Anlov Mathiesen

Alder: 46
  RSS

Om Anlov

Forfatter, informasjonsleder og tidligere redaktør.

Følgere

Historisk dårlig valgdekning

Publisert nesten 5 år siden

At kommentariatet lo av Donald Trump før han ble kandidat kan vi forstå. Vi lo vi andre også. Men at de aldri sluttet å le er oppsiktsvekkende uprofesjonelt. Det svekker pressens integritet, og er alvorlig for medienes demokratiske funksjon.

Journalist Maren Sæbø skriver klokt om det amerikanske valget i Journalisten 11. november. Innholdet og resonnementene er gode, men konklusjonene er etter mitt syn noe mer tvilsomme. Hun slår et edelt slag for pressens uavhengighet, og skal ha honnør for det. Selv om jeg ikke deler den begeistringen, så er det viktig at noen tar det standpunktet; vi kan ikke alle være medieskeptikere. 

Den norske redaksjonelle dekningen av valgkampen har fått kritikk for å ha vært partisk. For å ha favorisert Hillary Clinton i for stor grad. Et av eksemplene hun bruker for å illustrere dette er mitt innlegg kvelden før valget. Hun omtaler mine beskrivelse av norsk presse som «en ukritisk heiagjeng (for Clinton).» Det er ikke helt feil, men jeg ønsker å presisere: 

Ja, pressen heia på Clinton. Bare det tør jeg påstå er å svikte sitt journalistiske mandat. Det fins noen grunnleggende kjøreregler, som for eksempel at statsledere ikke skal kommentere andre lands valg før de er avholdt. Eller at journalister ikke skal ta politisk side. Unntaket vi alle kan leve med er når det skjer i åpent og avklart lende, der avisen eller publikasjonen har et tydelig politisk standpunkt i utgangspunktet. Det er heldigvis blitt en sjeldenhet. 

En heiagjeng, ja, men ikke en ukritisk. Norsk presse har i det store og hele brukt plass på Clintons svakheter, hennes kontroverser og hennes antatte mangel på emosjonelle appell. Det er få som ikke har fått med seg epost-skandalen. Og selv om det er noe underlig at Podesta-epostene (Wikileaks-lekkasjene) ikke ble fulgt opp tettere, hevder ingen at ikke Clinton ble utsatt for kritisk journalistikk. Heller ikke jeg. 

Det var dekningen av Trump som var ukritisk. Og den mangelen på kritikk hang tett sammen med hvem man heiet på i valget. Norsk presse (og nordmenn flest) heier alltid på demokratene, men denne gangen tippet det over i ren sjikane. Så argumenteres det med at man ikke kunne overse hans uttalelser. Nei, det er det ingen som hevder. Eller at man «pratet med Trump-tilhengere», noe særlig VG er veldig stolte av at de gjorde. Skulle ikke det bare mangle? Tror vi virkelig at nordmenn har fått et bredt inntrykk av hvem som planla å stemme på Trump? Seriøst? 

Påstandene og adferden hans var så ekstreme at vi ikke kunne annet enn å dekke det. Greit nok. Men det er ikke noen god grunn til å ikke samtidig dekke det som faktisk er relevant, altså politikken. Historien er full av kandidater som driter seg ut, men det er ikke til hinder for å sette seg inn i hva som skjer bak kamera. 

Og her er kjernen, Trump har faktisk en politisk plattform. Han har et politisk program og han har helt konkrete politiske visjoner. Det har fått skammelig lite oppmerksomhet. At kommentariatet lo av ham før han ble kandidat kan vi forstå, vi lo vi andre også. Men at de aldri sluttet å le er en ren profesjonell forsømmelse. 

Sæbø mener mitt ideal er at vi «skal dekke valg som man dekker en fotballkamp, uavhengig av om lagene holder seg til reglene sjøl.» Tja, i den forstand at man vier lik oppmerksomhet til begge lags taktikk og plan så stemmer nok det. Om noen filmer, lugger eller biter uten å få rødt kort skal det selvsagt kommenteres. Men ikke på bekostning av den neste store målsjansen. Utover det er det vanskelig å se noen relevans i analogien. 

Når det er sagt var også valgkampen i 2008 preget av den samme kollektive journalistiske bristen, bare med et positivt fortegn. Obama blendet de fleste av oss, og kanskje særlig journalister som fikk sjansen til å se ham på nært hold. Starstruck er nok bare forbokstaven. Denne gangen har man gjentatt feilen. Men med en historisk skitten valgkamp (fra begge sider) og en ofte komisk nedlatenhet mot den ene kandidaten, er 2016-dekningen vesentlig presseetisk verre. 

En sammenligning med amerikanske medier er vanskelig. De aller fleste av dem støttet Clinton offentlig, og Podesta-epostene avslørte at sjokkerende mange av de aller største mediene hadde journalister som samarbeidet aktivt med Clinton-kampanjen. Det er dessverre ikke uvanlig, men like fullt hinsides uhørt. 

Det er nok ikke mulig å finne noe medie blant de store husene som gjorde et bevisst forsøk på å dekke valget upartisk. Men særlig VG, Dagbladet, NrK og Dagsavisen dekket valget med en partiskhet som nærmet seg MSNBC. Sett fra utsiden tror jeg dette er rimelig åpenbart, selv om jeg ser begrensningen i å bruke det som et argument.

Jeg kan bare gjenta det jeg skrev før valget, at vi skal lete grundig for å finne en dårligere politisk dekning fra norsk side enn dette. Pressens oppgave er i stor grad å opplyse. På en god dag skal den også sørge for analyser som gir befolkningen innsikter den ellers ikke ville fått.

Faktum står fast: Befolkningen er ikke godt opplyst i hva slags politikk en president Trump står for. De som ikke selv har oppsøkt kildene tror fortsatt at han ikke har noen politikk. Vi kan mislike politikken hans så mye vi ønsker, men det er et falsum å hevde at den ikke finnes. Som Sæbø skrev, så «savner jeg reell politisk analyse» av kandidatene. Den er ennå ikke kommet.

 

Gå til innlegget

Pressen taper ansikt i kampen mot Trump

Publisert nesten 5 år siden

Ikke siden flyktningestrømmen høsten 2015 har norsk presse opptrådt så manisk og selvrettferdig.

Så godt som samtlige norske kommentatorer og USA-synsere (eksperter) har kastet av seg den politiske nøytraliteten. Ikke siden flyktningestrømmen under kommunevalget 2015 har pressen opptrådt såpass manisk og selvrettferdig.

De er «bekymret» og «skremt» og «advarer» mot en politisk figur de ikke liker. Som om vi snakket om en kommende diktator med ubegrensede fullmakter. (En assosiasjon de mest ytterliggående selvsagt også tyr til, les: Hitler.) Så gir de ham tilnavn man knapt ville gitt Hedstrøm eller Myrdal. Idiot, villmann, klovn, tulling.

«Uegnet» har vært den gjengse merkelappen. Og for de som følger noe med i den amerikanske dekningen (i all sin underlige presseflora) vil kjenne igjen mange av begrepene man bruker om Trump. De stammer nemlig fra Clintons eget kampanje-maskineri.

Ellers dyktige redaktører og kommentatorer glemmer sin egentlige rolle som journalistiske håndverkere. Under et falsk dekke av en «fasit» de mener på besitte. I realiteten gjør de det kun fordi alle andre gjør det. Fordi de kan. De må gjerne heie på hvem de vil privat, men de får ikke betalt for å vise leserne og seerne hvor mye de heier på den ene eller misliker den andre. Det finnes selvsagt noen unntak, og de er verdt å få med seg. Men de er få. Blant markante stemmer kommer jeg på én.

Analysene og virkelighetsbeskrivelsene har dermed blitt lite relevante, og ofte hatt som premiss at den ene kandidaten ikke mener noe som helst, at han er uskikket og at han ikke engang har politiske standpunkter. Trump er en bisarr kandidat, og unikt usmakelig, men å påstå at han ikke har noe program er ren løgn. Det er (meget) enkelt å spore opp hva han mener om de fleste saker.

Fra NrK til Aftenposten, og Dagsavisen til VG. Fra Hege Ulstein og Marie Simonsen til Hanne Skartveit og Trine Eilertsen. Man skal lete grundig for å finne en dårligere dekning av en politisk hendelse, en dekning som ofte har vært blottet for reell politisk analyse og respekt for standpunkter (uavhengig av om de bryter med ens egne overbevisninger.)

I dette tilfellet har journalister, kommentatorer og redaktører løsrevet seg fra noen av de mest fundamentale journalistiske prinsipper. Prinsipper som danner fundamentet for deres egen integritet og troverdighet. Som igjen danner grunnlaget for å selge aviser eller annonser. Det er ikke spesielt smart. Heie kan man gjøre hjemme hos seg sjøl.

Gå til innlegget

Vårt eget lille FIFA

Publisert nesten 5 år siden

Det er vanskelig å anslå hva som er verst, at vi taper for et lag som er dårligere enn Færøyene og Nord-Korea eller at landslagssjefen og toppfotballsjefen bidrar aktivt til den halvkorrupte FIFA-stemningen i norsk fotball.

Det er lett å la seg lure til å tro at tapet mot Aserbajdsjan representerer det verste i norsk fotball. Dessverre lider norsk fotball under langt mer alvorlige sykdomstegn. Men tapet kan sees som en konsekvens av vanstyring og misbruk av makt over lengre tid. La oss glemme Aserbajdsjan for et kort øyeblikk. Lista over andre bekymringer er nemlig relativt lang. 

Som en del av oss har innsett, så er vi i ferd med å skape vårt eget lille FIFA her i nord. Godt hjulpet av enorme midler, en lukket dresskultur og tette bånd til politikk, presse og næringsliv. Dessverre er norsk sportspresse ofte uten evne til å grave eller drive normal journalistisk håndverk, og derfor er også fotballen et Klondyke for maktkåte idrettspolitikere og grådige sjeler. De store mediene har kommersielle interesser i fotballforbundets produkter, og ledende kommentatorer har verken den journalistiske profesjonaliteten eller distansen til miljøene som kreves for å formidle virkeligheten til folket og leserne. (VG utgjør tidvis et hederlig unntak, og har de siste årene forbedret sin sportsjournalistikk merkbart.) 

Heldigvis finnes uavhengige publikasjoner som Josimar, som de siste årene har foret rikspressen med godt journalistisk stoff. Stoff som lå der tilgjengelig for alle, men som påfallende ofte må løftes frem av helt andre aktører enn de etablerte redaksjonene. Josimar var sentrale i avsløringen av Per-Mathias Høgmos eiendomsbedrageri (med god hjelp av Nils Johan Semb), Siem og Halléns ulovlige lobbyvirksomhet for og angivelige hestehandel og med den nye UEFA-sjefen Aleksander Ceferin. For å nevne noe.

Svindel blant fotballfiffen 

Høgmos eiendomssvindel er verdt noen ord. Han kjøpte en billig tomt i hjembygda i 1998, bygget et hus og solgte den i 2000 for en kunstig høy verdi. Til sitt eget selskap (Teambuilding Norge AS) som han stiftet samme år. i 2002 slo han selskapet konkurs og hentet ut 2,6 millioner kroner. Banken bar tapet og Høgmo gikk i fortjeneste med nærmere en million. Huset ble senere solgt av banken på markedet for 700 000. Takstmannen som satte den kunstige prisen var også den som bygget huset, og en venn av Høgmo. Alle lån knyttet til prosessen fikk Høgmo gjennom kontakter i Moss (Rygge-Vaaler Sparebank), der en nær venn var administrerende direktør. 

Revisoren til Høgmos selskap var også en nær venn av Høgmo, og hadde ingen merknader knyttet til verdien på huset. Teambuilding Norge AS skulle drive «ledelse og kompetanseutvikling» (i en liten avsidesliggende kommune med tusen innbyggere en time nord for Narvik ...). Det hele fremstår som en kløktig og effektiv svindel der egen kjendisstatus og tette bånd benyttes for alt det er verdt. En BI-professor mente det kunne minne om bedrageri, økonomisk utroskap og korrupsjon. 

Historien er parodisk gutteklubbaktig og sleip, men kjøret fra pressen har uteblitt, med unntak av noen enkeltstående oppslag. Forutsatt at alle fakta i saken stemmer: En landslagstrener i de fleste andre demokratiske land ville måttet gå umiddelbart. Men historien hadde ikke vært halvparten så interessant om den ikke også involverte andre gjengangere i NFF. Hvem var de andre eierne i firmaet? Nils Johan Semb og daværende markedssjef i NFF Tom Skaara. I sitt glimrende arbeid med saken forsøkte Josimar naturlig nok å få kommentarer fra Høgmo selv, men støtte kun på en defensiv Svein Graff, landslagets pressesjef. Som vanlig viser NFF at de støtter sine egne, uavhengig av fakta. 

Det er ingen hemmelighet at fotballen har blitt hyperkommersiell, noe driftige enkeltpersoner relativt enkelt kan benytte seg av uten å bli avslørt. Dessverre har vi fått et fotballforbund som mest fremstår som en samling av de aller mest opportunistiske sporten har å by på. Med Kjetil Siem og Yngve Hallén i spissen har NFF utviklet seg fra en utilgjengelig gutteklubb til en hyperkommersiell FIFA-kloning. Forbundet forvalter enorme ressurser. Med en omsetning på en milliard har konsernet stor innflytelse i samfunnet. En innflytelse de forvalter med lav grad av åpenhet og høy grad av egeninteresse. Ledelsen og sentrale aktører har blitt eksperter på å skape finansielle innretninger som gagner dem selv og sine egne: Da selskapet Ullevål Arena (eid av NFF) skulle ansette «salgsdirektør», var det «strategidirektøren» i NFF som ansatte sin egen datter. Eksemplene er svært, svært mange og ofte svært, svært deprimerende for enhver som er glad i fotball. 

Fra NFF til FIFA 

Å se Kjetil Siem gå fra jobben som generalsekretær i NFF til rådgiver for den nye FIFA-presidenten passer skremmende godt inn i dette bildet. Den nye FIFA-presidenten Gianno Infantino skulle være et rent pust etter de mørke Blatter-årene, men later til å sakte men, sikkert innhentes av en tvilsom og Blatteresque fortid. Det er for tidlig å felle noen dom, men avsløringene knyttet til Panama-papirene vitner om en mann av Blatters hjerte. Du kan også lese om Infantino i Josimar, Daily Mail eller ESPN. Det er godt å se at Siem velger sine partnere med forfriskende lite omhu. 

Også UEFA har fått ny sjef, etter Platinis fall fra tronen. Kjetil Siem og Yngve Hallén drev forøvrig kampanje for den nye presidenten i to år i bytte mot angivelige gjenytelser (mesterskap i Norden), en innblanding (rolleblanding, hevdet mange) som utløste en intern granskning i NFF. Det er kanskje unødvendig å opplyse om at den såkalte «uavhengige» påtalenemnda som utgikk fra NFF frikjente både Hallén og Siem. Slik fungerer vår fotballvirkelighet. En virkelighet som VG satte et økonomisk søkelys på, da de dokumenterte en enorm pengebruk og oppsiktsvekkende store økninger i lønninger. Det tok lang tid og mye press før forbundet valgte å legge frem noe så basalt som ledelsens reiseregninger. En adferd som ofte bekrefter at man har noe å skjule. Og når det ble lagt frem (mot ledernes vilje) ble det selvsagt tatt til inntekt for «åpenhet».

Lønnsøkning «kjempebra!» 

Daværende generalsekretær Siem mente at lønnsøkningene var «kjempebra! Hvis du klarer å se helheten og årsaken.» Kanskje ikke så rart da han selv var den som tjente aller best, eller temmelig nøyaktig 2,3 millioner i året (2014). Kritikken har vært stor, men NFF har en kommunikasjonsavdeling som har gjort det til en egen sport å svare mest mulig oljeglatt på alle spørsmål, lik et hvilket som helst finanskonsern. Og for hver skreddersydde formulering glir forbundet ennå et stykke unna folket og grasrota. Kjetil Siem selv var «veldig godt fornøyd» med pengebruken. Nils Johan Semb rolle i Høgmos eiendomssvindel er nevnt. Slikt skaper bånd, og Sembs interne støtte til Høgmo har antagelig vært nyttig i en fase der han egentlig skulle ha mistet jobben. Semb var engang en relativt folkelig fotballmann, men har blitt en idrettspolitiker i dress. 2,7 millioner (2015) i lønn fra NFF har en tendens til å gjøre slikt med folk. 

Siem er ikke den første til å gå den veien fra Norge til de store korrupte fotballorganisasjonene. Per Ravn Omdal gikk fra Presidentskap i NFF til visepresident i UEFA i 1996. Sondre Kåfjord satt som nestleder i UEFAs mediekomité mens han var president i NFF. Vi får aldri vite i hvilken grad de kjente til eller var del av den utbredte korrupsjonen, men det kan se ut til at grådigheten har nådd nye høyder i en ny tid med stadig nye finansielle muligheter og fristelser. Kameraderiet, nettverkene og «gutteklubb»-aspektet har alltid vært der, godt kombinert med mangel på åpenhet. At NFF-konsernet omsetter for en milliard og bruker 20 prosent på lønninger og 10 prosent på breddeidretten rimer dårlig. Kulturen har alltid vært lukket, arrogant og maktkåt, men nå har den også blitt tiltagende grådig. 

Breddefotballen ønsket et lønnstak for topplederne i NFF, nettopp for å forhindre FIFA-tendenser. De ønsket lønningene «ned» på statsrådnivå. De ønsket også større åpenhet fra forbundet. Men det er med begge deler som håpet om å se Norge i VM: glem det.

Uverdig ansettelse 

Tilbake til landslaget. Rent sportslig var ansettelsen av Høgmo ikke helt uten logikk. Mangel på alternativer og suksess i Svensk fotball ga treneren et hederlig innpass i Norges beste trenerjobb. En broket trenerkarriere og manglende karisma til tross, det fantes ikke en lang liste med naturlige valg. 

Men behandlingen av Drillo kommer for all tid til å bli stående som et skammens kapittel for forbundet og alle involverte. Kjetil Siem, Yngve Hallén og Per-Mathias Høgmo må dele skylden for det som antakelig må være fotball-Norges mest uprofesjonelle avskjed. Sammen med Nils-Arne Eggen er Drillo tidenes trener i Norge, han er og blir en tidløs legende. Ingen avskjed kan rokke ved dette. Likevel brukte man tid, krefter og ressurser på å ydmyke han for åpen mikrofon. Selv om ikke Høgmo sto ansvarlig for dette, både burde og kunne han ha reagert. Men fotballens karma er nådeløs, og fallhøyden hans ble bare ennå større av dette. 

Mange engelskmenn undret seg da Roy Hodgson fikk fortsette etter et begredelig VM i Brasil 2014. Få forsto hva det engelske forbundet hadde i tankene da de lot den intetsigende og tilsynelatende planløse treneren fortsette til EM i Frankrike. Den mest ydmykende av kistespikere kom i form av tapet mot Island, en kamp for historiebøkene. Ingen så det komme, men når det først inntraff var det ingen overraskelse at skjedde med Hodgson ved roret. 

Dette inspirerte tydeligvis NFF, som etter fadesen(e) mot Ungarn bestemte seg for at Høgmo var mannen til å føre oss til et nytt VM. Vanskelig å akseptere, og nesten umulig å forstå. Fotballfaglig aldeles uten profesjonell tilnærming. Særlig da kvalifisering til EM var forbundets klare instruks. Fotballguden var ikke nådigere mot oss enn mot England, og vi fikk vårt eget Island i form av Aserbajdsjan. Et land ranket dårligere enn Færøyene og Nord-Korea. men hakket bedre enn Sudan og Thailand.

Ukultur og retorikk 

Det er antagelig også denne ukulturen i ledelsen som gjør at Høgmo har kunnet sitte såpass lenge uten noen synlige sportslige argumenter. Og som sørget for å gi ham jobben på mest mulig skitten og uverdig måte. Objektivt sett er det vrient å finne andre årsaker til dette enn vennskap, nettverk og egeninteresse. Eller deler faktisk arbeidsgiverne hans oppfatningen om at Norge er på rett vei? Som etter 1-5 mot Kroatia, da Høgmo presterte å si at kampen ble «sånn vi ønsket det» og at vi «lyktes med kampplanen». Eller da han ikke angret på noenting etter fadesene mot Ungarn. «Vi traff veldig godt med inngangen til kampen,» var hans mildt uforståelige analyse etter 0-1 på Ullevål. 

Etter 0-1 mot Hviterussland var det også en positiv trener som møtte pressen, en som i motsetning til journalister og fotballfans fikk med seg «en del svar» inn mot Tyskland-kampen. En kamp der vi som kjent ble utklasset på sjeldent vis. En optimistisk Høgmo konstaterte etter kampen at «dette kommer til å bli bra.» En trener i konstant forsvarsposisjon er en svak trener. Når han attpåtil formulerer seg som en slu politiker var han dømt til å få folket og fansen mot seg. Det skjedde allerede iløpet av forrige kvalik. 

Norge mangler sportspresse 

En presse som mangler nødvendig skepsis, profesjonalitet og nødvendig distanse til miljøene hjelper heller ikke. Ledende sportsjournalister står på lønningslista til NFF og pleier personlig omgang med sportslederkulturen. Forekomsten av rolleblandinger mellom journalistikken og de kommersielle fotball-produktene florerer. Noe denne oversikten viser et lite utsnitt av.Dagbladets Esten O. Sæther er knivskarp i møte med dopingkultur i friidretten eller skisporten, men påfallende vag i møte med egen mangeårig arbeidsgiver, NFF. Han var som kjent ansatt som landslagstrener i Futsal, en jobb han hadde fra 2009 til september 2016. Kritikken mot dette har han fnyst av, og attpåtil hevdet at han la bånd på seg i sin journalistiske gjerning knyttet til NFF og landslaget. Noe som både understreker kritikernes poeng og Dagbladets manglende journalistiske etikk.

For ordens skyld har Sæther selv tidligere vært en skarp kritiker til toppene i NFF, og mottok kun et ubetydelig honorar i forbindelse med jobben som Futsal-trener. I et journalistisk perspektiv er det likevel underordnet: En tilsvarende rolleblanding mellom journalistikk og politikk, kultur eller finans ville være nærmest utenkelig. Men idrett behandles fortsatt som russeavis-stoff av redaktørene, og journalistene slipper unna med det meste. 

Når Sæther sluttet i jobben i NFF var tiden kommet for å skrive om landslaget. Og om du leter etter den mannen i Norge som mener Høgmo gjør en god jobb trenger du ikke lenger lete. Den mannen heter Esten O. Sæther, tidligere kollega i NFF. Senest 07. oktober kom han med den besynderlige påstanden om at Høgmos resultater var på nivå med Drillo. Du er unnskyldt om du syns det høres besynderlig ut (les selv her.) Men kommentaren hans etter tapet for Aserbajdsjan overgår det meste. Det gjelder å «være rolig», mener Sæther, og «la Høgmo få lede dette laget til denne kvaliken er avgjort.» Tapet for et av de dårligste lagene vi noensinne har møtt er «ikke god nok grunn til å kaste Høgmo,» slår han fast.

– Blank løgn 

Den samme mannen som også nylig serverte påstander knyttet til striden mellom Drillo og NFF høsten 2013. Ifølge Sæther skal Drillo ha ringt til Høgmo og bedt ham overta landslaget. Alt ifølge «kilder». Noe som for de fleste unektelig høres ut som en skrøne eller et rykte. Vi har ingen fasit, men Drillo selv betegner det som «blank løgn». Han sier han aldri har snakket med Høgmo om noe slikt, og sier det kan bekreftes av Høgmo. Vår landslagssjef er blitt kjent for å være kreativ med ord, på grensen til det absurde. Så hva svarte han da VG spurte han om kontakten med Drillo i 2013? «Jeg tenker at det ikke er tid og sted for å gå inn på den type dialog her nå.» 

Sportspressen oppfører seg som lokalpresse og pleier vennskapelig omgang med både utøvere og idrettsledere. Argumentet er som alltid at Norge er et lite land. Det er feil, for Norge er ikke lite at vi ikke kan ha en oppegående journalistikk som jobber profesjonelt med idrett. Spørsmålene fra reportere, kommentatorenes tekster og det generelle stoffvalget til sportsredaktørene avslører en grunnleggende forståelse for journalistikk som fag. Fans og logrende beundrere hører hjemme blant publikum, men tar seg fryktelig dårlig ut på pressetribunen. Det overrasket heller ingen da VGs Truls Dæhli meldte overgang fra VG til NFF. Fotballen sitter på pengesekken, og allerede logrende journalister logrer ennå mer når de får lov til å smake på kaka.

Et rigget spill? 

Kampen mot San Marino er komplett ubetydelig, og teller ingenting i denne sammenhengen. Om noe bekrefter en meget svak 4-1-seier at Høgmo ikke er rett mann for jobben. San Marino scora sitt første bortemål på 15 år (!)

Laget er antagelig på nivå med lavere norske divisjoner, og man behøver verken trener eller støtteapparat for å vinne mot en slik nasjon. Men det samme kunne man nesten også si om Aserbajdsjan. Pressen må ta sitt mandat på alvor og kreve at forbundet oppfører seg etter idrettsfaglige prinsipper. Kravet og instruksen var tydelig allerede før forrige kvalifisering, men spillet var rigget. Høgmo skulle få sitte uavhengig av resultat. Ikke ulikt Roy Hodgson, som satt på lånt tid helt til det smalt. Det samme kan raskt skje Høgmo.

Ledere skal måles på resultater. Når resultatene uteblir og lederne i tillegg bidrar aktivt til å skape en ukultur av grådighet, makt, kameraderi og lukkethet er det på tide med en timeout. Styret og ledelsen i fotballens øverste organer bør fjernes i vanære etter lang tids misbruk av mandat, tillit og ressurser, men sånn funker ikke verden. De sitter nøyaktig så lenge de tjener på det. Ikke bare har Norge har fått sitt eget lille FIFA. Vi har også vår egen lille Roy Hodgson, med en aldri så liten smak av Sam Allardyce.

 

Gå til innlegget

Tidenes dårligste fotball-EM

Publisert rundt 5 år siden

EM skal handle om den absolutte elite. I år handlet det altfor ofte om middelmådighet. Det er ikke lett å se hvordan det kunne blitt ennå dårligere. Bortsett fra om Norge deltok.

Fotball er underholdning, og internasjonale mesterskap skal baseres på kamp mellom de aller beste. UEFAs utvidelse fra 16 til 24 lag reduserte kvaliteten merkbart og underholdningen radikalt. Forkledd som en demokratisk inkludering av nasjoner, i virkeligheten selvfølgelig bare et kommersielt utsalg. Alt handler om penger, selv om det ødelegger kvalitet og glede. EM 88 og 04 var også kjedelige, men ikke på denne måten. Å invitere c-nasjoner som utelukkende baserer seg på uthaling av tid og alle mann i egen seksten virker som en dårlig innovasjon. At Island blir stående som et lyspunkt forteller det meste. Ja, de var sjarmerende, men de spilte den verste møkkafotballen det er mulig å forestille seg. Selv Drillos var aldri så ekstreme. Et mesterskap pleier å skape profiler, bygger legender og får frem nye stjerner. Denne gangen må ekspertene grave dypt. Med unntak av noen veldig få spillere som Bale, Kroos, Griezmann, Bonucci og Payet er det vanskelig å se noen som presterte jevnt på et særlig høyt nivå. Og det er ennå vanskeligere å se noen vi ikke visste om fra før. UEFA kan ikke trylle fram individuelle prestasjoner, men det hjelper ikke å drasse med et kobbel av nasjoner som ikke har noe som helst å by på. EM skal handle om den absolutte elite. I år handlet det altfor ofte om middelmådighet. Det er ikke lett å se hvordan det kunne blitt ennå dårligere. Bortsett fra om Norge deltok, noe som ville trukket snittkvaliteten ennå dypere ned i myra.
Gå til innlegget

Burka og straff

Publisert rundt 5 år siden

Burka er en forbannet uting. Men vi bør ikke forby alt vi ikke liker. Burkastraffer i Europa kommer til å øke avstanden mellom muslimske miljøer og main stream-folket. Det vil først og fremst glede IS.

Burkaforbud sprer seg i Europa, og har nå også trådt i kraft i Sveits (deler av). Det innebærer gigantbøter for bruk av burka i butikker, restauranter og offentlige bygninger. Forbausende mange i Norge støtter dette og ønsker seg tilsvarende lover. Burka er en forbannet uting, men forbud er en farlig vei å gå. Restriksjoner bør aldri være virkemiddelet mot ting vi ikke liker.

Loven bør strengt tatt ikke benyttes mot det som ikke gjør skade mot andre. Narkotikalovgivningen bryter med dette prinsippet, og viser med all tydelighet hvorfor det er en dårlig idé. Å straffe bruken av visse klesplagg minner mest om et impulsivt korstog mot fremmed livsstil, og en meget lite raus holdning til det vi ikke kan kontrollere.

Påfallende nok fremstår straff som identisk med det vi misliker ved burkaen, nemlig en intim kontroll som begrenser personlig frihet. I tillegg til at det er noe ubehagelig og primitivt ved nasjonale koder for bekledning, virker det åpenbart at enhver selv skal kunne velge sine plagg.

Et forbud mot burka innebærer gjerne en generell lov mot alt som dekker ansiktet, for eksempel solbriller kombinert med munnbind, eller en hvilken som helst maske. At burka (og for så vidt andre masker) er en dårlig idé og sosialt umulig er en helt annen diskusjon. Ser man bort fra det prinsipielle, er det vanskelig å se for seg mer effektive måter å skyve minoriteter vekk fra main stream-befolkningen enn å forby symbolene og markørene deres.

Uten å dra det for langt kan man trygt anta at IS er de som er mest fornøyde med slike forbud i Europa. Kort sagt: Burka er idiotisk, men et forbud mot det er nøyaktig like ille.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere