Anlov Mathiesen

Alder: 46
  RSS

Om Anlov

Forfatter, informasjonsleder og tidligere redaktør.

Følgere

Overgangsritens ånd

Publisert over 5 år siden

Neste gang du hører en russelåt som handler om horer og puling, så slå av radioen og hold kjeft. Det er ikke din sak.

Forby russetoget. Sensurér russelåtene. Begrens fylla. Hvert eneste år kommer det nye politikere, skolesjefer eller «bekymrede» skal vise «ansvar». Man skulle tro de hadde et personlig problem. Tekstene i russemusikken er for seksuell. Den omtaler til og med kvinner som objekter. Huff. Dette viser lite annet enn voksne menneskers manglende raushet og åpenbare misunnelse over andres glede.

Ungdommen er korttenkt, brautende, udannet og intens. I lag med skandinavisk drikkekultur blir festen derfor raskt usmakelig. Men nettopp voldsomheten og intensiteten er noe av selve ideen og poenget. Det er kjernen i overgangsritens ånd. I en ubrutt linje fra Dionysos-festene og blotene feirer russen seg selv og livet, med symboler, ritualer, drakter, alkohol og sex.

Man kan like det eller
ikke, men den ikke
alltid elegante flatfylla
har tusenårlange
tradisjoner. Den har
overlevd både kristning,
kriger og moralistiske
bølger. Adferden har dype norske røtter, til hedensk tid da alkohol og rituell sex hadde en selvsagt plass.

Men moralismen har også lange tradisjoner. Parallellen mellom kristen fordømmelse av den seksuelle Frøy-dyrkingen og dagens bekymring over ungdommens utskeielser er opplagt. Moralisten finner alltid et sted å rette sin finger, og ungdommens frilynte seksualitet og råskap er et angstfylt område, særlig for de som ikke forstår seg på den.

Den norrøne kulturen er forsøkt dempet. Først gjennom kristne, og senere sosialdemokratiske impulser. Foreløpig uten særlig hell. For på bakkeplan, under de bekymrede myndigheter, står folket og aksepterer ungdommens årlige ritual. Vår seige arv gjør at vi tolererer russens berserkergang. Og det gjør vi klokt i.

Bekymring og formynderi omsvermer russen. Fra bitre voksne som har problemer med å unne de unge sin frihet. Unge er de, men de er også myndige mennesker med førerkort og stemmerett. Ungdommen må få feire i sitt eget univers. Synd, moral, restriksjoner og regler gjør ingen ære på en av livets viktigste faser. Neste gang du hører en russelåt som handler om horer og puling, så slå av radioen og hold kjeft. Det er ikke din sak. 

Gå til innlegget

Maktskifte i rusomsorgen

Publisert nesten 6 år siden

Rusfeltet lider under en nedlatende holdning mot de det handler om. Veien mot en bedre omsorg innebærer å inkludere brukerne.

Etter tiår med ovenfra-og-ned-holdninger i helsevesenet har vinden snudd. Politikere og fagfolk er blitt opptatt av at rusavhengige skal medvirke og ha innflytelse over eget behandlingsløp. Det er imidlertid et stykke fra gode intensjoner om medvirkning til reell innflytelse, og brukerne har fortsatt i realiteten ingen innflytelse. De siste årene har oppmerksomheten på brukerens rolle økt, og fått formell posisjon gjennom begreper som brukererfaring,brukerkompetanse og brukermedvirkning. Dette gjenspeiler et krav hos brukerorganisasjoner om å ta de man jobber med på alvor. Det fremstår selvsagt, men er likevel en relativt ny tendens. Takket være brukerorganisasjonene er brukermedvirkning blitt et moteord.

Som jeg argumenterer for i min bok Omsorgsindustrien – Utenforskapet og nødsprofitørene har helsevesenet og rusfeltet lenge vært preget av manglende evne til å nyttiggjøre seg brukere, pasienter og pårørende. Konsekvensen er at de passiviseres. Rusavhengige kan være vanskelige å kommunisere med, og behandles som barn som ikke vet sitt eget beste. En brukerundersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter viste at halvparten av pasientene i rusbehandling opplevde at de verken hadde innflytelse over egen behandling eller fikk tilfredsstillende informasjon. De mente også at behandlingen ikke var tilpasset pasientenes behov (Haugum og Iversen 2014). En kartlegging av behandlingsapparatet fra 2014 viste at kun 20 prosent av de intervjuede behandingsenhetene har et brukerråd, mens kun halvparten hadde tillitsvalgt blant pasientene (Torjussen, Harwiss og Havnes 2014).

Feltet må tenke nytt

Brukermedvirkning er et naturlig element på veien mot en innovativ profesjonalisering av omsorgsindustrien. Men endringen foregår ikke uten kamp. Styrking av brukernes posisjon vil endre mye av det vi kjenner som omsorgsarbeid i dag: Arbeidsplasser og lønnsbudsjetter må dreies mot brukerne, og representerer en helt nytankegang. Vi må slutte å frykte brukerne, og heller betrakte dem som ressurser. Benytte dem i forebygging, miljøarbeid og andre roller på rusfeltet. Tanken er like radikal og som den er sann: ingen har sterkere kompetanse på den rusavhengiges hverdag enn den rusavhengige selv. Ingen har bedre innsikt i hjemløshet enn den hjemløse. Målsettingen må være å utdanne og sysselsette, og visjonen må være å styrke den enkelte til å stå på egne ben og ha et fullverdig liv.

Maktstrukturene må endres

Helsefagene oppfordrer dessverre ikke utøveren til å tenke selv i møte med brukeren. Helsearbeideren skal forholde seg grå og ansiktsløs, med en profesjonell distanse til brukerne. Det er en pedagogisk misforståelse som hemmer utøvelsen av miljøarbeid og behandling. Denne pedagogiske systembristen er med på å skape et kjønnsløst byråkratisk skall som mange opplever i møte med helsevesen, NAV, sykehus, lavterskeltilbud, DPS eller behandlingsinstitusjoner. Det gjør ofte saksbehandleren til en motstander i stedet for til en medhjelper. Som igjen fører til at mange kommer på kant med systemet og unngår å ta kontakt, selv når de ønsker hjelp. Dette handler om myndighet og autoritet, der behandlere, leger og miljøarbeidere opprettholder en maktposisjon over pasient.

Når brukerne skal involveres, må vi starte med synet på hva medvirkning består av. Først må vi erkjenne at vi er likeverdige. Deretter må den vanskeligstilte få stå i sentrum i eget liv, ikke som tilskuer på utsiden av saksbehandleren eller miljøarbeiderens kontor. For behandling av ruslidelser er ikke som behandling av andre sykdommer, det finnes ingen medisin som kurerer. Rehabiliteringen har et livsløpsperspektiv, og derfor må maktstrukturene mellom behandler og pasient endres. Voksne mennesker bør aldri underlegges autoritære systemer, leger eller regimer, med mindre det er uunngåelig. Det bør være et mål at brukeren deltar mest mulig aktivt, kontrollerer og bidrar i egen situasjon, og det oppnår man kun gjennom tillit og likeverd.

Gi brukerne politisk makt

Hvordan gjenreiser man verdighet hos nedslitte mennesker på utsiden av samfunnet? Jo, gjennom mestring og kontroll. La dem styre sin egen hverdag. Dagens praksis fratar selvråderett hos brukerne. Vi må tillate at den enkeltes liv leves på vedkommendes egne premisser. Ingen er tjent med en målsetting om at enhver skal tilpasse seg storsamfunnets normale livsførsel. Enhver politisk beslutningsprosess knyttet til rusavhengighet bør involvere brukere. Det bør pålegges stat, fylkeskommune og kommune å ha rusutvalg eller rådgivende organ med direkte politisk mandat og innflytelse som består av et flertall med brukererfaring. Brukernes status bør heves, og en god begynnelse er å opprette et høyprofilert statlig brukerutvalg som utreder dagsaktuelle narkotikapolitiske spørsmål. Det ville gitt et kraftig løft for brukerrollen.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Gå til innlegget

Norsk rusomsorg trenger sosiale gründere

Publisert nesten 6 år siden

Ved å stimulere sosiale gründere og gode ideer kan vi øke sysselsettingen av fattige, rusavhengige, LAR-pasienter og hjemløse.

Det ligger i vår tankegang at outsiderne skal bli «normale». En slutning som er både feilaktig og direkte skadelig: Rusavhengige Jonas skal ikke tilpasse seg systemet, systemet skal tilpasse seg ham. Det er gjennom arbeid og aktivitet folk som har falt utenfor får sosial trening og selvrespekt.

Nav må gjøres smidigere og mer tilpasset brukeren. Saksbehandlere må ansvarliggjøres, og ha en felles interesse i at klienten lykkes. Nav må programmeres for å være til hjelp, og ikke være en utfordring.

Ved å stimulere sosiale gründere og gode ideer kan vi øke sysselsettingen av fattige, rusavhengige, LAR-pasienter og hjemløse. Blant de nær 8000 pasientene i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) er 78 prosent uten arbeid eller utdanning.

Klesprodusenten Stormberg er blitt et fyrtårn innen integrering av vanskeligstilte, med sin unike bemanningspolitikk der 25 prosent av arbeidsstokken er tidligere rusavhengige, tidligere kriminelle eller andre som har falt utenfor. Samfunnet kan ikke kun belage seg på velvillige bedriftseiere, men legge til rette for egne og nye bedrifter med en sosial sysselsettingspolitikk.

Denne tankegangen bør kopieres av det offentlige, gjennom lavterskeltilgang på arbeidsmarkedet landet over. Det finnes eksempler på dette, som Stavne Arbeid i Trondheim eller Senter for arbeidslivsforberedelse (ALF) i Bergen - kommunale initiativ som samarbeider med Nav og næringsliv om å skape veier inn i arbeidslivet for mennesker som står utenfor. Omfanget er ikke i nærheten av tilstrekkelig.

Sosial innovasjon bør bli et satsingsområde. Som gatemagasiner har bevist, er det fullt mulig for rusavhengige å jobbe dersom tiltaket er tilpasset brukeren. Det finnes privatpersoner over hele landet med gode ideer. Disse må stimuleres gjennom oppstartsmidler og tilrettelegging gjennom Nav.

Ideelle aktører må også ta et større ansvar. Både Frelsesarmeen (Jobben) og Kirkens Bymisjon (Lønn som fortjent) forsøker å tilby lønnet aktivitet til mennesker utenfor arbeidslivet, men tiltakene er begrenset, med liten vekt på utvikling og videre muligheter. Det å koste gatene er bedre enn å sitte hjemme, men organisasjonene bør opprette langt mer utviklende former for lønnet arbeidstrening.

Målsettingen må være å utdanne og sysselsette, men inngangen til arbeidslivet må gjøres så fleksibel som mulig, på arbeidstakers premisser. Visjonen må være å styrke den enkelte til å stå på egne ben og ha et fullverdig liv. Det kan bare oppnås gjennom aktivitet. Tusenvis av brukere kan benyttes i omsorgsbransjen.

Høy kompetanse og entusiasme kombinert med et skrikende behov for å kunne være til nytte er oppskriften på suksess, men det forutsetter fleksible og tilrettelagte løsninger på brukernes premisser. Ingen har sterkere kompetanse på den rusavhengiges hverdag enn den rusavhengige selv.

Nav er sentral i ethvert behandlingsløp. Historier fra brukere forteller om et Nav som motstander i stedet for medspiller. Noe av årsaken er at det offentlige har en rigid oppfatning av og forventning om hva brukerne skal oppnå. At hun skal tilpasse seg en ordinær livsstil, og nærme seg det «normale» hverdagslivet. Men mennesker som har levd utenfor samfunnet i en årrekke, er det en helt urealistisk forventning, og for mange direkte ødeleggende.

Sjansen for å lykkes med rehabilitering øker betraktelig om vi tilpasser systemet til brukeren i stedet for det motsatte. En av de største hindringene for mennesker med ruslidelser er den høye terskelen for å komme i jobb. Det må være fullt mulig å få støtte til et utdanningsløp. Å studere eller tilegne seg kunnskap handler nemlig ikke om å komme raskest mulig ut i jobb. Det er også en dannelse, som innebærer selvutvikling, sosialisering og mestring.

Derfor er det klokt om vi gir Nav redskapene for å gi mennesker utdanning etter ønske, der den endelige målsettingen ikke alltid må stå i sentrum. Saksbehandlere bør forstå at det kan ta flere år før en tidligere rusavhengig vet hva han eller hun ønsker å jobbe med.

Noe av budsjettet til Nav må øremerkes sosiale foretak i stor skala. Dermed skaper vi insentiver for sosiale entreprenører til å konstruere prosjekter som sysselsetter vanskeligstilte. Sosialt entreprenørskap i Norge er fortsatt helt i startfasen, men ikke fordi det mangler ideer. Personene og løsningene florerer, men de mangler startmidler.

I dag er søkemulighetene spredt gjennom små potter fordelt mellom en rekke instanser og etater. For ordens skyld har Nav i dag noe de kaller et «utviklingstilskudd», der de deler ut maksimalt 150.000 kroner til sosiale entreprenørskap fra en pott på ni millioner. Det viser at den rette tenkningen er til stede, men omfanget ubetydelig. Staten bør opprette et større fond for sosial innovasjon som forvaltes av Nav. 300 millioner kan være et fornuftig utgangspunkt.

Sosialt entreprenørskap betyr å benytte virkemidler som oftest stammer fra næringslivets tenkning til det beste for samfunnsgrupper som har det vanskelig eller står utenfor. Det kan bestå i hva som helst, fra epleplukking og magasinsalg til mikrokreditt eller vareproduksjon. God sosial virksomhet er kapitalisme på sitt aller beste, der man søker en balanse mellom enkeltmenneskets egeninteresse og et større formål.

Sosialt entreprenørskap er blitt et moteord, men foreløpig lite annet - konferanser og politikertreff der milliardær Johan Andresen, hans selskap Ferd Sosiale Entreprenører og noen fra Kronprinsparets Fond snakker om hvor bra det er med nytenkning.

Sosial innovasjon handler om endring og visjoner, som er uforenlig med å være en forlenget del av det offentlige, derfor bør statens og kommunens rolle i sosial forretningsdrift være begrenset. Tiltak og ideer med egen inntjening bør prioriteres for å bygge størst mulig selvstendighet på vegne av tiltakenes brukere, og for å skape en bærekraftig næringskjede innen det sosiale arbeidet.

De beste sosiale entreprenørskapene har egen inntjening og er ikke avhengige av offentlig driftsstøtte, men av oppstartsmidler. De færreste er milliardærer, og de færreste har tilgang på de hundretusener eller millioner av kroner som er nødvendig for å starte omfattende prosjekter. Det må staten og kommunene være villige til å tilføre.

I den prosessen må vi tørre å endre tilskuddspraksisen i omsorgsindustrien, omfordele midler fra de rike, etablerte organisasjonene over til de små, innovative, sosiale gründerne. Dagens omsorgsbransje er lite innovativ og ikke organisert for eksperimentelle løsninger.

Kronikken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Gå til innlegget

Rusomsorgen er en helsepolitisk forsømmelse

Publisert nesten 6 år siden

Rusomsorgen er Helse-Norges svakeste felt. Stadig nye opptrappingsplaner er bare plastre på sår. Det er på tide med et reelt og tverrpolitisk løft.

Det mest slående beviset er 6000 overdosedødsfall siden heroinens inntog på 80-tallet. Mange andre tall er også velkjente: Nær 300 hundre årlige overdosedødsfall, om lag 10000 sprøytenarkomane, mer enn 7000 LAR-pasienter, 6000 bostedsløse, 60 prosent av innsatte har et rusproblem. 

Statistikken forteller en historie om en gruppe mennesker med lavere verdi enn andre. Om en gruppe som det politiske Norge ikke tar helt på alvor. For det har også vært en positiv utvikling: Med fremveksten av gatemagasinselgere og en aktiv rusdebatt, har oppfatningen av misbrukeren endret seg. Frykt og vemmelse har snudd til sympati og medlidenhet.

Men behandlingen av dem som står utenfor har ikke blitt god. Riksrevisjonen slo så sent som i 2010 fast at rusbehandling i «begrenset grad bygger på dokumentert behov for tjenester». En relativt knusende dom, som neppe overrasker noen på feltet. Det er en dårlig skjult hemmelighet at dette hjørnet av norsk omsorg er dårlig organisert, underprioritert og i påfallende stor grad styrt av ideologiske innfall. Kravet om evidensbasert rusarbeid er i ferd med å spre seg, men har ennå ikke fått tilstrekkelig gehør.

Man kan ikke lenger la seg forbause over sektorens slette tilstand. Det som overrasker er at vi ikke gjør noe med det. Titusener berøres: pårørende, venner og selvsagt den rusavhengige selv. En serie med helseministere har vært forfriskende ærlige om rusfeltets tilstand. Helt siden Bjarne Håkon Hanssen har statsråder nærmest kappes om å svartmale feltet: «Det er svikt i alle ledd ... Rusfeltet er Helse-Norges desidert dårligste område. Og rusmisbrukerne er en pariakaste,» sa Hanssen. Mens Jonas Gahr Støre observerte «mye som ikke virker», mener nåværende helseminister Bent Høie at det er «mangler i alle ledd, i alt fra forebygging til ettervern.» Erna Solberg sier enkelt at«rusomsorgen ikke er god nok.»

Rusfeltet er masseprodusent av dårlige resultater og svak statistikk. Som viser kommunal mangel på boliger, forsvinnende lite arbeids- og aktivitetstilbud og en nedlatende holdning mot hele gruppen; outsidere behandles fortsatt som barn som har gjort noe galt. Men den kanskje mest talende statistikken eksisterer ikke, nemlig den som forteller oss hvordan behandlingen fungerer. Hvor mange er fortsatt rusfrie etter tre eller seks måneder? Etter to, tre og eller fem år? Vi aner ikke. Eller rette sagt: vi sjekkerikke. Med noen unntak der institusjoner utfører egne undersøkelser, finnes det ingen krav om kontroll av rusbehandlingen. Man skal lete lenge etter andre helsefelt med så useriøs tilnærming til fakta og forskning. Om vi ikke stiller krav til resultatene, så blir resultatene deretter.

Perioden etter behandling kalles ettervern. Det er bred enighet om at dette er den avgjørende fasen i en bedringsprosess. Det er her brukeren skal hjelpes til å skape en ny hverdag, med utdanning, arbeid, bolig, økonomi og et (nytt) sosialt liv. Det skjer ikke. Etter avrusning og gjerne noen uker eller måneder til behandling under statens vinger (ofte gjennom private tilbydere), overføres ansvaret til kommunene. Pasienten skal ha et bredt spekter av tilbud for å bygge en ny tilværelse. I teorien.

En nasjonal brukerundersøkelse fra 2014 (Haugum og Iversen) viste at 90 prosent av de spurte oppga at deres erfaring med oppfølging og ettervern ikke var tilstrekkelig. Halvparten av dem fikk ikke tilfredsstillende hjelp til fysiske eller psykiske plager. Nær 70 prosent ble ikke godt nok forberedt på utskrivelse og videre oppfølging. Kommunene er forpliktet å stille med bolig, men likevel står 40 prosent som skrives ut fra behandling uten noe tilbud om bosted. 

Konsekvensen er ofte at de plasseres på hospitser eller hybelhus, gjerne i lag med andre rusavhengige. Dermed er veien tilbake til ruslivet forsvinnende kort. De som er heldige og får en kommunal leilighet mangler ofte andre tilbud, både sosiale og yrkesmessige. Sirkelen er så ond som den får blitt, og det er nettopp mangelen på tilstrekkelig ettervern som er den største enkeltstående forklaringen på hvorfor så få lykkes med rehabilitering.

Når regjeringen i høst lanserte sin opptrappingsplan for rusfeltet, følger det med noen gode ideer. Regjeringen og samarbeidspartiene Venstre og KrF ønsker å satse på ettervern, boliger, behandling under soning og forebygging. Det er bra. Men midlene står ikke i stil til det enorme etterslepet. 2,4 milliarder høres ut som en pen sum, men fordelt over fire år, en rekke felt og alle landets kommuner står vi reelt sett tilbake med små summer. Selv om investeringen overgår hva de rødgrønne maktet, så er opptrappingsplanen ikke i nærheten av egnet til å løfte feltet.

Rusfeltet behøver en reell opptrappingsplan på linje med psykiatriløftet, der man gjennom en tverrpolitisk avtale investerte flere titalls milliarder fra 1998 til 2008. Rusfeltet har et skrikende behov for innsyn, og derfor bør løft starte med en uavhengig granskning av hele feltet. Behandlingsresultater, LAR-ordningen, frivillige organisasjoner, ettervern, soning - alt bør undersøkes, og alle aktører kikkes i kortene. Feltet har sterke aktører med økonomiske og politiske interesser, som ikke uten videre ønsker åpenhet.

Det er mye vi kan gjøre for å bedre rusomsorgen, og i min bok «Omsorgsindustrien - Utenforskapet og nødsprofitørene» peker jeg på en rekke muligheter. Innovasjon og organisering er nøkkelord. Men det handler selvsagt også om penger. En reell opptrappingsplan må være tverrpolitisk, og et utgangspunkt kan være at vi investerer noen titalls milliarder i et løft som varer fra 2020 til 2030. Rusomsorgen kan endres. Det er egentlig ikke spesielt komplisert. Det handler om politisk vilje og nytenkning.

Kronikken ble opprinnelig publisert i Dagbladet.

Gå til innlegget

Førkristen julefering

Publisert nesten 6 år siden

Jula har mistet sin ekthet. Både på grunn av det smakløse kommersielle aspektet, og det overfladiske kristne budskapet. En ny redesign kan bøte på begge deler.

Julefeiringa er slett ikke kristen, og stammer fra gamle, hedenske skikker.Den opprinnelige julefeiringen handlet ikke om å gi gaver til nærmeste familie, men om å feire livet, lysere tider og fruktbarhet. I likhet med andre årlige markeringer, sørget kiren for å redesigne disse vinterfeiringene i sitt bilde. Dagens skikker er således en salig blanding av antikke midtvinterfester, våre egen nørrone vinterofringer og både hinduistiske og romerske solgud-ritualer.

Juleblotet i norden ble feiret på midtvinterdagen. Blot betyr offer, og forteller således mye om feiringen, som var årets mest høytidelige offerfest. Kristendommen brukte senere anledningen til å omgjøre en allerede utbredt festperiode til sin egen. Det skjedde første gang i Roma på 300-tallet, da man gjorde om romernes solgudfeiring 25. desember til en kristen festdag. Det skulle ta ytterligere seks hundre år før Håkon den gode endret datoen også i Norge; ølet skulle ikke lenger brygges til norrøne guders ære, men signes i Jesu og Marias navn.

Selve julenissen har en lang historie, oghevdes å være en kombinasjon av Odin og St. Nikolaus (biskop Nikolas av Myra). Sistnevnte ble født i siste halvdel av 200-tallet i dagens Tyrkia. Han arvet en stor formue som han ga bort til fattige i all hemmelighet, ettersom han ikke ønsket ros for det. Hvilket selvsagt slo helt feil, fordi han i dag er en av verdens tre mest kjente helgener, med over to tusen kirker i sitt navn.

Den moderne nissens adferd og utseende er en god miks av den kristne biskopen og den norrøne sjefsguden. 06. desember blir i flere katolske land feiret til St. Nikolas’ minne, ved å gi gaver til barna. Dagens bilde av julenissen som en giverglad og barnekjær bestefar stammer delvis fra ham. Skikken med gavenissen kom først til Norge mot slutten av 1800-tallet, viaTysklandogDanmark.

Julebukken er en av mange hedenske skikker som har overlevd kristendommens redesign. Opprinnelig
en julelek som stammet fra dyrkelsen av guden Tor. Leken innebar ofte at bukken ble utstyrt med en hammer, og at den i likhet med Tors egen bukk ble gjort levende. Etter en tid mistet som kjent Tor sin gudestatus, og kombinert med at geitebukkhold ble ulovlig mistet skikken sin kraft.
På 1700-tallet var tradisjonen forvandlet til en noe mørkere variant, hvor en person
dukket overraskende opp i feiringen utkledd med bukkehode og horn. Etter sigende hendte det at denne skikkelsen «kunne gjøre fruentimre med barn, uten at de visste det».

Juletreets utforming av idag stammer fra Tyskland og regnes som en protestantisk skikk fra 1500-tallet, der kjøpmenn pyntet trær med epler, nøtter og godteri. Senere hang man også lys i trærne, en ære enkelte tillegger Martin Luther. Tradisjonen ble etter hvert koblet til første mosebok, og skulle symbolisere livets tre. Men rituell bruk av trær har en lang historie, og var et sentralt element mange steder i antikken, både i Egypt og Kina.

Trær har symbolisert liv i uminnelige tider, og var viktige for både germanerne og vikingene, som skal ha pyntet grønne trær med klær, mat og runeinskripsjoner for å blidgjøre treånder. Egypterne hentet palmeblader inn i husene ved vintersolverv. Romerne brukte furu under sin Saturnalia-feiring. Sistnevnte foregikk 17. desember, inneholdt gaver og er en av de direkte forløperne til den kristne redesignede feiringen.

Alle tradisjoner er i utvikling, også julen. Urgamle skikker inntar stadig nye former gjennom folkeslagenes endring og vandringer. Men få institusjoner har som kirken maktet å legge så komplett beslag på årshjulets merkedager. Gjennom å endre navn og innhold til de fleste utbredte, folkelige ritualer har kirken skapt høytider i sitt eget bilde. Mange tror også feilaktig at disse skikkene faktisk er kristne.

I en tid da kristendommen raskt mister sitt grep om tidsånden kan det være på tide å se nøyere på de opprinnelige feiringene, som ofte hadde en menneskelig betydning med langt dypere mening enn de bibelske og kirkelige fortellinger. Deres redesign fjernet mye av innholdet og råskapen. Dagens julefeiring har unektelig mistet sin ekthet, dels på grunn av det til tider smakløse kommersielle aspektet, men også på grunn av det overfladiske kristne budskap. En ny redesign kan bøte på begge deler.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere