Anders Solli Sal

Alder: 36
  RSS

Om Anders Solli

Masterstudent i filosofi og samfunnsengasjert vitenskapsentusiast.
anderssollisal.com
www.twitter.com/AndersSolliSal

Følgere

En god karikatur

Publisert nesten 8 år siden

Snorre Valen hevder Document.no sin karikatur på forsiden av sitt jubileumsnummer er en åpent rasistisk fremstilling av arabere. Skal vi ta Valen alvorlig, vil det bety den politiske satirens død.

(Snorre Valens innlegg kan leses her.)

For det første er ikke karikaturen rasistisk, den er en ganske nøyaktig karikatur av det den er ment å fremstille, nemlig den arabiske våren. Det er også blitt gjengs å overdrive virkningen slike karikaturer har. Ansett alene er de nokså uskyldige. For det tredje, hva er konsekvensen av et slikt syn? Umuligheten av politisk satire.

Jeg har engasjert meg gjennom hele den arabiske våren for støtte til de demokratiske kreftene som var sterkt tilstede i starten. Dessverre har det utviklet seg i en retning man ikke kan kalle annet enn jævlig – mye på grunn av omverdens mangel på støtte til den demokratiske bevegelsen. Problemene er nå så mange og intrikate at en like blodig fremtidig utvikling virker svært vanskelig å unngå.

La oss ta en titt på karikaturen. Noe som er svært problemfylt og intrikat kalles gjerne en heksegryte. I dette tilfellet den arabiske våren. Som passende nok er illustrert som en heksegryte, med en hop av ingredienser som diktatur, opprør, demokrati, sharialover, fattigdom osv. De mange knoklene under gryten representerer de mange døde som er gått med som resultat av denne gryten. Døden står selv bak og lurer.

Valen skriver at det er en rasistisk fremstilling av arabere. Det er en vanskelig tolkning. Rundt gryten står åpenbart de sterkeste aktørene, de som tjener på katastrofen, og et par til. De sterkeste per nå er gjerne de mest radikale islamistene, enten det er shia eller sunni. De ligner ofte de skjeggete typene. En annen er militærobersten, som Sisi i Egypt, som har tjent seg sterk på kaoset. Hvem er i midten? Iallefall ikke en araber. Grisen – forsåvidt den eneste dehumaniserte – er den vestlige kapitalisten, som passivt ser på og tjener penger på døden. Betegnende, gitt spesielt USAs unnvikende og kyniske rolle. Lengst til høyre ser vi noen av taperne. Offeret, en vanlig, fattig gutt. Og en annen fattig, utsultet mann.

Andre vanlige arabere løper vekk fra det dødelige kaoset, som sett øverst til høyre. Rasistisk? Nei.

Det er lett å overdrive propagandaens rolle. Propagandaen var fremtredende både i nazi-Tyskland, Rwanda og det gamle Jugoslavia, før folkemord ble en virkelighet. Men det er langt derfra til en sterk kausal virkning. Her kommer andre, mye viktigere faktorer inn, som hva slags institusjoner et land har og dets sosioøkonomiske forhold. Ideologi er viktig, men trenger andre faktorer for å bli virkningsfull med tanke på institusjonalisert vold. Tenk bare på dette: Hvor mange land har ikke hatt denne type karikaturer uten å henfalle til de katastrofale tilfellene nevnt ovenfor?

Og hvor vil vi med dette? Skal politisk satire i form av karikaturer bli alle fordømmelsesverdige? Hvordan kan man bedrive politisk satire om politikk, der kulturer og folkegrupper tross alt er viktige, uten å karikere dem? Jeg vil gi Valen en utfordring: Tegn eller beskriv en treffende karikatur av den arabiske vår som ikke, ifølge dine egne kriterier, kan tas for å være "rasistisk". 

Gå til innlegget

Feilaktig sverting av cannabis

Publisert nesten 8 år siden

Olav Drange Moen spør seg om de som vil normalisere cannabis vet hva de driver med. Derimot har ikke Moen tatt høyde for at liberalisering ikke fører til økt forbruk, noe som får hele argumentasjonen til å rakne.

Moens argumenter for å advare mot en legalisering av cannabis er både misvisende og forutsetter premisser som ikke er sanne. Dette gjelder både for skaden ved bruk, koblinger til vold og kriminalitet, og konsekvenser for internasjonal narkotikahandel.

Skadevirkninger

Fra innlegget skulle man tro det er en nær kobling mellom cannabisbruk og schizofreni. Moen refererer til undersøkelser som viser en høyere frekvens av schizofreni hos brukere av cannabis. Men hvor ille er dette, sånn i sum? Slike frekvenstall er ofte misledende.

For eksempel, undersøkelsen som Moen viser til av vernepliktige menn (Zammit et.al), viste at en andel på 0.6% blant ikke-brukere utviklet schizofreni, mot 1.1% i snitt av brukere. Blant brukerne var andelen som utviklet schizofreni slik: Prøvd 2-4 ganger, 1.0%. 5-10 ganger, 1.2 %. Men så, for dem som hadde brukt cannabis 11-50 ganger går andelen ned til samme tall som for ikke-brukere, nemlig 0.6%! Deretter stiger det igjen for dem med (mis)bruk over 50 ganger, opp til 5.7%.

Moen tar dette til inntekt for at schizofreni skyldes cannabisbruk. Men ifølge den samme logikken er det tydeligvis like effektivt med et moderat forbruk dersom man vil unngå å utvikle schizofreni som ikke-bruk, mens enten det å prøve det sjeldne ganger eller bruke det veldig ofte, er verre. Kanskje man heller bør unngå å trekke slike kausale slutninger fra et så tynt datagrunnlag, med et så komplekst samspill av faktorer.

Uansett så er disse tallene for utvikling av schizofreni veldig lave, selv om frekvensen skulle være høyere blant brukere. Og hvis det faktisk var slik – noe vi egentlig har liten grunn til å tro er tilfellet – at cannabisbruk fører til schizofreni, er da ett eller to tilfeller av schizofreni per hundre brukere tilstrekkelig for forbud? Det ville vært uforholdsmessig strengt. (Ha i mente at, for at dette hypotetiske argumentet i det hele tatt skulle være relevant, måtte en legalisering føre til økt forbruk.)

Schizofreni kan forøvrig behandles, og i likhet med andre psykiske lidelser assosiert med cannabisbruk, er de ikke bare svært sjeldne, men også som regel midlertidige. Og som de fleste nok har innsett, trenger ikke en cannabisavhengighet føre til at livet ødelegges, slik Moen svartmaler. Det kan gjøre det for de virkelig uheldige, men da er det gjerne i samspill med en hel rekke andre negative faktorer.

Hvis det først er skadeomfanget som bør gjelde, ser man at cannabisbruk er relativt ufarlig sammenlignet med andre type aktiviteter. Dette gjelder både andre rusmidler, som alkohol, og andre aktiviteter, som idrett, skating og sex. Her bør man være konsekvent.

Det blir også feil bare å se på de (få) uheldige tilfellene. Med i kalkylen må også all den positive og uproblematiske gleden cannabisbruk gir de aller fleste. Veier man det inn, beveger vektskålen seg solid i retning legalisering.

Vold og kriminalitet

Moen nevner tross alt at korrelasjon ikke betyr kausalitet, med tanke på skadevirkninger. Dette gjelder ikke desto mindre her. Å føre en sak for at cannabis fører til økt voldsbruk, fordi cannabisbruken er høyere hos voldelige menn, er virkelig en svak analyse. Folk med lav terskel for kriminalitet og vold har naturligvis også lavere terskel for å bryte narkotikalovgivningen. Her er det et komplekst samspill av mange sosiologiske faktorer - blant annet kriminaliseringen av cannabis.

Men gitt den store overvekten av ikke-voldelige blant cannabisbrukere generelt, fordufter denne håpløse hypotesen om at cannabis skulle gjøre folk voldelige.

Kanskje det svakeste punkt ved argumentene rundt konsekvensene ved bruk, er det underliggende premisset om at forbud fører til mindre bruk. Dette har det blitt gjort mye forskning på, og det ser ikke ut til å være noen sterk korrelasjon mellom forbud og bruk. Vi har derfor grunn til å tro at bruken vil omtrent være konstant. Det betyr at vi allerede lever i det dystopiske samfunnet Moen tegner. Det har gått meg hus forbi.

Legalisering betyr ikke normalisering.

Internasjonal narkotikahandel

Men det aller merkeligste argumentet Moen bruker, er det om internasjonal narkotikahandel. Merkelig fordi dette er kanskje det beste og mest brukte argumentet for legalisering og regulering. Narkotikahandel har, som Moen påpeker, forferdelige globale konsekvenser. Men dette er konsekvenser av en illegal, mafiastyrt, ikke-regulert virksomhet, som omhandler for milliarder av kroner.

En av hovedgrunnene til den trenden i retning liberalisering vi nå ser på verdensbasis – blant annet i Uruguay – er nettopp å få bukt med disse problemene. En regulert liberalisering av narkotika vil ikke bare fjerne makten fra de voldelige smuglerbandene og narkokartellene, men også legge igjen store verdier i statskassa.

En humanisering av narkotikapolitikken er det åpenbare svaret på en narkokrig som like åpenbart har spilt fallitt. 

Gå til innlegget

Lov og moral i verdenssamfunnet

Publisert rundt 8 år siden

Utenriksminister Barth Eide tar feil. Et godt begrunnet unntak, som humanitære intervensjoner uten FN-mandat kan være, er ikke det samme som å akseptere enhver begrunnelse for militære angrep. Og menneskers rettigheter må gå foran staters.

The norm of nonintervention has softened as that of human rights has hardened.

  • Ramesh Tahkur, direktør ved CNND

(Centre for Nuclear Non-proliferation and Disarmament.)

Tilfellet Syria har blitt et kjernepunkt for kanskje de viktigste debatter vi kan føre. Gyldigheten til folkeretten og dens organisatoriske realisering gjennom FN utfordres av stillstand og handlingslammelse Folkeretten er ikke statisk, men dynamisk, dog treg. Vi kan nå være vitne til en lignende forandring i internasjonal lov og praksis lik den som kulminerte i FNs vedtagelse av prinsippet om Responsibility to Protect i 2005.

Her hjemme har skismaet om FN-sporet åpnet seg nok en gang. De tidligere regjeringspartiene fastholder linjen om at enhver maktbruk mot en annen stat må være sanksjonert av FN. Derimot har flere av partiene i den nye regjeringen åpnet opp for legitimiteten, om enn ikke legaliteten, av maktbruk overfor Syria uten FN-mandat. (Dette gjelder blant andre Høyre, Frp og Venstre.) Skismaet har også vist seg i avisdebatten, som den mellom utenriksminister Espen Barth Eide og professor Janne Haaland Matlary i Dagens Næringsliv i månedsskriftet august/september.

Matlary og Barth Eide-korrespondansen

Matlary skriver at å fortsette å insistere på et mandat fra Sikkerhetsrådet etter at Kina og spesielt Russland gang på gang motsetter seg enhver resolusjon, og slik sett "kastrerer" rådet, er å stikke hodet i sanden. Ved bruk av kjemiske våpen må sterke reaksjoner komme. Dersom omverden oppfatter unnfallenhet hos vestmaktene når det kommer til denne type folkerettsbrudd, er det langt verre enn bruk av makt uten FN-mandat.

Barth Eide svarer at det foreligger en klar forventning til at FN vil handle ved entydige funn på bruk av kjemiske våpen (noe som nå foreligger.) Videre påpeker han at et folkerettsbrudd, bruk av kjemiske våpen, ikke medfører at vi ikke lenger trenger å ta hensyn til folkeretten og bryte den, som ved et eventuelt straffeangrep. Nei, ved å følge FN-sporet og sikre oss bred internasjonal forankring skaper vi legitimitet. Dette sporet er også det flertallet av Europas land har valgt - en langt mer pragmatisk enn moralsk form for legitimitet.

Senter for humanitærrett og krigens folkerett

Forskerne Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen (Dagens Næringsliv 9. september) forsvarer FN-sporet og gjentar Barth Eides poeng om at et folkerettsbrudd ikke legitimerer et annet. Men det gis lite tilfredsstillende argumenter for dette forsvaret utover det å henvise til folkeretten og FN-pakten, som om det automatisk var en legitimering. De påpeker at folkerettens forbud mot aggresjon har forandret seg de siste årene, ved at betydningen av selvforsvar er blitt utvidet og tilsvarende svekkelse av forbudet mot aggresjon.

Men fremdeles er det et flertall av stater som ønsker å forholde seg til FN-paktens regler, fremholder forskerne. Og Syria er et slags unntak der ikke FNs økende "moralske" ansvar gjelder. I motsetning til tilfeller der verdenssamfunnet så ut til å enes mot en stat der handling ble ansett som nødvendig – som i Sudan, Kongo, Libya og Elfenbenskysten – er verdenssamfunnet delt når det gjelder Syria. Her skurrer det på det etiske. Er det slik at det moralsk rette, selv i internasjonal politikk, skal være gitt ved et flertall, uavhengig av andre hensyn?

Forskernes forsikringer om at FN også har andre måter å handle på, selv om en resolusjon om maktbruk skulle mangle, har jeg vanskelig for å se er tilstrekkelig. De peker på mandatet til å straffeforfølge krigsforbrytere – som er individer, ikke stater – ved den Internasjonale straffedomstolen. Problemet er imidlertid at da har forbrytelsene allerede skjedd.

Sverre Diesens legalitet vs. legitimitet

4. september skrev general og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i VG om angrep på Syria uten FN-mandat, og foretok den viktige distinksjonen mellom det folkerettslige begrepet legalitet og det moralsk-etiske begrepet legitimitet. En FN-sanksjonert handling – som per definisjon er legal i internasjonal rett – er gjerne også legitim. Men en militæraksjon kan også være legitim uten å være legal, det vil si, en militæraksjon kan være moralsk riktig uten å være FN-sanksjonert.

Samme dag på Dagsnytt 18 ble generalen konfrontert med en vanlig innvending: Men hvem bestemmer hva som er legitimt?

Ingen gjør det. Det er nettopp poenget. Og det er et poeng det er vanskelig å overvurdere viktigheten til. Moralsk legitimitet er uavhengig av både hvem som hevder den og hvilke lover som til enhver tid finnes. Det er vel ikke ulovligheten ved mord som gjør det galt? Vi argumenterer heller for at mord er ulovlig fordi det er moralsk galt.

Verdenssamfunnets lov og moral

Moralfilosofen og ekspert på rettferdig krig, Michael Walzer, skriver at folkeretten har som fundament et paradigme om legalitet, som et nødvendig startpunkt for debatten både om internasjonal lov og moral. Dette grunnlaget er også vel forankret i historisk, internasjonal enighet. Paradigmet oppsummeres i seks punkter: Det finnes et internasjonalt samfunn av uavhengige stater; det finnes en underliggende lov for dette samfunnet, spesielt ment å sikre territoriell integritet og politisk suverenitet; enhver bruk eller trussel om bruk av makt mot en stat konstituerer aggresjon og er en kriminell handling; aggresjon berettiger to typer voldelig respons, i form av selvforsvar for offerstaten og lovhåndhevelse for enhver stat ellers i samfunnet; bare aggresjon kan berettige krig (prinsippet om ikke-intervensjon); og når en aggressor-stat har blitt militært beseiret, kan den også straffes.

Men det er både åpenbart og autoritativt anerkjent at dette paradigmet er utilstrekkelig og visse revisjoner er blitt gjort. Spesielt finnes det tre typer situasjoner der krig anses som rettferdig, foruten selvforsvar utløst ved aggresjon. Dette er 1) ved berettiget løsrivelse, gitt strenge og klare betingelser; 2) når en stats grenser allerede er blitt krysset av en annen stat, selv når denne kryssingen har vært bedt om av en av partene i en borgerkrig, såkalt mot-intervensjon; og 3) tilfellet for humanitær intervensjon, utløst av storstilt brudd på menneskerettighetene, som folkemord, etnisk utrenskning og massakre.

Disse revisjonene er også uttrykket i FN-pakten, dog mer implisitt. Men som Walzer påpeker, begrunnelse for disse unntakene er av moralsk karakter og er slikt sett uavhengige av ulike mandater og resolusjoner. Moralsk legitimitet er den samme med eller uten FNs samtykke.

Motsigelsen i FN-pakten

I sin bok om humanitær intervensjon skriver statsviter Thomas G. Weiss om det samme skiftet i folkeretten de siste par tiårene som Hellestveit og Nydalen nevner, og som bunner i bearbeidelsen av en indre motsigelse i FN-pakten: En motsigelse mellom staters rettigheter og individers rettigheter. Etter nittitallets store folkemord ble behovet for å flytte balansen i individers favør vis-à-vis stater presserende, noe daværende generalsekretær Kofi Annan er kjent for å ha uttrykket i sitt Two Concepts of Sovereignity, nemlig statens suverenitet versus individets suverenitet.

Staters suverenitet er forankret i folkeretten og FN-pakten (artikkel 2). Men gjennom den samme pakten er også alle staters forpliktede til å fremme og å overholde menneskerettigheter og fundamentale friheter (artikkel 1, ledd 2, og i menneskerettserklæringen, artikler 55-56). Disse vil stadig være i konflikt. Av historiske gode grunner har hovedtyngden ligget på staters suverenitet for å sikre internasjonal fred etter verdenskrigene. Men et slikt fokus har åpenbare svakheter og farer, siden det åpner opp for et i praksis carte blanche for en stat å behandle sine borgere etter eget forgodtbefinnende – det ville servert Hitler jødene på et sølvfat. Eller la Milosevic og Assad masseslakte egne befolkninger.

Heldigvis har utviklingen i internasjonal rett – fremmet av moralske hensyn – flyttet balansen i favør individets liv og rettigheter. Og syntesen av denne tilsynelatende motsigelsen er ideen om statens suverenitet som ansvarlighet, assosiert med arbeidet til FN-ambassadør Francis Deng. En stats suverenitet er ikke absolutt, men betinget av dets evne og vilje til å beskytte egen befolkning. I den grad en stat feiler sin ansvarlighet mister det sin suverenitet.

Prinsippet om Responsibility to Protect er en folkerettslig anerkjennelse av denne utviklingen. Men den har en alvorlig skavank, som i dagens tilfelle med Syria, slik det også var tilfellet Kosovo i 1999, underminerer hele dens intenderte funksjon. Som Matlary og andre har påpekt, når vetomakter på utspekulert vis saboterer Sikkerhetsrådets forpliktelser og ansvar, viser det at kriteriet om Sikkerhetsråds-mandat for iverksettelse av R2P-prinsippet er etisk og sikkerhetspolitisk uholdbart.

Hindringer for videre utvikling

Det er selvfølgelig sant at statssuverenitet vil fungere som en forskansning for svake stater mot aggresjon fra sterke stater. Men i dagens verden er statssuvereniteten heller et skalkeskjul for å sikre regimets fortsatte styre, selv om den prisen dets befolkning må betale er urimelig høy.

Vetomaktene Kina og Russland fremholder at en stats indre anliggender utelukkende faller innunder deres egen jurisdiksjon, og henviser gjerne til FN-pakten som berettigelse. Men det er et tendensiøst forsvar, selv legalt sett med hensyn til folkeretten. Forfatterne av pakten var så fremadskuende at de la inn ordene 'som etter sin natur' (ordet 'essentially' på engelsk) i en viktig setning i Paktens andre artikkel, ledd syv, der de avgrenser hva det er som faller helt og holdent innunder statssuverenitetens jurisdiksjon. Av den grunn, og dermed ikke bare på moralsk men også på legalt grunnlag, er individers suverenitet et universelt ansvar ikke engang statssuverenitet kan kue. Dette er alle individer sikret gjennom menneskerettighetene.

Et brudd er et brudd?

Som vi så, henviser både forskerne Hellestveit og Nydalen og utenriksminister Barth Eide til at et brudd ikke kan brukes for å berettige et annet brudd. Som følge av et eventuelt brudd advarer også Barth Eide mot at det kan den føre til at det blir en vane å gå utenom folkeretten: At den "rett" vi tiltar oss senere kan bli påberopt av andre stater med ønske om å bruke militærmakt basert på begrunnelser vi er sterkt uenige i. Dette ville være et skritt vekk fra en internasjonal orden basert på rettsregler. Hellestveit og Nydalen spør illevarslende om vi virkelig ønsker oss tilbake til 1930-tallet.

Her overses det viktigste, nemlig rasjonalen for hvorfor den aktuelle stat ikke lenger er verdig sin suverenitet. Det foreligger alltid et krav, selv i det internasjonale samfunn, for å berettiggjøre og å legitimere former for aggressive handlinger, spesielt med hensyn til humanitære formål.

For tilfellet Syria ville man ha en spesielt sterk sak. Selv det første unntakstilfellet for statssuverenitet om legitim løsrivelse kan bli aktuelt, men la oss her se bort ifra det. Det andre punkt angjeldende mot-intervensjon ved borgerkrig er veldig reelt. Her kan vi se en parallell til et eksempel Walzer bruker. Under den spanske borgerkrigen ga ikke-intervensjonspolitikken til Storbritannia, Frankrike og USA på den ene siden de totalitære maktene på den andre siden - tyskerne og italienerne, muligheten til å flytte maktbalansen på bakken i favør de spanske fascistene. Bytt ut Tyskland og Italia her med Russland og Iran, og parallellen er ganske nøyaktig.

For det tredje unntaket, om humanitær intervensjon utløst av forbrytelser "som ryster menneskehetens samvittighet", finnes det ingen tvil om gyldigheten. Forferdelighetene som utspiller seg i Syria, lidelsene for menneskene der, og de muligheter som finnes for å forandre betingelsene der til det bedre, blir ikke mindre eller mer reelle uten en FN-sanksjon. Legitimiteten til humanitære intervensjoner er alltid den samme, med eller uten FN-mandat. Spørsmålet er hvorvidt legaliteten skal kunne kue en moralsk legitimering eller om heller legalitet bør følge av det som er moralsk legitimt.

To mulige spor fremover

Om dette ser det ut til å være to måter å tenke på. Den ene tviholder på det legale rammeverket med stabilitet som det overordnede mål. Et klassisk FN-spor. Den andre er mer ambisiøs og moralsk selvbevisst.

I rettstenkningen er det vanlig å skille mellom objektiv rett og subjektive syn ellers. Denne to-delingen passer godt inn i det første synet. Et brudd er et brudd, enkelt og greit, nettopp fordi enhver kvalifikasjon av bruddet, ethvert forsøk på legitimere bruddet, vil være av subjektiv karakter. Og det subjektive kan man ikke enes om – det er ditt ord mot mitt. Hva sier loven? Så i den internasjonale fredens navn er forsøk på legitimering utover det legale en fruktesløs geskjeft, en utveksling av subjektive syn uten faste holdepunkter. Det er en viss praktisk realitet i dette synet, men enda klarere er dets potensial for å misbruke de smutthull som finnes i regelverket straffefritt, som i tillegg fører til omverdens handlingslammelse. Humanitære motiver blir noe grunnløst og suspekt, og dermed noe som skys.

Det andre synet går lenger. Det er forskjeller på gode og dårlige begrunnelser. Et godt begrunnet unntak, som humanitære intervensjoner uten FN-mandat er, medfører ikke aksept for enhver begrunnelse overhodet. Det medfører ingen likestilling mellom alle begrunnelser, som om begrunnelser ikke er gjenstand for vurdering og kritikk. Det eksisterer nemlig objektivitet utover det legale. Dette synet vil hegne om denne objektiviteten, både i den etiske verden og i den av fakta. For begge disse livsviktige sfærene er truet av den impliserte relativismen i det første, legalistiske synet.

Allmenngyldige hensyn, som til de universelle menneskerettigheter, går utover det rent subjektive og gir dermed en viss objektiv legitimering vi bevisst og offentlig må anerkjenne. Og der det første synet er tilbøyelig til å kritisere bruk av falske motiver, vil man i dette synet likevel anerkjenne det edle ved humanitære motiver og deres eksistens, og understreke at muligheten for falsk bruk av edle motiver ikke underkjenner at visse motiver likevel er verdt å støtte oppom. I motsetning til det første synet har man her faktisk et etisk rammeverk for å skille de falske fra de ekte humanitære motiver.

Og når det gjelder sakens fakta er det nå så altfor tydelig hvordan disse benektes og manipuleres av visse stater. Russland, som først mente vi måtte vente på FN-undersøkelsen for å kunne si noe om det kjemiske angrepet utenfor Damaskus, sår nå tvil om nettopp FN-rapporten, for fortsatt å kunne holde verden for narr og skruppelløst forsvare sine interesserer.

Nei. To-delingen er falsk. Det er ikke snakk om enten folkerettslige legale hensyn eller subjektive hensyn. I den grad vi anerkjenner individets universelle rettigheter – ikke bare i teorien, men også i praksis – finnes det faktisk rett og galt vi kan argumentere for, og som fordrer alles oppslutning. Et brudd er ikke bare et brudd. Og hvem som har skyld for ulike angrep er ikke opp til enhvers subjektive tolkning.

Nei. Vi ønsker oss ikke tilbake til 1930-tallet, men heller at verden skal utvikle seg i riktig retning.

Referanser:

Thomas G. Weiss: Humanitarian Intervention: Ideas in Action (WCMW - War and Conflict in the Modern World. Polity Press 2007.

Michael Walzer: Just and Unjust Wars: A Moral Argument with Historical Illustrations.Basic Books 2006.

Publisert på Minervanett.no 25.09.13

Gå til innlegget

Assad står bak

Publisert rundt 8 år siden

Ola Tunander og andre sår tvil om hvem som sto bak gassangrepene i Syria. Men bevisene er klare.

Vi er nå midt i opptakten til det som kan bli en vestlig militær inngripen i konflikten i Syria. Samtidig pågår det en informasjonskrig om hva det var som faktisk skjedde, noe som er viktig for vurderingen av det som vil skje videre. Man kan lett få inntrykk at det er en uoversiktlig situasjon, uten tilstrekkelig sikker informasjon til å kunne ta en avgjørelse. Det er en forståelig holdning. Men som jeg vil vise: Dette inntrykket er feil. Evidensen er bortimot så overbevisende som den kan bli.

Men før jeg går gjennom bevisene for at det var Assadregimet som sto bak det kjemiske angrepet den 21. august, med flere tusen døde og skadde, vil jeg tilbakevise de påstandene om at det var opprørerne som sto bak, fordi det ville være i deres interesse.

Ola Tunander og obskure journalisters insinuasjoner
I en kronikk i Dagbladet (30. august) impliserer Ola Tunander fra PRIO at det var opprørerne som sto bak. Hans sak bygger ikke på noen konkret evidens, men på en overfladisk diskusjon (eller synsing) om partenes interesser, en feilslutning fra opptakten til Irakkrigen, en merkverdig påstand tatt ut av løse luften og en kildereferanse som mildt sagt er tendensiøs.

Når det gjelder arven fra Irak vil jeg ikke bruke plass på det. Siden USA tok feil den gangen med henhold til masseødeleggelsesvåpen, burde man heller forvente ekstra påpasselighet hva evidens gjelder. Det gjelder ikke minst fordi den nåværende presidenten var sterkt imot krigen den gang.

I likhet med en annen artikkel som anklager opprørerne for angrepet som nå har blitt mye omtalt i sosial media, (Syrians In Ghouta Claim Saudi-Supplied Rebels Behind Chemical Attack), legger Tunander stor vekt på at dette ikke ville være i Assads interesse, henviser til regimets vellykkede offensiv i sommer og påpeker at opprørerne i desperasjon har svart med et slikt angrep for å fremprovosere vestlig intervensjon. Men at opprørerne var på defensiven er galt når det gjelder Syrias aller viktigste kjerne, nemlig Damaskus. Jeg kommer tilbake til dette.

Tunanders neste påstand er svært merkelig. Han nevner informasjonen som finnes om at syriske styrker har forberedt og flyttet kjemiske våpen i tiden før angrepet, og kommer med følgende erklæring: «Men disse agentene [syriske styrkene] er selvfølgelig ikke lojale mot Assad.» Nei vel? Uten belegg lar han dette stå som siste ord om saken. Jeg mistenker at forskeren her blander sammen den elementære forskjellen mellom ikke nødvendigvis og nødvendigvis ikke. Men det at styrker som er betrodd å hanskes med Assads kjemiske våpen skulle vise seg å være forrædere, og ha stjålet disse våpnene og sammen med opprørere brukt dem i angrepet, fremstår som nærmest umulig gitt den evidens om angrepets natur og opprørernes kapasiteter som jeg vil gå igjennom nedenfor.

Carla del Ponte er ikke det samme som FN
Både Tunander og Gavlak og Ababneh (artikkel nevnt over) siterer Carla del Ponte, fra FNs kommisjon for Syria, til inntekt for at opprørere tidligere skal ha brukt kjemiske våpen. Men del Pontes uttalelse, som forøvrig heller ikke ble begrunnet, speiler ikke hva FN har kommet frem til. (del Ponte er forøvrig en kontroversiell skikkelse i FN, med lignende stunt fra for eksempel krigen i Bosnia.) I en eksplisitt uttalelse tar FN avstand fra hennes påstand, og viser til FNs offisielle konklusjon om at det er blitt brukt kjemiske våpen tidligere i konflikten, men avstår fra å si hvem det er som har brukt dem. (Se også Reuters sak.)

Her må det tillegges at FN faktisk implisitt retter skylden mot regimet ved tidligere kjemiske angrep i Syria. Tatt i betrakting deres mandat, som er å påvise bruk av våpen, ikke hvilken part som er skyldig, er følgende bemerkninger fra FNs rapport fra Syria fra 4. juni i år avslørende. De nevner at Assad-regimet har disse våpnene, det vet vi. For det andre sår rapporten tvil om at opprørere skulle ha kapasitet eller utstyr til å bruke disse kjemiske våpnene.

En populær spøkelsesartikkel
Før vi går videre til vurderingen av den evidensen som foreligger, må vi se litt mer på den nevnte artikkelen, Syrians In Ghouta Claim Saudi-Supplied Rebels Behind Chemical Attack. Artikkelen er publisert via Mint Press News, men så og si ingen informasjon om dette nettstedet er mulig å finne. Mint Press News er obskurt og lite kjent. (Det er ikke engang ført opp på Wikipedia.)

Den ene skribenten Dale Gavlak har skrevet freelance for Associated Press, men det opplyses om at AP ikke har noen tilknytning til denne artikkelen. En Twitter-konto med dette navnet ble også startet dagen før artikkelen ble gitt ut… Gavlak har heller aldri vært i Syria, opplyses det nå. Det fremgikk ikke opprinnelig. Deres mann på bakken, Yahya Ababneh, finnes det nesten ingen informasjon om, utover den som er gitt i artikkelen: en jordansk journaliststudent uten seriøse publiseringer. En Twitterprofil med samme navn finnes, men ved henvendelse svarer denne at han ikke har skrevet artikkelen.

Med dette som intro lover ikke artikkelen godt. Og den innfrir i så måte. Artikkelen baserer seg på en rekke angivelige intervjuer foretatt av personer fra det angrepne området, som hevder saudi-arabisk etterretning egentlig står bak. De skal ha gitt kjemiske våpen til al-Qaida-grupper. Men som artikkelen avslutter med: Informasjonen i denne artikkelen kunne ikke bli verifisert. I tillegg bruker artikkelen samme retoriske knep som Tunander, en antydning om hvilke interesser som ligger bak begivenhetene. Klassisk konspiranoid «journalistikk.»

La oss nå se på hva som finnes av evidens for at Assadregimet står bak angrepet. 

Åpne kilder
Mesteparten av kildene for hva som skjedde er ikke hemmelige, men er helt åpne til alles skue og vurdering. Per 03.09.13 har både USA, Storbritannia og Frankrike publisert etterretningsrapporter. Denne informasjonen kan sammenlignes med alle de åpne kilder som finnes, blant annet gjennom sosiale nettverk både i Syria og utenfor, og opplasting av videoer på Youtube.

Den første statsledelsen som entydig la skyld på regimet, allerede dagen etter angrepet, var den israelske, som sannsynligvis har denne beste Syria-etterretningen. I tillegg til informasjon skaffet gjennom satellittovervåkning, kunne de si seg sikre på grunn av avlytting av radiokommunikasjon. Dette gjelder også USA. Gjennom NSA-avsløringene om overvåkning har vi fått innsikt i deres muligheter til å overvåke det syriske regimet og militære styrker. Tysk etterretning har også gjortliknende funn ved avlytting av samtaler mellom syriske militærtopper og Hizbollah i Libanon. Men uavhengig av hva som har kommet frem gjennom denne mer hemmelige overvåkningen, er evidensen fra de åpne kildene mer enn tilstrekkelige for en dom.

Den skjebnesvangre natten
Angrepet var koordinert og flere steder ble truffet samtidig av tungt skyts, som artilleri og raketter. Lignende angrep har regimet foretatt gjennom hele konflikten, i motsetning til opprørerne som aldri har foretatt angrep av lignende styrke og bruk av tunge våpen og koordinering. Fra flere etterretningshold, blant annet deteksjon fra satellitter, bekreftes det at det foregikk kraftig artilleri- og rakettbeskytning fra regimekontrollerte områder som traff de samme områdene, utenfor regimets kontroll, som vi 90 minutter senere fikk de første rapportene om kjemiske angrep fra. 

Sykehusene flommet så over av ofre, over 3600 personer ble innlagt. Hundrevis av videoer viser ofre med skader man vil forvente fra kjemiske våpen. Hvorvidt det faktisk var kjemiske våpen som ble brukt vil bli bekreftet av FN – og om dette foreligger det svært liten tvil.

Forspilling av bevis
Fra før av hadde ikke FN-utsendingen som var i landet tillatelse til å dra til de berørte områdene. Mandatet deres, avtalt med den syriske stat, var å besøke området der det hadde skjedd kjemiske angrep flere måneder tidligere (og derfor trolig uten gjenværende spor.) I løpet av det første døgnet femdoblet den syriske hær (den konvensjonelle) bombingen av områdene truffet av det kjemiske angrepet. Og i dagene som fulgte, fram til den 26. august, pågikk bombingen av områdene.

Her må man spørre seg: Hvis det faktisk var opprørerne som brukte disse våpnene, hvorfor skulle da den syriske hær bombe nedslagsområdet for det kjemiske angrepet så voldsomt – hvis ikke for å ødelegge bevis?

La oss nå gå enda mer konkret til verks.

Ammunisjonen brukt
En annen åpen kilde, i samarbeid med våpeneksperter fra hele verden, er den prisbelønte bloggen tilElliot Higgins, kjent som Brown Moses. Han har fulgt grundig med på og dokumentert våpenbruken til begge partene gjennom hele konflikten, og er selv ikke blant dem som oppfordrer til intervensjon. I hans sak om angrepet den 21. august konkluderer han med at våpnene, som både kan ha konvensjonelle og kjemiske stridshoder, utelukkende har blitt brukt, og trolig bare kan brukes, av regimets styrker. Det finnes tolv videodokumenterte episoder med bruk av disse våpnene: Samtlige av regimet mot opposisjonsstyrker. Ikke ett dokumentert tilfelle av at opposisjonsstyrkene har brukt dem. (Det finnes et forsøk på en slik videodokumentasjon, men som blir tilbakevist på Higgins’ sedvanlige klare og velbegrunnede måte.)

Av videoene ser man bruk av disse våpnene den 5. august, hvor det også kom rapporter fra sykehus om skader påført av kjemiske våpen, dog i mindre skala. En lege i Damaskus som Higgins selv har snakket med, som også behandlet ofrene den 21. august, forteller om helt like symptomer. Det er også videoer som viser ammunisjon fra selve angrepsdagen, 21. august.

Militærstrategisk bakgrunn – faren fra sør-øst
Som nevnt tidligere, var det ikke slik at Assads hær var på offensiven i de viktige områdene rundt Damaskus. Etter Assads suksesser i de store slagene om Qusair og Homs, var det lett å få inntrykk av en ensidig fremgang for den syriske hæren. Dette er strategisk viktige byer i linjen fra Damaskus til alawitt-områdene ved kystbyen Latakia. Dette inntrykket ble forsterket av all mediedekningen disse seirene fikk, særlig via den syriske stats egne TV-kanal.

Men som forsker Elisabeth O’Bagy ved Institute of War Studies grundig viser: Dette var ikke tilfellet i områdene sør-øst for Damskus – nettopp der de kjemiske angrepene skjedde. I disse områdene, også kjent som Øst-Ghouta, sto opprørerne spesielt sterkt. Forsyningslinjen til Saudi-Arabia er her sterk og relativt uhindret, og i dette området har også antitank- og antiluftsvåpen blitt tatt fra raidede hærbaser. Både tanks, flere helikoptre og fly har blitt skutt ned i dette området nå i juli og august.

I slutten av juli dannet tjuetre forskjellige bataljoner den største koalisjonen noensinne i dette området. En av de sterkeste bataljonene, Ahram al-Sham, har uttalt at de nå sto ved Damaskus’ dører, åpne fra Ghouta og Sør-Damaskus. FSA i Ghouta har også truet med å skyte ned hærens fly dersom de kommer i området. Den 26. juli tok opprørerne kontroll over tre bydeler samtidig, noe de ikke tidligere hadde klart.

Den syriske hær hadde i løpet av sensommeren mistet viktige posisjoner i disse områdene. Overtaket de vanligvis har gjennom flyvåpenet var dem ikke lenger forunt, gitt opprørernes effektive bruk av antiluftvåpen. Konvensjonell artilleribombing, selv om det pågikk konstant, var heller ikke nok til å gi regimets hær det overtaket de trengte. De var kommet i en desperat situasjon, rett ved døren inn til selve hovedstaden.

Assads motiv for bruk av kjemiske våpen
Dette kan forklare bruken av disse ulovlige våpnene. Konvensjonelle våpen fører ikke lenger frem. Flyvåpenet kan ikke brukes. Ved tidligere bruk av kjemiske våpen har ikke verdenssamfunnet reagert – så langt. I tillegg hadde regimet også et sterkt alibi nettopp i kraft av FNs tilstedeværelse.

Tunander spør seg, «Skal vi tro Assad er en militær idiot?» Nei. Det var heller et vågalt, men ganske så smart trekk, strategisk sett. Det meste tydet på at verdenssamfunnet heller ikke nå ville reagere. Og disse fra tidligere relativt små, kjemiske angrepene, kan ha fryktelig demotiverende effekt gjennom at sivilbefolkningen får et motiv for å ta avstand fra opprørerne, som ved sin tilstedeværelse frembringer disse fryktelige konsekvensene.

I tillegg kan bruken av kjemiske våpen sementere hans støtte både hos den religiøse minoriteten Assad selv tilhører og ikke minst hos hans innerste maktsirkel, som nå er hans absolutt viktigste støttespillere for enhver diktators høyeste mål: Å sikre sin fortsatte makt. Og vice versa, den innerste sirkel er nå eksistensielt avhengig av en nådeløs leder, villig til å ofre alt for seieren. (For mer om en diktators psykologiske og taktiske situasjon, les When Chemical Weapons Are Smart Politics, en artikkel med intervju av statsviteren Alastair Smith, medforfatter av boken A Dictator’s Handbook.)

Assad har hele veien strukket strikken, forsiktig, for ikke å fremprovosere en vestlig inngripen. I februar 2012 begynte Assads hær å bruke tungt artilleri i kampen om Homs først da bakkestyrker alene ikke vant frem. Dette begynte smått, deretter tok det seg opp. Først direkte mot opprørernes posisjoner, så mot hele bydeler. Assad ventet foruten fordømmelse ingen internasjonal reaksjon. Det samme skjedde i juni, da opprørere gjorde fremskritt nord for Aleppo og Latakia. Assad tok da for første gang i bruk luftvåpenet sitt. Først kamphelikoptre, så jagere. Ingen internasjonal reaksjon. Assads jagere kunne da bombe brødkøer i Aleppo som om de var fritt vilt. (Les Human Rights Watch-rapport.)

Logikken fortsatte da opprørere ble stadig mer kapable til å skyte ned helikoptre og fly. Nå ble ballistiske missiler brukt, notoriske Scud-missiler. Det første målet var en hærbase okkupert av opprørere. Ingen reaksjon. Deretter ble disse våpnene brukt direkte mot bydeler i Aleppo og Damaskus sist vinter. (Human Righs Watch om bruk av ballistiske missiler.)

Assad var igjen presset. Kjemiske våpen var det neste punkt på listen. Og kjemiske våpen har regimet tidligere brukt. Som nevnt ovenfor, er det implisitt i FNs rapporter at det er regimet som av all sannsynlighet har vært synderen. Og ikke bare ved ett tidligere tilfelle, men mange. Husk igjen det politiske mandatet til FN: De skal ikke tildele skyld. Forståelig nok trodde Assad at han kunne slippe unna også denne gangen. Muligens ble angrepet større enn tilsiktet. Om det strategisk sett var en feilberegning av Assad eller en genistrek, vil de eventuelle reaksjonene vise.

Saken er avgjort
Vi har nå gått igjennom mye, men langt fra alt, av den dokumentasjonen som finnes.

Hva er mest sannsynlig? Er all denne informasjonen falsk og spredd for å bedra publikum, eller har Assad-regimet faktisk har begått disse grusomhetene, som tross alt er småtteri sammenlignet med all den lidelsen regimet har påført sin befolkning på annet vis?

Kanskje vi burde høre på generalmajor Robert Mood når han sier at vi bør aktivt gå inn for å gi opprørerne de fordelene de trenger, for å kunne få en best mulig avslutning på denne konflikten. For slik det ser ut nå, vil dette helvete fortsette og bare bli verre i årene som kommer.

Publisert på Minervanett.no 04.09.13

Gå til innlegget

Helten Nygaard og ytringsfrihet

Publisert rundt 8 år siden

Det er en spesiell sak å måtte kritisere ens helter.

William Nygaard, styreleder i PEN og NRK tidligere forlagsdirektør for Aschehoug, spør i Dagbladet 12.07.13: Gir vi Krekar, Fjordman og Snowden den debattkvalitet de fortjener? I en ellers treffende og viktig kronikk om friheten og demokratiets universelle fordringer er han utydelig på et viktig punkt.

Ytringsfriheten kan og bør forsvares på et sterkere grunnlag. Nygaard ser ut til å ha den grunnleggende relativistiske forståelsen jeg argumenterte mot i mitt innlegg Fritt Ords filtre i Dagbladet 26.06.13. Budskapet mitt var at kontrære stemmer ikke er støtteverdige som sådan dersom de bryter med grunnleggende demokratiske verdier og prinsipper.

Nygaard skriver at mange av kritikere av Fritt Ords støtte til Fjordman ikke maktet å skille prinsipielt mellom følelser om mannens ståsted og Fritt Ords tilskudd til boka, ment å styrke et mer åpent og mer demokratisk samfunn. Og at "en sortering av støttekandidater etter 'akseptabelt' innhold ville umuliggjøre institusjonens eksistens. Å protestere ... viser en manglende forståelse for ytringsfriheten nødvendige krav ... til likebehandling av meningsforskjeller."

Krever ytringsfriheten en likebehandling av meningsforskjeller? Juridisk, ja. Er støtte til alle meningsforskjeller lik støtte til et mer åpent og demokratisk samfunn? Nei. Og det mener heller ikke Nygaard – man kan ane en selvmotsigelse i kronikken.

Nygaard skriver litt tidligere i kronikken at ytringsfrihet "bygger på en prinsipiell dimensjon" og at "rom for verdi-, menings-, og trosforskjeller er en avgjørende grunnverdi". Men han skriver også at dette rommet av forskjeller "forutsetter at både rettspraksis og politiske rammer etterlever vårt offisielle rammeverk". Altså at rommet for forskjellene forutsetter et offisielt rammeverk. Disse rammene er nettopp opptegnet av demokratiet og menneskerettighetene.

Derfor spør jeg Nygaard: Er det slik at alle slags meninger er støtteverdige? Hvis ikke, så vedgår du at det finnes rammer, visse standarder. Dersom jeg ville fremme en politisk ideologi som eksplisitt vil undergrave demokratiet, fjerne ytringsfriheten og – for eksempel – utslette alle jøder, burde da en organisasjon, hvis eksistensgrunn er å fremme demokratiet, gi meg støtte? Hvis ikke, hvorfor ikke?

Her håper jeg det blir tydelig at det finnes standarder, nemlig "den universelle veiviser" Nygaard selv refererer til. Altså er vurdering av innhold på prinsipielt grunnlag – ikke føleri – både mulig og konsekvent i demokratiet og ytringsfrihetens ånd.

William Nygaard er mannen som standhaftig forsvarte ytringsfriheten nesten til døden, mot mørke antidemokratiske krefter. For valget å publisere Salmans Rushdies bok, der andre avsto av feig unnfallenhet og ettergivelse for trusler, ble han i 1993 skutt. Nygaard er fortsatt helt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere