Anlov Mathiesen

Alder: 46
  RSS

Om Anlov

Forfatter, informasjonsleder og tidligere redaktør.

Følgere

Rusomsorgen må fornyes

Publisert rundt 5 år siden

Ved å stimulere sosiale gründere kan vi øke sysselsettingen av rusavhengige, outsidere og hjemløse. Norsk rusomsorg har ingen evne til nytenkning. Tilskuddspolitikken må endres.

Det ligger i vår tankegang at outsiderne skal bli «normale». En slutning som er både feilaktig og direkte skadelig: Rusavhengige Jonas skal ikke tilpasse seg systemet, systemet skal tilpasse seg ham. Det er gjennom arbeid og aktivitet folk som har falt utenfor får sosial trening og selvrespekt.

Nav må gjøres smidigere og mer tilpasset brukeren. Saksbehandlere må ansvarliggjøres, og ha en felles interesse i at klienten lykkes. Nav må programmeres for å være til hjelp, og ikke være en utfordring.

Ved å stimulere sosiale gründere og gode ideer kan vi øke sysselsettingen av fattige, rusavhengige, LAR-pasienter og hjemløse. Blant de nær 8000 pasientene i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) er 78 prosent uten arbeid eller utdanning.

Klesprodusenten Stormberg er blitt et fyrtårn innen integrering av vanskeligstilte, med sin unike bemanningspolitikk der 25 prosent av arbeidsstokken er tidligere rusavhengige, tidligere kriminelle eller andre som har falt utenfor. Samfunnet kan ikke kun belage seg på velvillige bedriftseiere, men legge til rette for egne og nye bedrifter med en sosial sysselsettingspolitikk.

Både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon forsøker å tilby lønnet aktivitet til mennesker utenfor arbeidslivet, men tiltakene har liten vekt på utvikling og videre muligheter.

Denne tankegangen bør kopieres av det offentlige, gjennom lavterskeltilgang på arbeidsmarkedet landet over. Det finnes eksempler på dette, som Stavne Arbeid i Trondheim eller Senter for arbeidslivsforberedelse (ALF) i Bergen - kommunale initiativ som samarbeider med Nav og næringsliv om å skape veier inn i arbeidslivet for mennesker som står utenfor. Omfanget er ikke i nærheten av tilstrekkelig.

Sosial innovasjon bør bli et satsingsområde. Som gatemagasiner har bevist, er det fullt mulig for rusavhengige å jobbe dersom tiltaket er tilpasset brukeren. Det finnes privatpersoner over hele landet med gode ideer. Disse må stimuleres gjennom oppstartsmidler og tilrettelegging gjennom Nav.

Ideelle aktører må også ta et større ansvar. Både Frelsesarmeen (Jobben) og Kirkens Bymisjon (Lønn som fortjent) forsøker å tilby lønnet aktivitet til mennesker utenfor arbeidslivet, men tiltakene er begrenset, med liten vekt på utvikling og videre muligheter. Det å koste gatene er bedre enn å sitte hjemme, men organisasjonene bør opprette langt mer utviklende former for lønnet arbeidstrening.

Målsettingen må være å utdanne og sysselsette, men inngangen til arbeidslivet må gjøres så fleksibel som mulig, på arbeidstakers premisser. Visjonen må være å styrke den enkelte til å stå på egne ben og ha et fullverdig liv. Det kan bare oppnås gjennom aktivitet. Tusenvis av brukere kan benyttes i omsorgsbransjen.

Høy kompetanse og entusiasme kombinert med et skrikende behov for å kunne være til nytte er oppskriften på suksess, men det forutsetter fleksible og tilrettelagte løsninger på brukernes premisser. Ingen har sterkere kompetanse på den rusavhengiges hverdag enn den rusavhengige selv.

Nav er sentral i ethvert behandlingsløp. Historier fra brukere forteller om et Nav som motstander i stedet for medspiller. Noe av årsaken er at det offentlige har en rigid oppfatning av og forventning om hva brukerne skal oppnå. At hun skal tilpasse seg en ordinær livsstil, og nærme seg det «normale» hverdagslivet. Men mennesker som har levd utenfor samfunnet i en årrekke, er det en helt urealistisk forventning, og for mange direkte ødeleggende.

Sjansen for å lykkes med rehabilitering øker betraktelig om vi tilpasser systemet til brukeren i stedet for det motsatte. En av de største hindringene for mennesker med ruslidelser er den høye terskelen for å komme i jobb. Det må være fullt mulig å få støtte til et utdanningsløp. Å studere eller tilegne seg kunnskap handler nemlig ikke om å komme raskest mulig ut i jobb. Det er også en dannelse, som innebærer selvutvikling, sosialisering og mestring.

Derfor er det klokt om vi gir Nav redskapene for å gi mennesker utdanning etter ønske, der den endelige målsettingen ikke alltid må stå i sentrum. Saksbehandlere bør forstå at det kan ta flere år før en tidligere rusavhengig vet hva han eller hun ønsker å jobbe med.

Noe av budsjettet til Nav må øremerkes sosiale foretak i stor skala. Dermed skaper vi insentiver for sosiale entreprenører til å konstruere prosjekter som sysselsetter vanskeligstilte. Sosialt entreprenørskap i Norge er fortsatt helt i startfasen, men ikke fordi det mangler ideer. Personene og løsningene florerer, men de mangler startmidler.

I dag er søkemulighetene spredt gjennom små potter fordelt mellom en rekke instanser og etater. For ordens skyld har Nav i dag noe de kaller et «utviklingstilskudd», der de deler ut maksimalt 150.000 kroner til sosiale entreprenørskap fra en pott på ni millioner. Det viser at den rette tenkningen er til stede, men omfanget ubetydelig. Staten bør opprette et større fond for sosial innovasjon som forvaltes av Nav. 300 millioner kan være et fornuftig utgangspunkt.

Sosialt entreprenørskap betyr å benytte virkemidler som oftest stammer fra næringslivets tenkning til det beste for samfunnsgrupper som har det vanskelig eller står utenfor. Det kan bestå i hva som helst, fra epleplukking og magasinsalg til mikrokreditt eller vareproduksjon. God sosial virksomhet er kapitalisme på sitt aller beste, der man søker en balanse mellom enkeltmenneskets egeninteresse og et større formål.

Sosialt entreprenørskap er blitt et moteord, men foreløpig lite annet - konferanser og politikertreff der milliardær Johan Andresen, hans selskap Ferd Sosiale Entreprenører og noen fra Kronprinsparets Fond snakker om hvor bra det er med nytenkning.

Sosial innovasjon handler om endring og visjoner, som er uforenlig med å være en forlenget del av det offentlige, derfor bør statens og kommunens rolle i sosial forretningsdrift være begrenset. Tiltak og ideer med egen inntjening bør prioriteres for å bygge størst mulig selvstendighet på vegne av tiltakenes brukere, og for å skape en bærekraftig næringskjede innen det sosiale arbeidet.

De beste sosiale entreprenørskapene har egen inntjening og er ikke avhengige av offentlig driftsstøtte, men av oppstartsmidler. De færreste er milliardærer, og de færreste har tilgang på de hundretusener eller millioner av kroner som er nødvendig for å starte omfattende prosjekter. Det må staten og kommunene være villige til å tilføre.

I den prosessen må vi tørre å endre tilskuddspraksisen i omsorgsindustrien, omfordele midler fra de rike, etablerte organisasjonene over til de små, innovative, sosiale gründerne. Dagens omsorgsbransje er lite innovativ og ikke organisert for eksperimentelle løsninger.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

(Foto: Colourbox)

Gå til innlegget

Vi skal alle dø

Publisert rundt 5 år siden

Eldre er redusert til en offentlig øvelse i kostnadsminimering. Men det er ingen naturlov som sier at eldre ikke kan ha et aktivt liv. Vi må bringe dem tilbake i samfunnet og la dem leve.

Vi skal alle dø. Rik, fattig, stor og liten. Livets siste kapittel er fra biologiens side krevende. Som samfunn har vi bidratt til å gjøre den ekstra besværlig. Våre eldre er redusert til overmedisinerte objekter uten verken nytte eller mening. Det som bør være en siste verdige reise er blitt et innholdsløst venterom. Som gruppe er de eldre lite annet enn en offentlig øvelse i kostnadsminimering og effektivisering av tjenester. Som individer er de derimot godt stoff, brikker i et spill om folkets gunst, en kappestrid om sympati. 

Maskinell oppbevaring. Det er oppsiktsvekkende hvor lite kreativitet vi viser i eldreomsorgen. Jeg har selv arbeidet med både demente og oppegående seniorer, og få deler av samfunnet er så blottet for innovativ kraft. Den maskinelle strukturen vitner mer om det offentliges behov for oppbevaring enn menneskelig ønske om omsorg.Mer om kommunenes kortsiktige prioriteringer enn om klok planlegging. For oppbevaring er vi dyktige til: Pleiere over hele landet er eksperter på løfting, stell, vask og tidtaking. Det er ikke sarkastisk ment; det er få yrkesgrupper jeg setter høyere. Faktum er at pleiernes potensial ikke utnyttes. 

Filosofisk utfordring. For vi glemmer omsorgens viktigste aspekter, den menneskelige, etiske og filosofiske utfordringen som ligger i å sørge for de eldste, de syke og de som skal dø. Vi henfaller ofte til enkle, fysiologiske løsninger på større biologiske utfordringer. Medisiner i stedet for anstendighet, effektiv innsparing i stedet for et reelle tilbud. Konsekvensen er at omsorgen blir ren oppbevaring. En vente-på-døden-tilstand som ingen egentlig ønsker seg. Men fordi alle deltar slipper vi å ha dårlig samvittighet. Vi forleder oss selv til å tro at det er slik det skal være.  

Tverrpolitisk. Når jeg sier vi, så er det av ren høflighet. For selv om omsorgen angår oss alle så må ansvaret hvile et sted. Og dette er et definitivt lederansvar. Det må skapes insentiver for variasjon og private initiativ. Organisasjoner, private, bedrifter og kommuner må stimuleres til å tenke nytt. Og med privat mener jeg ikke den banale anbudsiveren som deler av høyresiden benytter som en trylleformel. Ei heller det motsatte – venstresidens ideologiske angst mot alt som lukter «profitt» er en vel så stor fare mot mangfold og innovasjon. Vi må tenke like tverrpolitisk som vi må tenke tverrfaglig. Det nytter ikke å ikke tenke i polariserte slagord.

Generasjon depresjon. Man anslår at 100 000 eldre lider av depresjon. Selv om alderdommen kan være trist er det liten tvil om at vår organisering av eldreomsorgen bidrar til økt ensomhet og isolasjon. Dette er kunnskap vi allerede har, og derfor er det en helsepolitisk forsømmelse å ikke legge til rette for både terapi og et langt bredere sosialt tilbud. Livets avsluttende kapittel trenger ikke være slik som i dag. Det er ingen naturlov som sier at eldre skal stues bort på triste institusjoner med et minimum av menneskelig aktivitet. Eller sitte isolerte i trygdeboliger, med små øyeblikk av menneskelig kontakt i en ørken av tomhet. Derfor må samfunnet utfordre seg selv, tvinge alle aktører til å tenke nye løsninger. Nyskapning må lønne seg.

Endre tankegang. Samtidig som vi stimulerer til nye ideer bør vi revurdere organiseringen av omsorgen, både hjemmetjenestene og sykehjem. Det mest åpenbare grepet er å sørge for større sosial aktivitet. Det kan oppnås gjennom å tenke på eldretilværelsen som noe som faktisk skal leves, ikke bare noe som skal utholdes. Eldre må få reelt ansvar, aktive roller og sjansen til å ha innflytelse over sin egen alderdom. Dette kan oppnås gjennom å tenke i retning av småsamfunn eller landsby, i stedet for å tenke avdeling. Å tenke borger i stedet for bruker eller mottaker.

Eldresamfunn. Kommunene bør legge til rette for små samfunn eller landsbyer der det innholdet produseres, underholdes og driftes av og med de eldre selv. For medvirkning er en nøkkel. Til omgivelser, naboer, venner og eget liv. Heldigvis er dette noe som norske politikere har tatt innover seg. Såkalte demenslandsbyer er under planlegging, inspirert av lignende prosjekter i Nederland. Selv om utviklingen går svært sakte, er det likevel et godt tegn.

Kunnskap. Eldres kunnskap bør også benyttes i stor nasjonal skala, som rådgivere og foredragsholdere i utdanning og arbeidslivet. De aller fleste fag kan med hell inkorporere eldre. I en overgangsfase kan det fremstå underlig å så og si re-innføre seniorer i skoler, barnehager og bedrifter. Men etter et par turbulente og lærerike år vil det fremstå som den naturligste ting i verden. Vi kommer til å måtte erkjenne at vi gjorde en idiotisk tabbe ved å stue bort de eldre.

Oppbevaring eller liv? Grep som dette vil øke livskvalitet, aktivitetsnivå og bringe de eldre og samfunnet nærmere hverandre. Å fjerne de eldre fra samfunnet er i utgangspunktet unaturlig, og vitner om et kortsiktig fokus på produksjon og en misforstått forståelse av samfunnsøkonomi. Før vi vet ordet av det vil dagens omsorgsmodell tvinge kommunene i en ubehagelig knestående som det kan bli umulig å reise seg fra. Vi må hjelpe lederne våre til å tenke langsiktig og humant. Når vi tenker eldreomsorg bør målet være klart definert. Ønsker vi en effektiv oppbevaring eller ønsker vi å legge til rette for fullverdige liv også etter pensjonsalder? For ja, det er en motsetning.

Gå til innlegget

Islamsk terror har med islam å gjøre

Publisert rundt 5 år siden

Vi har fått nok et religiøst terrorangrep. Har det likevel ingenting med religion å gjøre?

Terroristen Omar Mateen drepte 49 mennesker. Han støttet angrepet på World Trade Center. Han dro to ganger på pilgrimsferd til Mekka, og sverget troskap til IS under angrepet. Hans far ledet et Taliban-vennlig talkshow. Det tok likevel kun minutter før omsvøpet var i full gang: «Dette har ingenting med Islam å gjøre.» Ved hver korsvei serveres vi kravet om at islam ikke skal knyttes til terror.

Leder av Islam Net, Fahad Qureshi, skrev i Dagbladet at «islams holdning til homofili er irrelevant for denne massakren, da Mateen ikke var religiøs.» Qureshi bruker en for meg ukjent definisjon av religiøs, og etter mine begreper fremstår Mateen tydelig som en muslim. En mann som besøker sin moské fire ganger i uka for å be og reiser på pilegrimsturer, forekommer meg religiøs. At han muligens også var psykisk ustabil og hadde problemer med sin egen legning endrer ikke dette.

Alle kan psykologiseres, og det er vanskelig å finne en terrorist som ikke har en trøblete psykiatrisk profil. Det bør ikke få endre synet på de ytre påvirkningene som bidrar til å utløse gjerningene. De færreste ustabile mennesker ender som drapsmenn, og det er gode grunner til å tro at nettopp ytre påvirkning er det som utgjør denne fatale forskjellen. I tilfellet Orlando er den ytre påvirkningen nettopp troens møte med legning; det virker sannsynlig at islams forhold til homofili har spilt en nøkkelrolle.

«Terroren kan ikke være inspirert av islams syn på homofili,» mener Qureshi. Det fremstår noe bastant, all den tid mennesker verden over lider under islams syn på homofili. Forbindelsen mellom homohat og tro er åpenbar, og en fellesnevner for islam og kristendommen. Som et vondt pust fra en svunnen tid, da både kuriøse slaktemetoder, æresdrap og homofrykt hadde en viss stammelogikk. 

«Drep han som gjør det, og drep han som blir gjort det på.» Blant mye annet står denne setningen å lese i Hadith (Muhammeds tale og gjerninger). Koranen kaller homofili for den verste synd. Bibelen har tilsvarende: Når en mann ligger hos en annen mann skal de begge dø, og deres blod skal «være over dem.» 

Men kristendommen har tatt et skritt videre. Med drahjelp fra blasfemikere, satirikere, kunstnere, filosofer og kritikere har kristendommen blitt tvunget til å tilpasse seg en opplyst virkelighet. Det er ikke tilfellet med islam, der homohatet og kvinneundertrykkingen fortsatt lever altfor godt. 

Det er ingen tilfeldighet at det hovedsakelig er den muslimske verden som forbyr og straffer homofili. Jeg tror dog at muslimer flest er i ferd med å modernisere sin rettsfølelse. En av hindringene ligger nettopp i å ikke se sammenhengen mellom islam og islamistiske terrorhandlinger. I å hindre og avspore debatten om verdier og holdninger. 

Frikjenningen av islam følger ikke logiske regler. Men dette til tross, det er grunn til å tro at det ligger gode intensjoner bak. Et ønske om å ikke stigmatisere muslimer. Dessverre virker dette mot sin hensikt. Muslimske miljøer blir i forbausende liten grad presset på sine standpunkter til for eksempel homofili. Muslimske ledere i Norge slipper unna med standardfraser og bortforklaringer. 

Dette er ikke en kuriositet i det offentlige rom. Hva forbilder, ledere og fremskutte muslimer mener er med på å prege islam i Norge. Islamsk Råd sine stadige utspill knyttet til dødsstraff, kvinner og homofili er til stor skade. Det hemmer utviklingen av sunne holdninger blant såkalt moderate muslimer, og det bidrar sterkt til den fremvoksende motstanden mot islam. 

De siste ukene stadfester inntrykket av en offentlighet som ønsker å fortie holdningsproblemer i islam. Leder av Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen, skriver i Vårt Land at Orlandohandlet om generell homofobi. Han tilskriver riktignok logikken til andre religioner: «Hvis noen begår ondskap i kristendommens navn, vil jeg si at dette ikke er kristendom.» Religiøs vold eksisterer således ikke, uavhengig av religionenes praksis, påbud eller hellige skrifter. 

Linda Noor, leder i Minotenk, skrev i en ellers sindig Dagbladet-kronikk:«La oss hedre de drepte i Orlando (...) med å ta et samlet krafttak i hele vårt samfunn mot homofobi og homohets.» Hun tar feil, verken ansvaret eller konsekvensene skal legges på «hele vårt samfunn».

Et underlig bidrag i debatt kommer fra Skeiv Verden, en organisasjon for skeive med minoritetsbakgrunn. Leder Nora Mehsen mener at å blande inn islam er å sette minoriteter opp mot hverandre, og at kampen mot homofobi og islamofobi er den samme kampen.. Hun avfeier muligheten for at islam kan være en del av årsaken, uten at det kommer helt klart frem hvorfor.

Det finnes heldigvis andre stemmer. Shoaib Sultan og Alexander Mousavi skriver klokelig at «Svært lettvint påstår man at folk som gjerningsmannen ikke er muslimer. Noe som vi sier om ISIL og andre til stadighet. Dette, slik vi ser, er uriktig, svært naivt og i sin ytterste form tåkelegning av sannheten.»

Omar Akhtar skrev et av de viktigste bidragene i debatten, der han som homofil muslim argumenterer for at det nettopp er viktig å koble islamsk tro og kultur til terrorhandlingen. At han oppfattes som modig forteller også noe om stemningen knyttet til islam og homofili. Noe Sylo Taraku peker på til i en annen viktig kronikk, nemlig at homofobi er utbredt i muslimske miljøer, og at dette er noe man må ta et oppgjør med.

Den store frykten for homofili har få spor av rasjonalitet, og viser at religionene tilhører en annen tid. Nettopp her ligger muslimenes kollektive ansvar: å fornye sin tro i møte med det moderne samfunn. Den enkelte muslim bærer på ingen måte ansvar for ofrene. Men enhver muslim som forfekter denne delen av islam, bærer et ansvar for at slike ideer fortsatt har kraft til å påvirke.

Om du stilltiende godtar at kvinner må tildekkes eller holde kjeft, så kan du ikke la deg overraske om noen utnytter denne makten og straffer dem ut fra samme logikk. Om du uten protester godtar hatefulle holdninger mot homofile eller jøder, kan du ikke overraskes om noen setter hatet ut i praksis.

Kronikken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet.

Gå til innlegget

Islamsk terror har med islam å gjøre

Publisert rundt 5 år siden

Vi har fått nok et religiøst terrorangrep. Har det likevel ingenting med religion å gjøre?

Terroristen Omar Mateen drepte 49 mennesker. Han støttet angrepet på World Trade Center. Han dro to ganger på pilegrimsferd til Mekka, og sverget troskap til IS under angrepet. Hans far ledet et Taliban-vennlig talkshow. Det tok likevel bare minutter før omsvøpet var i full gang: «Dette har ingenting med islam å gjøre.» Ved hver korsvei serveres vi kravet om at islam ikke skal knyttes til terror. Leder av Islam Net, Fahad Qureshi, skriver i Dagbladet at «islams holdning til homofili er irrelevant for denne massakren, da Mateen ikke var religiøs». Qureshi bruker en for meg ukjent definisjon av religiøs, og etter mine begreper fremstår Mateen tydelig som en muslim. En mann som besøker sin moské fire ganger i uka for å be og reiser på pilegrimsturer, forekommer meg religiøs. At han muligens også var psykisk ustabil og hadde problemer med sin egen legning endrer ikke dette. Alle kan psykologiseres, og det er vanskelig å finne en terrorist som ikke har en trøblete psykiatrisk profil. Det bør ikke få endre synet på de ytre påvirkningene som bidrar til å utløse gjerningene. De færreste ustabile mennesker ender som drapsmenn, og det er gode grunner til å tro at nettopp ytre påvirkning er det som utgjør denne fatale forskjellen. I tilfellet Orlando er den ytre påvirkningen nettopp troens møte med legning; det virker sannsynlig at islams forhold til homofili har spilt en nøkkelrolle. Terroren kan ikke være inspirert av islams syn på homofili, mener Qureshi. Det fremstår noe bastant, all den tid mennesker verden over lider under islams syn på homofili. Forbindelsen mellom homohat og tro er åpenbar, og en fellesnevner for islam og kristendommen. Som et vondt pust fra en svunnen tid, da både kuriøse slaktemetoder, æresdrap og homofrykt hadde en viss stammelogikk. «Drep han som gjør det, og drep han som blir gjort det på.» Blant mye annet står denne setningen å lese i Hadith (Muhammeds tale og gjerninger). Koranen kaller homofili for den verste synd. Bibelen har tilsvarende: Når en mann ligger hos en annen mann skal de begge dø, og deres blod skal «være over dem». Men kristendommen har tatt et skritt videre. Med drahjelp fra blasfemikere, satirikere, kunstnere, filosofer og kritikere har kristendommen blitt tvunget til å tilpasse seg en opplyst virkelighet. Det er ikke tilfellet med islam, der homohatet og kvinneundertrykkingen fortsatt lever altfor godt. Det er ingen tilfeldighet at det hovedsakelig er den muslimske verden som forbyr og straffer homofili. Jeg tror likevel at muslimer flest er i ferd med å modernisere sin rettsfølelse. En av hindringene ligger nettopp i å ikke se sammenhengen mellom islam og islamistiske terrorhandlinger. I å hindre og avspore debatten om verdier og holdninger. Frikjenningen av islam følger ikke logiske regler. Men dette til tross, det er grunn til å tro at det ligger gode intensjoner bak. Et ønske om å ikke stigmatisere muslimer. Dessverre virker dette mot sin hensikt. Muslimske miljøer blir i forbausende liten grad presset på sine standpunkter til for eksempel homofili. Muslimske ledere i Norge slipper unna med standardfraser og bortforklaringer. Dette er ikke en kuriositet i det offentlige rom. Hva forbilder, ledere og fremskutte muslimer mener er med på å prege islam i Norge. Islamsk Råd sine stadige utspill knyttet til dødsstraff, kvinner og homofili er til stor skade. Det hemmer utviklingen av sunne holdninger blant såkalt moderate muslimer, og det bidrar sterkt til den fremvoksende motstanden mot islam. Den siste uka stadfester inntrykket av en offentlighet som ønsker å fortie holdningsproblemer i islam. Leder av Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, skriver i Vårt Land at Orlando handlet om generell homofobi. Han tilskriver riktignok logikken til andre religioner: «Hvis noen begår ondskap i kristendommens navn, vil jeg si at dette ikke er kristendom.» Religiøs vold eksisterer således ikke, uavhengig av religionenes praksis, påbud eller hellige skrifter. Linda Noor, leder i Minotenk, skriver i en ellers sindig Dagbladet-kronikk 14. juni: «La oss hedre de drepte i Orlando (...) med å ta et samlet krafttak i hele vårt samfunn mot homofobi og homohets.» Hun tar feil, verken ansvaret eller konsekvensene skal legges på «hele vårt samfunn». Et underlig debattbidrag kommer fra Skeiv Verden, en organisasjon for skeive med minoritetsbakgrunn. Leder Nora Mehsen mener at å blande inn islam er å sette minoriteter opp mot hverandre, og at kampen mot homofobi og islamofobi er den samme kampen. Hun avfeier muligheten for at islam kan være en del av årsaken, uten at det kommer helt klart frem hvorfor. Det finnes heldigvis andre stemmer. Shoaib Sultan og Alexander Mousavi skriver klokelig: «Svært lettvint påstår man at folk som gjerningsmannen ikke er muslimer. Noe som vi sier om ISIL og andre til stadighet. Dette, slik vi ser, er uriktig, svært naivt og i sin ytterste form tåkelegging av sannheten.» Omar Akhtar skrev i Aftenposten et av de viktigste bidragene i debatten, der han som homofil muslim argumenterer for at det nettopp er viktig å koble islamsk tro og kultur til terrorhandlingen. At han oppfattes som modig forteller også noe om stemningen knyttet til islam og homofili. Dette peker også Sylo Taraku på i en annen viktig kronikk, nemlig at homofobi er utbredt i muslimske miljøer, og at dette er noe man må ta et oppgjør med. Den store frykten for homofili har få spor av rasjonalitet, og viser at religionene tilhører en annen tid. Nettopp her ligger muslimenes kollektive ansvar: å fornye sin tro i møte med det moderne samfunn. Den enkelte muslim bærer på ingen måte ansvar for ofrene. Men enhver muslim som forfekter denne delen av islam, bærer et ansvar for at slike ideer fortsatt har kraft til å påvirke. Om du stilltiende godtar at kvinner må tildekkes eller holde kjeft, så kan du ikke la deg overraske om noen utnytter denne makten og straffer dem ut fra samme logikk. Om du uten protester godtar hatefulle holdninger mot homofile eller jøder, kan du ikke overraskes om noen setter hatet ut i praksis.
Gå til innlegget

Uavhengig granskning av rusfeltet

Publisert over 5 år siden

Vi behøver en uavhengig granskning av rusfeltet. Resultatene er svake og samrøret omfattende. Mange har derfor mye å tape på åpenhet og innsyn, både frivillige organisasjoner, forskere og forvaltning.

Norsk rusomsorg har svake resultater, høy dødelighet og liten kontroll med effekten av behandling. Vi teller antall brukere i stedet for å finne frem til behandlinger som virker. Feltet er politisk underprioritert og de frivillige  organisasjonene er mest opptatt av egne økonomiske interesser. Som jeg argumenterer for i min bok Omsorgsindustrien – Utenforskapet og nødsprofitørene lider arbeidet med vanskeligstilte og rusavhengige under svak økonomisk styring, lave ambisjoner og en akutt mangel på nytenkning.

Tverrpolitisk avtale 

For å skape endring må vi enes om hva som virker og ikke; vi må finne noen objektive premisser. Derfor behøver vi en uavhengig granskning, som evaluerer aktørene, investeringene og resultatene. Som undersøker dagens virkemidler, som LAR-systemet, boligpolitikken, bruken av hospitser, ettervernet og soningsforhold. Granskningen må tallfeste de pårørende som ressurs, samt mulighetene til å bruke sysselsetting som rehabilitering i stor skala. 

En granskning må bygge på en tverrpolitisk avtale og forplikte Stortinget. Det er enklere sagt enn gjort. Dessverre vil det komme motstand fra både byråkratisk, akademisk og organisatorisk hold. Mange har noe å tape på full åpenhet, både blant frivillige organisasjoner, forskere og i forvaltningen. Når så mange brukere og pårørende er permanent misfornøyde med behandling og oppfølging, bør myndighetene bidra til åpenhet. Samrøret mellom ideelle aktører og det offentlige er et ytterligere hinder på veien mot åpenhet og endring. 

Uavhengige granskere

Granskningen bør organiseres gjennom en serie utvalg, som tar for seg hvert sitt felt: Behandling under soning og straff knyttet til rus. LAR-ordningen fra dens oppstart på 1990-tallet til i dag. Bolig, lavterskel-løsninger, hospitser og hjemløshet. Sosiale entreprenørskap, innovasjon og reorganisering av feltet.Aktivisering og sysselsetting av tidligere rusavhengige. Og så videre slik at alle feltets aspekter inkluderes. Utvalgene bør være sammensatt av reelt uavhengige fagfolk, altså av personer som ikke har befatning med eller arbeider i forvaltningen i dag. Forskere og fagpersoner bør ganske enkelt ikke vurdere seg selv. 

Brukere og pårørende må ha sentral plass i utvalgene. Mennesker fra gata, fra rusmiljøer, fra institusjoner. Mennesker fra det livet man ønsker å bidra til å forbedre. Det er viktig å erkjenne at dette ikke er uforståelige eller spesielt kompliserte problemstillinger, men ofte helt hverdagslige utfordringer som krever dømmekraft, erfaring og sunn fornuft. Sammen skal disse utvalgene sy sammen en rapport som skal legges frem for Stortinget. Granskningens konklusjoner bereder grunnen for en reform for vanskeligstilte. Reformen bør ta sikte på å løfte arbeidet med utenforskap og rusavhengige opp til en akseptabel standard.

Legemiddelassistert Oppbevaring 

LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) tjener som eksempel på hvorfor vi behøver en granskning, men også hvilke motkrefter som finnes. LAR-systemet betjener nær 8000 rusavhengige idag. En unik anledning til rehabilitering av mennesker utenfor samfunnet, som ikke fungerer etter intensjonen. Den mye omtalte R-en i LAR får liten oppmerksomhet, og Rehabilitering er i realiteten erstattet av Oppbevaring. Det statlige eksperimentet lykkes i å bringe rusavhengige til taushet gjennom å erstatte heroin med metadon, Subutex eller subuxone. 

Men et rehabiliteringsprogram som ikke rehabiliterer, må enten fornyes, suppleres eller erstattes. Pasienter og pårørende påstår stadig at LAR bryter pasientrettigheter, forskrifter og medisinsk etikk. Gjennom brukerorganisasjonene LAR-Nett, proLAR, FHN og RIO finnes en omfattende mengde påstander og historier, og de som arbeider med rusavhengige hører jevnlig likeartede historier.

Med dette bakteppet skulle man forvente at LAR ble gransket regelmessig, men så er ikke tilfelle.I 2014 la Senterpartiets Kjersti Toppe og Per Olaf Lundteigen frem et forslag i Stortinget om en bred evaluering av LAR. Helseminister Bent Høie kalte det «unødvendig», regjeringspartiene mente det var overflødig, og alle andre enn Senterpartiet og KrF stemte imot. De mente ordningen var «godt dokumentert», og konkluderte derfor med at det ikke er «grunnlag for en gjennomgang». På tross av protester fra brukere, brukerorganisasjoner og pårørende.

Det er forskerne de støtter seg til, og henviser til at SERAF (Senter for rus- og avhengighetsforskning) mener at det er få «behandlingstiltak som følges så tett». Dette er de samme fagmiljøene som har bygget opp, utviklet og forvaltet LAR i en årrekke. Denne motviljen tar seg dårlig ut, særlig i lys av pasientgruppens svake posisjon og programmets beskjedne resultater (som fagmiljøene vil benekte). Det betyr ikke dermed at SERAF, Helsedirektoratet og LAR-ledelsen har noe å skjule, men er et gyldig argument for å ta brukerne på alvor og tillate åpenhet.

For mange gjør en dårlig jobb 

Og her er vi ved kjernen av problemet med tilsynet med norsk rusomsorg: Enhver sektor innen feltet har sine dedikerte portvoktere, med sine respektive egeninteresser. Private og frivillige organisasjoner ønsker neppe noen granskning av behandlingen, og de ideelle organisasjonene ønsker heller ingen evaluering av sine lavterskeltilbud. Det samme gjelder en rekke aspekter: Manglende rehabilitering under soning. NAVs forsømmelse med sysselsetting og utdanning. Kommunenes manglende evne til å tilby bolig. Slik kan vi fortsette, helt inn i stortingets innerste rom. 

Det finnes ingen konspirasjon mot rusavhengige og vanskeligstilte, og det skal ikke avdekkes noen skurk. Men mange aktører har mye å skjule, og altfor mange gjør en dårlig jobb. I form av stabilt svake resultater over lang tid. Nettopp derfor ønsker aktørene heller ikke et uavhengig innsyn av arbeidet med landets aller svakeste grupper. 

Kronikken ble opprinnelig publisert i Dagsavisen 09.11 2015

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere