Anders Solli Sal

Alder: 36
  RSS

Om Anders Solli

Masterstudent i filosofi og samfunnsengasjert vitenskapsentusiast.
anderssollisal.com
www.twitter.com/AndersSolliSal

Følgere

Uredelig vranglesning

Publisert rundt 8 år siden

Rune Vik Hansen forsøker ved å fordreie det jeg skriver å sette meg i en bås karakterisert ved politisk korrekthet, knebling av kontrære og et ønske om konsensus. Problemet er bare at i den båsen passer jeg like dårlig som en fot i en hanske.

(Tidligere innlegg i denne debatten: Mitt opprinnelige Fritt Ord og filtre. Rune Vik Hansens svar Moralske  standarder og takhøyde.)

Filosof Rune Vik Hansen i sitt innlegg Moralsk  panikk skal formodentlig kritisere mitt innlegg Myten  om Fjordmans knebling. Dessverre har han enten ikke forstått det jeg har skrevet eller så forsøker han med vilje å fordreie det til det uigjenkjennelige.

Først tillegger han meg å hevde ”at kontrær tenkning må være i overensstemmelse med menneskerettighetene og demokratitenkning”. Det er feil. Jeg skriver at dersom kontrær tenkning fortjener støtte og anerkjennelse, bør den stemme overens menneskerettighetene og demokratitenkning. Slik presisjon og redelig gjengivelse bør være en filosofs dyd.

Deretter fortsetter Vik Hansen å argumentere mot et syn (i alle fall ikke mitt) som vil hevde at flertallet har rett i kraft av at de er i flertall. Men i innlegget mitt som Hansen angivelig svarer skriver jeg at ”demokratiske prinsipper er det som sikrer individet mot flertallstyranni og tvang om konformitet.” Hansen sammenblander her tydeligvis demokrati med flertallsstyre, i tillegg til ikke å ha lest meg særlig nøye.

Dette fremkommer også av hans neste punkt, nemlig at ”å avvise kontroversielle stemmer ved å henvise til hva andre mener, begår man en tankefeil hvor man ikke vurderer påstander ut fra hva de uttaler seg om, men i forhold til den som uttaler seg eller i forhold til hva andre mener om saken.” Andres vilkårlige dom er presist det jeg selv argumenterer mot! Jeg skriver eksplisitt at grunnen til at vi bør omfavne demokratiske prinsipper er ikke fordi ”det gode selskap” dikterer det – heller ikke flertallet –, men på grunn av prinsippenes allmenngyldighet.

Vik Hansen forsøker ved å fordreie det jeg skriver å sette meg i en bås karakterisert ved politisk korrekthet, knebling av kontrære og et ønske om konsensus. Problemet er bare at i den båsen passer jeg like dårlig som en fot i en hanske.  

Gå til innlegget

Sovevoldtekt uten skyld

Publisert rundt 8 år siden

- Jeg ble beskyldt for å ha ligget med henne mens hun var for full og sov. Heldigvis ble jeg ikke anmeldt. Vi må diskutere straffen for sovevoldtekt.

Det hendte en gang i mine litt yngre dager at jeg ble med noen jeg ikke kjente på fest. Noe som ikke er særlig uvanlig, verken for meg eller andre. Vi hadde det utrolig morsomt. Vi drakk oss fulle, laget mat, så drakk vi enda mer. Utover kvelden vokste flørten mellom ei jente og meg, og ble mot slutten intens. Hun inviterte meg opp i senga hennes. Vi begynte å kline og hadde sex. Ettertiden ble ikke like hyggelig. Jeg traff aldri henne igjen, og ble av hennes venner beskyldt for å ha ligget med henne mens hun var for full og sov. Heldigvis ble jeg ikke anmeldt.

Kunne vært meg

Politimester i Vestfold Rune Bård Hansen skriver i Aftenposten  20. juni at straffenivået for såkalte sovevoldtekter eller naschpielvoldtekter er urimelig. Han viser til en sak der en mann på atten år ble dømt for sovevoldekt for å ha masturbert henne etter hun hadde sovnet på en fest de var på. De var tidligere bekjente og hadde hatt sex ved et par anledninger. For dette måtte han sitte to år i fengsel.

I fjor ble også en mann i tyveårene fra Alta dømt for en angivelig sovevoldtekt, ved lignende omstendigheter og tidligere bekjentskap. Jeg skriver bevisst angivelig fordi det er en korrekt beskrivelse, ikke for å antyde at det ikke var tilfellet. Partene i saken var uenige. Han mente det var et frivillig samleie, hun mente det var voldtekt. Flere vitner mente han aldri kunne ha gjort noe slikt. Juryen fant ingen grunn til å tvile på hennes versjon. Han ble dømt til fire år i fengsel.

Det kunne kanskje vært meg.

Risikerer at skyldige frifinnes

Her er jeg fullstendig enig med politimesteren om at disse straffene er for harde. Det er et problem at strafferammen for overfallsvoldtekt og sovevoldtekt er like høye. Dette har uheldige konsekvenser for kvinnen. I praksis fører det til at menn som kanskje ellers ville og burde blitt dømt, frifinnes fordi juryen finner straffen for sovevoldtekt for hard. Dette har blitt påpekt blant andre av Nils August Andresen i sitt leseverdige essay "Alle  menn kan voldta." (Morgenbladet 13.06.13).

Det er store forskjeller på overfallsvoldtekter og sovevoldtekter. Hvorfor har de begge samme strafferamme? For voldsforbrytelser har vi noen viktige distinksjoner. Sentral er distinksjonen mellom vold utført overlagt og utført i affekt. Forskjellen mellom dem med hensyn på straff er betydelig. Er ikke forskjellen mellom overfall- og sovevoldtekt til en viss grad parallel? Den kan iallefall være det. Noen sovevoldtekter er overlagte. Andre er det ikke, og er gjort i det man kan kalle affekt. Dét er et psykologisk faktum, men såklart ingen legitimering. Et resultat av seksualdrift og som oftest alkohol. Men faktumet er relevant, slik affekt er det i voldssaker.

Vold og straff

La oss se nærmere på vold og straff. For vold uten betydelig skade – legemsfornærmelse – er det vanlig med bøter eller inntil ett års fengsel (bøter er langt mer hyppig.) Det betyr at hvis jeg drikker meg full og banker opp en vilkårlig person jeg treffer, blir jeg straffet betydelig mindre enn om jeg senere den kvelden ender opp i seng med en kvinne, med minnene uklare, men beskyldningen om voldtekt klar. Dette er ettertrykkelig ikke ment for å bagatellisere sovevoldekt. Men er virkelig blind vold så mye bedre? Er det virkelig passende at dersom det er snakk om sex, så er overgrepet så mye mer straffeverdig enn ved fysisk vold?

Skyldig til motsatte bevist

Det finnes en tredje form for dømt sovevoldekt i tillegg til de andre nevnt. Denne gjelder når det faktisk utspiller seg slik mannen fra Alta hevder. At dette er en reell mulighet – noe man ikke kan benekte – viser frem den iboende vanskeligheten å få frem sannheten ved disse situasjonene. Dette er et svært viktig poeng, utover selve det med straffenivået. Hansen skriver at "også vedseksuallovbrudd må de alminnelige prinsipper for straffeutmåling gjelde." Men for et konsekvent rettsystem burde vel dette også gjelde spørsmålet om skyld? Her gjelder ikke lenger imperativet uskyldig til det motsatte er bevist. Ved en anklagelse om sovevoldtekt er man som mann skyldig til det motsatte er bevist. Skal dette prinsippet gjelde overalt bortsett fra ved seksuallovbrudd? Isåfall, er dette igjen et resultat av våre forskjellige syn på sexforbrytelser og andre forbrytelser?

Dessuten, å argumentere for at menn kan være uskyldige ved anklager om sovevoldtekt betyr ikke at man dermed legger skylden på kvinnen. Vi må heller erkjenne at det her finnes situasjoner der verken av partene er skyldige.

Skammen gjør det verre

Enda et psykologisk faktum er det at andres forventninger til ens reaksjon på og fortolkning av hendelser spiller inn på hvordan vi faktisk tar hendelsene innover oss. Tor Erling Staff påpekte hvordan den samfunnspålagte skammen ved seksualovergrep gjør den oppfattede skaden hos offeret så mye verre. Det er ikke sikkert tenkningen i vårt samfunn som har fått straffen på sovevoldtekt til å gå fra fire måneder til fire år siden 1994 er til det bedre for offeret. Det at vi andre ser såpass fordømmende på overgrepet kan føre til en unødvendig følt skam hos offeret. Et offer må kunne få sjansen til å gå videre. En straff er selvsagt på sin plass. Men hvilken som helst straff?

Trenger klarere distinksjon

Nils August Andresen mistenker at mange menn synes straffen for sovevoldekt er for streng, fordi de innser, taust eller åpent, at det kanskje kunne vært dem. Jeg vil ikke si det aldri kunne skjedd meg. Men jeg tror også Andresen har rett når han skriver at dette ikke kommer av dårlig kvinnesyn. Det er noe annet. Men viktigere her er det at de aller fleste menn ikke ville synes det samme om straffenivået for overfallsvoldtekt. Nettopp fordi det er noe de aller fleste menn aldri kunne gjort. Her er det en relevant forskjell.

Både jury og folk flest forstår at det er en betydelig forskjell mellom de to former for voldtekt, og vi ser også at overgripere slipper unna fordi strafferammen er lik. En klarere juridisk og moralsk distinksjon mellom dem, der straff er proporsjonal med handlingen, er derfor til det bedre både for kvinner og menn.

Kronikken publisert på Aftenposten.no 08.07.13

Gå til innlegget

Myten om Fjordmans knebling

Publisert rundt 8 år siden

At skribenter til stadighet påpeker at debatten er konsensuspreget, peker vel også i retning av at den ikke er det?

Filosof Rune Vik Hansen svarer i Dagbladet 27.06 mitt innlegg Fritt Ord og Filtre 26.06 (lengre utgave her) og spør seg "visste vi ikke bedre kunne Solli Sal mistenkes for å ville innskrenke ytringsfriheten for dem med meninger på tvers av konsensus." Vel, heldigvis vet vi faktisk bedre.

Strengt tatt handler ikke dette om ytringsfrihet. Ytringsfriheten har to viktige, forskjellige aspekter: Man skalcikke kunne bli straffet for å ytre sine meninger. Og man skal ikke bli kneblet eller hindret fra å kunne ytre seg. Verken er tilfellet for Fjordman. Ikke skal han straffes for sine meninger. Selvfølgelig ikke.

Det er andre aspektet er mer interessant. Hansen skriver at det tjener ytringsfriheten at Fjordman ikke stues bort i "nettets mørke kroker". Men er premisset her sant? Nei. Som jeg skrev i innlegget, trenger ikke Fjordman støtte for å kunne presentere sine tanker offentlig. Det er en kunstig skapt og opprettholdt myte at Fjordman er kneblet. Han har skrevet i landets største aviser, har en mye lest blogg fri til å skrive hva han vil på, og har blitt invitert til mang en debatt (hvilke han har avslått.) Heller enn å være undereksponert i dagens medier og debatt, er vel Fjordman overeksponert. Og at skribenter til stadighet påpeker at debatten er konsensuspreget, peker vel også i retning av at den ikke er det.

Jeg vil absolutt ikke ha en konsensuspreget debatt. Det kan mine tidligere skriverier bekrefte. Nettopp ved normativt å ville basere debatten i demokratiske verdier sikrer man det. Som ytringsfrihet. Demokratiske prinsipper er det som sikrer individet mot flertallstyranni og tvang om konformitet. Grunnen til at vi bør omfavne disse er ikke fordi "det gode selskap" dikterer det. Det er fordi de er allmenngyldige – og nyter derfor en viss objektivitet som moralske standarder.

Dersom Fjordmans sikkerhet eller mulighet til å ytre seg hadde vært truet, for eksempel ved at noen feilaktig tilegger ham noe ansvar for gjerningene utført 22. juli, ville jeg vært den første til å forsvare ham. Slik karikaturtegneres rettigheter må forsvares – som jeg flere ganger har gjort – mot islamisters forsøk på å intimidere til selvsensur. Men som vi har sett, mangler ikke Fjordman på noe som helst måte en arena å ytre seg på. Hans sikkerhet har vi alle et ansvar for.

Gå til innlegget

Fritt Ord og Fjordmenn

Publisert over 8 år siden

Om det skulle være godt for noe, har iallefall Fritt Ords pengestøtte til Fjordman avkommet diskusjoner som indikerer organisasjonens uklare verdigrunnlag. For meg ser det ut til at dens rolle og selvforståelse er noe foreldet.

Blant samfunnsdebattanter, skribenter, politikere og akademikere finnes både de som er forferdet og de som stolte over Fritt Ords vanskelig avgjørelse. Mer nyanserende stemmer finnes også, som spaltist Bjørn Stærk i Aftenposten . Selv er jeg ganske enig med sistnevnte, mitt syn på selve støtteavgjørelsen er heller nøytral. Det finnes dårlige argumenter på begge sider. Få gode. På den ene siden er støtten problematisk prinsipielt sett. På den andre siden, da Fritt Ord allerede har gitt noen støtte for å skrive bok om Fjordman.

Bjørn Stærk og Sara  Azmeh Rasmussen nærmer seg de prinsipielle problemene, men begge kommer til kort. Stærk sier han er glad for at en organisasjon gjør tabber. Men i kraft av hva kan vi si at det var en tabbe, ville jeg spurt ham videre. Dessverre fortsetter han noe vagt og lurer på om kanskje alle Fritt Ords avgjørelser har vært tabber. Rasmussen bommer i sitt ellers gode innlegg når hun forankrer forsvaret av Fritt Ords avgjørelse som de avvikende meningers vern mot "de gode krefter", til enhver tid definert av majoriteten.

En relativiserende liberalisme

Ifølge klassisk liberalisme trenger avvikende meninger og tenkere spesiell beskyttelse, av flere grunner. Den politisk-historiske konteksten denne filosofien ble utviklet innenfor var tilblivelsen av nasjonalstaten, og en sikring av individets friheter mot statlig ekspansjon og overgrep. Ytringsfriheten fungerer igjen som et vern mot autoritære tendenser og er politisk uunnværlig i så henseende. Mot denne bakgrunn assosieres gjerne de avvikende, beskyttelsesverdige tenkere med demokrati- og menneskerettighetsforskjempere, som den russiske dissidentenAleksandr Solzjenitsyn. Eller Liu Xiaobo.

Det er slike dissidenter organisasjoner som Fritt Ord er ment å støtte, og som de stadig støtter, men mer i sin støtte til utenlandske dissidenter enn til norske. (Ikke for å si at ikke velfortjente priser er r blitt gitt til norske. Som nevnte Rasmussen.) Dette er nettopp fordi Norge ikke (idag) er et land der noble annerledestenkende trenger beskyttelse og særlig vern – heldigvis. Men hvem er da fortjensfulle mottagere i et land som Norge? Verken Fjordman, homofober eller islamister, vil jeg hevde og begrunne.

Som sagt er det en vanlig liberal tankegang at kontrære tenkere er både verdifulle og trenger støtte i kraft av at de er kontrære. Som dissidenter av autoritære regimer eller kritikere av andre forhold forbundet med en viss fare, sammenfaller gjerne deres status som kontrære med at deres meninger er anerkjennelsesverdige. Derfor er vi vant til å tenke at kontrære tenkere burde til en viss grad støttes.

En  sterkere liberalisme

Men denne tanken er fundamentalt relativistisk og må utfordres. Det er ingen egenverdi å tenke kontrært. Selvfølgelig kommer det an på hva man tenker. Og det er her vi må tillegge følgende krav: Er denne tenkningen, i tillegg til å være kontrær, også i overenstemmelse med menneskerettighetene og demokratitenkning, som er det minste felles multiplum i et pluralistisk samfunn og av aksiomatisk betydning for fredelig sameksistens?

Dersom svaret er nei på det spørsmålet fortjener person eller organisasjon verken anerkjennelse eller støtte. Men selvfølgelig kritikk. Så mye som nødvendig. Dette er et prinsipp jeg mener bør gjelde generelt for politisk deltagelse, enten ved partier eller demonstrasjoner. Det er selve spilleregelen.

Ny tid for Fritt Ord?

Ikke misforstå meg, jeg har den største aktelse for organisasjonen Fritt Ord. Jeg vil problematisere dens rolle slik at den kan bli enda bedre. Jeg håper ikke gitte honnørord som "modig" og "dristig" på noen som helst måte tas som en anerkjennelse av riktig valg. I et land så trygt og liberalt som Norge betyr slike kommentarer svært lite. Det er ikke modig å støte majoriteten dersom meningene støttet er iboende dårlige. Vi har faktisk noen objektive moralske standarder.

Shabana Rehman sier at det kan  være sunt å åpne opp for mer høyreekstreme ytringer slik at de ikke lenger vil føle seg kneblet. Det er ingen effektiv strategi, for det er essensielt for slike vulgære populistiske bevegelser å oppfatte seg som kneblet, uavhengig av om de faktisk er det. De er ikke det, men vil hevde det uansett. (Dette er derfor strengt tatt ikke et ytringsfrihetsspørsmål.) Slik sett er de det politiske motsvaret til det kreasjonismen er for biologien. Vitenskapen setter nytenkning vel så høyt som politikken, men fremdeles er mye tenkning dårlig tenkning. Vi trenger gode filtre.

Jeg tviler ikke på at Fritt Ord har gode filtre, men de kan alltid bli bedre. Jeg håper de innser at det ligger ingen verdi i å være kontrær, sålenge man er kontrær med hensyn til våre basale demokratiske og menneskerettslige spilleregler. Kanskje Fritt Ord når det gjelder her til lands bør skifte fokus fra kontrære tenkere til de mer neglisjerte, men viktige tenkere. Kanskje de også heller bør satse mer på internasjonale prosjekter, der ytringsfriheten virkelig trenger beskyttelse.  

Redigert utgave trykket i Dagbladet 26.06.13

Gå til innlegget

Strategier mot sexslaveri

Publisert over 8 år siden

I det siste har debatten om sexarbeid fått fornyet styrke, og med den et økt søkelys på menneskehandel (trafficking). Men er premissene for debatten om førstnevnte hensiktsmessige for å få bukt med sistnevnte? Jeg er redd det ikke er tilfellet.

Mala Wang-Naveen påpeker i sin kommentar Frivillighet under tvang(Aftenposten 17.06) behovet for å legge om strategien dersom en virkelig vil ondet menneskehandel til livs. Hun avslutter med å minne oss om at fjerning av sexkjøpsloven ikke er ensbetydende med at menneskehandel blir tillatt. Her vil jeg supplere med at sexkjøpsloven heller ikke er en god strategi mot menneskehandel. Som Europarådets GRETA-rapport om menneskehandel i Norge konkluderer – vi bør bli bedre i kampen mot bakmennene. Og det her er vi må tenke strategisk.

Sexkjøpsloven

Begrunnelsen for kriminalisering av sexkjøp består gjerne av to deler. Et holdningsstandpunkt mot diskriminering av kvinner, og å motarbeide omfanget av sexarbeid og menneskehandel. (Viktig her er skillet mellom migrasjonsrelatert prostitusjon – både ved lovlig og illegal innvandring – og menneskehandel. Migrasjonsrelatert prostitusjon skiller seg fra menneskehandel ved at den skjer uten utnyttelse eller tvang fra en tredjepart.)

Da det første punktet er forståelig og selvfølgelig for mange, virker det å være vel så mange som setter spørsmål ved at sexsalg må være diskriminerende, og sexarbeidere på sin side argumenter for retten til selvbestemmelse og anerkjennelse. Punktet er iallefall kontroversielt.

Kontroveriell er også overbevisningen om at kriminalisering minker omfanget av prostitusjon og menneskehandel. Her i Norge sank tallene på prostitusjon noe rett etter sexkjøpsloven tredde i kraft i 2009, men er allerede tilbake på samme nivå og øker jevnt (se Pro Senterets årsrapporter.) Loven ser heller ikke ut til å ha forbedret kårene for de prostituerte; både PION og Pro Senteret (årsrapport 2011) konkluderer med at loven har forverret dem. (Se også Hege Grostads høringsuttalelse, per nå signert av over sytti sexarbeidere, hvorav over halvparten er utenlandske.)

Dårlig strategi mot menneskehandel

Videre vil jeg legge til side de moralske syn man kan ha på prostitusjon og heller fokusere på det å bli kvitt menneskehandel, altså sexslaveri. Jeg tror vi alle er enige om at hva enn vi ellers skulle synes om det at noen velger å selge sex, så er dette av sekundær betydning i forhold til det at noen blir tvunget til det.

Vi har altså et sexmarked der noen blir tvunget til å være sexslaver, andre blir det ikke. Vi kaller da den første gruppen sexslaver og den andre gruppen sexarbeidere. (De i en gråsone plasserer vi i den første.) Spørsmålet om å bli kvitt menneskehandel kan da stilles som hvordan å bli kvitt den den førstnevnte delen av sexmarkedet. Og da vi må evaluere: Er sexkjøpsloven strategisk med tanke på dette målet?

Her har vi å gjøre med et marked, noe som tilsier vi bør se på tilbud og etterspørsel. Vil en sexkjøpslov virke mot tilbudet og etterspørselen av sexslaver? Lite tyder på at det er en nær kobling her, siden aktiviteter knyttet til sexslaveri allerede er ulovlig gjennom andre lover. Som Wang-Naveen også påpeker forklares etterspørselen av sexslaver delvis ved nettopp det ved sexslavestatusen. (Selv om de fleste nigerianske gateprostituerte ikke er ofre for menneskehandel, er det relevant å få med seg her at etter sexkjøpsloven har denne gruppen likevel økt i antall og de som velger å benytte seg av poliklinisk oppfølging har minket.)

Legalisering og regulering

Der delvis kriminalisering, altså å forby sexkjøp, ikke har fungert som intendert, hva kan vi forvente av alternative løsninger? Når det gjelder legalisering av prostitusjon og bordellvirksomhet er forsvarere av sexkjøpsloven raske til å vise til eksempler fra Nederland og Tyskland som angivelig viser at menneskehandel har økt (en omstridt påstand uten godt belegg) og forhold knyttet til sexarbeid ikke er nevneverdig bedre. Her er det forøvrig viktig å huske at en økning av menneskehandel til land der sexarbeid er lov, betyr ikke at antallet sexslaver totalt øker, bare at de ender opp et sted fremfor et annet. (Man får ikke færre krigsflyktninger i verden ved å stenge sitt lands grenser. Fattigdom og mafia er problemet, ikke prostitusjonslovgivningen.)

Siden forbud heller ikke fungerer godt på disse områdene, kan det vitne om at den legale statusen er forholdsvis irrelevant.

Et annet forhold som vi derimot kan forvente er høyst relevant, er regulering av sexmarkedet. Tilfellene Nederland og Tyskland har kombinert legalisering uten regulering, noe som ikke så overraskende fungerer uheldig. Land som kombinerer legalisering med regulering, som New Zealand, kan vise til langt bedre resultater (legalisering førte heller ikke til økning i antall sexarbeidere.) Strenge krav til sertifikater og lisenser er en god motgift mot lyssky og ondsinnet aktivitet. Mangel på regulering av et marked er en sikker invitasjon til mafiavirksomhet til å ta over og styre det. (For eksempel kan sexarbeidere fortelle at de har mottatt trusler per telefon mot periodevis å senke sine priser.)

Et annet viktig poeng er at ressurser ellers brukt på bekjempelse av sexkjøp kan da heller rettes mot virkelige forbrytelser, som menneskehandel.

Finne de riktige strategier

Gjennom å se på slike markedsaspekter kan vi muligens finne bedre strategier mot sexslaveri. Det er ikke urimelig å tenke seg at et godt regulert marked for sexarbeidere ville gjort det såpass ulønnsomt og vanskelig for menneskehandel-relatert mafiavirksomhet at markedet for sexslaveri kunne blitt utkonkurrert.

Det er uansett naivt å tro at man gjennom lovgivning skal kunne fjerne etterspørselen etter sexarbeidere. Det forteller antropologien oss. Og like naivt er det å tro at tilbudet i et fritt samfunn vil forsvinne, gitt tilstedeværelsen av denne etterspørselen. Det forteller økonomisk teori oss.

Sikkert og visst er det iallefall at regulering ville forverret kårene for menneskehandelens bakmenn samt forbedret sexarbeidernes kår betydelig, slik sexkjøpsloven var ment å gjøre, men i praksis feilet.

Publisert på Aftenposten.no 19.06.13

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere