Anlov Mathiesen

Alder: 46
  RSS

Om Anlov

Forfatter, informasjonsleder og tidligere redaktør.

Følgere

PFU legitimerer søppel

Publisert nesten 10 år siden

Pressens faglige utvalg gjør sitt ytterste for å legitimere søppeljournalistikk. Behovet for et eksternt utvalg uten pressefolk har aldri vært større.

Torsdag 15.12 var en viktig dag for journalistikken. En potensiell merkedag for redelighet og objektivitet. Det var dagen da pressens dekning av Utøya og Breivik skulle prøves i pressens egen «domstol». Noen skulle sette grenser. Etter få minutter av det livestreamede møtet forsto man hvor det bar. Full seier for søppeljournalistikken.

Mangler ryggrad. La oss starte med forventningene før møtet. Det var enkelt å forutsi at ikke VG, Dagbladet og Nrk kom til å dømmes på noe punkt. Kanskje Dagsavisen og Aftenbladet, men ikke de store. Til det har PFU alt for lite ryggrad, særlig i saker med så stor oppmerksomhet. De innklagede sakene var av ganske forskjellig karakter.

Les mer her: http://www.pfu.no/browse.php?y=2011&c=2011-12-15

Og selvsagt ble de store tabloidene og statskanalen frikjent. Dagbladets voldsomme forsidebruk av terroristen har vakt oppsikt, og skapte undring hos publikum og sjokk hos pårørende og overlevende. Men utvalget har overhodet ingen problemer med det, og syns sågar ikke spørsmålet engang er relevant. Publikums reaksjoner på forsider har ingenting med presseetikk å gjøre. Nei vel.

Om konklusjonen er spesiell, er «resonnementet» bortimot unikt: Utvalget mener at mengde ikke kan bedømmes. Fordi det er vanskelig å sette grenser for hva som er mye og hva som er lite (ja, seriøst). Dagbladet trykket Breivik på 36 av 54 forsider etter terroren, hvor av 27 var hovedoppslag. Hva som er vanskelig å forstå av denne mengden må man sitte i PFU for å begripe.

Dagbladets «sak» om kjendiser som møtte Breivik på byen er man rent ut imponert over. Tabloiden har et spesielt ansvar i å «dissekere» Breivik, hevder man. Ja, de går ennå lengre, de syns synd på Dagbladet, og mener fokuset på forsidene har overskygget løssalgsavisens utsøkte journalistisk. Det er nesten så man blir rørt. Man må jobbe i norsk presse for å ikke se det enkle faktum at Dagbladet valgte å publisere spekulative forsidebilder for å selge flere aviser.

Videre makter man påstå at VGs krigsfilm-dekning av rekonstruksjonen er ikke bare akseptabel, den er en viktig dokumentasjon. Da vet vi det, vi surmagede, som kom i skade for å reagere med vantro da VG kjørte rekonstruksjon som en veldesignet og «eksklusiv» krimkampanje. Det var verken usmakelig eller søplete, det var tvert imot viktig.

PFU går faktisk om mulig ennå lengre enn VG selv i å forsvare publiseringen, og mener VGs forside etter rekonstruksjonen på utøya representerer et ekstra hensyn til ofre og etterlatte. Fordi det var et ennå sterkere foto inne i avisen (ja, seriøst). Utvalget konkluderer kjekt med at «Dette er etterforskningsskritt av offentlig betydning. I tillegg har avisen foretatt de nødvendige presseetiske vurderinger». Da så. Ingen grunn til å vurdere noe som avisen allerede selv har vurdert. 

Søppel er ok, sier PFU. Vel, de stopper ikke der, og skryter nærmest uhemmet av det eminente journalistiske arbeidet gjort av Dagbladet og VG. Visste man ikke bedre, kunne den surrealistiske seansen gi inntrykk av at de to tabloidenes Breivik-dekning var helt spesielt god. Ærlig talt, for noe sludder. Et PFU uten noen moralsk ryggrad, objektivitet eller innsikt i publikums opplevelse bidrar til å gjøre norske tabloider mer kontinentale, i aller verste betydning.

På spørsmålet som gjaldt tabloiders økonomiske motiv for å forsider av Breivik, konkluderte utvalgets leder med at aviser selvsagt ønsker å gi sine aksjonærer avkastning. For henne er det såpass åpenbart at hun avfeide spørsmålet som irrelevant. PFU har altså slått fast at motivet om å generere inntekt er en fullt ut legitim journalistisk drivkraft. Uavhengig av virkemiddel.

Habilitet. Det er umulig å diskutere PFU uten å nevne habilitet. Detaljene er egentlig underordnede, så vi holder oss til noen få:

* Utvalgets leder Hilde Haugsgjerd mente seg fullt ut habil til å vurdere tidligere kolleger. Som tidligere sentral medarbeider i Dagbladet, ansvarlig redaktør i Dagsavisen og styremedlem i Norsk redaktørforening skulle hun selvsagt ha forlatt rommet under størstedelen av møtet. Men slik fungerer ikke PFU. 

* Tre av medlemmene sitter i styret hos presseorganisasjoner (Norsk journalistlag og Norsk redaktørforening). Uansett sak sitter disse tre medlemmene altså til enhver tid på vegne av innklagede kolleger og miljøer. Uproblematisk hos PFU.

(For ordens skyld, nåværende medarbeidere i Dagbladet og Aftenbladet forlot rommet under behandlingen av sine respektive arbeidsgivere.)

Detaljene er som sagt underordnet, fordi selve utvalget i sitt vesen er såpass internt, kollegialt og pressenært at kredibiliteten er nær null. Et hvilket som helst tilsvarende fenomen i byråkrati eller det offentlige ville skapt reaksjoner. Hos pressen.

I sum fremstår PFU som grunnleggende ute av takt med vanlige mennesker, og egentlig kun ute etter å forsvare seg og sine. Behandlingen av terror-sakene fremstår som en tåpelig ordlek der utvalgets eneste reelle funksjon er å forsvare venner og bekjente. Det er så man skulle ønske utvalget i det minste gjorde et kunstig forsøk på å skjule sitt kollegiale forsvareroppdrag. 

Torsdag 15.12 var en viktig dag for journalistikken. En potensiell merkedag for profesjonalitet i et yrke som sårt trenger grensesetting. Slik ble det ikke. Det var så man knapt kunne tro hva man hørte. Enkelte av diskusjonene fremsto som direkte uprofesjonelle, og nærmest useriøse. Ikke bare vant søppeljournalistikken på alle punkter. Den ble også hedret med ros og hyllest.

Tiden er kommet for eksterne utvalg. Sammensatt uten åpenbare habilitetsproblemer, vennskap og økonomiske bånd dypt inn i medienorge. Bevar gjerne PFU, styrk det og bygg videre på all kunnskapen medlemmene besitter. Fordi enkeltpersonene er ytterst kompetente og erfarne. Som vaktbikkjer mot seg selv og sine venner er de derimot bortimot meningsløse. I tospann med et eksternt motstykke kan dog utvalget igjen finne sin mening.

Gå til innlegget

Medienes mørke svik

Publisert rundt 10 år siden

Pressens oppførsel etter 22. juli viser en oppsiktsvekkende mangel på respekt for ofre, pårørende og den nasjonal anstendighet. Profitt og egeninteresse råder grunnen.

Nærbilder fra intime sorgsituasjoner. Direkteoverførte begravelser. Klappjakt på mennesker i sjokk og angst. Hyperraske dokumentarproduksjoner. Bevisst bruk av Breivik på utallige avisforsider.  Eksemplene kunne vært flere, men dette er de mest opplagte. I sum representerer de et forræderi mot journalistikkens prinsipper. Men noen reell debatt har ikke vært mulig. Det er nemlig få yrkesgrupper i landet med et mer arrogant selvbilde enn journalister. Og i møte med kritikk fremstår journalister og redaktører ofte direkte usmakelige.

Alt i profittens tjeneste. La oss bruke en massemorders mystikk og ondskap til å generere klikk på nett, slik at vi igjen kan lokke annonsører til siden vår. La oss brette ut de overlevendes angst slik at vi kan selge flere lørdagsbilag. Eller kanskje aller mest påfallende: La oss vise morderens ansikt på forsiden ofte nok og på repeterende vis, slik at vi er med på å prege folks oppfatning av ham, og gjennom det skape en superkjendis med et uuttømmelig potensiale for nye oppslag.

Kjendis-Breivik. Man kan godt hevde at Breivik bør avbildes, og endog også på salgsplakaten (forsiden). Men å konstruere saker for å få plassert ham der er noe ganske annet. Gjenta allerede kjent informasjon i ny innpakning, støvsuge fram c-kjendiser som tidligere har møtt Breivik på byen. Omtrent ukentlig oppdatere hele sakens gang og hendelsesforløp som om det var en nyhet. Det er ikke journalistikk, det er juks, og ren markedsføring av eget produkt.

Null selvkritikk. Folks lave tillit til journalister er enkelte ganger ufortjent, vi har tross alt en mer renhårig journaliststand enn mange, mange andre land. Akkurat nå er det omvendt. Pressen har begått noen overtramp som ville vekket oppsikt i de fleste nasjoner. Men noen særlig kritikk fins ikke, og i hvert fall ingen debatt. Kanskje ikke så underlig all den tid det er pressen selv som skal målbære og legge til rette for kritikken. Noe som i praksis betyr at mediene siler, styrer og pynter enhver kritikk slik at det tilpasses egen komfort og identitet.

Et av få tilfeller hvor kritikk nærmet seg det offentlige rom var da Nrks Dagsnytt Atten-redaksjon inviterte Dagbladets redaktør Lars Helle til monolog. Kritikken ble verken spisset eller fulgt opp med vektige motdebattanter, noe som ga den spissfindige retorikeren Helle full råderett til et romslig selvforsvar. Det minimale som har nådd offentligheten har ved andre tilfeller kommet fra mennesker som a) ikke har erfaring fra offentlig debatt, og b) ikke har stor innsikt i pressens normative selvforsvar. Slikt kan det ikke bli debatt av.

Juks. Det som gjør kritikk ekstra krevende er at redaksjonene har svært utspekulerte metoder for å konstruere innhold som nettopp skal tåle kritikk. Et godt eksempel er når Dagbladet på nett rett etter terroren inviterte leserne til å lage «verdens vakreste rose». Der skulle man bidra med hvert sitt rosebilde, slik at disse bildene sammen skulle danne en større rose. Et klassisk påfunn for å generere klikk og skape interaktivitet med lesere. Som når alt kommer til alt handler om å tiltrekke seg annonsører. Det geniale med dette eksempelet er at det er forferdelig enkelt for redaktørene å argumentere for egne gode formål i en vanskelig situasjon. Fellesskap, tilhørighet, sorglindring, symboler.

Intensjoner. Men kan ikke medier noen ganger faktisk ha gode hensikter? Joda, men la oss ikke kaste bort tid på å diskutere om markedsstrategier har finansielle mål eller ikke. Det vil enhver kommersiell redaktør eller direktør veldig gjerne ha oss til å gjøre. Følg heller dette enkle kompasset: Om det gir gevinst, så var også gevinsten målet med strategien. Altså, omskrevet i en nettavis sin hyperkommersielle hverdag: genererer det klikk, så var det også meningen.

Resirkulering og grums. Min kritikk innbefatter i aller høyeste grad også VG, Nrk og TV2, som sammen med Dagbladet har preget dekningen langt mer enn andre medier. Men det er på sin plass å påpeke at Dagbladet har operert på et helt eget nivå. Et nivå av grums, resirkulering og desperat jakt på nye lesere/kjøpere. Jeg er innforstått med at jeg stiller meg upraktisk til for hugg, og at de nevnte medier har forsvarsretorikere av ypperste klasse. Jeg er likevel overbevist om at de nevnte medier har begått noen overtramp som alminnelige folk ikke har noe særlig sans for, for å si det forsiktig. Derfor er det vesentlig at også noen fra media selv kommer med kritikken.

Fruktfat med argumenter. Stilt ovenfor kritikk eier redaktører sjelden skam. Ydmykhet tror jeg vi bare kan glemme. Og de er dyktige retorikere, språkarbeidere som de jo er eller engang var. Som da Dagbladet-redaktøren skulle svare på kritikk: «Jeg har stor forståelse for at saken oppleves som en vanvittig påkjenning for de pårørende. Vi har helt sikkert begått feilskjær, men har prøvd å gjøre dette etter beste evne. Denne saken omfatter imidlertid flere enn de pårørende, hele Norge er rammet.» Altså, han «forstår», men svarer ikke på kritikken. Som i dette tilfelle kom fra 40 fornærmede og etterlatte. Dette fra redaktøren av avisen som trykket Breiviks ansikt på forsiden 23 av de 27 første dagene etter terroren.

Selvrettferdighet. Redaktørenes plukker selvrettferdig fra et fruktfat med argumenter, alt etter som hva som passer. Det ene øyeblikket vektlegger man hensynet til pårørende, mens dagen etter kan det samme argumentet uproblematisk snus på hodet, og da er det opplysning som er slagordet. Alvoret rundt 22. juli og pressens tette bånd mellom redaksjoner, undervisningsinstitusjoner og fagorganisasjoner gjør at man i dette tilfellet bør sikte på en ekstern granskning av medienes framferd. Selvsagt problematisk, men det er nesten umulig å se for seg at eksempelvis Institutt for journalistikk eller Pressens faglige utvalg kommer til å komme med særlig relevant kritikk av egne kolleger. Som i svært mange tilfeller er nære venner.

Men å granske seg selv i denne saken er mediene uansett også forpliktet til. Vær Varsom Plakaten forteller oss at det er «...pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»(VV 1.4).   Og det har vært en lang rekke enkeltbrudd på pressens normer gjennom de siste ukene. Normer som er formulert gjennom nettopp Vær Varsom Plakaten. Les de følgende punktene fra dette normsettet, tygg og føl på det. Det setter ting i perspektiv.

3.9 «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.»

4.1 «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

4.2 «...Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»

4.6 «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

4.8 «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.»

Punktene taler sitt eget overtydelige språk. Med 22. juli i minnet og Dagbladets forsider fortsatt dominert av Breivik, blir det bortimot makaber lesning. Pressens misbruk har vært massiv, daglig og utenfor ethvert anstendig nivå av kynisk grafsing. Min definisjon av «anstendig nivå» er selvsagt kun min egen, og jeg er nok mer surmaget enn de aller fleste. Men jeg tror neppe det er vanskelig å forstå hva jeg sikter til.

Beskyttende kollegialitet. Og hvorfor har jeg ikke selv klaget inn medier for Pressens faglige utvalg (PFU), om jeg er så forbannet og misfornøyd? For det første er dette blitt gjort, av langt mer relevante personer enn meg. Og for det andre har PFU dessverre liten autoritet og makt når det kommer til stykket. En bortimot usynlig notis bortgjemt i Dagbladet som forteller at PFU mener det ene eller andre er den eneste straffen de kan gi. Legg til at presse-Norge (i all hovedsak Oslobasert)  til de grader er basert på nettverk og beskyttende kollegialitet, så blir veien om PFU lite fruktbar. På tross av at medlemmene er særdeles kompetente fagpersoner.

Habilitet. MenPFUs potensielle makt er langt større enn mange er klar over. De er i en svært sterk posisjon til å skape store, offentlige debatter når og om de syns det måtte passe. Noe de sjelden gjør. Hvorfor? Fordi de er kolleger og venner. Fordi de som eventuelt skal dømmes og kritiseres selv sitter trygt i PFUs stoler. Og da hjelper det lite å forlate rommet akkurat når en bestemt sak skal drøftes. Det er ute i det offentlige rom den reelle habiliteten viser seg. I normale situasjoner kan dette fungere rimelig greit, nettopp på grunn av medlemmenes høye profesjonalitet. Men i så spesielle situasjoner som denne bør man nok ty til dømmekraft godt plassert utenfor den journalistiske kameratsfære.

Bevisstgjøring. Ingen vil noensinne erkjenne eller innrømme at Breivik er benyttet bevisst av kommersielle hensyn. Det vil heller aldri kunne stadfestes. Men noen ganger må man stole på sunn fornuft og normal anstendighet. For å bevisstgjøre oss selv og presse-Norge, slik at journalister og redaktører i Dagbladet, VG, NRK og TV2 ved neste grusomme korsvei tenker seg om mer enn null ganger før de spurter i ansiktet på sårbare mennesker. Før de profilerer og skaper anvendelig kjendiser av mordere for egen vinnings skyld. Og for forbrukere er dette en svært god anledning til å benytte seg av sin frie vilje og rett og slett unngå å kjøpe visse aviser.

Redaktøransvar. Breiviks advokat har vedkjent at pressen maser for å få intervjue morderen. Allerede. Støtende? Groteskt? Nei, egentlig bare patetisk og en nesten ufattelig mangel på ydmyk menneskelighet. Som bør få ansvarlige redaktører til gå en tur i skogen og tenke gjennom hvorfor de befinner seg i dette yrket. For når vi en dag summerer opp de siste ukers overtramp vil ansvaret med rette måtte legges på redaktørenes bord. Et bord som i dette tilfellet er alvorlig tilgriset. Det hjelper ikke å skylde på press fra eiere og direktører. La oss håpe at tabloidene og tv-kanalene ikke slipper unna også denne gangen, slik de stort sett alltid gjør.

Gå til innlegget

VM i nisjeidrett viktigere enn revolusjon

Publisert over 10 år siden

VG, Nrk og Dagbladet setter den arabiske verden på standby under nisje-VM. Dagspressen nedvurderer sitt publikum.

Ingen illustrerer Ski-VMs vesentlighet bedre enn VG og Dagbladet på nett. Og selvsagt Nrk, men de har investert lisenskroner og er kommersielt forpliktet. Og med dét viser trioen oss hva opprøret i den arabiske verden egentlig betyr når det gjelder. Mindre. Ikke ingenting, men mindre enn Bjørgen og Northug.

La oss gi dagspressen litt respekt og betrakte det som en klassisk konflikt mellom viktighet og nærhet. Ellervesentlighet og identifikasjon, om du vil. For det arabernes frihetskamp mangler ikke mye på nyhetsjournalistenes kriterieskala. Det tilfredsstiller bådesensasjon, aktualitet og vesentlighet.Men identifikasjonen svikter. Og særlig i Libya, hvor det er få norske charterturister. Noen stakkars næringsdrivende, men de er pressen ferdige med. Og hva da med Bahrain, hva i all verden skal de stakkars journalistene komme opp med av fornorsking for å hjemliggjøre de stakkars leserne sine

Konflikten mellom kjendiseri og viktige nyheter er knapt overraskende. At VG og Dagbladet, og til en viss grad Nrk og Aftenposten velger å prioritere nære nyheter er forutsigbart. Midt i sin kommersielle planlegging tar de også hensyn til metning hos publikum; de antar at folk blir lei av eksotiske opprør og klin gærne statsledere. De antar at vi vil ha et avbrekk. Det som overrasker mer er den manglende evnen til å gjøre begge deler på samme tid. Det handler ikke om redaksjonelle ressurser, for de er tilstede. Det handler redaksjonelle valg.

Jeg påstår ikke at dekningen av verken Libya, Bahrain, Jordan, Yemen, Iran eller Algerie er helt borte. Eller oppfølgingen av Egypt og Tunisia, for den saks skyld. Men rapporteringen og analysene er så godt som begrenset til den aller mest tabloide toppen av isfjellet. Til Gaddafis bisarre utspill, gråtende koner eller brennende ting. Dybden og omfanget i konflikten er som forsvunnet over natten. NrksDebatten torsdag kveld (25.02) illustrerte mangelen på dybde mer enn noe annet, om enn ufrivillig. Forutsigbarheten i panelet var direkte smertelig, både av personell og innhold. Å servere en slik endeløs rekke banaliteter om konfliktene er en bragd. Å tilby en god debatt om Midt-Østen akkurat nå burde være drømmejobben for en researcher, en gavepakke.

Og hva var det som fikk norsk presse til å nedprioritere en av dette årtusenets aller viktigste politiske begivenheter? Jo, VM på ski. Northugs bart. Bjørgens sixpack. Pølsas skuffelse. Kong Haakons skijakke. Alderen på kvinnelige skihoppere. Sant skal sies, dette er på ingen måte mindreverdige hendelser, selv om de er aldri så provinsielle. Men bør de ha styrken til å fortrenge norsk dagspresses maskineri vekk i fra det historiske mannefallet i den arabiske verden?

Det er ikke meningen å være grinete, eller å krasje folkefesten, selv om det unektelig framstår slik. Jeg liker også sport, jeg jubler også over Bjørgens maktdemonstrasjoner. Jeg håper også Oslo som by får mest mulig god oppmerksomhet og velfortjent hovedstadskryt. Men når redaksjoner prioriterer på vegne av leserne, glemmer de ofte at publikum har et intellekt, en egen vurderingsevne og ikke minst en appetitt på reelt samfunnsstoff.

For det fins vel et både og. Vi nyhetskonsumenter har muligens evnen til både å bry oss om sport, kjendiser og attpåtil alvorlige kriser og konflikter. Og da er det skremmende å se hvor lite som skal til før selv de aller største verdensbegivenheter prioriteres langt, langt, langt på redaktørenes lister.

 

 

Gå til innlegget

Grov propaganda for søte Amelie

Publisert over 10 år siden

Sjelden har vi sett norsk presse mer udisiplinert og mindre selvkritisk enn akkurat nå. Medienes propaganda for Maria Amelie er ren aktivisme, og en skam for journalistfaget.

Ingen kritiske spørsmål. Ingen innvendinger. Null balanse. VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, NrK, TV2. Alle deltar de i kappløpet om å redde jenta som den slemme regjeringen skal sende ut av landet. Dummingen Jens Stoltenberg, som ikke følger medlidenhetens magefølelse.

På lag med pressen henger omtrent hele den synlige offentlighet. I en konkurranse om å hedre den flinke jenta, hun som vi ønsker å ha som nabo. Alt som kan krype og gå av meningsytrere og debattanter er fra seg av indignasjon. Fresende og bastant skal den onde regjeringen henges på korset. Argumenter er det ikke altfor mange av, men det vår så være. Hun er jo søt og flink.

Når pressen opptrer samlet bør vi være på vakt. Men når pressen opptrer som aktivister bør vi la oss skremme. Journalister er mennesker med følelser, og har ofte bestemt seg for vinkling og budskap før første bokstav er satt, eller første samtale er gjennomført. I Amelie-saken(e) har alt journalistisk arbeid handlet om å bekrefte egen agenda. At redaktørene har latt dette skje er en fornærmelse mot faget.

Faktafeilene er svært talende. Pågripelsen skjedde ikke inne på Nansen-skolen. Det var ikke åtte politimenn. Ingen livsfarlig narkotiltalt asylsøker ble løslatt for å gjøre plass til henne på Trandum. Sistnevnte feil skal selvsagt knagges på Agderposten, men nevn den redaksjonen som sjekket fakta før de selv hastet saken på trykk. Ingen.

Det positive med hele saken er at vi muligens får en inngående debatt om hvem som skal få lov å bli norsk. Det er viktig. Og personlig har jeg intet imot at slike som Amelie prioriteres. Folk som virkelig forsøker, og virkelig ønsker. Men pressens oppførsel har lite med reell sak å gjøre, lite med opplysning og rapportering. Kun følelse og politisk aktivisme.

De har samlet seg i flokk. Forkjempere for ytringsfrihet, humanister, eks-politikere, bistandstopper. Ja, det er nesten vanskelig å se hvem som ikke deltar i troppen. For mange av human-eliten er Amelie-saken en god anledning til å ta omkamp på norsk innvandringspolitikk. Som de mener er på grensen til ond. Et synspunkt som tilfeldigvis heller ikke er fremmed i pressekretser.

Den rene propaganda er heldigvis ganske sjelden i norsk mediehverdag, men nå er den tilbake. I form av en ubalansert kampanje for en ung jente. Hun er snill og flink, regjeringen slem og dum. Visste vi ikke bedre kunne vi tro at human-eliten og pressen ønsker å fremstå mest mulig infantilt. Men det er neppe årsaken. De er rett og slett så innmari skuffede og indignerte over det slemme rettsvesenet.

Gå til innlegget

Islamsk misjonering

Publisert nesten 11 år siden

Norske offentlighet hindrer reell religionsdebatt. Ved å fortie muslimsk misjonsvirksomhet.

Å tro at Islam som bevegelse ikke har misjonsvilje er ikke kun naivt, det er direkte villedende. I likhet med kristendommens misjonering, som har ført til enorme lidelser og ødeleggelser av samfunn og sårbare urfolks levevis verden over, søker Islam å spre sin tro til alle verdens hjørner. Også Europa.

Store muslimske bevegelser arbeider for makt i Europa, det hersker det liten tvil om. At ikke samtlige muslimer er en del av dette sier seg selv. Det er dog en irrelevant problemstilling og heller ingen som hevder.

Ledere for muslimske trossamfunn snakker varmt om frihet og demokrati. Fordi det er slike ord vestlig offentlighet ønsker å høre. Det ser vi jevnlig også i Norge. Men enhver med et minimum av teologisk innsikt vet at det ikke er forenlig med verken hard islamisme eller sharia-lovgivning,

Det store paradokset for misjonering med dobbeltkommunikasjon må være at man arbeider stikk i strid med sin egen hellige bok. Infiltrasjon og bedrageri anbefales ikke i Koranen. Tvert imot, islams hellige bok går like langt som bibelen i å fordømme løgn og svindel. Det er tragisk å se løgnene gis næring av norske kommentatorer med ideologisk agenda.

Ledende norske pressefolk forsøker lure sine lesere til å tro at små muslimske barn selv velger hijaben, uten press fra sitt religiøse samfunn. Og som uten skam kaller det kvinnekamp. Dagbladet og Dagsavisen er verstinger, men de aller fleste aviser har latt seg presse av islamistenes skremsel. Skremt til taushet, med ytringsfriheten som den største taper.

Islamist-forsvarere "glemmer" hva diskusjonen handler om: Ikke om alle muslimer er islamister, men om islamisme og muslimsk misjonering i Europa er reell. Diskusjonen må ta et steg videre, til å handle om graden av misjonering og bevisst strategi. Kan hende er den ikke stor, men så lenge vi ikke kan diskutere med åpne øyne finner vi få svar. At en muslim som Mohammad Usman Rana fornekter enhver islamsk misjonering er naturlig. Men at tilsynelatende oppegående pressefolk gjør det samme er direkte oppsiktsvekkende.

Denne fornektelsen har sin rot i venstresidens posisjonering i innvandrerspørsmål. Den handler om venstreradikale intellektuelle som heller vil ofre liv og lemmer enn å dele synspunkter med høyresiden generelt, og FrP spesielt. Det fins godt betalte skribenter i dagspressen som er villige til å konstruere enhver form for argumentasjon med den hensikt å angripe FrP-standpunker. Å stemple som rasist eller islamofob er blitt en ynkelig sport.

Vi skal møte nye kulturer og landsmenn med ydmykhet og genuin respekt for hverandres tro og identitet. Men vi skal ikke la løgner leve fritt. Det er på høy tid at norske kommentatorer slutter å forsvare en ukultur og et tankesett som ligger flere hundre år bak vestens sivilisasjon. At deler av dagspressen og venstresiden har gjort det til en fanesak å forsvare ekstremisme er en sann tragedie.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere