Anlov Mathiesen

Alder: 46
  RSS

Om Anlov

Forfatter, informasjonsleder og tidligere redaktør.

Følgere

Uverdig av Kristen-Norge

Publisert nesten 11 år siden

Kirken og kristenpressens oppførsel viser en radikal kontrast til Jesu ord og handling. Mobbingen av Einar Gelius er direkte uverdig. Den Norske Kirke opplever en av sine mest bakstreverske dager på lang tid.

 

Ukristelig maktspill. Den Norske Kirke har hatt visse problemer med å tilpasse seg det moderne samfunn. Derfor har Kirken desto større behov for raushet og varme. Når biskop Kvarme og hans medløpere nå får det akkurat slik de vil er det et tydelig signal til resten av samfunnet: Du er ikke velkommen. Med mindre du av person er slik den administrative og teologiske ledelse vil ha deg. Det mest oppsiktsvekkende er dog den iskalde og overlagte utpressingen. Du skal lete lenge for å finne sterkere kontrast til Jesus enn dette. Aktørenes holdninger vitner om usunt oppblåste selvbilder.

Inkluderende prest. Gelius representerte et fremskritt. For Oslo var han svært viktig for Kirkens budskap og romslighet. Han beveget seg blant det utvidede publikum på svært utypisk prestevis. Romslig, inkluderende og selvsagt noe humoristisk. Men om han var viktig for hovedstaden var han uvurderlig for Vålerenga. Noe som viste seg i støtten han mottok lokalt.

Overlagt karakterdrap. Når media grep tak i prestens mye omtalte bok fikk han hard medfart. I en slik situasjon behøver man støtte. Fra venner, familie og ... kolleger. Men kirkelige kolleger unnlot ikke kun å støtte sin prestebror, de gikk aktivt ut og samarbeidet med pressen om et offentlig karakterdrap. Forhåpentligvis deltok ikke flertallet av prester i denne mobbingen. Men nøkkelpersoner i den kristne presse og byens biskop sto i front som fanatiske bøller. Godt hjulpet av Vårt Land og Mentor Medier AS.

Store selvbilder. De som benytter kirken og presten vil beholde ham. Da skal det voldsomme egoer og selvbilder til for å trumfe gjennom en oppsigelse. I dette tilfellet mistet Oslo en av landets mest fargerike prester.

 

 

Gå til innlegget

Fravær av tro

Publisert nesten 11 år siden

At samfunnet fornekter Gud kan være et gode. Men la oss ikke fornekte selve troen.

At Norge raskt beveger seg vekk fra tradisjonell kristendom er hevet over tvil. Det holder å se rundt seg eller prate med mennesker under 60. Om det ikke skulle overbevise kan man henfalle til forskningen. Resultatet blir det samme, så la oss ikke bruke tid på det.

Gud er skinndød. Som alltid skiller de unge seg fra den forrige generasjon; i fremtiden er det de selv som skal engste seg for «ungdommen». At mange over tretti bekymrer seg for liberalisering og oppløsning av verdier er utelukkende et sunnhetstegn. Men når det gjelder bekjennelse og tro er endringen mer dyptgripende, der vi ser effekten av århundrer med avmystifisering. Prosessen har ikke drept Gud, men først og fremst alminneliggjort ham.

Ikke-tro. Oppløsningen av trostradisjonene går grovt sett i to retninger: Den ene mot alternative bekjennelser, som inkluderer alt fra sjamanisme og norrøn mytologi til engletilbedelse. Importen av Islam forsterker denne utviklingen. Den andre retningen går mot å ikke tro, altså det vi ofte kaller ateisme. I folkelig dagligtale møter vi et spekter av selverklært ikke-tro som spenner mellom hard, godt formulert ateisme og en noe vagere kombinasjon av ateisme og agnostisisme. Felles for disse er at de fornekter den kristne Gud. Det som skiller dem er synet på tro.

Såkalt rasjonell. Den mest kompromissløse utgaven av ateisten elsker å benytte ord som ’rasjonell’ og ’vitenskapelig’. Og er ofte overbærende med de stakkars troende. Humanetikere passer ofte inn i denne kategorien. En rekke elementer i populærkulturen følger samme logikk. Samtiden sier nei til gudene. Og gudsfornektelse er et både redelig og fornuftig foretak. Men veien til å fornekte selve troen er ofte kort.

Sjel. For Gud representerer ikke troen. Fenomenet tro er en egenskap ved mennesket som står hinsides ethvert innarbeidet ritual. Både guder og ritualer er tvert imot uttrykk for troen. For den usigelige nerven av visshet, håp, åndelig ydmykhet og universell lengsel nedfelt i menneskedyrets sjel, så å si. Det er rett og slett vanskelig å presisere tro.

Identitet. Så hvorfor er dette viktig, er ikke spørsmål om tro kun språklige krumspring? Jo, kanskje. Men troens identitet er helt sentral når samfunnet endrer seg i turbohastighet mot det globale. Mot en praktisk hverdag som distanseres fra det Naturen, fra Universet, eller for å si det pompøst og spekulativt, fra Gud.

Verdier. Troen i seg selv er spennende. Men dets sentrale rolle i verdiskaping er helt avgjørende for verden og samfunnet. Nevn én fellesmenneskelig verdi som ikke stammer fra troen. Om det er menneskerettigheter, religiøse etikk, mellommennneskelige normer eller kontinentale moralstrømninger. Alt stammer det fra den usigelige nerve i menneskets sjel.

Distanse. Menneskets distansering fra natur og åndelighet er ingen ny forekomst, men det er grunn til å anta at den vil akselerere det kommende århundre. Distanseringen vil med nødvendighet være et angrep på troen.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere