Fredrik Weisethaunet

Alder:
  RSS

Om Fredrik

Jeg er 24 år gammel og sitter i styret i Human-etisk forbund i Trondheim. Her inne representerer jeg meg selv, og taler på ingen måte på vegne av HEF i Trondheim. Alikevel er livssynet mitt en sentral del av den jeg er, så det finnes med andre ord en sammenheng der selv om forbundet er satt sammen av en rekke forskjellige mennesker med ulikt syn på livet.

Jeg berømmer verdidebatt.no for å tilby en arena hvor mennesker kan møtes for å diskutere sine syn på livet, verden og virkeligheten.

Følgere

Begge tar utgangspunkt i at prostitusjon er en bransje som er preget av vold og trusler. Men de begår også begge feilen av å ta utgangspunkt i at Venstre-representantene ikke er klar over dette selv.

Under overskriften «Poenget som forsvant» (Vårt Land 17. februar) tar Alf Gjøsund Kari Jaquesson i forsvar etter at hun er blitt kritisert for sin ordbruk mot noen representanter fra Venstre om sexkjøp. Men Gjøsund gjør samme feilen som han anklager kritikerne av Jaquesson for å gjøre.

Gjøsund går deretter glipp av hva saken handler om – at Jaquessons største feilsteg er at hun overser eller misforstår hovedpoenget til kvinnene fra Venstre. Både Jaquesson og Gjøsund tar utgangspunkt i at prostitusjon er en bransje som er preget av vold og trusler. Men de begår også begge feilen av å ta utgangspunkt i at Venstre-representantene ikke er klar over dette selv.

Venstre-representantene hevder at sexkjøploven har medført at volden mot prostituerte har økt, og at de prostituerte i dag har mindre muligheter for å anmelde om de skulle bli utsatt for vold.

Videre reises spørsmål om terskelen for å bruke vold mot prostituerte blir lavere, når det å kjøpe sex i utgangspunktet gjør at de som kjøper sex allerede har begått en straffbar handling. Argumentasjonen handler altså om hvorvidt sexkjøploven fungerer etter hensikten eller ikke, det fremstår som åpenbart at Venstre-representantene er klar over realitetene.

Oralsexoppfordringen til Kari Jaquesson fremstår derfor ikke sjokkerende fordi Jaquesson bruker ordet «pikk». Men den fremstår altså svært arrogant fordi hun tillegger motdebattantene en mening de ikke har. Å gjøre dette er ingen tjent med, aller minst de prostituerte.

Ingen har åpent forsvart prostitusjon prinsipielt, poenget til Venstre bygger på en forestilling om at en liberalisering vil bedre forholdene til de prostituerte. Det synes jeg Jaquesson og Gjøsund kan forholde seg til, fremfor å fremstille det som om Venstres representanter er usympatiske og kalde monstre som ikke bryr seg om de prostituertes situasjon.

Utgangspunktet for Venstre-representantene er den samme solidariteten som driver Jaquesson og Gjøsund, begge sider er opptatt av å redusere lidelser hos de som blir tvunget til å selge sex, og begge sider er fullstendig klar over realitetene og premissene.

Da fremstår det både som uredelig og arrogant å fremstå slik Jaquesson gjør. Hun fremstår usympatisk og kynisk når forsetter med å anklage Trine Skei Grande for å utnytte medlemmer av Unge Venstre i et kynisk spill.

Spørsmålet om sexsalg skal være lovlig eller ikke er ikke avgjørende, jeg vil støtte den politikken som beviselig er mest effektiv til å forebygge og bekjempe vold mot prostituerte og menneskehandel. Jeg er derfor åpen for at både Jaquesson og Venstre-representantene kan ha rett.

Begge sider av debatten ­ønsker å bekjempe vold mot prostituerte, og jeg merker meg at flere aktører som er enige med ­Jaquesson i sak, samtidig evner å anerkjenne Venstre-representantenes motiver.

Så fremfor å anta at motdebattantene ikke vet hva de snakker om, eller å antyde at de driter i hvordan prostituerte har det, oppfordrer jeg Jaquesson til å belyse realitetene, og kun det. Det er slik vi oppnår det avgjørende for de prostituertes situasjon – en kunnskapsbasert debatt.

Først publisert i Vårt Land 22.2.2016

Gå til innlegget

Folkekirkens legitimitet

Publisert nesten 9 år siden

Hvorfor tilbyr kirka sermonier til mennesker som tydelig ikke tror?

Dette kommer ikke til å bli en lang avhandling, men det er fortsatt noe som jeg ikke klarer å forstå meg på som humanist. Hvorfor er det slik at kirka med viten og vilje lar folk som ikke tror, benytte seg av sermonitilbudet deres? Vil ikke det undergrave legitimiteten til kirka som livssynssamfunn?

I vår var jeg i komfirmasjon til en ung gutt i min omgangskrets. Jeg kjenner vedkommende ganske godt, og vet at han overhode ikke tror på Gud. Han er samtidig ikke alene, majoriteten av hans klassekammerater var ikke kristne, i følge ham. Når jeg selv komfirmerte meg i kirken, trodde jeg heller ikke spesielt, og vet med sikkerhet at svært mange av dem jeg konfirmerte meg sammen med, ikke var kristne. Noen lot seg til og med døpe.

De fleste begrunnet det med at de ikke vile såre besteforeldre, at de kom til å få mer penger om de valgte kristen konfirmasjon, eller fordi de ikke ville skille seg ut. For min egen del veide nok sistnevnte tungt, og at jeg ikke helt var klar over hva alternativet innebar.

Konfirmasjon er dog ikke enestående. Det samme fenomenet finner man tilknyttet både dåp, bryllupp og gravferd. Folk som overhode ikke har noe forhold til kristendom, eller som selv bekjenner seg som kristne står som medlemmer av, og brukere av den norske folkekirka. Tradisjon og ønsket om å fremstå som "vanlig" er nok sterke årsaker til at det er sånn, og det er nok ikke vanskelig å forstå. Når jeg og min kone har fortalt venner at vi skal ha navnefest for våre barn, blir vi sett på som litt rare, og mange tolker det som ett behov for å være anderledes. For min del handler det derimot om prinsipper. Jeg kan ikke svare ja til noe jeg ikke kommer til å stå for. Når presten ber meg om å love å oppdra mine barn i kristen tro, så er det noe jeg ikke kan si ja til. Jeg tror jo ikke på kristen tro, og jeg vil ikke lyve.

Samtidig er det mange som gjør det. De svarer ja, samtidig som de ikke tror. De ønsker kristen begravelse, selv om de ikke tror de kommer til himmelen. Hvorfor i alle dager gjør ikke kirken noe med dette? Hvorfor lar kirken seg redusere til en tradisjonsinstutisjon uten læremessig innhold? Annerkjennes denne problemstillingen overhode?

Jeg er svært spent på å høre hva folk tenker om dette.

Gå til innlegget

En ung avhoppers bekjennelse

Publisert over 9 år siden

Jeg tror det er flere som kunne hatt interesse av å lese dette blogginnlegget, men også resten av bloggen som sådan. Forfatteren bringer med seg et innsideperspektiv som jeg opplever som veldig nært og ærlig.

http://prossessen.blogg.no/1328660549_det_er_din_tro_s_vr_k.html

Gå til innlegget

Ansvar for egen tro

Publisert nesten 10 år siden

Som religiøs kan det være enkelt å hjemme seg bak religiøse tekster, når man blir konfrontert med innhold som kan være vanskelig å forholde seg til. Men i hvilken grad har man et ansvar for å stå for det man formidler?

Som human-etiker, er jeg plent nødt til å forholde meg til mine egne valg. Det er valg jeg har tatt, basert på egne refleksjoner. Refleksjoner som bunner ut i menneskeverdet, og med en bevisthet om at jeg er ansvarlig for egne handlinger. Paradoksalt nok, betyr det også at jeg er forberedt på å stå til ansvar for mine valg for hvem det nå en skulle være, også om det mot formodning skulle finnes en Gud.

I tillegg er en del av min refleksjon basert på muligheten for at jeg tar feil. Jeg tror selvsagt at jeg har rett, hvem gjør ikke det? Men, samtidig: alle mennesker tror på noe. Mange tror svært bastant, og de aller fleste tror på ting som er gjensidig utelukkende. Den eneste logiske konsekvensen er at flertallet tar feil. Om muslimene har rett, har alle andre feil, om kristne har rett har alle andre feil osv. Det vil bestandig være flere på den siden som tar feil, uavhengig av hvem som eventuelt sitter med sannheten. Mest sannsynlig er det vel at _ingen_ har helt rett. Men gitt at noen andre en meg tar feil, betyr det samtidig at jeg ikke kan ta ansvar for fler en meg selv. Av den grunn åpner jeg for refleksjon, men unnlater å uttale meg bastant. Mine barn skal få gå i både kirke, skole, moske, tempel osv. om de ønsker det. De må ta et valg, basert på egen overbevisning, fordi de må selv være ansvarlige for det valget de tar. Er man kristen, og oppdrar sine barn slik at det i praksis vil være umulig for dem å ende opp som noe annet, er det en selv som har ansvaret for at barnet havner i helvetet, om det skulle vise seg at muslimene hadde rett.


Tar kristne det samme ansvaret?

Jeg ble stoppet på gata av to mormonere. Jeg er i overkant interessert i livssyn, da jeg både er aktiv i human-etisk forbund, har studert religion, er komfirmasjonsleder og har tenkt undervise i religion som en del av min lærervirksomhet når jeg endelig ender opp som lektor, så jeg snakket gladelig med dem. Vanligvis er jeg ikke veldig konfrontasjonell i prat med mennesker med et annet livssyn. Jeg har en overbevisning som sier meg at de har tatt et valg, og det er ikke min sak. Det blir derimot min sak, når denne overbevisningen leder dem til å forsøke å overbevise meg. I en slik setting, har jeg ingen problemer med å konfrontere religiøse med saklige men dog direkte og vanskelige spørsmål.

Mange lurer sikkert på hva jeg mener med ingressen. Hva betyr det å gjemme seg bak religiøse tekster? For min del har denne refleksjonen gitt ganske interessante svar. Et spørsmål er sentralt, nemlig dette: Om jeg trodde bibelen var sann, ville jeg da ha tilbedt Gud? Selv om jeg tror på Gud, er det dermed sagt at jeg synes han er en flott "fyr"?

Det spørsmålet skal jeg svare på om litt, men man vil ane en aldri så liten hentydning i det spørsmålet jeg stilte disse to mormonerene på gata i Trondheim:

"I bibelen står det følgende i 2. kongebok, kapitel 2, vers  23-24 "Fra Jeriko dro profeten opp til Betel. Mens han var på veien, kom noen smågutter ut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: «Kom deg vekk, din flintskalle! Kom deg vekk, din flintskalle!»  Da han snudde seg og fikk se dem, forbannet han dem i Herrens navn. Og to bjørner kom ut av skogen og rev i hjel førtito av barna." Hva tenker dere om det?"


Arti å se at den nye oversettelsen har trådt i kraft forresten. Ordlyden før var vel mer: Med et kom det to bjørner ut av skogen, og rev ihjel førtito av barna".  Men uansett, de valgte å le det hele bort, uten å gi noe klart svar. Svaret var i utgangspunktet ganske typisk, nemlig at Guds veier var uransakelige, og at hans handlinger ikke var forståelige for oss mennesker.

Med andre ord tar de ikke ansvar for hva de tror på, og hva de tilber. Dette er bare et eksempel på bibelens Guds enorme brutalitet og råskap. Gud tar liv i hopetall, fordømmer majoriteten av verdens mennesker til evig fortapelse basert på hva de tenker og har ingen problemer med å sette folk på prøve bare for å understreke et poeng (jobs bok). For å ikke snakke om syndefloden, metaforisk eller ikke metaforisk, fra mitt ståsted er syndefloden intet annet en en morbid, pervers og brutal voldshandling utført av en inntollrant og brutal leder. Om syndefloden var sann, ville den vært historiens værste etniske rensning.

For meg vitner dette om en total ansvarsfraskrivelse. Ved å uttrykke at det er umulig å forstå hvorfor Gud gjør som man gjør, legitimerer man samtidig handlinger man ellers ville ha forkastet som brutale, usympatiske og direkte uholdbare.

Om man virkelig skal tro på Gud, og samtidig mene at de moralske regler man følger er gyldige, må de da vitterlig også være å forvente at disse overholdes av Gud selv også. En burde forvente en enda høyere moralsk standard, fra et vesen som selv ærklærer å være perfekt og ufeilbarlig.

Svaret på spørsmålet jeg stille vil for mitt vedkommende være åpenbart. Om jeg virkelig trodde bibelens gud eksisterte, ville jeg være den første til å dra ned til byen, og demonstrere mot Guds brutalitet. Det ville være å ta ansvar for det jeg hadde trodd på. 


Dette er selvsagt en problemstilling som for mange ikke er aktuell, da de tolker bibelen som et resultat av menneskelig aktivitet, selv om den har en kjerne av sannhet i seg. Dette er selvsagt en utfordring til alle som hevder at bibelen er sann, fra perm til perm.


Og enda har vi ikke nevnt de ondes problem. Jeg ville aldri tilbedt en Gud som med viten og vilje sendte mennesker til evig fortapelse, bare fordi de ikke trodde på ham. Jeg mener, jeg lever mitt liv med en klar overbevisning om at det jeg gjør er riktig. Jeg er alltid søkende etter sannheten, og har i utgangspunktet alle muligheter åpne. Jeg forbeholder meg retten til å vurdere innholdet i en hver religion, og vil bestandig ta ansvar for de valg jeg har tatt. Samtidig er det også svært mange flotte og gode mennesker som tar andre valg en meg, fordi tro og overbevisning er svært vanskelig.

Samtidig opplever jeg at svært få kristne i det hele tatt ønsker å tenke på konsekvensene av at de kan ta feil. De fleste vil ikke forholde seg til en virkelighet hvor deres religion ikke representerer sannheten, og vil aldri kunne gå ut av seg selv og betrakte det man tror på fra en annen synsvinkel. Intensjonen min med dette innlegget er å utfordre den holdningen, den er ikke uvanlig i svært mange kristne miljøer jeg har vært i kontakt med. 

 

Gå til innlegget

Verdi uten Gud?

Publisert over 10 år siden

Kan mennesket ha verdi uten Gud?

Er mennesket verdifullt uten Gud?

Av: Fredrik Weisethaunet, 24.03.09

Er mennesket verdifullt uten Gud? Dette er et spørsmål mange ateister og humanister kan ha vanskeligheter med å svare på, og jeg vil anta det finnes flere en et svar på akkurat dette. Allikevel ønsker jeg å kunne reflektere litt rundt spørsmålet for å kunne formidle noen av mine tanker i forhold til dette. Dette er jo i aller høyeste grad et eksistensielt spørsmål, og det er avarter av dette spørsmålet som ofte blir stilt når religiøse og humanister møtes til diskusjon. Mange religiøse vil påstå at livet verken har mening eller verdi uten Gud. Jeg vil argumentere for det motsatte. For å drive det hele videre, vil jeg stille et innledende spørsmål:

Hva gir mennesket verdi?

Et teologisk svar på dette spørsmålet er selvsagt, vi er skapt av et perfekt vesen og er derfor verdifulle fordi vi er hans verk. Religion har ofte enkle svar på kompliserte spørsmål, for oss humanister er svaret litt mer komplisert. I tillegg vil det være naturlig å stille et oppfølgingsspørsmål, nemlig hva som skiller oss fra dyrene, hva gjør oss spesielle?

Noen vil kanskje argumentere for at mennesket har verdi ut i fra vår evne til å skape, til å reflektere og til å kommunisere. Dette skiller oss åpenbart ut i fra resten av dyreriket, men vil det si at vi får noen større verdi av den grunn? Samtidig står fortsatt det innledende spørsmålet fortsatt uten svar. Personlig vil jeg argumentere for at vår verdi ligger i det faktum at vi faktisk kan tilegne noe verdi. Det at vi som mennesker kan velge å vektlegge egenskaper eller fenomener som viktigere en andre er en faktor som skiller oss særdeles godt ut fra resten av dyreriket. Det at vi som mennesker søker mening i livet setter oss i en særstilling. Spørsmålet er da hva dette faktisk betyr for oss i hverdagen. Personlig vil jeg si at det rent praktisk betyr ingenting for vår tilværelse og vårt liv. I utgangspunktet har vår tilstedeværelse ingen annen funksjon en å føre genene våre videre til kommende generasjoner for å sikre fremtiden til våre avkom. Men hva er vitsen?

For mange kan en slik tilværelse og en slik tilnærming til livet virke meningsløs og demotiverende. Dette har jeg selvsagt forståelse for, og det er ingen hemmelighet at frykten for at tilværelsen vår skal meningsløs er hva som får mange til å tro på en skaper. Humanismen vil aldri kunne tilby tilhengere en universiell mening, et ultimalt mål å strebe etter. 

Men humanismen er modig, vi tørr å innse at tilværelsen kanskje ikke har noen høyere mening en tilværelsen i seg selv gir oss. På spørsmål som: hva skjer etter døden svarer de fleste humanister at de ikke vet, og det er det nærmeste vi kan komme sannheten. Ingen kan vite hva som skjer når vi dør, men vi kan tro. Personlig har jeg ikke sett noe som får meg til å tro noe annet en at jeg forsvinner, at mine tanker og mine sanser slutter å eksistere i det øyeblikk jeg forlater dette livet. Hva er da vitsen med å leve, kan man spørre? For mange er himmelen det som motiverer en til å fortsette når livet byr på utfordringer. For meg holder livet lenge, gledene livet har gitt meg er større en det vonde livet har påført meg. Det å kunne nyte naturen, kulturen og menneskene rundt meg så best jeg kan, uten å ødelegge for andres opplevelse av de samme fenomenene gir meg mening, og her ligger mye av nøkkelen. 

Mennesker har verdi fordi vi har evnen til å verdsette. Jeg tror altså ikke at mitt liv har noen høyere mening utover den gleden min tilstedeværelse har for menneskene rundt meg. Men er ikke det litt mye å forlange mer en det? Å få oppleve at et annet menneske sier at vedkommende elsker deg, å høre en bekymret venn spørre hvordan du har det, å få en klem fra et barn som har tillitt til en, å vite at ditt bidrag kanskje hjalp et annet menneske til å kunne få mer glede ut av livet, å få vite at du tilfører et annet individ glede i livet, er ikke det meningsfylt nok? Jeg tror følelser er det som gjør mennesker verdifulle, fordi følelser er hva som gjør andre verdifulle for oss. Selv trenger jeg ingen Gud som passer på meg og bryr seg om meg, for jeg vet at jeg kan bety noe for andre mennesker. Jeg vet at jeg har medmennesker som har omsorg for meg, og jeg vet at jeg, ved å leve, tilfører andre mennesker noe de ellers ikke ville ha hatt, og at de setter pris på det.

For meg virker det en tanke egoistisk å forvente mer en det. Samtidig gir ikke alternativene noe klarere svar. Religion maler et bilde av livet på jorden som en slags mellomstasjon mellom det som har vært og det som skal komme. Livet i seg selv er ikke annet en en prøvelse på om man er den neste tilværelsen verdig. Himmel eller helvete, samsara eller nirvana, valhalla eller hel. Alt uten å kunne vite, mens man forsømmer det eneste man vet, det eneste man kan være sikker på. Det at man lever, det at man eksisterer er det eneste man vet. Man vet det fordi man opplever det, man er tilstede for å observere at man er til. For meg er det ganske forbløffende at livet, som gir oss tilgang på så mye godt og så mange opplevelser ikke skal være nok. Er det frykten for å forsvinne, eller ønsket om noe mer som får mennesker til å tro, og i mange tilfeller si i fra seg mange av de gledene livet har å by på? Hva er det som gjør at mennesker ikke er fornøyde med det de kan vite at de har, hva gjør at vi søker noe mer? Hvorfor kan ikke livet i seg selv være godt nok?

Noen vil kanskje argumentere for at frykten for å bli straffet; for helvetet eller en dårlig gjenfødelse er hva som driver en til å tro. At gudfryktighet er hva som gjør at mange velger et religiøst liv, i frykt for hva som kommer. At frykt er en viktig faktor er det vel ingen som er uenig i, for hvilken annen grunn skulle vi ha for å lete etter en forklaring på noe som vi aldri vil kunne vite helt sikkert uansett, om det ikke var fordi usikkerheten er fryktinngytende? Det er jo åpenbart at døden, og hva som eventuelt kommer etterpå har vært noe mennesker har undret seg over, og vært redd for siden mennesket satte sin fot på jorden. Men min påstand er allikevel at frykten for at det skal være ingenting, er mye sterkere en frykten for straff, for i de aller fleste religioner har man muligheten til å gjøre opp for seg. Enten ved å angre og få tilgivelse, eller ved å få en ny kjangse gjennom et nytt liv. Tanken på ingenting, er altså så skremmende at man heller foretrekker å tro at man risikerer evig fortapelse og tortur. Men hvorfor?

Hva er det med ingenting som er så fryktinngytende? Er det å leve så vanedannende at vi ikke kan tenke oss å slutte med det? Har vi blitt så avhengige av å leve at vi ikke vil dø? Drømmen om udødelighet er parallell med drømmen om et liv etter døden, og er også noe mennesket har higet etter lenge. Men drømmen om evig liv har ikke kunnet overleve fordi det har vært så enkelt å påpeke dens umulighet. Men også denne drømmen har fått nytt liv, både gjennom moderne fortolkninger av Østens religionsfilosofi, men ikke minst moderne teknologi. Dette gjenspeiles i kulturen, hvor filmatiseringer av mennesker som bruker teknologi til å ta “back-up” av hjernen, for å så klone seg selv, eller de utallige fremstillingene av nedfrysning og forestillinger om mangeårig dvale. Til felles med tanken om et liv etter døden så utelukker også den tomrommet, tilværelsen i ingenting, tilværelsen uten følelser og sanseinntrykk. Forskjellen er at drømmen om evig liv ikke forutsetter at man tror på en allmektig skaper, eller naturens ubrutte gjenfødelsessirkel. 

Noen velger å forbli i en tilværelse hvor man lar forestillinger og antagelser basert på menneskers kollektive frykt for slutten regjere deres liv. Noen av oss har valgt annerledes, og velger å møte sannheten ansikt til ansikt: vi kan nemlig aldri vite. Det eneste vi vet er at vi eksisterer, hvorfor la frykt ødelegge for den eneste sikre kilden til glede?

Nyt livet, en kan aldri vite!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere