Aase Marie Holmberg

Alder: 1
  RSS

Om Aase Marie

Følgere

Martin Luther mente vi burde avstå fra å si noe om hva evig liv betyr, og sier: «Om det evige liv vet vi like lite som barnet i mors liv vet om det livet som venter etter fødselen.»

Jo mer jeg leser om all uenighet innen kirken om Bibelens tekster, desto viktigere er det å forstå at kjernen i uenigheten kommer av forskjellige tolkninger av Bibelen. Dette gjelder også fortapelsen. En får ofte inntrykk av det er en annen Gud som taler i det nye testamentet (DNT) enn i det gamle. I det nye testamentet må vi også lese mye av innholdet billedlig, og ikke ta bibelversene ut av sin sammenheng selv om de lenge ble forstått som realistiske. Vi har i vår tid et helt annet verdensbilde og en annen tenkemåte.
Det har skjedd mange forandringer underveis, ufrivillige feil, men også endringer bevisst foretatt av teologiske og dogmatiske grunner. Jesu ord er endret. At det er andre skrifter som burde vært med er en annen sak. Enkelte stiller spørsmål om et slikt bibelsyn gjør at Bibelen mister sin autoritet som Guds ord. Det må tvert imot sies at det gir Bibelen dens troverdighet. Det fritar leseren fra å ta alt i Bibelen som Guds ufeilbarlige ord.
Fortapelsen er et av de religiøse temaer som har splittet kristne og gjør det enda. Oppfatningene spenner seg helt fra en helveteslære med evig pine til en kristendom som avskriver evig fortapelse, og mener alle blir frelst til slutt.
Den heftigste helvetesdebatten fant sted i 1953, noe som endte med et helvete. Professor Hallesby holdt sin dommedagspreken i radio og sa at han ikke skjønte at ikke-troende torde legge seg om kvelden. Hvis de døde om natten stupte de rett i helvete. Videre sa han at de måtte omvende seg, men da hadde han tydeligvis glemt Luthers ord: «Ingen blir frelst ved skremsler.» Professor Schjelderup grep heldigvis inn og mente det ikke var plass til kjærlighetens Gud i Hallesbys religion. Kirken bestemte derimot i 1954 at det også var plass til de som ikke trodde på et helvete i kirken vår.
Helvete ble igjen et tema i 2002 da professor Jervell i sin Bibeloversettelse av de fire evangeliene skiftet ut det belastede ordet helvete med Gehenna (Hinnondalen), et bestemt geografisk sted utenfor Jerusalem. Navnet ble brukt i Bibelens greske grunntekst, og han lot det altså stå uoversatt. Her pleide man i gammel tid å henrette forbrytere og når dette ble forbudt, ble det gjort om til en søppelplass.
Hvordan forstår dagens kristne fortapelsen? Jeg tror bibelversene som omhandler fortapelsen, himmel og helvete taler om bilder, ikke fortellinger som ikke er det samme som dogmatiske premisser om hva som vil skje.

Det har alltid vært mange forskjellige læremeninger i kristendommen. Disse skifter og må skifte. De er tidsbundne, mer og mindre ufullkomne forsøk på å formulere omstridte punkter i den kristne tro. Vi kan umulig tro at Himmelen er laget av gull, og at løver og geiter beiter sammen, eller at Helvete er et sted hvor mennesker skal pines uten ende og være i en uslokkelig ild. Helt tilbake til oldtiden tvilte man på Helvetes eksistens. En av kirkens første kirkefedre, Origiens mente at ingen gikk fortapt, men at alle til slutt ble frelst. Dette er den såkalte apokatastasis tanken; tanken om alle tings gjenopprettelse. Denne bærer i seg den tro at menneskene til slutt får del i Guds evige frelse. Menneskene skal aldri ekskluderes fra fellesskapet med Gud. Vi er ikke på vei til tilintetgjørelse, men mot en ny verden der Gud skal være alt i alle. Mange kjente teologer mener at det er det onde som skal dømmes, ikke menneskene. I Guds dom er vi alle syndere. Gud er tro mot seg selv og vil ikke la noen gå fortapt som Han engang har skapt og har sagt ja til.
Gjennom kirkehistorien har det vært vanlig å fastslå fortapelsen som en tilstand eller sted borte fra Guds åsyn. De vantroende får ikke være med på bryllupsfesten de er invitert til, men må leve borte fra en Gud (i all evighet) som har forkastet dem. Det dypeste i fortapelsen er derfor samvittighetens kvaler under Guds vrede og vissheten om at det ikke lenger finnes noe håp. Et av de vanskeligste og mest omtalte kapitlene i Bibelen i forbindelse med fortapelsen, Matt.25. 31-45 handler også om dommens dag da Jesus skal komme igjen og skille folk fra hverandre; noen til evig straff, men de rettferdige til evig liv. Her handler teksten om en overraskende dom: «Herre når så vi deg sulten, tørst, fremmed uten klær, syk eller i fengsel?» (vers 37). Overraskelsen ligger i domspremissene, i Jesu identifikasjon med de sultne, tørste, de fremmede osv. Dommen felles på grunnlag av medmenneskelighet, barmhjertighet, rettferdighet, og ikke på grunn av rettroenhet. Dette er litt å tenke på. I denne skildringen av dommens dag dømmes menneskene etter sine gjerninger alene uten hensyn til alt som ellers forkynnes i Bibelen; omvendelse, tro, forsoning og nåde. Hvis kapitelet skulle tas bokstavelig må også frelse ved gjerninger alene tas bokstavelig.
Selv om mange mennesker like inn i døden velger å utelukke seg fra Guds kjærlighet, tror jeg de får en ny sjanse på dommens dag da Gud sender sin sønn tilbake for å dømme levende og døde. Biskop Lønning skrev noe for en del år siden som jeg ofte tenker på. Han sier: «Det nytter ikke å fange evigheten i kategorier som tid og rom, fortjeneste og belønning. Nåde er godhet som ikke lar seg forhåndskalkulere. Vi har lov å håpe at selv den mest plagsomme en dag skal slippe innenfor fornyet og forandret. Evangeliet kjenner bare «et tempus» for møte med Guds godhet «I dag». Men når en morgendag inntreffer skal ingen fradømmes den straff for at han lot gårsdagen glippe. Da er den vår nye «i dag», ikke som selvsagt rett, men som et nådens under.» Så langt Lønning. Dette er ord vi får grunne videre på. Kanskje trenger våre tanker en revisjon.

Middelalderens mennesker utalte ofte: «Deus semper major» Gud er alltid større, større enn alle tanker vi har om Ham. Derfor er jeg glad det er Gud som skal sende sin sønn tilbake for å dømme levende og døde.

Gå til innlegget

Syndere, foren eder!

Publisert rundt 4 år siden

Bemerkninger ifm. Olav E. Aunes innlegg i Vårt Land 14.9.

Han skriver:» En ting er å se over gjerdet, en annen å godta hverandres grunnleggende syn på ting: synd/gode gjerninger frelse. Og nattverden.» Her mener jeg kommentatoren ikke har fulgt med i timen.
Den offisielle fellesuttalelsen om enigheten, Læren om rettferdiggjørelsen, ble undertegnet mellom det Lutherske verdensforbund og den katolske kirke 31.10.99 («Joint Declaration»). Kardinalspørsmålet som nå gjenstår er diskusjonen om felles nattverd, det ytre tegn på enigheten. Sentralt i katolsk nattverdsforståelse er troen på realpresensen, at brød og vin faktisk forvandles til Jesu legeme og blod og forblir Jesu legeme og blod.

Den lutherske kirke mener også at Kristus er fysisk tilstede ved at han tar bolig i elementene. Altså er det ikke et minnemåltid. Den store forskjellen mellom de to store kirkesamfunnene er den biskoppelige suksesjon som betyr at den katolske kirke kan påvise en ubrutt rekke biskoppelige håndspåleggelser som er en forutsetning for biskopembetes gyldighet. Denne går helt tilbake til apostelen Peter som ble biskop av Roma og således den første pave. Den eneste instansen som kan påberope seg suksesjonen, er Peters stol, og derfor sier den katolske kirke at nattverden, den høyeste bekreftelse på kristen enhet, bare kan feires samlet av deltagerne forenet under felles kirkelig overhode. Skjønn det, den som kan.

Nå får vi håpe at ordene i pave Johannes Pauls encyklika: Et Unum Sint, som sier: «at de alle må bli et, går i oppfyllelse». Han sa også disse viktige ord: «Det virker som om den dagen er nær da enigheten kan beseires med felles nattverdsfeiring.»

 

Gå til innlegget

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?

Publisert rundt 4 år siden

Kommentarer til professor Bernt Oftestads artikkel LIBERAL PROTESTANTISERING. Av Aase Marie Holmberg

I sin artikkel skriver Professor Oftestad: «Det annet Vatikankonsil (1962-1965) ble betraktet som opptakten til katolisismens nødvendige tilpassing til vår tid.» Videre skriver han at «Johannes Paul 2 og Benedikt 16 satte en stopper for en utvikling i den retning av tilpassing.» Han skriver også at «pave Johannes 23 ønsket å føre kirken ajour med nåtiden», men ifølge Oftestad åpnet han selvsagt ikke for endring av kirkens (uforanderlige) lære. Paven holdt fast ved at kirken burde være «mor og lærerinne» (Mater et Magistra) for hele menneskeheten.
Disse utsagnene kan umulig være riktige. Forholdet er nemlig at Mater et Magistra først og fremst handler om kirkens sosiallære; den del av kirkens lære som handler om sosiale, kulturelle og økumeniske emner, og ikke som Oftestad gir utrykk for; om teologiske læresetninger. Det virker også som professoren har glemt at pave Johannes 23 forbauset både Kirken og verden ved som pave å innkalle til et økumenisk konsil bare 3 måneder etter innsettelsen. Han sa han ville feie vekk det keiserlige støv, som siden Konstantin hadde lagt seg på Peters stol og gi Kirken tilbake den evangeliske renhet og fylde. Oftestad sier Johannes Paul 2 slo fast at mennesket selv ikke har frihet til å bestemme hva som er sant, for sannheten er gitt og viser til dokumentet (Veritatis Splendor). Også dette dokument, som betyr «sannhetens stråleglans», viser ført og fremst til grunnleggende spørsmål om Kirkens morallære.
Nå synes jeg Oftestad heller burde bruke tid på å skrive om alt det positive som har skjedd mellom de kristne kirkesamfunnene og den katolske kirke. Jeg tenker for eksempel på dekretet om Økumenisme som ble vedtatt på det annet Vatikankonsil, og Joint Declaration i 1999 som av mange regnes som dette århundrets største gave til den kristne kirke. Som om ikke dette er nok, må også Pavene Johannes 2 og Benedikts 16 ønske om en snarlig gjenforening av den katolske kirke og de kristne kirker nevnes. Jeg tenker også ikke minst på den økumeniske gudstjenesten i Lund domkirke med paven i spissen hvor «Fra konflikt til dialog» ble undertegnet. Det sies at begges deltagelse på det annet Vatikankonsil betydde personlig omvendelse til økumenikken. Allerede på konsilet ble «De Ecclesia» vedtatt, som markerte slutten på striden mellom den katolske kirke og Det Lutherske Verdensforbund. Pave Johannes Paul 2 encyklika «Ut Unum sint» sier at de alle må bli ett. Han sier også «det virker som om den dagen er nær da enheten kan beseires med felles nattverd». Et annet utsagn fra pave Johannes Paul 2 som også anerkjennes av pave Benedikt 16 er: «utvilsomt vil tidenes Herre, han som med visdom og tålmod forfølger sin nådefulle hensikt med oss syndere, fortsette med å vekke hos de splittede kristne botens ånd og ønske om enhet». Pave Paul 5 sier at «vår tro må stilles i nestekjærlighetens tjeneste, så vel i våre økumeniske bestrebelser som i alt samarbeidet med mennesker av god vilje uansett tro og lære». Det samme gjelder pave Frans som vil ha en mindre stridbar kirke.
I en tale pave Johannes 23 holdt i 1959 nevnte han konsilet han ville invitere til, og sa han ville modernisere og fornye kirken og så invitere de adskilte brødre og søstre til samtale. Da ville utsikten for suksess bli større. Konsilets 16 dokumenter skulle være et reformkonsil med en tydelig pastoral holdning. Dekretene gjelder enda. Jeg synes det er merkelig av Oftestad å antyde at det er et nærliggende mål å tilpasse katolisismen til moderne, demokratisk liberalisme, eller en protestantisering av kirken. Hvorfor i all verden skulle det være nødvendig? Derimot synes jeg kanskje uttalelsene til de nevnte pavene bør få en viss innflytelse på kirkens videre arbeid for en gjenforening av de kristne kirkesamfunn. Tar også med dekretet Unitatis Redintegratio fra 2. vatikankonsil. Etter mange lange drøftelser ble endelig teksten lagt fram til avstemning november 1964. 2137 konsilfedre stemte for, 11 mot. Pave Paul 6 gav tekstene sin fulle tilslutning. «De Oecumenismo» ble stadfestet som den katolske kirkes offisielt vedtatte syn på økumeniske spørsmål. Biskop Gran sa i 1965: «i denne vår avkristningens tid har vi ikke lenger råd til å stå som fremmede overfor hverandre. Umistelige verdier står på spill. Høsten blir stadig større-arbeiderne strekker ikke til. Å bøte på dette er en felles oppgave for alle som tror vi er forløst i Kristus.
I motsetning til Oftestad mener jeg heller at den katolske kirke gjennom pave Frans har en form for modernisering som ikke går på tross av katolske teologiske verdier. Denne «moderniseringen» fremhever heller liberale verdier den katolske, så vel de øvrige kristne kirkesamfunn kan stå for, og som forhåpentligvis fører til samarbeid om menneskeverd, frihet og rettferdighet som står svært sterkt hos pave Frans.

Gå til innlegget

Jeg er enig i alt du skriver, og stiller meg undrende til pater Nilsens og professor Oftestads uttalelser, som også du har kommet med kritiske kommentarer til. Jeg regner med at de er i mindretall blant norske katolikker.

Vil for ordens skyld minne om det Annet Vatikankonsil som pave Johannes 23 innkalte til, og hvor han holdt en inspirerende og personlig velkomsttale hvor han ikke bare henvendte seg til troende katolikker, men til alle kristne og til «alle mennesker av god vilje» med ordene «Moder Kirke gleder seg». Istedenfor å fordømme, ville han bruke nådens medisin til å fremme enhet blant kirkesamfunnene, og han ville også feie vekk, som han sa, det keiserlige støv som siden keiser Konstantin hadde lagt seg på Peters stol og gi Kirken tilbake dens evangeliske renhet og fylde.
Både pave Johannes Paul 2 og Benedikt 16 ønsket inderlig en gjenforening av de kristne kirkesamfunnene. Deres deltakelse i Konsilet betydde personlig omvendelse til økumenikken. Jeg vil også anbefale biskop Grans lille bok om det Annet Vatikankonsil «Oppbrudd og fornyelse». Jeg føler meg i godt selskap når jeg viser til de ovennevnte personer, og med stor frimodighet tør håpe på at et av de viktigste lærespørsmålene «Den Apostoliske succession» snart blir løst.
Kardinal Kasper sa en gang «kirkens enhet er den hellige ånds gave». Jeg er sikker på at det er langt viktigere å lytte til den hellige ånd enn teologiske lærersamtaler.
Hvis ikke såkalte «forstår-seg-på-ere» og kirkeledere nå gjør sitt for å oppfylle Jesu ønske og bønn om at alle må bli ett, påtar de seg etter min vurdering et veldig ansvar som kan bli tungt å bære.

Gå til innlegget

Pater Nilsens kritiske innlegg i Vårt Land

Publisert over 4 år siden

Pater Simon Haavard Nilsens reaksjonære tirader og tankesett kan ikke bli stående uimotsagt.

Den kjente kardinalen Walther Kasper antydet overfor det Lutherske verdensforbund for en del år siden at nettopp året 2017-500 året for reformasjonens begynnelse nettopp skulle bringe enighet om forståelse av det kirkelige embetet. Her tenkes ikke lengre i århundrer, men i bare noen år fremover.

Dette står heldigvis i sterk kontrast til Haavar Nilsens ekstreme holdninger som kommer til uttrykk i Vårt Land. Her skriver pateren blant annet at « i år sømmer det seg at Lutherske biskoper ber om unnskyldning for alle skader Lutherdommen har ført med seg, « videre :» ingen grunn til feiring, men kvalifisering til botsgang og vedkjennelse av alvorlig synd, og: det absurde uttrykket Sola Scriptura skapte grobunn for alt alvorlig splittelse i den kristne korpusen som kalles Kristi legeme, og til slutt: den norske kirke må komme med en utstrakt hånd så skal vi fra den katolske side komme med en utstrakt hånd til syndsforlatelse og tilgivelse helt uten krav om avlat. Han sier også når den norske kirke distanserer seg fra klassisk kristen tro, får det konsekvenser for enheten kirkene i mellom. Folkekirken går baklengs ut døra, og forlater rommet for kirkelig enhet. Han legger skylden på det norske bispekollegiet og lurer på hva det tenker om at medlemmene står i fare for å miste troen.

Disse reaksjonære tiradene og tankesett kan ikke bli stående uimotsagt. Jeg regner med at pater Nilsen skriver for egen regning og ikke på vegne av den katolske kirke.

Skjønner ikke at pateren kan bruke ordet absurd om Sola Scriptura. Det annet vatikankonsil bestemte riktig nok at Bibel og Tradisjon skulle telle likt, men det kan da ikke være feil å omtale Bibelen som viktigst. Den kjente dominikanerpateren Finn Thorn skrev i Aftenposten for noen år siden at det faktiske forhold var at Luther stilte seg kritisk til en rekke tekster i Bibelen, og som han ikke godtok som Guds ufeilbarlige ord. Han var kritisk til både Jakobs brev og Hebreerbrevet. Mange Lutherske kristne tror at et slikt bibelsyn gjør at Bibelen mister sin autoritet. 

Tvert imot gir det Bibelen den sanne troverdighet. Det fratar bibelleseren fra å ta alt i Bibelen som Guds ufeilbarlige ord. Så langt pater Finn Thorn 

Når pater Nilsen mener den norske kirke distanserer seg fra klassisk kristen tro, tenker han antagelig anerkjennelsen på homofilt og lesbisk samliv og vigsling av disse.

Jeg kan godt forstå at mange har et annet syn enn det Den norske kirke har kommet fram til på Kirkemøtet. Kjernen i uenigheten er forskjellige tolkninger av Bibelen, og bibelstedene må derfor tolkes fordi de har blitt til i en tid ulik vår. Jeg mener det går godt an å leve med to syn på teologiske spørsmål. Det annet vatikankonsil formulerte dette slik: skriftens bøker må sies å lære urokkelig trofast og uten feiltagelse den sannhet som Gud med henblikk på vår frelse har villet nedskrive i disse hellige skrifter. Det er Bibelens frelsesbudskap som er dens sanne ufeilbarlighet. 

Så til hovedspørsmålet: felles nattverd. I dette jubileumsåret for reformasjonens begynnelse mener jeg den katolske og kirken i det Lutherske verdensforbund må kunne løse selve kardinalspørsmålet, den apostoliske suksesjon.

Læremessige uenigheter mellom kirkesamfunnene er ikke så mange etter at vi fått offisielle felleserklæringer. Tilbake er forståelsen av det kirkelige embete. Først og fremt bispeembetet og derav det avledede presteembetet. Jeg kan ikke forstå den strenge katolske oppfattelse av den katolske suksesjon som vil gjøre den pavelige ubrutte rekkefølge av biskoppelige håndspåleggelser som forutsetning for bispeembetes gyldighet. Kan det forstås på en så fysisk måte?

Mange skriftlærde mener at Det nye testamentet neppe gir holdepunkter for en så snever oppfattelse, snarere tvert imot. Jeg tror det nå er mulig for Lutherkristne og katolikker å enes om et nattverdsfellesskap. Både Johannes Paul den annen og Pave Benedikt den 16 ønsket gjenforening av kirkesamfunnene. Pave Frans sa i Lund domkirke at: Lutheranere og katolikker har begynt å vandre sammen på forsoningens vei.

Frans av Assisi snakket om kirken som et hus for alle og ikke som et lite kapell for noen få utvalgte. Kanskje vi skulle spørre oss selv hva Jesus ville sagt. Han som løftet frem undertrykte og utstøtte og brukte strenge ord til de som stengte noen ute.

Nå må vi be om den hellige ånds veiledning slik at de kristne kirkesamfunn igjen kan gå sammen på pilgrimsvandringen mot Guds rike, slik at Jesu ypperprestlige bønn: Herre jeg ber om at alle må bli ett så verden kan tro, blir oppfylt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere