Anlov Mathiesen

Alder: 46
  RSS

Om Anlov

Forfatter, informasjonsleder og tidligere redaktør.

Følgere

Norske fengsler må moderniseres

Publisert over 5 år siden

Tre fjerdedeler av innsatte har et rusproblem. Likevel satser ikke kriminalomsorgen på rehabilitering eller rusbehandling. Soning skal skape bedre mennesker, ikke forsterke destruktiv adferd.

Mer enn 60 prosent av innsatte i norske fengsler har et rusproblem. Nær 30 prosent av alle innsatte soner på grunn av narkotikaforbrytelser, og utgjør den største gruppen av innsatte. Den samme gruppen har også den største tilbakefallsprosenten blant siktede, nær 70 prosent. 

Disse realitetene tilsier at fengselet representerer en gyllen anledning til å nå frem til mennesker som trenger hjelp. Til å behandle, rehabilitere, utdanne og forberede for varige endringer i livsstil og rusbruk. En progressiv benyttelse av straffereaksjonen gir også muligheter for å gjøre behandling til en del av dommen.           

En kartlegging av innsatte med rusproblemer i 2012 viste at fangene selv ønsker behandling, og at ønsket om hjelp var sterkest hos de tyngste brukerne. Dette er en mulighet samfunnet og kriminalomsorgen forspiller, som kunne hatt vesentlig helsemessig, sosial og økonomisk effekt. Bokstavelig talt: En studie fra 2003 viste at én prosent reduksjon av tilbakefall kunne gi innsparinger på nær 400 millioner. 

Sunn fornuft forteller oss at det er effektivt med omfattende rusbehandling og rehabilitering som en del av strafferegimet, enten under fengselsopphold eller som alternativ til soning. Dette bekreftes av forskning, og en systematisk gjennomgang av 74 internasjonale studier viste at rusbehandlingsprogrammer i fengsel kan redusere tilbakefallsprosenten med 15-17 prosent. Slike tall ville medføre nærmest svimlende samfunnsøkonomiske konsekvenser.           

Dessverre behandler vi lite i Norge, og i den grad vi gjør det, er det utilstrekkelig. Vi har 45 fengsler, og kun 14 av disse har såkalte «rusmestringsenheter». Enhetene skal sørge for «god samhandling mellom kriminalomsorgen, spesialisthelsetjenesten og helse- og omsorgstjenesten i fengsel. Det skal også legges til rette for samhandling mellom kriminalomsorgen, spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene ved tilbakeføringen av innsatte til samfunnet» (Kriminalomsorgen).           

En studie fra et norsk fengsel viste store mangler i rehabiliteringen, og pekte på at de innsatte opplevde mangelfullt innhold, urimelig forskjellsbehandling og brutte forventinger. Forskeren bak studien uttalte diplomatisk at det er «belegg for å si at rehabiliteringen i mange fengsler kan og bør gjøres bedre». 

Da Knut Storberget var justisminister, stilte jeg ham spørsmål om dette under et intervju. Han hadde intensjoner om å styrke den alternative delen av kriminalomsorgen. «Fengselets viktigste funksjon er å få folk på rett vei igjen. Samfunnsstraffen har hatt svært gode resultater. Så gode at hadde jeg vært bedriftsleder med sånne resultater, så hadde jeg kjørt på for fullt med én gang. Det er et paradoks
når 60-70 prosent av dem som sitter i norske fengsler sliter med betydelige rusproblemer, så tror man at det skal hjelpe å låse folk inne et rom med et strengt regime. For en attenårig rusmisbruker, er det jo bedre med rehabilitering enn å sone i kretsfengselet».           

Når forskere og politiske ledere enes om nytten av behandling under soning, synes det underlig at kriminalomsorgen ikke utvikles i takt med dette. Hvis rehabilitering av innsatte er bedre for samfunnet og individet, hvorfor utnytter vi ikke soningens muligheter langt bedre? Svaret er nok enkelt, og handler om ressurser – helhetlige systemer er kostbare, og krever vesentlige investeringer i kompetanse og bemanning. Det å låse inne er billigere på kort sikt, selv om det er en kontraproduktiv strategi som forsterker kriminell adferd. I tillegg står tanken om straffens allmennpreventive hensyn sterkt; det skal ikke fremstå som om den innsatte mottar for mange goder. Av ledende politiske miljøer misforstås denne tanken i retning av at rehabilitering er et frynsegode for den innsatte. 

Det synes opplagt at det er mer effektivt med rehabilitering enn med ren innesperring. Ruslidelser fører til usunne spiraler: ut og inn av fengsel, ut og inn av avrusning. Behandling bør derfor tilbys enhver med et rusproblem. Kostnaden vil være betydelig, men vil gi samfunnsøkonomiske innsparinger. Fengselsdrift er nemlig langt fra billig – å regne ut døgnpris per fange er ingen eksakt vitenskap, men Kriminalomsorgens yrkesforbund opererer med en gjennomsnittlig døgnpris på 2 400 kroner. En gjenganger i kriminalomsorgen vil derfor koste samfunnet vesentlige summer for hvert tilbakefall. Ifølge den nevnte studien nesten en halv milliard for hver prosent reduksjon i tilbakefall.

Dette er langt fra nye tanker. Myndighetene har hatt såkalt narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) som en prøveordning i Bergen og Oslo siden 2006. Programmet er inspirert av den Drug Courts-modellen fra Irland, Skottland og USA, der kriminelle kan dømmes til å inngå en kontrakt om behandling og utdanning i stedet for soning. Kontraktsbrudd gir fengsel. En evaluering av programmet i 2014 viste at 34 prosent fullførte, noe som er høyere enn tilsvarende tall for andre behandlinger av samme gruppe (20-30 prosent). På bakgrunn av denne evalueringen bestemte et flertall på Stortinget i mai 2015 at ordningen gjøres permanent. Det er fortsatt et nisjeprosjekt med kun 20-30 deltakere årlig, men et riktig skritt mot en annen form for straffereaksjon mot avhengige. 

Utdanning og arbeidstrening er også en nøkkel til å bedre effekten av soning. På basis av et omfattende system for behandling som straff og alternativ til soning kan kriminalomsorgen tilby kurs, utdanning og arbeidstrening – noe som vil kan øke sjansen for en vellykket rehabilitering, og dermed redusere sjansen for tilbakefall. Mangel på adekvate tilbud etter ferdig soning er en gjenganger i kritikken av fengselsvesenet. Den innsatte møter ofte en hverdag uten bolig eller arbeid, og veien tilbake til kriminell adferd blir kort. En modernisering av soningsforholdene må inkludere hele kjeden, fra siktelse til løslatelse, og ha som målsetting at soningen skal fungere som rehabilitering og dannelse. 

Gå til innlegget

Veien ut av troens tåke

Publisert over 5 år siden

Samfunnet er på god vei ut av religionens klør. Men kristne politikere og muslimske konservative fortsetter kampen mot individets frihet.

Vår historie er dynket i blod etter religionenes herjinger, og vår samtid viser oss stadig nye eksempler på at organisert tro kan være skadelig. Fra kristning til heksebrenning og undertrykking av opplysning og vitenskap. De organiserte trossamfunnene har gjort stor skade på utvikling av sivilisasjonen. Selv i Norge idag kjemper kristne og verdikonservative politikere mot å anerkjenne homofili, alkoholbruk, liberalt rusarbeid, seksualitet. Listen er lang, og selv om få kan hevde å ha en fasit i slike spørsmål er det en åpenbar fellesnevner i det verdikonservative arbeidet: Religiøse krefter arbeider mot den individuelle friheten. 

At det eksisterer kristne, muslimske og andre livssynsbaserte politikere og offentlige personer har også en positiv side. Enkelte av disse evner å holde et konsekvent fokus mot verdispørsmål, noe som bidrar til en vesentlig dimensjon innen mange politiske spørsmål, som ellers kunne stått i fare for å behandles ut fra mer kortsiktige, tekniske eller populistisk hensyn. Eksempler på dette kan være debatter om bistand, flyktninger, genteknologi, personvern, psykisk helse, fattigdom og en lang rekke andre problemstillinger knyttet til rettigheter og menneskelige hensyn. 

Disse verdikonservative står på ingen måte alene om dette, og de representerer heller ikke alltid de mest fornuftige standpunktene. Men over tid danner de konsekvente motstemmer og langsiktige perspektiver i kompliserte spørsmål. At KrF har lagt såpass mye energi i å jobbe mot partnerskapslov levner dem lite ære. Men like fullt kan det være at samfunnet har godt av slike motforestillinger i prosessen mot et mer opplyst lovverk. Selv den beste idé fortjener litt motstand. 

Religiøse mennesker er raske til å promotere verdensreligionenes rolle i utviklingen av etikk og moral, gjerne tar de også æren for menneskerettighetene og enhver privatmoral basert på ydmykhet og vennlighet. Dette er i beste fall en kreativ omskriving av historien og samtiden. Det finnes lite i kristendommen som ikke direkte er inspirert av tidligere kultursfærer, hvilket inkluderer de ti bud og Jesus sine moralfilosofiske betraktninger. Islam er som kjent en senere arabisk avart av det samme trosgrunnlaget. 

Man ynder å hevde at menneskeheten ville forgått i en blodig voldsorgie, hadde det ikke vært for religionenes dempende effekt på våre instinkter og impulser. Det er ren ønsketenkning. Det skulle være meget interessant å se en historie der kulturene fikk utvikle seg uten de blodige kristningene og den voldelige spredningen av islam. Det er få gode grunner til at for eksempel Norden ikke ville videreutviklet sin moral og samfunnsorganisering i en god sivilisatorisk retning. Så kan vi bare gjette oss til hvordan annerledes tenkende ville blitt behandlet. Det ville ganske sikkert neppe vært verre enn under kirken. 

Verden utvikler seg raskt. Heldigvis innebærer dette et stort frafall fra den organiserte tro. I den vestlige verden er denne tendensen både hurtig og tydelig, og ikke minst synlig. Populærkulturen, kunsten, fritenkere og opposisjonelle har gjort en hederlig innsats i så måte. Eksplosjonen av blasfemiske og provokative elementer innen kunst- og underholdningsbransjene fra og med 60-tallet er en viktig bidragsyter, og noe vi skal være takknemlige for. Dette er dog en forenkling, og på mange måter kan moderne populærkultur sies å høste fruktene av mange hundre års hardt intellektuelt og praktisk arbeid. Men i den individuelle frihetens navn har den vestlige verden like fullt tatt enorme skritt på kort tid. Hvilket gir grunn til stor samtidsoptimisme. 

Det er ikke et mål i seg selv at alle skal bli ateister. Men det er definitivt et mål å unngå at overtro styrer lovgivning og utforming av politikk. Retten til en privat tro inngår i den sterke individuelle friheten som bør ligge til grunn for et liberalt, moderne samfunn. Det stiller seg derimot annerledes når troen organiseres. Da er den å sammenligne med enhver annen forening eller organisasjon, og skal ikke som sådan nyte noe spesielt vern. I likhet med alt annet i samfunnet må den organiserte troen ha noen klare grenser. Den må for det første ikke være til hinder eller skade for andre borgere. Hvilket den ganske åpenbart er når den formaner til destruktiv adferd eller skaper skam. For det andre må enhver organisasjon som lever på offentlige midler underlegges åpent innsyn. 

På tross av positive tendenser som vitner om at trossamfunnene går en vanskelig tid i møte, ser vi fremveksten av tydelige motkrefter. Aller mest fra muslimske miljøer, men også fra kristne. Det kan være et gode at disse strømningene gir seg til kjenne og deltar i ordskifter og debatter. Så får det være opp til oss andre å følge med på hva de kjemper for. Det er nemlig stor forskjell på å hevde sin sak og det å nekte andre å gjøre det samme. Islam kritikk, Muhammed karikaturer og nærmest enhver kobling mellom islam og vold møter en betenkelig motbør. 

For det er langt fra kun konservative muslimer som tar til orde for å begrense ytringsfriheten. Gjennom fordekte trusler og støtte fra forbausende mange i norsk offentlighet og presse, er det de konservative muslimene som foreløpig har vunnet en ganske klar seier i denne kampen. Forsiktigheten har lagt seg som et slør over offentligheten. Et slør som heldigvis møter mye intelligent motstand og neppe har kraft til å ligge særlig lenge. Den kommer stadig nye generasjoner til i politikken, i akademia og i redaktørstolene i de store mediehusene. Det gir grunn til optimisme også på vegne av trykke- og ytringsfriheten i fremtiden. Med få unntak har dagens redaktører og brorparten av norske politiske ledere spilt seg selv helt eller delvis utover sidelinjen. 

For mange av oss har fornyelse av islam blitt en viktig sak, med rette. I møte med stadig mer synlige konservative muslimske strømninger i samfunnet, er det avgjørende at noen tar kampen mot de som ønsker å begrense den individuelle friheten. Det er som nevnt få i politikken som tar den rollen. FrP har vært tydelige, men opptrer polariserende og når ikke altfor ofte frem til andre enn egne tilhengere med sine budskap. De har like fullt vært en vesentlig og ikke minst standhaftig stemme i motstanden mot konservative krefter. 

Våre to største partier, Arbeiderpartiet og Høyre, ønsker dessverre i for stor grad å tekkes velgermasser og aktører, og makter dermed ikke å tenke prinsipielt i disse spørsmålene. Hvilket kom særlig til uttrykk under karikaturstriden, der både Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg fundamentalt sviktet noen av samfunnets viktigste verdier.

Derfor er det gledelig å se at SV og Audun Lysbakken endelig hever røsten. Deres forslag om å vurdere å frata tilskudd til trossamfunn som undertrykker individer er et godt første skritt. Det skaper en konstruktiv debatt, og sporer stortinget inn i en god retning. 

SVs forslag kan muligens vise seg byråkratisk uhåndterlig, eller det kan innebære for mange gråsoner der enkeltpersoner i forvaltningen gis anledning til å styre tilskudd etter egen overbevisning (som om dette ikke skjer allerede). Uansett kan det være en første bevegelse i en prosess som ender med at vi slutter å finansiere organisert tro. Det ville være en seier for fornuften og sivilisasjonen. 

At venstresiden – med rette – kritiseres for å gå for langt i sin kulturrelativistiske omfavnelse av muslimer gjør SVs nyprofilering ekstra progressiv. Den kommer så og si som et lys i et apologetisk mørke. Det er lov å håpe at både islams kvinneundertrykking og forakt for ytringsfrihet med tiden får en sentral plass på venstresidens politiske meny. SVs endring kan være et tegn i tiden. 

Det er sannsynlig at vi får se framveksten av flere muslimske politiske partier de kommende årene. Det finnes allerede, men er ingen politisk størrelse. Det er vanskelig å anslå hvordan dette vil utvikle seg, men gitt at man organiserer seg fornuftig og samlet kan vi se et muslimsk parti på stortinget.  Antallet muslimer i Norge idag er vanskelig å telle, men anslås til et sted mellom 100-200 000. 

Et stort muslimsk parti behøver ikke være negativt. Det åpenbart grunn til å være skeptisk til alle religiøse partier som sådan, men prinsipielt er det ingen forskjell om de bygger på koranen eller bibelen. I de store debattene om tro, ytringsfrihet, kvinneundertrykking og religiøs vold hører de muslimske stemmene hjemme. Et politisk parti vil kunne bidra med flere opplyste stemmer i disse debattene. 

Det vil også kunne gi muslimer en større selvtillit i det norske samfunn, samtidig som det kan avhjelpe den kulturelle skepsisen som eksisterer mellom tradisjonelle nordmenn og mennesker med muslimsk bakgrunn. Som en bonus er det vanskelig å se for seg at et slikt parti over tid makter å opprettholde islams mest usmakelige sider uten å møte konstant motbør fra andre partier. Slik betraktet kan politisk makt føre til en positiv integrering. 

Det er overveiende sannsynlig at vi får en langvarig og tilbakevendende debatt om hvorvidt organisert tro skal finansieres av staten. Om våre skattepenger skal benyttes til menneskers ritualer og utøvelse av tro. Rent prinsipielt er det – for noen av oss – en enkel debatt, og løsningen er at ingen livssyn skal få tilskudd. Men kulturelt, praktisk og politisk er det mer komplisert. 

Kirkens røtter stikker dypt, og fraværet av offentlige kroner vil skape grobunnen for helt andre økonomiske mekanismer. Finansiering av tro kan foregå på mange vis, og vi behøver ikke se lenger enn til kommersielle menigheter i USA eller Saudi-støttede koranskoler for å se at dette spørsmålet har godt av litt opplyst refleksjon. 

Gå til innlegget

Å holde mennesker nede

Publisert over 5 år siden

Arbeidet med vanskeligstilte er en kommersiell bransje og resultatene er oppsiktsvekkende svake. Det lønner seg holde mennesker nede, ellers kan man ikke lenger hjelpe dem.

Å peke på koblinger mellom kommersielle interesser og arbeid med svake grupper er en følsom øvelse. Både frivillige og offentlige aktører har en meget defensiv holdning til kritikk. Merkevaren til ideelle organisasjoner er basert på godhet, og deres kulturelle røtter stikker dypt – deres rene intensjoner skal ingen sette spørsmålstegn ved. Helst ikke antyde at det kan finnes noe annet enn uegennyttig raushet bak omsorgen. De ønsker å betraktes som ideelle, veldedige og frivillige. Sannheten er dog en ganske annen, noe organisasjonene selv er fullt klar over. 

Kritikk av det offentliges innsats er heller ingen enkel øvelse, og møtes med indignasjon, mistenkeliggjøring og akademiske bortforklaringer. I møte med kritikk har kommunikasjonsavdelingene til frivillige organisasjoner og det offentlige et felles våpen, nemlig taushet. Særlig dersom noen antyder at omsorgsarbeidet kan utføres bedre. 

Den mytiske barmhjertigheten som er knyttet til ideelle aktører er en illusjon, og et resultat av utmerket merkevarebygging og over lang tid. Arbeid med svake grupper skal foregå ut fra praktiske hensyn, resultatorientert og åpent. Vekten bør ligge på hva som faktisk virker, og ikke hva vi ønsker skal virke. Dagens omsorg er altfor ofte en kamp om å fremstå best mulig og tekkes egne formål. De tette båndene mellom bransjen og det offentlige gjør at debatter knyttet til resultater og fornyelse sjelden reises. Arbeidet med vanskeligstilte er beviselig ineffektivt, og følgelig har aktørene noe av ansvaret. Det er et reelt demokratisk og humanitært problem at vi ikke åpent kan diskutere omsorgsarbeidets aktører og deres resultater. 

For la det ikke være noen tvil: Omsorgen for vanskeligstilte er en kommersiell bransje. Bransjen, som jeg kaller omsorgsindustrien, er mindre veldedig, ideell eller frivillig enn den ønsker å fremstå som. Den er i høyeste grad kommersiell, og egeninteresser spiller en avgjørende rolle på et økonomisk, maktpolitisk, ideologisk og organisatorisk plan. Merkevarebyggingen omkring godhet og verdighet spiller en nøkkelrolle, og tilskudd, gaver og frivillighet danner det økonomiske fundamentet. De vanskeligstilte utgjør således et omsorgsmarked

Det store paradokset ved det norske hjelpearbeidet er kontrasten mellom aktørenes omdømme og den skrikende mangelen på resultater å vise til. Noe spissformulert kan man si at omsorgsindustriens fremste egenskap er å opprettholde lidelse. Bransjen utfører arbeid som ikke hjelper den vanskeligstilte videre til et bedre liv. Dette bidrar til vedlikehold av en dårlig livssituasjon og ikke til rehabilitering. Logisk nok ligger det et insentiv i dette for organisasjonene, om enn dystert: det lønner seg holde mennesker nede, ellers kan man ikke lenger hjelpe dem. Industrien måles ikke på resultat, men på antall kunder. 

Så hvem er den vanskeligstilte? Den som står utenfor det normale fellesskapet og som av forskjellige årsaker ikke er fullt ut i stand til å ta vare på seg selv. Det å være vanskeligstilt innebærer et sosialt utenforskap som på mange måter oppleves subjektivt. Både avhengighet, ensomhet, fattigdom og psykisk lidelse kan være årsaker som løper sammen i en nedadgående spiral – der den avhengige raskt blir fattig på grunn av høye utgifter knyttet til rusmisbruk, eller der den psykisk syke blir ensom på grunn av skam og isolasjon. For mange sammenfaller problemene og skaper uoverkommelige hindringer; de blir ensomme narkomane drankere med psykiske problemer og rusten økonomi.           

Betrakter vi omsorgsobjektene (brukerne) som elementer i et marked, er det underordnet om de er psykisk syke, alkoholiserte eller bare fattige. Arbeidet forløper parallelt, og det mest praktiske eksempelet er behandling i skjæringspunktet mellom psykiatri og rus, som er svært alminnelig. Arbeidet og rehabiliteringen av vanskeligstilte er delt mellom det offentlige og private, som sammen utgjør det totale behandlingsapparatet. Dette samarbeidet er i utgangspunktet positivt, men har ført til en pulverisering av ansvar, der kommunen og staten skylder på hverandre og de frivillige organisasjonene på det offentlige. 

Hverken det offentlige eller de frivillige aktørene gjør en god nok jobb. Et faktum få betviler, med unntak av aktørene selv. Norsk omsorgsarbeid kan enkelt forbedres, og har et betydelig uforløst potensial. Vi har god anledning til å hjelpe vanskeligstilte bedre og mer effektivt enn vi gjør i dag. Rusbehandling, rehabilitering og arbeid med fattige og hjemløse kan styrkes med relativt enkle grep. Åpen evaluering, modernisering og innovasjon er veien til bedring.

Gå til innlegget

Barnetigging og usynlige bakmenn

Publisert over 5 år siden

Hva oppnår tiggeren ved at du legger en mynt i koppen? Ikke bare opprettholder det en livssituasjon, det befester også en grusom underdanighet, som ingen tjuekroning kan lindre.

Den profesjonelle tiggingen tvinger oss til å innse at vi er en del av Europa. Vår respons på problematikken gir seg uttrykk i to motpoler: den fremmedfiendtlige og den naive. Den ene vil deportere, den andre bortforklare, og begge bidrar til å ødelegge en debatt vi trenger.På langt nær de fleste er nok enige om at bakmenn eksisterer i en eller annen form, og at en viss andel profesjonelle tiggere tilhører en organisering med faste plasser, tider og mønstre. Publikum selv observerer tiggere som leveres tidlig om morgenen i bykjernene og som hentes sent på kvelden. Eller menn i dress og dyre biler som samler inn penger fra koppene, noe publikum har kunnet se i Bergen, Oslo, Trondheim og andre byer. 

Forskere fra FAFO og NOVA hevder dette er for å beskytte tiggerne mot tyveri, og at det slett ikke finnes noen bakmenn. Det er altfor skråsikkert, og kan heller ikke dokumenteres godt nok til å benytte som argument. Det relativt enkelt å tenke seg andre årsaker til innhentingen av pengene fra koppene, og det er vanskelig å konkludere med at det ikke forekommer organisering den profesjonelle tiggingen. Det vil dog ikke dermed si at det ikke også finnes tiggere som er her på eget initiativ. Det ene utelukker nemlig på ingen måte det andre.

 

Bakmann eller ikke bakmann?

 

Debatten om bakmenn bærer i seg moralsk fordømmelse, på begge sider av bordet. Det vitner om at tiggernes skjebne vekker et følelsesmessig engasjement, hvilket er bra. Dessverre ser vi at engasjementet svinner hen, og for hvert år som passerer hører vi stadig mindre om hvordan vi skal møte problemet. Ikke minst om hvordan vi skal hjelpe eller bidra i tiggernes vanskelige livssituasjoner. Vi har blitt vant til tiggerne, og debatten har stoppet opp i en stillingskrig uten verken løsninger eller svar. 

Da jeg besøkte Romania for første gang tidlig på 1990-tallet, bodde jeg hos enhos en kristen tysk-amerikansk familie i den transilvanske fjellbyenBăile Tușnad i nærheten avBrașov.Ekteparet Tuttle hadde flyttet til Romania for å drive hjelpearbeid for barn.De organiserte trailerforsendelser fra Tyskland med leker og husholdningsprodukter til fattige familier,jobbet somhelsearbeidere og behandlet barn for enkle sykdommer i mangel av tilstrekkelig lokal helsehjelp. De pendlet regelmessig til hovedstaden București for å bidra blant de verst stilte gatebarna. 

Da de først lærte meg om tilstanden til tiggerbarn, trodde jeg ikke på dem. Foreldre som lemlester sine sønner og døtre for å gjøre dem til mer effektive tiggere, er knapt mulig å tro, til jeg observerte det selv. Det enorme antallet tiggere skaper en tøff konkurransesituasjon, noe som dessverre kan gi et blindet barn et fortrinn.Barnetigging er den groveste form for moderne slaveri, og man bør nok erkjenne at også profesjonelle tiggere i Norge ville brukt barnetiggere om det lot seg gjøre. Og nettopp dette er noe av bakteppet for det vi ser på gata i Norge. Ja, det kommer tiggere fra andre steder enn Romania, men det er på siden av poenget. 

Den reelle nøden og sosiale utstøtelsen som driver tiggingen er noe man sjelden tar konsekvensen i den norske debatten. Fattigdommen benyttes snarere i et retorisk spill for å få rett. Kirkens Bymisjon lanserte i 2007 en «undersøkelse» om tiggere (Brattvåg 2007). De lønnet en sosiolog som spurte 40 rumenske tiggere om de hadde bakmenn. Hva de svarte? Nei, det hadde de ikke. Ingen bakmann. Dette holdt for Kirkens Bymisjon, som spredte «funnet» til mediene. Under dekke av «forskning» og «undersøkelse» har denne Bymisjons-rapporten gått sin gang i pressen under overskrifter som «– Utenlandske tiggere ikke kriminelle» og «– Tiggingen er ikke organisert». Med oppslag i flere av landets største medier har dette bestillingsverket bidratt til å skape et inntrykk av at det finnes seriøs forskning som forteller oss at tiggingen ikke er organisert.

 

Familiestrukturer

 

Forskningsstiftelsen FAFO la i juni 2015 frem en rapport om tigging, der de hadde intervjuet 1200 tiggere i Oslo, Stockholm og København, og spurte blant annet om de hadde bakmenn (Djuve m.fl. 2015). Forskerne erfarte at tiggingen er organisert gjennom familienettverk og lignende strukturer, men at det likevel ikke er organisert – at det dermed ikke finnes bakmenn. De utelukket ikke at det kan eksistere, men klarte ikke å finne spor av det gjennom intervjuene. For FAFO var ikke familie-perspektivet verdt å forfølge, på tross av at familiestrukturer for romfolk er et helt annet og hierarkisk system enn det vi er vant til. 

På Dagsrevyen sa FAFOs Anne Britt Djuve rett ut at FAFO kan være sikre på at det ikke finnes bakmenn, uten å forklare hvorfor. «Vi er faktisk veldig sikre på det. Det er blant annet fordi vi har gjort jobben en god del grundigere enn å bare spørre folk ’har du en bakmann, ja eller nei’». Som hun selv erkjente, er det opplagte problemer knyttet til å stole på svarene. Hva var det så FAFO gjorde som fikk forskerne til å være «veldig sikre» på konklusjonen? Vel, akkurat det hun selv harselerte med, nemlig å spørre folk om de har en bakmann, «ja eller nei». Resonnement var som følger: «Hvis det hadde vært sånn at alle disse hadde hatt en bakmann, så hadde vi fått høre om det.» Kort sagt var det lite ved selve rapporten eller forskernes uttalelser som pekte på at det ikke finnes organisering. 

Forskningsinstituttet Nova publiserte et notat i 2012 som sa mye av det samme som FAFO. Forsker Ada I. Engebrigtsen brukte den samme logikken som FAFO, nemlig at inntektene fra tigging var for lave til å vekke bakmennenes interesse. Engebrigtsens rapport var et resultat av «korte, spontane samtaler» med «rundt» 50 tiggere i Oslo, inngående samtaler med fem personer, intervjuer i Romania og samtaler med aktører på gata, blant andre Kirkens Bymisjon og Uteseksjonen. I likhet med FAFO-forsker Djuve anerkjente Engebrigtsen at de hun intervjuet, ikke nødvendigvis hadde noen interesse i å fortelle sannheten, men landet likevel på at svarene representerte virkeligheten. Angående inntekter av tigging, tar forskerne feil, noe jeg har skrevet om tidligere i Dagsavisen.

 

Barnetiggere

 

BBCs dokumentar om barnetigging i programmet Panorama fra 2011 tegner et ganske annet bilde, og viste at det kan skjule seg mer under overflaten enn det tiggeren på gata ønsker å fortelle. Journalister fulgte tiggere på gata i London, og avslørte spekulative metoder for å tekkes publikum og bånd til organisert lederskap i landsbyer i Romania – det vi normalt omtaler som bakmenn, på mest banale vis: menn i svarte dresser og dyre svarte biler med sotede vinduer. Dokumentaren viser en tiggerkultur som tilpasser seg omstendighetene for å øke inntjeningen, og en av de populære løsningene i London var å kle seg ut som muslim og tigge ved moskeer, vel vitende om at Koranen oppfordrer til å gi til almisser til tiggere. 

Det er i og for seg uproblematisk om folk kler seg ut som biskoper, imamer, Jesus, Mohammed eller hva de måtte føle for. Men å spille på publikums samvittighet synes som en ukultur. Det å late som man er handikappet, stille frem bilder av små barn eller late som man gråter og klynker, er en adferd som er vanskelig forenlig med å bygge tillit og likeverd. Det er mulig å tenke seg at distansen til samfunnet øker og at veien til arbeid blir lengre av dette, og at vi dermed ikke bør oppmuntre de mest spekulative tiggernes opptreden. 

Det er uansett usikkert om det er effektivt å gi til profesjonelle tiggere, men det kan være klokt å ha et bevisst forhold til de mest utagerende og spekulative av dem, for det å gi stimulerer antakelig til mer av den samme adferden. Lidelses-tiggingen uttrykkes forskjellig, ved gamle damer som gråter høylytt eller barn som er trent til å se triste ut. Det er et vanlig syn fordi det fungerer. Tigging er en kommersiell virksomhet som tilpasser seg tilbud og etterspørsel, og forholder seg dynamisk til insentiver og stimulans. 

BBC-dokumentaren viser også noe langt mørkere: Et organisert og regissert regime som sender ut tiggere rundt om i Europa som slaver – i dette tilfellet med barn på slep for å effektivisere inntjeningen. Da de profesjonelle kom til Norge, dukket det også opp en god del barn, men det viste seg raskt at barnetigging ikke lot seg gjennomføre uten en hel del bryderi med myndigheter, offentlighet og barnevern. Det skal vi være stolte av, for barnetigging er den mest groteske siden av den profesjonelle nøden. Barn som trenes opp til tigging. Barn som påføres fysiske handicap eller blindes for å tigge bedre. Barn som aldri får sjansen til å være verken barn eller mennesker fordi noen skal tjene penger på dem. Det er gode grunner til å anta at den profesjonelle tiggingen i Norge er en del av nøyaktig den samme organiserte strukturen som utnytter barn.

Sympatiens paradoks

 

I Norge står positive holdninger til medmennesker sterkt. Men sympati er imidlertid ikke alltid den mest effektive hjelpemekanismen, noen ganger kan den tvert imot stå i veien for reell hjelp. Det ligger et paradoks i sympatien som vises tiggere, og veldedigheten virker muligens omvendt proporsjonalt med sympatien som utøves: å gi mynter til tiggeren eller mat til den sultne kan være mer til skade enn til gagn. Ikke bare opprettholder det en livssituasjon, men befester også en grusom underdanighet, som intet brød i verden kan stilne. Som ingen tjuekroning kan lindre. 

Ydmykhet er en god menneskelig egenskap, men ydmykelse er det ikke. Når du ber en venn om hjelp fordi du trenger det, emosjonelt eller materielt, er det en fin handling som gjør deg sårbar og inngir tillit hos vennen. Slikt bygger relasjoner og utdyper forhold mennesker imellom. Om du er en konstant mottaker av hjelp og aldri gir, inntar du en underdanig posisjon. Rollen er krenkende og kan aldri bli jevnbyrdig. Det å gi til tiggeren kan opphøye giverens samfunnsmoral, få giveren til å føle seg litt bedre. Det er denne sympatien profesjonelle tiggere utnytter når de setter frem bilder av familie, små barn eller benytter andre effekter som skal få publikum til å oppleve medfølelse. 

Når tierne og tjuekroningene faller ned i koppen hennes, når dagene går og tiggeren fortsatt sitter der – hva er det vi egentlig bidrar til?

 

 

Gå til innlegget

Mediekrisen er et samfunnsgode

Publisert over 5 år siden

Pressens troverdighet er historisk lav. I malstrømmen av annenrangs journalistikk er pressen selv taperen. Heldigvis er dagspressens kollaps er et gode for samfunnet.

Fritt Ords ytringsfrihetsrapport fra 2014 kan fortelle oss noe om publikums forhold til media. En av tre svarte at de har liten eller ingen tillit til hvordan mediene setter søkelys på egen samfunnsrolle. Sju av ti mener at norske journalister lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt, mens nær halvparten mener at journalister lar seg påvirke av eiernes økonomiske interesser. Altså at journalistikken påvirkes av økonomiske motiver og annonsører. 

Andre undersøkelser bør være velkjente for de fleste. De som plasserer journalisters tillit på nivå med bruktbilselgere. En floskel som antagelig stammer fra VGs spørreundersøkelse i 1997, der journalister og bruktbilselgere endte opp som de to yrkene med lavest moral. Responsundersøkelsen fra 2015 forteller om et publikum der 17 prosent har stor tiltro til mediene, mens 16 prosent har liten eller ingen. Et publikum der 65 prosent har «noe tiltro». Undersøkelsen avslører også at den eneste yrkesgruppen som har stor tro på journalister og redaktører er journalistene og redaktørene selv. 

Journalister liker ikke å erkjenne slikt, men kanskje har publikum noe rett? Når synkende tillit opptrer sammen med sviktende salg, kan det ha en sammenheng. For det er vanskelig å argumentere for at dagspressen forvalter sitt mandat på en spesielt seriøs måte.Særlig VG, Dagbladet og Aftenposten, men også store nummer to-aviser. Mens en og annen artikkel eller kommentar faktisk er relevant og har en viss kvalitet, er det store bildet preget av noe helt annet: sensasjon, kjendiseri, kliss og reklame. 

Ulykkesfråtsing, tv-serie-inspirert krimdekning og hemningsløst klikkhoreri preger hverdagen. Masseproduksjonen av medieskapte kjendiser bidrar til en endeløs negativ spiral, der Paradise hotel-Bjarne, Farmen-Else og Skal vi danse-Ali tåkelegger pressehverdagen, og tar rom som ellers kanskje kunne handle om såkalt viktig stoff. Det behøver ikke være noe galt i det underholdning, men man kan ikke med hånda på hjertet påstå at noen av de ledende mediehusene i Norge anno 2016 virkelig satser på tung eller seriøs journalistikk. 

Dog er det ennå ikke helt fritt for seriøse innslag, heldigvis. De unntaksvise innslagene av analyse eller gravestoff som redaktører alltid peker på når de møter kritikk av eget stoffutvalg. Men én god analyse eller nyhetssak veier dessverre ikke opp for ti smakløse kjendissaker. 

Den fjerde statsmakt virker ute av stand til å fornye seg, og åpner dermed stadig mer rom for andre og uavhengige medieaktører. En av mange årsaker til at dette er heldig er den forbausende likheten blant de etablerte produktene. 

Det gjentas ofte blant kommentatorer i pressen at vi har fått et større mangfold. Og ja, med fremveksten av alternative medier så stemmer det til en viss grad. Men innenfor de klassiske mediene er det fortsatt en forbausende konsensuspreget produksjon av nyheter og meninger som bør bekymre oss alle. 

Både i stoffets innhold, organisering, vinkling og fremstilling så ligner de store dagsavisene hverandre i høyeste grad. Det kan sammenlignes med om norsk partipolitikk kun besto av Høyre og Arbeiderpartiet. Men heldigvis er norsk politikk vesentlig mer variert enn norsk presse. Slik sett har den fjerde statsmakt noe å lære av norsk politisk partiflora.

Heldigvis er pressen i fall 

Dagspressen er heldigvis i fall. En av impulsene er å peke ut syndebukker. I en desperat kamp etter å fremstille egne produkter som verneverdige forsøker man underminere andre kilder til nyheter. Alternative mediekilder – kommersielle og ikke-kommersielle – fremstilles som en trussel mot demokrati og ytringsfrihet. Bloggere er blant redaktører og journalisters hyppigste fiender, og degraderes ved enhver anledning. 

Leser du aviser gis det et inntrykk av at blogging er en lek for tilbakestående mennesker. Den journalistiske hersketeknikken handler om å utdefinere blogging som ubetydelig og uprofesjonell. Vel og merke med unntak av deres egen bloggvirksomhet, som er underlagt «redaksjonell kontroll». Et begrep som gjerne benyttes som et tryllestøv både i møte med kritikk og i møte med nye konkurrenter. 

«Redaksjonelle vurderinger» er redaktørenes politikersvar ved hver eneste vanskelige korsvei.

Dagspressen ønsker at vi skal tro de er uvurderlige, og at de utfører noe som ingen andre er i stand til. Det er det reneste sludder. Spredning av informasjon er en stor fordel i et demokratisk perspektiv. Om det foregår gjennom blogger, alternative medier eller mer etablerte kilder er knakende likegyldig. 

Selvsagt behøver vi et minimum av redaksjonell styring, og selvsagt er det viktig med sterke journalistiske miljøer med ressurser og kompetanse til å grave og til å forfølge saker i dybden over tid. Men dette er på ingen måte forbeholdt den tradisjonelle presse, verken av mandat, tradisjon eller noen form for naturgitt oppgave. 

«Journalistikk i krise» er en floskel. En illusjon skapt av livredde etablerte aktører. Derfor er det ønskelig at mediemakten reelt forskyves fra mediehusene til andre deler av presse og samfunn. Hvilket neppe vil skje med det første, da journalistmiljøene også representerer en profesjonskamp. 

Profesjoner som kjemper i flokk har som kjent to mål: å bevare det de har, og forhindre all konkurranse fra utsiden. Det store paradokset ligger i insisteringen på at det er mediehusene som forsvarer den tradisjonelle journalistikken, at det er dagspressen som hever fanen for den klassiske journalisten og hans verdier. Det er usant. Sannheten er omvendt: Ingen har gjort mer for å hule ut journalistens status og velferd mer enn de store mediehusene. Den kreative og presseidealistiske aktiviteten skjer utenfor makthusene. Slik sett kjemper mange redaktører mot seg selv. 

Elendig journalistikk 

Sannheten er at om vi hadde nullstilt medie-Norge ville man relativt enkelt kunne bygge en fleksibel og tilpasningsdyktig presseflora. Men selve eksistensen av etablerte aktører og makthus er den største hindringen for modernisering. Det er som i idretten, og den som spiller for ikke å tape blir ofte taperen mot den spiller for å vinne. 

Noe av årsaken til krisestemningen er et ønske om status quo. For mange har noe å tape her. Denne «krisen» handler egentlig om store konserners frykt for å egen økonomi, videre forplantet nedover i systemet på en slik måte at frykten også rammer  journalister og redaktører, som frykter for sine posisjoner, sitt renomme og sine høye inntekter.

Selvforsvar er aldeles naturlig. Men for alle oss andre er det viktig å løfte blikket. For enn så lenge er det dessverre nettopp de samme mediehusene som eier brorparten av definisjonsmakten til analysen av samfunnet, og dermed også analysen av egne utfordringer. 

Derfor lever vi med en mediedebatt ført på falske premisser. Det de kaller krise er egentlig en mulighet. Det de kaller utvanning av journalistikk er i realiteten en nødvendig fornyelse av elendig journalistikk. Begge deler høyst ønskelig, og ikke minst demokratisk viktig.

Med dette bakteppet har fremveksten av ukontrollerbare konkurrenter en ekstra fordel; der desperasjonen hos dagspressen preger mer og mer av stoffet, åpner det seg stadig nye rom for initiativsrike og meningssterke alternative aktører. Om journalistikken fortsatt skal være en relevant statsmakt og en som kjemper den lilles sak mot de store, grådige og maktkåte er denne utviklingen det beste som kunne skje. 

For når mediemakten benyttes mot de små, og redaktørene ikler seg næringslivslederens strøkne dress er det på tide å blåse i fløyta. Når journalistikken blir et økonomisk middel så nærmer man seg veis ende.

Blottet for selverkjennelse

Iveren etter annonsekroner og klikk, og den stadige sutringen over vanskelige kår fungerer som et skjold mot virkeligheten. For i virkeligheten er de journalistiske produktene blitt dårligere. I takt med veksten i du- og vi-journalistikken, krimjournalistikken, kjendiseriet og sensasjonsjaget er pressens integritet og status kraftig redusert. Summen av dette etterlater et inntrykk av noe narkomant: en tidligere sunn og livsglad institusjon som stadig finner ny argumentasjon for å få i seg stadig tyngre og hurtigvirkende dop. Lik en narkoman som ennå ikke har erkjent sin rusavhengighet, men som på sørgelig vis lever i illusjonen om sine tidligere dager. 

Når pressen klager sin nød over verdens åk, så husk at det er pressen selv som står i veien for sin egen utvikling. Om integriteten går opp i røyk, så er det pressen som har tent ilden. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere