Paul Aage Aasheim

Alder: 52
  RSS

Om Paul Aage

Cand.theol., tidligere leder av Sagene Høyre og Formann av Den Konservative Studenterforening, tilleggsutdanning innen IT og kommunikasjon, jobber som prduktmanger og accountmanger i et IT-selskap til daglig.

Følgere

Farvel til kirkelig demokrati?

Publisert rundt 2 måneder siden

Etter å ha skumlest forslag til ny kirkeordning, kan det virke som om Den norske kirke er på vei til å gjeninnføre det opplyste enevelde. Prosessen i seg selv, og arbeidet med forslag til ny kirkeorden, bekrefter også det inntrykket. Noen utvalgte synes å vite hva som er best for Den norske kirke - Det er verken tid eller å ønske om flere utredninger – Ny kirkeordning skal vedtas snarest mulig for å vise at vi forholder oss til HELE kirken.

Åpent brev til Kirkerådet i Den norske kirke:

For å forstå bakgrunnen for forslag til ny Kirkeordning må man tilbake til Kirkemøtet i 2019. Til åpningen av Kirkemøtet holdt Kirkerådets leder en tale til delegatene hvor vi leser:

"Kirkerådet legger på dette møtet frem et forslag til kirkeordning, et regelverk som skal erstatte kirkeloven, når den nye trossamfunnsloven trer i kraft. Vi har tatt gjeldende regelverk og gjort tilpasninger. Den ordningen vi vedtar nå vil ha et midlertidig preg. Og vi må raskt videre. Derfor ber vi om mandat til å gjøre nettopp det: gå videre for å finne frem til en kirkeordning som kan samle hele kirken. Kirkerådet legger altså ikke opp til en skrittvis utvikling over mange år: Årsaken er enkel: en kan ikke ha en skrittvis utvikling når en ikke har bestemt hvor man skal." 

Kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum tale til Kirkemøtet 2019

Det er nesten så man ikke tror det man leser – I nesten 500 år har Den norske kirke hatt mer eller mindre den samme Kirkeordning, men som har blitt til underveis og tilpasset ulike historiske tidsepoker. Selv om dagens Kirkeordning har sine svakheter og åpenbare behov for reformer, har den vist seg å fungere brukbart og tålt tidens tann. Allikevel, det første kirkeledelsen setter i gang med etter at Dnk har fått sin selvstendighet tilbake fra Staten, er å starte en prosess med å endre hele Kirkeordningen i ekspressfart. Det kan nesten virke som om "noen" allerede har snakket sammen og blitt enig om hva som skal skje videre.

På bakgrunn av behandling av saken om midlertidig Kirkeordningen på Kirkemøtet i 2019 kan det være grunn til å etterlyse om saken ble behandlet juridisk korrekt. For i løpet av komiteens behandling av saken får §43 "Endringsregler" en liten endring som får store konsekvenser: "… og den øvrige kirkeordning." I utgangspunktet skulle KM be KR å fremme forslag om fremtidig arbeidsgiverorganisering. Men med det nye tillegget bestiller de facto Kirkemøtet en hel Kirkeordning av KR. Det medfører igjen at saksfremstillingens konklusjon om at "Saken vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser." ikke lenger er korrekt. Eller er det noen som kjenner til om konklusjonen har blitt endret til et nytt vedtak?

Protokollen fra Kirkemøtet 2019

Om Stortinget hadde bestilt en Grunnlov av Regjeringen over bordet uten at det forelå et budsjett eller et klart mandat fra Stortinget om hva som skal vektlegges, og ikke minst et krav om et bredt sammensatt utvalg av Stortingsrepresentanter som skal delta i arbeidet, så hadde det utløst et ramaskrik uten sidestykke i norsk offentlighet. Det forslaget ville ganske enkelt ikke hatt verken juridisk eller demokratisk legitimitet. Men hva med Den norske kirke – Er vedtaket det nevnte vedtaket et uttrykk for et sunt og velfungerende kirkelig demokrati?

Rett etter KM 2019 den 14. juni blir sak om ny kirkeordning grundig diskutert på Kirkerådsmøtet på Granavolden. Det spesielle med det møtet finner en i det innledende sammendraget; "Arbeidet vil ta utgangspunkt i utredning av en mellomløsning der et nivå mellom kommunenivå og bispedømmet – gjennom et fellesorgan på dette nye nivået – kan bli en ny arbeidsgiverenhet for alle ansatte lokalt i kirken." Dette organet omtales senere i møtereferatet som «prostiråd»/ «storfellesråd».

Det pussige med dette referatet fra møte i KR juni 2019 er at det finnes absolutt ingen referanser til møtet i KR i januar 2019, hvor høringen om midlertidig Kirkeordning høsten 2018 sammenfattes av KR. Der kan en lese følgende: "… Kirkerådet foreslo en bestemmelse som slår dette fast. Bestemmelsen åpner for at Kirkemøtet også kan etablere andre organer, for eksempel organer på prostinivå. … Blant høringsinstansene som uttalte seg til denne bestemmelsen, var et klart flertall kritisk til forslaget. … På bakgrunn av høringen foreslår Kirkerådet at paragrafen utgår." Hvordan kan Kirkerådet ignorere høringssvarene høsten 2018 hvor forslaget om prostiråd avvises bredt, ved å løfte frem prostirådet som svaret på alle utfordringene Den norske kirke står overfor, både organisatorisk, arbeidsgiverorganisering, behov for effektivisering og i forhold til demokrati og rekruttering av medarbeidere til Dnk?

KR 37/19 Fremdrift for arbeid med kirkeordningen

(Det samme var også tilfellet i «Veivalgsaken» på KM 2016 hvor et overveldende flertall avviste modell A, som til forveksling ligner på den Prostiråds-modellen som foreslås av KR)

 Protokollen fra Kirkemøtet 2016 - KM 08/16 Veivalg for fremtidig kirkeordning

Det mest spesielle med KRs behandling av saken om ny Kirkeordning er hvordan saken presenteres på Kirken.no: "Kirkerådet konkluderer ikke på nåværende tidspunkt. Utredningen skal sendes ut på bred høring før Kirkerådet oversender sitt forslag til vedtak til Kirkemøtet. Kirkerådet vedtar fremdriftsplan og utredningsmandat for arbeid med kirkeordningen med disse presiseringer." Nærmere Catch 22 er det vanskeligere komme i et utredningsarbeid. På den ene side skal det utredes bredt, men, hva som skal utredes og diskuteres og besvares har Kirkerådet gitt seg selv enerett til å avgjøre og å presisere. Ved å observere den videre prosessen av utredningen, tyder mye på at den har blitt akkurat så stram og velregissert som det ble lagt opp til fra KR. Uansett hvilket spørsmål som ble stilt var svaret og konklusjonen den samme: Prostiråd. Er det KRs vurdering at det har vært en åpen og demokratisk prosess?

Ny kirkeordning – et skritt videre

Videre er det også interessant å registrere at KR i referatet fra juni 2019 oppgir at "Kirkerådet vil inngå avtale med et eksternt konsulentselskap som skal bidra i arbeidet.". Selv om Dnk ikke lenger er en offentlig virksomhet som er forpliktet til å følge Lov om offentlig anskaffelse, som sådan, bør alle konsulentoppdrag legges ut på anbud. Åpenhet om oppdragets innhold, omfang og informasjon om tilbydere er alltid en viktig forutsetning for å unngå uryddighet i forbindelse med anskaffelsesprosesser i store organisasjoner. Det viser seg siden at PricewaterhouseCoopers, PWC, tildeles oppdraget slik det fremgår av logo til mange av saksdokumentene. Etter mye leting har det ikke lykkes å finne offentlig dokumenter, bortsett fra noen linjes i en postjournal, som dokumenter verken anbudet eller kriteriene for at dette selskapet ble valgt. Om en tar i betraktning at det ble satt av 2 millioner kroner til kirkelige organisering i 2020, spør vi: Finnes offentlig tilgjengelig papir i KR som dokumenter anbudsprosessen og vurdering av om oppdraget tangerer terskelverdien som utløser krav om offentlig anbud? Er det vurdert om det kan finnes interessekonflikter i forhold til eksterne konsulentene som har blitt rekruttert til oppdraget med å utarbeide ny Kirkeordning?

Postjournal-KR-Uke-50-2020.pdf

Den endelige rapporten "Samhandling i en selvstendig folkekirke – ny kirkelig organisering" er skuffende lesning for den som ønsker mer kirkelige demokrati og mindre «ovenfra og ned»-organisering. Det bekreftes av den innledende starten av arbeidet og den videre prosessen i arbeidet, hvor noen synes å vite best hvordan Den norske kirke skal organiseres. Riktignok har rapporten et eget kapittel om demokrati og da særlig med tanke på hvordan det nye prostirådet skal styres demokratisk. Manglende oppslutning om kirkelige valg og ulike kirkelige organers mangel på demokratiske legitimitet, som følge av lav valgdeltakelse, drøftes ikke. Om en hadde valgt å drøfte saken bredt, ville en umiddelbart sett at forslaget om prostiråd mest sannsynlig vil undergrave det kirkelige demokratiet og gjøre det uinteressant å stemme ved kirkevalg. For i praksis tømmes både menighetsråd og bispedømmeråd for alle menneskelig og materielle ressurser ved overføring til prostirådet. Når prostirådet skal velges indirekte, betyr det at de to kirkelige organene som har direkte valg av medlemmer, vil ha begrenset mulighet til å styre prostirådet demokratisk. Det vil kreve en stor samordning av mange menighetsråd å pålegge store, profesjonelle prostistaber å velge eller prioritere annerledes enn innstillingen som foreligger. Prostistabene vil ha all makt til å utrede og å definere fremstillingen av saker, planer og budsjett og vil stå i en sterk posisjon overfor velmenende menighetsrådsmedlemmer som vil ha begrenset tid og mulighet til å arbeide med saker.

Rapport: Samhandling i en selvstendig folkekirke

Det er derfor med beklagelse å melde at arbeidet med ny Kirkeordning fremstår som forhastet, uferdig og der svært mye er for uavklart til at Dnk kan vedta forslaget i sin helhet, slik det foreligger. Dnk har en midlertidig Kirkeordning som fungerer – Det vil være langt mer konstruktivt om en arbeider med utvalgte tema eller deler av den hvor en utreder negative og positive konsekvenser i sin helhet, før en lander konklusjonene. Å skrive ny Grunnlov for Den norske kirke er ikke gjort på en dag, og sist, men ikke minst må den ha en solid, demokratisk legitimitet. Det har ikke det forslaget som nå foreligger til ny Kirkeordning.

PS! Kjære Kirkerådsleder – Det er med Kirkeordning som med Nidarosdomen – Det er en evig prosess som blir til underveis, skrittvis, stykkevis og delt, i takt med tiden den virker. Engasjement og vilje til å komme videre trenger Kirken – Men noen ganger er det viktig å ile langsomt på veien frem mot det lovende land slik at alle kommer frem. Det sies at det er aldri for sent å snu, ei heller å legge bort all prestisje og ta den tiden man trenger for å få en god Kirkeordning som er hensiktsmessig både på kort og lang sikt. Lykke til!

Gå til innlegget

Bevar kirkelig fellesråd! Og Kirkevergen!

Publisert rundt 2 måneder siden

«Før tårnene faller» spiller det ingen rolle om organet heter prostiråd eller kirkelig fellesråd. Elsket barn har mange navn! Men - Vår felles kulturarv, som kirkebyggene representerer, vil trolig falle i grus om Den norske kirke ikke lykkes med å bevare det norske folks eierskap til sin lokale kirke.

Selv om den nye Trossamfunnsloven uttrykker klart og tydelig at norske kommuner har ansvar for finansiering av Den norske kirke lokalt, er det på ingen måte gitt at det også vil bli realisert når alt kommer til alt. Dersom avstanden blir for stor mellom de som bevilger penger til kirkene og de som forvalter dem, kan lokalt engasjement for kirkebyggene forvitres og bli borte. Det kan i ytterste fall bli konsekvensene av forslaget til ny kirkeordning, der kirkelig fellesråd foreslås avviklet og erstattet av prostiråd som skal forvalte kirkebyggene, kirkegårdene og gravferdsforvaltning med mer.

Forslag til ny kirkeordning for Den norske kirke, slik det fremgår av rapporten «Samhandling i en selvstendig folkekirke – ny kirkelig organisering» inneholder mange interessante forslag som skal gjøre Dnk i stand til å møte fremtiden som et selvstendig trossamfunn. Kirkens mandat er det samme som før, nemlig å nå ut med evangeliet til flest mulig mennesker, samtidig som en oppfyller samfunnsoppdraget som folkekirke og tar vare på den kristne kulturarven. Parallelt er det norske samfunnet i demografisk endring. Norske kommuner står overfor store økonomiske utfordringer i årene som kommer og derfor er det ikke gitt at Dnk lokalt vil bli tildelt like mye penger som tidligere. Det er derfor viktig at Kirken evner å restrukturere og bruke de ressursene som en disponerer enda bedre. Behovet for større og mer hensiktsmessige organisatoriske enheter er åpenbart, særlig etter at mange kommuner i Norge har blitt slått sammen. For å møte disse utfordringene foreslår Kirkerådet, (ikke Kirkemøtet), å opprette regionale prostiråd som skal erstatte mange kirkelige fellesråd i geografisk region.

Hvor mange kirker trenger vi?

For noen år siden ble mangel på vedlikehold av kirker estimert av KA til 10-12 milliarder. Mange steder i Norge står kirker rett og slett til forfalls og råtner på rot for å si det brutalt. Det mangler verken på vilje eller tverrpolitiske enighet om at det er viktig å ta vare kirkebyggene, men mange kommuner har trange, økonomiske rammer og må også prioritere blant flere andre viktige, lovpålagte oppgaver. Selv om en kommune er pålagt en rekke oppgaver og plikter betyr det ikke at kommune er blankofullmakt til å bruke ubegrenset med penger. Derfor spør også politikerne om det virkelig er bruk for så mange kirker når oppmøte i kirkebenkene er svært glissent mange steder. Selv om det jevnt over er godt besøkt i mange kirker ulike steder i landet, så er det ikke til å komme bort fra at deltakelsen ved gudstjenester og andre kirkelige handlinger er beskjeden, både i byene og i distriktene hvor det bor få folk. Hvordan kan en ny kirkeordning møte en slik utfordring?

Dnk bør ikke lenger ha enerett, men førsterett til bruk av kirkebyggene. Det bør legges til rette for et aktivt, økumenisk samarbeid med andre kristne trossamfunn, slik at kirkene kan bli fylt med aktivitet. Med den nye Trossamfunnsloven har Dnk lovpålagt rett til å bestemme hvem som kan bruke kirkene og å definere hva som er rett bruk av kirkene og liturgisk utstyr og interiør. Både kortids- og langtidsutleie bør vuderes, herunder fremleie, eventuelt også salg, av kirker på rot i sin helhet dersom Dnk har for mange kirker i et område. I Oslo fylles den katolske St. Olavskirken tre ganger i løpet av en søndag, mens Trefoldighetskirken like ved samtidig har beskjedent besøk. Det er et grelt eksempel som ikke kan forsvares! Menighetshus i nær tilknytning til kirkebygg er også en ressurs hvor det kan legges til rette for økt bruk som lokale samfunnshus. På Mortensrud i Oslo ble den nye kirken bygget med menighetshus på behørig avstand fra kirken, slik at det kan brukes som samfunnshus og livssynsnøytralt forsamlingssted for andre tros- og livssynssamfunn. Vi trenger flere slike kreative løsninger i morgendagens kirke. Derfor spør vi: Kan kirkelig fellesråd i den nye kirkeordningen bli et viktig økumenisk samarbeidsorgan for alle kristne trossamfunn i en kommune?

Hvem eier våre kirker og kirkegårder?

Kirker og kirkegårder i Norge er ifølge Kirkeloven soknets eiendom. Hvert enkelt sokn tilhører Den norske kirke og er den grunnleggende enhet i Den norske kirke. Ifølge den samme loven er det kirkelig fellesråd som opptrer som organ på vegne av soknet i alle spørsmål, oppgaver og ansvar som handler om eiendomsforvaltning, bygningsvedlikehold, restaurering og oppføring av nybygg og gravferdsforvaltning og drift av kirkegårdene. Men, hvem er soknet? Ifølge Kirkeloven er det alle medlemmer tilhørende Den norske kirke som har geografisk bostedsadresse innenfor den aktuelle soknegrensen. Men, om en spør folk flest på landsbygda vil en nok ikke være så opptatt av formalitetene – Det er vår kirke, det er vår kirkegård, (og vår prest), uten at det skilles stort på hvem som er innafor og utafor – «Selvsagt går man til kirke, men det betyr ikke at man er religiøs», er et kjent utsagn.

Våre norske kirkebygg og kirkegårder er også noe mer enn bare bygg og kirkegårder som tilhører soknet. Det er også vår felles, norske kulturarv i ordets videste forstand som har gått i arv gjennom mange generasjoner. Denne kulturarven vil mange hevde har vært bindeleddet mellom det norske folk og kirken i over 1000 år. Uavhengig av presteskapet, kirkens ledelse og håndtering av teologiske og kirkepolitiske spørsmål så vel som engasjement for samfunnsspørsmål, står våre kirker som en fredet plett hvor vi legger våpnene fra oss i våpenhuset og holder fred med hverandre foran Gud den allmektiges åsyn. I våre kirker møtes vi i til fellesskap for å markere livets inngang og utgang og for å feire øvrige viktige livshendelser, årets høytider, uavhengig av vår personlige tro og tilhørighet til Den norske kirke.

Det er med dette historiske bakteppet viktigere enn noen gang før å unngå at det bygges barrierer mellom Kirken og folket etter at Dnk ble skilt fra Staten. Det følger av at Dnk, som selvstendig trossamfunn, må være tydelig i sin forkynnelse. Hver enkelt menighet må finne sin klare, kirkelige profil og spisse sine aktiviteter, for at Kirken skal være synlig i samfunnet. Men, gitt den enkle folkekirketanken at kirkebygget er helligstedet hvor hver enkelt av oss mennesker møter vår Skaper og Gud, uavhengig av vår personlige tro, undring eller fravær av tro, vil det være avgjørende viktig å bevare kirkebygget som hellig møtested. Her i ligger en spenning: Hvordan kan Kirken bevares som folkekirke, åpen for alle, og samtidig være et tydelig og synlig trossamfunn for den aktive kjernemenigheten for kommende generasjoner?

Samarbeid – Kirken og kommunen

Om Den norske kirke velger å avvikle de kirkelige fellesrådene, vil det være et irreversibelt vedtak. Selv om Den norske kirke ifølge den nye loven om trossamfunn står fritt til å velge hvordan en ønsker å organisere sin virksomhet, forholder det seg litt annerledes med de kirkelige fellesrådene. Kirkevergen var en del av den kommunale forvaltningen fra gammelt av. Det var den som hadde ansvar for drift og vedlikehold av landets kirker, kirkegårder og gravferdsforvaltning. Med Kirkeloven av 1996 ble dette endret til kirkevergen ved kirkelig fellesråd, som ble et selvstendig organ for soknet, tilhørende Den norske kirke. Etter dette ble det kommunens ansvar å finansiere driften av kirkelige fellesråd, herunder rehabilitering og bygging av kirker, samt kirkegårdsdrift. Det betyr at de kirkelige fellesrådene ikke ensidig kan avvikles uten at begge parter er enig om det, så lenge kommunen er ansvarlig for å finansiere drift av Dnk lokalt. Hva er lokale kommunestyrepolitikere og rikspolitikeres holdning til å avvikle kirkelig fellesråd som organ? Vil de være entydig positive eller negative? Og hvorfor skal Kirken, som er opptatt av «brand», avvikle en så godt innarbeidet brand som Kirkeverge, som har vært en kjønnsnøytral og megetsigende tittel i så mange hundre år? Bevar Kirkevergen – Vi får den aldri tilbake om den går ut!

Kirken trenger kirkelig fellesråd

Når morgendagens kirkeordning utredes, bør hovedfokus være rettet mot Dnk’s hovedformål. Alle andre støttefunksjoner bør underordnes dette ene; å la Kirken være Kirken på sine egne premisser. Konkret kan det best oppnås ved at kirkelig fellesråd som organ for soknet, rendyrkes som en teknisk serviceetat som kun har ansvar for drift og vedlikehold av bygg, anlegg, eiendom, kirkegårder og lokal gravferdsforvaltning. Alt arbeidsgiveransvar for bemanning til gudstjenester og kirkelige handlinger, trosopplæring, diakoni og alt det som ligger menighetsrådets formål om ha «… oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet.» må plasseres enten i menighetsrådet eller et eventuelt prostiråd. Dermed vil en kunne rendyrke Dnk som trossamfunn gjennom embetet og eksisterende rådsstruktur, samtidig som kirkelige fellesråd kan rendyrke sin rolle som støtteorgan for Den norske kirke og som samarbeidsorgan med kommunen og lokalsamfunnet for øvrig.

Nettopp fordi kirkelige fellesråd er et organ i Den norske kirke, på siden av rådsstrukturen, kan rådet fungere som et viktig støttehjul for dem som opplever at Dnk som trossamfunn «blir i mesta laget» å forholde seg til. Ved å avgrense kirkelig fellesråds ansvar og oppgaver på denne måten, unngår en at menighetens kirkelige profil, kirkepolitikk eller geistliges partipolitiske engasjement skaper barriere mellom kirkebyggene og folket. I forbindelse med gravferdsforvaltning vil dette være særs viktig. Om en kommune ønsker å prioritere vedlikehold av sine kirker og kirkegårder kan den prioriteringen rettes direkte til det lokale kirkelige fellesråd. Dette i motsetning til et prostiråd som vil oppleves abstrakt og langt borte. Å lose budsjettmidler gjennom et stort prostiråd som skal balansere hensynet til mange kommuner i en og samme budsjettprosess, vil bli en svært krevende øvelse. Dessuten - mulighetene for å hente ut effektiviseringsgevinst for tekniske tjenester som leveres av kirkelige fellesråd, er svært begrenset. Avstandene har rett og slett blitt for store til at man kan gjenbruke det samme mannskapet og de samme maskinene flere steder. Derfor vil en være helt avhengig av et tett og godt samarbeid med kommunen, enten gjennom en tjenesteavtale og eller ved at man samarbeider om anbud på driftstjenester.

Kirken trenger også Kirkebygg som Statsbygg

Det største potensialet for å effektivisere driften av Den norske kirke vil være gjenbruk av kompetanse og erfaring. Hver gang en kirke rehabiliteres eller bygges, legges nye alen til med verdifull kunnskap om hvordan det skal gjøres. Dessverre går denne kunnskapen tapt hver eneste gang fordi kompetanseoverføringen internt og mellom kirkelige fellesråd er svært begrenset. Det rehabiliteres og bygges for sjelden nye kirker til at hver enkelt medarbeider rekker å erfare det mer enn en gang. For å systematisere denne kompetansen og skape effektive læringsprosesser må en ha tilstrekkelig volum av prosjekter som gjør det mulig å lære av tidligere feil og å se muligheter for forbedringer. Derfor bør det det etableres et nasjonalt organ med regionale avdelinger etter mal av Statsbygg, som kan ivareta behovet for spesialkompetanse om norske kirkebygg. Et slikt organ kan kort og godt kalles Kirkebygg. Et slikt fagorgan bør ha ansvar for nybygg, rehabilitering og eiendomsforvaltning som igjen gir faglig støtte til lokale kirkelige fellesråd som vil ha det daglige ansvaret for driften av kirkebygg og kirkegårdsdrift.

Det sier seg selv at noen kirkelige fellesråd må drives som et interkommunalt foretak da mange kommuner er for små til å ha en egen driftsorganisasjon. Men, kirkelig fellesråd som organ, nærmest som en hus- og gårdsbestyrelse for små kommuner, vil kunne fungere som råd, da det ikke vil ha drifts- eller forvaltningsoppgaver. Om et nasjonalt organ med regional tilstedeværelse også håndterer utleie av kirker, menighetshus og andre bygg og eiendom for det enkelte sokn, kan det bidra til profesjonell utleie som gjør det enkelt for leietakere å forholde seg til én part, samtidig som den enkelte menighet får hjelp og støtte til alt det praktiske i forbindelse med utleie. Her bør det ligge et betydelig inntekstspotensial som kan komme det enkelte sokn til gode.

Ved opprettelse av et slikt nasjonalt- og regionalt-fagorgan, vil det også være enklere å rekruttere spesialkompetanse både fordi det vil fremstå som faglig interessant, og gi mulighet for lang karriere i en mangfoldig organisasjon. I en slik organisasjon, og i de kirkelige fellesrådene lokalt, vil det ikke være nødvendig å stille krav om medlemskap i Dnk. Man kan tilby konkurransedyktige arbeids- og lønnsbetingelser i det markedet man konkurrerer med. Det er i prinsippet heller ikke noe i veien for å plasserer alle støttefunksjoner, som lønnskontor, regnskap og finans, IT og andre driftsoppgaver i en slik driftsorganisasjon, som en ny og utvidet variant av Kirkepartner AS. Men det  må bli en annen debatt.

PS! Mon tro om ikke dette innspillet kan være et kompromiss i den pågående debatten om ny kirkeordning, hvor prestene, forståelig nok, er bekymret for at embetslinjen blir borte og at Kirkevergen blir ny arbeidsgiver i nytt prostiråd? Med dette forslaget vil en kunne rendyrke og spisse den eksisterende embets- og rådslinjen hvor prost og soknepeprest kan være arbeidsleder for den kirkelige tjenesten, samtidig som kirkelig fellesråd og Kirkevergen og alt dets vesen forblir en viktig støttefunksjon på siden av hovedlinjen i Den norske kirke.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere