Andreas Ose Marthinussen

Alder: 30
  RSS

Om Andreas Ose

"Alle vet at paraplyer koster mer i regnet" - Tom Waits

Bsc i psykologi og msc i behavioural economics. Human-etiker med mange interesser. Alltid på jakt etter ting å skrive om, og folk å skrive for.

Følgere

Det går bedre og bedre i verden

Publisert nesten 10 år siden

Gode nyheter fra Verdensbanken; Til tross for finansiell krise, store uroligheter rundtom i verden og den største økning i matprisene siden 1970-tallet, så går antallet fattige over hele verden for første gang ned.

Hva er årsaken?

Nye estimater viser at trenden snudde i 2008, som også var det første året med finans- og matkrise. Både antall og prosentandel av verdens befolkning som lever på 1.25$ dagen har gått ned overalt i hele verden, noe som er første gang siden Verdensbanken begynte å samle inn statistikk om emnet. Første gang de begynte å samle inn statistikk var i 1981.

Estimatene for 2010 er så langt bare midertidige, men de viser likevel at fattigdom i verden (her definert som å leve under 1.25$ pr dag) har halvert seg siden 1990. Vi har antageligvis klart å nå FNs "millennium development goal" fem år for tidlig, en gledelig nyhet for FNs ellers byråkratiske system, og verden ikke minst som sådann.

Mye av årsaken er Kina. Nesten halvparten av hele utviklingen kan spores tilbake til landet, som siden 1981 har hjulpet over 660 millioner mennesker ut av fattigdom. Man kan selvsagt diskutere til hvilken pris, men først etter man har delt ut brødbiter til alle.

Men om Kina har fått de beste karakterene i klassen, så har Afrika sett den kraftigste forbedringen. I 2008 falt den ekstreme fattigdommen med 5 prosentpoeng. For første gang i Verdensbankens statistikk er mindre enn halvparten av alle afrikanere under fattigdomsgrensen.

Alt dette er jo selvsagt gode nyheter, i mellom alt snakk om grådighet i Vesten, latskap og dommedag. Men det er fortsatt mye som står igjen. At nesten halvparten av hele Afrika lever under fattigdomsgrensen, bør framstå som rimelig uakseptabelt. Og tallenes tale er ikke like klar om vi ser på de som lever på under 2$ hver dag. Det er nemlig bare registrert et ørlite fall i denne befolkningsgruppen, antageligvis fordi de aller fleste av de som før levde på under 1.25$ sannsynligvis ikke har beveget seg høyere opp på lista enn rett under 2$-tallet. Men selv 75 skarve cents kan utgjøre store forskjeller i levestandard for de som virkelig trenger det.

Legger til slutt ved svensken Hans Rösling og hans fantastiske måte å presentere lignende statistikk på fra 200 land gjennom 200 år. Rösling viser også overbevisende at verden faktisk sakte men sikkert går framover, og ikke i feil retning:

http://www.youtube.com/watch?v=jbkSRLYSojo

Vi må begynne å tenke nytt. Arbeidet er ikke over. Men det er lov til å være optimistisk på verdensbefolkningens vegne. Alt for ofte får vi høre at verden går i dørken, selv om vi alle vet at det er i motgang det går fremover.

Gå til innlegget

Guds Nekrolog

Publisert nesten 10 år siden

Kåseri fra the Economist datert 1999

Nå håper jeg ikke altfor mange satte kaffen (eller brennevinen) i halsen da de leste overskriften på innlegget, men jeg kom etter litt research-arbeid over noen universitets-stiler jeg skal skrive i de kommende ukene over denne finurlige "nekrologen" som ble skrevet rett før millenniumskiftet av nyhetsmagasinet "the Economist". For de som ikke er kjent med magasinet så er det et av verdens største ukentlige nyhetsmagasiner, med seksjoner rundt politkk, finans, vitenskap og bøker. Her i Norge er kanskje "The Times" mer kjent, men jeg tror ikke det er en altfor gal påstand å si at at Economist antageligvis er et mer innflytelsesrikt magasin for verdens elite.

Digresjon tilside, jeg følte essayet som ble publisert i 1999 fortsatt hadde nok relevans til å få sine 15 minutter her på Verdidebatt. Stilen er kanskje en smule akademisk (og kanskje hoverende?) men jeg synes den er godt skrevet med mange interessante observasjoner. For de som vil lese originalen, så er den å finne her. Oversettelsen er min, dog gjort i hast:

"Når vennene dine begynner å lete etter bevis på tilværelsen din, da har du havnet i trøbbel. Dette var Guds situasjon da tusenårskiftet kom løpende imot ham.

Få "vanlige" folk tvilte på Guds virkelighet, dog hadde de forskjellige navn på ham. Han var der oppe et sted (alltid oppe, ikke nede, i sin lange karriere hadde ingen noensinne plassert ham på havbunnen). Det hadde han alltid hadde vært,  og det ville han alltid være. Likevel skulle det vise seg at det ikke var fullt så langt opp til ham, siden det i kirker og klostre ble bedrevet nitidig hjernetrim over måter å bevise hans eksistens på, på flere måter enn bare en god magefølelse.

Anselm, for eksempel, og mange andre som århundrer senere (Descartes var en av de som) regnet ut at hvis du kunne tenke på Gud, så det må være en Gud å tenke på. Thomas Aquinas så alt i bevegelse, så det måtte jo ha vært noen til å igangsette det hele. Andre mente at et univers så elegant utformet som vår helt klart må ha en designer.Og så videre, og så videre.

Likevel, hvorfor bry seg med bevis, hvis alle visste det likevel? For det første, fordi store hjerner er skapt slik. For det andre, fordi ikke alle gjorde det. Der ute var det fortsatt flust med hedningene, Saracens og slike.Men sa ikke de også "There is no God but God"? Joda, men de mente ikke hva de gode kristne mente, de trodde ikke på den samme Guden gjorde de vel? De måtte læres opp bedre, læres opp til å forstå Gud bedre. Og det var nettopp slik Guds problemer begynte.


Det var i det store og det hele hans egen feil. Som alle andre store personligheter, så hadde han tusenvis av fans som hatet hverandre; og han lot de gjøre det. For en med uendelig kunnskap, så var han merkverdig nok relativt skjødesløs med hvilke biter av informasjon han spredde ut til hvilke tilhørere. Til noen dikterte han Bibelen, til Muhammed Koranen. Han tok spesielt omsyn når det kom til jødenes matdietter. Han lot hinduer male ham som hva, til andre, så ut som en blå-fjeset fløytespiller med en interesse i meierioppdrett. Hver gruppe med troende hadde sin helt egne, unike versjon av hvordan han var og hva han hadde sagt. Ikke rart enkelte kynikere begynte å hinte om at om det fantes så mange forskjellige troende og måter å tro på, så er kanskje troen en feiltakelse.


Men de troende gjorde ting enda verre. For snart var det ikke enhetlige religioner, men sub-grupper, sekter av en enkelt religion. De kristne nasjonaliserte Gud, (som jøder hadde gjort for lenge siden,) som om det skulle vært en kullgruve. Han er på vår side, sa engelskemennene til franskmennene. "Nei, vår", skjøt Joan of Arc tilbake. Deretter privatiserte reformatorene ham: unser Gott, fint det, men iallefall ikke kongens eller kirkens. Nei, heller hver mann sin egen.Fra disse ørtende versjoner av hva "Han" kan beløpe seg til, eller tenke, var tilbøyelig til å gjøre, og gjorde. Selv familie og slekt kunne væreuenige.Så sent som 1829 advarte en biskop Storbritannias House of Lords at det ville bli guddommelige gjengjeldelser hvis det gitt borgerrettigheter for jødene. Heldigvis så tok lordene risken, vel vitende at dumskapen trivdes godt i kirkens bygg (like mye så som i House of Lords...). I 1840 ble Amerikas metodister splittet, nord mot sør, der de diskuterte himmelhøyt om Guds ord fordømte slaveri eller rettferdiggjorde det.

Heller ikke rivaler synes selv å tro sine egne versjoner særlig mye eller sterkt. De kristne vendte ikke kinnene til, men heller sverd mot muslimer, jøder og hverandre. Muslimer, som insisterte på at "i religion det er ingen tvang", gjorde likevel det samme som de kristne mot hinduer, og drepte frafalne fra islam uten problemer. I århundrer førte slike motsetninger til tykke strømmer av blod. Var dette en god Gud på jobben, en helt vanlig dag? Tantum religio potuit suadere malorum, skrev den romerske dikteren Lucretius engang. "Det er der overtro fører."

Det i seg selv motbeviste ingen geistlig logikk, men det var et rimelig punkt for oss andre.

Og etterhvert begynte logikkens natur å feste grepet. Gud er OK, greit, men mindre mumbo-jumbo, sa en tropp engelske "teister" "tidlig i det 18. århundre, vi kan nå ham uten åpenbaring, og definitivt uten all denne røkelsesen. Dette var et risikabelt skritt, som franske og tyske tenkere skulle bevise. Hvis den menneskelige fornuft var så mektig, hva trengte man Gud for da? Nei, sa opplyste menn som Diderot (som stilnet, men likevel ikke ble overbevist når matematikeren Euler fortalte ham "a+(b, opphøyd i n) over n=x, , donc Dieu existe"). Den franske revolusjon begravet Gud, før Napoleon snart gravde ham ut igjen.

Darwin hjalp ikke det grann heller, og blåste fra hverandre den første boken i Bibelen.Heller ikke kritisk 19. århundres tysk mikro-analyse av det som var igjen. Enda noen små biter ble undersøkt avmenn som Marx, som så de tette båndene mellom den herskende klasse og de herskende kirkene, og var ivrig etter å sprenge både. Han fikk rett, om ikke slik han hadde trodd. Når det 20. århundre kom var det en overklasse som ble blåst til himmelen, overklassen i Sovjetunionen, bokstavelig talt. Om religion var opium for folket, så gi dem heller en adrenalin-sprøyte fra kommunismen i stedet?Gud var død, som Nietzsche hadde annonsert, og selv om den Supermannen som Nietzsche planla for å erstatte ham liksom aldri ble født, kunne kanskje de tusener kommunistiske menn gjøre det sammen.

Trouble is, kommunismen var ikke svaret. Folket var ikke enig, og liket forbli i graven. Han spratt opp på de underligste steder. "Du finner ikke mange ateister ombord i en av landgangsfartøyene på vei mot Normandie,"skrev en soldat i dagboken sin ombord i et slikt fartøy en kald juni-dag 1944, selv om den Allmektige var i ferd med å la mange av hans små lam bli hakket opp til fiskemat.En fransk journalist, ikke mindre, var klar i 1960 med det beste mulige bevis som man har funnet hittil, hvis det var sant: en bok med tittelen "Gud eksisterer, har jeg møtt ham".Eller kan det ha vært "henne", som selv dagens paven ble hørt å antyde nylig?


Og dette var historien kun i det kyniske, kalde, spørrende og anti-autoritære Vesten. Færre og færre vestlige deler kirken (eller synagogens) tro, og enda færre deltar i deres gudstjenester. Men utenfor akademia så er det bemerkelsesverdig få mennesker som ikke legger fra seg muligheten på et allmektig vesen. I Amerika er det kun 10% som er sikre i sin anti-sak. I muslimske og hinduistiske samfunn er tanken knapt nok ytret.

Vi er blitt fortalt at på Dommens dag vil vi møte vår Skaper. Eller vil det bli Gud som møter sin? "

Gå til innlegget

Skammens Natur

Publisert nesten 10 år siden

Betrakninger og ideer over hva som gjør oss til mennesker

Det er få ting man kan tenke på som er mer menneskelig, som skiller oss mest fra dyrene, enn evnen til å skamme seg. Skammens natur er uløselig bundet opp til hva det vil si å være menneskelig. Jeg har lyst til å skrive litt om hva jeg tenker rundt begrepet skam i dette innlegget, i et forsøk på å få folk selv til å tenke litt over egen tilværelse. I så måte tror jeg ikke det blir den helt store debatten, men det er alltid interressant med ekstra innspill senere.

Skammen står med det sagt ikke alene i de negative følelsene vi kan oppleve i løpet av det liv. Angsten, flauheten og skyldfølelsen er brødre og søstre til det å føle skam. Hva er det som gjør det å skamme seg så spesielt?

Først av alt vil jeg trekke fram hvor unikt det er for mennesket. Det er slik forskningen står til lags per i dag ingen andre dyr en Homo Sapiens som forstår, kan uttrykke og føle skam. Hunde-eiere vil kanskje trekke fram alle gangene de har skjelt ut hunden sin til noter fordi bikkja har tisset på gulvteppet igjen, men det er ikke nødvendigvis skam en hund føler når den går med halen mellom beina. Ydmykelse, underkastelse og frykt for hardere straff ligger mer latent og er mer umiddelbare reaksjoner for andre dyr enn oss selv. Det følelsesregisteret dyr bruker er mye smalere og rigid enn det fossefallet vi mennesker har tilgjengelig for oss selv.

For vi har alle opplevd å føle på skammen en eller annen gang i livet. Det å skamme seg skiller seg fra mange andre negative opplevelser i at det er en dypt personlig erfaring, en splittelse av den handlingen man har gjort og den negative følelsen man får etterpå (ofte uten at andre påpeker det). Det å være flau er beslektet, men skiller seg vekk fordi det å føle seg flau er noe vi gjør i sammenheng med andre mennesker. Har du noensinne gjort noe dumt aleine og senere vært flau over det? Det å bli så flau at man rødmer er noe som skjer fordi vi gjør en negativ eller pinlig handling i en sosial kontekst, ikke omvendt. Å være flau over en handling trenger ikke være fordi det var moralsk galt eller dårlig gjort, men fordi det er en uakseptabel handling i en sosial situasjon.

Skammens natur er dessverre frigitt fra slike begrensninger. Skam kan oppstå både pga handlinger vi har begått (skam er alltid noe som kommer i ettertid, aldri før) eller en tanke vi har tenkt. Særdeles mange psykologiske pasienter har store problemer med å fri seg fra sine egne tanker hvor de skammer seg, som blir knyttet videre til enda mer skam over at de skammer seg. Slike sirkler får katastrofale følger, fordi skam kommer innenifra; det er ingen som kan pådytte deg å skamme seg, selv om vi ofte skriker til andre at de burde "skamme seg". Slik sett er det nok forbilledlig at det på engelsk finnes to begreper for skam, "to feel shame" og "to be ashamed". På norsk er ordet brukt mer konservativt. Vi kan ikke være i skam, slik som på engelsk. Men mange har nok unektelig følt på tanken. Som Jon Fosse skriver i sin oversettelse av Oedipus Rex, når Oedipus skjønner omfanget av sin skjebne:

Oeudipus fell. Og han fell djupt.

Det engelske ordet shame er en derivert utgave at et tidligere, eldre ord for å gjemme/skjule seg selv, eller dekke seg til. Bokstavelig talt trekke armene rundt kroppen i et fåfengt forsøk på å bli usynlig. Det er betegnende at det er nettopp skam, som er den første handlingen og tanken Adam og Eva gjorde seg opp etter de hadde spist av kunnskapets tre. Om du er kristen eller ikke så er ikke det så viktig her, men den forteller oss likevel at begreper om skam har eksistert i lang lang tid, antageligvis like lenge som det menneskelige språket. I psykologisk kontekst er konseptet om skam ikke fullt ut forstått enda. Om vi er født med skam eller om vi lærer oss å føle skam, har man helt ærlig ikke peiling på akkurat nu. Men det er klart at skam er en mild, forbigående form for kognitiv dissonans, hvor en fysisk handling eller tenkt tanke fører til forstyrrelser i vårt vanlige sinnelag. Derfor er den også vanskelig å forstå for oss selv alene, om vi er forlatt til våre egne resonnement. Slik sett er en terapeut eller en god venn som forstår deg viktig for å løse opp i gjenngrodde stier.

Det har vært skrevet mye i filosofiens verden om angstens natur. Kierkegaard har bl.a. gjort store bidrag her. Men skammens natur, som er såpass nært relatert i mine øyne, har ofte vært plassert inn i psykologiens domene, uten de helt store bidragene fra andre fagfelt. Det mener jeg er en misforståelse. Skam er noe som kan påvirke oss alle, og det er noe vi alle kan fortelle om. Og når vi vet fra psykiske helseinstitusjoner at skam over egen psykisk og fysisk helse hos demente, voldteksofre, mennesker med diverse handikap og selv hos vanlige mennesker ofte fører til enda verre helse enn hva som er somatisk mulig, så snakker vi om et felt som sjeldent blir nevnt.

Når 1 av 3 potensielt opplever en psykisk lidelse i sitt liv, så bør vi være obs på å unngå unødvendige lidelser. Dette bør være god moralsk ånd, uavhengig av religion og livssyn. En mer åpen debatt om hva som gjør at vi skammer oss og hvorfor vi gjør det, bør være en del av den normale dannelsen. Vi hører ofte at man skal forsøke å leve seg inn i andres lidelser for å forstå de bedre, for at vi slik kan ta brodden av byrden. Å forsøke å forstå den lidelsen Jesu opplevde når han hang på korset og tok menneskehetens synder, og med det også Adam og Evas skam vekk, skal visstnok være tilnærmet umulig å fatte for mennesker.

Jeg undrer meg over hvor lett eller vanskelig en lignende utfordring ville vært om vi skulle prøve å leve seg inn i en annens skam istedet...

Gå til innlegget

Muslimer, ultralyd og ekte kristne

Publisert rundt 10 år siden

Muslimer, ultralyd, ekte kristne, homofile, konspirasjoner, Harmaggedon, Anfindsen, ekstremister, karismatiske kristne, HEF-konspirasjonen, SDA, forkynnelse, litt mer om muslimer, homofilt ekteskap, Israel, Palestina, Bibelsitater og sannhet!

La oss kjøre debatt!

Har du hatt en fin dag så langt, oppi alle de store problemene?

Gå til innlegget

Det slo meg her i går da jeg satt og så på opptakene av republikanernes tv-debatt i USA hvordan de alle som en virkelig forsøkte å slå et hardt slag for "familien", denne sosiale konstruksjonen som tydeligvis fremmer alt godt og behagelig her i verden. En mor, en far, masse barn. Om man faller utenfor denne tankegangen, med homofile som adopterer eller får assistert befruktning, så kaller vi det en menneskerett og kjenne begge sine foreldre. Dette argumentet slår spesielt godt fra seg når Bachmann, med sine 20+ eller deromkring nummer av fosterbarn, ytrer det som fakta. Alternativt kan vi stigmatisere barna ved å kalle de enten morløse, eller farløse. Omtrent de samme metaforene som vi hadde for barn som ble født utenfor ekteskap før. Alt er liksom så mye enklere om vi bare tenker på hvordan (vi husker at) det var før.

Eller disse rare menneskene som ikke gifter seg, men bare inngår samboerskap. Min onkel og tante er en slik skavank, det er uforståelig at de har klart å fostre en sønn og fortsatt holdt sammen i nesten 20 år. Noe kommer sikkert i veien til slutt om de ikke gifter seg.

Eller en eks-kjæreste jeg hadde for noen år tilbake, som ble slått sanseløs av sin egen far. Man må da simpelthen bebreide moren hennes her, for å ha flyttet vekk fra en slik mann? De var da gift?

Nå er de tre overenstående paragrafene ment mer som et stakkarslig hjertesukk fra min side, men jeg har satt det hele litt på spissen for å forsøke å belyse at altfor mange som driver med pro-familie-retorikk bør klare å gjøre en bedre jobb med å innrømme at mange "familier" ganske enkelt ikke kan eller vil bli/være drevet av to foreldre, av en mann og en kvinne, uten å se på at det faktisk finnes en hel mendge med andre familieliv som leves til det daglige over hele verden. Det er ikke uvanlig at ekteskapet blir holdt fram her på VD som den lysende fakkelen som skal redde om ikke verden, så ihvertfall oss normale fra.... alle de andre. Men hvorfor diskuteres det aldri, eller særdeles sjelden, de som aldri vil kunne falle under en slik norm? Jeg ønsker med dette ikke å si at ekteskapet er en dårlig idee, men at det kanskje ikke er en konstruksjon som kan fungere for alle mennesker, til alle tider. Å ønske at man alle ender opp i stabile ekteskap er en hyggelig tanke, men hva mener sosialkonservative da om unntakene? Jeg tror jeg sjelden har sett en debatt på VD handle om akkurat dette temaet. Min eks ble som sagt sammen med hennes mor slått noe helt grusomt av sin egen far. Hva skal man tenke om ekteskap som en konstruksjon da? Til døden skiller en av oss ad?

Jeg synes altfor ofte at de som holder fram det ubrytelige, utrolige ekteskapet ofte har en lei tendens til å tilsminke de mer kompliserte problemsstillingene vi finner rundt samliv og partnerskap. Det ender så ofte opp med å prise noe pga av at det har fungert før, og ikke nødvendigvis hvordan det skal fungere i dag. Kan sosialkonservativ tenkning på noen måte her innoveres? Kan man klare å akseptere de som er nevnt i mine eksempler, å innse at det noen tilfeller ikke er mulig eller ønskelig å inngå leve etter normen.

Sagt kort og presist; hva er den sosialkonservative tilnærmingen til disse situasjonene som ikke passer med normen?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere