Anders Solli Sal

Alder: 36
  RSS

Om Anders Solli

Masterstudent i filosofi og samfunnsengasjert vitenskapsentusiast.
anderssollisal.com
www.twitter.com/AndersSolliSal

Følgere

En sterkere liberalisme

Publisert over 8 år siden

Flertallet av det norske folk ønsker overvåkning velkommen og vil forby visse partier. Kanskje har de rett. Det liberale demokratiet er ikke så robust som vi liker å tro. Det trenger sterke forsvarsmekanismer.

TNS Gallup har nylig foretatt en omfattende undersøkelse av nordmenns forhold til ytringsfrihet. Resultatene var oppsiktsvekkende. Blant annet mente et flertall av nordmenn at personer med ytterliggående meninger bør kunne overvåkes og at partier som ønsker å avskaffe demokratiet bør forbys.

Flertallet ble raskt kritisert. I Aftenposten sist fredag (03.05) skriver kommentator Mala Wang-Naveen at flertallet må ha misforstått, ˝for demokratiets første bud bør være at vi kan stille spørsmål ved demokratiet.˝ Medredaktør i Minerva Kristian Meisingset påpeker at folks kunnskap om liberale prinsipper er lav, og at et ˝liberalt demokrati skal tåle organisasjoner som ønsker å avskaffe demokratiet.˝ Jeg mener folkets dom her kan forsvares.

Klassis liberalisme – en form for relativisme?

Det Wang-Naveen og Meisingset her henspiller på er at overvåkning av ekstreme og det å forby visse partier er illiberale praksiser, som nødvendigvis står i motsetning til en liberal grunnfilosofi. Et samfunn som tar i bruk slike praksiser opphører å være liberalt.

Den klassisk liberale filosofen John Stuart Mill fryktet flertallets meningstyranni og hegnet derfor om en åpen debatt der den kontrære tenker hadde en spesielt beskyttelsesverdig rolle. Ikke bare det, kontrære meninger var verdifulle som sådanne. Alle meninger skulle bli hørt og alle ideologier og partier være velkomne. Men mer enn flertallets tyranni og dets konformitetspress, fryktet Mill staten. Vår friheter og rettigheter var det som holdt statens autoritære ekspansjon i sjakk. Det var deres fremste oppgave.

Men hvor godt passer denne klassiske liberale tankegangen vår tid og vårt samfunn? Nå er det ikke lenger aristokratiet eller staten som er hovedtrusler for vår rettstat og liberale demokrati. I vår tid er det heller antidemokratiske tendenser blant folket, det være seg ekstreme venstre eller høyre, eller radikal islamisme.

I et solid fundert demokrati som vårt eget, er det virkelig en egenverdi i all kontrær tenkning? Bør antidemokratiske meninger og holdninger vernes om?

Nødvendige forsvarsmekanismer

Et ideelt og selvsikkert liberaldemokrati beskrives gjerne som sterkt nok til å tåle antidemokratiske bevegelser. Men er det robust nok under alle forhold? Som vi ser i dagens Europa er demokratiske holdninger sårbare under økonomiske kriser. Fascismen viser igjen sitt ansikt.

Andre faktorer er like virkningsfulle som uforutsigbare. Hvilke utfordringer vil eventuelle fremtidige klimakriser kunne gi oss? Knappere ressurser, store folkevandringer. Vil det da holde å bekjempe antidemokratiske krefter med ord alene?

Hva med teknologiens eksplosive utvikling og dens tilgjengelighet nærmest for alle, som for eksempel 3D-skrivere kapable til å skrive ut fungerende skytevåpen? Det er historisk nytt at en person på egenhånd relativt enkelt kan ramme store mengder mennesker på de mest dødelige måter. Teknologien vil bare forsterke denne tendensen. Dette nødvendiggjør en streng overvåkning, noe klassisk liberal tenkning motsetter seg.

Et alternativ kunne være en sterkere liberalisme, som selvsikkert forsvarer sitt fundament av demokrati- og menneskerettighetstenkning, med hard hånd mot det som vil true den. Ikke med meningssensur – ytringsfriheten er ukrenkelig. Men å verne om vårt demokratiske samfunn, som det å kreve oppslutning om demokratiske prinsipper dersom man politisk vil delta i det, som å demonstrere offentlig eller starte et politisk parti. Og det krever en tilstrekkelig overvåkning.

Som liberale bør vi ikke anerkjenne det illiberale. Toleransens grense går ved det intolerante. Ønsker man noe annet enn vårt liberale, demokratiske samfunn, står man fritt til å forlate det.   

En kortere versjon publisert i Klassekampen 11.05.13

Gå til innlegget

Hurra, heksa er død!

Publisert over 8 år siden

BBC anklages for sensur av låt som assosieres med Maggie. Kan man samtidig være en ytringsfrihetsfundamentalist, forsvare trykking av Muhammedkarikaturer, men forsvare BBC? Ja.

Nylig valgte BBC å fjerne en låt fra sine spillelister av hensyn til familien til avdøde Margareth Thatcher. Singelen med låten Ding Dong! The Witch is Dead, som er fra en scene i filmen The Wizard of Oz (1939), solgte såpass mye rett etter Thatchers død at den kom inn på tredje plass på Storbritannias Topp 20. Dette er ingen tilfeldighet. Det er heller ingen tvil om hvem denne heksa er ment å være.

Politikeres død er tydeligvis noe som kan feires, og det på de mest vulgære måter. Slik deler av Storbritannias venstreside frydet seg over Maggies død, kunne vi også se deler av vår høyreside godte seg over Hugo Chavez' bortgang. Det må vi kanskje bare godta. Men BBC-avgjørelsen utløste en debatt med viktige prinsipielle undertoner det er verdt å se nærmere på.

Kinas bannlysning av sjasminen

Journalist og forfatter Nick Cohen, kjent for sitt standhaftige forsvar av ytringsfrihet (som i boken You Can't Read This Book: Censorship in an Age of Freedom), legger ikke bånd på seg i sitt angrep på BBC: statskanalen beskyldes for å være like ille som Kinas kommunistparti.

I 2011 utførte kommunistpartiet en gjennomgående sensur av ordet 'sjasmin' – og selv planten ble for en stund ulovlig å selge – dette i frykt for at jasminrevolusjonen i Tunisia skulle spre seg til Kina og oppildne også deres folk. Cohen insinuerer at dette er en treffende parallell til de britiske konservatives vellykkede press på BBC for ikke å spille den forheksende låten. Og at BBC med dette svikter prinsippet om ytringsfrihet og henfaller til bruk av sensur. At det viser de konservatives autoritarisme og BBCs feighet.

Jeg er sjelden uenig uenig med Cohen, men her mener jeg han bommer. Å betegne denne hendelsen med bruk av ord som sensur og autoritarisme blir en utvanning av særdeles viktige begreper, litt som når Hanne Nabintu Herland ser sovjettendenser i vårt ˝totalitære˝ samfunn. For det første er det ikke brudd med ytringsfriheten i juridisk forstand. I motsetning til Kina, forelå det ingen trussel om straff dersom BBC eller andre spilte denne sangen. For det andre blir det feil å kalle dette politisk sensur. Det er det liten eller ingen grunn til å anta at venstresiden ville styrket seg eller gjennomgått en vekkelse ved at BBC spilte sangen denne ene gangen. (Sangen er uansett tilgjengelig 24/7 på internett, noe som indikerer at BBCs avgjørelse dreier seg om noe annet enn sensur.)

Vestlig dobbeltmoral?

Dersom NRK hadde valgt å gjøre det samme ved en norsk politikers bortgang, angivelig med hensyn til den dødes familie og nære, ville vi da virkelig ropet om brudd på ytringsfrihet og om sensur? Kan man vise denne typen hensyn og likevel være en prinsipiell forsvarer av ytringsfrihet? Eller er det heller et krenkelseshensyn som truer denne friheten?

Skribent og Twitter-bekjent Usman Asif kom med en interessant og utfordrende betraktning. Selv om han vedgår at sangen både er usaklig og at Thatcher kunne vært kritisert på bedre måter, synes han likevel at dette er selvsensur på samme linje som å unnlate trykke/spille islamkritikk av hensyn til krenkede muslimer. En annen skribent og bekjent Ayesha Wolasmal spør i en kommentar i VG i fjor om ikke de samme sensurhensyn bør tas overfor krenkende tegninger og filmer av profeten Muhammed som når vi (les: Vesten) sensurerer den britiske hertuginnens pupper, og kaller det vestlig dobbeltmoral.

Jeg mener begge sammenligningene er ytterst relevante, men likevel bommer de. Medier som BBC og andre må evaluere en rekke spørsmål og hensyn når det gjelder hvorvidt noe bør trykkes. For det første, om politiske relevansen. Puppene til Kate har åpenbart ingen politisk relevans, men det har heller ikke Ding Dong! The Witch is Dead. Den er ikke en kritikk av Thatcher, og det at den nå har blitt assosiert med henne gjør at den blir truffet av andre hensyn medier også må vurdere, som hensyn om personlig injurie og privatlivets fred. Slik en offentliggjøring av Kates pupper (eller en annens pupper, for den saks skyld) mot hennes vilje bryter med privatlivets fred, er det moralske hensynet til Thatchers nære og kjære en god nok grunn til ikke å la denne vanhelligen av henne skje midt under deres sorgfulle tid.

Men hva da med å vanhellige profeten? Hvorfor bør medier ta hensyn til Thatchers nære og kjæres følelser, men ikke de muslimer som er krenket på vegne av deres profet? Den essensielle forskjellen er at satiren er politisk relevant.

Ytringsfrihetens raison d'être er å kunne utfordre de tankesett og institusjoner som kan påvirke våre liv, religiøse såvel som verdslige. Én av dens viktigste former er satiren og ett av dets viktigste mål er den religiøse makten. Krenkelsestilvenningen de kristne har gjennomgått har vært med på å ufarliggjøre nødvendig kritikk av kristendommen. Å drive satire med islams sentrale symboler kan derfor ses på som en helt essensiell oppgave for å holde vårt samfunns tankeverdenen så fri som mulig. Det gjør satire av islam politisk relevant. Selvfølgelig kan og bør mediene vurdere hvert konkrete tilfelle etter hvor treffende og intelligent satiren eller harseleringen er. Ytringsfrihet er ikke ytringsplikt.

Trusselen om vold

Men det er én type vurdering som skiller seg ut som spesielt viktig, og som i dag skiller seg ut som noe spesielt knyttet til islam. Og det er den frykten som i dag fører til selvsensur. Den er et resultat av både konkrete angrep og trusler mot forleggere, redaktører, kunstnere og samfunnsdebattanter (som William Nygaard, Flemming Rose, Kurt Westergård og Lars Vilks.) Dette gir medier et vanskelig og ofte uhyggelig dilemma. På den ene siden kan publisering fremprovosere voldelige reaksjoner, iblant drap. Selvfølgelig er ingen andre skyld i volden enn de som begår den, likevel gjør det medias motvillighet til publisering forståelig. På den andre siden har man ansvaret om å være tro mot ytringsfrihetens idé, noe som i praksis betyr ikke å bøye seg for de trusler som vil begrense den. La ordet vinne mot volden.

Og det er muligens her vi finner den viktigste forskjellen mellom sensur av islamkritiske ytringer og sjasmin i Kina på den ene side og BBCs avgjørelse om ikke å spille Ding Dong! The Witch is Dead på den annen; nemlig i bakgrunnen for ikke-publiseringen.Det er ikke slik at britiske konservative har angrepet eller truet BBC eller andre medier for kritisk omtale av den tidligere statsministeren. Det foreligger ikke denne oppfatningen om at ytringer eller fremstillinger av henne kan vekke voldelige reaksjoner hos dem det ikke faller i smak hos. Denne reelt nok følte frykten for voldelig reaksjon skiller de to typer tilfeller.

Å velge å ikke ytre av hensyn til pårørende, mens man samtidig publiserer karikaturer av profeten Muhammed, er derfor ikke ˝vestlig dobbeltmoral˝, men resultat av helt nødvendig avveining.

 

Innlegget er tidligere publisert hos Progressiv.no

Gå til innlegget

Autoritetstro muslimer

Publisert over 8 år siden

I debatt om islam blir gjerne autoriteter et argument i seg selv. Det er uheldig for religionens utvikling.

Man hører ofte klager om stagnering innen islamsk tenkning. En viss debattpraksis hos muslimer synes å ha uheldige virkninger hva gjelder mulighetene for en god, intellektuell utvikling.

Denne praksisen går ut på å legitimere meninger om religions-sensitive tema ved å henvise eller referere til antatt autoriteter innen islamsk lære. Mer nøyaktig, at en mening berettigelse består utelukkende ved at de samsvarer med disse autoritetene. Denne praksisen virker ganske gjengs og – virker det for meg – forholdsvis ukontroversiell. Eller kanskje er den godtatt mer eller mindre bevisst som en stilltiende antagelse. Isåfall bør denne antagelsen bør utfordres.

Praksisen er tydelig også i debatten her til lands, spesielt når debatten foregår mellom muslimer. Man tyr raskt til krav om redegjørelse for hvilken autoritet det er man følger når uenighet oppstår, med intensjon om å diskreditere meningene til ens motdebattant ved å så tvil om det er ˝de riktige˝ autoriteter eller lærde som blir fulgt. Dette viser seg ofte i live-debatt, både muntlig og på nett. Henvisningspraksisen er også tydelig i innlegg og kronikker, eksemplifisert her av moderator på Islam Net, Zeshan Quresi, og her av skribent og islamkommentator Usman Rana.

En naturlig forklaring på denne skikken er oppfatningen om at det er de lærde – og de lærde alene – som med rette kan uttale seg om saken. I et intervju gjort her på Minervanett, sier Usman Rana følgende om mulighetene for tolkning av Koranen. ˝... tolkning må gjøres av skolerte lærde innen islam. Lekfolk kan selvfølgelig ha innsyn i teologi, og ha spørsmål til teologene. Men for å tolke Koranen må man kjenne Koranen, tradisjonene og prinsippene for tolkning.˝ Som vi vil se er denne holdningen problematisk. Videre sier han at, ˝lekfolks pseudotolkninger av islams hellige tekster er ganske irrelevante og uinteressante.˝ Men er dette en annen måte å si at lekfolks tolkninger også uønskede?

En dårlig form for argument fra autoritet

La oss først se litt nærmere på denne praksisen. Det er ikke mulig for meg her å redegjøre for hva det er som har gitt dagens lærde den autoritative statusen som lærde de i dag nyter. Men det finnes en del av dem, og de samsvarer såvidt jeg har forstått gjerne til de forskjellige gjengse tolkninger av hva islam er eller består i. De lærde er meningsbærerne og opinionsledere par excellence for de forskjellige islamske ˝skolene˝ de er lederfigurer for.

Det som utløser denne henvisningspraksisen er som regel gjerne en uklarhet eller uenighet rundt hvorvidt noe rett eller galt, tillatt eller forbudt – halal eller haram. Og for to meningsmotstandere gjelder det da å kunne sitere hva forskjellige lærde har uttalt om det aktuelle tema. De lærdes meninger eller tolkninger setter en slags moralskpresedens. Evalueringen av de motstridende meningene er da ment å skje ved å sammenligne de angjeldende autoritetene og vurdere hvem det er som nyter høyest anseelse. Meningen som er i tråd med denne autoriteten er da – og nettopp i kraft av det – den riktige. Dette er svært uheldig for en sunn meningsutveksling.

Kår for en god diskurs

For å kunne ha en god og dynamisk diskurs, der man kan utbrodere problemstillinger og få frem viktige nyanser og perspektiver, er det viktig med to ting. For det første må det være en viss takhøyde for å lufte eller fremme nye tanker og ideer – en viss åpenhet. For det andre må man kunne diskutere disse tanker eller ideer på en måte der man gjør dem rettferdighet – nettopp ved at det er disse ideer eller tanker i seg selv som blir diskutert. Selvfølgelig er det relevant hva ulike eksperter har sagt eller ment, men evalueringen kan ikke skje ved å forkaste eller godta meninger utelukkende i henhold til hva disse ekspertene mener eller har ment. For det har nødvendigvis visse dårlige konsekvenser.

Praksisens dårlige konsekvenser

Denne formen for referansepraksis er essensielt dogmatisk og statisk. De rådene dogmer blir nær sagt umulig å utfordre. La oss se litt nærmere på hvorfor. De geistlige og lærde sitter på en viss definisjonsmakt gjennom sine posisjoner. Med disse posisjonene følger det også andre former for makt, deriblant politisk. Deres posisjoner er avhengig av at deres meninger ikke blir utfordret, for deres posisjon består i at det de mener er rett og er rett i kraft av den posisjon de har. De er autoritetene på området. Ved disse posisjonene hefter det da sterke incentiver for dogmatisme.

Dette gjelder også for aspirerende lærde som vil opp i systemet for å skaffe seg en posisjon med en viss autoritet slik at deres meninger nyter den nødvendige legitimitet for å bli tatt seriøst – som vi ovenfor så at er en forutsetning. Men for å komme seg oppover i systemet og anseelse må da deres meninger samsvare med det etablerte. Siden man viser seg som kunnskapsrik og aspirerende lærd ved å referere til de til enhver tid godtatte autoriteter, og at ens meninger samsvarer godt med disse, må et slikt meningshierarki forbli statisk. Dette er ikke gode kår for sunn islamsk teologi og filosofi.

En sammenligning med akademia

Man kunne her protestere og si at samme meningshierarki og referansepraksis finnes i akademiske institusjoner, og at kritikken ikke treffer spesifikt noe ved islamsk praksis. Professorene er de lærde og har samme type autoritet innenfor deres felt som islamske lærde har i sine. Men det er viktige vesensforskjeller her. Selvfølgelig bør man tro at en filosofiprofessor som har studert sitt fag i flere tiår antagelig kan sitt fag bedre enn unge og nye filosofer. Men det er noe filosofiprofessoren må kunne vise på en overbevisende måte. Det vil si, han kan ikke vise til sin professortittel og kreve at man av den grunn godtar hans meninger som korrekte. Professoren må la sin filosofi møte og bryne seg på ny og annen filosofi.

For det er slik jeg oppfatter det uheldige trekket ved islamsk tenkning og meningsutveksling. Istedenfor å overbevise ved å vise til hva som er det gode ved visse tolkninger, skal man heller godta visse tolkninger per se fordi de er gitt av en person med en viss posisjon (og gjerne en posisjon som vanskelig lar seg utfordre, som vi har sett.)

Nøkkel til islamsk-filosofisk nytenkning og reformasjon?

Dette er en praksis det er viktig å bli var over og å utfordre. For bare ved å utfordre den og å forandre på mulighetsbetingelsene for diskursen innen islamsk tenkning kan man oppnå de kår som er nødvendige for å få tenkning og lære til å blomstre. Mindre politiserte og intellektuelt sett friere kår. Ha en større takhøyde for å kunne vise hvorfor sine tolkninger og meninger er gode, la sine meninger tale for seg og bli evaluert som sådanne. La hver persons fornuft få komme til. Slik oppnår man genuin deltakelse i den religiøse sfære.

Videre er en slik demokratisering av utformingen av den islamske lære, som åpner for en friere og derfor bedre diskurs, nødvendig for at den kan tilpasse seg og utvikle seg i et harmonisk møte med resten av samfunnet. For det er tydelig at imamer og lærde ikke alltid taler på vegne av, og til det beste for, muslimer ellers.

 

Artikkelen publisert på Minervanett 19.02.13

Gå til innlegget

Volden alene må fordømmes, ikke filmen

Publisert rundt 9 år siden

Man kan ikke hindre provoserende ytringer i et fritt, demokratisk samfunn – det er prinsipielt umulig. Og det vil alltid være provokatører der ute sålenge noen lar seg krenke. Utfordringen må bli hvordan vi håndterer det faktum.

Vi har nettopp vært vitne til enda en runde med voldsomme reaksjoner, blant annet angrep på og antenning av ambassader, med flere drap som følge. Alt på grunn av en ytring, en film. Og med dette følger enda en debatt der viktige demokratiske prinsipper får bryne seg mot krenkelse, hat og raseri. Men hvordan kommer vi oss videre?

Andreas Masvies kritiserer med rette ˝dialogdamene˝ for deres farlige og antidemokratiske implikasjoner (Aftenposten 19.09), hvor velmenende de enn er. Først ved formodentlig å sidestille ytringer med drap ("Like sterkt protesterer vi mot at noen bruker vold og drap for å stoppe andres ytringer"). Like sterkt?! For det andre, ønsket om å kvele provoserende ytringer. Og Masvie stiller her et helt essensielt spørsmål: hvem skal ha definisjonsmakten for hva som er krenkende og provoserende, og hvor skal grensen settes? Å la det være opp til den fornærmede bryter med alle objektive rettsprinsipper. Det er farene for misbruk av denne makten som er selve ytringsfrihetens eksistensgrunn.

Derfor kan ikke hensynet til krenkelse være veien å gå.

De religiøse lederes reaksjoner

Og det er her de religiøse lederne kan bidra. Hittil har det ikke bare vært positivt. Etter nyheten om denne Muhammed-filmen kom ut, oppfordret blant andre Det muslimske brorskap i Egypt til store protestdemonstrasjoner. Det ble som vi vet voldsomt og dødelig i flere muslimske land. Egypts president Mohammed Morsi forsøkte tilsynelatende å roe gemyttene, men var farlig tvetydig, slik våre ledere her i Norge kan ha vist seg å være.

Felles for reaksjonene fra ledere i muslimske land, også fra Islamsk Råd Norge, er at man i første rekke fordømmer videoen, før så å mane til ˝ro og omtenksomhet.˝ Når det åpenbart er galt å sidestille ytringer med vold og drap, hvor ille er det ikke da å prioritere fordømmelsen av ytringen – som et slags mantra – fremfor å fordømme volden? Å la voldsfordømmelsen komme i andre rekke får den til å virke tvunget, som et slags minstemål av korrekt tale.

Pragmatikk og politikk

Så hvorfor kan ikke de religiøse lederne gjøre det som åpenbart er det beste? Hvorfor kan de ikke konsekvent fordømme volden, for videre å mane til fred og toleranse; heller å godta krenkelse fordi det er et nødvendig onde i et fritt samfunn? At det er ikke til å komme utenom, og at dersom man heller ignorerer det, vil provokasjonene opphøre? Og å la dette budskapet synke ned i folkedypet.

Ett problem er det politiske presset på lederne til å uttrykke harme. Innflytelsen går også nedenfra opp. Når alle disse sterke følelsene er tilstede vil det alltid være en konkurrent klar til utnytte disse følelsene dersom de ikke lar seg få uttrykke gjennom lederen, og med lederens tillatelse. Dette skaper et press for reaksjon som kan være særdeles uheldig. Hvordan kan dette tas tak i og forbedres?

Slike politiske og pragmatiske hensyn er det viktig å være klar over, slik det er viktig å være klar over hvorfor våre politikere ikke alltid kan uttrykke seg så prinsipielt som vi kanskje hadde ønsket. Samt være klar over mulige konsekvenser av ytringer – eller konsekvensene av oppmaninger til protester. Selvfølgelig. For i ytringsfrihetsdebatten må man kunne ta pragmatiske og politiske betraktninger inn i kalkylen, gitt at man er helt klar på – og klar over - at visse prinsipper er ukrenkelige.

Protestmarkering

Islamsk Råd Norge arrangerer kommende fredag en fredelig protestmarkering mot filmen. Kanskje er dette er god og nødvendig måte å få bukt med krenkede følelser på. Kanskje kan det gi et godt inntrykk for resten av samfunnet. Men Rådet burde også vurdere de pragmatiske og politiske betraktningene om hva en slik markering har for seg. Hvor hensiktsmessig er det? For i et fritt samfunn er provokasjoner kommet for å bli.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere