Anders Solli Sal

Alder: 36
  RSS

Om Anders Solli

Masterstudent i filosofi og samfunnsengasjert vitenskapsentusiast.
anderssollisal.com
www.twitter.com/AndersSolliSal

Følgere

Skandinavia i villrede om prostitusjon

Publisert over 7 år siden

Undersøker man den internasjonale debatten om, og de store humanitære organisasjonenes syn på, prostitusjon, innser man hvor i villrede vi er blitt her i Skandinavia. Vi er blitt overbevist mot bedre vitende.

På lederplass i Dagbladet 10. januar kan vi lese om dilemmaet mellom selvbestemmelsesrett over egen kropp og hensynet om å beskytte folk mot skade og utnytting. Videre fastslås det at legaliseringen av bordeller ikke har vist å redusere denne risikoen i noen sterk grad. Hvis sexkjøp legaliseres, må det medføre at salg av sex på gaten er like lovlig som salg av tranpiller.

Påstanden om bordeller er ikke riktig. Selv om introduksjonen av bordeller ikke trenger å gjøre situasjonen for dem fremdeles på gaten bedre, gjør den desidert situasjonen for de som jobbe inne bedre. Det er positivt. Og i mangel av bordeller, ville også disse jobbe på gaten, som er farligere. Bordellene i New Zealand kan trekkes frem som et godt eksempel. Ved god regulering kan sexarbeidere ha mer kontroll over sine arbeidsforhold.

Sammenstillingen med tranpiller stemmer heller ikke. Flere steder der man har avkriminalisert prostitusjon, er gateprostitusjon forbudt eller regulert til visse områder. Uansett, som vi ser i dag, så har ikke sexkjøpsloven stor effekt på gatesalget.

Fokuset på skade og utnytting derimot, og å veie disse mot prinsippet om selvbestemmelse, er jeg helt enig i. Men her er jeg overbevist om at de store humanitære organisasjonene har rett og den nordiske modellen tar feil.

For FN, Verd ens helseorganisasjon, Amnesty International og Human Rights Watch, anbefaler alle avkriminalisering. Dette baseres ikke bare på en respekt for menneskerettighetene, det at kriminalisering er problematisk med hensyn på disse. Det gjelder også spesielt kampen mot trafficking (og HIV/Aids-spredning) – stikk i strid med "den nordiske modellen."

Aziza Ahmed, jusprofessor og ekspert på feltet, skrev denne uken i Foreign Policy, Think Again: Prostitution, om hvordan kriminalisering fører til forverring i kampen mot trafficking og tvangsprostitusjon, og hvordan avkriminalisering er essensielt for bekjempelsen av dette. Spesielt går kriminalisering utover kvinnene selv. Dette er også konklusjonen tilJVR Prasada Rao, spesialutsending i FN. Han advarer også mot de dårlige konsekvenser et uklart skille mellom menneskehandel og sexarbeid gir opphav til. Internasjonalt fører det til en brutal behandling av traffikerte personer. Dette viktige skillet anfekter også Amnesty International som et av hovedpunktene deres mot kriminalisering av prostitusjon. Amnesty mener videre at en kriminalisering bryter med internasjonale rettstandarer.

Dette problemet belyses nå i England. The Guardian skriver 19. januar om den rumenske sexarbeideren Mariana Popa som ble drept i kjølvannet av en politiintensivering av raid mot bordeller og prostitusjonsgater. Flere høystående politisjefer går nå ut med sterk kritikk mot denne strategien, mener den er utdatert og at den gjør situasjonen for sexarbeidere farligere. Kvinnene må få lov til å jobbe inne og sammen.

Det er på tide vi gjør som de største humanitære organisasjonene anbefaler og flytter fokuset fra kamp mot prostitusjon, til kamp mot tvangsprostitusjon, og kutter ut stigmatiseringen mot sexarbeidere en gang for alle.

Gå til innlegget

Galt å ville prostitusjon til livs

Publisert over 7 år siden

Det er på tide at vi enes om at det er tvang vi vil til livs, og at vi ikke vil ofre menneskerettighetsverdier på prostitusjonsbekjempelsens alter.

Ane Stø, leder av kvinnegruppa Ottar angriper dem som problematiserer sexkjøpsloven i sin kronikk Skal vi akseptere slaveri. I mitt svar på dette trakk jeg frem fattigdom og mangel på bedre alternativer som viktige faktorer for hvorfor mange kvinner selger sex – spesielt kvinner fra andre steder enn rike Norden. Denne ganske ukontroversielle forklaringen benekter Ane Stø i sitt motsvar til meg. Grunnen er heller menns diskriminerende holdninger til kvinner. Er det virkelig en god forklaring?

Bare i det tilfellet du som prostituert ikke selv har valgt å selge sex, og bare i den grad du som prostituert er blitt tvunget inn i det, fortjener du Kvinnebevegelsens anerkjennelse og dyrt kjøpte 'omsorg'.

Men det ikke bare de radikale feministenes standpunkt som er problematisk. Når det gjelder prostitusjon har nærmere hele det politiske spekteret blitt trollbundet av en prinsippløs og uheldig tenkning. For sålenge det er et mål i seg selv å bli kvitt prostitusjon, så kan man ikke samtidig respektere de involvertes integritet og frihet. Det er på tide vi blir klar over de etiske implikasjonene av dette synet på prostitusjon.

Mer om dette nedenfor. Først noen ord om Ane Støs motsvar til mitt innlegg.

Rapporter hit og dit

Stø skriver at det ikke alltid er utstyret det kommer an på, men hvordan du bruker det. Smigret over å få utstyret mitt nevnt av Ottarlederen, må jeg likevel kontre hennes anklage om at jeg ikke kan tyde referansene mine. For hvis Stø kunne lese, ville hun se at jeg ikke hevder at prostitusjonen i New Zealand er gått ned. Jeg skriver at rapporten konkluderer med at den ikke har vokst.

Stø ramser så opp en del problemer som fortsatt hefter ved prostitusjonen i New Zealand. Det som ikke forklares, er hvordan disse problemene kommer av legaliseringen. De positive følgene for sexarbeiderne selv, hoppes det glatt og forutsigbart over.

Ane Stø skriver videre at de prostituerte i Tyskland må «registrere seg» for å få rett til helseforsikring og sosialstønad. Dette stemmer ikke. Det var tidligere et krav, men er det ikke lenger takket være den nye loven. Det som derimot fortsatt er problematisk, og som kan forbedres, er arbeidsbetingelser og -forhold mellom arbeidsgiver og -taker hos bordeller. Det at så få registrerer seg kommer av to forhold: de fleste jobber free lance(selvstendig næringsdrivende) og er ikke lenge på samme arbeidssted, samt at de fleste prostituerte foretrekker å registrere seg som massøser, dansere eller lignende. (I følge forsker på tysk prostitusjon, Sonja Dolinsek, personlig korrespondanse.)

At det skulle være en stor politisk konsensus i Tyskland om at lovendringen, deriblant legalisering av bordeller, skulle ha forverret situasjonen, er helt feil. Det er generell enighet om mer og bedre regulering. Bortsett fra den radikale feministen og forfatteren Alice Schwarzer, er det så og si ingen med innflytelse som er for å bekjempe prostitusjon som sådan.

Det er fortsatt problemer heftet ved prostitusjon i Tyskland. Men her er det ikke belegg for å hevde disse er konsekvenser av den utvidede loven á 2002. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, er det flere delstater som ikke eller bare delvis har implementert den nye loven. Hvordan politiet håndhever loven varierer også stort fra sted til sted.

Det som er enda mindre klart – og som ikke kan tas som en selvfølge – er at det ville vært bedre under kriminalisering. Her må vi velge mellom to hovedstrategier. Enten anerkjenne rettighetene til, og samarbeide med, sexarbeiderne for stadig å forbedre forholdene gjennom ulike tiltak og reguleringer. Eller kriminalisere jobben deres, ha et lovverk som eksplisitt ikke anerkjenner deres arbeid og rettigheter, og systematisk jobber mot dem.

For hver rapport som viser dårlige følger ved avkriminalisering, finnes det en rapport som viser tilsvarende gode følger. Derfor kunne vi fortsette å kaste rapporter frem og tilbake, noe som ikke ville være særlig konstruktivt. Ikke alle rapporter og forskning er like gode, selvsagt. Men det finner vi ikke ut av her.

Et forsvar for slaveriet?

Et tema så empirisk komplekst som prostitusjon krever en svært høy grad av begrepslig presisjon. Dette blir vanskelig når man på unøyaktig vis definererprostitusjon som «kjøp av av kvinnekropper» eller som «vold mot kvinner». En mann som behandler en sexarbeider på en ordentlig måte er ingen overgriper. En mann som overgriper seg på en sexarbeider, han er en overgriper.

Hovedargumentet til Stø er også det svakeste ved svaret hennes. Hun mener det er å forsvare slaveri å hevde at fattigdom er en viktig faktor for at kvinner selger sex, og å påpeke problemet ved bare å flytte menneskehandel til et annet sted, feie det under en annens teppe, ved å gjøre det vanskeligere her i Norge. Stø spør retorisk om dette ikke er min løsning på hele fattigdomsproblematikken: «Slavene slipper å sulte, de blir både gitt mat og tatt vare på». Og hun har faktisk helt rett.

Jeg skulle ønske alle sexmigranter hadde bedre alternativer i sitt hjemland eller bedre muligheter her i Norge. Men gitt at verden ikke er ideell, så er det selvfølgelig bedre at sexmigranter kan selge sex i Norge, og i så trygge omgivelser som mulig, enn at de ikke kan gjøre det de anser som sitt beste eller minst ille alternativ.

Det samme kan sies om fattige arbeidsinnvandrere i andre yrker. Også der finnes det menneskehandel, utnyttelse og uheldige kår. Vi ville ikke finne på å kriminalisere disse yrkene av den grunn. Og det burde være klart at å forsøke å løse dette ved å stenge grensene, gi dem mindre rettigheter og gjøre livene deres vanskeligere, er helt feil. Hvis det gjør meg til en «slaveriforsvarer», så får det bare være.

Når det gjelder fattigdom og nød, og relatert migrasjon, må vi innse at migranters ankomst her i rike nord er enden av en lang årsaksrekke. Hovedårsakene er lokale forhold. Mangel på arbeid og gode muligheter. Deretter de forskjellige veiene som finnes ut av landet, noen bedre enn andre. Etter reisen, er det migrasjonsmyndighetene ved grensen. Tilslutt er det hvordan de blir behandlet i deres nye samfunn. Derfor vil effektene av forandringer vi gjør her i landet være ganske så begrensede med hensyn på dette mangefasetterte problemkomplekset. Spesielt forsøk på holdningsendringer.

Holdningsendring – en pseudoløsning

For hva er alternativet? Her er Stø stum. Bortsett fra at dersom menn forandrer sine holdninger til kvinner, så vil prostitusjon og tvangsprostitusjon forsvinne. Dette er like urealistisk som det er urimelig. Men først og fremst har det et premiss som ikke er sant: Det er ikke dårlig syn på kvinner som kategorisk får menn til kjøpe sex. Det kan selvfølgelig være sant for noen menn, men det er betegnende for denne obskure tenkningen at man bruker slike tendensiøse vendinger. Oppsøker man en prostituert, så er det gjerne av sexlyst, ikke en kvinnefiendtlig holdning. En stor andel sexkunder er enkemenn og fraskilte. Flere er eldre. Dersom disse ikke får etablert et konsvensjonelt forhold til en kvinne, av mange mulige grunner, så skal de leve i sølibat. Det er implikasjonen av vårt gjengse syn.

Siden det faktisk er et skille mellom prostitusjon og tvangsprostitusjon, mellom sexarbeid og sexslaveri, så vil ikke menns tilbøyelighet til å kjøpe sex forsvinne ved moralsk opplysende holdningsendring.

Dette er fordi det ikke er noe iboende galt ved å betale for sex. Og i et fritt samfunn, hvor det da alltid vil ligge en nisje - spesielt for kvinner – å tjene økonomisk på dette, så vil sexsalg skje. Å ville forsøke å hindre dette er en autoritær og illiberal refleks, rester av patriarkalske fordommer og feministiske misforståelser det er på tide å frigjøre oss fra.

Utrydde etterspørselen – en ønskedrøm

Vi har sett at ønskedrømmen å eliminere etterspørselen er grunnleggende problematisk. Den litt mildere strategien, å ville senke etterspørselen gjennom holdningsendringer, ved hjelp av å forby kjøp av sex, har også problemer. Det kan hende at kriminalisering senker etterspørselen noe. (Apropos dette har Vårt LandDagsavisen og Universitas tolket forsker Andres Kotsadam upresist. Sexkjøp rapportert til bekjente har sunket i Norge. Stigmaet som følger kriminalisering kan være grunnen til det, like mye som en faktisk nedgang i kjøp.)

På den andre siden er det ikke sikkert etterspørsel styrer tilbudet slik vi antar i dette tilfellet. Ifølge utviklingsøkonomisk teori har vi grunn til å tro at prostitusjon (tilbudet) faktisk kan øke av minsket etterspørsel (som vi her antar skyldes lovforbud.) Hvis vi fokuserer på de som har det vanskeligst og antar at disse prostituerte har få eller ingen alternativer, og videre antar at den tiden de prostituerte bruker på å selge sex, er en trade off mellom å tjene inntekten de trenger og å gjøre andre nødvendige ting (som familie, skole osv.). Da følger det at mengden prostitusjon faktisk øker med minsket etterspørsel. I slike situasjoner vil senket etterspørsel bare føre til at prostituerte må jobbe mer.

Dette er ikke ment som en konklusjon. Det viser heller at vi ikke kan ta for gitt at prostitusjon og etterspørsel henger så enkelt sammen som vi tror – det er nok heller langt mer komplekst og indirekte.

Hvor er menneskerettighetene, hvor er friheten?

Tilslutt vil jeg kritisere, ikke bare Ane Stø og radikalfeministene, men bortimot hele det politiske etablissementet. Jeg var inne på dette innledningsvis, at man ikke kan ønske prostitusjonen til livs og samtidig anerkjenne menneskers integritet og grunnleggende friheter.

Jan Arild Snoen påpekte nylig i sitt innlegg om Kristelig Høyreparti hvordan frihetsaspektet i prostitusjonsdebatten nærmest er helt fraværende. Dette er skammelig, og viser hvor liten betydning liberale verdier har i den offisielle prostitusjonsdiskursen.

En form for gruppetenkning og  tilhørende politikk råder og forkludrer måten vi tilnærmer oss prostitusjon. Individet som handlende subjekt inkluderes ikke.

Fokuset dreier om hele grupper, om samfunnet, om kollektivet – på bekostning av individets integritet. «Vi som samfunn ønsker oss ikke ditt og datt.»

Mitt perspektiv vil helt sikkert oppfattes som «liberalistisk» eller høyredreid, men når det gjelder prostitusjon så er det faktisk hele vår politiske konsensus som ute å kjøre og ikke jeg som er radikal. Igjen vil jeg bruke de store humanitære hjelpeorganisasjonene og sette temaet i et globalt perspektiv for å illustrere dette. I motsetning til våre politiske partier så styres disse etter visse prinsipper som ingen populisme kan få dem bort ifra. Prinsipper som menneskerettighetene.

Da en politiker i Skottland prøvde å snike inn Amnesty International sin støtte for et lovforslag om å forby sexkjøp, ble det oppdaget sentralt i organisasjonen. Deres protest og begrunnelse er vel verdt å merke seg. Deres offisielle og generelle standpunkt er overensstemmelse med internasjonale menneskerettsstandarder. For dem betyr det eksplisitt:

  1. Ingen kriminalisering av sexarbeidere.
  2. Ingen kriminalisering av sex mellom samtykkende personer.
  3. Holde sexarbeid og menneskehandel adskilt.

Amnesty International anerkjenner altså salg av sex som arbeid på basis av menneskerettighetene.

Når våre politikere sier de vil prostitusjon til livs så krenker de dermed disse rettighetene til personene involvert. Og ved å krenke disse rettighetene, krenker de også personene. Derfor er politikere på kant med menneskerettighetene når de sier de vil prostitusjon til livs.

De vil bestemme at andre ikke skal få lov til å gjøre visse aktiviteter, selv om disse aktivitetene ikke skader dem selv eller andre. Og med hvilken rett kan politikere gjøre det?

I tillegg til hva som vil komme frem i sommerens evaluering av sexkjøpsloven, er det viktig å ha med slike grunnleggende etiske hensyn. Heldigvis har jeg blitt forsikret av Justisdepartementet at stortingsmeldingen som skal komme i kjølvannet av evalueringen også vil ta med slike hensyn (hensyn som er utenfor evalueringens mandat.)

Når en betydelig del av vår politiske konsensus er i strid med verdigrunnlaget til organisasjoner som Amnesty International, burde det få oss til å stoppe opp og tenke oss om. Internasjonalt finnes det en voksende konsensus om at avkriminalisering er veien å gå, med bekjempelse av trafficking som en viktig del av begrunnelsen, samt behovet for å skille sexarbeid og tvangsprostitusjon. Dette gjelder også med hensyn påspredning av kjønnsykdommer. (Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, så gjelder dette også FN, WHO og Human Rights Watch.)

På tide å legge kampen mot prostitusjon død

Er det ikke på tide vi anerkjenner distinksjonen mellom tvangsprostitusjon og prostitusjon? Er det ikke på tide vi enes om at det er tvangen vi vil til livs, og enes om at vi ikke vil ofre menneskerettighetsverdier på prostitusjonsbekjempelsens alter?

Her ser vi hvorfor den liberale tilnærmingen er den rette: Den er i tråd med menneskerettighetene.

På bakgrunn av dette vil jeg kreve av enhver politiker, som en garanti på at de genuint respekterer disse verdiene, at de heretter vet hvilket ord de må putte 'tvang' foran, i sine erklæringer om hva de vil til livs.

Publisert på Aftenposten.no 22.01.14

Gå til innlegget

Sexsalg er som regel ikke slaveri

Publisert over 7 år siden

Perspektivet der salg av sex er definert som salg av kvinner, menneskehandel eller slaveri stemmer ikke overens med virkeligheten.

Det er på tide vi legger et visst perspektiv på prostitusjonsdebatten død. Perspektivet der all eller mesteparten av salg av sex er definert som salg av kvinner, menneskehandel eller slaveri. Dette perspektivet stemmer ikke overens med virkeligheten. Det gjør tenkningen vår rundt det og debatten om det mindre presis, hvilket igjen går utover dem som trenger vår respekt og beskyttelse.

Ane Stø, leder av kvinnegruppa Ottar, fyrer løs mot dem som problematiserer sexkjøpsloven i sin kronikk, betegnende kalt Skal vi akseptere slaveri? I tillegg til å beskylde de prostituertes interesseorganisasjon PION for delvis å bestå av halliker, kommer hun med en rekke påstander med ingen eller liten rot i virkeligheten – noe hun selv anklager sine meningsmotstandere for. Passende nok er kronikken hennes uten en eneste referanse.

Sexsalg i New Zealand

Hege Grostad har klokelig satt fokus på hvordan prostitusjon foregår i New Zealand, som avkriminaliserte prostitusjon i 2003, et land som i dette henseende kan ses på som et foregangsland. Som fra løse luften påstår Ane Stø at «myndighetene fortviler over en eksplosjon av barneprostitusjon, kriminalitet og menneskehandel». Myndighetenes egen rapport fra 2008 konkluderer derimot med at det ikke finnes evidens for kritikernes anklager. Omfanget på prostitusjon har ikke økt og immigrasjonsmyndighetene hadde ikke hatt ett eneste tilfelle av trafficking.

Hvor kommer disse ideene fra? Et lignende tilfelle har vi fra den kjente legaliseringsmotstanderen Melissa Farley, som i The Economist påsto, uten en eneste referanse, at etter avkriminaliseringen hadde markedet florert helt ut av kontroll, og at i byen Auckland hadde gateprostitusjonen økt med 200-400 prosent. I myndighetenes egen rapport fra 2008 ble det svart på hennes påstand: Tallene visste ikke en slik økning, men heller en liten nedgang.

Ellers er avkriminaliseringen godt støttet av de prostituerte selv, og i dag er fordelene enda klarere. Cathrine Healey, nasjonalkoordinator ved the New Zealand Prostitution Collective og medredaktør av boken Taking the Crime out of Sex Work: New Zealand Sex Workers' Fight for Decriminalisation(2010), skrev i fjor at avkriminalseringen er vellykket og har en rekke meritter. Økt tillit mellom sexarbeidere og politi, noe politiet anser som viktig i arbeidet for å forebygge vold.

Ved å gi sexarbeidere bedre rettigheter, har loven forsterket sexarbeidernes mulighet til selv å velge de kårene de jobber under og til å velge sine klienter etter eget ønske.

Fortsatt er ikke anklagene om økt trafficking underbygget av politiets egne tall. New Zealands spesifikke avkriminaliseringsstrategi har ført til økte standarder for sikkerhet og gode kår, noe som gir både sexarbeidere og kunder forbedrede muligheter til å si ifra om mistenkelige forhold.

Av debatten i Skandinavia kan man lett få inntrykk at kriminalisering er en forutsetning for tiltak rettet mot å bistå eller å hjelpe prostituerte. Men i New Zealand samarbeider både myndigheter og frivillige organisasjoner om hjelpetiltak, spesielt rettet mot unge, med bedre rammevilkår da sexarbeidere ikke er delvis kriminaliserte, men har styrkede rettigheter. Stigma mot sexarbeidere er fortsatt et problem. Men antar man at loven har en holdningsendrende effekt, kan vi forvente at dette vil bedre seg med tiden.

Tyskland – hvor legalisering ikke er kommet langt nok

Ane Stø ser også ut til å ha lite tro på legaliseringen i Tyskland og hevder at «det er skapt en stor illegal industri i skjul av de lovlige bordellene». Men lite tyder på at forholdene har blitt verre i Tyskland, heller bedre. Lovendringen i 2002 ga også her sexarbeidere styrkede rettigheter. Sexarbeidere fikk økte rettigheter vis-á-vis klientene, for eksempel retten til å saksøke kunder som ikke betalte. Også i bordellene fikk de økte rettigheter, da de ved lov er sikret retten til å velge hvilke tjenester de vil selge til hvilke kunder. I tillegg til dette fikk de rett til helseforsikring og sosialstønad. (En god gjennomgang her.) Dette er altså en utvikling Ottar-lederen anser som problematisk.

Hvordan er det så med trafficking i Tyskland? Lovendringen forsterket også lovverket mot denne typen forbrytelser (sammenlign §232 med §180b). Og de siste årene har det vært en jevn nedgang i antall traffickingsaker, ifølge myndighetenes egen statistikk.

Legalisering er ikke problemet i Tyskland. Prostitusjon har her vært lovlig siden 1927.

Problemet er heller at den ikke er vært konsekvent implementert. Moralske kvaler har ført til at flere delstater ikke har implementert lovendringene fra 2002. Rebecca Pates, statsviter ved universitetet i Leipzig, hevder dette er tilfellet i delstatene Bayern og Sachsen. Funnene hennes bekreftes av en offisiell rapport levert av myndighetene, som konkluderer med at tilkortkommenheter skyldes manglende implementering av loven og ikke legalisering som sådan.

Men loven er likevel ikke ideell. Det er fortsatt ulovlig for personer fra land utenfor EU å selge sex. Dette er uheldig med tanke på trafficking, da ofre gjerne er fra den tredje verden. At de er ekskludert fra loven gjør at denne sårbare gruppen er uten den samme beskyttelsen. Her burde de stille på lik linje.

Så hva med Skandinavia?

Sverige kom i 2010 med en rapport som skulle evaluere sexkjøpsloven fra 1999 og dens effekter. Som var tilfellet i Norge, ble loven trumfet gjennom uten å høre på dem loven gjaldt, de prostituerte, men heller ikke relevante organisasjoner eller fagpersoner. I den internasjonale engelske versjonen kan man innledningsvis lese at mandatet for rapporten har som utgangspunkt at «... the purchase of sexual service is to remain criminalized». Denne moralske dommen er betegnende for det lave kravet rapporten har til evidens for å underbygge sine påstander.

Advokat og jusprofessor Ann Jordan, direktør ved Initiative Against Trafficking in Persons, en frivillig organisasjon i tett samarbeid med FN, er langt fra den eneste som har kommet med bitende kritikk av den svenske sexkjøpsloven, og spesielt den svenske rapporten fra 2010. Problemet er at myndighetene ikke klarer å underbygge et eneste av sine angivelige positive funn. (Se også her.)

Den viser ikke at prostitusjonen er gått ned. I 2010-rapporten står det at de mener det er «rimelig å anta» at prostitusjonen hadde steget om det ikke var for sexkjøpsloven. Videre postuleres det, uten belegg, at kriminalisering dermed har bidratt til å bekjempe prostitusjon. Myndighetenes rapport fra 2007 er mer ærlig og dermed mindre positiv. Her vedkjennes det at de ikke kan svare på om prostitusjon er gått ned eller opp. Derimot ser de at gateprostitusjon er på vei tilbake som før, etter en liten nedgang rett etter loven ble innført (side 63). Den samme tendensen vi så i Norge. (Se Kristian Tonning Riises Civita-rapport, side 5.) Den svenske rapporten vedgår også at andelen prostituerte som er innvandrere har økt (side 20). Siden mange av disse antagelig er illegale innvandrere, og sexkjøp er forbudt, må de holde seg unna politiets øyne og dermed befinne seg mer utrygge omgivelser.

Ottar-lederen og andre har berømmet Sveriges sosiale eksperiment ved at det kan vises til en halvering av antallet gateprostituerte. Er dette nødvendigvis gode nyheter?

Rapporten antar videre at denne halveringen er reell, det vil si at de prostituerte ikke bare har skiftet arena. Men er det troverdig? Forsker Elisabeth Bernstein (Uni. Of Chicago Antallet thaimassasjeinstitutter, som politiet mener selger seksuelle tjenester, har økt fra 90 i 2009 til rundt 450 tre år senerePress 2007), som har forsket på svenske sexarbeidere, skriver at de prostituerte forteller at de har endret måten å ha kontakt med kundene på, de har gått mer over til bruk av mobiltelefon og internett. Dette korresponderer godt med utviklingen her i Norge. Ifølge en svensk politirapport fra i fjor foregår nemlig mesteparten av sexsalget nå over internett, og at de ikke har oversikt over dette markedet, da det ikke overvåkes.

En annen svensk politirapport også fra i fjor, Trafficking in human beings for sexual and other purposes, kommer med funn som er spesielt interessante, gitt det positive inntrykket man ellers får om svensk prostitusjon. Det mest overraskende funnet er at antallet thaimassasjeinstitutter, som politiet mener selger seksuelle tjenester, har økt fra 90 i 2009 til rundt 450 tre år senere! Videre avkrefter rapporten en annen påstått egenskap ved lovforbudet. Det ble advart om at et forbud ville gjøre markedet for menneskehandel mindre synlig. Til dette har det av forbudsforsvarere ofte blitt svart at «hvis kundene kan finne dem, kan også vi det». Politirapporten er uenig. De sier det er vanskelig å beregne hvor mange tilfeller av trafficking de har, og vanskelig å finne ofrene (seksjon 3.1.).

Endrede holdninger eller senket antall kunder?

Svenske myndigheter, Ane Stø og andre mener også at sexkjøpsloven har endret holdninger til sexkjøp i Sverige og at antallet kunder har sunket. Ane Stø skriver at antallet kunder har sunket fra 13 prosent i 1996 til 8 prosent i 2008 og at dette skyldes «en økt bevissthet ... om at kjøp av sex og kropp(!) er grunnleggende galt». Dette har man ikke grunnlag for å si, ifølge Jari Kousmannen, som foretok selve undersøkelsen. Han sier man ikke kan konkludere med en nedgang, svarprosenten var for lav, og undersøkelsen sier heller ingenting om hvorfor svenske menn kjøper eller ikke kjøper sex. Hvordan Stø da vet dette, aner ikke jeg.

Den svenske støtten til loven er fremdeles høy, dog litt lavere blant menn i 2008 siden loven kom (Kousmannen). Hos kvinner er støtten vært tilnærmet konstant.

Interessant her er at flertallet av kvinner også synes sexsalg bør forbys. Andelen menn var cirka halvparten.

Loven ser dermed ikke ut til å ha ført til en overføring av stigma fra kvinnene til menn. Kvinner har fortsatt et negativt syn på de prostituerte, noe som er underlig, gitt rasjonalen om at prostitusjon er vold mot kvinner. Om ønsket om også å kriminalisere kvinnene er en effekt av stigmaet loven opprettholder eller kankje et ønske om likestilling for loven, er usikkert.

Er mindre menneskehandel nødvendigvis bra?

Sexslaveriet som kan følge av menneskehandel er noe av verste mennesker kan utsettes for. Det fordrer at vi er ekstra krevende til innsatsen for å bekjempe det. Uheldigvis er begrepet upresist i sin vanlige bruk, slik at det inkluderer mer enn det vi vil ha til livs.

Man blander menneskehandel, menneskesmugling og prostitusjon sammen i én røre. Spesielt viktig er det at tvang, misbruk eller frihetsberøvelse ikke er nødvendig kriterier for å kalles menneskehandel.

At kvinner kommer fra land som er fattigere enn Norge – som er omtrent alle land – og at de har fått hjelp av en tredjepart er alt som skal til. At kvinner har reist hit med vitende vilje for å selge sex, forandrer ingenting. Det er en alvorlig svakhet. En nylig domkjennelse, der en kvinne fra Nigeria ble frifunnet for tiltale om menneskehandel, illustrerer dette godt: «At mange kvinner i Afrika lever under vanskelige økonomiske forhold og av forskjellige grunner havner i prostitusjon, innebærer ikke i seg selv at det foreligger et 'misbruk av sårbar situasjon' i lovens forstand. Det kreves en noe mer konkret nødsituasjon.»

De fleste kvinner som drar fra fattige til rike land for å selge sex, blir ikke tvunget inn i sexslaveri. Konferansen Intimate Migrationsarrangert ved Roskilde Universitet i fjor, samlet en skare forskere og eksperter på sexsalg og migrasjon. Deres resultater peker ganske entydig på at de fleste sexmigranter gjør det frivillig i søken etter et bedre liv og velstand, og for å forsørge sine familier. Forskernes anbefalinger er å behandle dem som arbeidsmigranter og å avkriminalisere prostitusjon. At det finnes reelle ofre for trafficking forandrer ikke på dette.

Les også: Bjørn Stærks kronikk Sexarbeiderne ber om ordet

Tvetydigheten i menneskehandelbegrepet, at den også rommer frivillige sexmigranter, blir også et problem i ellers veldig god forskning. Økonomene Niklas Jakobsson og Andreas Kotsadam har forsket på menneskehandel og lovgivning i Europa, og kan vise at prostituerte tenderer å dra dit hvor lovgivning er mer liberal. Dette tas til inntekt for å vise at strengere lover minsker menneskehandelen til landet. Men hvorvidt dette gjelder spesifikt for ofre for menneskehandel kan vi si lite om, siden begrepet ikke skiller mellom tvang og frivillige tilfeller. Sverige brukes som et spesialtilfelle å teste deres generelle teori på. Dessverre er tallene de bruker her de samme som er kritiseres ovenfor. (Se også Clausen 2007.)

Det betyr ikke at Jakobsson og Kotsadam tar feil om at strengere lovgivning gir færre ofre for menneskehandel til landet. Men selv om det skulle være slik, at forbud fører til at færre ofre ankommer landet, så har vi ikke dermed grunn til å være fornøyde, hvis målet vårt er å hjelpe disse ofrene. Dette vedgår også Jakobsson og Kotsadam, at et lavere traffickingtall ikke trenger å bety økt velferd.

Problemet er at lavere antall ofre til et sted, antageligvis betyr flere ofre et annet sted. Vi har ingen grunn til å tro at det fører til færre ofre, eller prostituerte generelt, totalt sett.

Slik de prostituerte i Sverige og Norge endret sin måte å jobbe på eller arena da sexkjøp ble forbudt, er disse kvinnene, det reduserte antallet ett sted, enten gjemt bort eller dratt til et annet, verre sted. Bare utopister vil tro at det betyr at de har det bedre.

Vi bør høre på FN

Jeg er fullstendig enig med Ane Stø på ett punkt, og det er behovet for å hjelpe ofre for menneskehandel med tilbud om opphold i landet, og hjelp til bolig, arbeid og anerkjennelse. Men der hun ikke vil anerkjenne sexmigranter som sexarbeidere, ønsker jeg at vi anerkjenner og respekterer også dem. Og vi bør styrke dem med økte rettigheter og ha lover som gjør det lettere for dem, ikke vanskeligere.

Hvorfor vil vi her i Skandinavia eksperimentere med politikk som er stikk i strid med rådende kunnskap på området? Når store organisasjoner som FN (samt WHO, Amnesty International og Human Rights Watch) etter omfattende global forskning på området, sammen med eksperter på trafficking og HIV/AIDS, anbefaler avkriminalisering, styrking av sexarbeideres rettigheter og påpeker viktigheten av å skille mellom sexmigrasjon og trafficking – hvorfor skulle vi gjøre annerledes her?

 

Publisert på Aftenposten.no 15.01.14

Gå til innlegget

Flyktninger, sexkjøp og grenser

Publisert over 7 år siden

Vi innser at vi ikke hjelper flyktninger ved å stenge grensene ett sted. At antallet flyktninger som ankommer ett sted går ned, betyr ikke at færre er eller blir flyktninger. Hvorfor er vi blinde for det samme når det gjelder fattigdom og sexarbeid?

Krig er et helvete som skaper flyktninger. Forholdene der disse bor er så ille at mange av de krigen berører, velger å ta de store omkostninger og den store risiko det innebærer å flykte. Problemer de kan møte på veien er mange. Hvor de tilslutt havner avhenger av rike lands asylpolitikk; hvor åpne grenser de har og hvilke muligheter de blir møtt med der. Noen land er mer lukkede, andre mer åpne. Behovet for og ønsket om flukt åpner nisjer for forskjellige nettverk, en del av dem både kriminelle og kyniske, for å transportere flyktningene.

Hjelper vi flyktningene ved å stenge grensene? Støtter vi de kriminelle nettverkene ved å slippe dem inn og gi dem bedre vilkår her i Norge?

Fattigdom fører til arbeidsmigrasjon fra fattige til rike land. Mange anser sine muligheter i hjemlandet for så dårlige at de velger å gjøre et forsøk på å komme til et rikere land med bedre muligheter. For noen av dem går det bra, de får både god jobb og fast opphold. Andre får litt dårligere jobber, de er «billig arbeidskraft» som burde jobbet under bedre kår. Likevel synes de det er et bedre alternativ. Dessuten, i likhet med de litt mer heldige, sender også de penger tilbake til hjemlandet. Til familien og inn i hjemlandets økonomi. Fattigdom og mangelen på gode jobbmuligheter legger også her opp til at forskjellige aktører, noen av dem grovt utnyttende og kyniske, tjener penger på å tilrettelegge for denne arbeidsmigrasjonen. Det er tross alt ikke lett å få til dette alene.

Hjelper vi disse fattige arbeiderne ved å gjøre det vanskeligere for dem å komme inn i landet vårt? Er det slik at vi støtter den kriminelle aktiviteten, legitimerer vi den, ved å legge til rette for at de som først kommer hit får bedre vilkår og muligheter?

Fattigdom fører også til at en del personer, de fleste kvinner, anser alternativene sine i hjemlandet for så dårlige at de tar det ofte svært vanskelige valget å reise til et rikere land for å selge sex. Kanskje rekker ikke lønnen hennes til å få barna inn på de skolene de burde. Eller å få en utdannelse i det hele tatt. Noen drar så til rikere land uten noen som helst hjelp fra andre. Men det er vanskelig. For en del kanskje umulig. Men igjen, der det er behov er ikke hjelpen langt unna. En del kommer i kontakt med andre kvinner som har gjort det før, som kan gi dem den nødvendige kunnskapen og sette dem i kontakt med de rette folkene. Uheldigvis finnes det også her aktører med motiver som er grusomme. Noen av kvinnene er så uheldige å komme under disses klør.

Her i Skandinavia tenker vi at vi hjelper disse kvinnene ved å fjerne denne muligheten. Vi hjelper dem ved å lage lover som mer effektivt kan stoppe dem ved grensen og sende dem tilbake igjen. Vi blir glade når svenske forskere kan vise at loven har ført til at færre utenlandske kvinner er kommet til deres hederlige land etter at vi gjorde det forbudt å kjøpe sex. Vi tenker lite over at, som med krigsflyktningene, å stenge grensene eller gjøre livet deres vanskeligere ett sted, gjør ikke at disse personene og deres lidelser forsvinner. De blir heller nødt til å reise til et annet land. Men så lenge tallene her i vårt land går ned, er vi fornøyde. Vi tenker også at ved å motarbeide disse kvinnene, ved å gjøre det vanskeligere og mer utrygt for dem å gjøre det de kom hit for å gjøre, bekjemper vi de kriminelle nettverkene som fasiliterer dette, på en hederlig måte. At det går utover dem vi angivelig er ute etter å hjelpe, er ikke så farlig. Når det gjelder salg av kropp innenfor vårt eget lands grenser helliger målet middelet, uansett. Stuen ser finere ut når skitten er feid inn under teppet. Eller helst under en annens teppe.

Gå til innlegget

Weimars ulovlige antisemittisme

Publisert over 7 år siden

Lovverk er ikke nok for å bekjempe rasistiske og autoritære ideer og bevegelser.

Historikerne Synne Corell og Kjetil Simonsen, som i Aftenposten anklager Kristian Tonning Riise for en alternativ historieforklaring, begår den samme feilen selv. Antisemittisme var forbudt i Weimarrepublikken.

Symbolske grunner?

I debatten om ytringsfrihet og rasismeparagrafen finnes det mange fallgruver. Man må skille prinsipiell argumentasjon om begrunnelsen for en lov, fra moralske spørsmål om det loven er tenkt å adressere – selv om de to kan henge sammen. Og man må holde separat det empiriske spørsmålet av hva som er lovens videre virkninger: Minsker den det uønskede fenomenet, forøker den det – eller har vi grunn til å tro at loven her er empirisk sett irrelevant? Kanskje vil man argumentere for at, uavhengig av de empiriske forhold, vil man ha loven av symbolske grunner.

Et sentralt argument i den historisk-juridiske begrunnelsen for rasisme- og hatsk tale-paragrafer, er at de skal hindre en fruktbar grobunn for rasistisk tenkning. Rasismen skal ikke få vokse. Denne tesen ser ut til å deles av Corell og Simonsen, som skriver at hatefulle ytringer i offentligheten "gradvis endrer befolkningens verdensbilde".

Det er en kontroversiell empirisk tese mange mener ikke stemmer, og at det ikke finnes noen god empiri til å underbygge den. Jeg er selv svært skeptisk til denne tesen, og det er slik jeg også leser Riise.

Ekstremisme holdt i sjakk?

For det første er de samfunnene, det etterhvert blivende diktaturet i Tyskland og dagens liberale demokratier, så forskjellige at det er svært begrenset for hva kan si om en lovs rolle i det ene samfunn, gitt informasjon om det andre.

Skepsisen til effekten denne loven har, kan vi uttrykke i argumentet om at, hvis det er slik at rasismeparagrafer og lignende lover er med på å holde ekstremisme i sjakk, burde vi forvente at i land der det fantes slike lover, så ble ekstremismen (iallefall til en viss grad) holdt i sjakk. Problemet er at i erkeeksempelet til de som forfekter denne rasismesprednings-tesen, mellomkrigstidens Tyskland, så fantes det nettopp slike lover. På tross av dette – men ikke på grunn av det – skjedde Holocaust.

Flemming Rose dokumenterer dette godt i boken Taushetens Tyranni. Ytringsfriheten var langt fra ubegrenset i Weimarrepublikken. Og stikk i strid av det historikerne Corell og Simonsen hevder, var faktisk antisemittisme forbudt ved lov. Det fantes ikke én spesifikk lov mot antisemittisme, det er sant – men det var ulovlig med hån av trossamfunn (også jødiske), med strafferamme opptil tre år. Noe som gjorde antisemittisme ulovlig. Det var i tillegg ulovlig å nedverdige eller vise forakt for et annet menneske, med straff opptil to år. En annen relevant lov, var forbudet mot å hisse til klassekamp og vold.

For retten 36 ganger

Julius Streicher, som grunnlag den svært så antisemittiske avisen Der Stürmer, ble straffeforfulgt flere ganger for antisemittisme, i likhet med Joseph Goebbels og Theodor Fritsch. Streicher sonet to fengselstraffer. Rose forteller videre at mellom 1923 og 1933 ble avisen enten beslaglagt eller trukket for retten 36 ganger. Historikeren Dennis Showalter, som har skrevet bok om Der Stürmer og Weimarrepublikken, konkluderer at rettsystemet var ute av stand til å demme opp for antisemittismen, men at det ikke skyldtes manglende lover.

Alan Borovoy, sjefsjurist i den kanadiske borgerrettighetsorganisasjon (CCLA) skriver som følger: "Det er bemerkelsesverdig at Tyskland før Hitler hadde lover som var ganske like de kanadiske lovene mot hatsk tale. Og lovene ble brukt ganske aktivt. De 15 årene før Hitler kom til makten, ble det gjennomført over 200 rettsaker mot antisemittiske ytringer... Som den etterfølgende historien så smertelig vitner om, viste den slags lovgivning seg ineffektiv i det ene tilfellet der det var et velbegrunnet argument for den." (When Freedoms Collide: The Case for Civil Liberties, 1988).

PR-maskin

Det finnes altså gode grunner for å anse denne type lover som lite virkningsfulle, med tanke på deres intenderte rasjonale. Selv om jeg anser denne typen lover som heller virkningsløse, kunne man argumentert for at i tilfellet Weimarrepublikken, så ble straffeforfølgelsen brukt som en PR-maskin for nazipropaganda. I rettsalen brukte Streicher anledningen til å presentere seg selv som offer og martyr, og som Rose skriver, jo flere rettsaker han fikk mot seg, desto flere beundrere fikk ham. Noen måneder etter dommen hans i 1929 tredoblet stemmene til nazipartiet seg ved et lokalvalg. Tidligere, i 1925, fikk Adolf Hitler forbud mot å tale offentlig i Bayern. Nazistene brukte dette for alt det var verdt, lagde plakater av Hitler med teip foran munnen og med skriften av 2000 millioner mennesker i verden er det bare ett som har forbud mot å tale i Tyskland. Effektiv propaganda.

Lærdommen fra dette er ikke å hevde at disse forbudene fikk nazismen til å blomstre, men heller at lovene var av mindre betydning. Det var andre, mye viktigere faktorer som spilte inn, og at lovverket har sine begrensinger. Samtidige kritikere advarte også mot den ettergivenheten som kan skapes ved å tildele ansvaret til rettsalene. De mente det fikk nazistenes kritikere til å lene seg tilbake i den tro at rettsystemet var tilstrekkelig til å bekjempe nazismen.

Andre problemer

Problemene var altså andre. Problemene var at den politiske volden fikk florere uten at myndighetene reagerte. Det var arven etter første verdenskrig. Økonomisk sammenbrudd, eksplosiv arbeidsløshet. Intimidering av det offentlige rom. Som Rose skriver, "Det hersket ikke tydeligvis noen løssluppen og ubegrenset frihet i Weimar-Tyskland. Det lå snarere ørefiker i luften, i en politisk kultur preget av keisertidens autoritære holdninger og forakt for demokratiet. Staten var rett og slett ikke i stand til å forsvare borgernes ytringsfrihet og andre fundamentale rettigheter."

Det var ikke reell ytringsfrihet i Weimarrepublikken. Kritikk av nazismen var ikke beskyttet av myndighetene. Offentligheten var ikke preget av fri og åpen debatt, sivilsamfunnet var ikke et der demokratiske verdier sto høyt i akt. Og antisemittisme var forbudt ved lov.

Det er alltid livsviktig å bekjempe rasistiske og autoritære ideer og bevegelser. Men lovverket har sine begrensinger, som vi har sett. Løsningen er å ta våre moralske plikter som borgere seriøst, og ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Publisert Aftenposten.no 27.12.13

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere