Anne-Marie Helland

Alder:
  RSS

Om Anne-Marie

Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.

Følgere

Klima, vann og kokende kommentarfelt

Publisert nesten 3 år siden

Når vi i Kirkens Nødhjelp snakker om klimaendringer og vannkrisen i Cape Town i samme åndedrag, koker kommentarfeltene.

Verdens vannsituasjon er sårbar. Dette har blitt aktualisert gjennom den eskalerende vannkrisen i Cape Town, der fire millioner innbyggere nå med gru teller ned til den dagen da byen går tom for vann – dag null. For oss er det viktig å se denne situasjonen i sammenheng med vår tids største utfordring: klimaendringene.

Nesten overalt hvor vi jobber ser vi hvordan klimaendringene påvirker vannsituasjonen til allerede sårbare og fattige mennesker. Enten det blir for lite vann, som i den årelange tørken i Nord- og Øst-Afrika som har rammet over 20 millioner mennesker. Eller det blir for mye vann, som i den enorme flommen som rammet 40 millioner mennesker Sørøst-Asia for kun få måneder siden. Begge deler har ført til menneskelig lidelse i et omfang som er vanskelig å fatte.


Norsk utslipp bidrar. Cape Town føyer seg dermed inn i en lang rekke vannrelaterte klimakriser de siste årene. Og norske utslipp bidrar. Akkurat som alle andre utslipp. Men i motsetning til mange land som vi liker å sammenligne oss med, har norske utslipp økt med 3 prosent siden 1990 - til tross for Norges eget mål om å kutte med 40 prosent innen 2030.

Nylig koblet vi i Kirkens Nødhjelp vannkrise og klimakrise i en Facebook-film i forbindelse med årets fasteaksjon. Det skapte et enormt engasjement i kommentarfeltene våre – i stor grad med negativt fortegn. Vi ble stilt kraftig til veggs for måten vi tok opp klimautfordringene på, og hvordan vi så vannkrisen i sammenheng med et større bilde preget av klimaendringer. Klimaskeptikerne er ikke et nytt fenomen i denne debatten. Vi vil nå bruke muligheten til å peke på noen av de mer moderate motargumentene vi møtte i kommentarfeltene.


1. Lille Norge kan da ikke redde verden alene?

Nei, Norge kan ikke redde verden alene. Men akkurat som alle land, må også vi ta vår del. Norge har et mye større ansvar for klimaendringene, enn det folketallet vårt skulle tilsi. Vi har sluppet ut bortimot sju ganger mer klimagasser per person enn gjennomsnittet i verden. Utslippene per nordmann er altså svært høye.

I tillegg er klimautfordringen så stor at alle må bidra. Hvis alle små land hadde sagt at «det spiller ingen rolle hva vi gjør fordi vi er så små» så hadde vi rett og slett ikke kommet i mål, selv om de store landene hadde kuttet i sine utslipp. Det er enkelt og greit for mange små land, som til sammen står for en veldig stor del av verdens utslipp.


2. Vannmangelen i Cape Town kan vel neppe sies å henge sammen med klimaendringene?

Det er flere årsaker til vannmangelen som Cape Town nå opplever. Feilslått politikk og dårlig vannforvaltning er blant dem. Men det er ikke til å komme unna at forskere i mange år har pekt på at dette området blir varmere og tørrere som følge av klimaendringene. Dessverre er det dette som for alvor har slått til de siste årene, da vannmagasinene har blitt tappet sakte, men sikkert. Det har rett og slett vært for lite nedbør.


3. Norge gjør jo allerede masse og er blant de beste i verden på klimafeltet. Det er resten av verden som er problemet.

Det er riktig at Norge har gjort enkelte gode klimatiltak. Elbilsatsning er ett av dem. Det er derimot en misoppfatning at vi er best i verden på å kutte klimagasser, og at det er alle andre land som er problemet. Norges nåværende mål er å kutte 40 prosent av 1990-nivå innen 2030. Status er 3 prosent høyere utslipp. Norge har med andre ord beveget seg i feil retning. Det er alarmerende.

Det er derimot flere land vi liker å sammenligne oss med som har klart å snu trenden. For eksempel har Sverige kuttet sine utslipp med 26 prosent siden 1990. Land som Storbritannia og Tyskland har også gjort kraftige innhugg i sine utslipp. Dette bidrar til at EU samlet sett har kuttet over 22 prosent av sine klimagassutslipp og er på vei til å nå sine fastsatte klimamål. Det er dessverre langt igjen før Norge kan skilte med lignende tall.


4. 3 prosent økning siden 1990 er så lite at det kan vel ikke være et problem?

All økning av klimagassutslipp er et problem. Norge ligger allerede langt over det nivået vi må ned til. Vi er et land som allerede har sluppet ut svært mye klimagasser, og vi har ikke noe å gå på. Derfor må vi kutte dramatisk i våre utslipp og det må skje raskt. Klimaendringene er her, og vil kun tilta i årene som kommer som følge av at verdens utslipp ikke går ned. Allerede nå ser vi at dette bringer lidelse til millioner av mennesker. Som oftest mennesker som allerede er i en sårbar posisjon.

Med dette som bakteppe er det nærmest provoserende at Norge øker sine utslipp. Climate Action Tracker har gradert mange lands klimainnsats, og Norge får graderingen «utilstrekkelig» for å nå 2-gradersmålet, for ikke å snakke om 1,5-gradersmålet. Deres utregning viser at Norges nåværende politikk er i samsvar med en global oppvarming på 3-4 grader, om alle andre land hadde lagt seg på tilsvarende nivå. Om verden når en global oppvarming på 3-4 grader vil det true livsgrunnlaget til millioner av mennesker. Deler av kloden vil bli ubeboelig.


5. Sør-Afrika har visst om vannproblemet i mange år og ikke gjort noe med det.

Det er riktig at man lenge har visst at vanntilførselen til Cape Town kan bli et problem, og at myndighetene der ikke har evnet å gjøre nok med det tidlig nok. Men det betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe med klimaendringene av den grunn. Akkurat som vannsituasjonen i Cape Town, vet vi nå veldig godt at klimaendringene kommer til å føre til svært alvorlige konsekvenser verden over. Derfor må vi begynne å handle nå, før vi kommer til de aller mest katastrofale virkningene. Akkurat som man burde ha gjort i Sør-Afrika.

Et aspekt ved dette vil være å begynne å bygge robuste og klimatilpassede samfunn. Dette må bli gjort samtidig som vi kutter i utslipp, fordi visse effekter av klimaendringene nå er uunngåelige. En del av konsekvensene av klimaendringene kan unngås hvis samfunn klarer å tilpasse seg et endret klima. Det kan være gjennom å høste og lagre regnvann på en bedre måte for å kunne bruke dette i tørrere tider, eller det kan handle om å drive jordbruk på en måte som er mer motstandsdyktig mot tørke eller flom. Svært lite av Norges internasjonale klimainnsats går til klimatilpasning. Her har vi derfor et stort potensial til å trappe opp og ta ledelsen.



Teksten ble første gang publisert i Bistandsaktuelt.

Gå til innlegget

Bistand nedenfra og opp

Publisert nesten 3 år siden

Det er på tide at det internasjonale humanitære systemet fordeler mer av makten dit den hører hjemme: hos dem som faktisk står oppe i krisene.

Vårt Land skriver 31. januar at Norad ønsker at mer av norske bistandspenger går rett til partnere i Sør. Dette er viktig, men det går veldig tregt. Hvorfor? Stikkord er de store aktørenes syn på lokale organisasjoner, det handler om tillitt og faglighet. Men, vi må også få på plass et regelverk som gjør det mulig å formidle pengene direkte. Og vi trenger å gi fra oss makt.

Lokalisering. Det er ikke bare Norad som sysler med sivilt samfunn og lokale aktører – Utenriksdepartementet er også forplikta på at mer av den norske humanitære bistanden skal gå til lokale organisasjoner, også kalt «lokalisering» av nødhjelp. Dette er ikke et nytt tema, men debatten har fått forsterket driv de siste årene.

I mai 2016 samlet hele det humanitære systemet seg i Istanbul til det første Verdens humanitære toppmøte. Toppmøtet var initiert av tidligere generalsekretær i FN, Ban Ki-moon, og samlet deltakere fra de største giverlandene (inkludert Norge), FN-organisasjonene, og det som kan krype og gå av sivilsamfunnsaktører, inkludert mange lokale aktører fra Sør.

Et av temaene i Istanbul var lokalisering, og rollen lokale aktører spiller i nødhjelpsinnsats og annet humanitært arbeid. De er der før, under og etter at katastrofer skjer, de er ofte de første til å respondere, de har tillit i lokalsamfunnet og de vet hvor skoen trykker når behov skal 
dekkes.

The Grand Bargain. Under toppmøtet ble det inngått noe som heter «the Grand Bargain», som er en avtale mellom de største giverlandene, inkludert Norge, FN-organisasjoner og noen av de største internasjonale bistandsorganisasjonene om mer effektiv humanitær bistand.

En av forpliktelsene i Grand Bargain går på at giverne skal overføre minst 25 prosent av sin humanitære bistand så direkte som mulig til lokale aktører innen 2020. Med de tallene man har tilgjengelig, ser vi at det fortsatt er en lang vei å gå: under 2 prosent av verdens humanitære midler går fra en giver som for eksempel Norge direkte til lokale organisasjoner i Sør. Om man inkluderer ett mellomledd på veien, som for eksempel Kirkens Nødhjelp, så stiger tallet til rundt 12 prosent. Når Utenriksdepartementet nå skal utvikle en ny norsk humanitær strategi, så er lokalisering et av temaene som bør prioriteres høyt.

 

Nedenfra og opp. Men lokalisering handler ikke kun om overføring av penger. I sin essens handler det om at man legger til grunn et nedenfra-og-opp-perspektiv. Derfor ønsker vi en maktforskyvning i et humanitært system preget av store, internasjonale aktører (FN og en håndfull internasjonale), mens de mindre nasjonale og lokale blir skjøvet til siden. Det betyr at vi må gi bistand på en måte som gjør lokale organisasjoner selvstendige og sterke.

Det betyr ikke at de internasjonale organisasjonene blir borte, tvert imot. Men verden har ikke råd til å overkjøre lokale initiativ. Vi er snarere avhengig av å styrke dem, i en tid med mange store og langvarige kriser.

Men hvorfor går det så tregt med å nå målsettingen om å styrke lokale aktørers rolle i humanitært arbeid? Det kan være flere grunner til det. Én av dem er at det har tatt tid å bli enige om hvem og hva en lokal aktør faktisk er. Dette kan høres litt rart ut, men når man etter hvert skal i gang med å måle hvor mye av sine midler man overfører til forskjellige typer organisasjoner, så må definisjonene være i orden. Dette er det nå heldigvis stort sett enighet om.

Mer dokumentasjon. En annen utfordring har vært at noen ikke stoler på at lokale organisasjoner makter å stille opp med godt nok arbeid, enten i form av å hjelpe nok mennesker, eller at det skjer i tråd med standarder og prinsipper for humanitært arbeid. Det betyr at mer dokumentasjon av lokale organisasjoners innsats er viktig, samt fokus på dialog og godt partnerskap og styrking av kapasitet.

I tillegg har de færreste av giverlandene eller giverorganisasjonene, enten det er Norge, EU eller andre, enten et forvaltningsapparat eller et lovverk som gjør det mulig å overføre midler direkte til lokale partnere. Derfor går slike midler ofte enten via andre organisasjoner, altså ett eller flere mellomledd, eller via for eksempel ambassader i Sør. For å komme dette i møte kreves det politisk vilje til løsninger på myndighetsnivå.

 

Har forpliktet oss. Kirkens Nødhjelp er som en av fire norske organisasjoner engasjert i et initiativ som heter Charter4Change, som har vært toneangivende i debatten. C4C har vært en av de mest sentrale pådriverne for lokalisering globalt, og hadde innflytelse på Grand Bargain. I C4C er det nå 31 organisasjoner som har signert; godt over halvparten av disse er trosbaserte. Lista inkluderer også store globale aktører som Care International og Oxfam.

Gjennom C4C har vi i Kirkens Nødhjelp selv forplikta oss på åtte punkter som skal legge til rette for mer lokalt-leda humanitær respons. Disse forpliktelsene går både på hvor mye av våre humanitære midler vi overfører til våre lokale partnere, men også på godt partnerskap, styrking av lokal kapasitet, og at vi målbærer og kommuniserer den viktige rollen lokale organisasjoner spiller til både myndigheter og folk flest.

Mellom kontroll og frihet. Lokalisering er selvfølgelig ikke bare enkelt, slik Kåre Eriksen fra Digni også viser til i Vårt Land 31. januar. Det skaper, som han sier, en balansegang mellom kontrollbehov og frihet både fra de som yter og de som mottar støtte. Det skaper også et behov for at Norad og Utenriksdepartementet tenker nytt sammen om styrking av lokal kapasitet i Sør, og dette er et godt tidspunkt for å ta den debatten når Norad er i ferd med å utarbeide nye prinsipper for støtte til sivilt samfunn, og Utenriksdepartementet ny norsk humanitær strategi.

Våre lokale partnere har vært til stede i sine lokalsamfunn lenge før vi kom dit, og de kommer til å være der lenge etter at vi har dratt. Derfor er det på tide at det internasjonale humanitære systemet følger etter og fordeler mer av makten der den hører hjemme: hos de som faktisk står oppe i krisene.

Anne-Marie Helland

Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Arne Ness-Holm

Rådgiver i humanitær seksjon

Gå til innlegget

To år etter at FNs bærekraftsmål ble vedtatt, mangler Norge fortsatt en handlingsplan for hvordan Norge skal bidra til å nå målene.

Av Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp og Tuva Widskjold, leder i Changemaker


Statsminister Erna Solberg sitter som leder for FNs pådrivergrupper for bærekraftsmålene sammen med Ghanas president John Dramani Mahama. Likevel mangler regjeringen fortsatt en handlingsplan for hvordan Norge skal bidra til at målene nås innen 2030.

I 2016 kunne statsministeren gjemme seg bak det faktum at målene er nye. Nå skriver vi 2017, og det begynner det å bli bekymringsverdig at Norge ikke har en handlingsplan. Kirkens Nødhjelp og Changemaker håper Norge vil jobbe for å møte den globale forpliktelsen FNs bærekraftsmål er, og er klare til å bidra for å gjøre vår del av jobben. Men da må regjeringen vise vei.

FNs bærekraftsmål er en global forpliktelse. De 17 målene skal skaffe rent vann til alle, utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Mål 1 innebærer at vi skal stoppe ekstrem fattigdom globalt. Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom har blitt halvert siden 1990. Selv om dette er gode nyheter, gjenstår det fortsatt å nå over 800 millioner mennesker før vi kan si at vi har utryddet ekstrem fattigdom.  Mål 6 skal sikre rent vann og gode sanitærforhold til alle. Mål 5 skal skape likestilling mellom kjønnene og få bukt med diskriminering.  Mål 17 handler om samarbeid for å nå målene – og blant annet en helhetlig politikk for skatt og finansiell åpenhet. Dette er ambisiøse mål, men likevel fullt oppnåelige med nok politiske vilje og ressursmobilisering.

Det krever at regjeringen legger en plan, og statsminister Solberg må ta dette ansvaret. En god start kan være å sende signaler til utenriksminister Børge Brende. Når han slipper stortingsmeldingen om utviklingspolitikk i slutten av mars, bør den inneholde en langsiktig plan for Norges globale bidrag til bærekraftsmålene. Målene er et kraftig verktøy for global rettferdighet, men bare hvis ord blir til handling.

Handlingsplanen bør være langsiktig og tverrpolitisk forankret. Målene skal vare fram til 2030, og kan derfor ikke vingle hver gang vi får et regjeringsskifte. Vi frykter at bærekraftsmålene ender opp med å bli et rapporteringsregime, og at Norge sniker seg unna den globale dugnaden. Det kan ikke Norge, som et utviklingspolitisk foregangsland, være bekjent av. Statsminister Erna Solberg og hennes statsråder må prioritere tydelig og lage en konkret tiltakspakke. Handlingsplanen må klargjøre hvordan Norge skal adressere målene gjennom politiske tiltak og hva Norge skal bidra med over bistandsbudsjettet?

For å skape forutsigbarhet, må handlingsplanen legge føringer for de årlige statsbudsjettene. Bærekraftsmålene bør også brukes som målestokk for regjeringens samstemthetsrapporter. Ulike departementer har ansvar for "sine" områder, men arbeidet må sees i sammenheng og samkjøres bedre. Planen bør behandles i Stortinget som en årlig statusmelding, med planer for det videre arbeidet.

I forbindelse med Fasteaksjonen 2017 skriver mange av våre støttespillere nå under på vårt krav om en handlingsplan for bærekraftsmålene. Kirkens Nødhjelp og Changemaker skal følge utviklingen av bærekraftsmålene helt til 2030. Vi jobber for en mer rettferdig verden hver dag, og skal støtte deg i arbeidet. Men skal Norge gjøre sin del av jobben for å nå bærekraftsmålene, er det helt avgjørende at statsminister Erna Solberg prioriterer dette arbeidet. Da har Norge alle muligheter til å stå som en viktig og positiv bidragsyter når status for bærekraftsmålene skal gjøres opp i 2030.


 

 

Gå til innlegget

Vil KrF ha sårbare liv på samvittigheten?

Publisert nesten 4 år siden

Dødstallene blir mindre når abort blir lovlig og trygt. Nå må KrF komme ned fra gjerdet, og kjempe for sårbare kvinners rett til abort.

En abortdebatt i Norge og en abortdebatt i Malawi­ kan knapt sammenlignes. I Norge handler abortdebatten i stor grad om det ufødte liv sine rettigheter, mens det i Malawi i mange tilfeller er mødrenes liv som står i fare fordi de ser seg nødt til å ty til illegale aborter.

Gravide 12-åringer

Verdens helseorganisasjon sier at det hvert år er minst 56 millioner kvinner over hele verden som tar abort uten å motta hjelp. Her er det også store mørketall.

Ifølge Leger Uten grenser dør seks kvinner hver eneste time på grunn av en utrygg abort. Abort og svangerskap er til sammen den nest vanligste dødsårsaken blant verdens kvinner. Og dette skjer oftest i land der abort er forbudt, og barneekteskap er ­utbredt. Vi snakker om jenter helt ned i tolvårsalderen som blir gravide, og som må ta abort i skjul.

Donald Trump bestemte i forrige­ uke at USA stanser all bistand til organisasjoner som jobber for å forebygge abort. Hans signatur kan bety døden for tusenvis av kvinner. Da NRK utfordret KrF på hva de mente om Trumps tiltak, fikk de ikke svar på sitt spørsmål.

Prevensjon løser ikke alt

En stor del av løsningen er å nå de mest sårbare gruppene med bedre­ seksualundervisning, og sørge for tilgang til prevensjon. I tillegg må vi legge til rette for at gravide får god oppfølging av jordmor og andre rådgivings­tjenester.

Men vi kommer ikke bort fra at det skjer voldtekter, barneekteskap eller oppstår andre årsaker der gravide kvinner ikke har noe annet valg enn å avslutte svangerskapet. Og tallet på slike tilfeller øker i land med konflikt.

Det virkelig store problemet med Trumps avgjørelse, er at også forebyggende tiltak vil miste­ finansiering, siden retten til trygg abort er en liten men ­vesentlig del av et helhetlig helse-
tilbud for kvinner.

Kirkens Nødhjelp holder fast ved det kristne menneskesynet som understreker menneskets uendelige verdi og rett til liv. Nettopp derfor legger vi vekt på retten til helsehjelp, og dette må også inkludere retten til helhetlig seksuell og reproduktiv helse.

Det kristne menneskesynet blir for alvor satt på prøve i møte med en virkelighet der kvinner og unge jenter dør og blir lemlestet av utrygge og ulovlige aborter.

Menneskesyn satt på prøve

Vi kan ikke snu oss bort og late som vi ikke ser bare fordi vi står ovenfor vanskelige etiske dilemmaer. Det er nettopp når vi står ansikt til ansikt med slike dilemmaer at menneskesynet vårt blir satt på prøve. De kvinnene som er så desperate at de ikke ser noen annen utvei enn å ødelegge­ livmoren og setter livet i fare, de trenger at vi ser dem og tar dem på alvor.

All erfaring viser at antallet aborter faktisk går ned i land hvor det er mulig med lovlig og trygg abort, så hvorfor er det så stille fra KrF i et så viktig bistands­spørsmål?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 08.02.2017

Gå til innlegget

Selv om det er uenighet i våre samfunn om spørsmålk som ar med kviners stilling å gjøre, er det vår overbevisning at dialog internt er veien å gå for å oppnå vårt felles mål.

Ingrid Rosendorf Joys. Leder Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Knut Refsdal. Generalsekretær Norges kristne råd
Elizabeth Laura Walmann. Assi­sterende generalsekretær Digni
Berit Hagen Agøy. General-
sekretær Mellomkirkelig råd

Anne-Marie Helland. General-
sekretær Kirkens Nødhjelp

Som trosbaserte aktører tar vi sterk avstand fra dem som i dekke av religion eller kultur forsvarer vold. Men vi vil mer enn å utfordre andre. Vi utfordrer også oss selv.

Urolig. I en urolig verden kan religion bidra til konflikt, men også til løsning. Skal verden skal lykkes med sine nye FN-mål, må vi religiøse ledere bidra. Vi ber derfor norske myndigheter om å ta imot en utstrakt hånd.

Trossamfunn bidrar daglig til bærekraftsmålene gjennom arbeid med skole, helse og ikke minst hjelpearbeid blant dem som trenger det mest. Men religiøse aktører kan også bremse utvikling: Likestillingsarbeidet er et område som møter både støtte og motstand internt i våre samfunn. Disse uenighetene må ikke skygge for det viktige arbeidet med FN-målene.

Statsminister Erna Solberg har tatt en viktig lederrolle for å få satt i gang arbeidet med å realisere bærekraftsmålene. Uten politisk vilje vil lite endring skje, sa hun i en tale i Sør-Korea 16. april i år. Vi vil legge til at uten å ta religions betydning på alvor, vil de heller ikke lykkes.

Gjennomtenkt. Statsministeren la vekt på at nasjonale
myndigheter må iverksette
gjennomtenkte strategier, planer­ og ­investeringer for at bære­kraftsmålene skal gå fra ord til handling. Hun legger­ hoved­ansvaret for gjennomføringen av bærekraftsmålene
der de hører hjemme: hos våre folkevalgte. Med en så engasjert og tydelig stats-
minister er det underlig at Norge ikke har utarbeidet en tiltaksplan for hvordan bærekraftsmålene skal realiseres gjennom både innenriks- og utenrikspolitikken vår. Her har både Sverige og Danmark gjort et langt mer offensiv og forpliktende arbeid.

Derfor utfordrer vi norske myndigheter:

1. Norge må la seg forplikte på en tiltaksplan for hvordan FNs bærekraftsmål skal forandre liv både hjemme og ute;

2. Religiøse aktører bør spille en viktig rolle i dette arbeidet.
Folkelig engasjement. Statsministeren er også tydelig på at uten folkeengasjement vil ikke bærekraftsmålene lykkes. Det er her vi som trosbaserte aktører kommer inn.

Vi lever tett på andre deler av verden som norske medlemmer av globale religiøse samfunn og som trosbaserte utviklingsaktører. Vi har tett kontakt med partnere og trosfeller i andre land, og vi blir utfordret og berørt av historier til de mange som lever i langt mer krevende situasjoner enn vår.

På tross av ulikheter mellom oss, står vi samlet i troen på at vår felles moralske oppgave handler om hvordan vi som samfunn beskytter menneskeverdet og behandler de svakeste blant oss. Religion er ikke bare tro, men også handling.

Samler oss. Og nettopp det praktiske, humanitære fokuset i verdens religioner samler oss sterkest. Bærekraftsmålene hjelper oss til å konkretisere hvordan vi skal jobbe med våre felles utfordringer. Vi gleder oss derfor over de ambisiøse bærekraftsmålene og vil bidra til å oppnå dem.

Flyktningsituasjonen som har oppstått i kjølvannet av krigen i Syria og Nord-Irak, bekrefter tydelig at det som skjer ute har konsekvenser her hjemme, og motsatt. Vår utenriks-, handels- og klimapolitikk må gjenspeile denne realiteten. Vi i Norge må ta vår del av arbeidet for å nå de globale løsningene.

Hindrer likestilling. Som trosbaserte aktører tar vi sterk avstand­ fra dem som i dekke av 
religion eller kultur forsvarer vold. Men vi vil mer enn å utfordre ­andre. Vi utfordrer også oss selv.

Førstkommende fredag samarbeider vi derfor med FN og ­Norad om en konferanse i Oslo som tar opp spørsmål som opptar oss sterkt: behovet for likestilling i kampen mot fattigdom.

I dag blir millioner av kvinner
 og jenter diskriminert, med liten tilgang til utdanning, arbeidsliv og juridiske rettigheter. Fattigdom øker risikoen for diskriminering. Vold mot kvinner og barn, i eller utenfor familien, er et stort samfunnsproblem, i Norge som i mange andre land.

Selv om det er en lang vei å gå, har kvinners stilling styrket seg dramatisk på globalt plan de siste femti årene. Religiøse samfunn har vært både pådrivere og motstandere av denne utviklingen.

Spenn innenfor. Spennet i men­inger går ikke nødvendigvis
 mellom religionene, men i stor grad innenfor de ulike tradisjonene. I arbeidet med bærekraftsmålene var det motstand mot noen av temaene som faller inn under målene om god helse og om likestilling for kvinner og jenter. Særlig er tema som reproduktiv helse og seksualitet omstridt.

Selv om det er uenighet i våre samfunn om noen av disse spørsmålene, er det vår overbevisning at dialog internt er veien å gå for å oppnå vårt felles mål: å styrke hvert menneske til å leve et godt liv i trygge samfunn.

Uenighetene våre kan ikke hindre arbeidet med å sikre kvinner og barn sterkere juridisk vern; rett til skolegang; helse­tjenester og arbeidsmarked. Vi vil jobbe for å utfordre kulturelle, sosiale og religiøse normer som hindrer dette.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19. MAI 2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere