kreativ – stadig nye kampanjer og arrangementer skal få oss til å føle at den fortjener våre penger. Kirkens Bymisjons årlige julekampanje har fått navnet «Gled en som gruer seg til jul». Gjennom bred annonsevirksomhet oppfordres publikum til å sende en SMS med kodeordet glede. Det gir 80 kroner til Bymisjonen, og skal ifølge reklamene bidra til to middager til folk som ikke har mat på bordet, til «noen som trenger det». Reklamene har håndplukket folk som ser ut som de lever på gata.

Det er lett å ha sympati for slike aksjoner. Budskapet er enkelt: Noen har det vondt, og om du gir en liten sum, får de det bedre. I 2014 samlet Bymisjonen inn 29 millioner kroner. Et spenstig resultat etter noen få ukers kampanjevirksomhet, noe som ifølge informasjonsavdelingen ga 200 000 måltider. Et regnestykke som enten er helt feil eller som opererer med 21 millioner i administrasjonskostnader. Bymisjonens slagord om «noen som trenger», handler altså egentlig om organisasjonen selv.

Frelsesarmeen på sin side har sin julegryte, som de plasserer ut over hele landet. Presse og kjente artister stiller så opp for å promotere og støtte aksjonen, som i praksis er en flere uker lang bøsseinnsamling. I 2014 satte de ny rekord med 32 millioner. Da Frelsesarmeens Othilie Tonning startet gryteinnsamling i Norge i 1901, var det på grunn av et helt konkret behov for å skaffe midler til fattige kvinner, til mennesker som rent faktisk ikke hadde mat på bordet. Et narrativ som også brukes i dag: Velferdsleder i Frelsesarmeen Elin Herikstad sier at «[u]ten bidragene fra gavmilde nordmenn i julen, hadde vi ikke kunnet hjelpe de som ikke har det så lett. Jeg håper de som gir i julegrytene vet hvor mye det betyr for den enkelte i deres hverdag».

Budskapet er at hver krone gir varme, men også at for hver krone du ikke legger i gryta til Frelsesarmeen, må noen lide. På hjemmesiden sin har Frelsesarmeen en knapp som heter «Hva går pengene til?», der vi kan lese: «Med ditt bidrag kan en liten pjokk holde seg varm på føttene. En som søker nattely på pappesker kan få et varmt måltid.». Men hva betyr det i praksis? Går pengene til ved, sko eller regninger? Frelsesarmeens hjemmeside gir en grei og ganske annen forklaring. Den opplyser nøkternt om at pengene brukes til bedriftens «arbeid året gjennom», som minner mer om driftsmidler enn øremerking.

Når Kirkens Bymisjon ruller ut julekampanjer med bilder av håndplukkede forpinte sjeler og oppfordrer til å overføre penger via tekstmelding, kan det godt være at andeler av midlene går til det reklamerte formålet. Kampanjens signaler kan likevel innebære et tapsprosjekt for dem det gjelder. Ingen middag kan erstatte utstøtelsen og fornedrelsen som ligger i å defineres som svak og evneveik. Kampanjer vekker sympati fordi de tilsynelatende skaper et bånd mellom giver og mottaker, mens de kanskje i realiteten sementerer den svakes posisjon. Alannah Shaikh stiller således et betimelig spørsmål: Hvordan vet vi når de innsamlede pengene ikke lenger er verdt skaden som oppsto ved at de ble samlet inn? 

Innsamlingsmarkedet er preget av sterk konkurranse, og sympati er den ledende verdien. Aktørene er inspirert av bistandsindustriens evne til å kombinere et lidelsesbudskap (bilder av sultne, søte barn med store øyne) med en følelse av nærhet til mottaker (geitekampanjer, personlige fadderordninger). Den norske industrien kombinerer virkemidlene med sitt eget tilpassede budskap fra den norske hverdagen. Det underliggende budskapet er enkelt: En person trenger hjelp, og du kan bidra her og nå. Vi lever i sosialpornografiens tidsalder, og dens yppersteprest er de frivillige organisasjonene.

Gå til innlegget

Når egeninteressen styrer

Publisert over 5 år siden

Frivillige organisasjoner tier om vesentlige samfunnsforhold av hensyn til makt, tilskudd og omdømme. Det en del av den frivillige bransjens kommunikasjonsstrategi. Unntaket er når debattene berører saker som har økonomisk betydning for dem selv.

En av de frivillige organisasjonenes viktigste og mest fundamentale oppgaver er å tale på vegne av dem som ikke makter å tale selv. Å engasjere seg i offentlige ordskifter som handler om dem som ikke har en stemme. Derfor er det besynderlig å se at bransjen ytterst sjelden deltar i de viktige debattene. I diskusjoner om ruslidelser, tiggere, psykisk syke og hjemløse ser man sjelden de store aktørene, men heller de mindre interesseorganisasjonene, som er mer aktivistiske og har mindre å tape. Det gjelder i valgkamp, i debattvekslinger og andre politiske prosesser: De vektige aktørene holder seg i bakgrunnen. Og om de likevel deltar, er de vanligvis så forsiktige med hva de skal mene at de ikke mener noe som helst. De er særdeles nøye med ikke å tråkke på noens tær.

Jeg har selv mange års erfaring fra såkalt ideell sektor, og arbeider som informasjonssjef i en stor frivillig organisasjon. Jeg har deltatt i et stort antall debatter om sosialpolitikk og helse, ofte knyttet til ruspolitikk, psykisk helse eller tigging. Kun unntaksvis har jeg opplevd å møte deltakere fra de største organisasjonene. Statsråder, partiledere, byrådsledere, politisjefer, kjendiser, professorer og andre eksperter. Kun én eneste gang har jeg hatt gleden av å møte en representant fra de tyngste omsorgsaktørene til debatt, i en diskusjon om profesjonelle tiggere på NRK med Sturla Stålsett.

Tro ikke at de ikke blir invitert – selvsagt blir de det. Om pressen ønsker en god debatt, er det få som har større tyngde eller relevans enn nettopp lederne i de store organisasjonene. At de ikke deltar, har helt andre årsaker. Mest påfallende er det i forbindelse med ordskifter knyttet til profesjonelle tiggere, der jeg er blitt oppringt fra redaksjoner i både NRK og TV2 med beskjed om at debatter må avlyses fordi verken noen fra Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen eller politiske partier har ønsket å stille. Følsomme debatter appellerer ikke til aktører som helst ønsker å holde seg inne med alle. Det gjelder også debatter om sosialpolitikk generelt, fordi det er knyttet til verdispørsmål og innebærer en risiko for å falle ut med noen. Er det noe ideelle virksomheter virkelig ikke ønsker, er det å komme på kant med noen, enten det er publikum, byråkratiet eller folkevalgte.

Ikke å delta i debatt er en del av den frivillige bransjens kommunikasjonsstrategi, og årsaken er at organisasjonene er sårbare for politiske og økonomiske svingninger. De vil selv hevde noe helt annet, men denne strategien preger kommunikasjonsarbeidet – å miste tilskudd kan innebære avvikling av tiltak og arbeidsplasser. For mindre aktører kan det bety nedleggelse. Økonomisk sett er debattvirksomhet helt meningsløst, siden det nesten alltid representerer en risiko. Det å delta i debatter mot dem som gir deg tilskudd, er en unødvendig risiko å ta, og derfor er det et rasjonelt valg ikke å gjøre det. Det er viktigere å gjenta et budskap som ingen kan mislike, om likeverd, raushet og varme. Unntakene oppstår når debattene omhandler saker som har direkte praktisk eller økonomisk betydning for organisasjonene, som påvirker eksisterende eller planlagte tiltak.

En rapporten om frivillige organisasjoner fra 2011 (Gulbrandsen og Ødegård 2011)  mente Blå Kors og Kirkens Bymisjon ønsket å være «samfunnsdebattanter og vaktbikkjer på sine respektive ansvarsområder», og at de er «bevisste på at dette gjør dem mer synlige. Slik synlighet er fordelaktig når organisasjonene engasjerer seg i direkte lobby framstøt [sic] overfor myndighetene». Dette kan det være nyttig å være klar over neste gang man ser en representant for Røde Kors eller Frelsesarmeen snakke varmt om behovet for et bestemt type tilbud i en bestemt by. Som så mye annet er omsorgsaktørenes mediestrategier tilpasset den økonomiske virkeligheten.

Den strategiske bevisstheten er en ubehagelig side ved den norske frivilligheten. Det reduserer vektleggingen av sentrale spørsmål, og utelater de viktigste stemmene fra de offentlige samtalene. Jeg har selv hatt kolleger og styremedlemmer som har uttrykt bekymring for å mene «feil» ting i offentligheten, i fare for å tråkke noen på tærne. «Noen» er dem med makt over tilskudd, eller bare dem med makt. I styrerommene sitter politikere og samfunnstopper, som gjerne har eget omdømme og posisjoner å ivareta. Denne dynamikken og forsiktige holdningen er aldeles normal, men blant ideelle virksomheter er det særlig uheldig, siden inntektene er basert på vanskeligstiltes eksistens. Brorparten av de ideelle aktørene er således parasitter, for å sette det på noe spissen.

Å tie om urettferdige samfunnsforhold av hensyn til makt, tilskudd eller omdømme kan være misbruk av mandat og en moralsk forsømmelse. Man behøver ikke å være radikal aktivist for å være engasjert i debatt, men det er viktig å delta ekte og langsiktig. Fotballtreneren Alex Ferguson sier om fotballspillere at man har med seg personligheten sin når man går ut på banen. Det samme gjelder når man skal kjempe for en sak i offentligheten, man må ta med seg sin entusiasme, sin ære og sin overbevisning. Man bør ikke opptre som en statssekretær eller pressesjef i Statoil når man argumenterer på vegne av mennesker som har det vanskelig. Man må vite hvem man snakker på vegne av, og man må kjenne på og videreformidle deres stolthet og livsvilje. Det er en misforståelse å tro at informasjonsarbeid er en striglet og sjelløs produktplassering. Det forledes vi til å tro kun fordi informasjonsarbeidere oppfører seg på en bestemt og meget uheldig måte.           

Her har omsorgsbransjen muligheter til å sette dagsordenen, endre politikernes og pressens innfallsvinkel og skape endringer. I tillegg har man en anledning til å utøve kreativt og offensivt informasjonsarbeid på vegne av mange. Det forutsetter dog et ønske om endring og vilje til å bruke informasjonsavdelinger til noe annet enn inntjening. For å sette det i perspektiv: Bare Røde Kors, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeens og Blå Kors’ har flere titalls informasjonsarbeidere. Da skulle man tro at veien til debattene var kort. Slik tenker dessverre ikke organisasjonene; informasjonsavdelingene er ansatt for å styrke merkevaren og selge produkter, ikke for å fronte politiske saker. Organisasjonene arbeider mer egen vinning enn for de man er satt til å hjelpe.

Gå til innlegget

Europas styggeste hovedstad

Publisert over 5 år siden

Svake politikere og utbyggere gjør hovedstaden stygg. Sentrum er under permanent renovasjon og Storgata er forslummet. Havneområdet drukner i en lapskaus av dårlige ideer. Gjennom selvskading kjøper Oslo en plass i det urbane himmelriket.

Mentalhygiene. Reklame, søppel, trafikk, støy, utbygging, vond lukt. Mange elementer bidrar til en byopplevelse. Og i en stresset hverdag er det lett å undervurdere sansenes effekt på velværen. Vår hovedstad har pådratt seg en klassisk småbysykdom: Offentlig styringsvilje fordunster til fordel for økonomisk vinning. Resultatet ser du rundt deg i gatene: Et kronisk uferdig sentrum som er blitt blant Europas minst trivelige. Et jernbaneområde fra et vondt mareritt. Og vår alles perle, fjorden, blir mer utilgjengelig for hvert nye «moderne» bygg som oppføres.

Siciliansk inspirasjon. Tankene går til sydligere strøk, der evige renovasjonsprosjekter utgjør en naturlig del av bybildet. I fattige italienske regioner som Basilicata, Calabria og Sicilia er tomme stillaser like familiært som espresso til morgensola. Kombinasjonen av optimisme og dårlig råd gir mange konkurser, så i motsetning til Oslo har de en halvgod unnskyldning. Vår eneste forklaring er at alt skal bli perfekt en gang i fremtiden. Ikke ulikt den sekterisk religiøse som ofrer alt for lykke i det det hinsidige. Gjennom selvskading gjør Oslo seg fortjent til en plass i det urbane himmelriket.

Lavhus. Hovedstaden både burde og kunne vært en lavhusby. En Nordens idyll av sjarmerende tre-etasjers bygårder
med fjordutsikt. Der sjøen var tilgjengelig
 fra alle byens områder. Ver
dig, oversiktlig og vak
ker, helt i Harald Hals 
og Christian Kvarts ånd.
 Slik er det dessverre ikke
 blitt. Folkevalgte og an
dre med tildelt eller tilrevet makt 
forvalter byen og rommene som valuta på et eiendomsmarked blottet for estetiske verdier.

Fatal nybygging. Sammen med sentrum, Bjørvika og resten av fjorden er de nye ferdig-byggene det mest synlige utviklingstrekket. Hovedstaden er i ferd med å drukne i ferdige modulblokker. Av meglere, utbyggere og politikere omtalt som «moderne», men i realiteten billigkjede-produkter som like gjerne kunne vært hentet rett fra en østeuropeisk forstad. Billig og raskt. Forretningsmessig fungerer dette utmerket for utbygger og megler, men det ødelegger byen. Det offentlige rom er ikke en lavprisbutikk, det er rommet vi eksisterer i hver eneste dag.

Bondsk skam. Det offentlige har gitt fra seg nærmest all byggemakt til private interesser. Og ønsket om profitt skjules gjerne bak tomt snakk om «modernitet» eller «urbanitet». Begreper vi nordmenn dessverre er pinlig svake for. Fordi vi fortsatt har bonden og provinsen i oss, fordi vi så altfor gjerne ønsker å hevde oss med kontinentet eller de store, tøffe byene. Alt som klinger av New York eller London er stas. Dette gjelder også i høyeste grad arkitekter og intellektuelle fintenkere. Vær heller stolt av at Oslo ikke rager i skyene, at det fortsatt er mulig med solstrimer i gatene.

Visuell forslumming. Ingen steder i Norge eksemplifiserer vår manglende arkitektoniske identitet tydeligere enn Bjørvika. Det gamle havneområdet er blitt utbyggernes definitive indrefilet, og et lappeteppe av dårlige ideer og manglende helhet. Eller på utbygger- og politikerspråk: «moderne» og «urbant». Den såkalte Barcode-rekka kan være en av byens dårligste ideer på lang tid, i hard konkurranse med Galleri Oslo og byutviklingen i Storgata. Man ønsket seg en egen liten raffinert skyline, men fikk en komplisert og kostbar utedass. En dass som ikke engang kan brukes av innbyggerne. Den som er ansvarlig for å blokkere byens utsyn mot sjøen med en lapskaus av studentskisse-bygg bør straffes med buksevann.

Ønsket forslumming. Storgata er en av byens logistiske hovedårer, noe som burde gjenspeiles i et yrende kafeliv og variert shopping. Noe byplanleggingen setter en effektiv stopper for. Her har man nemlig med fullt politisk og faglig overlegg sørget for å samle byens mest slitne outsidere. Junkier, romfolk, alkoholikere og psykotiske byoriginaler kappes om å gjøre gata til en parodi. Stadig skriking, bråk, overdoser og ambulanseutrykninger har forvandlet gata fra sørgelig uutviklet til direkte forslummet.

Enkle grep. Hovedstadens ytre vanskjøttes, og fortjener nye, kjærlige hender. Oslo må behandles med respekt og verdighet, som en kvinne man elsker og beundrer. Ikke som en slave man selger på markedet. Svært enkle grep kan gjøre underverker for byens slitne partier. Farger, friske malingsstrøk og planter koster lite, og er sikre velværevinnere. Vi har fortsatt altfor mange skittengrå betongmareritt fra 60- og 70-tallet, og rødbrune, depressive gigantborettslag. Mal dem og skap liv, der folk trasker slitne i den lange Oslovinteren.

Oslo er fortsatt vakker, men risikerer å eldes uten verdighet. Hun har brent mange ganger, byen. Fortsetter vi utbyggingen som idag, er det kun en ny brann som kan føre byutviklingen tilbake i folkets hender.

Gå til innlegget

Å profittere på sigøynere

Publisert over 5 år siden

Mangelen på realisme i møte med romfolk har skadet både samfunnet og tiggerne. De frivillige organisasjonene må ta mye av skylden.

De frivillige organisasjonene og den ytre venstresides naivisme. Idealisters tankeløse aktivisme. Ytre høyres unyanserte fordømmelse. Sammen bidrar dette til en saus, der romanifolkets tilstedeværelse reduseres til nyhetsklipp og karikaturer. Romfolk representerer en klassisk test på kollektiv menneskelighet; hvordan takler vi møtet med den uhyggelige fremmede? Som i enhver gruppedynamikk handler det om ledelse. Vi har ingen bruk for ytre høyre eller venstre i dette. Eller radikale aktivister. Vi behøver moderate aktører som har respekt for alle parter. De finnes, men er usynlige.

 

For det er viktig at vi ikke straffer nød, at vi ikke fordømmer fattigdom. Like viktig er det at vi ikke reagerer med feig jus, altså å sende dem ut av landet og forby handlingene deres (å forby tigging er dog en helt annen diskusjon). Men det er like viktig at vi ikke belønner eller bortforklarer. Å benekte at dette er menneskehandel er en særlig farlig form for naivisme. For holdningen har tusket til seg merkelappen «human». Og således tåkelagt debatten. Slik hemmer dialog.

 

De fleste med meninger om dette har aldri vært i Romania, aldri pratet med en tigger, og minimal innsikt. Aldri sett rumenske togstasjoner med lemlestede barne-tiggere og en menneskelig fornedrelse vi forbinder med andre kontinenter. Jeg besøkte Romania for første gang i 1991. Var heldig og fikk lære om samfunnsforhold av hjelpearbeidere i den Transilvanske fjellbyenBăile Tușnad i nærheten avBrașov. De jobbet med de aller mest vanskelig stilte både på bygda og i hovedstaden. På barnehjem, på gata og i kloakken.

 

Organisasjonen Folk er folk var en aktivist-gruppe med provokasjon som formål. Radikal, men uskyldig. Sommeren 2012 kuppet de agurktiden ved å samle så mange tilreisende som mulig i Sofienberg-parken. For å skape reaksjon. 20 år etter mitt første Romania-opphold skammet jeg meg over hatet mine landsmenn viste de tilreisende. Men fremprovosering var ennå mer vemmelig enn det grumsete hatet. Særdeles uverdig, og en hån mot både det norske publikums usikkerhet og tiggernes integritet.

 

Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Røde Kors opererer på et like destruktivt nivå, om enn mindre aktivistisk. Gjennom stadige ufruktbare akuttiltak og en virkelighetsfjern nedvurdering av romfolks adferd har bidratt vesentlig til situasjonen vi har idag; resignasjon i møte med problemer vi kunne gjort noe med. For de frivillige organisasjonene er tilreisende tiggerne attpåtil en kilde til inntjening. Atter et tilskudd til deres arsenal av «verdige» formål». Disse organisasjonene utfører tidvis samfunnsnytte, men i møtet med tiggere og romfolk kan man konkludere med det motsatte.

 

Organisert tigging. Hvem er det du egentlig hjelper om du legger penger i koppen? Tror noen fortsatt at tilreisende tiggere kommer ut av fattigdom ved at vi legger penger i koppen hennes? Selvsagt ikke. Tiggingen er organisert, men det snakkes det sjelden om, fordi det er for følsomt. Og det store paradokset her er at denne formen for misforstått snillhet skader tigerne mest av alt. Det opprettholder en uverdig praksis som svært ofte er tett knyttet til kriminell virksomhet. Og det er i stor grad de nevnte frivillige organisasjonene som har skapt det kunstige bildet av godlynte og ikke-organiserte tilreisende. En skadelig og utopisk visjon av en tiggerverden der bakmenn og kriminalitet ikke eksisterer.

 

Et av de mest uredelige eksemplene stammer fra Kirkens Bymisjon, og deres famøse «undersøkelse» om rumenere fra 2007. Gjennom denne maktet Bymisjonen å fore den mest naive delen av opinionen med useriøse fakta forkledd som «forskning» («Rett i koppen», Hildegunn Brattvåg). Kort fortalt så lønnet de en sosiolog som spurte 40 rumenske tiggere om de hadde slemme bakmenn. Neida, det hadde de ikke. Dette holdt lenge for Kirkens Bymisjon, som spredte «funnet» til samfunnet, gjennom velvillige medier uten evne eller vilje til å undersøke bakgrunnen for tallene.

Også andre benytter samme logikk: Det finnes ingen bakmenn fordi vi ikke ser dem. Fordi tiggerne selv ikke oppgir navn og adresse på dem. Tendensiøse forskere er ofte tåkeleggingens mest effektive premissleverandører. Idealisme forkledd som vitenskap er ingen ny oppfinnelse, men den lukter like vondt hver eneste gang. Og når det ødelegger en debatt som handler om mennesker i nød og en usikker befolkning blir det direkte ufint.

Romfolk i Norge er ikke i noen unik situasjon. Tilsvarende har foregått på kontinentet i årevis, og vi må innse at vi er en del av Europa. Vår umodne og simple respons på problematikken har gitt seg to utslag: Den fremmedfiendtlige og den naivt romantiserende. Den ene vil deportere, den andre bortforklare. Begge bidrar til å ødelegge en debatt vi trenger. Det første skrittet mot en mer moden tilnærming går gjennom erkjennelse. Av at vi har med en grunnleggende annerledes kultur å gjøre. En gruppe tilreisende fattige organisert på en slik måte at det skal være maksimalt vanskelig for oss som samfunn å forholde oss til dem. Små mobile grupper med tilsynelatende uoversiktlig adferd og ærend.

Det andre skrittet må være et åpent ordskifte. Der moralsk fordømmelse ikke hører hjemme. Der rasismeanklager må vike plass for intellektuell redelighet. Der det er lov å si at mange av romanifolket stjeler uhemmet, samtidig som man ønsker å bidra til at de får et bedre liv. Et slikt ordskifte vil tiltrekke snarere enn å frastøte. Da vil ekstreme aktivister og aktører samt ytterliggående politikere på venstre- og høyresiden raskt miste sin tiltrekningskraft. Med et moderat, opplyst og respektfullt ordskifte vil de ekstreme røstene drukne i fornuft.

For heldigvis: All sunn fornuft tilsier at fattige tiggere ønsker å gjøre noe mer fornuftig enn å nedverdige seg hver eneste dag. Og det gir seg selv at det ikke er umulig å hjelpe selv omreisende, eller det vi tidligere kalte sigøynere. Men vi kan ikke nekte noen å kritisere adferden, særlig ikke den som er pågående og frekk. Det vil på sikt føre til vemmelige tilstander, der vi på grunn av en misforstått naivitet tillater enhver uhøflig oppførsel fordi det er synd på dem. Det skader alle parter, og aller mest romfolk selv.

Gå til innlegget

Avdød tiggerdebatt

Publisert over 5 år siden

Debatten om tigging er kuppet av moralsk polarisering og økonomisk egeninteresse. Ytterliggående krefter har drept debatten.

Det er fullt mulig å hjelpe en tigger. Men da må vi først gi det et forsøk. Idag håndterer vi utfordringen nærmest utelukkende gjennom akutt-tilbud og polarisert debatt uten visjoner. De underliggende problemstillingene forblir uberørt.

Ytterliggående krefter på høyre og venstre fløy har forhindret dialog om konstruktive tiltak for tiggerne. I motsetning til hva man forledes til å tro, er det fullt mulig å gjøre noe for å bedre tiggernes livssituasjon. Selv om det kan fremstå slik, er vi ikke hensatt til passivt å observere nøden som utspiller seg. Det er viktig å bidra til tiggernes velferd, romfolkets rettigheter og omreisende fattiges muligheter for meningsfullt arbeid. Derfor er det en dårlig idé å møte utfordringen ved å stimulere til mer av det som ikke fungerer.

Ytterliggående standpunkter fra politikken og frivillige organisasjoner hemmer fri debatt, tiltak og prosjekter, og fremdyrker fiendtlige holdninger. Kombinasjonen av fremmedfrykt, naivisme og aktivisme har bidratt til et ordskifte der tiggernes tilstedeværelse reduseres til nyhetsklipp og karikaturer. Konsekvensen er at debatten har stilnet. Tiggerne er fortsatt tilstede, det er kun ordskiftet som har forsvunnet.

Tiden er overmoden for et åpent ordskifte om et av Europas mest åpenbare sosiale problemer. I den debatten bør vi legge fra oss våre private ideologier. Romfolk-debatt er et etisk minefelt, der aktører ikke tør å stille. Jeg har selv opplevd en rekke avlyste TV- og radiodebatter om dette fordi motparten trekker seg eller ikke tør stille. Dette gjelder både Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og politikere fra flere partier.

Gjennom overnattingssteder og matutdelinger skaper vi nye insentiver for å fortsette å tigge, og tiltrekker oss dermed flere tiggere. Nordmenn er rause, og ønsker etter alt å dømme å hjelpe den som sitter i gata med koppen foran seg. Kan det hende at denne sympatien er misforstått, og at givergleden er ødeleggende? Det tiggerne mangler, er neppe én tjuekroning til i koppen, men nye muligheter til å utfolde seg og tjene sine egne penger, på hederlig og verdig vis.

Vi spør ofte hva tiggeren tjener i løpet av en dag. For å forstå dynamikken omkring vår sosialpolitikk må vi vinkle spørsmålet annerledes. Hvor mye tjener vi på tiggerne? Og hvem tjener på tiggerne? Kirkens Bymisjon har sammen med Frelsesarmeen og Røde Kors argumentert for en bestemt oppfatning om profesjonell tigging. Også andre benytter samme logikk: Det finnes ingen bakmenn fordi vi ikke ser dem. Fordi tiggerne selv ikke oppgir dem. Tendensiøse forskere blir premissleverandører til påstandene, som til tider kan minne om idealisme forkledd som vitenskap. I verste fall hindrer det viktige debatter om mennesker i nød og fattigdom.

Det kan vel ikke være slik at noen ønsker å opprettholde nøden som den er, at organisasjonene ønsker å bevare tiggerne i deres nåværende form? Vi må anta at det ikke forholder seg sånn. Likevel representerer profesjonelle tiggere en ny kilde til inntjening og omdømmebygging for de frivillige organisasjonene. De gir en mulighet for å markere seg gjennom ord som menneskeverdverdighetvarme ograushet; begreper som alltid tar seg godt ut, og som bidrar til å styrke identitet og merkevare.

Omsorgsaktører har god bruk for stadig nye fanesaker som kan gjøre dem synlige og aktuelle, derfor er profesjonelle tiggere en effektiv symbolsak. Gjennom tiggerne kan organisasjonene vise at de bryr seg om internasjonale eller kontinentale spørsmål, samtidig som de kan demonstrere raushet. Selv om omdømmebygging er nyttig, er direkte tilskudd av mer umiddelbar verdi. Når staten setter av midler til prosjekter til romfolk, står Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Røde Kors først i køen.

Vi vet noe om hva som ikke fungerer. Kommunale handlingsplaner med diffus og frivillig «voksenopplæring», «veiledningstjeneste» eller «kompetanseutvikling». Eller de frivillige organisasjonenes tilbud om overnatting eller mat. Felles for tiltakene er at de mangler målsetting om å finne varige løsninger. De er kortsiktige, og fremstår mer som nyttig for frivillige organisasjoner, etater og direktorater enn for tiggerne selv.

Norske politikere gjentar stadig at Norge bidrar økonomisk i Romania gjennom EØS-samarbeidet. Det stemmer ikke. En rapport fra 2012 (Mogen, Nordic Consulting Group) viste at av 730 millioner som ble gitt til Romania mellom 2004 og 2009, kunne man spore 1,1 millioner til arbeid med romfolk, noe rapporten omtalte som «overraskende og skuffende». En rekke planlagte prosjekter ble aldri noe av.

Skal vi møte utfordringen konstruktivt, må vi først undersøke hva tiggingen tilbyr. Inntektene varierer kraftig mellom områder og årstider. La oss sette et forsiktig gjennomsnitt på 200 kroner daglig. Det gir en inntekt gjennom sommerhalvåret fra mai til oktober på 36 000 skattefrie kroner. Anslaget kan høres lavt ut i et norsk perspektiv, men det er mer relevant å sette det i et rumensk: Årlig minstelønn i Romania var i juli 2015 på 26 000 kroner før skatt, mens årlig gjennomsnittslønn etter skatt i desember 2014 var på 46 000 kroner. En halvt års skattefri inntekt på 36 000 kroner tilsvarer altså en anstendig rumensk årslønn. Det å tigge i Norge kan altså for en fattig rumener være lukrativt.

Summen forteller flere historier. Det viser for det første en velvilje hos det norske folk. Vi kan bare spekulere på hva som tilfaller tiggeren eller hans/hennes familie, og hva som tilfaller en pengeutlåner, familieoverhodet eller organiserte kriminelle. Det forteller også om en tapt anledning til å hjelpe. Selv de som gir penger, er nok enige i at tigging ikke er verdig, og at andre former for lønnet arbeid ville være bedre for integrering, utvikling, stigmatisering og likeverd. Altså må vi tilby noe som er bedre.

Gjennom kreative arbeidstiltak og opplæringsprosjekter har vi mulighet til bidra i det store bildet, til den europeiske utfordringen med fattigdom. Sosiale entreprenørskap som er skreddersydd for å sysselsette fattige og tiggere ville være en start – innovative arbeidsprosjekter som fyller hverdagen med innhold og en viss samfunnsmessig produksjon. Derfor bør vi opprette tiltak som tilbyr konkrete arbeidsmuligheter, i form av sesongarbeid og lavterskel sysselsetting. Det ville utgjøre en bedre investering enn overnattingstilbud og matutdeling. Det ville også skape reelle muligheter for dem som virkelig er interessert i å jobbe. Myndighetene bør stimulere ryddige organisasjoner som ønsker å tilrettelegge for denne typen arbeids- innvandring.

Dernest bør vi satse tungt inn mot prosjekter i Romania, Bulgaria og andre land med rom-befolkning. Det er gjentatt til det banale, men like fullt ikke en realitet. Lokale investeringer bør øremerkes utdanning, arbeidstrening og innovative sosiale prosjekter, med høy grad av kontroll over pengeforvaltning. Vi kan ikke uten videre stole på at mottakerne benytter midlene korrekt, uavhengig av om det er lokale aktører eller norske frivillige organisasjoner.

Dagens innsats bærer preg av liten målretting, lite kunnskap og lav evne til å tenke progressivt – akutt-tiltak og tilfeldige prosjekter drevet av frivillige virksomheter med lav evne til innovasjon. Et vellykket arbeid med romfolk vil både kunne knuse myter og hjelpe en av Europas mest diskriminerte grupper. I dag er det fordommene som dominerer politikk og ordskifte, hva angår så vel adferd som organisering. For å nevne ett: Over 80 prosent av Europas nesten 12 millioner store rom-befolkning er stedfaste.

En annen fordom, som er svært skadelig, er at man ikke kan diskutere tiggerne som et problem. Tvert imot: tiggerne bør løftes tilbake til det offentlige rom, og vi må innta en helt annen toleranse for skepsis og kritisk blikk. Naivitet er nøyaktig like skadelig for tiggerne som hets, men nøkterne og oppriktige betraktninger må tillates uten fordømmelse. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere