Anders Solli Sal

Alder: 36
  RSS

Om Anders Solli

Masterstudent i filosofi og samfunnsengasjert vitenskapsentusiast.
anderssollisal.com
www.twitter.com/AndersSolliSal

Følgere

Bevæpne opprørerne som det minste ondet

Publisert over 8 år siden

Dersom fredskonferansen for en politisk løsning i Syria feiler, bør vi støtte bevæpning av opprørerne og opprettelsen av en flyforbudsone. Det er da det minst dårlige alternativet.

EUs våpenembargo er nå opphevet, noe som kan åpne opp for en bevæpning av de syriske opprørerne. Frankrike og Storbritannia har uttalt at de vurderer dette. USAs president Obama har bedt Pentagon planlegge hvordan en eventuell flyforbudsone kan gjennomføres og overholdes. Dette setter reellt press på Assad-regimet for å gå med på noe substansielt på den forestående fredskonferansen, initiert av USA og Russland og som etter planen skal holdes i midten av juni i Geneve.

Det er lov å håpe, men vi har liten grunn til å forvente suksess. Mye tyder på at et "point of no return" er nådd; for regimet er dette en eksistensiell kamp, en kamp om seier eller død, intet annet. Og det samme gjelder for opposisjonen. Hva bør gjøres dersom fredsforhandlingene mislykkes?

Når spørsmålet om intervensjon tas opp, må man ta følgende i betrakting. Det er ikke spørsmål om å intervenere i et internt anliggende – utenlandsk intervensjon er allerede et faktum. Spørsmålet er om Iran og Hezbollah, som bidrar både med styrker og våpen, i tillegg til et Russland som hele veien har forsynt regimet med våpen, skal alene få fortsette å påvirke styrkeforholdet til Assads fordel. Er det bedre å la opprøret bli utryddet med hjelp av Iran og Hezbollah enn å hjelpe dem og la dem få en sjanse? Er det rettferdig? Solidarisk? Nei.

Diplomatiske løsninger har en tendens til å virkeliggjøres først når makt tas i bruk. Som midtøstenforsker Shadi Hamid skriver, militært fremskritt for opprørerne er en forutsetning for politisk fremskritt, ikke et hinder. For akkurat nå er Assad på offensiven uten grunn til å stoppe, som et resultat av Iran og Hezbollahs skjebnesvangre hjelp.

Det finnes planer for hvordan opprørerne kan støttes, med enda en viktig begrunnelse. Å motvirke radikaliseringen opprøret, å minske jihadistenes innflytelse på konflikten og på opposisjonen. Vi må huske at støtte er lik innflytelse. Det er kun deler av opposisjonen som er ekstreme grupper. Størstedelen er det ikke, men en del av dem er tvunget til å samarbeide med de ekstreme i mangel av bedre alternativer. Jihadist-gruppene har våpen og penger takket være lite tiltalende støttespillere i regionen. Disse må utkonkurreres gjennom vestlig støtte og innflytelse.

Vestlige aktører har allerede knyttet sterkere bånd med kommandører av de moderate (FSA) i Syria, ledet av general Salam Idriss. Senator John McCain har nettopp vært i Syria og truffet dem personlig. Gjennom vedvarende støtte til de moderate kan opposisjonen påvirkes i retning vekk fra militant islamisme. Krav må overholdes ellers kuttes støtten.

Dette er mulig. Utfallet av konflikten trenger ikke bli det verst mulige. Med en flyforbudsone kan man både hindre Assad i å fortsette å bruke flyvåpenet sitt vilkårlig mot både sivile og opprørere, og i tillegg hindre at våpen- og troppleveransene fra Iran kommer frem til det syriske regime. Noe som betyr færre våpen å bruke i ellers fremtidige massakre.

De moderate fortjener denne sjansen. Det var deres rettmessige krav om et friere samfunn som startet opprøret. Dette kravet må også få konkludere revolusjonen. 

Innlegget var på trykk i Klassekampen 04.06.13

Gå til innlegget

Vi anmoder departementet på det sterkeste om å revurdere forslaget, da et eventuelt gjennomslag vil forverre situasjonen for dem loven angår: sexarbeidere. Signér og spre ordet!

Jeg anbefaler alle å støtte opp om tankegangen om ikke å lage lover som vil gjøre situasjoenen for de prostiterte verre, men at vi heller bør tenke ut konstruktive løsninger som vil hjelpe dem best mulig. Å skyve problemer under teppet eller skyve de prostituerte ut av samfunnet, hjelper ingen. Det forverrer faktisk livet til mange. 

Dette er skrevet og på initiativ av Phd-stipendiat i etikk og prostitusjonsforsker ved UiO, Ole Martin Moen, og sexarbeider Hege Grostad.

(Dette er et svar til høringsnotatets kapittel 6 om formidling av prostitusjon: http://www.regjeringen.no/pages/38226240/Hoeringsnotat.pdf. Alle som vil kan signere dokumentet med fullt navn eller pseudonym. Merk at dette blir et offentlig dokument. Signaturer sendes til frkxox@gmail.com.)

Høringsuttalelse

I Justisdepartementets høringsnotat (sak 20123307) om endringer i straffeloven foreslås et forbud mot både entydig og tvetydig markedsføring av seksuelle tjenester. Dette utgjør en endring av dagens lovgivning, som bare forbyr entydig markedsføring av slike tjenester. Vi anmoder departementet på det sterkeste om å revurdere forslaget, da et eventuelt gjennomslag vil forverre situasjonen for dem loven angår: sexarbeidere.

Dersom tvetydig markedsføring forbys, må sexarbeidere ty til enda mer diffuse annonser enn de må i dag. Ytterligere diffuse annonser vil gjøre det vanskeligere for politiet å få oversikt over markedet og vanskeligere for ulike hjelpetiltak å nå frem. Et forbud mot tvetydig markedsføring vil også presse sexarbeidere vekk fra det relativt trygge innemarkedet og til det langt mer voldsutsatte utemarkedet. Grunnen til dette er at innemarkedet, men ikke utemarkedet, baserer seg på annonsering.

Av samme grunner som at tvetydig annonsering bør tillates, bør også entydig annonsering tillates. For det første er det er fullt tillatt å selge sex i Norge, og sexarbeid er skattepliktig virksomhet. Det er problematisk at annonsering for lovlig arbeid er forbudt. Det er også et vektig moment at dersom forbudet mot annonsering fjernes, vil politiet kunne bruke sine ressurser på å bekjempe reell kriminalitet, ikke annonsering for et lovlig yrke. Reguleringen av nettannonseringen kan tas over av forbrukerrådet og arbeidstilsynet, noe som vil være kjærkomment, siden det i dag ikke finnes noen som luker ut useriøs markedsføring i sexkjøpsmarkedet.

I tillegg til at forbudet mot annonsering bør oppheves, bør også sexkjøpsloven og hallikparagrafen oppheves. Sexkjøpsloven, som forbyr kjøp, men ikke salg av sex, gjør situasjonen dårligere for sexarbeidere, for den gjør kunder mistenksomme og bidrar til at de lovlydige kundene forsvinner, mens de som er igjen bare er de som er villige til å bryte loven for å kjøpe sex. Dette er en uheldig utsjalting med hensyn til sexarbeideres sikkerhet. Sexkjøpsloven bidrar også til betydelig sigmatisering av sexarbeidere, og fører dessverre til at sexkjøpere ikke tør varsle politiet ved mistanke om menneskehandel eller andre alvorlige forhold.

Hallikparagrafen, på sin side, nekter prostituerte arbeidskontrakter, sykepenger og fagforeningsmedlemskap, og tar fra dem muligheten til å leie et sted hvor de kan arbeide trygt. I dag kastes sexarbeidere ut av leilighetene sine med henvisning til hallikparagrafen. Hvordan kan dette gjøre livene deres bedre? Siden sexarbeidere allerede er en utsatt gruppe, burde lovgivingen sikre bedre, ikke dårligere, rettsvern for disse.

Det er også viktig å huske, som et bakteppe for denne debatten, at vold, menneskehandel, slaveri og sex med mindreårige allerede var forbudt før annonseforbudet, sexkjøpsloven og hallikparagrafen. Det vil selvsagt også fortsette å være forbudt selv om annonseforbudet, sexkjøpsloven og hallikparagrafen oppheves. Det disse lovene forbyr, er frivillig kjøp og salg av sex mellom voksne mennesker. Et slikt forbud er moralistisk motivert, og det har dårlige konsekvenser for alle parter: for politiet, som må bruke knappe ressurser på jage folk som bytter sex mot penger, for sexarbeidere, som blir støtt ut av samfunnet, og for de som betaler for sex, som blir straffeforfulgt for en helt uskyldig handel.

Signaturer: (per lørdag 01.06. 14:30)

Hege Grostad (sexarbeider)
Ole Martin Moen (PhD-stipendiat i etikk og prostitusjonsforsker, UiO)
Frank S Thrana (Samfunnsmedisiner)

Privatpersoner:
Anders Solli Sal
Stene Anker
Odd Arne Jensen
Arne Eriksen
Yngve Høiseth
Espen Overtraae

...

Gå til innlegget

"Keiserens nye medisin"?

Publisert over 8 år siden

Antidepressive medikamenter har en positiv ruseffekt som ofte blir oversett.

Det sies at psykisk lidelse er tabubelagt. Vel, denne vinteren ble jeg diagnostisert som bærer av en depressiv lidelse. Jeg husker ikke graden av den – hukommelsen min er ikke så skarp fra denne tiden – men utifra hvor raskt jeg ble sendt til psykolog, må det ha vært et sted mellom moderat og alvorlig.

Både fastlege og psykolog anbefalte meg raskt å begynne på antidepressiva, kombinert med kognitiv adferdsterapi. Dette har enn sålenge vært svært vellykket. Men hadde medisinen egentlig noen rolle?

Kjemisk ubalanse er ikke forklaringen

En av de mest solgte bøker innen psykiatri de siste ti årene hevder at antidepressivas virkning skyldes placebo – Irving Kirsch sin bok, The Emperor's New Drugs (2009). Dette var en besynderlig bok å komme over og lese midt i min antidepressiva-induserte sjelelige oppvåkning.

Da antidepressiva først ble lansert rådet en oppfatning om at depresjon skyldes kjemisk ubalanse i hjernen og at antidepressiva rettet på ubalansen. Selv om den fortsatt er mye utbredt, vet vi idag at denne forklaringen ikke stemmer. Depresjon og visse kjemiske nivåer kan være korrelerte, men det er umulig å se på sistnevnte og påvise depresjon. Depresjon er ikke forårsaket av kjemisk ubalanse.

Kirsch henviser så til meta-analyser av forskning på antidepressiva, som viser at det bare er en ørliten forskjell mellom virkningen av antidepressiva og placebo, og at placeboeffekten dermed forklarer mesteparten av medisinens virkning, siden placeboeffekten alltid opererer sammen med medisinen. Videre, at det er liten innbyrdes effektforskjell mellom de ulike antidepressiva. Og mer overraskende, at det er liten forskjell i effekt mellom antidepressiva og helt andre typer medisiner. Dette tar Kirsch til inntekt for sin hypotese om at forskjellen mellom antidepressiva og placebo kan forklares som enda en placeboeffekt. Fordi via medisinenes bivirkninger forvisses forsøkspersonene om at de har fått medisin og ikke placebo – dette øker placebo-effekten ytterligere.

Var det bare placebo?

Allerede andre dagen min på antidepressiva merket jeg en betydelig virkning. Det var som om en mørk tåke endelig lettet, og verden så igjen ut slik den pleide. Det ble lyst.

Det Kirsch påsto kunne ikke stemme.

Allerede tidlig i boka er det flere elementære feilslutninger. For det første kan man ikke av en snittverdi for flere tusen personer anta at verdien gjelder for hver enkelt. Noen kan være svært mottagelige for placebo, andre ikke, og man kan fremdeles få samme resultat. Dette gjelder også medisinens virkning. Kirsch ser bort ifra slike variasjoner (men skriver også at individ-differensierende forskning både mangler og trengs.) For det andre antar Kirsch at man enkelt og greit kan regne ut placebo-effekten ved å ta resultatet for medisin+placebo, minus medisin, så får man placebo-effekten. Så enkelt er det ikke. Det forutsetter at faktorene er additive, noe de trolig ikke er.

Kirsch har blitt kraftig kritisert for dårlig metodologi (se Donald Klein og Robyn Dawes - en gjennomgang her), som punktene ovenfor og for utvalgsskjevheter i analysene hans.

Men merkelig fraværende er en forklaring på hvorfor antidepressiva funker.

Rusens terapeutiske effekt

For meg meldte en rimelig forklaring seg raskt. Forklaringen er å finne når man ser på selve opplevelsen av depresjon og på opplevelsen av medisinene.

Det føles ut som jeg har en avgrunn inni meg og at jeg sitter fast i meg selv, skrev jeg ned en gang. Jeg klarte å fange stemningen i en setning. Alt blir mørkt på dypet av en depresjon. Hver dag våknet jeg med en vond og nervøs klump i magen. Kroppen er blytung og man beveger seg som i saktefilm. Sinnet lengter tilbake til søvnens anestesi. Sinnet blir også ustabilt. Det konstante selvforhør og introspeksjonen blir uutholdelig. Tilslutt fikk jeg eksistensiell panikk.

Hva er de moderne antidepressiva? De er alle svake psykoaktiva. Virkestoffene er kjemisk beslektede med rusmidler som MDMA. Sånn sett fungerer de rent fenomenologisk stikk motsatt til depresjonens fenomenologi. De aktive stoffenes virkninger inkluderer økt velvære og energi, oppstemthet og – rett og slett – lykkefølelse.

Dette aspektet har både kritikere og forsvarere av antidepressiva neglisjert. Det er min overbevisning at dette er forklaringen på den antidepressive virkningen. Den finnes ikke i biokjemien alene. Og det er en hypotese som passer Kirschs kritikk perfekt. Kirsch hevder at den eneste mulige forklaringen på hvorfor vidt forskjellige medisintyper har lignende antidepressiv effekt må være placebo. For til tross for deres forskjeller har de alle bivirkninger. Men i sin oppramsing av bivirkninger ser man hva han gjør galt. Han nevner utelukkende negative bivirkninger. Men felles for disse forskjellige medisintypene er at de alle gir en viss rus. (Kirsch sammenligner dem tross alt mot beroligende, smertestillende og ulike stimulanter.)

Forklaringen ligger ikke i at registreringen av bivirkninger øker placebo-effekten. Den ligger i de positivt opplevde virkningene. Og det er disse virkningene som kan hjelpe et sinn som har kjørt seg selv ned i kjelleren. Endelig å føle glede igjen etter månedsvis uten gir et solid løft.

Terapi med et kjemisk dytt i ryggen

Stadig mer forskning viser at antidepressiva kombinert med terapi, spesielt kognitiv adferdsterapi, har den beste virkningen for moderat til alvorlig depresjon. Terapi er essensielt. Et kjemisk dytt i ryggen er en sikker måte å falle tilbake i gamle spor på dersom man ikke tråkker opp nye. Det siste er terapiens rolle. Men dette dyttet, denne støtten, er for mange en nødvendig følgesvenn.

Jeg mener ikke å nedvurdere placeboeffekten. Sinnet er uhyre komplisert og sinnets evne til selvbehandling er formidabelt. Placeboeffekten må utnyttes på best mulig måte, og forskning på placebo viser oss best hvordan.

Depresjon er ingen tabu. Det bør heller ikke rusens medisinske og terapeutiske virkning være.

Redigert utgave på trykk i Aftenposten 29.05.13

Illustrasjon ved Jan Stenmark

Gå til innlegget

Filosof Øverenget - den skamløse

Publisert over 8 år siden

De prostituerte har selv skylda for at noen blir tvunget til å selge sex, hevder filosof Einar Øverenget. Det slipper han ikke lett unna med.

Einar Øverenget viser i sin nedlatende og usedvanlig dårlig begrunnede tekst Korttenkte eskortepiker (Magasinet i Dagbladet lørdag 25. mai)at titler som filosof og forfatter kan være alt annet enn hedersbetegnelser. Istedenfor å fokusere på de reelle problemene og foreslå gode løsninger, velger han heller, som en inkvisitor på heksejakt, å peke ut lettvalgte syndebukker han offentlig kan fordømme, på helt feilaktig grunnlag, for slik å kunne sole seg i den selvgode moralistglansen. Og feigt nok unngå å konfrontere de virkelige skyldige.

I hele sin tekst gir Øverenget bare to argumenter, og begge feiler. Et er logisk ugyldig og det andre empirisk feil. At det står så dårlig til med hans sak kan man ane tidlig i teksten når han i sitt angrep på sexarbeideren Hege Grostad, istedenfor å svare henne med respekt, kommer med følgende unnvikende hersketeknikk, om du ikke forstår det, ser jeg ingen grunn til forsøke å overbevise deg. Denne type retoriske grep følges gjerne av pseudoargumenter, eller intet argument i det hele tatt, så vær på vakt. Øverenget viser seg som intet unntak, i tillegg til å tydeliggjøre for alles skue hans patroniserende holdning overfor kvinner som utfordrer ham intellektuelt.

Spørsmålet Hege stilte var hvorfor sexarbeid bør forbys, når sexkjøpsloven bare forverrer situasjonen til dem man vil hjelpe (eller "hjelpe"). Til dette spør Øverenget, "hvem ønsker å anbefale prostitusjon som en mulig karriere for sine barn?" Kan man bli mer usaklig? For det første, at noe ikke er forbudt er ikke synonymt med å anbefale det. (Merkelig lite presist til en filosof å være.) Det er lov å drikke alkohol, staten forbyr ikke det. Betyr det at vi som borgere da anbefaler våre barn å drikke? Nei, selvfølgelig ikke. For det andre, hva er det ved sexarbeid som skiller seg så tydelig ut her? Øverenget sammenligner det med tannlegeyrket, men det finnes jo et hav av andre lovlige yrker. Ville det vært mer anbefalingsverdig å jobbe i deler av finanssektoren som lever av andres ruin? Eller hva med telefonselgere som med vilje går etter de lettlurte, gjerne eldre mennesker, og sender dem modem etter modem? Her kunne jeg fortsatt i det vide og lange.

For det tredje er det heldigvis slik at når man blir myndig står vi fritt til å velge den karrieren vi selv vil, uavhengig av våre foreldres smak og preferanser. Håper vi nå kan slutte å høre dette tullete argumentet: Men ville du anbefalt noen du er glad i å gjøre det? For statens vedkommende – vi snakker tross alt om loven her – bør det være opp til dem selv.

"Men la meg likevel ta spørsmålet på alvor"

Men dessverre gjør ikke Øverenget som han lover. Øverenget nevner en rekke argumenter som vanligvis føres mot prostitusjon. Her gjør filosofen enda en skivebom som jeg lurer på kommer av korttenkthet eller bare sluhet. Ille er det iallefall. Disse argumentene har blitt gjendrevet eller tilbakevist, gang på gang – ikke som Øverenget uredelig skriver, at de er blitt "avvist". (Les Is Prostitution Harmful?).Kjære deg, det er en ganske viktig forskjell på å avvise argumenter og å tilbakevise dem.

Øverenget finner likevel de argumentene mot sexkjøpsloven som går på individets frihet og selvvalg interessante. Men også her – i fare for å gjenta meg selv – bommer han. Han sier at det motstanderne av sexkjøpsloven tar for gitt er at prostitusjon er noe den enkelte står fritt til å velge. Gjelder dette spesielt for prostituerte? I alles liv, i alle kontekster, står vi mer eller mindre fritt, med et begrenset antall alternativer. Sto ikke du fritt til å følge barnedrømmen din? Hva skjedde? Øverenget har på utspekulert vis snudd den ekstremt viktige problemstillingen på hodet. Det er tvang det handler om. Fravær av frihet. Og dette er noe alle forkjempere for sexkjøpsloven tar for gitt: Ingen kan fritt ha valgt å bli prostituert. Ikke?

En filosof bør være klar over viktigheten av empirisk forskning. At å forske på hvordan verden faktisk er, er et viktig middel mot fordommer vi har som ikke stemmer. At de fleste sexarbeidere føler seg tvunget inn i yrket er en slik fordom. For eksempel viser en dansk undersøkelse blant gateprostituerte at bare en av fire av dem følte seg tvunget inn i yrket (Les Kristians Riises innlegg). Føle seg tvunget betyr ikke nødvendigvis tvunget inn av andre, men heller tvunget av uheldige livsomstendigheter, som oftest rusavhengighet. For gateprostituerte er gjerne dette den minst dårlige måten å skaffe seg penger på. Videre er det er rimelig å anta at for innemarkedet er andelen som føler seg tvunget inn i yrket betraktelig lavere. Dette gjelder forøvrig også utenlandske sexarbeidere. Forskere på feltet er her entydige i sin slutning: De fleste kvinnene som drar til et rikere land for å selge sex, gjør det frivillig. Videre anbefaler forskerne å legalisere prostitusjon og at vi heller bør behandle dem som arbeidsimmigranter, med de rettighet (og forpliktelser) det forder. (Les artikkel fra Forskning.no)

I sum ser vi da at hypotesen om at de fleste prostituerte føler seg tvunget inn i yrket, er feil. Øverengets første argument er tilbakevist. (Trafficking er et annet og forferdelig problem, som vi kommer til nedenfor.)

Å opprettholde et marked

Hans andre argument, som er hovedgrunnen til at vi bør forby kjøp av seksuelle tjenester, er 'at det opprettholder et marked.' Hva betyr egentlig det, og er det et argument som holder? Det finnes mange markeder, deriblant et sexmarked. Argumentet ser her ut til å være at dersom man selger eller kjøper varer i et visst marked er man med på å opprettholde det. Samtidig finnes det store variasjoner innenfor alle markeder; produksjonsmåter, arbeidsforhold, bedriftsstørrelser. Og markeder er ikke en enhetlig størrelse, men er en kompleks samling av aktører. La oss ta klesmarkedet, eller klesindustrien, som eksempel. Her finnes all verden av variasjoner og aktører. Det finnes miljøvennlig industri med de beste arbeidsforhold, og det finnes forferdelig utbytting ved elendige arbeidskår og tilogmed barnearbeid. Betyr det at selgere og kjøpere i den gode delen av markedet er med å opprettholde, og dermed har et ansvar for, delen med de dårlige forhold? Nei. Det er ingen reell eller moralsk forbindelse. Kjøper man derimot klær som er produsert ved barnearbeid, ja da er det slik at man er med på å opprettholde noe som er galt. Å opprettholde klesmarkedet som sådan bommer på målet. Vi ser da at 'opprettholdelse av et marked'-argumentet ikke funker. Det samme gjelder også sexmarkedet.

Og det er her vi ser den måten dette pseudoargumentet skaper syndebukker. Hva slags forbindelse skulle det være mellom et frivillig sexsalg, med trygge rammer, og en situasjon der noen blir tvunget av bakmenn til å ha sex? Denne tanken om å opprettholde et marked er en illusjon. La oss si, hypotetisk sett, at alle frivillige sexarbeidere hadde sluttet å selge sex. Ville markedet forsvunnet? Ikke i det hele tatt. Etterspørselen er der fortsatt, og ville dermed gitt enda mere press på den elendige delen av sexmarkedet der tvang i er i bildet. Den mest fornuftige måten et samfunn kan fjerne makten disse bakmennene har og incentivene de har til å gjøre det de gjør, er å legge til rette for et marked med trygge og gode rammer. Det verste man kan gjøre er å la mafiaen ha monopol.

Hvem er den skyldige?

Øverenget avslutter faktisk med å gi de prostituerte selv skylden for ufrihet, tvang, krenkelser og trafficking. Dette er hårreisende – burde iallefall bli ansett slik. Og det er feigt. Han mener alle prostituerte som ikke er tvunget inn i yrket er skyld i at noen blir tvunget inn i prostitusjon, av den abstrakte og virkelighetsfjerne grunn at "de opprettholder et marked". At noen kan få seg til å si noe slikt er direkte skammelig. Selvfølgelig er det de som tvinger, de som mishandler, de som fratar noen friheten som har skyld. Selvfølgelig er det de som forårsaker disse ondene som er moralsk ansvarlig for dem. Og det er selvfølgelig dem politiet må gå etter.

Hver eneste ressurs som går til å spane på sexkjøpskunder, til å trakassere sexarbeidere, er en ressurs mindre til å gå etter mennesker som bedriver virkelig kriminalitet; de som tvinger og mishandler, og ødelegger andres liv. Mennene bak trafficking. Trafficking er et forferdelig problem som må hanskes med. Men sexarbeid er ikke lik trafficking. Som vi har sett er sexarbeid noe som i all hovedsak er frivillig valgt. Trafficking er ikke et arbeid, det er slaveri. Og en god måte å motarbeide sistnevnte på, å minimere innflytelsen til mafiaen, er å samarbeide med de prostituerte. Men da må vi først anerkjenne dem, gi dem den respekten de fortjener og de rettigheter de har krav på.

Gå til innlegget

FN-velsignet regimeskifte

Publisert over 8 år siden

Iblant er det nødvendig å krige for fred. Resolusjonen for militær intervensjon i Libya inneholdt to hovedpunkter: Flyforbudssone og beskyttelse av sivile. Det kan være tilstrekkelig for regimeskifte.

I kronikken Fra flyforbud til regimeskifte (Aftenposten 06.05) etterlyser Rune Ottesen, Tore Slaatta og Sigurd Øfsti en grundigere debatt vedrørende opptakten til intervensjonen i Libya, foranlediget av situasjonen nå i Syria og hva som bør være Norges rolle.

Ble resolusjon 1973 misbrukt?

Resolusjonen for militær intervensjon i Libya inneholdt to hovedpunkter: Etablere en flyforbudsone, og beskyttelse av sivile med alle mulige midler (foruten bakkestyrker). Ved dette tidspunkt ble Gaddafis styrker ansett som å utgjøre en umiddelbar fare for sivile liv (rundt tusen personer hadde allerede mistet livet.)

Når en resolusjon om å beskytte sivile vedtas og man mener Gaddafis styrker er de man i all hovedsak skal beskytte dem mot, følger det at å angripe Gaddafis styrker kan være et adekvat virkemiddel for å beskytte sivile. Iblant er det nødvendig å krige for fred. Vedblir denne trusselen kan mandatet da i siste konsekvens medføre regimeskifte.

At krigen var brudd på Folkeretten er i beste fall kontroversielt. Godtar man prinsippet om Responsibility to Protect – som det i FN råder stor konsensus om – dermed respekterer våre internasjoale forpliktelser overfor menneskerettighetene, så kan ikke statlig suverenitet tolkes absolutt. Dette er rasjonalen for militær/humanitær intervensjon gjennom FN.

Umiddelbar fare og forhastede avgjørelser

Major Dragsnes siteres som kritisk til at mesteparten av bombemål var irrelevante for opprettholdelse av flyforbudsonen. Men som vi har sett krevde mandatet ikke bare flyforbudsone, men også beskyttelse av sivile, hovedsakelig mot hæren. Deres ammunisjonslagre er da høyst relevante mål.

Når det kommer til selve gjennomføringen, må selv kritikere ved tilfellet Libya innrømme et usedvanlig lavt sivilt tapstall. Vurdert opp mot hva som ble oppnådd, var oppdraget svært vellykket: Alle de sivile menneskeliv som ellers ville gått med ved en lang stillingskrig ble spart. Og som en heldig konsekvens fikk libyere endelig folkestyre etter fire tiår med diktatur.

Den politiske prosessen har blitt kraftig kritisert for å ha vært forhastet. Men når en umiddelbar fare for menneskeliv, eventuelt en massakre, foreligger, hvor lange og grundige politiske prosesser skal man kreve før en beslutning tas? Dette er én nødvendig betraktning. En annen er at man må vurdere utfallet mot hva som ville skjedd dersom man ikke hadde intervenert i Libya. Dette er svært relevant når det gjelder Syria.

Ville ikke Libya nå trolig hatt en situasjon svært lik den i Syria?

En kortere versjon trykket i Aftenposten 14.05.13


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere