Andreas Ose Marthinussen

Alder: 30
  RSS

Om Andreas Ose

"Alle vet at paraplyer koster mer i regnet" - Tom Waits

Bsc i psykologi og msc i behavioural economics. Human-etiker med mange interesser. Alltid på jakt etter ting å skrive om, og folk å skrive for.

Følgere

Hva tenker kristne om liv på andre planeter?

Publisert over 10 år siden

En interessant tanke

I går kveld var jeg innom loftet til leiligheten min for å lete etter noen gamle madrasser som jeg trengte til en overnatting. La meg si det slik at jeg svært sjelden er oppe på loftet, jeg deler loftet sammen med alle andre som bor i komplekset her og det er et særdeles støvete sted. Likefullt var det fruktbart, for jeg fant ved en tilfeldighet en umarkert nødutgang jeg ikke hadde sett før. Døren ledet ut til en for meg hittil ukjent takterrasse, vendt innover mot gården. Hamburg er ganske kjent for mye regn, men akkurat den kvelden var det helt vindstille og svalt i luften. Jeg ble stående der på terrassen, mens jeg stirret storøyd ut mot en helt klar Melkevei. Sjelden hadde jeg sett den klarere, så sterkt hadde jeg bare før sett den på telttur langt uti skogen.

Og jeg tenkte, i mitt stille sinn. Er det noen som ser tilbake på meg? Er det øyne som stirrer bak til meg? Bak er jo selvsagt ordet, siden lyset fra stjernene vi ser er flere tusener og millioner av år gammelt. Men likevel, universet er et vanvittig stort sted. Vi mennesker har aldri sett en annen planet utenfor vårt eget solsystem. Heh, vi visste knapt nok om alle planetene i vårt solsystem før det forrige århundret.

Om universet er uendelig stort og fortsatt ekspanderende, slik de fleste forskere mener i dag, så er det teoretisk sett en enormt stor sjanse for liv på andre planeter. Jeg synes dette er en meget spennende tanke, men hva tenker kristne? Utifra et kristent livssyn er det jo mange interressante problemstillinger som kan dukke opp. Er det mulig å tro at Gud kanskje også har skapt liv på andre planeter?
Jeg vil uansett anbefale alle en tur ut på kveldstid for å titte på stjernehimmelens fylde, det er noe som sikkert ikke bare fyller meg med en viss ydmykhet for det livet som allerede eksisterer.

Gå til innlegget

Noen ganger kommer jeg over videoer på YouTube som jeg synes er riktig gode, liksom mange kommer over avisartikkeler som beskriver sine egne meninger bedre enn seg selv. Nå mener jeg ikke at dette er "know all" eller "better than all" på noen måte (det er klart det finnes nyanser i alle problemstillinger), men jeg synes akkurat denne videoen ga en god framstilling av hvorfor moral, det å være moralsk, og det å handle moralsk også er viktig for meg selv (og sikkert mange andre ateister), og ikke bare noe som er forbeholdt kristne og/eller andre religiøse. Ideen om at moral kan begrunnes i noe annet enn Bibelen synes jeg kommer godt fram i denne videoen. For de som har 13-14 minutter å¨spare, så vil jeg anbefale videosnutten :)

Og hvem vet, kanskje det er noe interessant å diskutere etterpå også. Hva mener du, er det mulig å begrunne moral uten religion? I såfall, på hvilket grunnlag?

Gå til innlegget

Det er ingen plass for meg.

Publisert over 10 år siden

"  Med tanke på vår dårlige og ufattelige tragedier vi har tilknyttet ateisme burde ateisme vært forbudt."

"ateister har et eget ståsted som består av mer enn bare å benekte Guds eksistens, og at de burde forsøke å begrunne dette ståstedet."

"Voldtekt: Ikke galt i ateistisk perspektiv"

Jeg valgte å klippe inn noen sitater fra diverse tråder her på VD. Nå er jeg relativt ung, men jeg føler en viss usikkerhet etter å ha lest litt her på VD noen måneder. Det slo meg at jeg tilhørte en minoritet som åpenbart er blant mange ganske sterkt mislikt. Er jeg en del av en lang tradisjon som vil føre til siviliasjonens undergang?

Jeg måtte tenke meg om, og jeg ble var på den følelsen av usikkerhet og sterk tvil som innimellom griper tak i et menneskehjerte, lik en hånd som griper rundt en kald jernstang. Hva slags livssyn har jeg? Jeg ønsker kun å skrive litt om mine egne opplevelser, reflektere litt rundt den livshistorien jeg har opplevd som har fått meg til å gå nedover den stien jeg nå følger. Jeg ser at andre mennesker velger smalere eller bredere stier. Kanskje vi har mer til felles enn bare bredden på stien?

Jeg er ateist. Det er ganske lett å si for de aller fleste, bevisbyrden for Gud ligger jo ikke på mine skuldre. "Men hva sier ditt hjerte" har jeg blitt fortalt av gode mennesker og slektninger. Mitt hjerte rommer mange. Gamle kjærester, min nærmeste familie, en solskinnsdag på grønne enger. Noen ting er lett å finne. Men jeg har aldri hørt noe når jeg har ropt ut i fortvilelse eller i kjærlighet. Jeg har ikke fått noe svar, jeg er skadet, hørselen min er dårlig, jeg er ikke noe verdt!

Fram til jeg var tolv slet jeg mye med et mindreverdighetskompleks, jeg ville så gjerne bli hørt. Jeg var alene i kirken noen ganger, læreren vår var fra Jehovas Vitner, og jeg leste barnebibelen (den med bilder). Ærlighet mot Gud var noe av det viktigste sa de som visste, de som kunne føle. Så jeg måtte være ærlig mot både han og meg, og si at Gud var meg fremmed. Jeg var alene.

Som femtenåring konfirmerte jeg meg gjennom HEF. Det gjorde meg sterkere, vi var mange som var litt tunghørte, som hadde hull i hjertet. Nå er jeg fri og mer ansvarlig enn før. Jeg er ateist. Å ha tatt det steget påvirker hele mitt liv. For jeg har bare dette liv. Jeg er ikke grådig og jeg avskyr vold. Jeg har kjærlighet til mine foreldre, kjærlighet til mine beste venner og venninner, kjærlighet til denne verden. Og når jeg får mine egne barn, vil jeg ha dem på mine skuldre og si; "Kom, la oss se hele verden sammen!". Og jeg vil vise de hvilke fantastiske besteforeldre de har fått. Det virker bare rart for meg å skulle be noe som er usynlig om enda mer. Bare kjærligheten til mine foreldre og min lillesøster. Jeg vil ikke ha noen annet enn de..

Vi som bor i Norge er heldige, vi vant lotteriet, vi bor virkelig i et av verdens beste land. Jeg kan lovprise dagen og hvile om natten.

Jeg er ateist. Å ikke tro på noen Gud betyr at jeg aldri kan få noen tilgivelse, untatt når andre er snille eller glemmer. Det er en god ting; det gjør at jeg tenker meg litt mer om før jeg gjør noe. Jeg må prøve å behandle andre mennesker riktig allerede den første gangen.

Jeg er ateist. Jeg kan lese hvilke bøker jeg vil, og dra mine egne slutninger utifra de. Jeg er ganske sikker på at det ikke kan være noen på hele planeten som har et helt identisk livssyn. Jeg stemmer Venstre og er pragmatisk. Og er ikke det godt? Vi har så mye å lære fra hverandre. Vi har noe vi kan kommunisere om.

Å være ateist betyr at all lidelse jeg vet min familie og venner vil gjennomgå, all død jeg vil oppleve i min tid, alt dette skjer av naturlige årsaker. Jeg har ikke noen å forbanne. All den lidelsen jeg ser er ikke skapt av en allvitende, allmektig og tilstedeværende gud som ikke gidder å hjelpe spedbarn som drukner eller blir spist opp av ville hunder. Lik Ivan Karamazov ville jeg i så fall returnert billetten, jeg hadde vært rasende om Gud kunne la så mange uskyldige lide, syndefall eller ei. Å Ikke tror på noen Gud betyr at det er ingen andre enn oss selv som kan hjelpe de. Å ikke tro på noen gud betyr at vi kanskje sammen kan skape en bedre verden på denne jord, istedenfor å vente.


Å ikke tro på noen religion gir meg mer tid med min familie, med mennesker på byen, med kjærlighet, med skjønnhet og styggedom, idrett, bøker, og alle de andre millioner av ting jeg kan bruke slik at jeg og mine bekjente har det beste livet jeg og de noensinne vil ha. Jeg er ateist, og det gir meg følelse av å ta vare på de livet jeg har fått. Hvilken vei stien går vet jeg ikke sikkert, men jeg ser vi alle går på en. Kan vi ikke dele våre opplevelser uten å være så redde for hverandre?

Gå til innlegget

På hvilket språk snakker Gud til deg?

Publisert over 10 år siden

Et sterkt ønske om å forsøke og forstå.

La meg være ærlig først, jeg er for ateist å regne.
Det betyr ikke at jeg har forsøkt. Det er særdeles mange kristne apolegeter som til støtt og stadig sier at det nytter aldri å forsøke å komme i kontakt med Gud gjennom tanker alene, det er gjennom ens eget hjerte man finner Hans plass. Så hva gjør man når det ikke fungerer?


Misforstå meg ikke, jeg har kanskje ikke prøvd hardt nok, kanskje har jeg ikke blitt overbevist godt nok, hvem vet. Uansett må jeg konkludere at jeg ser at det er en hel del religiøse, kristne, muslimer, hinduer og jøder som mener støtt og stadig at de er i stand til å få råd og veiledning gjennom bønn og tro. Det er prisverdig og ikke noe jeg ønsker å ta vekk ifra noen.

Likevel, jeg er nysgjerrig sjel. Satt litt på spissen, i hvilket språk taler Gud til deg når du ber? Utgangspunktet for at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg kom i skade for å lese et leserinnlegg på en debatt-tråd her på VD hvor Gud skulle ha kommandert en troende til å "slå en fremmed i magen på Karl Johan" (min parafrasering, under preteksten at denne fremmede mannen antageligvis hadde noe skummelt i gjære mot vedkommende). Akkurat denne måten å uttrykke seg på slo meg som noe pussig, nesten som noe helt forrykt. Men likevel?

Det finnes de som uttrykker seg som at de lar seg bli "fylt av den hellige ånd" eller lignende, som er en annen måte å si det på. Andre får direkte svar gjennom bønn, eller ihvertfall en viss form for ubeskrivelig veiledning.

Det er nettopp dette ubeskrivelige som jeg som ateist gjerne vil ha tak i. Jeg ønsker rett og slett bare å forstå fenomenet "kontakt med Gud" bedre, og har intet ønske om å direkte kritisere de som har opplevd et slikt fenomen. For en litt åpen ateist må man jo nesten konkludere med at de har vært relativt heldige, siden de har såpass godt bevis for sin egne private tro. Da ønsker jeg jo også forståelse for de av oss som aldri har opplevd slik, og ønsker å tenke annerledes rundt det.

Men jeg er fortsatt nysgjerrig. Jeg vil så gjerne vite mer. Så min oppfordring til de kristne sjeler som vandrer rundt på dette forumet, så vil jeg gjerne høre;
Hvordan prater Gud til deg? Så godt som det lar seg gjøre, kan du forsøke å beskrive hva du føler når slikt skjer, dine sanseinntrykk? Forandrer de seg? Er det i spesielle situasjoner kommunikasjonen/veiledningen inntreffer? I bønn? I kirken? Sammen med andre? Hva kan det sammenlignes med?

Og helt på tampen (men ikke like viktig i første runde), hva tenker du når du hører at mennesker fra andre trosfelleskap (muslimer, jøder, osv) har opplevd lignende? For meg som person er det uansett et fenomen som umiddelbart virker fascinerende på meg, denne ideen om noe som transcenderer alt jordisk materialet. Hva føler du når du ber og får svar?`Er det i det hele tatt mulig å beskrive en slik følelse for et annet menneske uten at det virker rart?

Mvh særdeles nysgjerrig.



Gå til innlegget

Om hvorfor ideen om himmelen virker mer problematisk en ideen om helvete.

Hvor mange er det egentlig plass til i Himmelen? Jeg ønsker i dette inlegget å problematisere det som for meg personlig alltid har vært mitt største tankekors rundt kristne verdier, ikke helvete i seg selv, men selve ideen om himmelen. Helvete ble jo som kjent avskaffet ca på 50-tallet her i Norge, men hva skjedde med himmelen?

Jeg velger å starte dette essayet med en observasjon jeg gjorde med mens jeg leste boka «At Home» av Bill Bryson. I åpningskapittelet får vi servert en anekdote hvor Bryson går på spasertur med Brian Ayers, som er den lokale arkeologen, til den lokale landsbykirka. Bryson bor i en det som med rette må kalles en skikkelig god gammeldags småbygd ute på den engelske countrysiden i Norfolk.

«har du noensinne lagt merke til», spør Ayers, «hvordan landsbykirker nesten alltid ser ut som om de synker ned i jorda? Bryson ser seg om, og sannelig, det ser ut som om hele kirken har sunket nesten en meter ned i jorda sammenlignet med kirkegården rundt, omtrent som om noen skulle plassert en liten vekt i midten av en pute.

Ayers smiler litt, før han spør videre: «Vel, det er ikke fordi kirken faktisk synker. Hvor mange tror du er gravlagt her?»

For ordens skyld, det bor ca 250 personer rundt en typisk landsbykirke som den Bryson bor ved. Det blir omtrentlig tusen døde voksne hvert århundre, pluss noen par tusen flere stakkarslige sjeler som ikke får vokst opp.«Multipliser så det nummeret med århundrer kirken har stått her, og du kan se at vi snakker om et tall i størrelsesordenen på, si, tyve tusen. Det er jo selvsagt en del masse, selvsagt. Det er derfor bakken har reist seg nesten en meter» avslutter Ayers tørt.

Slike anekdoter er fine for å illustrere nøyaktig hvilke ufattelig store tall vi har med å gjøre og hvor uendelig mange forskjellige menneskjeskjebner som skal dømmes med bare to forskjellige utfall. Bare i Norge alene døde ca 140 000 mennesker (mitt overslag) i året 2009. I 2005 noterte CIA Factbook at over 56 millioner mennesker døde. Det er omtrent 155 000 mennesker hver eneste dag-

Med disse tallene i bakhodet er det interessant å stille seg spørsmålet, nøyaktig hvor mange er det egentlig som kommer til himmelen? Er det noen som har lyst til å prøve seg i å gi et svar i prosenter?

Ideen om helvete er lett å skjønne at de aller fleste ikke er så glad i når det gjelder kristen teologi, men ideen om himmelen er jo om mulig enda vanskeligere. Nestekjærlighet er selve grunnpillaren til kristendommens liv og lære. Vi kjenner alle historien om den barmjertige samaritan, han som var den edleste av alle som gikk forbi. Om det er kjærligheten til din neste som er selve drivkraften og Livet slik det står beskrevet i Bibelen, hvordan kan man da overhodet takke ja til invitasjonen om å få komme inn i Himmelen? Hva tror du Mor Theresa hadde gjort om hun hadde fått valget? Blitt i himmelen for å lovprise sin gud, eller dratt til helvete for å stelle med (slik hun gjorde i det jordiske helvete av noen fattige slumstrøk) de synderne som bor der?

Belønningen for å ha vært et godt menneske blir å kunne få gå rundt og lovprise Gud og hans rike til evig tid. Nestekjærligheten din ser det dermed ut til å ikke være bruk for i himmelen. Belønningen for å ikke ha vært et godt menneske, eller for å hatt feil religion, blir å havne i den evige ildsjø.

Det er mange som ser problemet her og velger å beskrive ildsjøen istedet som en form for «evig død», på mange måter lik den ateister forestiller seg når de dør. Hvor tilfredsstillende en slik forklaring er, kan diskuteres. Faktum er likefremt at man får to mulige utganger, hvor den ene ikke gir rom for forbedring.Satt helt på spissen, var det ikke nettopp de aller største synderne Jesus brydde seg mest om? Var det ikke disse han virkelig ville redde? Hvilken mening gir det da å la disse sjelene forsvinne helt fra jordens overflate, mens resten får gå hen å lovprise sin gud?

Ubetinget kjærlighet må jo være å elske noen selv om man ikke nødvendigvis får noe tilbake. Hvordan skulle det gå ann i en himmel hvor alle elsker alle? For hvilken grunn er det hensynsmessig å gå rundt å elske med alle de som går rundt og er heldige p.g.a. godt ført liv, istedenfor å sørge over alle de andre som har tapt sitt?


World Christian Encyclopedia (2000-utgaven) skriver at den globale Kristendommen hadde 33 8020 forskjellige kirkesamfunn som befatter seg med forskjellige varianter av kristne. Bare her på forumet har vi alt fra jesuitter, katolikker, lutheranere, DnK og enda mer imellom som gjør de forskjellig. For er det en ting kristne kirkesamfunn liker å utheve, så er det forskjellene. Jeg ønsker ikke å tråkke på noen ømme tær, men må konstatere at jeg synes det er fascinerende at så mange forskjellige kirkesamfunn kan mene å sitte på den ene løsningen som fører riktig fram til himmelen. Det framstår for meg som en ytterst bombastisk ting å si, med tanke på hvor mange forskjellige trosretninger det finnes innenfor kristendommen.

Og om du nå skulle vise deg å ha valgt akkurat den helt rette grenen av kristendommen, den som virkelig fører fram til de grønne enger, hvordan kan du da leve med de millioner av andre som da ikke får ta del i din glede? Er det i det hele tatt mulig å lovprise Gud oppi slike enorme tall og menneskjebner?

Og hva gjør vi med vår gode samaritan oppi alt dette her? Han var jo tross alt en farlig, farlig hedning. Skal Mahatma Gandhi forgå fordi han ikke så lyset i tidet, mens Nelson Mandela kommer inn? Blir den ene mannen større enn den andre fordi han gjorde noe utav kristen kjærlighet, eller er det omvendt?

Til sist vil jeg nevne de som aldri fikk hørt om Jesu liv eller hans lære. Som min lille fetter en gang sa til meg litt undringsfullt og litt på spøk, det var veldig rart at Jesus bare sto opp fra de døde en gang, han kunne jo gjerne sagt ifra til kineserne og indianerne i amerika slik at de også kunne fått en sjanse. Vi har et tidsrom på over 1000 år hvor store deler av kloden fortsatt ikke i det hele tatt hadde hørt om den kristne tro. Jeg kan ikke skjønne at de skulle straffes for det med, men ei heller at de skulle belønnes med himmelen. Hva avgjør i en sånn situasjon?

Det er jo og de som mener at det å ha levd et godt liv er det viktigste, ikke nødvendigvis hvor hardt man hviler på sabbaten. Men da trenger man jo heller ikke ideen om en himmel i normal forstand, ihvertfall ikke i kristen forstand, da kan jeg leve livet mitt slik jeg vil så lenge jeg er snill og grei. En ide om Helvete derimot er dermed paradoksalt lettere å akseptere enn ideen om himmelen, gjør du umoralske ting, så havner du der, enkelt og greit. Mitt problem er som man sikkert har forstått at den kristne ideen om nestekjærlighet er helt inkompatibel med ideen om å skulle havne i himmelen etterpå som belønning, når alle tydeligvis er uenige om hvordan man skal oppføre seg moralsk (nok) riktig. Det mer riktige ville vel være å vise denne nestekjærligheten gjennom å ta vare på de som er blitt stasjonert i helvete.

Det er slike problemstillinger som får ateisten Ivan Karamazov i Dostojevski's «Brødrene Karamazov» til å velge å levere inn igjen billetten til himmelen, og heller forgå i galskap. Det er slike problemstillinger som bringer kona til Tony Soprano tilbake igjen i ekteskapet deres, fordi hun vil ta vare på sin synder av en mann, som rettmessig har gjort seg fortjent til en plass i helvete. Slike problemstillinger får oss til å selv tenke over hva som er riktig og galt, fortjent eller ufortjent. La gå at de store synderne kan dra til helvete, men hvorfor må englene da fly alene til himmelen?

Helvete ble jo som sagt «avskaffet» på 50-tallet, slik jeg har skjønt det. Hva gjør vi da med den framstillingen vi har om himmelen? Hva er egentlig Himmelen for deg?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere