Anita Reitan

Alder: 47
  RSS

Om Anita

Universitetslektor ved OsloMet. Medlem i Fjellhamar menighetsråd

Følgere

Pinse, en tid for å dele

Publisert 12 dager siden

Når jeg tenker på ordet pinse, blir jeg varm om hjertet. Jeg ser for meg hav, sol og kirsebærtre i blomst. Jeg hører bølgeskvulp og måkeskrik i det fjerne, og får minner om en grønn skog med hvitveis. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg nesten kjenne lukten av saltvann. For pinse for meg er forbundet med langhelg ved sjøen. For med en ekstra fridag er dette en perfekt helg for å reise på hyttetur.

Som en relativ fersk kristen har jeg gjennom de siste fem årene brukt mye tid på å bli kjent med det kristne budskap og innhold. Det har vært en bratt læringskurve, for det er mye som skal læres og forstås. For hva betyr det egentlig at Gud er treenig, og er det egentlig så vesentlig om Jesus sto opp fra de døde eller ikke? Ord som nåde, forsakelse og bekjennelse skal forstås og du skal bli kjent med en mengde ritualer som dåpsfornyelse, bønnevandring og nattverd. Relasjonen til Jesus skal falle på plass og du skal lære deg bønn, en samtale det kan være utfordrende å komme i gang med. I tillegg skal du få kontroll på ulike historiske hendelser. For hva skjedde egentlig ved påske, på Kristi Himmelfarts dag og i pinsen? 

Påsken er for de fleste av oss grei. De fleste vet at Jesus ble korsfestet og sto opp fra de døde tredje dag. Kristi Himmelfart sier seg kanskje selv. Det ligger i navnet. Men hva med pinsen? Hvor mange vet hva som skjedde i denne høytiden? For meg ble dette først klart for fem år siden. Da satt jeg med hodet lent mot veggen innerst på en kirkebenk i en av Vestfolds kirker og lyttet til presten. Først da lærte jeg om pinsen. Om den Hellige Ånds inntreden i livene til disiplene. Om hvordan det ble tent en ild i hver og en av dem.  Hvordan de kunne forkynne på ulike språk, for å så et frø av tro hos andre mennesker på deres morsmål. Men denne presten som jeg aldri tidligere hadde lyttet til, ga meg også et annet innblikk i pinsens budskap. For hva med dem som ikke kjenner denne ilden, denne gnisten? De som strever med å gjenkjenne Den hellige ånd. 

Til tross for at jeg for fem år siden ble kjent med pinsens innhold, har jeg siden da prioritert hytta i pinsen. Jeg har valgt bort kirke og gudstjeneste 1. pinsedag og holdt meg til lukten av vår og saltvann. Jeg har valgt å holde liv i en for meg viktig familietradisjon. Men akkurat i år valgte jeg annerledes. I år valgte jeg kirken. Og ikke hvem som helst kirke, men den som lærte meg om pinsen. En kirke som har hatt stor påvirkning på min tro og som har satt dype spor. Et kirkerom som har gitt meg både søvnløse netter og gode minner. En flott trekirke som virkelig skulle skremme livet av meg.  

For denne kirken er ikke kun den kirken hvor jeg lærte om Den hellige ånd. Dette er også den kirken hvor jeg holdt minneord i en begravelse. En opplevelse som skulle bli et paradigmeskifte i mitt liv. En hendelse som skulle vise seg å bli starten på min trosvandring. Og om ikke det er nok, er det også i denne kirken jeg skulle få oppleve å få motta Den hellige ånd. For under en bønn, utført noen måneder etter minneord som ledd i en sjelesorgsamtale, ble jeg fylt av en varm og god følelse. En følelse som bredte seg ut og gjennomsyret meg, og som gjorde meg glad og levende. Som om en ild ble tent. En sterk følelse av godhet og kjærlighet, som ikke kan forstås som noe annet enn Den hellige ånd.  

Pinsen handler om å dele Guds budskap, og hva kunne da ellers være viktigere enn at jeg i år valgte å gjøre dette. I denne kirken som har hatt stor betydning for mitt trosliv og min relasjon til Den hellige ånd. På mitt språk og med mine ord. Akkurat slik som disiplene ble bedt om å forkynne på ulike språk, ville jeg bruke mine ord for å så et frø hos andre. Inspirere og styrke. For når jeg har vært så heldig å få oppleve gleden ved å bli fylt av Den hellige ånd, må jeg også dele det. Med alle de som ikke selv har opplevd å være like heldige, og som lengter etter det samme. For ved å dele min troshistorie kan jeg berøre andre og være med på å styrke deres tro. Og ved å dele min vei, kan jeg minne de andre på at Den hellige ånd finnes. I oss og nær oss. Som et vindpust, en sterk fornemmelse eller en fiks ide du ikke vet hvor kom fra, men som viste seg å være riktig. Så i år delte jeg frimodig fra min vandring fra minneord til trygg troende, slik at andre kunne bli styrket og føle seg velsignet.  

Og når jeg nå en uke senere tenker tilbake på årets pinse, blir jeg også varm om hjertet. Men nå blir jeg varm av å kjenne på gleden og takknemligheten for tilstedeværelsen av Den hellige ånd. En indre glød og driv som fikk meg til å reise tilbake til der det hele startet. Som fikk meg til å dele av mitt indre for å berøre og styrke andre. Slik at de selv kan bli inspirert til å dele sine historier.     

Gå til innlegget

Stille uke og stille protest

Publisert 3 måneder siden

Påsken står for døren og det er igjen tid for en stille uke. Og i år som i fjor vil den uken bli svært stille. I fjor ble kirkedørene holdt stengt i påsken, og i år skjer det igjen.

Da jeg startet å gå i kirken for fem år siden, ble kirkerommet et viktig element. Det var der jeg kjente nærhet til det guddommelige. Det var der det var tilrettelagt for at jeg kunne bli kjent med den nyoppståtte troen. Kirkerommet ga meg trygghet, omsluttet meg, og la til rette for at jeg kunne få reflektere og tenke. Og det var da jeg for første gang forsto hva kirkebygget sto for. Det var ikke bare et vanlig bygg på lik linje med andre bygninger, det inneholdt så mye mer.  

Du har kanskje kjent på det selv? Opplevelsen av fred og stillhet når du går inn i en kirke. En følelse som det er vanskelig å sette ord på, men som bare er der. En egen atmosfære du ikke finner noe annet sted, men som det er lett å omfavne. En udefinerbar stemning av noe hellig. Det er underlig hvordan denne stemningen er til stede i alle kirkebygg. Enten om du besøker en kirke i utlandet som en severdighet eller om du drar innom en stavkirke på norgesferie, vil du kunne kjenne endringen fra livet utenfor. Som et stemningsskifte i det du går inn gjennom kirkedøren. En følelse som kan overrumple deg, fordi den er så uventet.  

Da kirkene brått stengte dørene rett i forkant av fjorårets påske, var det overraskende. Nesten sjokkerende. Det var ikke i mine tanker at den kunne stenge. Jeg var forberedt på at samfunnet kom til å stenge ned, men der og da tenkte jeg ikke at dette gjaldt kirken. Kirken stenger jo ikke. Den er alltid åpen under kriser og vanskelige tider. Min første umiddelbare tanke var at det kom til å bli utfordrende å klare seg uten kirkerommet fremover, spesielt fordi det var i kriser det var godt å ha den tilgangen. Men min andre tanke var at det var nødvendig. På lik linje med at samfunnet stengte ned, var det en selvfølge at kirken også skulle gjøre det. Men det var allikevel uvanlig. For ikke siden middelalderen hadde kirken vært stengt i en påske. Ikke engang under 2. verdenskrig hadde kirkedørene vært lukket. Men i fjor ble det da verken feiring av skjærtorsdag, langfredag eller 1. påskedag i de ulike kirker. Den stille uke ble i grunn svært stille. Men det skulle ikke gi seg der. Kirken skulle fortsette å være stengt, og ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at kirkedørene skulle være så mye lukket som de har vært det siste året. 

Jeg har fulgt min egen lokale kirke tett de siste tolv månedene. En arbeidskirke som ligger i en av nabokommunene til hovedstaden. Her har det ikke blitt gitt mye rom for å holde dørene åpne gjennom pandemien. Da resten av samfunnet åpnet gradvis opp, ble kirkedørene fortsatt holdt stengt. Kun i et lite vindu på sensommeren og i høst, ble det gjennomført noe som liknet vanlige gudstjenester. Gudstjenestene var da skrellet ned til det aller mest nødvendige, alt for å minimere sjansene for et smitteutbrudd. Salmebøker, oblat og vin var ryddet bort og verken lystenning, bønnevandring eller prosesjoner ble gjennomført. Alle forholdsregler ble tatt og i perioder ble det også innført munnbind under gudstjeneste. Gode smittevernstiltak for å legge til rette for at dørene skulle få holde åpne i en krevende situasjon, hvor åndelig nærvær og føde var viktig. Ikke en gang under denne pandemien har jeg følt meg utrygg i kirkerommet, men allikevel så har dørene nå vært stengt siden november.  

Og hvordan skal jeg tolke at jeg fritt har kunnet gå på et kjøpesenter, sette meg ned og ta en kaffe med venner, men ikke gå i kirken med de samme menneskene? Hvordan skal jeg forstå at det var greit at jeg gikk på Vinmonopolet under det største smittetrykket, samtidig som det ikke var lov å samles utenfor kirken, med god avstand til de andre, for å gjennomføre en kort utegudstjeneste? Og hvordan kan det forsvares at jeg kan dra på vinterferie og påskeferie og benytte skitrekk hele dagen, mens kirken på nytt må kaste inn håndkle og stenge både kirkerom og uteplass. Og hva er forklaringen på at når samfunnet gradvis åpnet opp i en periode, hvor kjøpesentre, spisesteder og bibliotek gjenåpnet, ble fortsatt kirken holdt stengt? Dette er uforståelig, sett i lys av smittevern. Og det er ubegripelig, rent åndelig sett. 

Nå må derfor samfunnet og politikerne våkne! Vi kan ikke lenger nedprioritere kirken og dets betydning for et samfunn. Vi kan heller ikke sidestille den med kino, teater og konsertlokale. Kirken står for så mye mer. Den svarer på et åndelig behov og den gir næring til vekst og styrke. Den er en viktig institusjon i samfunnet og har en lang historisk betydning. Gjennom hundrevis av år har mennesker kommet til kirken og funnet håp og glede, noe vi også trenger nå. Kirken er nødvendig i en krise, og må derfor også prioriteres. 

Det er krevende å stå i en pandemi over tid, og det er krevende å prioritere. Men ved neste mulighet håper jeg nå at kirken ikke lenger blir holdt nede. At behovet for en åpen kirke blir løftet frem. Ett år er fryktelig lang tid å være uten en kirke, og det kan ikke lenger forsvares at det skal være slik. Og forstå meg rett. Jeg gleder meg til at mitt lokalsamfunn får lettelser i smittevernrestriksjonene. Til jeg igjen kan vandre på kjøpesenteret, spise ute eller gå på kino. Til jeg kan invitere venner og familie hjem uten å ha fokus på avstand og smitteveier. Jeg trenger alt det i livet. Men dypest sett trenger jeg kirken. For det er i kirken jeg får påfyll til å stå i denne pandemien. Næring som gir ro og styrke, noe mine medmennesker også vil nyte godt av. 

 

Gå til innlegget

Å tilhøre et kristent fellesskap er kanskje ikke det som står øverst på ønskelista hos nordmenn til jul. I hvert fall ikke etter de to første episodene i dokumentarserien Brennpunkt: Guds utvalde. Det har haglet med meninger og beskyldninger i media etter at både Smiths venner og Jehovas vitner har blitt sett i kortene. Jeg er verken en venn eller vitne i denne sammenheng, men jeg opplever allikevel at dette er relevant. Som en del av en menighet kan jeg kjenne meg truffet, fordi jeg tilhører et fellesskap hvor tro er essensielt.  

Å ha en tro kan oppleves uforståelig for utenforstående. Like uforståelig som å bruke tid i et trosfellesskap. For hva får vi egentlig ut av å gå i et slikt fellesskap? Jeg hadde aldri sett for meg at jeg noen gang skulle tilhøre en menighet, ei heller ha glede av det. Gudstjenester, kirkekaffe og basarer trodde jeg virkelig ikke skulle bli en del av mitt liv. For å være ærlig trodde jeg at kirkekaffe var avviklet og utgått på dato. Men for fire år siden skulle jeg oppleve at den levde i beste velgående, og siden da har jeg vært glad i dette fenomenet som oppstår i ulike kirkerom og menighetssaler hver søndag landet rundt.  

Min første kirkekaffe tok meg med storm. Ikke visste jeg at kaffe og tørre kjeks kunne skape så gode samtaler. Samtaler som jeg ikke hadde opplevd så mye av fra før. Jo da, det går fint an å snakke om hverdagsliv, trivielle ting og planer for dagen på en kirkekaffe, men det er også rom for de dypere temaene som levd liv, tro og tvil. Og det var en slik samtale jeg fikk på min kirkekaffedebut. En samtale bygget på en raushet og åpenhet jeg bare kunne drømme om. En samtale som gjorde at jeg glemte alle rundt meg og klarte å legge bort følelsen av at jeg var en fremmed. En fersk kirkegjenger som forsiktig forsøkte å finne seg til rette i menigheten. Jeg kunne ikke ha fått en bedre start på kirkekaffelivet, og denne opplevelsen er nok også grunnen til at jeg i dag verdsetter denne noe gammeldagse aktiviteten så høyt.  

Å bli en del av et kristent fellesskap har vært utelukkende en god opplevelse for min del. Ikke noe annet sted har jeg blitt tatt så godt imot som i min egen menighet. Men jeg må innrømme at det var veldig annerledes enn det jeg på forhånd hadde trodd, for fellesskapet skulle overraske meg. Der jeg tenkte at jeg skulle møte mennesker ulik meg selv, har jeg møtt likesinnede. Og der jeg tenkte at jeg skulle bli møtt av en forkynnende og påtrengende tro, har jeg møtt ydmyke og lavmælte historier. Fortalt av mennesker jeg raskt kunne identifisere meg med. En forsiktig start som på sikt skulle utvikle seg til dype vennskap. Gjennom menigheten har jeg møtt mennesker i alle aldre og med ulik bakgrunn, hvor alle har gitt meg nye perspektiver og bidratt til et nytt tankesett. Jeg har også møtt mennesker som jeg aldri tidligere hadde gjettet på at gikk i kirken. Vanlige mennesker fra mitt eget nabolag og arbeidsplass. Det er vanskelig i dag å sette ord på hva jeg hadde forventet meg, men det var i hvert fall ikke dette. Her ble jeg møtt av et varmt og inkluderende fellesskap med en trygg og levende tro.    

Dette fellesskapet har gitt meg utrolig mye og det har fått store ringvirkninger i mitt liv. For uten dette fellesskapet hadde jeg verken vært åpen om min tro eller stått så støtt i livet. Takket være dette fellesskapet har jeg tatt store beslutninger i eget liv, beslutninger om veivalg og verdier. For dette fellesskapet gjorde meg trygg og fikk meg til å satse. For uansett hvilke konsekvenser mine valg skulle få, ville jeg ha dette fellesskapet å falle tilbake på. Og det alene har gjort at jeg har blitt modigere i mine valg og handlinger. Så for meg har det vært avgjørende å få bli en del av dette fellesskapet.  

Men hva har nå NRK sin dokumentarserie med meg å gjøre? Jo, det er smertefullt å se hva tro kan forårsake når jeg vet hvor verdifullt det kan være. Det gjør vondt når jeg får innsikt i det som for meg fortoner seg som usunne kristne fellesskap. Motstanden mot tro i samfunnet kan bli større og åpenheten om å tilhøre et kristent fellesskap kan bli mindre. Og som tidligere ikke-troende vet jeg hvor lett det kan være å ta alle trossamfunn over en kam, for uten kunnskap og innsikt kan det være vanskelig å skille de ulike trosretninger, tradisjoner og regler. Tro forblir tro, uavhengig av hvordan det blir forkynt eller hvilket miljø som blir beskrevet.  

Derfor ønsker jeg å slå et slag for sunne kristne fellesskap. Det kan være både verdifullt og fint å ha en tro, så dersom du søker etter et slikt fellesskap, vil jeg oppfordre deg til å prøve. La deg ikke skremme av dokumentarer eller andre medieoppslag hvis du har en lengsel i deg. Velg i stedet å bli kjent med din lokale kirke eller menighet. Det er heller ikke sikkert at det er så gammeldags og avleggs som du tror, til tross for julemesser, basarer og åresalg. Det kan tenkes at du føler deg hjemme, faller til ro og finner en kilde til styrke og robusthet. Og er du som meg, vil du trykke kirkekaffen til ditt bryst, og sette pris på en god samtale over en kopp kaffe og to Mariekjeks.  


Anita Reitan 

Lørenskog

 

Gå til innlegget

Hvorfor begynner nordmenn å tro på Gud?

Publisert 9 måneder siden

Harald Eias innslag om Gud i «Sånn er Norge» tok for seg spørsmålet «hvorfor slutter nordmenn å tro på Gud?». Det var i grunn ikke noe oppsiktsvekkende med innslaget for min del. Det kom ikke frem noen nye opplysninger eller ny informasjon. Andelen av det norske folk som tror på Gud er synkende og gudstjenester blir sett på som avleggs og kjedelige. Prester blir fremstilt som trauste og menigheten som mindre utdannet. Det ble tegnet et bilde av kristne som sårbare mennesker i krise i land uten velstand. Et innslag jeg burde ha vært godt forberedt på. Allikevel traff det meg, og jeg vet godt hvorfor. Eia satte ord på alt jeg selv har tenkt de siste årene. Tanker jeg har skammet meg over og fordommer som gjorde at jeg i lengre tid forsøkte å skjule troen. Og han gjorde det med sjarm og morsomheter.

I mange år så jeg på kirken som kjedelig. Jeg gikk aldri i kirken, bortsett fra da det var strengt nødvendig, og jeg hadde ikke noe forhold til verken prest eller den lokale kirken. Etter 15 år i bygda, hadde jeg fortsatt ikke satt mine ben i kirka. Jeg mistet ikke troen på Gud på grunn av det, for jeg tror aldri jeg har hatt den. Men slik som kirken fremsto for meg, var det heller ingen mulighet for at troen skulle vokse. Jeg levde et aktivt liv i et velfungerende samfunn og jeg så på mennesket som en ressurs i seg selv. Og jeg trodde virkelig at jeg alene var nok til å stå i livets stormer og utfordringer.

Jeg er godt utdannet, mange studiepoeng er sanket gjennom flere år, og jeg jobber i en akademisk stilling. Et utgangspunkt som gjør meg godt egnet til å ikke ha en tro. Naturvitenskap er mitt fagfelt og det har ikke vært rom for noen åndelige tanker eller sannheter. For hvordan er det mulig å blande inn Gud i avanserte beregninger og analyser, hvor jeg gjennom flere tiår er vant til å se sammenheng mellom årsak og virkning. Og hvordan kan jeg med en akademisk bakgrunn i det hele tatt tenke på å tro? 

Eia har rett når han trekker frem kriser som en inngangsport for å ha en tro. At vi som mennesker har behov for å klamre oss fast til noe som kan gi oss styrke og hjelp når vi møter motstand. At vi i kriser henvender oss til kirken og det åndelige. Jeg gjorde det selv. I min krise var det kirken som ble redningen, og det er kanskje derfor dette innslaget gikk inn på meg. For han fremstiller det så enkelt. Så simpelt.

I programmet blir tro fremstilt som om det først og fremst handler om følelser. Noe jeg til dels kan være enig i. Men er det i grunn så rart? En av de mest overraskende oppdagelsene mine da jeg ble en troende, var at tro faktisk handlet om relasjon. En åndelig relasjon. Tidligere antok jeg at tro var mer et kognitivt valg, om jeg ville tro eller ikke. Et valg jeg tok ved hjelp av logikk og argumentasjon. Men denne antakelsen var den første jeg måtte forkaste. For tro handlet om et følelsesmessig forhold til det åndelige. En følelse av kjærlighet som ikke lot seg stoppe kognitivt. Allikevel kan ikke tro være basert på følelser alene. Tro har også et stort aspekt av kunnskap, en lærdom som stiller krav til vår intellekt og evne til å resonnere.

Å bli en troende i dag er en avansert øvelse i å være annerledes. Å gå motstrøms. For selv om troen skulle vise seg å gi meg styrke til å komme gjennom min krise, ble det ingen enkel vei. Det var ikke det jeg ville eller søkte. Men dette kom innenfra og var umulig å stoppe. En sterk følelse av godhet som satte alle mine tidligere idealer og tanker på prøve. En følelse som overrumplet og utfordret meg. For var det ikke svakhet å gi etter for åndelighet? Og hvordan kunne jeg stå for at jeg trengte hjelp fra Gud for å komme meg opp igjen? I et velstående samfunn med mange ressurssterke mennesker, ble dette nesten en umulig tanke.

Så hvorfor begynner nordmenn å tro på Gud? Jeg er kanskje ikke den rette til å svare på det. For jeg hadde egentlig ingen planer om det og kjempet imot. Men lengselen jeg opplevde ble umulig å stagge. Derfor har jeg gått denne veien, fra ikke-troende til kristen. En spennende og uvanlig vei med mange oppdagelser. Og det viktigste min vandring har fortalt meg, er at det må finnes noe mer der ute. En sterk kraft som kan gi deg styrke og hvile og som kan komme når du minst aner det. En styrke vi i dag ikke opplever at vi trenger i like stor grad som før. Et behov som er kamuflert av velstand og et syn på at utdanning trumfer tro. 

Å fremstille tro på den måten Eia gjør, er noe vi kristne må tåle. Samtidig er det viktig å ikke fremstille kirker og prester som avleggs og kirkegjengere som mindre ressurssterke. Mine egne fordommer mot kristne fellesskap har jeg skamfullt forkastet, for det er ikke noe sted jeg har møtt så mange velutdannede og ressurssterke mennesker som innenfor kirken. Å ha en tro er heller ingen svakhet. Du viser styrke ved å tørre og stå for den i et samfunn hvor det stadig blir færre som tror. Og selv om tro kan komme i kriser, trenger ikke dette i seg selv å være så underlig. Det er da vi får kontakt med vårt indre og kan oppdage at vi har behov for en åndelig dimensjon. En dyp lengsel som har ligget skjult bak ulike lag av materialistiske behov. Men det som er underlig, er at det åndelige ikke forsvinner når du ikke lenger trenger det. Når du igjen er i vater i dette velstående og opplyste samfunnet. Og den følelsen, den erfaringen, er grunnen til at jeg begynte å tro på Gud og fortsatt gjør det.

Gå til innlegget

Omvendt kristen

Publisert 9 måneder siden

Omvendt, men ikke som i omvendelse. Men omvendt definert som noe som vender i motsatt retning av det vanlige. Noe som skjer i en uvanlig rekkefølge.

Etter snart fem år på trosveien, har jeg lært og erfart en del om det kristne livet. Læringskurven har vært bratt om et liv jeg kjente lite til fra før. Gode samtaler, varme møter og gudstjenesteliv har økt min forståelse for tro og åndelige relasjoner, og kristendom er i ferd med å bli ett av mine sterkeste fag. Gjennom denne tiden har jeg møtt mange mennesker med en lang og trofast tro, en tro som jeg på mange måter bare kan beundre, til og med misunne. En tro som har gått i arv fra foreldre til barn, noe som gjenspeiler seg både i yrkesvalg og engasjement. Prester har fått prestesønner og -døtre, mens andre familiemedlemmer har engasjement eller arbeid i kristne organisasjoner. Familie, slekt og venner er bundet sammen i et nett av kontakter og relasjoner innad og på tvers av menigheter, og alt bygger på en felles tro og en felles forståelse av et budskap. Et budskap alle er trygge på og som kom inn allerede fra små barnsben av.  

Mitt utgangspunkt er helt annerledes, og jeg tenker ofte at jeg er en omvendt kristen. Ikke fordi jeg valgte å bli en kristen via en konkret og planlagt omvendelse midt i livet, men heller i den forstand at jeg ble omvendt før jeg rakk å bli ordentlig kjent med troen og budskapet. Ordet omvendelse handler om å begynne å tro eller bekjenne seg til en religion, noe jeg helt klart har gjort. Men ordet omvendt har en litt annen betydning. Det kan defineres som noe som vender i motsatt retning av det vanlige. Noe som kommer i en uvanlig rekkefølge, og det er slik jeg opplever min egen vei mot tro. For det er underlig at jeg kunne starte å kjenne på en lengsel mot det åndelige uten å kjenne til en eneste tekst eller noen gang ha eid en Bibel. Men trosfølelsen var tydelig og klar, noe som skapte en omvendt læring. Jeg erfarte lengsel og tilstedeværelse først, for deretter å få tanker og refleksjoner bekreftet via tekster jeg aldri tidligere hadde lest. Det ble uunngåelig å ikke la seg påvirke av det, og det ble starten på en endring. Denne endringen ledet meg til å se livet i et nytt perspektiv og tvang meg til å erkjenne at det må finnes en åndelig dimensjon. For hvordan kunne ellers tekstene i Bibelen beskrive mine nyoppdagede erfaringer og innerste følelser på en slik utfyllende måte?  

Ta for eksempel Paulus. En kjent misjonær jeg sikkert burde visst mer om. Men for meg var hans historie nærmest ukjent. Ingen jeg hadde hørt om siden barne- og ungdomsskoletiden. Han var rett og slett glemt. Men da jeg for første gang satte ord på hvordan det var å få en tro, ble jeg møtt av historien til Paulus. For da jeg var ferdig med å fortelle hvordan min oppfattelse av livet og Bibelens budskap hadde endret seg brått etter min egen omvendelse, ble jeg forklart likheten i våre historier. Og det var spesielt en enkel setning som festet seg hos meg:  

Straks var det som om skjell falt fra øynene hans og han kunne se”. 

Jeg hadde selv brukt ordet slør, men effekten var den samme. Jeg hadde vært totalt blind og hadde ikke sett klart. Først etter at sløret falt, forsto jeg mer av budskapet i Bibelen og jeg forsto at den hadde en langt dypere mening. En mening det var umulig å få tak på tidligere.  

Det var spesielt liknelsene i Bibelen som endret karakter etter omvendelsen. For hadde ikke jeg sittet og irritert meg over at alle på vinmarkene skulle få like mye betalt. For uavhengig av om de hadde jobbet i den stekende solen hele dagen eller kun den siste timen, fikk de den samme lønnen. Det var urettferdig, og jeg lot meg provosere. Jeg hadde kjent på en trang til å si ifra at jeg ikke hadde funnet meg i det. Men da mine egne skjell falt fra, hadde jeg skamfull forstått at det var meg det handlet om. At jeg som kom sist til tro skulle få ta like mye del i Guds rike som mine nye venner som hadde hatt sin tro hele livet.  

Og hvor mange ganger har ikke ukjente tekster fra Bibelen overveldet meg og fått meg til å stoppe opp. Som da sykehuspresten fortalte meg om verset om å finne hvile. Han ga det til meg da jeg var sliten og strevde, og livet var tungt å bære. Hvor fristende var det ikke å gi seg hen og takke ja til denne uventede hjelpen og ta på seg hans åk. Og hva med denne veien jeg nå har vandret de siste årene? Alle de uventede svingene som har vist seg å være riktige. Har det vært en dypere mening med alt dette. Og kan jeg stole på at dette er Hans verk, slik som det står skrevet i brevet til Efeserne: At veien er lagt ferdig for at jeg skal gå inn i dem. Og hva med for meg den sterkeste teksten av dem alle: 

     “I kjærligheten finnes det ingen frykt: den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.” 

En tekst som tok pusten fra meg da jeg for første gang hørte den. For var det ikke slik det var? For hver centimeter jeg åpnet opp for den fullkomne kjærlighet, så minsket frykten noe. Og da jeg var klar for å åpne døren på vid gap, svant frykten fullstendig. Den irrasjonelle frykten for prest og kirke viste seg å være omvendt proporsjonal med denne nyoppdagede kjærligheten.  

Og slik kan jeg fortsette i det uendelige. Bibelen slutter ikke å forundre meg og jeg kommer stadig over nye tekster som gir mening i mitt liv i dag. Så selv om jeg tidligere har gått glipp av et trygt fellesskap som har blitt bygd opp gjennom generasjoner, ville jeg ikke vært foruten denne omvendte veien. Denne muligheten til å tilegne meg det kristne livet i et voksent perspektiv. For ved å gå den omvendte veien har jeg blitt særdeles trygg på troen, for hvordan kan jeg noen gang tvile når jeg stadig får bekreftelser på det motsatte. Og skulle jeg en dag vakle, legger jeg livet i Hans hender, stoler på at Han vil gripe inn, slik Han allerede har gjort utallige ganger.  

 
 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere