Aase Marie Holmberg

Alder: 1
  RSS

Om Aase Marie

Følgere

IKKE ALLE BIBELENS ORD ER GUDS ORD.«BIBELENS SANNHET LIGGER I DENS KRISTUSFORKYNNELSE. DET ER BIBELENS FRELSESBUDSKAP SOM ER DENS SANNE UFEILBARLIGHET»(formulert på det 2 Vatikankonsil)

De 17 kommentarene på ovennevnte innlegg fra en tid tilbake viser forskjellige tolkninger av Matteusevangeliet 25. Det er viktig å forstå at deres uenighet kommer av forskjellige tolkninger av dommen som ovennevnte kapittel handler om. Selv om Bibelens tekster anses som gudommelig inspirerte, er det ikke mange kristne som anser alle skriftene som direkte åpenbaringer som må tolkes bokstavelig. Det er også viktig å lese mye av innholdet billedlig, og heller ikke ta bibelversene ut av sin sammenheng selv om de lenge ble forstått som realistiske.

Biskop Lønning har skrevet: «Et hvert menneske er ufullkomment, også bibelforfatterne, bibelutleggerene og en selv som bibelleser.

For kirkens bibeltolkning er det en viktig oppgave å skjelne mellom det i Bibelen som er tidsbetinget, og det som gjelder til alle tider. Enkelte stiller spørsmål om et slikt bibelsyn gjør at Bibelen mister sin autoritet som Guds ord. Det må tvert imot sies at det gir bibelen troverdighet. Det fritar leseren fra å ta alt i Bibelen som Guds ufeilbarlige ord.

Når det gjelder Auguststana og Athanasianum sier Dag Løkke: «Disse er historiske dokumenter og må stå som de er. Kirken kan velge hvordan de kan brukes eller ikke brukes.» Jeg tror kirkens biskoper mener det samme som ham. Kan nevne at paven i 1054 endret på den Nikenske trosbekjennelse. Fra å hete at den Hellige ånd utgikk fra faderen ble det til at den delen av treenigheten utgikk fra faderen og sønnen. Paven og patriarken i Konstantinopel lyste hverandre i band. Og splittelsen mellom den katolske og ortodokse kirken var et faktum. Forholdet mellom kirkesamfunnene bedret seg ved pave Paul den VI møte med patriark Athenagoras i 1964, og ved den gjensidige tilbakekallelsen av bannbullen av 1054, i 1965. Dermed var Filioquestriden over. Fordi vi tolker bibelversene forskjellig må vi leve med noen ulike bibelsyn, og respektere hverandres tolkninger. De mennesker som har svar på alle teologiske spørsmål, enten ut fra Bibelens lære (som ikke alltid er ufeilbarlig) eller ut fra egen fornuft, tror jeg kanskje ikke er orienterte godt nok.

En ting er jeg imidlertid fullt og fast overbevist om. En evigvarende pine finnes ikke. At et menneske skal kunne pines uten ende hører ikke hjemme i kjærlighetens evangelium. Når det gjelder straffen overlater jeg den til Gud. Han er kjærlighet. Jeg er enig med biskop Lønning som sier:» det nytter ikke å fange evigheten i kategorier som tid og rom, fortjeneste og belønning. Nåde er godhet som ikke lar seg forhåndskalkulere. Vi har lov å håpe at selv den mest plagsomme en dag skal slippe innenfor fornyet og forandret. Evangeliet kjenner bare «et tempus» for møte med Guds godhet «I dag», men når en morgendag inntreffer skal ingen fradømmes den straff for at han lot gårsdagen glippe. Da er den vår nye «I dag.» Ikke som selvsagt rett, men som et nådens under. Så langt Lønning. Dette er ord vi får grunne videre på. Kanskje trenger våre tanker en revisjon.

Så får vi alle glede oss over påskeundret og hvile i forvisningen om at dette er det evige liv:» at de kjenner Deg og den du utsendte Jesus Kristus.» (Johannes evangelium).

Han er frelser min!

Gå til innlegget

Guds ord i Bibelen

Publisert over 3 år siden

Matt. evangelium kap.25, vers 31-46som omhandler Dommen. Her handler det om en overraskende dom. Overraskelsen ligger i domspremissene, i Jesuidentifikasjon med de sultne, de tørste, fremmede osv. vers 37.Dommen felles på grunnlag av medmenneskelighet, barmhjertighet, rettferdighet, og ikke pga at rettroenhet. I denne skildringen av dommens dag dømmes mennesker av sine gjerninger alene. Hvis versene skal tolkes bokstavelig må også frelse ved gode gjerninger alene tas bokstavelig.

Helvetesstriden har plusset opp igjen. Det går nesten ikke en dag uten at det står innlegg i Vårt Lands verdidebatt. Et av de siste fikk ca. 50 kommentarer. Striden omhandler en uenighet som oppstod i den norske kirke på 1950 tallet om kristendommens lære om helvete. Den ble behandlet innad i kirken, i media og på stortinget.

Det hele startet med en radiotale i 1953 holdt av professor Hallesby hvor han uttalte følgende: «Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden? Du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete. Om du stupte død ned på gulvet nå, så stupte du rett i helvete.» Talen ble historisk og satte startskuddet for senere debatter om helvete. Biskop Schjelderup grep heldigvis inn og mente det ikke var plass til kjærlighetens Gud i Hallesbys religion. Kirken bestemte i 1954 at det også var plass til de som ikke trodde på et helvete i kirken vår.
En del av kirkens ledende teologer har tatt Matt.25 til inntekt for sine syn.

Professor dr. theol. Carl Fr. Wisløff viser til dette kapitlet når han skriver om helvete i boken «Jeg vet på hvem jeg tror». Han sier: «Det er troens stilling til Jesus som avgjør vår egen skjebne.» Vi sier i Matt. 25, 31-46 at «Jesus deler menneskene i to flokker. I den ene flokken står de som er frelst ved troen på syndenes forlatelse i Jesu navn. I den andre flokken står de vantro som har forkastet Jesus. De fortapte går bort til evig straff, og de frelste går inn til gleden hos gud:»

Også professor Fredrik Wisløff viser til samme kapittel. Han skriver i boken «Himmelen: «Det kommer en avgjørelsens dag da vårt liv skal legges frem som grunnlag for dom. Da er det hjerteforholdet Gud skal dømme. Den levende tro på Jesus med et liv i omvendelse og gode gjerninger frelser alene et menneske.» Den dagen trekkes det store skillet. Da skal Kongen si til de ved sin høyre side: «Kom hit dere som er velsignet av min far og ta i arv det riket som er gjort i stand til dere.» vers 34. Så skal han si til de på venstre side: «Gå bort fra meg dere som er forbannet til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans», vers 41.

Biskop Rosemarie Køhn har heldigvis en annen oppfatning av de samme bibelversene som har blitt sitert ovenfor. Hun sier versene beskriver Jesus som skiller folk fra hverandre, noen til evig liv, andre til evig straff. Jeg er helt enig med henne når hun sier det handler om en overraskende dom. «Herre, når så vi deg sulten, tørst, fremmed, uten klær, syk eller i fengsel?» (vers 37) Overraskelsen legges i domspremissene, i Jesus identifikasjon med de sultne, tørste osv. Dommen felles på grunnlag av medmenneskelighet, barmhjertighet, rettferdighet og ikke pga rettroenhet. I denne skildringen av dommens dag dømmes menneskene etter sine gjerninger alene, uten hensyn til det som ellers forkynnes i Bibelen, omvendelse av tro, forsoning og nåde. Hvis kapitlet skal tas bokstavelig, må også frelse ved gjerninger alene tas bokstavelig.

Biskopene skal ta vare på den apostoliske læres bekjennelser. Flere og flere av kirkens ledere mener de tradisjonelle fortellingene i Bibelen og formuleringene i trosartiklene (som også er autoritative) om evig pine og evig ild er ubibelske og absurde.

Av hensyn til folkekirken og den forvirring og tvil som råder blant dens medlemmer, må biskopene nå fortelle hva kirken mener om disse ting i dag. Kanskje det er på tide å fjerne de mest bastante og fordømmende formuleringene i Augustana og den Athanasianske trosbekjennelsene?

Gå til innlegget

Moderne tro - finnes den?

Publisert over 3 år siden

I begynnelsen av 1900 tallet ble det gjort flere vitenskapelig fremskritt som gjorde at Bibelen ble sett på med kritiske blikk. Det ble hevdet at en del av hendelsene ikke hadde skjedd, men at det var brukt billedlig tale.

Det er en myte at moderne kristendom ikke lar seg forene med moderne naturvitenskap. Det første Vatikankonsil (1870) erklærte at det ikke finnes noen prinsipiell motsetning mellom vår naturlige menneskelige kunnskap og innholdet i den kristne tro. Videre så ble det konkludert at det kan oppstå enkelte konflikter under historiens gang, men teologer som er i dialog mellom tro og vitenskap mener at man til slutt kommer til å kunne løse eventuelle konflikter. Den moderne kristendommen har aldri vært mere åpen for Guds eksistens enn nå.


Darwin sier selv at evolusjonsteorien er utfordrende for en skapertro, men finner samtidig skaperverket så fantastisk at det er vanskelig å ikke tro på en skaper. Mange av vitenskapens menn og kvinner mener vitenskapen ikke motbeviser Guds eksistens.
§ 2 i Grunnloven ble endret i 2012, og staten har dessverre ikke lenger bare den evangelisk Lutherske tro som sin religion. Kirken gikk over fra å være en statskirke til å fortsette som en folkekirke som understøttes av staten. Ordlyden er nå som følger: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanetiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»


Den norske folkekirke bekjenner den apostoliske, kristne tro som har Guds åpenbaring i Bibelen som grunnlag. Selv om den Lutherske kirke understreker Bibelens suverene autoritet, anerkjennes også bekjennelsesdokumentene som autoritative. Bibelen er ingen lærebok i dogmatikk.
Det har alltid vært mange forskjellige lærermeninger i kristendommen. Disse læremeningene skifter. Det er noe de må gjøre. De er tidsbundne, og mer eller mindre forsøk på å formulere omstridte punkter i den kristne tro. Vi må huske at tekstene ble skrevet i en kultur som var langt friere i forhold til poesi, myter og legender enn vi har.

 

BLIR TROEN SVAKERE?
Det blir ofte hevdet at gudstroen var sterkere før. Det er ikke jeg så sikker på. Vi må huske at «en tro som et sennepskorn er også en tro».
Troen er blitt mer en privatsak. Kjernen i religiøsitet kommer ikke av deltagelsen i det som skjer i kirkerommet, men av den personlige tro.
Til tross for dette tilhører 74 % av Norges innbyggere folkekirken. De aller fleste døper barna sine og flertallet av ungdommen lar seg konfirmere. De gifter seg i kirken, og de fleste begravelser foregår i kirkelig regi. I julehøytiden er kirkene fullsatte, og det skal vi være glade for.
En medvirkende årsak til de mange tomme benkeradene er «tidsklemmen». Dagens familier har en annen dagsrytme enn tidligere. Tiden strekker ikke til med tanke på de mange aktiviteter de skal delta i.


RELIGIONSDEBATTENENE PÅGÅR SOM ALDRI FØR
Selv om det kan se ut som interessen for kirken er dalende pågår debatten som aldri før. Vårt Land har i lang tid referert innlegg fra leserne om ulike stridsspørsmål innad i kirken. Artiklene om Marcus Borgs bok «Gjenoppdag Kristendommen» har ført til mange innlegg. Han sier Apokalypsen har forandret seg siden middelalderen. Verden går ikke lenger opp i ild eller syndeflod. Konteksten som har formet det kristne språket i vår tid er himmel-helveterammeverket. Han diskuterer innholdet ut ifra metaforisk lesning når det gjelder frelse, tro, nåde og fortapelse. Videre sier han at kirken ikke har tatt et oppgjør med helvetesforkynnelsen. Han er agnostiker når det gjelder døden, men sier følgende: «Når vi dør, dør vi ikke til intet, men vi dør til Gud. Det er nok for meg.» Bekreftelsen henter han fra romerne kapittel 14, 7-8.


Jeg er helt uenig med ham når han vil lese flere av kirkens viktigste læresetninger metaforisk og avviser Jesu stedfortredende død på korset for våre synder.
Himmel-helvete debatten er også omstridt i vår folkekirke. Den vanligste forståelsen er en tilstand borte fra Guds åsyn. De vantroende får ikke være med på bryllupsfesten de er invitert til. Mange prester og forkynnere avskriver fortapelsen, og mener alle blir frelst til slutt. Her mener jeg forkynnelsen er i utakt med trosartiklene. Selv om Bibelen er det viktigste grunnlaget for forkynnelsen betraktes trosartiklene som autorative. Både i Augustana og den Atanasianske bekjennelse står det at de ugudelig skal pines uten ende og gå inn i ilden, de som har gjort godt skal gå inn til det evige liv. Nå bør biskopene og Kirkemøtet vurdere om de mest bastante og fordømmende punkter i bekjennelsene kan fjernes slik at forkynnelsen og trosbekjennelsene stemmer over ens.


Homofili er også et spørsmål det strides om i kirken. I 2016 ble det flertall på Kirkemøtet om å akseptere homofilt samliv og kirkelig vigsel. Det var to syn, og man ble enig om å akseptere hverandre. Professor Jervell sier det ikke står noe i Bibelen om homofili, heller ikke om lesbisk kjærlighet og partnerskap. Det eneste Bibelen taler om er homoseksuelle handlinger begått av heteroseksuelle. Det som forekommer i korinteren kap. 6-9 synes å være gutteskjending.

 

DEN KRISTNE KULTURARVEN OG RELIGIONEN I DET MODERNE SAMFUNN
Det moderne samfunn er preget av kristen tradisjon gjennom 2000 år. Kristen tro og moral er viktige begrep. Ledere har hatt respekt for Gud og den kristne tro og handlet i samsvar med dens lære. Kristendommen kjemper for de svake i samfunnet. Jesus stilte seg alltid på de fattiges side. Han sa at alle du møter er din neste. Jesus satt til bords med de nederste på rangstigen.
Gud oppfattes ikke lenger som en Gud som straffer, men som er kjærlig og har omsorg for alle mennesker. Bibelen er ingen lærebok i dogmatikk. Thomas Aquinas sier det sentrale i kristendommen er den hellige ånds nåde som vi får ved troen på Jesus. Den ytere rammen er sakramentene. Det er viktigere å lytte til den hellige ånd enn teologiske samtaler. 

Det var interessant å lese Augustins syn på det romerske samfunn i hans store verk «De civitate Dei» (Gudsstaten). Her sammenligner han det romerske samfunn med strenger-blåseinstrumenter og sang og sier de forskjellige toner må ha en bestemt harmoni. Hvis harmonien endrer seg klinger det galt for en øvet lytter. En samstemt og velklingende harmoni får vi når de ulike stemmer tilpasser hverandre. På samme måte er det med de forskjellige religionene i et samfunn. De må samstemme i et felleskap av menneskelig forhold. Nestekjærligheten og de ti bud må også overholdes.
Til tross for alle diskusjoner og meninger er likevel det viktigste at vi kjenner Ham som sa: «Jeg vet hvor jeg er kommet fra, og vet hvor jeg går hen.» Den eneste av alle vise, av alle religionsstiftere og tenkere har sagt det og kunne si det, og som anbefaler oss og følge Ham som er veien, sannheten og livet.

Hurra for vår kristne tro!

 

Gå til innlegget

TROSBEKJENNELSENE OG FORKYNNELSEN I UTAKT?

Publisert nesten 4 år siden

Bør de mest fordømmende og bastante formuleringene fjernes fra kirkens bekjennelsesskrifter?

Etter å ha skrevet et innlegg i Vårt lands verdidebatt om fortapelse, himmel og helvete, har jeg mottatt mange kommentarer både skriftlig og muntlig hvor jeg får spørsmål om hvorfor jeg foretrekker det de selektivt valgte fra kristenheten sier, uten å prøve dette på Bibelen. Mange minner meg om at vår egen bekjennelses kirke lærer at de ugudelige skal pines i evighet eller uten ende.


Vår folkekirke har følgende bekjennelsesskrifter foruten Bibelen: den Apostoliske, den Nikenske, den Atanasianske, og den Augsburgske (Augustana) trosbekjennelse. Den sistnevnte er et sentralt Luthersk bekjennelsesskrift fra 1530. Den Apostoliske trosartikkel fra 850 blir som regel brukt i den vestlige kirke i menighetens hovedgudstjeneste, den Nikenske bare på spesielle dager i kirkeåret.

Evig fortapt:
Den Atanasianske bekjennelse har følgende punkter som omhandler endetiden:
1. enhver som vil bli salig, må fram for alt holde fast på den felles kristne tro.
2. enhver som ikke bevarer denne tro hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
38. og når Han kommer må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger.
39. og de som har gjort godt skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt til den evige ild.

 

Artikkel 17 i Augustana er blitt mer «berømt» enn noen annen. Det punkt som krever oppmerksomhet er ordene «de ugudelige skal pines uten ende». Ved å føre inn tidsbegrepet uten ende, har Augustana etter mange teologers mening oversatt Bibelens evig som er i strid med selve evighetsbegrepet. Evig er ikke uten videre lik endeløs i tid. Evig betegner kvaliteten av Guds tilværelse i motsetning til vår tilværelse her, som er i tid og rom. Også pine er tvilsom ordbruk da det er blitt forstått som fysisk pine. Alvoret kommer fram i ordene: «Kristus skal ved verdens ende komme igjen for å holde dom». Augustanas artikkel 17 er et eksempel på at vi får passe på å holde fast på Skriftens «norma norman», det betyr den autoritet som også Augustana er underlagt.

 

En arbeidsgruppe, «Kjent inventar i nytt hus» som ble nedsatt av kirken i 2011 skulle arbeide med fremtidens kirkeordning. Til tross for at det ofte sies at Kirken har avskaffet Helvete, benyttet ikke utvalget seg av sjansen til å gjøre noe med de sentrale bekjennelsesskriftene der det ikke levnes noen tvil om hvilken skjebne som venter syndere og vantro. Utvalget drøftet riktignok om den Atanasianske bekjennelse burde tas ut av skriftene, og at fjerning av skriftet burde vurderes av kirken, men foreslo det ikke selv. Det var også merkelig at utvalget ikke nevnte noen av de mange fordømmelsene og lovnadene om at de ugudelige skulle pines til evig tid i den Augsburgske trosbekjennelsen. Det ble kun sagt at vi ikke behøvde å bry oss så mye om den.


Biskopene skal ta vare på den Apostoliske læren etter vår kirkes bekjennelse. Flere og flere av kirkens ledere mener nå at de tradisjonelle fortellingene i Bibelen og artiklene i bekjennelsesskriftene om evig pine og evig ild er ubibelske og absurde. Derfor er også forkynnelsen om disse ting nesten borte i kirken, og dermed i utakt med skriftene. Kanskje det nå er på tide å fjerne de mest bastante og fordømmende formuleringene?

Gå til innlegget

«Beskylder paven for kjetteri»

Publisert nesten 4 år siden

I motsetning til Oftestad og Odden mener jeg at pave Frans er i ferd med å utløse en ny vår i den katolske kirken.

Jeg ble derfor svært forundret over å lese ovennevnte beskyldning i Vårt Land, og i tillegg at det var lederen av st. Pius X- brorskapet og 62 katolske akademikere som hadde forfattet brevet til paven. Dette er en organisasjon som ble stiftet i 1970, og som holder fast ved den katolske kirkes tradisjoner før det annet Vatikankonsil, og som i alle år har motarbeidet alle reformer i kirken.

Det annet Vatikankonsil ble nevnt i artikkelen som et kirkemøte som tok opp kirkens forhold til den moderne verden. Det er riktig, men langt viktigere var nok pave Johannes 23s intensjoner da han forbauset både kirken og verden med å innkalle til et konsil bare 3 måneder etter innsettelsen. Han sa han ville feie vekk det keiserlige støv som siden keiser Konstantin hadde lagt seg på Peters stol, og gi kirken tilbake den evangeliske renhet og fylde. Jeg håper Oftestad og Odden er enig dette.

Jeg er enig med Hanne Ørne Bruce som i samme artikkel skriver at pave Frans er opptatt av kompleksiteten i forbindelse med et tema som gjengiftedes adgang til nattverden. Han er opptatt av å leve ut troen og hvordan vi kan være troverdige som kristne. Hun mener heller ikke at tidligere paver har hatt for vane å svare sine kritikere i offentligheten.

Hovedinnvendingen til Pius- X brorskapet og de andre teologene går ut på uklarheter om spørsmålet hvorvidt den enkelte prest eller biskop kan gi skilte eller gjengifte adgang til nattverden. Her er det en feil i teksten. Diskusjonen handler ikke om fraskilte som ikke har giftet seg igjen. Den handler ikke om fraskilte i det hele tatt. De har nemlig ingen begrensninger med å motta nattverden. Det dreier seg om fraskilte og gjengiftede som lever i ekteskap nummer 2 etter å ha giftet seg borgerlig. Katolikker må alltid gifte seg med kirkens velsignelse for at de skal kunne regnes som gifte, hvis de bare er borgerlig gift, synes deres forhold moralsk sett som om de bare er samboere. Katolikker kan også ta sitt avsluttede ekteskap opp i et Tribunal for å be om å få dette annullert. En slik ekteskapsvurdering er akseptert av alle. Den katolske kirke har også andre ordninger for annullering av ekteskap, som at det ikke er fullbyrdet, selv der hvor ektefellene har flere barn sammen. Sistnevnte kan virke tilfeldig og urettferdig. Hva skjer når et samboerpar mottar nattverd? Synder de da?

Oftestad stiller i artikkelen spørsmålet som melder seg, og som går dypere enn hva pave Frans mener, nemlig om den katolske kirke kan klare å holde sammen, og at kirken til nå har klart det gjennom paveautoriteten. Hvis den blir svekket er også kirkens enhet truet. Jeg tror ikke kirkens enhet er truet selv om pavens autoritet svekkes som Oftestad mener. Jeg mener det er større grunn til å frykte kirkens distansering fra hva medlemmene faktisk synes om saker som sølibat, homofili, kvinnelige prester, større deltagelse av legfolk osv. Når det gjelder gjengifte av skilte tror jeg langt flere katolikker er for at de skal få motta nattverd enn å bli stengt ute.

Pave Frants svar: «Hvem er jeg til å dømme, jeg er bare en synder»
Kanskje den sindige biskop Eidsvig har noe å tilføye.
Professor Olav Tjørhom avslutter boken «Fornyelsen som forsvant»: Kirken konstitueres ikke av paver og prelater, hierarkier og strukturer. Den skapes – og nyskapes om og om igjen – av evangeliet slik det møter oss gjennom ord og sakrament. Og den rommer et gudsfolk hvor vi har forskjellige tjenester, men hvor dåpen gir oss samme verdi. Evangeliets budskap er at Gud har blitt menneske og at Kristus «ble fattig for (vår) skyld, så (vi) skulle bli rike ved hans fattigdom» (2 Kor 8,9). Det handler altså om urokkelig solidaritet og grenseløs sjenerøsitet. Den viktigste oppgaven for Den katolske kirke framover er å gjenvinne nærhet til evangeliet. Hvis det ikke skjer kan vi knapt finne en vei ut av krisen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere