Alf Gjøsund

Alder: 4
  RSS

Om Alf

Religionsredaktør i Vårt Land

Følgere

Svar til Hallvard Jørgensen

Publisert nesten 7 år siden

Takk for konstruktiv respons, Hallvard. 

Du reagerer på tonen i artikkelen. Det er alltid en avveining hvor sterke formuleringene skal være, erfaringene er at interessen og engasjementet stiger når noen formuleringer settes på spissen. Når temaet er smalt er det noen ganger nødvendig for debatten. 

Overskriften «De sterkes tankesmie» ble valgt etter analysen jeg redegjør for ovenfor. Etter manges oppfatning bør en tankesmie med kristent utgangspunkt være langt mer gjennomsyret av identifikasjon og solidaritet med svake grupper. Jeg ønsket å ta deres perspektiv i denne artikkelen. 

Det samme gjaldt det retoriske spørsmålet «Er Skaperkraft i ferd med å bygge­ opp en generasjon vellykkede, egoistiske kristne?». Spørsmålet blir stilt på vegne av kristne som er lei høyreretningen i tankesmien. Verken dem eller jeg mener at stemmene bak Skaperkraft er mer egoistiske enn andre, snarere at vi alle er så egoistiske at vi trenger konstant korreksjon. Når en kristen tankesmie er mer opptatt av vekst og gründervirksomhet enn av solidaritet og rettferdighet, kan det spørres om den utfordrer nok.

Jeg vil også kommentere uttrykket «unge herr Skaperkraft». Grepet å personifisere tankesmien har sine svake sider. Det ble gjort for å gjøre synlig hvordan en kristen med en tilsvarende fordeling av engasjement som tankesmien viser, framstår. Jeg ønsket også å få fram at dette er yngre mennesker i kristennorge, og at det er flest menn (og svært lite feminismeperspektiv i engasjementet). 

Så kan slike formuleringer være egnet til misforståelse. Jeg ser at det faktum at jeg selv har stor sans for mye av Skaperkrafts arbeid ikke kom fram. Det ble redigert bort på grunn av plassen, istedet besluttet jeg å ta det med i oppfølgende artikler.

Jeg ser også poenget ditt med at man ikke skal avskrive et sosialetisk engasjement fordi man ikke deler synet på løsningene. Grunnen til at jeg likevel vinklet dette slik er at Skaperkraft ønsker å engasjere flere. En rekke kristne mener at høyresidens svar ikke er basert på solidarisk tenkning. Skal Skaperkraft nå disse må de bli bredere.

Problemet er kanskje at mange yngre kristne på den politiske venstresiden også er på den teologiske venstresiden – med unntak av en del radikalere i sekstiåttergenerasjonen (som blant annet Arnfinn Haram tilhørte). Jeg forstår det sånn at en så offensiv økumenikk i dag ville vært for utfordrende for Skaperkraft. På den annen side kunne det være en ide å offensivt forsøke å dyrke fram en åpenhet for politisk radikalisme blant yngre kristne i de teologisk konservative organisasjonene. Det er mange kimer til denne radikalismen i dag, men mange forlater organisasjonene fordi de ikke finner rom for sitt engasjement der. 

Det blir interessant å se om dette er en utfordring Skaperkraft vil forsøke å møte i framtiden. 

Gå til kommentaren

Svar til Pettersen og Skaperkraft

Publisert nesten 7 år siden

Takk for tilbakemelding, Håkon Pettersen. Av hensyn til leserne av papiravisen, som har fått en annen adresse til innlegget, har jeg svart i den opprinnelige tråden

Gå til kommentaren

Engasjert for de svakeste?

Publisert nesten 7 år siden

Jeg nevnte i min kommentar (Vårt Land 9. desember) at Skaperkraft fortsatt sliter med å bli synlig i sekulære dagsaviser. Jeg kunne godt skrevet at de har greid seg bra, små midler og beskjeden interesse for kristne verdier i samfunnsdebatten tatt i betraktning. Poenget var imidlertid verken å skryte eller kritisere, men å konstatere at tankesmiens gjennomslag er langt større i enn utenfor Kristen-Norge.

Derfor la jeg vekt på hvilke tema de har vært engasjert i, og hvordan dette påvirker kristne. Min påstand er at tankesmien har vært lite opptatt av de svakeste i samfunnet. Takk for svar fra Skaperkrafts Håkon Pettersen (Vårt Land 12. desember), som mener at jeg bommer og har dårlig oversikt. 

Kommentaren er imidlertid skrevet på grunnlag av grundig research. Blant annet gikk jeg gjennom hvert av de 253 avisoppslagene om Skaperkraft siden oppstarten våren 2011. Dette fant jeg:

Religionens plass

De største temaet for tankesmien har vært religionens og kristendommens plass i samfunnet. Nær 50 artikler har handlet om dette. Omlag 40 artikler har handlet om Skaperkrafts ideologiske ståsted, mesteparten interndebatt i Kristen-Norge. Generell info om Skaperkraft har vært nevnt i et 20-talls artikler, det samme gjelder temaet verdiskapning/gründervirksomhet. Deretter følger menighetsliv, skole/KRLE, generell politikk, ateisme/vitenskap, reservasjonsrett og famile-/samlivsspørsmål.

I så godt som alt dette stoffet, er hovedtemaet hvordan samfunnet forholder seg til og påvirkes av kristne verdier. Hvorvidt «kristne verdier» handler om solidaritet med de svakeste er som oftest opp til leseren å vurere. I artikler om politiske og økonomiske spørsmål er tendensen liberalistisk, gjerne med vekt på økonomisk vekst.

Høyrepolitikk 

Det har vært noen oppslag med temaet menneskeverd for svake grupper (fire artikler), klima og miljø (tre artikler) og global trosfrihet (tre artikler). Disse utgjør noen ganske få prosent av det samlede engasjementet. Moderne slaveri er et mer hyppig nevnt tema denne høsten, men løsningsforslagene i Skaperkrafts nye bok er god høyrepolitikk. Temaet er viktig, men tilnærmingen er langt mindre samlende for Kristen-Norge enn den kunne vært.

I kommentaren listet jeg opp en rekke pågående debatter om svake grupper der Skaperkraft tilsynelatende ikke har vært på banen i det hele tatt. At Pettersen kan nevne noen eksempler på at tankesmien har vært engasjert, har liten betydning for det helhetlige bildet. Søkearkivet for norske aviser fanger ikke opp alt, men tendensen er ganske entydig. 

Jeg vil også nevne at av de omlag 300 innleggene på Skaperkrafts blogger handler to innlegg om svake grupper, henholdsvis menneskesortering og arbeidsvilkår for fattige. Riktignok skyldes mye av overbalansen at den svært produktive skribenten Bjørn Are Davidsen skriver mye om temaet tro/vitenskap, men to artikler er ikke overbevisende.

Jeg nevnte at Skaperkraft-skribent Anders Masvie argumenterte for hasj-legalisering i dette debattinnlegget, som fortsatt står på Skaperkrafts blogg. Pettersen mener jeg burde visst at Skaperkraft har tatt avstand fra dette. Dette står imidlertid ikke på bloggen, og hasj var ikke nevnt i Skaperkrafts reaksjon noen dager senere. Jeg anbefaler tydelighet i så omstridte spørsmål som dette.

Godt skjult 

Jeg vil understreke at jeg personlig har stor sans for mange av de debattene Skaperkraft har reist. Bredden i engasjementet er spennende og konklusjonene ofte åpne og noen ganger nytenkende. Men jeg har ikke funnet veldig mye av avdøde pater Arnfinn Harams radikale sosialetiske engasjement i tankesmiens oppslag i norske aviser. 

Dersom dette er en viktig del av Skaperkrafts DNA, vil det være en fordel for tankesmien om det blir mer synlig. At mennesker med Skaperkraft-tilknytning sender forbausede og til dels opprørte reaksjoner på sosiale medier om min kommentar bør være urovekkende for kristne som forgjeves har lett etter dette DNA-et. Samtaler med disse var også en del av min research. 

Store deler av Kristen-Norge ser på solidaritet og rettferdighet som grunnleggende kristne verdier. De etterlyser andre ideologiske svar på sosiale og globale utfordringer enn høyresidens. De vil ha utvetydige signaler om at kirken står på de svakes side, noe dypere enn oppfordringer til veldedighet. Skal Skaperkraft bli deres tankesmie, bør kursen justeres. Tilbakemeldingene fra Skaperkraft og noen av støttespillerne tyder på at de ikke ser dette behovet selv. Det gjør tankesmien mindre samlende for Kristen-Norge enn den kunne vært. 

En forkortet versjon av dette svaret står på trykk i Vårt Land, 13. desember 2014.

Gå til kommentaren

Svar til Hallaråker

Publisert nesten 7 år siden

1. Jeg har ikke skrevet at Hallaråker «viser hat» når han kaller islam en «satanisk åndsmakt». Jeg har skrevet: «dersom noen hadde kalt kristendommen for det samme, kunne det fort blitt opplevd slik.»

Er Hallaråker uenig med meg her? Jeg forstår at han selv ikke ville reagert på om jødedommen eller kristendommen ble kalt det samme («den som kritiserer andre må tole samme nivå motsett»), men han kan umulig ha gått glipp av den diskusjonen som har pågått i samfunnet om blant annet antisemittisme. Der er det nettopp denne typen karakteristikker mot jødedommen (men også ofte mildere) som trekkes fram som eksempler.

Hvis ikke Hallaråker er enig i at det ville blitt opplevd som antisemittisk dersom noen hevdet at «jødedommen er en satanisk åndsmakt», har vi et veldig forskjellig utgangspunkt. Dersom han gir meg rett, skulle jeg ønske han konsentrerte seg om dette i diskusjonen og vurderte sin egen uttalelse om islam i samme lys.

2. Hallaråker mener at mitt poeng om den allmenne åpenbaringen er urelevant: «Som luthersk teolog reknar eg sjølvsagt med den naturlege openberringa. Eg har også teke initiativ til samarbeid med og inkludering av muslimar i ulike spørsmål på samfunnsplanet.»

Jeg vil understreke at jeg ikke mente å belære Hallaråker. Jeg har heller ikke vært i nærheten av å hevde at «alle religionar er formelt like», som han insinuerer. Et av mine poeng er at når også islam inneholder mye som er godt og sant og «ære verdt» (for å bruke et uttrykk fra Skriften) er det for meg uforståelig at Hallaråker stempler hele religionen som en «satanisk åndsmakt». 

Har Hallaråker en kommentar til denne konkrete utfordringen? 

3. Til slutt en presisering: Jeg mener ikke at lavkirkelige kristne er verre enn andre grupper mht. hatprat. Jeg tror heller ikke at deres bibelsyn eller tradisjoner er årsaken til hatpratet – de aller fleste av dem styrer jo utenom dette.  

Poenget er denne gruppen har en ideologisk og historisk bakgrunn som preger hatpratet (religiøs språkbruk, argumenter fra Bibelen, og forbilder i organisasjonenes historie), og som hatpraterne henter legitimitet fra. Er dette en rettmessig eller urettmessig legitimitet? Det er dette oppgjøret jeg mener de lavkirkelige må ta. 

Jeg tror det finnes gode og dårlige måter å delta i samfunnsdebatten på, også for lavkirkelige kristne. Den gode ser vi ofte når kristne bruker allmenne argumenter. Forståelsen er stor for at man ikke kan bruke sitt eget trosfundament som argument. 

Den dårlige ser vi ofte i usaklig debatt, og noen ganger (alt for ofte, etter min vurdering) i form av fordømmelse og hat. Jeg nevnte noen eksempler, og kunne nevnt mange flere. At deres bibelsyn skinner gjennom i debatten er ment deskriptivt, ikke som en delegitimering av et konservativt bibelsyn. Ikke alle kristne synes å være opptatt av å bruke argumenter som kan overbevise, men er fornøyd med å proklamere hvem som er på rett og gal side. Når slike proklamasjoner blir personlige, eller tar form av angrep på grupper, blir det veldig galt. 

Gå til kommentaren

Publisert rundt 7 år siden

Takk for mange interessante reaksjoner på kommentaren min fredag. Jeg har ingen mulighet til å svare utførlig på alle, men vil prøve å gi en kort respons på noen få av dem. 

Først en understreking av konteksten: Hatprat. Internett har gjort fenomenet veldig aktuelt og viktig å ta tak i. Det skulle bare mangle. Dette er alvorlig mobbing på nett, alvorlige angrep og sjikane mot enkeltpersoner eller grupper. 

Noen synes hat er et for sterkt ord, fordi de mener det forutsetter et emosjonelt utgangspunkt. Noe av det spesielle med hatpratet er imidleritid at vi ikke vet alt mye om bakgrunnen til den som skriver. Vi vet imidlertid at hatet ikke er personlig ment fra mange (dette gjelder ikke bare kristne). Svært mange er blitt «skjermblinde» i den forstand at de glemmer at adressaten er et menneske med følelser. Andre glemmer å behandle mennesker individuelt, og stempler dem som gruppe. Systematisk, prinsipielt og uten sterke følelser. Noen ganger går de over streken.

Den gylne regel

Jeg prøvde i kommentaren min å gjøre oppmerksom på gjensidighetsprinsippet. Når vi setter inn en annen mottaker, kan hatet bli tydeligere. Når Hamas ærklærer at de vil kaste jødene ut av Israel, oppleves det som hat. Selv vil jeg ikke nøle med å bruke en slik karakteristikk. 

Hvordan vil det da oppleves for arabere i Israel, de fleste av disse er israelske statsborgere, å lese at de burde kastes ut. At de i hvert fall ikke burde hatt fulle borgerrettigheter, kun mat, hus og arbeid.  En ting er at dette ville gjort Israel til en ren apartheidstat, et slags jødisk diktatur. En annen ting er at slike budskap med god grunn vil oppleves som hat av mottakeren. En tilsvarende historisk behandling av tatere, samer og jøder i Europa er forlengst fordømt som grov systematisk diskriminering. Og det er historiske forhold, før bevisstheten om demokratiet og likeverdet var så utviklet som i dag. 

Poenget er altså ikke å sammenligne konservative norske kristne med terrororganisasjonen Hamas. Poenget er å vise det tankevekkende poenget at når en gruppe uttaler noe, oppleves det som hat, mens man ikke er villige til å bruke samme karakteristikk når ens egen gruppe sier det samme.

De andre eksemplene jeg nevnte som eksempler på hatprat var grov sjikane mot enkeltperoner og grupper. Igjen: Jeg tror ikke at det ligger verken iskaldt eller brennende hat bak ordene, selv om de rammer tungt og stikker dypt. Det er noe av det tankevekkende med dem. De oppleves som hat av dem som rammes, men kalles i noen tilfeller «kjærlighet». Tankevekkende.

Prinsipiell analyse

Hallaråker ble brukt som eksempel i kommentaren. Han kaller islam for en «satanisk åndsmakt» i sin bok fra 2004. Han opplever dette som et urettferdig eksempel og begrunner det med at påstanden står i en kontekst, den er underbygd. Dermed bekrefter han poenget jeg vil ha fram. Ved hjelp av en «nøktern prinsipiell analyse» kan han stemple en hel religion, med nesten 1,5 milliarder tilhengere og et stort antall ulike tolkninger, som «satanisk».

En ting er at det er svært spesielt å velge et slikt stempel på en religion som inneholder så mange elementer av det teologene vil kalle den «allmenne», eller «naturlige» åpenbaring – altså spor av Gud. En annen ting, og det er hovepoenget for meg, er at om jeg står i fare for å ta Hallaråkers konklusjon ut av sin sammenheng, så er i så fall ikke den første. Mange kristnes forhold til islam er preget av nettopp denne typen konklusjon, uten at de kan redegjøre for en «saklig og prinsipiell analyse» som ligger bak. Ser Hallaråker ikke et ansvar, når han ikke bare kritiserer enkelte sider av islam, men stempler hele religionen som «satanisk»?

Jeg etterlyser dessuten at Hallaråker spør seg hvordan han selv ville opplevd det dersom andre mennesker kalte troen hans for «satanisk». Ville han opplevd det som kristenhat? Eller dersom en norsk gruppe kalte den jødiske tro for «satanisk». Ville han opplevd det som antisemittisme – eller jødehat? Er gjensidighetsprinsippet, eller den gylne regel, overhodet ikke relevant her?

Det kunne vært skrevet en egen kommentar om konservative vs. liberale kristne i forbindelse med begrepet hatprat.  Jeg har ikke sett så mange nettsider preget av tilsvarende hatprat (rettet mot enkeltpersoner) på liberal side, men det finnes absolutt personer som bruker sterke ord om konservativ kristendom. I hvilken grad de definerer seg som kristne er et åpent spørsmål fordi fraværet av kristne argumenter for hatpratet er påfallende. Her skiller de seg fra konservative kristne. Jeg tror Hallvard Jørgensen er inne på noe vesentlig når han tar utgangspunkt i bibelsynet til konservative kristne. Det gir en legitimitet og begrunnelse for sterke meninger som ikke fungerer utenfor gruppen. Det er blant annet lett å kategorisk plassere uenighet inn i kampen mellom gode og onde åndskrefter.

Are Karlsen:

Mener jeg at islam ikke er en forførelse, eller at kristne ikke trenger å evangelisere for muslimene? Jeg vil heller snu på det. All religion er uttrykk for menneskers søken etter Gud. De fleste religioner og livssyn inneholder også spor av Gud, av all den kunnskapen om ham som er tilgjengelig i skaperverket. Så er det et kristent standpunkt at Gud har åpenbart seg på en endelig måte ved Jesus Kristus. Det gir kristne et grunnlag for misjon. Men ikke for å karakterisere alle andres søken for «satanisk» eller en forførelse. I så fall kaster man barnet ut med badevannet – i strid med Fil 4,8: «Alt som er godt, alt som er ære verdt, gi akt på det!».

Og til Bjørn David Bratlie: 

Du reiser en interessant problemstilling når du påpeker legitimiteten i å ha «et språk for livets onde og livets gode». Det er jeg enig i. Noen ganger må ondskapen kalles ved sitt rette navn. Jeg tror også vi er enige i at det går et skille mellom god og dårlig debattmetode. Hets, sjikane, fornærmelser og demonisering av enkeltpersoner og grupper er over streken. 

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere