Anders Solli Sal

Alder: 36
  RSS

Om Anders Solli

Masterstudent i filosofi og samfunnsengasjert vitenskapsentusiast.
anderssollisal.com
www.twitter.com/AndersSolliSal

Følgere

11. mai kunne vi i lese om et to uker gammelt spedbarn som døde: Norges første omskjæringsforårsakede dødsfall. Flere vil det bli om ikke praksisen opphører. Heldigvis utfordres praksisen innenfra både i jødedommen og islam.

Denne hendelsen satte spørsmålet om omskjæring igjen i søkelyset, og forrige uke annonserte Senterpartiet at de vil gå inn for lovforbud av den omstridte og – nylig erfarte – dødelige praksisen. Lovforbudet vekket som forventet sterke reaksjoner. Mens leder for det Mosaiske Samfunn sammenligner et lovforbud med en gjeninnføring av jødeparagrafen, skriver Usman Rana og Espen Ottosen i Aftenposten 16. juni sist at slike forslag er ˝å rope på en totalitær formynderstat˝. Urimelige og nærmest pompøse klager – men ingen ord om dødsfallet. Om det hoppes det lett over. Lett, men ikke grasiøst. Det er også andre uheldige aspekter ved omskjæring jeg vil komme tilbake til.

I tråd med at jeg ønsker at dette innlegget anses mer som et konstruktivt bidrag og oppfordring om reform enn ammunisjon til de som ønsker lovforbud, vil jeg avslutningsvis også påpeke det jeg har savnet i det nevnte innlegget og ellers: at det også finnes religiøs motstand mot praksisen og alternative ritualer der selve omskjæringen er utelatt. Det finnes også gode rent etiske argumenter fundert i individets autonomi mot omskjæring, men som jeg i denne omgang må hoppe over. Først vil jeg se på noen av de angivelige helsegevinstene.

Urinveisinfeksjon

Rana og Ottosen skriver at det vrimler av undersøkelser som forteller om få komplikasjoner. Få, ja, men tydeligvis alvorlige nok. De kommer så med to påstander som begge er feilaktige og irrelevante. Urinveisinfeksjon er hevdet å være ˝langt mindre vanlig hos omskjærte˝, når tallene faktisk viser en nærmest ubetydelig forskjell på bare 0.1258% på en sykdom som uansett er svært sjelden (0.154% hos intakte, og 0.034% for omskjærte) og som lett og ufarlig kan behandles med antibiotika – som er den medisinsk riktige og vanlige fremgangsmåten [1].

Skulle man omskjære hundrevis av barn for å unngå ett enkelt tilfelle som uansett er ufarlig og kan behandles? Nei, for omskjæring innebærer alltid en risiko for komplikasjoner; i verste tilfelle, død. Dette gjelder uavhengig av hvor renslige og perfekte forholdene og instrumentene skulle være. Enhver operasjon på kroppen er feilbarlig – ergo det Hippokratiske prinsipp om bare å operere i de tilfeller det er (medisinsk) nødvendig. Enhver forelder som vil omskjære sin sønn må spørre seg, er dette verdt å risikere livet til barnet sitt for?

Myten om HIV og omskjæring

Den neste påstanden omhandler omskjæring og myten om senket risiko for HIV-smitte. Undersøkelser foretatt i Afrika som angivelig viser dette lider av alvorlige mangler. De har ikke kontrollert for viktige variable som religiøse, seksuelle og hygieniske vaner. Av en korrelasjon mellom omskjærte menn og lavere tilfeller av HIV kan man ikke slutte at det første er årsaken til det siste. Undersøkelser som har tatt med disse viktige, men oversette faktorene viser at omskjæring ikke hadde noe med saken å gjøre, men heller hvilke seksuelle vaner man hadde, som igjen henger sterkt sammen med hvilken religion man har, og derfor om man er omskjært eller ikke. Konklusjon: hva man gjør med ens penis er viktigere enn om den er omskjært eller ikke. Det områder i verden med høy HIV-smitte trenger er ikke omskjæring, men kondombruk.

Et annet faktum som viser hvor feilaktig denne forsøkte koblingen mellom kondom og HIV-smitte er, er det at mens USA har verdens høyeste andel omskjærte menn, har det likevel vestens høyeste andel HIV-smittede. Igjen ser vi at seksuell praksis og prevensjon er det viktige mens omskjæring er uvesentlig.

For kjønnssykdommer mer generelt er omskjærte menn litt mer disponerte enn intakte menn, ifølge en undersøkelse foretatt ved universitetet i Chicago.

Myten om den funksjonløse forhuden

Ett fokus som mangler i omskjæringsdebatten er forhudens anatomi og dens mange funksjoner. Forhuden er ikke bare et komplekst organ man stadig finner ut nye ting om, men er også et av kroppens mest følsomme områder. Spekket fullt av små blodårer og nervetråder er det penis' mest følsomme område. Intet sted har flere nervereseptorer og større variasjon av disse enn forhuden. Videre er forhuden foldet slik at den har en innside og utside med hver sine forskjellige og viktige karakteristika, både når det gjelder seksuell stimuli, produksjon av antibakterielle stoffer og andre sekreter som bidrar til en selvbeskyttende og selvrensende atmosfære under forhuden, å holde glansen fuktig og bevare dens følsomhet og urinåpningen beskyttet mot smitte.(Fleiss og Hodges, kapitel 1 og 2) (Dette siste kan forklare hvorfor omskjærte menn er mer disponert for kjønnssykdommer.)

Det er heller ikke tilfelle, som det ofte blir hevdet, at omskjæring er bra for hygieniske grunner. Dette er en myte gjentatt igjen og igjen. Slik kondomer er den selvfølgelige veien å gå for å unngå HIV, er helt normal vask alt som trengs for god hygiene. Selv om dette stadig hevdes, gis det aldri noen god redegjørelse for hva som menes med hygiene i denne sammenheng. Opprinnelsen til denne fordommen om forhuden som noe som skjuler skitne saker stammer fra usunn religiøs seksualmoral og - her i vesten - fra en like usunn viktoriansk seksuallmoral. (Den opprinnelige motivasjonen bak omskjæring - mannlig som kvinnelig - har stadig vært å hindre nytelse; i gutters tilfelle, som her er tema: spesielt for å forhindre masturbasjon.)

Det er helt klart at å fjerne forhuden hos et barn påvirker dets senere seksuelle liv. Forhudens beviselige følsomhet alene gjør dette overveiende sannsynlig, uansett mangelen på gode måter ellers å kunne sammenligne noe så komplekst (mylder av andre viktige faktorer, som psykologiske) som seksuelle opplevelser på mellom intakte og omskjærte menn. Likevel ser vi nå en trend der omskjærte menn gjennom plastisk kirurgi får operert på ny forhud. Selv om dette aldri kan bli like bra som originalen, forteller disse menn om økt seksuell nytelse og flere nevner også en psykologisk tilfredsstillende og etterlengtet følelse av ˝å være hel igjen.˝

Omskjæring – smerte og trauma

Et dystrere aspekt er selve inngrepet. Jeg tipper få egentlig vet hvordan det gjøres – det er gode grunner til hvorfor inngrepet gjerne gjøres godt skjult og hvorfor vi vet så lite om det. (Det er ikke uvanlig at mødre som har vært vitne til en omskjæring plages sterkt i ettertid av å ha sett sitt barn kjempe og kave mens det holdes fast, for så å høre smerteskrikene når det rives og skjæres i det vesle, sårbare barnet.) Tidligere har det av omskjæringsapologeter blitt hevdet at spedbarn ikke føler eller opplever smerte. Heldigvis vet vi nå bedre.

Inngrepet består av to svært smertefulle handlinger. Som en forberedelse til selve omskjæringen må man skille forhuden fra glansen, da disse vanligvis er sammenvokst hos spedbarn, og først gradvis og frem til helt opp til tenårene, sakte separeres på en naturlig, smertefri måte. For å få det til dette må man enten rive eller kutte delene fra hverandre. Har man først fått barnet til å ligge rolig, komme her de første sterke skrikene. Denne separasjonen kan også skade glansen. Mange omskjærte menn har små områder på glansen med en litt annen farge. Dette er arr etter at vev fra glansen ble revet av. Denne separasjonen er ment å skje – som sagt – gradvis og naturlig. Og selvfølgelig ved barnets egen hånd, hvis ved noens.

Neste er selve omskjæringen. Jeg vet ikke hvordan det gjøres her til lands, men i USA brukes det gjerne en av flere typer ˝klemmer˝ (Gomco, Plastibell, Mogen, Sheldon Chrushing.) Likt for alle disse er at etter forhuden blir trukket ned så langt man kan, og dermed revner, - eller etter tidligere å ha revet – den løs fra glansen, blir forhuden satt i en av disse klemmene for å ødelegge blodarteriene og nervene i forhuden, før den blir kuttet bort. Også likt for alle er at de forårsaker store smerter hos barnet. Det forkommer at barnet kaster opp av disse smertene, får pustebesvær og noen til og med besvimer av det. (De samme nevnte apologetene hevdet inngrepet var så uskyldig at barnet sovnet.)

Omskjæring er uten tvil smertefullt, så smertefullt at ikke lette smertestillende midler hjelper [2]. Hvilke langsiktige psykologiske følger dette kan ha, er vanskelig å si sikkert, men omskjærte menn har vist å ha lavere smerteterskel enn intakte menn. Andre undersøkelser antyder at smerten og sjokket dette gir barnet, kan gi traumer og post-traumatisk stressdiagnose (Gollaher, side 136-7).

Uansett er det sikkert at ved omskjæring påfører man barnet en voldsom smerte og litt av et sjokk, da det i sin mest sårbare alder blir fjernet fra en trygg og smertefri tilværelse til å bli utsatt for et slikt inngrep. Er det riktig av foreldre å påføre barnet sitt denne smerten?

Død – og frelse gjennom reform

Over hundre barn i året av komplikasjoner grunnet omskjæring i USA. Med over en million omskjærte i året (1,24 millioner i 1990) gir jo dette en relativt liten sjanse for død – rundt syv per hundre tusen. Likevel er det for dette barnet og dets familie som opplever denne tragedien ett dødsfall for mye. Nå har vi hatt det første dødsfall i Norge, og fortsetter man å omskjære vil neste dødsfall skje før eller siden. Det er mange mulige komplikasjoner ved å omskjære sitt barn. De dreper mer enn hundre barn hvert år bare i USA, hvor forholdene rundt inngrepet som oftest er så gode som de kan bli.

Rana og Ottosen nevner det faktum at antallet omskjærte i USA synker, men de nevnte ikke hvorfor. Denne trenden er et resultat av økt oppmerksomhet mot omskjæringens farer og uheldige konsekvenser. Selv innad i religiøse miljøer, både jødiske og muslimske, har det blitt en voksende motstand mot inngrepet. Forankret i religionens egne skrifter og verdier argumenterer de for at inngrepet ikke bare er unødvendig, men faktisk går imot deres grunnverdier. Flere og flere jøder har reformert sin viktige og symboltunge feiring av en sønns fødsel – bris milah. Men istedenfor å gjennomføre selve omskjæringen – som uansett er bare én del av hele ritualet – er dette byttet ut med en rent symbolsk handling og alt annet beholdt. Dette kalles bris shalom. Også innen islam finnes det innflytelsesrike organisasjoner som har gått bort ifra praksisen og argumenterer mot den på islams egne premisser. The International Community of Submitters, muslimene bak moslem.org og quran.org har samlet uttalt sin islamsk begrunnede avvisning av praksisen. (Se Yüksel Edip, Circumcision 2001.)

Det er med håp om lignende progressive bevegelser hos religiøse dette innlegget er skrevet. Religioner er ikke statiske størrelser – de er stadig i forandring, i utvikling. På samme måte som man har gått bort fra andre religiøse påbud, som avkutting av hender for tyveri, osv. – historien er full av eksempler fra alle religioner –, er også omskjæring er skikk som nå er utdatert, har uheldige konsekvenser, er potensielt dødelig, og som man på religionens egne premisser både kan argumentere for er galt og unødvendig.

Ingen flere barn trenger å dø.  

Noter og kilder

[1] To T, Agha M, Dick PT, Feldman W. Cohort study on circumcision of newborn boys and subsequent risk of urinary-tract infection. Lancet 1998 Dec 5;352(9143):1813-6.

[2] American Academy of Pediatrics (AAP), Committee on the Fetus and Newborn, Comittee on Drugs, Section on Anesthesiology, Section on Surgery, ˝Neonatal Anesthesia˝, Pediactris 80 (1987):446.

Circumcision – A History of the World's Most Controversial Surgery. David L. Gollagher, 2000.

What Your Doctor May Not Tell You About Circumcision. Paul M. Fleiss, M.D. 2002.  

Se også The Case Against Circumcision av Paul M. Fleiss. 

Gå til innlegget

Engasjement for Syria er helt nødvendig

Publisert over 9 år siden

Grusomhetene som nå er blitt den daglige virkeligheten i Syria begynner å bli kjent for de fleste. Og situasjonen blir stadig verre. Av journalister i Homs blir den nå beskrevet som folkemord. All hjelp og engasjement er helt nødvendig!

Det syriske helvetet

Kjennskap til de forferdelig forhold som nå råder der, om de grove forbrytelser som daglig blir begått mot store andeler av befolkningen, og om daglige drapstall som fluktuerer mellom et par titall og opp til et par hundre, er ikke lenger enn vond visshet forbeholdt dem som aktivt har lett og søkt etter hva som foregår i Syria. Nå har dette skrekkelige marerittet åpenbart seg for oss alle.

Jeg er en slik, en som aktivt har fulgt de kanaler i konvensjonelle og sosiale media jeg har kommet over – som det nå finnes ganske så mange av – for kontinuerlig bli oppdatert på hva som foregår. På Twitter finnes det syriske brukere og nettverk som stadig laster opp videoer filmet med deres egne mobiler og som viser ubetvilelige, massive overgrep. Men også videoer lekket fra enten uforsiktige eller rett frem ondsinnede ekshibisjonister fra regimets hær, som leende og med stolte poseringer foran kamera, viser hvordan de i en av regimets arrestasjonsbusser torturerer en fanget mann.

Jeg vil ikke ødelegge også deres nattesøvn ved å vise dere flere slike videoer. Netter florerer allerede av dem. Den ellers gode, generelle skeptiske holdningen man bør utvise for hvordan en konflikt blir fremstilt i media, er her når det gjelder den syriske situasjonen, blitt fullstendig malplassert. Så malplassert at den er direkte umoralsk. Mens massedrapene og torturen fortsatt pågår, er den litt forsiktige avstandtagen og ventende holdningen indirekte delaktig i forbrytelser hvis faktiske størrelse og omfang av all sannsynlighet er langt verre enn det helvetet vi allerede er klar over.

Journalister som har vært i Homs, som enten har klart å komme seg ut derfra (som Paul Conroy) eller rakk å skrive om forholdene der før de ble drept (som Marie Colvin), beskriver forholdene i Homs som tilnærmet folkemord. Det er i all hovedsak ikke en borgerkrig mellom stridene parter, men heller den utillatelige situasjon der landets militære styrker brukes mot sivile. En regelrett nedslaktning av sivilbefolkningen.

Hva kan vi gjøre?

Det er lett å bli motløs og resignert når man står overfor en slik situasjon. Men engasjement og en innsats hjelper alltid. La meg gi et eksempel. To mennesker klarte i løpet av halvannen uke å samle støtte fra mange store humanitære organsisasjoner samt hele det politiske spekteret og holde en fredsmarkering utenfor Nobels Fredsenter, med viktige appeller og konkrete krav. Vi (disse to var Sara Azmeh Rasmussen og undertegnede) fikk også denne markeringen filmet og lagt ut på nett, men den uunnværlige og uselviske hjelpen fra Rune Bjerke. I tillegg dubbet vi videoen på arabisk slik at også den arabiske verden – og spesielt Syria – skulle få se at vi her i nord følger med på deres lidelser, og at vi bryr oss. At vi gjør noe med det.

Her er markeringen på norsk, her på arabisk. Jeg ber dere spre dem videre. De kan gi håp.

Men slike markeringer legger press også på våre politiske ledere. Selv om Utenriksdepartementet måtte skuffe meg ved å si nei til invitasjonen til å holde appell på vår fredsmarkering, noe som hadde gitt et meget sterkt signal utad, – alle deres politikere var dessverre for opptatte en søndags ettermiddag til å gi den syriske sak en time av deres tid, – har i dag vår høyeste politiske leder, Jens Stoltenberg, på Twitter endelig kommet med en klar fordømmelse av Bashar al-Assad og krever hans avgang, i tillegg til kravet om at humanitær bistand må få slippe til. Men fortsatt, i skrivende stund, slipper ikke Røde Kors og Røde Halvmåne til i de områdene med verst rammet (bydelen Bab Amro i Homs).

Vi må fortsette å gjøre alt vi kan. 15. mars arrangeres det en global marsj for Syria, over hele verden planlegges det demonstrasjoner og markeringer. Her i Norge har Ali Watti satt i gang planlegging med aksjon i Bergen. Jeg ønsker ham lykke til og håper mange kommer. Videre ber jeg alle gjøre et forsøk på å hjelpe. Men mest av alt håper jeg at vi ikke tenker at ingenting nytter, at det ikke er noe i vits i å gjøreet forsøk. Alt hjelper – alt, bortsett fra det å resignere og enten tenke at ingenting hjelper eller at noen andre heller kommer til å gjøre det.

Gå til innlegget

Espen Ottosen skriver om de "aggressive ateister" og Henrik Syses siste bok. Fortsatt karikeres både ateistene og vitenskap i et mislykket forsøk på å gjøre gudstro til en rasjonell konsekvens av å kontemplere om kosmos.

Espen Ottosen skriver i Aftenposten i dag en kommentar om de ”aggressive ateistene” i en slags hyllest eller lovprisning av Henrik Syses bok Noe å tro på. Selv om Ottosen altså skriver om boka til Syse og ikke direkte fra eget hjerte, er teksten så lite kritisk og tonen så suggererende at det er vanskelig å si hvor Syse ender og Ottosen starter. Kritikken her vil derfor ikke være rettet spesifikt mot én av dem, men mot kommentaren slik den er skrevet. Jeg har ikke lest boka selv, men går it ifra gjengivelsen til Ottosen er god.

Først la meg begynne å si at dette er ikke i det hele tatt et ”angrep” på gudstro som sådan. At folk tror på gud(er) fra et eget ønske, behov og valg, er ikke noe som vil bli berørt her. Mitt anliggende er først og fremst hvordan det her forsøkes å argumenteres for en (spesifikk) religions sannhet. Det er et foretagande innen filosofi og vitenskap som fortsatt er mislykket, og det er litt slitsomt å se de samme gamle og allerede gjendrevede argumenter blifremmet igjen og igjen.

Retorikk

Det ikke bare de feilaktige argumentene jeg reagerer på, men også retorikken som her er brukt. Så la oss se litt på den før vi går videre til argumentene. I polemikken ellers mot de ateistiske forfattere nevnt (Richard Dawkins, Christopher Hitchens og Sam Harris) brukes gjerne to adjektiver, nemlig ’aggressiv’ og ’militant’. Ordet 'aggressiv' er brukt i overskriften i Ottosens kommentar. Det er mulig man som religiøs opplever gode motargumenter som et angrep – og et mer aggressivt og truende angrep jo bedre argumentene er – men det gjør jo ikke personene aggressive eller militante. Disse beskrivelsene hadde bedre passet for eksempel ekstreme politiske grupper med voldelige intensjoner. Det er noe nærmest respektløst og utspekulert over det å omtale en biolog (en av de største siden Darwin), en journalist og forfatter, og til sist en filosof og nevrofysiolog, for aggressive ateister. Det er del av et så altfor åpenlyst forsøk på å redusere og sverte dem. Vel, kan man ikke ta argumentene, går man etter personen – man argumenterer ad hominem.

Sammenligner man de to første avsnittene ser man et tilfelle av dette smålige retoriske grepet. Etter å ha gitt Dawkins, Hitchens og Harris en heller lite flatterende introduksjon i første avsnitt, blir Henrik Syse presentert som ”filosof, fredsforsker og søndagsskolelærer” og som ”mild og forsiktig” i det andre. Amen. Videre er disse førstnevnte – ateistene – blant annet kjent for ”sterk ordbruk”. Merkelig karakteristikk å gi noen som bruker livene sine på rasjonelle undersøkelser og logisk argumentasjon, og som for øvrig er noen glimrende talere og meget høflige alle tre. Høflige ved at de viser sine meningsmotstandere den respekt ved ærlig og på en åpen måte å argumentere for hva de er overbevist om, eller setter spørsmål ved det de finner problematisk. Selvfølgelig kan dette oppfattes støtende eller ”sterk ordbruk” når det gjelder saker som er viktige for oss og som vi bryr oss om, det være seg politikk, etikk eller religion – eller hvilket fotballag som er best.

Er det å oppdra barn i religiøs tro barnemishandling?

Ifølge Ottosen mener Dawkins det, og for mange lesere har nok denne bevisst forenklede påstanden den støtende virkning forfatteren ønsket. Men leseren bør også være klar over hvor lite presist og uærlig gjengitt den er. Poenget til Dawkins, som er et helt fornuftig et, er at religiøs oppdragelse KAN være en form for barnemishandling; da på én spesifikk og på én mer generell måte. Den spesifikke måten han kritiserer er visjonen om helvete mange barn vokser opp med. (Jeg har også hørt dette personlig fra folk jeg kjenner – i tillegg er jo litteraturen fullt av slike tilfeller: for eksempel i Joyces Portrait of the Artist as a Young Man.) De læres opp til å tro at det finnes et helt forferdelig sted man havner dersom man gjør noe galt, og hvilke ting som kvalifiserer som gale, kan ofte være vanskelig for et barn å vite, og ofte er de ting det er helt normalt og ingenting galt ved å gjøre. Å presentere dette scenariet for barn er helt åpenbart og påviselig psykologisk skadelig. Det kan føre til sterke traumer, forårsaker mye frykt og lidelse, og er pedagogisk sett helt unødvendig. Man trenger ikke denne helvetes ideen for å bli et moralsk og godt menneske. Derfor: å oppdra barn til å tro på helvete kan gi traumer og frykt, med andre ord en form for mishandling. Da ser vi med en gang at dette er langt mindre kontroversielt enn hva Ottosen insinuerer.

Mer generelt gjelder poenget om indoktrinering, det å presentere ett syn på verden som det sanne og at tvil er synd, kombinert med å skjerme barnet sitt for andre ideer og måter å tenke på. På denne måten hindrer eller begrenser man barnets egen meningsdannelse, fratar det viktig kognitiv stimuli, angriper dets autonomi som selvstendig tenkende vesen. Foregår oppdragelsen på en slik måte, kan det også kalles en form for mishandling – psykisk mishandling.

Vitenskapen peker ikke mot Gud

En helt plausibel og ukontroversiell påstand – uavhengig av om gud(er) eksisterer eller ikke – er at mennesket søker mening og trøst i tilværelsen, noe som gir oss forskjellige livssyn og filosofiske betraktninger om eksistensen. Noen mener en av de mange overleverte religioner gir et godt svar eller forklaring, andre har former for verdensbilder som ikke inkluderer noe guddommelig, men der kosmos likevel er så langt fra platt og meningsløst som overhodet mulig, og erkjennelsen av dets former for eksistens og kompleksitet så besnærende og intellektuelt vakre, at det forekommer én som det mest sublimt tenkelige. Men denne påstanden om at mennesker (blant annet) tror på gud for mening og trøst, er heller noe som er typisk for ateister, ifølge Ottosen og Syse. Syse tror forøvrig det forholder seg motsatt, og spør om det ikke heller er slik ”at mennesket som art gradvis har oppdaget Gud eller det guddommelige, gjennom sin lange eksistens og sin gradvis utviklede evne til å forstå mer av verden rundt seg?”. Dette er vås av flere enn én grunn.

Fysikk

For det første er det ingenting – ingenting – i moderne vitenskap som nødvendiggjør, sannsynliggjør eller krever som forklaring, en guddommelig entitet. På tur og orden har det guddommelige pust forsvunnet fra fysikken, biologien og kosmologien. I utarbeidelsen og perfeksjoneringen av den newtonske mekanikk forsvant behovet for gud i forklaringen av fysikken. Den store matematiker, astronom og fysiker Pierre-Simon Laplace svarte Napoleon, som selv var relativt godt trent i matematikk, på følgende måte da Napoleon forskrekket innså at gud ikke var nevnt i himmellegemenes mekanikk: det er ikke lenger noe behov for den hypotesen. Alt som tidligere måtte forklares ved gud (dog aldri på en særlig tilfredsstillende måte), kunne nå forklares ved rene fysiske og matematiske prinsipper. (Merk: det er en kategorisk forskjell mellom en teoris behov for et gudspostulat og om en teoretiker trodde på en gud. Det siste har ingen logisk implikasjon for det første.)

Biologi

I biologien gikk det enda verre for behovet for en gud som forklaring. Darwin forandret hele den vestlige intellektuelle kultur. Ideen om The Great Chain of Being gikk i oppløsning og døde ut. I metafysikken og vitenskapen kunne kompleksitet bare forklares ved design, det vil si, noe av en viss kompleksitet kan bare ha vært laget eller designet av noe mer komplekst igjen. Alle former for liv var et åpenbart eksempel på dette. Det eksisterte derfor et forklaringsproblem. Hvordan kan vi forklare kompleksitet? Teologer (som Paley) brukte hvordan mennesker kan lage komplekse ting, som en klokke, siden vi er mer komplekse enn en klokke, som en analogi for hvordan naturen krever en designer. Selv om designargumentet fra starten av har hatt store logiske brister, som påpekt blant annet av David Hume, siden det bare skyver spørsmålet ett hakk videre – hvem designet designeren? – fikk det kraftig fotfeste i den intellektuelle kulturen siden en alternativ forklaring på kompleksitet ennå ikke hadde blitt tenkt ut (Hume var selv meget nær å oppdage dette i sine Discourses on Religion). Det var dette Darwins like enkle som geniale teori om naturlig seleksjon gjorde; det ga en forklaring på hvordan kompleksitet kan oppstå og øke i et univers uten en designer. Moderne forskning på kompleksitet og liv peker ut hvordan liv naturlig og gradvis blir til som resultat av elegant matematikk, fysikk og kjemi.

”For Syse er det rett og slett naturlig å tro på Gud”. Dét er helt sant. Det er et naturlig fenomen og har en naturalistisk forklaring. Vanligvis er fire navn som blir nevnt når man snakker om disse ateistene, ny-ateistene, ”aggressive” ateister eller hva man vil kalle dem. Den fjerde en filosofen og evolusjonsteoretikeren Daniel Dennett. (Jeg kan jo spekulere i hvorfor han ikke er nevnt; med en mye roligere debattstil og tilnærming – selv om argumentene er likeså gjennomtrengende – og det at han ser ut som julenissen, gjør ham ekstremt lite passende for de tidligere nevnte karakteristikkene.)  Han har skrevet en bok nettopp om religion som et naturlig fenomen (ved dét navnet), og også hvordan evolusjonsteoriens implikasjoner når det gjelder moral, mening og vilje, er ganske så annerledes enn de karikaturfremvisningene som ofte ledsager religiøs kritikk av det gudløse verdensbildet (i Breaking the Spell og Darwin’s Dangerous Idea.) Anbefales på det varmeste.

Big Bang, kosmologi og fundamental metafysikk

Men grunnen til at Syse mener det er ”naturlig” å tro på Gud (en lite presis bruk av ordet 'naturlig'), er at det ikke er en selvfølge at verden eksisterer. Noe må ha skapt og bevirket verden. Ja vel. Dette er det jeg (for dem som fikk det med seg) delvis i affekt på Twitter omtalte som ungdomskoleargumenter. De klassiske gudsargumentene (det kosmologiske, det kausale, og det fra design) har alle blitt vist som ugyldige helt siden tidlig moderne filosofi (for eksempel hos Kant og Hume). Det betyr ikke at eksistensen av en gud er utelukket, nei, men heller at argumentene ment å bevise guds eksistens ikke er holdbare. Dette er ikke en gang et filosofisk kontroversielt poeng. Det betyr ikke at det ikke finnes filosofer som tror (men de er en forsvinnende liten andel). Og det er gjerne ikke av rent argumentative eller rasjonelle grunner de tror. Hvis det var slik, kunne de bare presentert disse til resten av filosofene, og vips, så hadde de alle trodd. Halleluja. (Jeg skulle gjerne likt å høre et slikt argument… Men er fortsatt ikke blitt presentert for ett. Og jeg har lett.)

Hva så med Big Bang som både Ottosen og Syse refererer til? Her er det minst to store problemer. For det første bruker de Big Bang som et tilfelle der universets eksistens begynte i tid, eller som universets begynnelse. Dette er for å anvende variasjoner av de allerede nevnt klassiske kosmologiske eller kausale argumentene, som alle er ugyldige som bevis strengt talt, men som tydeligvis likevel har en appell på folk. Ved nøyaktig metafysisk analyse av tid, begynnelse, kausalitet ved et slikt Big Bang scenario, er det ingenting som logisk sett nødvendiggjør eksistensen av en gud. De alle lider av samme type feil. ”Alt som har en begynnelse, trenger noe annet for å bevirke eller å forårsake dets begynnelse (en årsak utenfor seg selv)”. Når man i filosofien går slike argumenter opp i sømmene, blir det klart at det slett ikke hefter noen logisk nødvendighet. Kausalbegrepet er fortsatt kontroversielt og vagt, med ingen god konsensus om hva det betyr.

For det andre, har Big Bang de egenskapene slike argumenter trenger i det hele tatt for å starte? Nei. Det er mer og mer vanlig i kosmologien og fysikken for øvrig å anse Big Bang på en slik måte at det ikke er slik at noe ble til ut av ingenting. Man kan på mange måter forklare Big Bang utelukkende ved hjelp av matematiske og fysiske prinsipper. Det er intet behov for noen gud eller ”en skapende kraft”. To virkelig store fysikere har skrevet også populærvitenskapelig om dette, Stephen Hawking i The Great Design (tittlen er ment nærmest ironisk), og Lawrence Krauss nye bok A Universe From Nothing. En annen gigant, den store matematiker og fysiker, Sir Roger Penrose, har skrevet om hvordan Big Bang bare er av mange eller uendelige slike hendelser, at universet har en syklisk dynamikk, i boka med den fine tittelen Cycles of Time: An Extraordinary New View of the Universe. I tillegg er multiversteorier mer og mer vanlige i kosmologien, det vil si at et ubestemt, mulig uendelig, antall universer eksisterer parallelt og interagerer med hverandre ved start og slutt (og muligens ellers også). Disse nevnte eksemplene er alle vitenskap av siste dato og viser hvilket rustikk og forenklende og nærmest villedende begrep om fysikken som kommer frem hos Ottosens kommentar. Jeg håper virkelig det er bedre i Syses bok. Hvis ikke burde man holde seg til mer personlige grunner til å tro.

Syses spørsmål

Avslutningsvis vil jeg gå tilbake til Syses spørsmål som jeg nevnte tidligere. Han spør om det kanskje ikke heller slik ”at mennesket som art gradvis har oppdaget Gud eller det guddommelige, gjennom sin lange eksistens og sin gradvis utviklede evne til å forstå mer av verden rundt seg?”. La oss anta dette stemmer og gå vitenskapelig til verks. Hvilke implikasjoner ville dette ha, hva slags forventninger ville det lagt opp til? Hvis mennesket gradvis har oppdaget gud og at troen på gud er et resultat av økt forståelse av verden rundt oss, ja av kosmos, da skulle vi forvente den økte kunnskap og forståelse i vitenskap og filosofi vi historisk opplever, skulle reflekteres i økende gudstro. Er det slik? Det forholder seg motsatt. Andelen intellektuelle som har en gudstro har dalt jevnt siden den moderne vitenskapens fremvekst. Nå husker jeg ikke tallene eksakt – de er å finne i Dawkins bok om gudstro – men i dag er det rundt 90% ateister i vitenskapssamfunnene (Royal Society og lignende) i USA og England. Jeg vil tippe en vil finne de samme tallene her i Norge også. Dette er en rett fram falsifisering av Syses hypotese, som nevnt øverst i avsnittet. Økt forståelse om kosmos leder ikke til økt gudstro.

Det betyr ikke at man er uintelligent dersom man har en gudstro. Ikke i det hele tatt. Mange troende er ekstremt intelligente. Konklusjonen er heller den at grunnen eller grunnene til at de tror, er ikke å finne i vitenskapen eller i ren og fornuftig filosofi.   

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Nordmenns syn på overvåking er blitt mer kritisk og færre er positivt til det idag enn i 2006. Er dette en sunn reaksjon på 22/7, eller kan det være at frykten for overvåking idag er malplassert?

Vi kan idag i Aftenposten lese at ifølge en undersøkelse nylig foretatt er nordmenn mer negativt innstilte til overvåking idag enn de var i 2006 (da en tilsvarende undersøkelse ble foretatt.) Denne nedgangen tilskrives oppfordringen til mer åpenhet og demokrati som reaksjon etter terror-attentatene i juli. Det er kanskje ikke overraskende at nordmenn var relativt mer positive til overvåking i 2006 – Europa hadde nylig vært vitne til to voldsomme og store terrorattentat, én i London, den andre i Madrid. Samfunn blir gjerne mer positivt innstilt til overvåking i kjølvannet etter store angrep på sivilsamfunnet. Desto mer bemerkelsesverdig – og beundringsverdig – er nordmenns reaksjon etter den voldsomme massakren som fant i Oslo og Utøya. Vi ville ikke at dette skulle resultere i noen kontrollstat.

Selv om også jeg minst av alt ønsker et mindre åpent samfunn, ser jeg for det første ikke at overvåking nødvendigvis fører til mindre åpenhet; mindre demokrati. For det andre ser jeg også grunner til at man bør være noe skeptisk til denne nedgangen i vår godtagelse av overvåking. Husk at vår statsmininster i sin like betryggende som samlende tale den 22 juli ikke bare fordret og erklærte at vår respons på sommerens terror ville være mer demokrati – men også at vi heller ikke skulle være naive. Det er er et viktig tillegg.

Vi har en veldig sunn aversjon mot overvåking. Historien er vårt vitne om at overvåking er noe som i stor skala har vært et viktig instrument i den hensikt å undertrykke hele eller mindre deler av befolkninger. Som et forsvar mot vilkårlig maktmisbruk har vi skaffet oss viktige borgerrettigheter og personvern. Dette begrenser også myndigheters mulighet til inngripen i våre privatliv, beskytter den private sfæren som skal være utenfor statens rekkevidde.

Men legg merke til at overvåking i seg selv ikke på noen måter kan skade en person dersom denne er sikret ved sine rettigheter og et lovverk mot vilkårlig maktmisbruk. Et typisk eksempel på det vi tenker på når vi hører "overvåkningssamfunn" kunne kanskje være det tidligere øst-Tyskland med sitt uhyggelige Stasi (den statlige sikkerhetstjenesten.) Men igjen, var problemet her overvåking i seg selv, eller var problemet heller at borgerne ikke nøt grunnleggende rettigheter som tanke- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og ikke minst rettsikkerhet? Dette er et spørsmål det er verdt å stille seg. Kanskje har vi lett for å tenke på disse separate tingene som en og den samme. At overvåking må føre til krenkelser på dine rettigheter og din sikkerhet. Eller er det heller slik at rettighetene dine og sikkerheten din nettopp er sikret ved en viss overvåking?  

Dersom politiet kan sjekke din epost, avlytte dine telefonsamtaler og lignende (dersom det foreligger god grunn til det, for eksempel mistanke om terrorplaner), men du samtidig er sikret dine grunnleggende rettigheter som en borger i et liberalt demokrati og rettstat, slik at denne informasjonen ikke kan misbrukes på noen vilkårlig måte – har du da virkelig mindre frihet?

Hva tjener vi så på å ha en viss overvåking? Det er blitt sagt flere ganger at økt overvåking (eller kanskje overvåking av ham spesielt) ikke ville ha avslørt Behring Breivik. Sjefen for PST brukte her nettopp som eksempel at ikke engang Stasi ville ha oppdaget ham. Men hva med terrorplaner hvis virkerliggjørelse faktisk er blitt avverget? Dagbladet skrev nylig hvordan en tungt kriminell, med nære tilknytninger til radikale islamister, som hadde skaffet til veie både automatvåpen og sprengstoff, og angivelig med planer om å utføre et terroranslag mot Litteraturhuset, ble oppdaget og arrestert. Dette kunne ikke vært mulig uten en viss grad av overvåking. For noen flere uker siden skjedde noe lignende i Sverige der fire personer ble arrestert. Man kunne fortsatt til det kjedelige med å gi eksempler på avvergede terroranslag - avverget ved overvåking.

Er det at noen kan lese tekstmeldingene dine verdt prisen av å heve sannsynligheten for at terroraksjoner vil finne sted? Vi kan isteden være klare over rettighetene og frihetene våre som borgere og bestandig være villige til å forsvare dem. Sålenge disse er sikret i lovene og myndighetene respekterer og overholder dem, så kan vi trygt la politiet og sikkerhetstjenesten gjøre jobben sin – som jo er å beskytte oss borgere.    

Gå til innlegget

Ytringsfrihet og forbud

Publisert rundt 10 år siden

Kontroll av ytringer, som er indirekte forsøk på kontroll av tanker, gjør et samfunn mer autoritativt og mindre åpent og inkluderende. Det motsatte av mer demokrati.

Terrorangrepet i Oslo og på Utøya satte ytringsfriheten på ny i søkelyset og en debatt om debatten rullet i gang. En svakhet ved denne debatten er at den mangler både klarhet og konkrete forslag. Spesielt gjelder det de som forsvarer at den denne friheten skal ha restriksjoner. Selv om det er ment godt, kommer det ikke uten farer.

Det har vært et markant skille i hvordan politikere og akademikere har uttrykket seg i spørsmålet om ytringsfrihet. Blant politikere har ytringsfriheten ganske så unisont blitt forsvart. Etter 22.7 må vi, helt korrekt etter min mening, for all del ikke svare med å innskrenke viktige demokratiske prinsipper, som ytringsfrihet. Det ser ut til å være det gjengse svaret på den politiske fronten. Det er jo heller ikke særlig populært å fremme slike tiltak, spesielt ikke rett før et valg.

Blant akademikere derimot har det betonet seg annerledes. Sindre Bangstad, Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen har forsvart (minst bevaringen av) innskrenkninger av ytringsfriheten (bl.a. i Aftenposten 22.8, sammen med Bushra Ishaq) uten særlig konkretisering av hvordan. Det er flere problematiske sider ved dette som har blitt oversett.

Men først noen oppklaringer. Det er flere aspekter ved denne debatten som har blitt sammenblandet og som bør holdes separert fra det rent juridiske. Et aspekt er det holdningsdannende. Hvordan kan vi motarbeide og forebygge rasisme og konspiratoriske vrangforestillinger? Her kan staten og samfunnet for øvrig komme med positive tiltak, alt fra å arrangere møter på tvers av kulturer (tea-time) til å fremme en kritisk og kunnskapsbasert debatt. Men kan holdninger forbys? Det er høyst problematisk.

Et annet aspekt er styring av debatten, spesielt redaktøransvaret. Hvilket ansvar har redaktøren? Så lenge man her ikke prater om direkte lovbrudd qua ytringer, men om hva en redaktør bør sensurere, er det ikke egentlig ytringsfrihet man snakker om, men igjen om holdninger og normer (ikke lovforbud.) Når det gjelder hva en har frihet til, er det da redaktørens rett til å velge selv som blir svaret (gitt at det ikke bryter noen lover.) For det er her vi må diskutere ytringsfriheten og evt. innskrenkning av den: der den møter lovene. Hvordan skal én ellers innskrenke en frihet?

Distinksjonen mellom ord og handling er viktig i denne sammenhengen. Ifølge de ovennevnte akademikere bør vi av språkfilosofiske "funn" avstå fra å trekke et skille mellom dem. Vel, filosofien har også funnet "gode grunner" til å betvile den ytre verden. I politikken må vi være mer pragmatiske. Som dr. Johnson besvarte skepsis til den ytre verden ved å sparke til en stein, skjønner vi utmerket godt forskjellen mellom å bli kalt noe stygt og å få en på trynet. Faren ved å tilsløre et slikt skille er at vi verken har eller bør ha handlefrihet, og hvis disse ikke kan skilles, så følger det at vi heller ikke kan ha ytringsfrihet. Men legitimerer dette for eksempel mobbing? Svaret på det er nei.

Det finnes flere måter ytringsfriheten er innskrenket og kan innskrenkes på, deriblant blasfemi- og rasismeparagrafer, som her i Norge, andre steder finnes det også lover mot krenkelse og "hatsk tale" (bl.a. i FN). Er det ønskelig? Jeg mener det ikke er det og vil nå begrunne hvorfor. Et problem med de nevnte innskrenkningene er at de er avhengige av vage begreper, de må derfor bestemmes av noen, og hvilke ytringer som går innunder disse begrepene varierer med tids- og kulturkontekst. Selv om vi i dag bor i en nokså trygg rettstat, må vi innse at slike (iboende vage) lover kan gi rom til å kneble – eller verre – uønskede tenkere (eller kunstnere). Kan vi virkelig stole på at fremtidige myndigheter ikke vil misbruke slike lover? Husk, det var nettopp derfor ytringsfriheten ble kjempet frem, og til en blodig pris!

Vi ser også stadig hvordan det å påberope seg krenkelse står i veien for fri meningsbrytning, uvurderlig viktig som det er i en tid der møtet mellom forskjellige tenkemåter og menneskerettigheter er presserende. Å påberope seg krenkelse kan lett misbrukes, da det er opp til tilhøreren å bestemme hva som krenker. Hvem skal kunne differensiere mellom krenkelse og nødvendig kritikk, og hvordan?

Et annet problem er at slike innskrenkninger eller forbud ikke fjerner tankene og holdningene bak dem. Dissidenter, det være seg demokratiforkjempere eller "Eurabia-kontrajihadister", har en tendens til å bli mer ivrige desto mindre lovlige deres ytringer blir. Heldig i første tilfelle, forferdelig i det siste (det "bekrefter" til og med teoriene deres). Derfor må vi i debatten tåle alle ytringer, hvor enn støtende de skulle være. Er leseren villig å gi noen den makt å kunne bestemme hva du ikke skal kunne mene? Det er den uunngåelige konsekvensen. Denne friheten må også gis de som skulle være redde for å stå ansikt til ansikt med sin meningsmotstander, kontra forslaget til Eriksen (Morgenbladet 2.9). For det første er det diskriminerende mot f.eks. sosialt redde personer, for det andre så forsvinner ikke disse meningene av seg selv ved et slikt krav. Og hvem er ment å overholde dette?

Et forslag med sikte på å unngå farene ved innskrenkning av ytringsfriheten, og samtidig unngå en generell legitimering av mobbing og hets, kan være følgende. Istedenfor manøveren å innskrenke denne friheten, hva med heller å prøve å definere hva som går som politisk arena, der ytringsfriheten skal være absolutt (slik en frihet må være), der debatten skal foregå fritt og alle meninger kunne luftes? (Men ikke nødvendigvis hvor som helst, det ville brutt med redaktørens frihet.) Entrer man denne – skriftlig eller muntlig, med eller uten navn – gir man slipp på alle krav om beskyttelse fra hån og hets, slik man bør. Slik kan vi sikre den demokratisk nødvendige meningsbrytning, og alles rett til å delta i denne. Samtidig kan vi verne om den mest essensielle av alle friheter, friheten til å kunne tenke og ytre seg fritt. Hvor mange har ikke gjennom historien måtte dø for denne friheten, og hvor mange blir ikke fortsatt drept for å bruke den? De ville snudd seg i graven av forslag om innskrenkning av denne friheten, i et av verdens frieste land. Vi bør la dem få hvile i fred.    

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere