Anne-Marie Helland

Alder:
  RSS

Om Anne-Marie

Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.

Følgere

Enhet – etter katastrofen i Sør-Sudan

Publisert nesten 7 år siden

Når katastrofen i Sør-Sudan er et faktum må vi klare kunststykket å yte nødhjelp som bidrar til enhet og eierskap.

Når det internasjonale samfunnet møtes i Oslo til en global dugnad for å skaffe tilveie sårt tiltrengte penger til nødhjelp i Sør-Sudan, er det en dyster historie som må fortelles og en vanskelig framtid som må responderes på:

1,3 millioner er på flukt, titusenvis er drept. Over fire millioner mennesker er i alvorlig matmangel, av dem er 2,5 millioner barn. Barn har få timer igjen å reddes på når underernæring er et faktum. Dersom ikke krigens galskap stanses, vil rundt 6 millioner mennesker innen utgangen av året møte hungersnøden som mange allerede opplever. Nå er håpet at i hvert fall ikke nok penger skal hindre oss i å redde liv.

Folket må delta. Kirkens Nødhjelp har fulgt befolkningen i over 40 år, siden de første hjelpesendinger krysset grensen i 1972. Vi har erfart at folket selv må eie og forme sin framtid. Den pågående krigen som er et fatal og grusom utvikling av maktkamp i toppen i den unge staten, er ikke folkets krig. Dem vi møter har ett ønske, og det er å fortsette å leve og arbeide for å bygge et levelig sted av ressursrike Sør-Sudan.

Nå trengs det massiv nødhjelp, og med nødhjelpen må det arbeides godt sammen med lokale krefter også om forsoningsarbeid og langsiktig arbeid der det er mulig, samtidig.

Derfor ønsker vi i tillegg til den viktige agendaen på møtet i Oslo å appellere til at Sør-Sudan bygges opp igjen, nedenfra. Landets eget folk må selv bygge sin framtid. Derfor må den akutte nødhjelpen som verdens ledere nå samles om, gjøre seg bruk av de lokale nettverk som faktisk finnes i det sønderrevne landet.

Kirkene i Sør-Sudan har, også mens krigen har rast, drevet nødhjelp, helsearbeid, utdanning, freds- og forsoningsarbeid. Kirkene er en av Sør-Sudans best utbygde strukturer, derfor anbefaler vi at dette nettverket i ennå større grad tas i bruk når nødhjelpen skal ut.

Traumer. Enorme traumer må leges, før freden kan vinnes. Derfor må vi må skalere opp traumebehandling og forsoningsarbeid sammen med livreddende tiltak. Og vi må evne å videreføre langsiktig bistand der hvor krigen ikke raser. Det er ikke lett, men et helt nødvendige grep å gjøre for at landet skal bli en nasjon. Utvikling av felles identitet og av lokalt styresett har ikke fått plass i bistandsarkitekturen for den nye nasjonen så langt. Det er ikke holdbart.

Vi vet med sikkerhet at dagens krise har skapt dype sår i befolkningen. Sammen med vann, mat og fysisk helse, må folk forsones og traumer bli bearbeidet. Det vil kreve stor innsats fra dem som er rammet; å arbeide for å se seg selv som en del av et større fellesskap og en nasjon.

Forsoning. Kirkene har fått i oppdrag å skape en forsoningskommisjon som kan legge til rette for lokalt aktivt medborgerskap og tillit. Sør-Sudan er et land med over 60 ulike etniske folkegrupper.

Gjennom generasjoner med konflikt og mangel på lokalt formelt styre, har etnisk tilhørighet og tradisjonelt styresett rådet grunnen for folk flest sin forståelse av identitet og trygghet. Nasjonale myndigheter og internasjonale bistandsaktører har vært opptatt av uavklarte grenseoppganger med Sudan, oljeutvikling og sikkerhet i tillegg til stats- og institusjonsutvikling i hovedstaden og i sentrale strøk. Men utvikling av felles identitet og av lokalt styresett må få plass.

Kirkenettverk. En helt grunnleggende bærebjelke i kanaliseringen av bistanden fra Kirkens Nødhjelp er det sørsudanske kirkenettverket. Kirkene er tjenesteleverandører av helse, utdanning, rent vann og nødhjelp, akkurat som den var i Norge før vi fikk bygget en velferdsstat med sine systemer.

Kirkene er sammen med folk der hvor de er, om de er flyktninger eller fastboende. De krysser senter-periferi og konfliktskillelinjene der hvor andre hjelpeorganisasjoner ikke når frem.

I løpet av de siste 5 månedene med krig mellom presidentens støttespillere og den tidligere visepresidentens støttespillere, har kirkene ikke bare gitt beskyttelse til mange lokalsamfunn, men også husly og nødhjelp til tusenvis av mennesker på flukt.

Gjennom lokale organisasjoner utvikles kapasitet som er nødvendig for Sør-Sudan. De internasjonale organisasjonene vil etter hvert forsvinne, men de lokale strukturene vil fortsatt være der.

En av de største gavene Afrika har gitt menneskeheten er uttrykket «Ubuntu»; «min verdighet er uløselig knyttet til din verdighet». «Ubuntu» betyr at vår verdighet står på spill hvis ikke vi gjør hva vi kan for våre søsken i Sør-Sudan.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21. MAI 2014

Gå til innlegget

Dialog er løsningen, ikke debatt

Publisert over 7 år siden

Vi ønsker dialog. Men debattformen egner seg ikke like godt for alle saker, gitt at man ønsker å oppnå faktiske resultater og lære av hverandre.

Vi viser til Johannes Morkens kommentar (Vårt Land 28. september). Der kritiseres Kirkens Nødhjelp for å vike unna dialog om spørsmål knytta til Israel og Palestina. Vi kan forsikre om at vi ikke viker unna dialog om disse spørsmålene. Tvert i mot mener vi at dialog er det beste verktøyet vi har for fred i Midtøsten. Da må vi opp av skyttergravene og snakke ærlig sammen, og det er nettopp det Kirkens Nødhjelp tilstreber i alt vårt arbeid som berører Det Hellige Land. 

Vi kan imidlertid være ærlige på at vi ikke har prioritert debattformen særlig høyt den siste tida. Dette bygger rett og slett på den erfaring at disse debattene sjelden tar oss, eller noen andre, videre i saken. Da er dialogformen mye bedre, hvor vi møtes ansikt til ansikt og snakker sammen i stedet for å grave oss ned i skyttergraver og bak PCer. 

Lære. Vi har alle behov for å lære mer av hverandre, samt skaffe oss en bedre forståelse for hverandres synspunkter. Kirkens Nødhjelp har prioritert å møte grupper og menigheter direkte for å snakke om de krevende spørsmålene. Vi er på ingen måte konfliktsky, men vi tror simpelthen at skyttergravskrig i skriftlig form ikke er den beste måten å føre dialog på. 

Jeg selv og flere av mine kolleger rundt om i landet har den siste uka (og det siste året) hatt direkte dialog med mennesker og menigheter flere steder i Norge. Vi har snakket om de vanskelige spørsmålene. Og vi har bedt – sammen – for fred i Israel og Palestina, samt klokskap og visdom for alle oss som har et hjerte for Det hellige land, men som har ulike oppfatinger av situasjonen og løsningene. 

Dialog, ikke debatt. Uten dialog blir det ingen fred. Dialog en av hovedmetodene i vårt arbeid, og et av de viktigste verktøyene til våre partnere i Israel og Palestina som jobber for en fredelig løsning på konflikten. En løsning som gir både israelere og palestinere mulighet og rett til å leve i fred og sikkerhet.

Dialog ER løsningen. Dialog, ikke debatt. Kirkens Nødhjelp leser Verdidebatt.no med stor interesse og setter pris på forumet. Men debattformen egner seg ikke like godt for alle saker, gitt at man ønsker å oppnå faktiske resultater og lære av hverandre.

Når det gjelder spørsmålene rundt Det Hellige Land bedriver Kirkens Nødhjelp derfor heller aktiv og direkte dialog i møte med mennesker av ulike syn. Dette har vært svært interessante, krevende og utfordrende samtaler for alle – men så har vi også alle lært noe i prosessen, og kanskje fått større forståelse for hverandres synspunkter.

Kritiske røster. Unnviker Kirkens Nødhjelp de kritiske røster? Så visst ikke. Vi ønsker dialog. Et sentralt premiss for å få en dialog til å lykkes, er at begge parter opplever dialogen som nødvendig og nyttig. Vi lytter med stor interesse og ydmykhet til dem som besitter en annen kunnskap enn den vi selv har, forutsatt at de også har en genuin interesse av å høre på vår. Slik kommer vi hverandre i møte i reell dialog som alle parter lærer noe av og tar oss videre. Dialogen pågår der ute, selv om vi denne gangen velger å ikke bruke Verdidebatt.no eller landets aviser som kanal.

Gå til innlegget

Kirkens Nødhjelp mener at valget 9. september handler om mer enn Norge. Hvilke norske partier som velges inn på Stortinget, får faktiske konsekvenser for utvikling i fattige land.

Derfor har Kirkens Nødhjelp skrevet en rapport der vi evaluerer programmene til samtlige stortingspartier med et særlig blikk på klima-, bistands- og utviklingspolitikken.

 

Spørsmålet vi stilte var: Hvordan vil politikken til ulike norske partier påvirke mennesker i andre deler av verden? Hvordan vil den påvirke verdens fattigste? Hvert parti fikk en vurdering, og et terningkast ut fra hvor utviklingsvennlig politikken deres er.

 

Og resultatet ble som følger:

 

Kristelig Folkeparti: 5 +

 

KrF har jevnt over en sterk og god bistands- og utviklingspolitikk. Spørsmålet er om de vil prioritere å løfte dette i en eventuell regjering. Og om de vil nå frem. En sterk femmer.

 

Sosialistisk Venstreparti: 5

 

SV har et program som er jevnt over godt på de fleste områder. Kan i større grad anerkjenne utviklingslands behov for markedstilgang i rike land.

 

Venstre: 4 +

 

Venstre har et sterkt program på mange områder, men skuffer på noen felt – for eksempel kunne partiet vært mer konkrete på tiltak innen internasjonal skattelegging. En sterk firer.

 

Arbeiderpartiet: 3

 

Arbeiderpartiets program legger opp til en del gode utviklingspolitiske tiltak på bistand, men tiltakene er tidvis lite konkrete. Arbeiderpartiet skuffer særlig på internasjonal skatteflukt. Terningkast 3.

 

Senterpartiet: 3 –

 

Senterpartiet har dessverre en lite konkret politikk på utvikling, og setter for eksempel ikke et prosentmål for bistanden. En svak treer.

 

Høyre: 3 –

 

Høyre er den store skuffelsen, særlig siden Høyre har gått høyt på banen i den utviklingspolitiske debatten i forkant av valget. Tiltakene er lite konkrete, og sentrale temaer som skatteflukt og u-landsgjeld er utelatt fra programmet. En svak treer.

 

Fremskrittspartiet: 2

 

Frp har et svært svakt program sett med utviklingspolitiske briller. Særlig alvorlig er det at de ikke anerkjenner menneskeskapte klimaendringer.

 

 

Slik gikk vi fram

 

Rapporten evaluerer partiprogrammenes samlede bistands- og utviklingspolitikk. Vi har vurdert utviklingspolitikken deres ut fra å analysere politikken på følgende tema:

 

Samstemthet - er det sammenheng mellom politikken det enkelte partiet har innenriks og utviklingslands behov?

 

Våpeneksport - har partiet en politikk for å få bedre kontroll på våpenspredningen som dreper tusenvis hvert eneste år?

 

Klima og energi - har partiet en politikk som bremser de globale klimaendringene som rammer fattige hardest?

 

Handel og matsikkerhet - har partiet en politikk som sikrer bønder i fattige land tilgang til rike markeder, samtidig som de får beskyttet sine egne?

 

Uansvarlig utlånspolitikk og internasjonale finansinstitusjoner - har partiet en politikk som sikrer at en ikke oppretter lån som er uansvarlige og skader folk som lever i fattige land?

 

Forvaltningen av Oljefondet - vil partiet investere i fattige land?

 

Hemmelighold, skatt og utvikling - har partiet en politikk som bidrar til å stoppe kapitalflukten fra utviklingsland?

 

Bedre bistand - satser partiet på bistand, både kvantitet og kvalitet?

 

Dette er temaer som Kirkens Nødhjelp mener er sentrale for utvikling og fattigdomsbekjempelse i verden, og en norsk regjering har muligheten til å ta konkrete grep som kan bidra positivt innen hvert tema. Disse temaene samsvarer med innspillene som Kirkens Nødhjelp har gitt til partiene i programprosessen

 

Gå til innlegget

Fra oljepenger til jobber

Publisert rundt 8 år siden

Verden trenger jobber. Oljefondet kan bli verdens beste investor i utviklingsland.

Oljefondet investerer i dag nesten alle sine midler i rike land. På denne måten forsterker de forskjellene i verden. Kirkens Nødhjelp mener derfor at Oljefondet må investere mer i fattige land. 

Det kan skape viktige arbeidsplasser for fattige mennesker som trenger det. 

200 millioner mennesker kommer til å være uten jobb i 2014, i følge FNs arbeidstakerorganisasjon, ILO. Vi må vi skape 600 millioner nye jobber de neste femten årene – bare for at ikke arbeidsledigheten skal øke, sier Verdensbanken. Det er altså et skrikende behov for gode jobber og spesielt i den fattige delen av verden spesielt. 

Ni av ti jobber i utviklingsland er i privat sektor. Samtidig vet vi at små og mellomstore bedrifter i utviklingsland mangler nærmere 850 milliarder dollar i kapital. Disse bedriftene kan skape flere arbeidsplasser. Å få muligheten til å jobbe er en av de sikreste veiene ut av fattigdom. 

Gjennom Statens pensjonsfond utland, eller oljefondet, har du og jeg 4000 milliarder på bok. Dette er folkets penger, vår felles formue. Disse er investert i rundt 8000 selskaper verden over, de fleste i rike land. I dag er kun 0,6 % av fondet investert i utviklingsland, mens de utgjør ca 13 % av verdensøkonomien. Dette forsterker forskjellene i verden.    

Kirkens Nødhjelp er ikke alene om å ønske at oljefondet skal investere mer i utviklingsland. Den økumeniske Korsvei-bevegelsen tok til orde for å investere store deler av oljefondet i fattige land i 2009. I Norge er det for tiden et politisk rom og en politisk velvilje til å investere mer av oljefondet i fattige land fremfor i rike. Partier på både høyre- og venstresiden har tatt til orde for dette, enten i uttalelser eller i utkast til partiprogram. Vi ser også at investeringer i utviklingsland generelt øker , fordi det er der veksten er, men vi trenger flere investeringer som skaper gode jobber.

For: investeringer er ikke nødvendigvis bra i seg selv. Utviklingsland trenger investorer som er ansvarlige og langsiktige, og som kan ta en viss risiko. Oljefondet er en slik investor. Som verdens største statlige fond kan oljefondet sette en ny standard for globale investeringer. Gode investeringer, i sektorer som ansetter lokale folk og i bedrifter som sørger for anstendig arbeidsliv, kan skape gode jobber. Det må utarbeides strenge regler for utvelgelse og oppfølging av investeringene. Dette skal sikre at de positive ringvirkningene blir størst mulig og de negative konsekvensene minst mulig. Derfor jobber Kirkens Nødhjelp for at norske myndigheter investerer oljefondet slik at det i større grad kan komme de fattigste i verden til gode, for å sitere Korsveis uttalelse.

Kirkens Nødhjelp utfordrer regjeringen til å opprette et nytt fond med et nytt mandat En grunn til at oljefondet investerer så lite i fattige land er at politikerne har bestemt at vi i dag kun skal kjøpe verdipapirer som det tilbys lite av i utviklingsland. Derfor er det nødvendig å åpne for å investere på nye måter. Veksten i dag, og i overskuelig fremtid, er vesentlig høyere i utviklingsland enn i rike land.

4000 milliarder er vanvittig mye penger. Så mye penger at oljefondet er verdens største statlige fond.  Det gir oss store muligheter til å skape investeringer der det trengs mest, i fattige land. 

Innlegget er også publisert i Vårt Lands papirutgave 28. februar.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere