Alf Gjøsund

Alder: 4
  RSS

Om Alf

Religionsredaktør i Vårt Land

Følgere

Svar til Uthaug

Publisert over 5 år siden

Som kommentator i Vårt Land, synes jeg det er utfordrende at det man skriver fort blir tolket som for/imot de ulike ståstedene i den overordne diskusjonen, i dette tilfellet om likekjønnet ekteskap.

Mitt utgangspunkt for kommentaren «De som tapte» er at det er viktig for Den norske kirke å beholde sine konservative medlemmer og frivillige – ikke minst fordi de er viktige stemmer i Kirken. Jeg ville være svært betenkt dersom Den norske kirke skjøv fra seg disse medlemmene. Det utgangspunktet tror jeg ikke er veldig kontroversielt.

I tillegg tok teksten utgangspunktet i det faktum at Kirkemøtet er det demokratiske forumet der framtidens veivalg tas for Den norske kirke. Er man delegat på Kirkemøtet, har man i utgangspunktet akseptert dette som et premiss.

Delegater med det klassiske synet på ekteskap visste at det var et flertall i Kirkemøtet for en kjønnsnøytral vigselsliturgi, at det ville komme et klarsignal om dette i 2016 og at det kommer et endelig vedtak i 2017. Likevel hadde de sagt ja til å sitte i kirkens øverste organ fram til 2019. Dermed må deres engasjement og stemmegivning vurderes ut fra hvordan de skjøtter mandatet på lengre sikt enn møtet i år.

Slik jeg vurderer det er spørsmålet altså: I hvilken grad tar delegatene inn over seg at en likekjønnet vigselsliturgi faktisk blir innført – og hva gjør de for å sikre at de konservative fortsatt kan få rom i kirken etter at dette har skjedd?

Min kommentar «De som tapte» var en vurdering av hvordan de to konservative fløyene i Kirkemøtet tok på alvor disse to forholdene. Kommentaren «To syn på kirkekamp» var en analyse av de to ulike tilnærmingene til prosessen fram mot vedtaket. Ingen av dem var en vurdering av Skriftens syn på likekjønnet samliv. Den diskusjonen har jeg valgt å avstå fra som kommentator. Men avisens syn på kirkemøtets vedtak kan du lese i Vårt Lands leder den 12. april. Her står det blant annet:

«Den teologiske forankringen av dette nye synet synes vi er mangelfull. Den norske kirkes ekteskapssyn blir nå i uttakt med det store flertall av verdens kirker. Synet på ekteskapet er likvel ikke det grunnleggende som konstituerer kirken.»

Gå til kommentaren

Prisverdig klart - men ikke realistisk

Publisert over 5 år siden

Jeg forstår behovet ditt for å markere avstand, men jeg tror ikke vi er så uenige om at det står respekt av mennesker som står støtt på sin overbevisning, selv om vinden blåser i motsatt retning. 

Først en kommentar til ditt siste avsnitt, om at du «nektar å tru at ÅF ikkje hadde teke omsyn til mindretalet»:

Jeg synes det er fint at du har høye tanker om menneskene bak Åpen folkekirke. Det har jeg også. Men det er grunn til å gjøre oppmerksom på at Åpen folkekirke står ganske langt fra de mer konservative i synet på selve saken.

Det så vi ikke minst på den uroen det skapte i ÅF at man oppga sitt primærstandpunkt: at det bare skal være en vigselsliturgi i DNK. 

Jeg tror det er viktig å være klar over hvor mye det konservative synet provoserer. Sett fra mange homofiles side snakker vi om alvorlig diskriminering av en gruppe som ikke har valgt sin identitet selv. 

Derfor tror jeg også at du overvurderer hvor mye hensyn ÅF-fløyen i utgangspunktet er innstilt på å ta til et konservativt mindretall. Slik de ser det, er de en minoritet som ikke er blitt tatt hensyn til i mange år. Som er blitt nedstemt igjen og igjen. Deres syn er ikke engang anerkjent som legitimt av de mest konservative. 

Svært mange av dem vil tenke: Nå er dere i mindretall. Get used to å bli nedstemt, slik vi måtte! 

Hva ville disse forskjellene i syn på diskriminering betydd? Antakelig at det ville blitt mye uro lokalt – hvis ikke biskopenes kompromiss hadde slått ettertrykkelig fast at begge syn skal kunne komme til uttrykk i kirkens undervisning og praksis.

Det samme gjelder muligheten til å avstå fra å medvirke i likekjønnede vigselshandlinger. Prester ville nok fått medhold i at de ikke kan tvinges, det handler om ren realitetsorientering. Men for andre kirkelige ansatte kunne det blitt langt vanskeligere å få forståelse for sine reservasjoner. 

Med utgangspunkt i denne situasjonsvurderingen, gir det seg selv at jeg ikke er enig med deg når du skriver: 

«Dersom biskopane hadde delt seg og ikkje knytt kyrkja sin einskap så einsidig til eit kompromissforslag, hadde dette naturleg nok opna for og tvunge fram fleire måtar å tenka seg framtida for kyrkja.»

Det er rett og slett veldig interessant at du faktisk tror at to klarere fronter ville ført til løsninger som hadde vært bedre for dem som står for det gamle synet. 

Svært mange debattinnlegg med ulike tilnærminger er lansert. Ingen nye løsninger dukket opp på Kirkemøtet i år. Jeg kan ikke se at det finnes noe saklig grunnlag for optimismen din. 

Den tar for eksempel ikke høyde for det spekteret av ulike overbevisninger som faktisk finnes i Kirkemøtet. Det er nyanser i forståelse og syn som gjør at det ikke er grunnlag for å dele forsamlingen i to. På den konservative siden finner du mye mellom «jeg hadde primært ønsket det gamle synet, men man må være pragmatisk» og det motsatte ståstedet: «dette er kirkesplittende vranglære». Ikke minst har alle biskopene det synet at uenigheten ikke er av en slik karakter at den splitter kirken. På den andre siden finner du også betydelig variasjon. 

Uansett: I Kirkemøtet forelå ikke noen tegn på den dynamikken du ønsket. Du måtte som delegat forholde seg til de posisjonene og forslagene som faktisk eksisterte. Og der er du prisverdig klar på hva du ville foretrukket. 

Gå til kommentaren

Til Sofie Braut

Publisert over 5 år siden

Jeg tror jeg først og fremst mente å presisere, ikke å moderere, Sofie Braut. Særlig viktig var det å presisere uttrykket «rene hender». 

Og nei, dersom du leste ingressen min som et isolert utsagn er det ikke så rart at du opplevde at jeg pekte på utgangsdøren for noen. Vi snakker om et vanlig dillemma for journalister: Ved å løfte det utsagnet som er mest radikalt i titler og ingresser, skaper man interesse for innholdet. Håpet er at det blir lest i sin sammenheng i artikkelen. I dette tilfellet ga sammenhengen på ingen måte uttrykk for noe ønske om at noen melder seg ut.

Faren er at sammenhengen blir oversett.

Jeg håper du fortsatt krever etterrettelig journalistikk av både meg og andre i Vårt Land. Jeg forstår ikke helt hvorfor du mener disse kommetarene var uetterettelige. Kommentarjournalistikk er ment å være meningsytringer – ikke meninger som skytes ut som fra en løs kanon – men meninger som tar utgangspunkt i kunnskap og research. 

Det jeg skrev om rene hender - som siktet til det faktum at en del var glade for den delen av et kompromiss som de tjente på selv, men man ville ikke ta i det på grunn av sin samvittighet, etc. - var min tolkning av de samtalene jeg hadde med ganske mange på Kirkemøtet.

Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå at konservative i Kirkemøtet, som deg, ikke er glad for utviklingen. Selvsagt ikke. Man må jo også gi noe i et kompromiss. I dette tilfellet uttrykker punkt 4 i vedtaket det man ga:

«Et mindretall i Kirkemøtet ønsker ikke kirkelig vigsel av likekjønnede par fordi det strider mot deres forståelse av ekteskapet. De av mindretallet som støtter dette vedtaket, tar likevel til etterretning Kirkemøtets sammensetning, og at slike liturgier derfor vil bli utarbeidet og implementert.»

Dersom ingen var med på kompromisset ville bispemøtets forslag falt, og Åpen folkekirke kunne definert framtiden. Dette vet du selvsagt allerede, men det er en del som ikke har fått det med seg.

Dersom du faktisk kan stå opp og si at du heller ønsket en kirke definert av Åpen folkekirke, enn dette kompromisset, da står det virkelig respekt av ditt ståsted. Kan du det, Sofie Braut?

Gå til kommentaren

Svar til Brastein

Publisert over 5 år siden

Takk for nok en mulighet til å presisere, Jan Brastein. 

Du stiller to viktige spørsmål: 

1) «Ville vi blitt kastet ut av kirken av det nye flertallet? Ville det kun bli vedtatt en liturgi for homofile? I så fall hadde biskopene hatt mulighet til å stemme mot dette og holde fast på sitt opprinnelige forslag.»

Poenget er at kompromisset på kirkemøtet tok utgangspunkt i kompromisset i bispemøtet - og dels i Kirkerådet. Dette kompromisset var - slik jeg kjenner biskopenes ståsted - ganske skjørt. Det kunne fort blitt brutt. I så fall ville bispemøtet vært delt på midten i dette spørsmålet. Et bispemøte delt på midten har ingen myndighet til å stoppe et simpelt flertall på Kirkemøtet. Ergo ville Åpen folkekirke kunne definert framtiden i DNK ganske slik de ønsket det selv. Hva ÅF ønsket, sa de på forhånd: «Vi vil ha én eneste liturgi. To liturgier  er diskriminerende.»

Det Kirkemøtets delegater ble bedt om, var å slutte opp om biskopenes kompromisset. Hvis de konservative ikke hadde brydd seg, er det ikke usannsynlig at heller ikke Åpen folkekirkefløyen (med sympatisører) ville gått for kompromisset. Da ville Kirkemøtet fått helt andre forslag på bordet, og biskopene måtte tatt stilling til dem istedet. Det er svært sannsynlig at de da ville delt seg på midten, slik de faktisk er i spørsmålet om likekjønnet samliv.

Så det sto en del på spill for de konservative på dette kirkemøtet.

2) «Ellers opplever jeg Gjøsund for rask i sin karakteristikk om hvem han mener bør melde seg ut: De som ikke lenger kan “identifisere seg med Den norske kirke” og som han definerer ikke lenger kan arbeide “målrettet og konstruktivt”. (...) Jeg identifiserer meg med Den norske kirke. Jeg vil arbeide målrettet og konstruktivt – men er dypt uenig i vedtaket på KM. Bør jeg dermed melde meg ut?»

Kanskje noe av forrvirringen ble skapt av at setningen om utmeldelse ble løftet fram i ingressen. Jeg tok utgangspunkt i presten Dag Øyvind Østereng, som selv hadde kommet til at han ikke lenger kunne identifisere seg med DNK, han orket ikke å arbeide i kirken lenger. 

Jeg siktet til slike. Altså dem som ikke opplever at de orker, eller har frimodighet til å arbeide i Kirken lenger. Dem som for sin overbevisnings skyld ikke kan eller vil. Man kan utrette mer for Guds kirke hvis man identifiserer seg med kirkesamfunnet man står i.

Det lå altså ikke et ønske om å få noen bort bak setningene. Tvert imot.

 

Gå til kommentaren

Det er et paradoks at kirkemøtedelegat Sofie Braut forsto kommentarene mine den 12. og 18. april som et ønske om å få dem med hennes syn ut av Den norske kirke. 

For meg har det tvert imot vært et viktig prosjekt å bygge ned fordommer om konservative og peke på hvor avhengig Den norske kirke er av dem. Jeg har skrevet en del kommentarer om dette.

Dessuten nevner jo Braut selv (og Espen Ottosen to dager før) at jeg gir de konservative biskopene æren for å ha «sørget for livsrom, også for dem som avviste løsningen deres». 

Er ikke det egentlig det motsatte av å ønske noen ut?

For å være helt tydelig: Jeg håper Braut fortsetter i Den norske kirke. 

Da jeg skrev at noen kanskje bør følge Dag Øyvind Østereng ut, forsøkte jeg å si tydelig at dette gjelder dem som ikke lenger identifiserer seg med Den norske kirke og derfor ikke kan arbeide konstruktivt og målrettet i kirken. 

Antakelig er ikke dette så mange. Selv skriver Braut at hun ønsker å bidra. Da sikter jeg ikke til henne.

Respekt

Jeg forstår at det skapte reaksjoner at jeg brukte formuleringen om å være «ren på hendene». Braut forsto formuleringen som «heilt på grensa til forakt for det vi gjerne kaller overtydning og samvit».

I så fall brukte jeg et feil uttrykk. Jeg har respekt for overbevisning. 

Men det var en underlig opplevelse å snakke med konservative kirkedelegater som var glad for det rommet «kompromissmakerne» hadde skapt for dem, samtidig som de snakket ned det samme kompromisset offentlig. Årsaken de oppga var samvittigheten og mandatet de hadde fått av velgerne. 

Jeg er ikke overbevist om at dette mandatet var å legge kirkens framtid i hendene til Åpen folkekirke. 

Sammen med 13-14 andre delegater gjorde de konservative biskopene det motsatte. De tok utgangspunkt i den faktiske sammensetningen av kirkemøtet og sikret de konservative livsrom. 

Som takk for dette ble biskopene listet opp i avisen Dagen med beskjed om at de har sviktet. Hvis ikke dette er et paradoks, trenger vi ikke lenger det ordet i ordboken.

Avsto

Jeg har ikke kritisert noen for å ha et konservativt syn på ekteskapet. Den energien Braut bruker på å argumentere for at det klassiske synet skal være legitimt, både å stå for og praktisere, kunne hun spart til andre.

Jeg har heller ikke kritisert Braut eller andre for ikke å ha gjort budskapet sitt «salgbart». Min tekst var en analyse. Der konstaterer jeg at konservative ikke har ønsket å gjøre dette. 

Braut skrev selv en kronikk i Stavanger Aftenblad før kirkevalget om hvorfor hun ikke valgte denne strategien. Jeg har både sans og respekt for den begrunnelsen. Resultatet ga seg selv. Det må det være lov til å si.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere