Anders Møller-Stray

Alder:
  RSS

Om Anders

Teolog, arbeider som trosopplæringsleder i noen menigheter i Den norske kirke. Er opptatt av midtøstenspørsmål, og har vært leder på flere ungdomsutvekslinger med lutherske palestinske ungdommer. Er også aktiv innen Det lutherske verdensforbund.

Følgere

Én av mange uenigheter

Publisert rundt 4 år siden

Det er uærlig å skyve den verdensvide kirke foran seg i saken om likekjønnet vigsel.

Vår kirke er snart del av det mindretall av verdens kirker som åpner for likekjønnet vigsel. Mange kristne rundt oss rister bedrøvet på hodet. Er det en grunn til å være tilbakeholdne med det ventede vedtaket?


Kjønnsnøytral

Kirkemøtet­ er i ferd med å vedta en ny vigsels­liturgi, som skal fungere ved siden­ av den gamle. Den nye er kjønnsnøytral, og kan brukes av både likekjønnede og ulikekjønnede par. Dette lander for vår del en diskusjon, som vi har hatt parallelt i mange kirkesamfunn verden over. I andre kirker pågår diskusjonen fortsatt, og i andre igjen har den knapt startet.

Nettopp det at mange andre kirkesamfunn ikke har åpnet for dette, brukes av mange i debatten som argument mot at vi skal gjøre det. Det vises til at vi blir en del av en liten minoritet blant verdens kristne, og det snakkes som om alle andre var enige om alt mulig.


Mer som skiller

Jeg synes det er uærlig å skyve den verdens­vide kirke foran seg i denne ­saken. Det er sikkert riktig at en stor andel av verdens kristne er med i kirkesamfunn som ikke åpner for likekjønnet vigsel, i alle fall ikke foreløpig. Men er dette spørsmålet det eneste som skiller? Eller det viktigste?

De ortodokse kristne ville neppe­ sagt seg helt enige i vår lutherske nattverdspraksis. Latin­amerikanske pentakostal­e hadde i liten grad samstemt i våre tanker om Den hellige ånd. Sørstatsbaptister fra USA hadde antakelig ikke ropt Amen til vårt dåpssyn. Den romersk-katolske kirke har historisk sett vært mer enn skeptisk til Luthers tanker om frelse ved troen alene. Mange­ adventister lar seg hverken impo­nere over hvilken hviledag vi ­holder hellig, eller hvor hellig vi holder den.

Listen kan gjøres svært lang. Det er mye som skiller jordens kristne, og uenighetene går tidvis meget dypt. Samtidig har vi det håp at vi er ett i Kristus, og at Gud kjærlighet når dypere enn våre skillelinjer.


Reformasjonen

I år feirer vi at det er 500 år siden vår lutherske reformasjon startet. Dersom Luther skulle lyttet til stemmene som advarer mot å skille seg ut økumenisk i vår kirkedebatt, hadde vi ikke hatt noen reformasjon å feire. På Luthers tid var det knapt noen kirker som stod inne for det Luther mente var riktig. Likevel turte han, med fare for sitt eget liv, å stå frem med sin lære. Slik kan han inpirere oss til å, på samme måte, stå opp for det vi mener er sant og rett. Også der det setter oss i et økumenisk mindretall. Der står vi uansett ­allerede, i mange andre og kanskje større spørsmål.

Det finnes fortsatt mange ­meningsfulle diskusjoner å ta i saken om likekjønnet vigsel. Vår kirke har to syn, og anerkjenner dermed argumenter fra begge sider. Hva andre kirkesamfunn måtte mene, er imidlertid ikke et argument.

PUBLISERT I VÅRT LAND, 25.01.2017


Gå til innlegget

Kirkerådet svikter

Publisert over 6 år siden

Den nye biskopen i Nord-Hålogaland er utnevnt. Bispedømmet har utvilsomt fått en kompetent og velegnet biskop. Likevel er det grunn til å stille spørsmålstegn om Kirkerådet har gjort jobben sin godt nok.

Kirkerådet har nå foretatt sin tredje bispeutnevnelse, siden denne oppgaven ble overdratt fra Kongens i statsråd. Ved to av utnevnelsene var det kvinnelige kandidater blant de tre "finalistene", og ved samtlige tre utnevnelser har det vært kandidater både fra kirkens mer konservative og den mer liberale fløy. Likevel har kirkerådet hver gang valgt en forholdsvis konservativ mann.

 

Jeg ønsker ikke å betvile noen av disse nyutnevnte biskopers skikkethet som hyrde for sitt bispedømme. Likevel mener jeg utnevnelsene gir grunn til å tvile på om Kirkerådet er ansvaret modent. Biskopene er ikke bare ledere for sitt bispedømme, men de er også en del av et kollegium som sammen har et hyrdeansvar for hele kirken. På den måte angår hver enkelt bispeutnevnelse hele kirken. En forutsetning for at dette bispekollegiet skal ha noen legitimitet, er at bredden i kirken representeres. Dette gjelder selvsagt både i kjønn og i teologisk profil.

 

Det bispekollegiet vi nå er i ferd med å få, begynner å nærme seg faretruende den regjering landet ville fått om Stortingsrepresentantene skulle velges èn og èn. Jeg er forsåvidt ikke av den mening at det ville vært skadelig for landet med et rent Arbeiderpartistyre, men det ville absolutt ikke vært representativt.

 

For å beholde roen i kirken, og legitimiteten i Bispemøtet, er det en tydelig forventning til at Kirkerådet ved de kommende bispeutnevnelser gjør seg bevisst på at kirkens mangfold må synliggjøres på alle nivå. Noe annet ville være å utøve en form for maktarroganse som langt overgår den det samme Kirkeråd for litt siden anklaget den rødgrønne regjeringen å utvise i sine bispeutnevnelser.

Gå til innlegget

Skyldes de 38 blanke stemmene i kirkerådsledervalget uenighet i samlivsspørsmål? Eller skyldes de måten Lindø manøvrerer i denne debatten?

1/3 av kirkemøtet stemte blankt ved kirkerådsledervalget der Svein Arne Lindø var eneste kandidat. Dette kom tydeligvis som en overraskelse på enkelte. Egil Morland ble "indignert og flau", og hevder de blanke stemmene må skyldes en organisert aksjon. Lindø selv tror de blanke stemmene skyldes at han "har gått så tydelig ut i saken om ekteskapsforståelse".

Selv synes jeg ikke de blanke stemmene kom som noen overraskelse. Og jeg tror ikke de skyldes at 1/3 av kirkemøtedelegatene ikke ønsker en kirkerådsleder som er motstander av at kirken skal tilby ekteskapsinngåelse eller forbønnsliturgi for homofile som ønsker å dele resten av livet sammen i Guds åsyn.

Jeg tror de fleste delegatene kan leve godt med en kirkerådsleder de ikke er enige med i ett og alt, så lenge denne lederen takler uenighheten på en respektfull måte. På det sistnevnte området har imidlertid Lindøs CV i manges øyne slått sprekker i det siste. Først kritiserte han PF for et "meget uheldig engasjement" da de med henvisning til Bispemøtets uttalelse om saken ønsket at det skulle være opp til den enkelte prests vurdering om homofile skulle få gifte seg i kirken eller ei. Deretter kritiserte han Samisk Kirkeråd for å oppfordre Kirkemøtet til å vedta det samme.

Lindø mente tydligvis at begge grupperinger gjorde debattklimaet vanskeligere ved å ta side i en så komplisert sak. Når Lindø så, etter å ha kritisert andre for å ikke være samlende, velger å bruke kirkerådslederens åpningstale på Kirkemøtet til å oppfordre alle andre delegater til å stemme etter hans syn på spørsmålet, tramper han hardt i klaveret.

Antakelig visst alle delegatene der allerede hva han mener om saken, og det var neppe noen som ville endre synspunkt av at han nevnte det i denne talen. Han kunne brukt anledningen til å oppmuntre til en respektfull debatt, han kunne brukt anledningen til å bruke talen til å fokusere på fellesskapet på tross av uenighetene.

Om han skulle lure på hvorfor, kan han ta en ekstra titt på kloke preses Helga Haugland Byfugliens hilsen til møtet. Lindø har brukt årets første måneder til å kritisere andre for å ha ytret seg om saken på en gal måte, i feil fora. Deretter gjør han en generaltabbe av samme type selv, uten en antydning til beklagelse i etterkant.

Jeg forstår godt de som stemte blankt ved valget av kirkerådsleder. Ikke først og fremst på grunn av hans synspunkt i spørsmålet om vigselsliturgi, men på grunn av hans tilsynelatende manglende evne til å opptre samlende rundt denne saken. Jeg håper også dette valgresultatet blir en tankevekker, slik at vi får en kirkerådsleder som i fremtiden er bevisst på at det er en tid og et sted for alt, og at man noen ganger kun kan være en samlende leder ved å ikke fokusere på uenigheten.

Gå til innlegget

Kirkelig Halloweenfeiring

Publisert over 7 år siden

Døden, og det som kommer ettepå, er et tabu i vårt samfunn. Likevel er tanker rundt dette temaet en viktig del av vår kristne tro. I trosopplæringen i Grorud menighet har vi valgt å bruke Halloween-tradisjonen som en innfallsport til å snakke dette.

Tiltaket, som for øvrig er et punkt i vår trosopplæringsplan godkjent av Oslo biskop, er en samling om ettermiddagen/kvelden 31. Oktober.

Hensikten med tiltaket er å lære målgruppen (trettenåringer i menigheten) om kirkens tanker rundt vårt jordiske livs endestasjon, døden, samt det kristne håpet om livet deretter. Én del av tiltaket finner sted på gravlunden rundt kirken; der løser deltakerne oppgaver ved å lese innskripsjoner på gravsteinen. Hensikten med dette er at de skal bli kjent med symboler som brukes, med små minneord på gravsteinene, og andre kjennetegn.

Dette gjennomføres på en respektfull måte, og er en del av folkekirken vi mener det er viktig at barna får møte. Videre i tiltaket får barna mat, de går i en skummel gang under kirken, før vi møtes rundt alterringen i en stearinopplyst kirke. Her forteller presten barna om kirkens håp i Kristi seier over døden og det onde, og om at dette skal bli oss til del når all ondskap er endelig beseiret. Alt i alt kan det oppsummers som en god samling med kunnskapsformidling, morsom mat, noe skummelt, og til slutt en trygg samling i Guds hus.

Mange reagerer på at vi i kirken bruker den komersielle og i Norge noe kunstig innførte Halloweenmerkedagen til en slik markering.

Men; har vi egentlig råd til å la være? Paulus fortalte om hvordan han la til seg lokale skikke og kulturer som utgangspunkt for å forkynne evangeliet (1.Kor. 9:19-23). For dagens 13-åringer er Halloween en fast merkedag, de opplever den som en del av sin kultur. Jeg synes det er langt bedre å bruke denne skikken til noe konstruktivt, til å lære barna om det kristne håp om et liv etter døden og en evig gjenopprettelse av det gode skaperverk Gud skapte oss til, enn å bruke dagen til å legge sine armer i kors og si "dette liker vi ikke".

For noen tiår siden var det mange som ønsket å forbinde rockemusikk med både okkultisme og kristusfornektelse, og slik kom store deler av kirkenorge sent på banen i å bruke rockemusikk som virkemiddel til å formidle Guds kjærlighet. Halloween er så absolutt en kommersiell tradisjon (som rocken) og innehar endel elementer som ikke inngår i det vi i kirka ønsker å formidle til barna våre (noe som også gjelder rocken), men er det disse elementene som står i sentrum for barna?

Er det de vi ønsker skal stå i sentrum? Eller kan vi kombinere det å ta det denne merkedagen representerer for barna på alvor, med å fylle den med et innhold som er godt, og som det er viktig å viderformidle?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere