Anlov Mathiesen

Alder: 46
  RSS

Om Anlov

Forfatter, informasjonsleder og tidligere redaktør.

Følgere

Selv den enkleste oppfølgingen av narkomane ville spare samfunnet for enorme summer. Familier kunne blitt spart for store lidelser. Vi har virkemidlene, kunnskapen og ressursene. Det eneste som mangler er politisk vilje.

Ettervern er selve ryggraden i rehabiliteringen av rusavhengige, og betegner oppfølgingen etter avrusning. Dette er et omfattende arbeid som inkluderer psykososiale tiltak, utdanning, arbeid, bolig, økonomi og helse. Bare oppfølgingen av ett menneske er kostbart og tidkrevende. En oppfølgingsstudie fra SIRUS konstaterte at «et flertall av de som kommer i behandling for rusmiddelmisbruk synes å trenge omfattende behandling over mange år [...] Ut fra denne studien kan det tolkes som om det er ganske mange som trolig har potensial for større grad av aktiv funksjon og integrasjon i nye miljøer, men som ikke har lyktes. Det er en stor utfordring for offentlige og private aktører» (Lauritzen, Ravndal og Larsson 2012).

Studien bekreftet de rusavhengiges historier, om et system som ikke makter å følge dem opp etter behandling, og en rehabilitering som overlater dem til seg selv i de sårbare fasene: «Studien viser også behovet for å intensivere innsatsene overfor de som har redusert sin rusmiddelbruk eller lagt den bak seg, men som lever i en randsone med stor grad av ensomhet.»

En artikkel om studier av pasienter i rusbehandling fra 2011 bekreftet det åpenbare, at sjansen for tilbakefall er svært høy de første månedene etter utskrivelse, at nær halvparten av pasientene hadde hatt tilbakefall etter sist behandling, og at risikoen for tilbakefall øker for hver gang (Nordfjærn 2011). Studien viste også at arbeidsledighet er et risikomoment for tidlig tilbakefall, og at det «kan derfor være fruktbart for behandlingsinstitusjoner å sørge for å etablere pasientene i yrkesaktivitet allerede før behandlingen avsluttes». Videre gjorde den et poeng av oppfølgingen, som «kan være et effektivt middel for å minske risikoen for tilbakefall».

Døgnprisen for rusbehandling er vanskelig å fastsette, men de billigste private aktørene i rusomsorgen opererer med en pris på 2 000 kroner, mens de dyreste offentlige sykehustilbudene har priser opp mot 14 000 kroner (Helsedirektoratet 2012). Tatt i betraktning det mangelfulle kommunale ettervernet er dette en sløsing med offentlige midler. Ikke fordi vi ikke skal bruke ressurser på det, men fordi vi vet at rusbehandling uten oppfølging oftest ender i tilbakefall.

For å illustrere poenget: Tre måneders behandling vil koste mellom 200 000 og 1,3 millioner kroner. Det er før kostnader knyttet til trygd, saksbehandling og annen service er innberegnet, og forteller noe om utgiftene knyttet til behandling og noe om hvor uklokt det er ikke å investere i et helhetlig ettervern. Selv det mest grunnleggende ettervernet kunne spart samfunnet for enorme summer.

Oppfølgingen av den samme personen vil være kostbar, men utgiftene vil avta om hun med tiden blir mindre avhengig av hjelp og etter hvert makter å stå på egne ben. Når en rehabilitert person går inn i en stabil jobb, vil den samfunnsøkonomiske effekten endres fra å være en belastning til et bidrag.

Hvis ettervern er samfunnsøkonomisk fornuftig, hvorfor bygger vi det ikke opp? Paradoksalt nok er svaret at det er meget kostbart på kort sikt. Det krever sterk politisk vilje å investere opptil flere titalls milliarder i et nasjonalt, helhetlig omsorgssystem, og som kjent utøves politikk enkelte ganger kortsiktig.

Rusomsorgen inneholder aktører med sterke meninger, markante personligheter og ideologiske overbevisninger. En rekke spørsmål knyttet til behandling er gjenstand for dyp faglig, politisk og ideologisk uenighet. Om det finnes ett unntak, er det behovet for et tilstrekkelig ettervern. Ingen er uenige i verdien av ettervern. En ruspolitisk plan må ha dette på toppen av lista.

Ettervern er den enkeltsaken som omsorgsbransjen bør kunne enes om og jobbe samlet for. Det er få kontroverser knyttet til behovet, og brukere og pårørende vil være de første til å gå i spissen. Derfor er det en god idé å løfte frem ettervernet som den store felles politiske saken på tvers av alle organisasjoner og aktører i industrien. Én sak som kan samle rusfeltet, skape oppmerksomhet og presse politikerne til å gjennomføre vesentlige, langsiktige investeringer.

Vi trenger en tverrpolitisk satsing på ettervern som strekker seg over tid, med betydelige investeringer. Som legger til rette for oppfølging av flere grupper, også av mennesker som har falt utenfor arbeidslivet på grunn psykisk sykdom, alkoholisme eller andre sosiale årsaker. Programmet må innebære en kraftig satsing på støttekontakt-funksjoner, full tilgang på psykologtjenester, sosiale prosjekter, boliger, utdanning og arbeidstrening. Systemet må legge til rette for at brukeren kan planlegge fremtiden med håp om å få et nytt liv med meningsfullt arbeid.

Det er helt avgjørende for den langsiktige motivasjonen at brukeren får sjansen til å sette seg mål, og stimuleres til noe mer enn lavterskelarbeid eller praksisplass gjennom NAV. En omfattende satsing på ettervern kan gi enorm menneskelig og samfunnsøkonomisk gevinst. Det er sjelden noen mirakelkur å kaste penger på et problem, men i dette tilfellet er det nettopp det som er løsningen. Vi har virkemidlene, kunnskapen, kompetansen og ressursene – det eneste som mangler, er politisk vilje.

Gå til innlegget

Akademiske løgner om romfolk og tiggere

Publisert over 5 år siden

Den ideologiske tilnærmingen til tigging skader romfolk og fattige. Ledende forskere pynter funn etter egen overbevisning. Kritikere til tigging stemples som umoralske, mens tiggeren selv blir sittende på asfalten.

Etter opphevelsen av tiggerforbudet i 2006 er tilreisende tiggere blitt et hyppig innslag i gatebildet. Såkalte romfolk oppholder seg i landet i noen uker eller måneder av gangen før de reiser videre eller hjem. Romanias innlemmelse i EU i 2007 medførte en sterk økning av tilreisende, og siden sommeren 2012 var det ifølge politiet og interesseorganisasjoner mellom 1 000 og 2 000 tiggere i hovedstaden alene. Denne tiggingen er mer offensiv og omfattende enn hva nordmenn har vært vant til, og har skapt diskusjoner.

Mange har kvalifiserte meninger om dette, altfor få tør å hevde dem. Det er ikke tilfeldig, for veien er kort til rasismeanklager for den som våger å hevde selv ganske åpenbare påstander. Som at tiggingen fremstår organisert, eller at ikke alle profesjonelle tiggere er uskyldige fattige i nød. Debatten om tigging har lenge vært følsom. Til en viss grad skal den også være det, for ingen er tjent med fremmedfrykt som diskusjonens premiss. Begreper som deportasjon, rotter, skitne og deres like hører ikke hjemme i noen debatt som handler om mennesker. Men den naive romantiseringen er antakelig like ødeleggende, og få har bidratt mer dette enn de frivillige organisasjonene og ideologisk forskere.

Kirkens Bymisjon lanserte i 2007 en «undersøkelse» om tiggere (Brattvåg 2007). De lønnet en sosiolog som spurte 40 rumenske tiggere om de hadde bakmenn. Hva de svarte? Nei, det hadde de ikke. Ingen bakmann. Dette holdt for Kirkens Bymisjon, som spredte «funnet» til mediene. Under dekke av «forskning» og «undersøkelse» har denne Bymisjons-rapporten gått sin gang i pressen under overskrifter som «– Utenlandske tiggere ikke kriminelle» og «– Tiggingen er ikke organisert». Med oppslag i flere av landets største medier har dette bestillingsverket bidratt til å skape et inntrykk av at det finnes seriøs forskning som forteller oss at tiggingen ikke er organisert.«De rumenske tiggerne i Oslo er ikke organisert, fastslår forsker,» skrev NRK. «Rapporten» er et resultat av det forskeren selv kaller «ustrukturerte samtaler» med 40 personer. Oppdragsgiver Kirkens Bymisjon var etter alt å dømme selv klar over at dette ikke var holdbart.

Ideologisk forskning

Forskningsstiftelsen FAFO la i juni 2015 frem en rapport om tigging, der de hadde intervjuet 1200 tiggere i Oslo, Stockholm og København, og spurte blant annet om de hadde bakmenn (Djuve m.fl. 2015). I Oslo samtalte forskerne med 438 tiggere. Heller ikke disse oppga eventuelle inntektskrevende aktører. Forskerne hevdet at tiggingen er organisert gjennom familienettverk og lignende strukturer, men at det likevel ikke er organisert – at det dermed ikke finnes bakmenn. De utelukket ikke at det kan eksistere, men klarte ikke å finne spor av det gjennom intervjuene. For FAFO var ikke familie-perspektivet verdt å forfølge, på tross av at familiestrukturer for romfolk er et helt annet og hierarkisk system enn det vi er vant til.

En annen underlig påstand fraFAFO var at inntekten fra tiggingen er såpass lav at ingen kan ha interesse av å organisere det. For det første kan en tigger utføre mye parallelt arbeid for sin arbeidsgiver, som jo fra et menneskehandelsperspektiv er noe av poenget. Og angående pengene: Om inntil 1500 tiggere tjener 200 kroner per dag (NOVA) gjennom sommerhalvåret (april–oktober), gir det en total inntekt på 54 millioner kroner. Det er vanskelig å se hvorfor dette er for lite til å interessere eventuelle bakmenn. Noe som også gjelder for den enkelte tigger.200 kroner i daglig inntekt gir en inntekt gjennom sommerhalvåret fra mai til oktober på 36 000 skattefrie kroner. Det tilsvarer en anstendig rumensk årslønn. En debatt om tigging må bygge på virkeligheten.

Manipulasjon av nyhetsformidling

På spørsmål om politiske virkemidler i møte med tigging uttalte FAFO-forsker Anne-Britt Djuve at rapporten ikke tar stilling til politiske løsninger, men at tiggerforbudet i København ikke har utryddet tigging (Skatvedt 2015). Paradoksalt nok står det i rapporten at det i motsetning til i Stockholm knapt er mulig å få øye på rumenske tiggere i København. På Dagsrevyen sa Djuve rett ut at FAFO kan være sikre på at det ikke finnes bakmenn, uten å forklare hvorfor. «Vi er faktisk veldig sikre på det. Det er blant annet fordi vi har gjort jobben en god del grundigere enn å bare spørre folk ’har du en bakmann, ja eller nei’». For som hun selv ga uttrykk for, er det opplagte problemer knyttet til å stole på svarene.

Så hva var det FAFO gjorde som fikk forskerne til å være «veldig sikre» på konklusjonen? Ikke stort annet enn akkurat det hun selv harselerte med, nemlig å spørre folk om hvorvidt de har en bakmann, «ja eller nei». De intervjuet mange, og snakket med organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. Attpåtil hadde de «vært i Romania og snakket med folk der». Anne-Britt Djuves retoriske resonnement var som følger: «Hvis det hadde vært sånn at alle disse hadde hatt en bakmann, så hadde vi fått høre om det.» Kort sagt var det lite ved selve rapporten eller forskernes uttalelser som pekte på at det ikke finnes organisering.

Likevel klarte en rekke medier å fremstille forskernes konklusjoner som «sannheten» om tiggerne, med oppslag som «Rapport: Ingen kriminelle bak rumenske tiggere» (NrK), «Sannheten om fattige romfolk» (Nettavisen), «Ny rapport slår ihjel myten om rumenske tiggere i Skandinavia» (Dagbladet). Med flere. VGs kommentator gikk så langt som å kalle rapporten for «fasiten», under tittelen «Sannheten om rumenske tiggere». De hadde muligens verken fulgt med på debatten eller øvrige rapporter med andre konklusjoner. Det finnes nemlig kartlegginger fra land i Skandinavia og andre land i Europa som sier noe ganske annet. Det var disse tidligere dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg Hanne Sophie Greve baserte seg på da hun advarte: «Det er grunn til å frykte at tiggere vi har her er ofre for menneskehandel. Vi har informasjon fra Romania om at sigøynere har blitt utsatt for at sterke grupper har tvunget barn og voksne ut på Europas gater, og tvunget dem til å tigge og stjele. Dette er vår tids slaver.» (Bergens Tidende)

Forskningsinstituttet Nova publiserte et notat i 2012 som sa mye av det samme som FAFO. Forsker Ada I. Engebrigtsen brukte den samme retorikken som FAFO, nemlig at inntektene fra tigging var for lave til å vekke bakmennenes interesse. Engebrigtsens rapport var et resultat av «korte, spontane samtaler» med «rundt» 50 tiggere i Oslo, inngående samtaler med fem personer, intervjuer i Romania og samtaler med aktører på gata, blant andre Kirkens Bymisjon og Uteseksjonen. I likhet med FAFO-forsker Djuve anerkjente Engebrigtsen at de hun intervjuet, ikke nødvendigvis hadde noen interesse i å fortelle sannheten, men landet likevel på at svarene representerte virkeligheten. En liten del av feltarbeidet ble gjort blant skotske romfolk, der man fant tiggere med bånd til velstående rumenske kontraktører. En slags svart arbeidsformidling der tiggere jobber inn midler for det vi normalt kaller bakmenn. Dette sporet forfølges tilsynelatende ikke i rapportens konklusjoner.

Menneskehandel

Det finnes dog flere lignende rapporter, med forskjellige fortegn. Utekontakten (kommunal) i Bergen gjorde noe lignende og kom til helt motsatt konkusjon. De intervjuet 34 tiggere med rumensk statsborgerskap i 2013 og mente flertallet var organisert. «Tiggingen er gjennomorganisert,» sa lederen for Utekontakten Marit Sagen Grung.En rapport fra rettighetssentret European Roma Rights Centre i 2011 gjorde et poeng av at menneskehandel «generelt involverer nær familie», og at «undersøkelser til denne studien viser at dette også forekommer i rombefolkningen».

En rapport fra European Roma Rights Centre slår fast noe ganske annet, nemlig at menneskehandel «helt klart eksisterer, og dets effekt på romfolk er alvorlig» (ERRC 2011, min oversettelse). Denne studien understreket i motsetning til FAFO at mennesker som er utsatt for organisert tigging og menneskehandel, sjelden forteller om det «av frykt for represalier». Slike rapporter generer ikke tilsvarende overskrifter. Heldigvis, for titler som «Tiggere er kriminelle» eller «Bekrefter myten om tiggere» ville være etisk tvilsomt. Man må imidlertid ha klart for seg at det at man ikke kan fremlegge bevis på et forhold, ikke seg selv ikke er et bevis på at dette forholdet ikke finnes.

Utnytting av barn

Politiet i de største norske byene deler heller ikke NOVA- og FAFO-forskernes oppfatninger. Politiet i Trondheim gjorde en kartlegging i 2010, og kom frem til at det er mye som tyder på at tiggingen kontrolleres av bakmenn. Innsatsleder Svein Tanemsmo ved Sentrum politistasjon i Trondheim fortalte til Adresseavisen at de hadde opplysninger om at «bakmenn bruker tiggernes familier i Romania som en brekkstang». Den største kontrasten til FAFO, NOVA og Kirkens Bymisjon er det Kripos’ egne rapporter som står for. Deres rapport fra 2011 (Kripos 2011) hevder at «omfanget av organisert tigging i de største byene er stort [...] Organiserte grupper/familieklaner fra sigøynermiljøer i Romania og Bulgaria reiser til andre europeiske land, blant annet til Norge. Barn blir solgt av foreldrene for en sum penger og barna blir siden utnyttet til å skaffe penger til de kriminelle gjennom tigging og tyverier. Flere av disse gruppene har vært kontrollert av politiet i flere byer (..)»

Det underlige med debatten er at de frivillige organisasjonene og deler av den såkalte kultureliten bruker den som en moralsk slagmark, der alt som er kritisk til tigging som fenomen, reduseres til umoral. Derfor ble nok mange skuffet da fredsprisvinner Kailash Satyarthi besøkte Oslo for å motta Nobels fredspris i 2014. Han mente at man ikke bør gi til tiggere og kalte det en «moderne form for gjeldsslaveri» (Dagbladet). Han fikk fredsprisen for flere tiårs arbeid mot barnearbeid og kamp for barns rettigheter, og mener det er viktig at vi ser under overflaten og tenker oss om to ganger før vi gir til tiggere, siden han hevder det står organiserte kriminelle bak.

Hvem tjener på tiggerne? 

Vi spør hva tiggeren tjener i løpet av en dag. For å forstå dynamikken omkring vår sosialpolitikk må vi vinkle spørsmålet annerledes. Hvor mye tjener vi på tiggerne? Og hvem tjener på tiggerne?Kirkens Bymisjon harsammen med Frelsesarmeen og Røde Kors argumentert for en bestemt oppfatning om profesjonell tigging. Også andre benytter samme logikk: Det finnes ingen bakmenn fordi vi ikke ser dem. Fordi tiggerne selv ikke oppgir dem. Tendensiøse forskere blir premissleverandører til påstandene, som til tider kan minne om idealisme forkledd som vitenskap. 

Men det kan vel ikke være slik at noen ønsker å opprettholde nøden som den er, at organisasjonene ønsker å bevare tiggerne i deres nåværende form? Vi må anta at det ikke forholder seg sånn. Likevel representerer profesjonelle tiggere en ny kilde til inntjening og omdømmebygging for de frivillige organisasjonene. De gir en mulighet for å markere seg gjennom ord som menneskeverd, verdighet, varme og raushet; begreper som alltid tar seg godt ut, og som bidrar til å styrke identitet og merkevare. 

Frivillige organisasjoner har god bruk for stadig nye fanesaker som kan gjøre dem synlige og aktuelle, derfor er profesjonelle tiggere en effektiv symbolsak. Gjennom tiggerne kan organisasjonene vise at de bryr seg om internasjonale eller kontinentale spørsmål, samtidig som de kan demonstrere raushet. Selv om omdømmebygging er nyttig, er direkte tilskudd av mer umiddelbar verdi. Når staten setter av midler til prosjekter til romfolk, står Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Røde Kors først i køen. Det er heller ikke bare den norske staten som gir muligheter for midler basert på tiggere; organisasjonene mottar også EØS-midler i forbindelse med prosjekter i Romania.

Fremmedfrykt og naivisme 

Kombinasjonen av fremmedfrykt, naivisme og aktivisme har bidratt til et ordskifte der tiggernes tilstedeværelse reduseres til nyhetsklipp og karikaturer. Disse ytterliggående kreftene på både høyre og venstre fløy bidrar til å hindre dialogen om konstruktive tiltak for tiggerne. I motsetning til hva man forledes til å tro, er det fullt mulig å gjøre noe for å bedre tiggernes livssituasjon. Vi er nemlig ikke hensatt til passivt å observere nøden som utspiller seg. Det er viktig å bidra til tiggernes velferd, romfolkets rettigheter og omreisende fattiges muligheter for meningsfullt arbeid. Derfor er det en dårlig idé å møte utfordringen ved å stimulere til mer av det som ikke fungerer. Gjennom overnattingssteder og matutdelinger skaper vi nye insentiver for å fortsette å tigge, og tiltrekker oss flere tiggere. Det tiggerne mangler, er neppe én tjuekroning til i koppen, men nye muligheter til å utfolde seg og tjene sine egne penger, på hederlig og verdig vis. 

Gå til innlegget

Pinlig og historieløs rasismestempling

Publisert over 5 år siden

Det hviler noe religiøst over elitens fordømmelsen av kunstneren Thomas Knarviks satiretegninger. Hvor sint er det mulig å bli over en komisk tegning med nesten blendende åpenbare historiske referanser?

Hersketeknikkene sitter løst. Kommentariatet har kvesset sine penner, og byttet heter Thomas Knarvik. Kunstneren som har blitt kjent som en provokativ tegner, og som ofte karikerer maktmennesker knyttet til debatter om innvandring og religion. Blant jegerne er Dagbladets John Olav Egeland, som fordømmer Knarvik på det sterkeste. I tillegg til noen selvfølgeligheter om ytringsfrihet handler hans tekst først og fremst om å diskreditere kunstneren. Knarviks eneste intensjon – etter Egelands analyse – er å få oppmerksomhet, med sin «dokunst-satire».

Bakgrunnen for kommentar-rushet bør være velkjent for de fleste: Knarvik tegnet den svenske politikeren Ali Esbati som en ape, med tittelen «Apenes konge». Illustrasjonen var et tilsvar på Esbatis påstander om at NrK hadde rasistiske intensjoner da de produserte reportasjen fra forstaden Rinkeby. Fordømmelsen viser en komplett mangel på å forsøke å forstå kunstnerens tegninger, noe som kanskje mer enn noe annet illustrerer Knarviks budskap. Som etter eget sigende er en kommentar til Ali Esbatis stadige rasisme-stempling. Et budskap som det forøvrig var meget enkelt å begripe. Meget enkelt.

Det vil si, jeg ønsker ikke frata noen en manglende evne til å lese kunst, men det skal godt gjøres å ikke oppfatte dette i Knarviks tegninger. Som ved sin provokative natur og bruk av banale stereotypier nettopp peker overtydelig mot sine flere lag. Som han selv sa kan tegningen av Esbati oppfattes rasistisk på et «banalt nivå». Noe de aller fleste oppfatter umiddelbart. Med mindre man ikke ønsker å se det.

Dagspressen har nærmest kopiert hverandre i platte fordømmelser, med forunderlig liten evne eller vilje til å problematisere over satirens eller kunstens rolle i samfunnet. Aftenpostens Mala Wang-Naveen tror tegningen er en «dehumanisering», og at tegneren ikke evner å se at selve historien står i veien for illustrasjonen. Og avslører dermed en paradoksal vranglesning, all den tid rasismereferansen i bildet er såpass opplagt.

På Dagsnytt 18 var det Klassekampens Mimir Kristjansson som var satt til å harselere med tegneren. Og han videreførte kommentariatets strategi med glans: «Denne typen greier» var hans karakteristikk av Knarviks kunst, og konkluderte kjekt med at dette er rasisme, uten egentlig noen annen argumentasjon enn at, ja, dette er rasisme. Dagsavisens Hege Ulstein mener på sin side at ytringsfriheten er for viktig til at den skal «som gissel av oppmerksomhetshungrige provokatører på ytre høyre fløy.» At tegningen er rasistisk er «ikke noe å lure på,» ifølge Ulstein. Om du savner substansiell argumentasjon, så er det nok fordi den rett og slett mangler.

Politikeren Snorre Valen stadfester i VG at det dreier seg om «rasistisk trakassering», og krever at Knarvik gir Esbati en unnskyldning. Ifølge Valen er tegningen både «farlig» og «dehumaniserende». Han har analysert seg frem til at den gir et signal om at det er greit å «karikere meningsmotstandere som dyr, i klassiske stereotypier.» Man blir usikker på om Valen egentlig har sett tegningen, eller om han kastet seg over tastaturet av andre grunner. Politikere som blander seg inn i kunst og uttrykksformer er for øvrig sjelden en heldig kombinasjon, uten at jeg ønsker å begrense Valens rett til å (også) delta i kunstdebatt om han ønsker det.

Det er omtrent så man ikke helt tror det. Den totale fordømmelsen og det skråsikre rasisme-stempelet som hagler fra presumptivt både beleste og erfarne debattanter og samfunnstopper. Det ligger noe religiøst og fanatisk over formen det inntar, og den selvrettferdige og konkluderende dommen over kunstneren. Man fristes til å tenke at Knarvik kun er en (noe tilfeldig) utløsende faktor som fikk en demning til å briste. Aggresjonen er i overkant påfallende, og den moralske indignasjonen nesten rødglødende. Litt temperatur i det offentlige rom er bra. Men kollektive hersketekniske kampanjer bør eliten heve seg over.

For en annen gjenganger hos satire-kritikerne er sammenligningen med jødehetsen på 1930-tallet. Linjene trekkes til kroknesede jødekarikaturer og den nazistiske (og andres) propagandaens dehumaniseringen av jødene. Vel, hvor skal man begynne? Knarvik fører ingen kampanje mot noe folkeslag, eller noen kamp mot en bestemt etnisitet. De aller fleste av hans satiriske ofre er norske og hvite maktpersoner. Mellomkrigstidens jødehets var en kollektiv latterliggjøring av et spesifikt folkeslag. Jødenes skjebne og fascismens tankegods misbrukes ofte nok som retorisk virkemiddel fra før av, men dette gjensynet er en grotesk overdramatisering og en logisk brist.

Kritikken mot Knarvik følger et visst logisk spor ut i fra sine egne premisser, men premissene er feil. Den kunstneriske innsikten hos er muligens lav, noe Mimirs opptreden i Dagsnytt 18 og kommentatorenes lemfeldige omgang med satiretradisjoner kan tyde på. Det kan vitne om liten erfaring med kunsthistorie og teori, men avslører snarere et hyperaktivt ønske om å dømme. Det tvilsomme forholdet til ytringsfrihet, argumentasjon og kunst, viser en særdeles lite raus tilnærming til kunstneres intensjoner. Antisemitt- og nazireferansene representerer således noe av debattens kjerne: Etablissementets evne til hersketeknisk utdefinering av mindre verdige. En brennende vilje til å lese onde hensikter inn i andre mennesker og sin samtid. 

For hvor sint er det mulig å bli over en komisk tegning med nesten blendende åpenbare historiske referanser? Det som er helt sikkert er at om kunstneren hadde hatt en annen status i kunstverdenen og publisert i et etablert magasin (eller avis eller humorprogram på NrK) i stedet for på sin private Facebook-side, ville kritikken sett ganske annerledes ut. Knarvik forsøker utdefineres som en white trash-idiot som leker litt i photoshop (Lars Gule) og som forkler hets som ytringsfrihet (Mala Wang-Naveen). En selvopptatt dokunstner (John Olav Egeland) som i sin oppmerksomhetshunger (Hege Ulstein) gjør offentligheten til et farligere sted å være (Snorre Valen).

Karakteristikkene er først og fremst pinlige. Det er ingen grenser for hvor platt, middelmådig eller amatørmessig kunstneren er. Men uforskyldt uttrykker dette et annet viktig poeng, nemlig satirens formål og posisjon som menigmanns knyttede neve mot makten. Som folkets korreks til den snusfornuftige borgerligheten. En borgerlighet som roper «Fy!» og «Skam!». Eller som i dette tilfellet: «Rasist!». Og det er sentralt fordi tegningen(e) det er snakk om nettopp kritiserer maktpersoners bruk av makt og retorikk, i skarp motsetning til jødekarikaturene som var maktens hets av et folks verdi.

Kjente avistegnere som Per Elvestuen (kronikk VG) og Finn Graff (intervju Klassekampen) har forsvart Knarviks tegning ut fra faglige perspektiver. I stedet for å hamre løs med nazist- og rasistkortet anbefaler jeg at man heller hører hva de har å si. De som kan noe om dette. Deretter kan man spole tilbake, puste dypt inn og ta en kikk på apetegningen på nytt. Se om ikke referansene, ironien og metanivåene kanskje likevel finnes i tegningen. Ja, kanskje har de vært der hele tiden, men noen glemte bare å tenke seg om.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Gå til innlegget

Rusomsorgen vedlikeholder lidelse

Publisert over 5 år siden

Tiltak for rusavhengige vedlikeholder lidelse. Omgivelsene til narkomane er skreddersydd for at man ikke skal komme seg videre. Billige løsninger kamufleres som verdighet.

Spissformulert kan man si at omgivelsene til den rusavhengige i dag er tilrettelagt for at man ikke skal komme seg videre. Fra det øyeblikk han går ut av døren på hospitset eller den kommunale boligen om morgenen til han kollapser et eller annet sted et døgn eller flere senere, møter han et bredt tilbud av tjenester og varer. Det verken tvinger eller stimulerer ham inn i behandling. Det dreier seg om enkeltpersoner som deler ut mat, boller, vafler og saft til kommunenes og frivillige organisasjoners lavterskeltilbud og skadereduserende tiltak, som varmestuer, møtesteder, matutdelinger, sårstell, annen helsehjelp og juridisk bistand.

Det finnes et stort spekter av tiltak og tjenester. Navnene og tjenesteyter varierer, men de fleste byer har en eller annen form for stue man kan sitte på og få eller kjøpe billig mat og treffe litt folk. Om man har brukt opp sosialpengene eller trygden, kan man oppsøke skreddersydde arbeidsplasser, enten gjennom Frelsesarmeens Jobben, gatemagasiner eller Kirkens Bymisjons Lønn som fortjent. Klær kan man få på Fattighuseteller andre steder der de deles ut.

Nær sagt samtlige av disse tiltakene er isolert sett nyttige, men har sjelden innebygde funksjoner for videre hjelp eller utvikling. Kan det være at summen av tiltak bidrar til å opprettholde de rusavhengiges hverdag? Kunne vi utnyttet disse tjeneste bedre, og knyttet dem tettere til behandling og rehabilitering? Svaret er opplagt: Mangelen på helhetlig hjelpetilbud er en av de viktigste årsakene til at norsk rusomsorg mislykkes. Dagens tiltak er en billig resignasjon overfor utfordringer vi ikke makter å håndtere.

Her-og-nå-mentaliteten hemmer ambisjonen om å hjelpe mennesker til et bedre liv. De utallige tiltakene er i realiteten billige løsninger kamuflert som verdighet, og er til hinder for reell rehabilitering. For det later til at vi ikke makter å kombinere utdeling av varer og tjenester med tilrettelagte tilbud om behandling og avrusning. Mangelen på samhandling kan vitne om en mangel på ambisjoner. Som om vi er forledet til å tro at det å være vanskeligstilt er en permanent tilstand.

Omsorgsindustrien i Norge driver forretninger innen en rekke parallelle felt, med eldre, alkoholikere og andre rusavhengige, ensomme, tiggere, fattige og psykisk syke. Personer som ikke alltid har noe annet til felles enn at de ønsker og trenger hjelp. Ensomme som ønsker å treffe andre, psykisk syke som faller ut av arbeidslivet. Rusavhengige som sliter seg ut i en hverdag i konstant unntakstilstand. At de «ideelle» aktørene ønsker å gi denne hjelpen, betyr ikke alltid at de har kompetansen til å gjøre det. Tvert imot: Når selvutnevnte velgjørere logrer i sin iver etter offentlige tilskudd bør det offentlige åpne øynene og se andre steder.

Ideelle aktører forsøker fremstille anbudsrunder som negativt, og klager som forsmådde barn når de må gi tapt for konkurrenter. Ingen liker å være nest best eller å tape penger, så det må de få lov til. Men enhver ny konkurrent til de frivillige organisasjonene er av det gode. Særlig innen en rusomsorg som til de grader har feilet. For vi bør ikke ha noen illusjoner: Aller fremst i det mislykkede ruspolitiske prosjektet står nettopp de frivillige organisasjonene. Noe de dessverre ikke er villige til å ta ansvar for, av finansielle og organisatoriske årsaker. Forståelig, men æreløst.

Selv tror organisasjonene at de hjelper. Slik det ofte er når man befinner seg på innsiden av en såkalt veldedig bedrift. Dynamikken er enkel: Jeg ledet selv en ideell aktør gjennom ti år, og med tiden forsto jeg hvordan våre ambisjoner om å hjelpe ofte måtte vike for helt andre hensyn.Vi startet med en klar målsetting om å hjelpe flest mulig ut av rusmiljøet og videre til et bedre liv. Men etter hvert som årene gikk og dette sjelden inntraff, endret også målsettingene seg. Overskuddene som skulle brukes for å gagne de rusavhengige gjennom prosjekter og tiltak, ble i stadig større grad heller benyttet til å ansatte flere eller tilfredsstille andre organisatoriske ønsker – ikke etter behov, men etter mulighet. Inntektene som først skulle brukes til å skape nye muligheter for mennesker til å komme seg vekk fra rusmiljøet, ble i stadig større omfang øremerket organisasjonen selv.

Slik utvikling er aldeles menneskelig. At egeninteresse trumfer samfunnsnyttige ambisjoner skjer i de fleste organisasjoner. Gjerne som en kombinasjon av frykt for å ta risiko og mangel på visjon og ambisjon. Det illustrerer en generell dynamikk i organisasjonenes møte med virkeligheten, og den vanskelige balansen mellom visjon og økonomi. Balansegangen er krevende, og den organisatoriske selvoppholdelsesdriften overgår raskt hensynet til dem man egentlig jobber for.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere